Njål Kristiansen

Alder: 63
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.

Følgere

Bitre urter

Publisert 20 dager siden - 341 visninger

I skriftene for påsken står det ofte referert til at jødene feiret med bl.a. bitre urter. Urtene nevnes i forbindelse med at man spiser det usyrede brødet som duppes i disse. Jeg har forsøkt å lete litt etter hva slags urter dette kan være. Det foreløbige inntrykket er at det ikke er noe informasjon om hva de består av. Det later til å være en blanding og det er ingen mangel på bitre urter etter hva jeg har blitt fortalt. Kanskje varierer det etter hva man har for hånden. 

Er det noen som vet hva det kan være snakk om? 

Gå til innlegget

Frans blant ulvene

Publisert 3 måneder siden - 254 visninger

Hva er det med pave Frans? Han er i ferd med å fullføre det femte året i sitt pontifikat. Nylig fylte han 81 år og han er klar over at fremtiden er kortere enn fortiden. Dette har han gitt uttrykk for ved enkelte anledninger, og han føler at han har dårlig tid til å få fullført noen av de oppgavene han har startet på.

Marco Politi skrev boken Frans blant ulvene i fjor høst. Det er et interessant læreverk om dagligliv og virke i Vatikanet. Man kan si til Frans’ forsvar at han aldri ønsket seg dit, og at han oppgjennom sin karriere har gjort hva han kunne for å unngå å reise til Roma annet enn når det var tvingende nødvendig. Når han villig påtar seg oppdraget om å bli pave er det fordi han gjennom konklavet får inntrykk av å ha stigende støtte blant de andre kardinalene, og han har i hovedsak lagt motforestillingene bak seg når valget er gjort. Prosessen foregår i flere runder, men ender med den foreskrevne 2/3 flertall som er nødvendig. Fra det punktet bestemmer han seg for å gjøre hva han kan for å lykkes.

Veien frem til å bli kåret til pave kan være krevende. Karol Wojtyla ønsket selv å bli pave. Han var ikke en spesielt het kandidat ved det første valget i 1978, men da muligheten åpnet seg igjen bare en måneds tid senere, tok han en beslutning om at han ville satse på å bli valgt. Han reiste til Roma med dette som hensikt. Selv om han selv ikke manipulerte seg inn i posisjonen sa han seg hele veien villig og ga diskret hint om at han godt kunne tenke seg posisjonen. Han var ikke en gang primas for den polske kirken på den tiden, og møtte uventet motstand fra kardinal Wizinsky som mente at hvis det først skulle velges en polsk pave måtte det heller være han som var primas. Konklavet valgte likevel den yngre og stigende Wojtyla. Han gikk til embetet med liv og lyst og resten husker vi stort sett.

Da Joseph Ratzinger ble valgt var det mot egen vilje. Han forsto derimot konklavets holdning. Tross alt var han den fremste av dem. Det som talte imot var hans alder og hans sviktende ressurser. Dette var han selv klar over, og la ikke skjul på det overfor noen. I boken om Frans fortelles hvordan Ratzinger allerede kort tid etter sin tiltredelse begynte å tenke på avgangen. Når man ser den historien er det slett ingen overraskelse at han abdiserte i 2013. Tanken var fremme titt og ofte, og hans nærmeste medarbeidere kjente til den og diskuterte den. Ratzinger erkjente at de skandalene som dukket opp med Vatikanets bank og de mange personkonfliktene internt i kurien, var for mye for ham. Det eneste som til sist var overraskende ved hans avgang var selve datoen for kunngjøring.

På denne tiden var Vatikanets bank en korrupt institusjon som fikk problemer med å forbli godkjent i den internasjonale bankverden. Hvitvasking, illegale pengeforsendelser…… kort og godt svindel var dagens orden. Samtidig viste det seg at kleresiet hadde betydelige korrupte interesser knyttet til sine posisjoner og måten å utøve sine stillinger. Salg av tjenester var et kjent fenomen, samtidig som man kunne si at mange hadde beveget seg langt bort fra idealene knyttet til kirken.

Hvis man skal lete etter en årsak til dette må det være at grepet glapp for pave Johannes Paul II på slutten av 1990-tallet. Vatikanet var uten styring i perioden frem til Frans ble valgt. Først var det JP IIs tiltagende svekkelse, og dernest utviklingen i B XVIs aldring. De to hadde ikke kapasitet til å leve opp til embetets krav. Boken tegner et bilde av en rekke egenmektige personer som går omkring og meler sin egen kake. Trygt i fred for pavers innsyn gjør alle stort sett som de vil. Vil man være stygg kan man godt si at det råder en slags løsgjengerlov i disse årene. Som et gammeldags hoff hvor fyrsten er fjern og uinteressert vokser evnukkenes makt til høyder. Alle har noe på den andre, og rommet fylles av giftige småkonger som henfaller til menneskenes lavere instinkter. Selv arven fra Konsilet er under diskusjon, for nå er de i ferd med å dø ut de som var med på sekstitallet. En ny generasjon har gjort inntog, og revurderer den konsiliære ånd. 

Da rir en jesuitt inn på arenaen og sier at han er pave. Denne historien har i seg godt materiale for en filmatisering. Jeg er for så vidt ganske sikker på at den slags historier er filmet ganske ofte, om hvordan det går når en ny leder dukker opp fra det store intet, og hvor mange knapt har hørt hans navn. Men helt tilfeldig var det ikke at det ble nettopp Frans. B XVI sørget for å manøvrere ham nærmere Roma, og han var med i enkelte utvalg, og var talt vel om. Boken forteller om grunner til at han etter hvert blir den foretrukne etter flere runder med avstemminger i konklavet. All velvilje til tross, alle stemmer i konklavet til tross, dette går ikke bra.

Ved sitt blotte nærvær, ved sin blotte gjerning bestemt av stillingsinstruksen, om jeg kan bruke et slikt ord, starter vanskene praktisk talt med det samme. Frans er nødt til å begynne med problemene i Vatikanbanken. Hoder må rulle, folk må i fengsel. Det er ingen vei utenom selv om mange skulle ønsket det. Her vises konflikten klart. Er det nødvendig å storrengjøre? Kan man ikke bare flikke på murpussen? Nei, det må gjøres store endringer.

Frans har ingen egentlige venner til å begynne med. Han skaffer seg sitt eget råd utenfor kurien. Åtte menn han finner å kunne stole på blir med i hans egen rådgivningsgruppe som han relaterer seg til i alle spørsmål hvor han ønsker råd. Han frafaller den monarkiske posisjonen og søker å bli mer lik en daglig leder. Små og store gjerninger, hele Frans’ organisering av sitt liv og virke faller i unåde internt i Vatikanet. Grep som er tvingende nødvendig blir snakket ned. Det er på en slik bakgrunn han snakker til kardinalene sine og kaller dem «en slags åndelige zoombier» som ikke reagerer på fakta stukket opp under nesen på dem.

La meg gå et skritt tilbake til opprinnelsen. Wojtyla var en skolert mann fra det mer forfinede Polen, hvor han klarte å holde seg inne med myndighetene. Ratzinger er den superintellektuelle som med rette respekteres av alle. Frans er gatepresten. Gapet i bakgrunn kan knapt være større, og før han får valgt kardinaler etter eget sinn får han ikke forandret mye av kirkens virke. Han er god på dialog, og han er god til å få frem andres synspunkter. Han gir seg ikke, og samler til slutt flertall om de emner han finner viktigst, samtidig som han er klar over at det er mange ting han må se bort fra.

Hans tilnærming til læren er annerledes ut fra hans historie som gateprest. Han har levet med mennesker som ikke har strømlinjeformede liv. Han er levende opptatt av hvordan man skal virkeliggjøre troen i disse ved å hjelpe dem til å finne Gud mens de gjør hva de kan for å overleve for enhver pris. Det er langt fra Krakow og München til Buenos Aires. Den ånd som de to foregående pavene har fått lov å bygge inn i Vatikanets vegger fra 1978 blir tung å endre i en håndvending.

Frans er en praktiker. Han jobber systematisk med sine ting. Han vet hva han vil, han kan definere troen like godt som noen, og han er fri fra fyrstelige nykker. Han ser for seg en kirke som arbeider nede på jorden, og som gjør noe for alle de som trenger en håndsrekning, særlig i åndelig betydning.

Frans skal ha innsett sitt pontifikats begrensning. I dag er han mest opptatt av å få frem sine ideer der hvor han kan, og bygger opp sitt testamente gjennom å få utnevnt kardinaler fra andre deler enn Europa og Nord-Amerika. Han har innsett at fornyelsen må fortsette med nytenkende hoder fra andre verdensdeler, fordi det er der de fleste katolikker bor, og de må kunne identifisere seg med en kirke som deler deres kår og som arbeider skulder ved skulder. Frans finner ikke denne holdningen i praksis i Europa og søker etter den blant kirker og kleresi i den tredje verden.

Frans blant ulvene anbefales

Gå til innlegget

God jul!

Publisert 4 måneder siden - 205 visninger

Jeg ønsker alle en riktig god jul!

Gå til innlegget

Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge

Publisert 10 måneder siden - 968 visninger

I vår tid kommer det svært på asylsøkere til Norge. Grensene sørover i Europa er stengt med de problemer dette medfører for å forflytte seg fritt. Vi har hatt mange mindreårige asylanter i Norge, men vi har ikke klart å ordne opp for dem på en human og hensiktsmessig måte.

I dag er det blitt skikken at de flykter fra norske asylmottak like før de fyller 18 år. De velger – men foretrekker ikke – et liv under broene fx i Paris fremfor å bli sendt tilbake til krigsrammede Kabul. Mange av disse snakker allerede godt norsk, og vi har lagt ned en del ressurser på integrering mens de likevel har oppholdt seg på mottak. Ved utsendelse vil innsatsen være relativt bortkastet. For Norge ville det være bedre butikk om vi nyttiggjorde oss ressursene disse har i seg for en fremtid i Norge.

Etter normale regler har mange av de unge asylantene ikke krav på å bli. De tør derfor ikke avvente det endelige avslaget og tar saken i egne hender. I Adresseavisen sist helg kunne vi lese intervjuer med bl.a. 30 ungdommer som har bodd på mottak i Trøndelag, og andre som har bodd lenge i Nord-Norge. De holder til under broer under slike boforhold som broer kan tilby. Årsaken er at de ikke ser noe liv der de kommer fra. Vi kunne bøte på denne uverdige tilstanden ved å tillate opphold basert på en vurdering i hvert enkelt tilfelle. Vi kan trenge alle slags mennesker til å fylle oppgaver her, men det viktigste for meg er det humanitære premiss som ligger i sakene. Vi kan ikke stilltiende se på at barn skal sendes tilbake til krigsrammede områder for et liv med daglige dødstrusler, like lite som vi kan tolerere at vi skaper uteliggere av dem. Norge – eksportøren av uteliggere til de europeiske land…. Er det noe vi vil vedkjenne oss?

Når myndighetene skal bestemme hvem som skal bli brukes en omstridt test for aldersbestemmelse. Noen leger går god for testen, andre vil ikke bli sett i nærheten av den. Så langt jeg har forstått er det enighet om at testen er omstridt, men at noen velger å utføre myndighetens oppdrag. Feilmarginene er store og man har et tynt grunnlag å bedømme utsendelse på ved denne testen. I realiteten kan man sende ut en sekstenåring som hevder han snart er 18. Norge bør legge til rette for større rettsikkerhet for asylantbarn og gi dem opphold slik at de unngår slike problemer.

Hvor er det trygt å sende mindreårige? I Norge sitter det engstelige foreldre hver sommer og lurer på hva deres voksne ungdommer foretar seg på utenlandske feriesteder. Dette skjer samtidig med at man ikke viser skrupler med å sende barn til land som Eritrea eller Afghanistan. Eritrea er et av verdens virkelig ondsinnede regimer som går inn for å knekke sin befolkning med makt. Det er mange diktaturer i verden, men ikke alle går inn for oppgaven med slik flid som Eritrea. Afghanistan trues av Taliban og rest-IS. Vesten inkludert Norge sender stadig flere soldater. Får IS enda sterkere fotfeste vil vi bli påtvunget en ny og langvarig krig der. Vi vil ikke se på at landet enda en gang utsettes for en ødeleggende strid mht det vesle som er bygget opp der. Da burde det være selvsagt at vi ikke sender barn dit.

Oppfølgingen av slike barn i Afghanistan kan aldri bli god nok. De kan ende som aleneboende på gaten, som kriminelle eller soldater i krigshandlinger. Ikke fordi de ønsker det men av tvang. Vi bør kjenne vår besøkelsestid og skape rammer om unge asylsøkere som sikrer at de får lov å bli i Norge, ta utdannelse og bli integrerte statsborgere. Det er vår humanitære forpliktelse å redde noen som er så utsatt at de ikke har andre enn oss som garantist for sine liv. Vi bør sette oss i rollen som fortsatt garantist så lenge det er behov for det. Norge er nødt til å endre sin politikk på dette feltet.

Gå til innlegget

Per Sandberg

Publisert 11 måneder siden - 676 visninger

Sandberg er en morsom kar.

Dog, det er ufrivillig. Han ergrer seg over at foreldre sender sine barn til koranskole i Somalia og mener at denne praksisen må stoppes. 

Det er ikke vanskelig  å være enig i det. På den annen side er dette også en konsekvens av statens utsendelsespolitikk. Hvis mindreårige som sendes ut får noen skolegang når de kommer tilbake til opprinnelseslandet er det i høyden en koranskole, som så vidt jeg vet ofte er gratis. Sandberg kan neppe ha innbildt seg at barna som ofte er analfabeter når de kommer til Norge kan sendes tilbake for å gå rett inn i normale utdannelsesinstitusjoner, for ikke å snakke om videregående, fagutdanning eller universitetsutdannelse. 

Slik er konsekvensen av politikken med å hasteutsende barn hals over hode. Vil man bøte på dette bør man i så fall legge til rette for at de får reise hjem til et tilrettelagt tilbud. 

Selv om Frp og Sandberg er totalitære størrelser, må det gi en vond bismak at staten vil ha monopol på å sende barn til koranskole hvor de gjerne lærer at Vesten som sådan er synd og elendighet. Men som man reder så ligger man. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
2 minutter siden / 8648 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
13 minutter siden / 2033 visninger
Anne Jensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 101 visninger
Jørgen Lund kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 2 timer siden / 2033 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 8648 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8648 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8648 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8648 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8648 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 9 timer siden / 101 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 9 timer siden / 124 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 9 timer siden / 8648 visninger
Les flere