Njål Kristiansen

Alder: 65
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.

Følgere

Store endringer kommer

Publisert over 3 år siden

En ny vår er i anmarsj.

I forbindelse med at IS/DAESH kjenner seg slått på slagmarken har de bestemt seg for å endre kurs. Mange krigere har tatt seg til Libya. Der har de fått en langtidskontrakt med EU om å stoppe flyktningene fra Afrika som ønsker seg over Middelhavet under forutsetning av at de legger ned våpnene. IS’ oppgave blir å ta fatt i menneskesmuglerne for å bryte opp deres nettverk samtidig som det bygges opp en rettsstat bygget på samme prinsipper som den norske Grunnloven. Som en del av avtalen har kronprins Haakon sagt seg villig til å være konge i Libya de nærmeste tre årene.

EU vil opprette en spesialdomstol i Libya for å dømme menneskesmuglere og andre som driver med organisert kriminalitet. IS vil hjelpe til med repatriering av økonomiske flyktninger fra resten av Afrika ved å tilby dem borgerlønn uansett hvor de bor, så lenge de returner til der de kom fra. Hvis IS bruker opp egne midler vil de kunne søke om EU-støtte mot innlevering av reiseregninger for flyktningene.

Samtidig skal det opprettes en luftbro fra Athen til Oslo for å hjelpe Hellas med flyktningeproblemet som har oppstått. Det vil daglig gå fem-seks fly med kapasitet til 300 pax på hver flyvning. Luftbroen vil vedvare inntil Hellas er trygt for nordmenn å feriere i uten at de skal plages av flyktninger rundt kafébordene på Kos. Som cafévert Costas Zorba sier til NTB; det blir mer kos på Kos med nordmenn som drikker alkohol enn tedrikkere fra Syria. Statsminister Solberg melder at «alt lykkes for denne regjering – hjemme som ute».

Gå til innlegget

Menneskenaturen

Publisert over 3 år siden

....... er et sammensatt fenomen. Den kan være kjærlig og rå om en annen. Nøkkelen er at vi kultiverer oss.

I disse tider har det vært mye diskusjon om vår etikk og holdninger overfor andre. Mange er skremt over familiefeider, over forholdene i menigheter og andre steder hvor mennesker samles. Mye er bragt til overflaten om våre hverdagslige handlinger, men det er mer å ta fatt i, om det bare er mulig. Bildet som tegnes av dagens samfunn er at vi fortsatt undertrykker de som er svakere enn oss, og at vi bruker dem som vi vil i brikker i våre egne script. Dette har aldri vært holdbart, og er det heller ikke i dag. 

Hypotesen er at det går en linje fra det gamle mannssamfunnet i førhistorisk tid, til overleveringen av Budene til Moses, til innføringen av kristendommen, videre til etableringen av den kristne rettsstaten som strekker seg inn i vår tid. Som en fellesnevner kan man si at det har vært en reise innen kultivering av vår natur, i tråd med en utvikling som skal gi større respekt og bedre kår menneskene imellom. 

Vår underliggende råskap og maktbruk er ikke utryddet. Vi har fortsatt mer å lære mht at det er grenser for våre handlinger overfor andre mennesker, slik det alltid har vært. Noe har vi lært. Med innføringen av den kristne rettsstaten kom en ny tid inn i utviklingen og vi fikk etablert normer som stadig er gjeldende. Vi skal gjøre mot vår neste som vi selv vil at vår neste skal gjøre mot oss, og denne ånd er blitt nedfelt i lovverket. Likevel er det klart at vi må finpusse på detaljene til evig tid. 

Foreldre må gi sine barn en oppdragelse som ikke krenker. Dette er sterkt diskutabelt for mange, for det er grunnleggende at foreldre kan føre sine verdier videre fra voksen til barn, slik de synes det skal være. Uansett har vi ingen rett til å påføre våre barn en dogmatikk som skaper mennesker med skader eller mén. Oppdragelsen må ha en generell undertone av å passe for alle, for å få våre barn til å passe inn blandt alle andre. I tillegg kan vi fortsatt si at "i tillegg mener jeg at man egentlig skulle............... men jeg vil ikke tvinge den oppfatningen på deg. Det må du selv finne ut av med tiden, om det er noe å tenke på."

Mobbingen i samfunnet er sterkere enn noen gang. Aldri før har muligheten for å mobbe andre vært bedre, og den utnyttes til fulle. Hvor vi enn ferdes kan hvem som helst bli utsatt for ufinheter, og vi behandler andre dårligere enn vi strengt tatt bør og kan. Vi har en læringsprosess å gjøre. 

Dette må omfatte alle sider av samfunnet i stadig sterkere grad. Vi må arbeide med oss selv for å unngå apartheidlignende tilstander i mellommenneskelige relasjoner. Vi må akseptere hverandre som vi er, være seg kroppslig, etter mental utrustning, klesstil eller preferanser. Selv om ikke alt gavner, må vi gi hverandre rom for å tilgi, for å leve med andres ulikheter og for å forstå behovet hos hver enkelt for å være seg selv slik vi selv ønsker å fremme vårt ego. Skjæringspunktet her er ikke konstant, og vi må jobbe mer med å finne det mest relevante til en hver tid, og i alle tidsaldre. 

Sosialt, økonomisk, kulturellt, sexuelt, etnisk, politisk...... alt må få større preg av at vi tåler uenighet og divergens, men at vi behandler hverandre med respekt fra vugge til grav. Her ligger det mye sprengstoff på lur når vi skal gå ut av vårt gode skinn for å gå en ekstra mil med medmenneskene. Og vi må alle gjøre det. Vi må tre ut av selvtilfredsheten og forsøke å se hvor akkurat vi kan gjøre en innsats overfor en annen for å skape bedre klima oss imellom. 

Vi må stadig arbeide for å holde den kultur vi hevder vi hører til i akt, og utvikle oss mot mer inkludering og toleranse. Det er når det byr oss imot som mest at vi gjør den beste innsatsen og lever opp til kristendommens forventninger til oss. 

Gå til innlegget

Armageddonindustrien

Publisert over 3 år siden

Forfatteren av Armageddon Halleluja beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden

For noen år siden skulle noen av oss disipler av en eldre mann vi kjente feire hans runde dag. Vi satt lenge og fabulerte over hvordan vi kunne gjøre det. Han var sterk, hadde vært mektig og var en beundringsverdig personlighet. En av idéene var å skrive verdenshistorien slik den ville vært om han hadde vært med på de avgjørende punktene. Vi koste oss med noen flasker vin mens vi drodlet rundt temaet, men til slutt ga vi opp prosjektet. Det ble for internt og vi torde ikke forvente at de andre deltagerne i selskapet skulle finne det like hysterisk morsomt som oss selv.

Historien kommer tilbake til meg etter at jeg fikk et tips fra en av mine venninner som er like glad i bøker som meg. Hun tipset meg om Armageddon Halleluja av Dag Hoel som utkom for et par år siden fordi hun trodde den ville interessere meg. I det minste ville hun gjerne høre min oppfatning av en bok som hadde betydd noe for henne.

Forfatteren beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden. Den er tidvis morsom, om enn ganske ufrivillig vil jeg tro, og etter alt å dømme grundig. Han har åpnet en ny verden for meg for jeg visste ikke at dette var så godt organisert som det er, men det fortjener begrepet industri fordi det er så nitid bygget opp i mange ulike enheter. Jeg vil straks avgrense meg ved å si at jeg ikke ser noen jødisk konspirasjon eller samarbeide i dette. Så vidt jeg kan bedømme er det mange aktører som arbeider hver for seg. Deres ego er så sterke at de ikke kan tenkes å stå i ledtog med noen. Det er deres egeninteresse og overbevisning som driver dem. I sum blir dette et verdensomspennende foretak men det er ikke et konglomerat som er vevet sammen på annen måte enn at en mengde enkeltpersoner former sine egne organisasjoner på sitt hjemsted, som arbeider for sin egen sak. Man kan si at det hele er tilfeldig selv om det fører til en stor sum.

Når det kommer til stykket er det også diskutabelt hvor enige de ulike vil være om hva sluttresultatet skal bli. Visjonene om veien frem til Armageddon er litt ulike. Da er man heller mer samstemte rundt at til sist må verden styres fra Israel under teokratiske termer. En av forutsetningene for kristensionismens overlevelse og suksess i denne forbindelse er at man blir enige om rekkefølgen for Jesus, Messias og hvem som styrer hva fra hvilken plass. Ett endelig svar presenteres derfor heller ikke.

Forfatteren reiser på ferie og oppdagelsesreise til Israel sammen en del nordmenn. De besøker Den Internasjonale Kristne Ambassade i Israel. Han opplever vekkelse blant allerede hengivne mennesker som ganske uten motforestillinger opplever drømmen om det frie Israel under Guds styre. Han beskriver hvordan de fleste reservasjonsløst tar til seg budskapet, og om generøse gaver gjennom rene donasjoner men også handelsvirksomhet med jødiske relikvier som i noen grad pushes på deltagerne. Det er opplagt at man må ha med seg hellig gjørme hjem for at frelsen skal sitte i.

Videre gjør forfatteren interessante avstikkere til Texas og andre steder i USA hvor predikanter har bygget opp sine egne små imperier som de lever godt av. Det er åpenbart vanskelig for forfatteren å dra konkrete skiller mellom hvor overlevelsen for predikantens familie slutter og hvor misjonens bidrag til misjonsarbeidet i Israel begynner. Gjennom spesielle regelkonstruksjoner fra myndighetene er det mulig å skjule disse grensene fra offentlighetens innsyn.

Hovedfokuset er likevel på reisen i Israel, forholdene i landet mellom jøder og arabere, til kristne og til omverden. Det har neppe gått noen hus forbi at dette er konfliktfylt. Det er her min lille anekdote fra starten kommer inn. Forfatteren gir en beretning om hvordan kristensionister relaterer verdenshistorien sett fra Israel. Små eksempler her er at Ariel Sharon fikk hjerneblødning som straff for at han ga bort Gaza noen måneder før slaget inntraff. Drapet på Rabin er forutsett i GT, på samme måte som tvillingtårnenes fall etc. Blodmånene som vi kjenner fra debattene på VD er med som gode tegn selv om de ikke alltid passer inn med historien. Blodmånene har vist seg til feil tid mens retorikken rundt dem er korrekt. I dette lyset kan man også forstå endetiden og fascinasjonen ved å spå når den kommer, for da er det klart for slaget på Armageddon som skal gjøre slutt på all krig, og det jordiske Israel skal oppstå i renset form «over alt hvor dere setter deres fot».

Dette har vært en nyttig å interessant lesning. Jeg vil kalle den en komprimert utgave av utallige debatter på VD. For meg var det mye nytt, særlig helheten i den tankegangen jeg hver gang har antatt var brokker uten sammenheng. Nå ser jeg at dette er en felles virkelighet for mange som de tror veldig sterkt på.

En liten disclaimer kan være på sin plass i og med at misjonering for kristendom ikke ser ut til å være overvettes populært i Israel. Organisasjonene og personene som omtales i boken bedriver ikke politikk eller religionsutbredelse. De bare forteller det som det er. Jeg er faktisk glad for at de er såpass ærlige ikke minst overfor forfatteren for han syr det hele sammen til en intens, fortettet og forståelig beretning for slike som meg som aldri har hatt Israel som hovedfokus. Her fant jeg en bok til å bli klok av som åpnet mine øyne for nye perspektiver. 

Gå til innlegget

Stille før stormen

Publisert over 3 år siden

Nå kommer vi til den penultimate perioden i flyktningepolitikken

I uke 9/2016 braker det løs for alvor i innvandringsdebatten. Nå kommer vi til en skillevei som vil kunne bli stående lenge. Regjeringen har hørt de rette instanser og skal legge frem for sine samarbeidspartnere og de øvrige partier i Stortinget en forholdsvis samlet og varig holdning til innvandring.

Noen punkter er viktigere enn andre å få på plass;

Asylretten må forklares og forsvares. En person som flykter fra nød i et land preget av krig må ha krav på opphold i det land hvor han oppholder seg. Dette må innebære at han vil få sin søknad behandlet uansett hvordan han har kommet til landet. Hvis det pågår en kjent konflikt er dette en smal sak å vurdere. Andre tilfeller kan være asylanter som kommer fra land med sterkt undertrykkende regimer hvor man forfølges eller lever under vilkår vi ikke aksepterer å leve under i vårt land. I denne forbindelse ser jeg bort fra alt som kan sorteres under arbeidsinnvandring med mennesker som flykter fra dårlige økonomiske kår eller utviklingsmuligheter. Den foretrukne asylsøker må komme fra et land i krig eller med væpnet konflikt. Antagelig var dette bakgrunnen for den holdning til asyl som har vært rådende siden 1945.

Når en asylant er gitt opphold må retten til opphold være ubegrenset. Det må ikke være et krav at vedkommende skal gjennomgå norskopplæring og integreringstiltak for så å bli sendt ut etter et visst antall år. Det skal råde fri ferdsel for mennesker, og når samfunnet har lagt ned midler på å bosette, lære opp og utvikle en asylant til fullverdig borger er det uøkonomisk for landet å forlange at denne kostnaden skal settes over styr ved en uønsket utreise. Skal innvandring ha et lønnsomhetspotensiale i seg må det være ved langsiktig bosetning og bidrag til samfunnet gjennom arbeide og deltagelse. Hvis situasjonen i hjemlandet er av en slik art at det fortsatt ikke kan vurderes som trygt å bosette seg der for det enkelte individ, på asylretten opprettholdes uavkortet inntil asylanten selv bestemmer at det er trygt å flytte tilbake.

Mindreårige barn som kommer alene til Norge må tas hånd om under særlige vilkår. Disse bør vernes slik at de ikke forsvinner fra mottak men gis permanent opphold om de faller inn under kategorien å være på flukt fra krig eller konflikt. Jeg ser for meg at disse kan og bør påføres elektronisk fotlenke for at man ikke skal miste dem til menneskesmuglere eller annen kriminalitet, og at de skal bli reelt tatt hånd om på en forutsigbar måte med skole og omsorg frem til voksen alder. Vi må klargjøre og bli kompromissløse på at barn skal registreres, tas hånd om og følges opp i den utstrekning de har behov for det. Barnevernet må gis en særlig definert oppgave om disse.

Familiegjenforening må opprioriteres. Uansett årsak må det være slik at familier lett skal kunne komme til Norge og gjenforenes med sine. Inntektskrav må reduseres eller bortfalle, det samme med karenstid før familien kan følge etter.  Vi vet hvor viktig familie er for alle i vår kulturkrets, og det er ingen grunn til å holde igjen på dette når vi først erkjenner at livet er farlig for flyktningen på hjemstedet. Da må vi også innrømme at det er farlig for kvinner og barn, og disse må gis særlig gunstige bestemmelser av sosiale årsaker for at livet som flyktning skal bli best mulig, og at integreringen til et normalt liv kan starte allerede i familiekretsen og spre seg til samfunnet omkring mest mulig smidig.

Jeg forutsetter uten videre at det stilles krav til aktivitet blant asylantene, om at de skal delta i skolering og integreringsplaner for hver enkelt. Dette forutsetter en langsiktig forutsigbarhet om at de skal få opphold så lenge behovet er tilstede og inntil de selv føler seg trygge på returen. Hvis ikke faller hensikten med å delta i tiltak delvis bort. Da blir tiltakene å betrakte som fritidsaktiviteter for å drøye tiden, mens det man reelt trenger er realitetsintegrering for et langt liv i Norge.

 

                                                                                             

Flyktningestrømmen tok oss med storm i 2015. Nå har det vært gjort ulike former for arbeide for å lempe på den rene nød. Heretter forventes en mer helhetlig politikk som skaper muligheter for ny vekst og fremgang ved hjelp av flyktninger som deltar i samfunnet. Vi har bosteder stående klare, kommuner ber om å få utnytte den kapasitet de har organisert slik at den ikke går til spille. I denne fasen har vi anledning til å være rausere.

I perioden 2013-4 tok norske myndigheter kontakt med kommuneledelsen rundt omkring i landet for å bosette ca 160 handicappede flyktninger. Det var forskjellige tilfeller hvor disse hadde vist seg vanskelig å plassere fordi de hadde spesielle behov. Med sedvanlig norsk dugnadsånd og incentiver fra staten lot det seg gjøre å få flyttet disse ut i oppfølgingstiltak ute i kommunene for å få gitt både bosetting, utdannelse, evt arbeide om det var praktisk mulig, og til sist integrering. Jeg synes dette står som et godt eksempel på hvilke positive verdier som ligger i vårt samfunn. Nå er vi stillet overfor en situasjon hvor en tilsvarende holdning kreves igjen.

Akkurat i dag er det flyktninger fra Syria, Eritrea, Etiopia og Afghanistan som står i fokus. Ute i Europa har de presset fra en stor gruppe som egentlig er arbeidsinnvandrere. Vi slipper mange av disse i Norge fordi vi ligger så langt borte. Ved en senere krise vil det kunne dreie seg om andre grupper fra andre land, slik som Tsjetsjenia eller Ukraina. De vedtak som gjøres i de nærmeste uker må være av en slik art at de er anvendbare på enhver som søker asyl. En varig beredskap for flyktningestrømmer må bygges inn i forutsetningene for den asylpolitikk som nå legges.

Flyktninger kommer fra land vi liker å se på som mindre utviklet enn vårt eget. Det trenger ikke nødvendigvis være slik bestandig. En gang i tiden huset Norge flyktninger fra både Hellas og Jugoslavia som slett ikke var fattiglemmer men av den politiske eliten. De reiste hjem igjen når forholdene var stabilisert. Med seg i bagasjen hadde de en til dels betydelig ballast av gode norske verdier, gode norske løsning og et innblikk i vår kultur de delvis videreførte i sitt hjemland. Mange av disse hadde med seg en mer demokratisk vinkling til politikken da asyltiden var over. Mitt håp er at dette vil kunne skje i et fremtidsperspektiv med dagens flyktninger også. Da må vi gjøre en god jobb innen integrering med de vi har fått og påtatt oss ansvar for. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere