Njål Kristiansen

Alder: 64
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.

Følgere

2030 - Et tusenårsjubileum

Publisert 10 måneder siden

Arne Berggren skriver at han tror mange er redde for helgenen.

2030 nærmer seg med stormskritt og det er all mulig grunn til å bruke tiden godt for at det skal bli et rent og helhetlig jubileum for innføringen av kristendommen i Norge. 

Arne Berggren skriver; Vi skal få høre igjen at mirakler har logiske forklaringer, og kan hende får vi en liten etterfeiring av reformasjonen, også.

Om han får rett i dette bærer det galt av sted. Han gjør klokt i å henvise til Laugeruds bok. Jeg har ikke lest den enda, men forstår at den er grundig mht å fortelle om tiden rett etter reformasjonen. Folket var katolske, folket ville være katolske og ha sin tro i fred. Ved å overbevise kongen om at han ikke lenger trengte pavelig aksept for sitt virke, var kongene rundt omkring i Europa neppe særlig vanskelig å overbevise om at dette var et gode for fyrstene i eneveldige stater. Men som i så mange enevelder skjer styret på tvers av folkeviljen. 

Tro er noe av det vanskeligste å endre i et samfunn. På ett vis kan man undres over at tro er blitt et fremmedelement i samfunnet selv om det sies at det er en liten styrking av troens stilling akkurat i disse dager. Frafallet fra tro og kirke tror jeg har en sterk base i forrige århundres kriger og elendighet. Mange som opplevde ødeleggelsene av liv og eiendom på kroppen, mange av de som deltok i tragedien kunne ikke lenger se Gud i det de var med på. Gud kom under kritikk og ble maktesløs i deres bevissthet fordi han ble ansett som den øverste myndighet som lot ødeleggelsene skje. Og det er sant. Det er vanskelig å se hvor Gud var under de to store krigene og ødeleggelsene særlig den siste medførte. 

Men det startet nok allerede i den første. Med en million døde bare i enkelte slag er det naturlig at folk spør seg hvor Gud er når de selv vasser i døde kamerater og lever et liv under forferdelige forhold. I tillegg fikk det lov å skje igjen ut av menneskelig dårskap. Jeg har sympati for tanken om at det må være lov å tvile på Guds eksistens under de vilkårene, ikke bare for vanlige mennesker, men også for teologer og praktiserende troende. Det blir for blast og meningsløst å bare henvise til at Gud har sine veier og sin mening, når rasjonaliteten kan trumfe det hele med å slutte at Gud ikke finnes under slike kår. Siden 1945 har kirkene vært på vikende front i stadig større grad. Slekt har fulgt slekters gang i tiltagende vantro eller avvisning. Til sist deler bildet seg i grunnfjell for flere retninger, med en grå masse som ikke vil tro rundt omkring fjellene. 

Reformasjonen skulle aldri ha skjedd, men vi kan ikke gjøre den ugjort. Den ble ikke gjort ut fra tro, men ut fra ønsker om makt. Fyrstene lot seg forføre av nye tanker og forlot sin tilknytning til paven. Bruddet lar seg ikke reparere men det kan bygges bro. 2030 kan bli et år hvor dette gjøres mulig om man utnytter tiden godt ved å trekke StOlav grundig inn i kristenlivet. Ikke liket på marken, ikke hår og negler, men at hans død bragte med seg en overbevisning om kristendommens kraft. At han kastet sverdet fra seg og oppga volden som sin siste handling. At hans tanker ble antatt og banet vei for fremveksten av et annet samfunn. Det var dette som ble betydningen for tusen år siden, og det må gjøres til betydningsfullt igjen. Hele vår kultur hviler på dette. Hele vårt samfunn er basert på kristendommens utbredelse i de første fem hundre år etterpå. Egentlig også lenger, for folket holdt den katolske tro i live i enda et hundreår eller to før det ble gitt slipp på den. Dernest gikk det ikke lenger enn til ca 1840 før katolisismen igjen begynte å få innpass. Først forsiktig, men så stadig mer manifestert. 

Protestene var sterke. Da den første ordentlige domkirke skulle bygges i Trondheim først i forrige århundre skrev Adresseavisens redaktør hatefulle lederartikler om uvesenet som skulle etablere seg på motsatt side av gaten for Nidarosdomen. Han målbar sikkert en åpenlys folkemening, og menigheten ble heller ikke stor før i vår tid. 

Redaktørens holdninger lever antagelig enda. Preses har ikke sitt hovedkontor i Erkebispegården, et steinkast fra StOlavs grav. Er det for nært? Samtidig går debatten internt i Den norske kirken om hva helgenen skal bety. Vi har opplevet åpning av Olavsfestdagene med en kirkelig prosesjon til Nidarosdomen preget av det religiøse samtidig som halsstarrige kapellaner har fått artikler som beskriver StOlav på samme måte som Berggren nevner på trykk samme dag. Splittelsen rundt helgenen er stor og dyp. Man anerkjenner StOlav som Norges evige konge mens det er umulig å få klarhet i hva dette betyr. Det er som Berggren antyder; blikket blir flakkende og svarene famlende. 

Lenge var Olavsfestdagene en kristent preget musikkfest. I dag er det religiøse tonet ned og stebarnet i festivalen. Det er der, men det er ingen tydelig StOlavs-profil. Den katolske kirke i Trondheim arrangerer sin egen feiring som en helgenfeiring av et litt større format enn vanlig ved slike. Man har frigjort seg fra Olavsfestdagene og lagt sin egen vei siden man ikke har innflytelse på festivalen. Dette er en ren religiøs feiring med fordypning rundt helgenens liv, virke og betydning i dag. 

Den norske kirke tar imot pilegrimer. Man har innrettet et mottak for dem, et sted de kan få bo og andakter og messer til deres dyrkelse av sin Gud. Noen av dem finner også veien til StOlav Domkirke, men de fleste pilegrimer i dag er verdslige sekulære vandrere som synes det er fint å komme til en storslått kirke. Det er forsåvidt greit nok, men det er det kommersielle som står i fokus for Den norske kirke. 

Her er det noe å ta fatt på for de som diskuterer reformasjon og jubileum internt i kristenheten. Jeg tviler på at det vil gå mot en sammensmeltning, men det vil være bra for kristenheten om man tar fatt i dette tilfellet, denne anledningen for å legge sterkere vekt på den religiøse og kristne arv og historie som grunnlaget for Norges eksistens. Det er både religiøse og åndelige sider ved denne som kan belyses, og det er mange praktiske konsekvenser som minnet om sosialvesen og helsestell som utgjør tunge faktorer i historien. I dag jamrer vi oss over manglende forståelse for det frivillige arbeidet.. vel, en gang var dette deler av ryggraden i kristenlivet og det bør gå fint å trekke det frem igjen, og ta arven på alvor. Opp mot den mye omtalte avkristningen er det nok av emner man kan henge seg på for å levendegjøre kristendommen igjen, men jeg tror at man i så fall må legge bort mye av lutherdommens stridbarhet og hengi seg til en mer bestandig, sterkere og rettmessig kirke enn den norske. Strengt tatt er det mer sant at det er den katolske kirke som er Kirken i Norge i dag, enn at det er de lutherske variantene. Dette kan man bruke som studieobjekt i de neste elleve årene og samle seg om et sant jubileum for innføringen av kristendommen og etableringen av et nytt Norge. 

Gå til innlegget

Å gå i kirken eller ikke

Publisert 11 måneder siden

En underlig diskusjon har oppstått rundt kirkebesøk og -frekvens

I noen dager har det nå vært skrevet her om ulike holdninger til å gå i kirken. Man forsøker å måle religiøsiteten, eller finne ut hva det vil si å gå i kirke. Åste Dokka er en av de som undrer seg over at man kan ha en religiøs opplevelse av å synge på bar. I dag skriver Hans Morten Haugen følgende; 

Selv om behovet for spørsmål knyttet til partisærpreg og viktigheten av å kunne sammenligne utvikling over tid er viktig for Det norske valgforskningsprogrammet, er det likevel absurd at en person som rapporterer å være på gudstjeneste hver tredje uke vurderes å ha lav religiøs aktivitet.

Jeg tror de fleste prester vil være fornøyde om de ser sognebarna innom kirken hver tredje uke. Ut fra mye annet stoff jeg har erfart fra VD later det til at mange har store vansker med å komme seg over terskelen. Spørsmålet om hvorfor det er slik er mer interessant enn hvor ofte. Fra gammelt av har man hatt diskusjoner om hvor ofte man skulle "gå frem", og det har vært ulike holdninger til hva som er riktig.

Magdalene Thomassen skriver i Segl for 2018 om Edith Stein, den jødiske kvinnen som konverterte til katolisismen, ble nonne og valgte å melde seg som sonoffer til en sikker død i Auschwitz. Hennes mentale reise er ikke av de lengste, men den er spekket med åndelig undring over livets gåter og utfordringer. Stein ble helgenkåret for sitt offer. I dag er det rett sjelden man leser eller hører om noen som er villig til å legge seg ned og dø for noen andre, men hennes prosess frem til dette punktet er det interessante. Hun følte en forpliktelse til å gi seg hen for Gud og mennesker i sin kjærlighet til begge. Vi har en parallell i Maximillian Kolbe som valgte en nesten tilsvarende vei. De hadde begge en fordypning i det åndelige, i sitt forhold til Gud, mennesker, livet og døden. Om verdien av den åndelige siden av livet. Jeg ble slått av Edith Steins fordypning og tilnærming til Gud. 

Kirkebesøk kan ikke måles i frekvens eller tilstedeværelse. Det er den enkeltes åndelige reise. Så kan vi gjøre oss morsomme på at noen finner Gud i naturen eller hvor som helst. Han er utvilsomt der også, men han er spesielt tilstede i et gudshus, hvor tilbedelsen kan skje med en mer direkte tyngde på et sted viet til formålet. Det er ingens sak hva den andre får ut av besøket. Poenget er å være tilsted, søke Gud, finne verdien som ligger i hans sønns offer, og fellesskapet i menigheten. 

Det er den åndelige tilnærming som er det interessante ved Stein, Kolbe og alle vi andre som sitter der i et halvmørkt stille rom. Som her forrige kvelden. Jeg bare stakk innom da det nærmet seg tiden for dagens messe. Ute var det ruskevær. Inne var det en fredens oase. Et rom for kontemplasjon og opplevelse av å være på samme sted som Gud, i den tilstedeværelse man bare finner i kirker eller på hellige steder. Der forsvinner gjerne det trivielle. Eller det trivielle blir et samtaleemne mellom Gud og menneske. I det lange løp finnes det ingen bedre samtalepartner. Samværet og dets innhold lar seg ikke måle i kvantifiserbare størrelser. 

Kan man møte Gud på pub? Ja, jeg har i flere år gått på en pub som er velsignet! Vi synger ikke salmer der, men Jesus henger i hjørnet, og det har vært en reell velsignelse på forhånd før krusifikset kom på plass. Slik kan det gjøres når pubverten er religiøs. Det slår meg ellers hvor vanlig Deilig er jorden er blitt. Jeg har tenkt at den kanskje er mer kjent enn Ja vi elsker, for jeg har erfart noen anledninger hvor alle kan istemme og later til å kunne rekkefølgen på versene meget godt. Teksten sitter slik at jeg tror den er blitt en del av vår felles kultur, uavhengig av konfesjon. Det eneste sted jeg synes den ikke passer er ved en grav. Da er jeg ikke så sikker på at jorden er deilig,,, men ok, jeg tar sammenhengen. Men igjen, man skal ikke skue hunden på hårene. 

Om det ikke kan telles teller det ikke, heter det i et ord fra økonomiutdannelsen. Sant nok, men så er teologi ikke et bifag innen økonomi eller samfunnsfag generelt. Skal man vurdere kirkebesøks verdi eller betydning finner man dem ikke på utsiden. De er som en skatt inne i kirken eller i personene som finner den. Tallene man finner frem til, tror jeg i hovedsak vil representere en avsporing fra det åndelige og dets egenverdi. 


Gå til innlegget

O jul med din glede og barn i august

Publisert 11 måneder siden

Erna har holdt en nyttårstale som vil bli husket.

Dette var et uttrykk i gamle dager. Nå kommer det tilbake. Erna har føyet seg inn i rekken av nyttårstalere som vil bli husket for sin enkle formulering. Jeg er rimelig sikker på at den setningen om at hun ikke trenger å fortelle oss hvordan barn lages, kostet det hun har av selvkontroll uten å bryte sammen i latter. Eller at akkurat dette er filmet mange ganger før det endelig satt. 

Men likevel, hun har rett i sin påstand. Vi må føde flere barn. Påstanden er beviselig korrekt. Med et fødselstall på 1,6 pr kvinne sier det seg selv. Til sammenligning har Somalia 5,1. Det er ingen løsning å importere somaliere for under våre forhold vil de fort venne seg av med vanen å føde mange barn for å være sikre på at ett eller to vokser opp. I tillegg til at Somalia trenger sin egen ungdom til å bygge sitt land. 

Hvordan skal vi klare dette? Det er et enormt sprang i realiteten mellom 1,6 og 2,1 pr kvinne. Jeg er tvilende til at det lar seg gjøre å fylle gapet på mindre tid enn en generasjon. Skal det realiseres må det være en langsiktig holdningsendring til at man føder tidlig i tyveårene mens både menn og kvinner er på sitt mest fruktbare. Føder man tidlig har det også minst konsekvenser for studier og karriere. Vi kan tilrettelegge for forlenget maks-tid for studier, vi kan sprøyte inn økonomiske virkemidler slik at det blir praktisk talt et lønnet arbeide å føde, men likevel vil prosessen være langsom. 

Det går sikkert an å regne ut hvor mange kvinner som er aktuelle for denne familierollen i de nærmeste tyve årene, men jeg har en mistanke om at det likevel ikke vil være tilstrekkelig. Jeg tror ikke nordmenn har lyst til å bli mer katolske enn paven mht prevensjon, og jeg tror at aborttallene ikke vil påvirkes nevneverdig. Men tankegangen er veldig interessant fordi den går inn i sider av vår kultur som vi har tatt for gitt. Russetiden skal vare til man er ferdig med studiene, det er aksept for abort i tyveårene og prøverør i tredveårene. Blandt våre unge må vi se et skikkelig paradigmeskifte mht målrettet satsning på voksenliv fra ca tyve års alder og fremover. Alle økonomiske støtteordninger til tross, jeg tror det vil ta tid å snu denne tankegangen. 

Miljø er naturligvis viktig i regjeringsforhandlingene som starter i dag, slik noen fra Krf hevder, men familiesaker bør også få sette sitt preg på resultatet. Om kontantstøtten skal beholdes er en smakssak. Vi har barnetrygden som også kan økes betraktelig. Årets endring er liten sammenlignet med at den har stått stille og blitt redusert i verdi over flere tiår. Vi må tåle kravene om høy barnehagedekning, samtidig som man må organisere for en meningsfylt fritid med hjem og familie i fokus. Og kvinner og menn må holde sammen i trofaste fellesskap. Ernas enkle ord gikk nok rett i hjertet på mange, men de blir ikke enkel å oppfylle uten gjennomgripende holdningsendring til det sosiale spillet rundt familie, videreføring av slekten, og fundamentene vi baserer vårt samfunn på. Vi kommer nok ikke unna en tildels betydelig innvandring heller for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. 

Tenk om Erna hadde sagt; Det er typisk norsk å føde barn!

Gå til innlegget

De 12 bud

Publisert 11 måneder siden

Jordan Peterson har tatt verden med storm. Hvorfor?

En gang i tiden var det en kar som gjorde seg morsom på at alt han behøvde å vite for å klare seg i livet lærte han før han startet på skolen. Hans poeng var egentlig at skolen var unødvendig for den alminnelige dannelsen, men naturligvis tilførte fagkunnskap innen mange emner. 

Da jeg leste Jordan Petersons tolv punkter fikk jeg den samme følelsen. Dette har jeg lest før, dette er selvsagt, det er ikke mer enn det mor fortalte gjennom hele oppveksten, bortsett fra enkelte spissede kommentarer. Mor hadde ingen sønn som rullet på skateboard, så hun var forhindret fra å gi råd om å snakke til den slags. Men fordi jeg hadde denne ene moren ser jeg det også slik at jeg fikk med meg veldig mye av det jeg siden har hatt bruk for. Våre veier skiltes da den unge brøytet seg frem og parkerte den eldre, men da hadde han tross alt fått med seg en bagasje som var godt for reisen videre, og alt iht naturens orden. Sønnen fant sin form, mor trådte til side og vi samarbeidet som voksne, for slik er livets gang. 

Slik kan jeg koble meg til Håvard Nyhus når han skriver om Peterson; 

I mer inspirerte øyeblikk skriver han seg inn i en lang tradisjon. En tradisjon som kan oppsummeres i tre punkter: Én: Ondskap eksisterer. Og det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: Du er en del av problemet. Vi hører sammen i et syndsfellesskap. Det onde er ikke noe som lar seg avgrense og deponere hos den andre. Og tre: Det er mulig å endre seg. Vend om!

Her tenkte jeg å sitere Petersons tolv punkter men jeg finner dem ikke på norsk. Det er ingen mangel på kommentarer, men de utgavene hvor jeg tidligere fant punktene på norsk ser ut til å ha blitt fortrengt i søkemotorene. 

En ung mann bør klappe en katt hver dag. Eller et annet kjæledyr. Dette vil gi en sanselig opplevelse av noe mykt og behagelig. Har han en fobi vil det kunne hjelpe ham til å bryte den ned. Jeg regner likevel med at Peterson er ute etter å lede den unge mann inn i eget sinn slik at han kommer i kontakt med seg selv. Ondskap finnes naturligvis, men følelsen av å klappe en katt kan lindre det påtrengende ved det. 

Når ungdommen skater skal han ha ro. Ingen skal forstyrre, for forstyrrelser kan føre til tap av konsentrasjon og ulykker inntrer lettere. Vi forebygger alltid ulykker. Vi respekterer den unge i hans gjerning. Har vi råd finner vi en måte å kommunisere dem, eller lar ham skrubbe knærne selv til han skjønner hvordan han skal redusere risikoen. 

Flere av de andre punktene er i Margrethe Munthe-stilen, ved at man skal sitte pent og spise maten sin uten å snakke med mat i munnen. Kropp og sjel skal holdes ren og plettfri. Dette er da opplagt? Man trenger ikke en gang en religion for å vite dette. 

Ut fra alt jeg leser om, og ikke av, Peterson tyder på at mange har gått bananas over de enkleste leveregler. Tidvis kan det være fragmenter som minner om gamle Gateavisas råd til en narkotikaavhengig om hvordan overleve hverdagen blandt streitinger. 

Jeg ble fort ferdig med å lese Peterson fordi det ikke var noe nytt noe sted. Andrew Carnegie skrev det samme for 100 år siden og utvidet det med kunnskap om hvordan man skal være smart nok til å tjene penger i bøtter og spann. Metodikken henger nøye sammen med flid og nøysomhet som ligger i vår felles generelle kunnskap. 

Når særlig venstresiden ser ut til å reagere på dette kan det ha en sammenheng i at de har skapt sin egen tradisjon for å snakke ned disse lett konservative familieverdiene. Sekstiåtterne liker vel ikke å innrømme at de spiser fiskepinner den dag i dag. Er det en irritasjon av å møte seg selv i døren? 

Jeg skulle ønske noen vil ta for seg Petersons 12 bud og redegjøre for hva som er galt med dem. Hvem er skadet? Hvor alvorlig? Hva kan vi gjøre for å lindre? I en tid hvor mennesket har søkt til guruer av alle slag, og det har vi gjort i uminnelige tider, er det rart at Peterson skal vekke slik kritikk, men jeg er åpen for å vurdere innholdet når noen tar seg tid til å forklare det for meg. 

Gå til innlegget

Stormløp 2.0

Publisert 11 måneder siden

Israel er latt i stikken av sin nærmeste allierte. Står NATO også for tur?

Lenge har statsminister Netanyahu kost seg med Trumps seier i presidentvalget, sett på den nye ambassaden i Jerusalem med begeistring, og følt at han ikke skulle behøve å gjøre noe mer for å sikre at USA forble på hans side. Han har vært klar over at president Trump har hatt som valgløfte å trekke USA ut av Syria, men har hele tiden hatt håpet om at det ikke vil skje. Hvordan skulle det kunne skje med stadige trefninger både militært og politisk? Vel, Netanyahu undervurderte presidentens ustabile politiske linje. 

Hadde tilsvarende skjedd under Obama ville Netanyahu nå organisert sine venner i USAs kongress, alle tenkelige jødiske organisasjoner, og hele den verdensvide bevegelsen som støtter Israel i ett og alt, samme hvor skamløst det fortoner seg. Han ville kanskje gjort som han gjorde mot utenriksminister John Kerry som hadde den utakknemlige oppgaven å fortelle om Iran-avtalen i 2015, De møttes, hilste vennlig, Kerry ble geleidet inn i konferanserommet, og før avtalen var forkynt for Netanyahu var han på plass foran journalistene og fortalte dem hva han snart ville få høre ansikt til ansikt før han smelte igjen døren etter seg så møtet kunne begynne. I og for seg var det ikke nødvendig å smelle igjen døren for journalistene utenfor fikk med seg hele enetalen han holdt uten at Kerry kom til orde. Men det er snøen som falt i fjor. 

Israelske militære ledere har uttalt seg under løfte om anonymitet og de er forferdet over den situasjonen som er oppstått. De vet ikke helt hva de nå skal gjøre. Uten det amerikanske flagget representert på veien gjennom Syria i retning Libanon frykter de at de må eksponere seg selv mer direkte og bli enda mer aktive. Russland har advart mot dette. De vil ikke sitte stille og se på at Israel utvider sin rolle selv om dette bidrar til å stoppe forsyninger til Hizbollah. Slik det nå kan se ut tynnes det i rekken av nære venner for Israel. 

Det er noe av det samme med politikerne i kretsen rundt Netanyahu og byråkrater som har pleiet forbindelser med amerikanske motparter. Siden ingen var forberedt på president Trumps beslutning vet de ikke hva de nå skal snakke om. De politiske føringer de har forsøkt å få på plass er plutselig verdiløse fordi presidenten har veltet spillet med et twittertrykk. Alle som jublet over de bibelske dimensjoner og guddommelige konnotasjoner ved president Trumps komme er nå satt på plass. 

Heller ikke i USA går det særlig godt for statsminister Netanyahu. Først er amerikanske jøder og andre israelvennlige på vikende front. Han taper "mandatet" fra dem. De er misfornøyde med hans politikk som går på tvers av deres humane verdier. I tillegg viser nyvalget til Representantenes hus at man ikke kan regne med samme tilslutning som tidligere. Det blir antagelig intet nytt Bibi-show for begge hus samlet som i 2015. 

Nå vet vi hvor stormløpet mot Israel egentlig foregår. Ikke er det BDS, ikke er det antisemittene forøvrig, nei, de fremste korsfarerne nå som før er Israels ledere selv. Kampen mot BDS avsløres som røyklegging av egne aktiviteter. Stormløpet er mer kortreist enn man skulle tro. Nå står de nakne tilbake som sine egne verste fiender. Noen av oss har påpekt det lenge, men nå viser de det til og med selv. Konsekvensen er at de selv må gjøre noe for å skape fred og sikkerhet i eget land og nærområdet. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere