Njål Kristiansen

Alder: 65
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.

Følgere

Drømmenes fjell

Publisert nesten 4 år siden

En historie om å sykle i fjell brukt i Tour de France

For en tid siden skrev jeg om en hyggelig bok fra sykkelturer i norske fjell ved navn Bakkar og berg, av brødrene Geir Stian og Tor Simen Ulstein

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat29/thread11622551/

Denne er utgitt i 2015 og det var et produktivt år for brødrene. Litt tidligere på året ga de ut en enda bedre og større bok Drømmenes fjell om sykling i fjell som har vært benyttet i Tour de France. Jeg er glad for at jeg leste Bakkar og berg først, for Drømmenes fjell er en større leseopplevelse. 

Jeg kommer meg nok aldri til Tour de France (TdF), og det er tvilsomt at jeg noen gang kommer meg til fjellene som beskrives pr sykkel. Om det noen gang blir må det være med bil. Men drømmen om å kunne sykle hjemmefra og til Frankrike, kanskje oppsøke fjellene, kanskje gjøre det til en pilgrimsreise til Roma eller Santiago de Compostela er fortsatt levende selv om det virker uoppnåelig for tiden. 

Boken rommer et vell av kunnskap om TdF. Her er det korte fortellinger om ryttere, deres skjebne etter rittene, og deres følelser under anstrengelsene så langt disse er kjent fra reportasjer og biografier flettet inn som tankespinn under tråkkingen. Tankespinn ja, men ikke lettvinte historier. Forfatternes kunnskap om løpets historie er enorm. Her har mange unge menn utfordret sine krefter både fysisk og mentalt.

år jeg leser er det som jeg sitter bakpå og lever meg inn i deres opplevelser og er med på ferden. Jeg blir ikke like svett eller anstrengt, men jeg føler på spenningen om hvordan man angriper en stigning og beseirer den. Jeg klarer å være med i skuffelsene, som det er flest av, men også gledene ved å vinne, som noen også gjør. Noen gjør det gang etter gang og plasserer seg i en egen klasse. Mange har deltatt opp gjennom rittets 103årige historie. Noen har aldri blitt til noe som ble verd å huske, mens andre har flere etappeseire og sammenlagtseire bak seg. Når jeg leser forstår jeg hvorfor TdF er verdens mest berømte sykkelritt for det fester seg et inntrykk av at rittet er en kult, at det har sjel og er noe mer enn bare beintråkk i hundrevis av mil under vanligvis brennende sol. 

For en amatør som meg er det mye nyttig kunnskap om teknikk og taktikk. Forberedelser er viktige, og det er mange tips om hvordan man skal legge seg an for å mestre en lang stigning med et snitt på 8% i 6 kilometer. Her finner jeg forklaringen på hvorfor jeg er pumpet etter 1 km.:-)

Med på turen fulgte det også fotograf slik at alt er rikt dokumentert. Å sykle i de sydøstfranske fjell er en naturopplevelse det åpenbart er verdt å ta med seg. 

TdF kommer ikke unna skyggene av dopingspøkelset. I mange år var rittet ikke rent. Så langt der i fra. Jeg synes forfatterne legger litt for stor vekt på de verste utøverne, og man kunne ha holdt igjen på noen av beretningene som får preg av gjentagelser. 

Det som likevel er en deilig side ved beretningen er hvordan tanken flyr fritt når man tråkker. På et gitt tidspunkt kobler man hjernen bort fra beina, og de to lever hvert sitt liv. Da er sykling god meditasjon og veldig frigjørende fra det daglige. Her ligger bokens kanskje største styrke. Drømmenes fjell ble en god leseopplevelse og avkobling fra allverdens tunge tema i vintermørket. Sykling kan være meditasjon både i teori og praksis. 

Gå til innlegget

Tjenerfeil

Publisert nesten 4 år siden

Er det bare jeg som opplever å få Tjenerfeil når jeg trykker på min profil?

Enten jeg er på- eller avlogget og skal trykke på mitt navn eller bilde kommer det opp tjenerfeil på siden. Hvis jeg ønsker å ha innsyn i hva jeg har skrevet tidligere er dette nå sperret for eget innsyn. Jeg kan få opp kommentarer til det siste under aktivitet men er ellers avskåret fra profilen. Det var en annen bruker som gjorde meg oppmerksom på dette for noen uker siden. Av og til har det vært mulig å komme gjennom, men hovedregelen er avvisning. 

Feilen er rapportert til redaksjonen, men jeg tenker det kan være greit å få kartlagt om det er feil hos flere. 

Gå til innlegget

Om liv og død på slagmarken

Publisert nesten 4 år siden

Et sterkt krigsminne vi tidligere har hørt lite om.

I perioden 1978-2004 samlet den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj inn historier fra kvinner som hadde deltatt i den store Fedrelandskrigen, altså Andre Verdenskrig. Historiene har hun samlet og utgitt i bokform. Krigen har intet kvinnelig ansikt kom ut i 2006 men ble oversatt til norsk i 2014. I 2015 ble hun tildelt Nobels Litteraturpris. Hennes stil er litt annerledes enn tidligere prisvinnere da hun er halvdokumentarisk når hun gjengir referatene fra samtalene med kvinnene, og fyller på innimellom med sine generelle betraktninger rundt det de mange forteller.

Kister av sink var den første jeg leste om emnet, og jeg har tidligere skrevet om den. Krigen har intet kvinnelig ansikt utfyller og gir større bredde til samme tema. Bøkene er svært interessante ut fra at de handler om kvinneperspektivet og den opplevelsen de har av det å gjøre som menn har gjort i årtusener. Kvinnene på den russiske fronten var så mange at de utgjorde hele avdelinger, men mange gjorde også tjeneste på lik linje sammen menn. Likestillingsproblematikken er til stede, men opp mot dramaet som ellers brettes ut er den bare krusninger på overflaten.

Jeg ble veldig tankefull av å lese dette stoffet. Dette er ikke ment som noen anmeldelse av boken fra min side, men en deling av refleksjoner jeg har gjort.

Hvordan kunne det skje? I vår tid vet vi at de ikke er så lett for demokratier å gå til krig eller å utkjempe langvarige kamper. Når Andre Verdenskrig var mulig tror jeg det var som slutten på en æra hvor folk gjorde som de ble bedt om uten å mukke. Her er det elementer av plikt mot sitt land, overfor en høyere verdi enn en selv slik som familien, kommunen og samfunnet for øvrig. Holdningene ser ut til å være preget av en sterk nasjonalisme man har plikt til å være tro mot. Etter utrenskningene i moskvaprosessene var det nødvendig i sterkere grad enn tidligere å supplere de væpnede styrker med kvinner for å fylle geleddene, slik Russland også fylte andre samfunnsfunksjoner med kvinner.

Mennene har i alle kulturer hatt som oppgave å være jegeren og drapsmannen. For kvinnene oppleves dette tydelig som fremmed. Når de likevel gjør det ser det ut til å være grunnleggende at man gjør det man gjøre for fedrelandet og æren. Å ikke gjøre noe er utenkelig for da mister man ære og er feig. I den totalitære kulturen samfunnene var på den tiden er det mulig at det var relativt lett å få folk til å slutte seg til de autoritære systemene som militærvesenet er. Mon tro om traumene er enda sterkere for kvinnene som opplever å ha underkuet sin kvinnelighet så til de grader som disse gjorde. Ved krigens slutt hadde enkelte sluttet å se på seg selv som kvinner, selv om de sov med en kjole de hadde gjemt på om natten sammen med smykkene sine. De visste heller ikke hva latter var, men tårer hadde de nok av. Mange måtte gi slipp på sin menneskelighet, slik som moren som var så ivrig etter å komme seg til fronten i følge med alle hun kjente at hun druknet sitt nyfødte barn og tok ettåring i et reiv på brystet. Intet offer synes for stort, og jeg vil tro at dette har sammenheng med den generelt autoritære tankebanen man tvinges inn i når hele samfunnet og kulturen er gjennomsyret av den.

Dette er en skremmende autoritet. Russerne bidro sterkt til seieren over fascistene, men jeg kan ikke la være å spørre om ikke prisen var for høy. Både seierherre og ofre blir tapere under så totalitære regimer. Samtidig ser jeg også at noen ganger er krig nødvendig fordi annen politikk blir for svak og må feile. Da sitter jeg igjen med at man i det minste burde hatt en tilstrekkelig pleie etterpå. Aleksijevitsj avdekker at noen slik pleie aldri eksisterte.

Hun beretter om ufattelig mange uten armer og ben. Lemmene er skutt av i krigen. Mange blir også tildelt nådeskudd av sine kamerater eller av seg selv. Lidelsene på slagmarken under kummerlige forhold er tyngre å bære enn lidelsen på et ordentlig sykehus. Jeg kan ikke annet enn forstå de som velger å dø under slike forhold. I noen grad har det også et patriotisk tilsnitt gjennom at det letter kameratenes fremrykning og byrde.

Alle er ofre i krig. Krigen gjør noe med menneskenes sjel. Etterpå er man forstyrret i sine tankebaner. Man har hatt ut-av-kroppen-opplevelser som åpenbart sitter i for alltid. Den militære treningsmåten er å forsøke å få frem dyret i soldater. De må bli til maskiner som villig er i stand til å drepe når det kreves. Offiserene har selv lært måten og viderefører det til sine etterkommere. Man fremmedgjør soldatene fra all menneskelighet for å gjøre dem til villdyr som ikke kjenner nåde. Soldatene som Aleksijevitsj skriver om er vanligvis unge. De har ikke noe kunnskap om våpen, om å leve i felt, om krig. De er nykommere inn i en brutal fremmed verden. De fyller ikke denne verden enkeltvis, de blir gjort til flokkdyr som lever fra hånd til munn i den ytterste dødsangst. Bare glimtvis skimtes spor av varme kvinne til kvinne, eller kvinne til mann. Rett som det er ender tjenesten med svangerskap med en offiser som barnefar. Likevel, som vanlig under så ekstreme påkjenninger, er ikke sexlysten det som driver krigen. 

I vår tid må det være en fremtredende oppgave å arbeide for at dette aldri skal skje igjen. Etterkrigstiden har vært preget av mye aggresjon. Ikke noe rart i det når man ser på forhistorien. Hatet var sterkt, de propagandistiske vrangforestillingene om hverandre likedan. Kvinner og menn ble gjort til dyr, og det tok tid å roe ned sjelene. Jeg tror det kan være en nyttig detalj i vurderingen av hvorfor etterkrigstiden ble så lang og hvorfor det deretter skjedde så store endringer. Kulturelt kastet man av seg en del holdninger som senere igjen er fyrt opp under. Når man vet hva nasjonalismen en gang gjorde for russisk seier kan man bare frykte hva som kan skje igjen om den næres enda mer.

Krigen har intet kvinnelig ansikt er dyster lesning, men det er en viktig bok som kan gi nyttige fredstanker. Budskapet er tro mot bokens tittel. 

Gå til innlegget

Bakkar og berg

Publisert nesten 4 år siden

En beretning fra sykkelveier i norske fjell

Brødrene Geir Stian og Tor Simen Ulstein har i fellesskap begått denne boken om sykling til topper i Norge. For oss som liker sykling er den en liten skatt.

Brødrene, med varierende følge, tar for seg et tredvetalls populære bakker i Norge. Det er Stalheimkleiva, Aurlandsdalen… utfordrende stigninger i hele landet. Her er det blod, svette og tårer i god nasjonal ånd. Man lar seg knapt stoppe av ruskete hals eller blindtarmbetennelse – opp vil jeg, ut og frem vil jeg! Det er så gamle dikteres ord gjaller i ørene mens jeg leser.

Hva er det å skrive om sykling? Man kan forbinde sykling med hverdagsturer til og fra ens gjerning, eller trening for eget velbefinnende. Alternativt kan man tenke på ritt i varmere strøk. De uendelige longørene hvor utøverne sitter på rekke i felt. Enten velter de eller så sitter de der bedagelig inntil de siste tre minuttene hvor de endelig lar beina gå som trommestikker for å sikre en dannet plassering.

Sykling har en indre metafysikk. Man sitter der og tråkker. Det er monotont, det er langt, det er en utholdenhetsprøve særlig overfor en selv. Det finnes enklere måter å ta seg fra A til B, men sykling er en nyttig måte å benytte. Her matcher forfatterne mine egne tanker. Innlevelsen i tråkkingen, følelsen for vær og vind, tankens flukt ut av kroppen mens man gjør det monotone arbeidet. Det er syklingens vesen at man ikke bare tenker på det neste steget eller nærmeste stigning, men at mens man gjør dette kommer de klargjørende tankene for dagen. Er man ute og sykler kan man ofte komme til det stadiet at man må koble inn autopiloten og la beina bare tråkke på mens hodet gjør noe annet. Frisk luft påvirker sansene og klarner hodet. Det er god terapi i å sykle.

Dette beskriver forfatterne på en god måte. Her er det kameratskap. Her er det folk som ikke kjenner hverandre fullt så godt, men som man har gode samtaler med mens de slår følge på enkelte etapper. Her er det slit og anstrengelse så godt beskrevet at jeg klarer å leve meg inn i strevet og nærmest føle på spørsmålet om jeg greier en hårnålssving til. Og det er mange hårnålssvinger her i Norge. Når vinden river i kroppen så man nesten står stille, når man etterpå kan suse ned fra toppen og kjenne det forløsende bruset i klær og hår og få en følelse av full frihet, kjenne hvordan hele livet puster ut.

Denne boken var god og avstressende hvile. Den fortjener benevnelsen årets julegave. En fryd å lese. Beretningen er skrevet med kjærlighet til det enkle som kan gjøres avansert og krevende. En spore til drømmer og lengsler om å nå enda noen bakketopper før det er kveld. Målet er veien og til sist når man toppen om man forsøker. 

Gå til innlegget

Gratulerer med dagen!

Publisert nesten 4 år siden

HIPP HIPP HURRA!

Vår trofaste og trauste, alltid opplyste og interessante meddebattant ODDBJØRN JOHANNESSEN fyller 60 år i dag. 

Han anbefales til alles forbønn og tilstrømmende lykkeønskninger for dagen. 

(Mea culpa! Jeg har postet to tråder på én og samme dag. Det vil ikke gjenta seg. Mea maxima culpa!)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere