Njål Kristiansen

Alder: 63
  RSS

Om Njål

Jeg vil det skal føres en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Romerskkatolsk. Jeg er skeptisk til alle kirker som ikke har et felles læreembede.
Jeg vil at samfunnet skal være frihetlig og liberalt orientert med rom for alle slags mennesker. Som kristne bør vi føle et særlig ansvar for å være på de svakes side og bygge et samfunn med muligheter for alle. Vi må ha et samfunn som er åpent for endringer og som viser kontinuerlig livskraftig fornyelse.

Følgere

Du må hilse........

Publisert 12 dager siden - 539 visninger

Man tar skikken som den er der man kommer. Eller man kan gjøre det på sin måte. 

Jeg har en koreansk venn. Når vi møtes er det morsomt for meg å strekke meg etter hans skikk så han skal føle seg velkommen. Derfor bukker jeg lett, fra livet og opp. Ikke nesegrus, men en markert bøyning av overkroppen. Stillferdig og ærbødig. Så gir vi hverandre en klem. Han setter pris på denne rutinen, og det morsomme er at når jeg hilser på hans måte først han gjøre det samme. Slik har de skrudd ham sammen, at det blir udannet av ham å overse min gest. 

Folk flest bor i Kina. Ja, folk flest bor i Asia, og der tar man ikke hverandre i hendene, men bøyer seg ærbødig frem, eller folder hendene foran brystet og sier namastë. Og andre igjen legger høyre hånd over brystet som en gest hvor man på et vis nedverdiger seg selv ørlite, og skaper respekt hos den andre. 

Noen som har vært på ferie i Italia synes det er morsomt å hilse med "ciao" til venner og bekjente. Hva er ciao? Det er en ekstrem forkortelse for et lengre uttrykk om at jeg er din slave (schiavo) eller tjener. Tyskerne praktiserer det samme med sitt servus.... uten at de venter at vi skal ta på oss en spesiell drakt og lenker. Svenskene har også sitt eget uttrykk. Tjänare grabben..... man stiller seg altså til tjeneste for kompisen, slik tyskeren og italieneren gjør, alt innen rimelighetens og anledningens grenser. 

Maoriene har sitt eget rituale. Der er det dannet å vise tungen så lang som den er, og de går heller ikke av veien for å snu seg bort og vippe opp bastskjørtet for å vise at selv om bena er delt langt nede, går de sammen rett før ryggen starter. Alle forstår hvor vakkert dette kan være. Dette ritualet er for å skille venn fra fiende, og for at gjestene skal vite at det ikke er bare å komme her, men at de har å skikke seg også om de blir  tatt inn i fellesskapet. Hilseritualer kan rett og slett ha sine komiske sider for fremmede.

Bak alt dette, skjult bak de ulike rutiner som vi gjerne kopierer når vi er på fremmede steder er det én regel som gjelder over alle; styrken i håndtrykket ligger i blikket man møter den andre med. Blikket er håndtrykkets sjel. 

 

Gå til innlegget

En homilie ved en avskjed

Publisert 19 dager siden - 154 visninger

Vi er samlet her i dag for å ta farvel med Petter, vår far, svigerfar, bestefar, svoger og onkel, en god kollega og et menneske med et uvanlig livsløp og for å gi ham over i Guds hender.

Klarer vi det? Når vi har nektet å erkjenne far med hans tittel som pappa eller far i alle år med tilvenning til et annet navn enn det som er mest naturlig for oss, klarer vi da å ta et fyldestgjørende farvel med personen vi har bundet oss til.

Jeg vil tro at mange forbindelser faller naturlig for mennesket. Vi gjør våre kontakter. Noen blir vår venn Tor eller Johan, andre er fra naturens side pappa. Når vi tør si dette åpent og ærlig tar vi ham inn i vårt hjerte og lar ham være den han fra naturen var.

Her blir det sang og spill, og gode ord i overflod skal gytes. Takken er grenseløs. Fordi han ble en gammel mann og vi alle forsto at tiden måtte komme, er det likevel trist å ta farvel. Da er det også viktig at vi gjør det med hjertet tilkoblet i prosessen.

Han virket i et langt liv fylt av kjærlighet til menneskene omkring seg og til verden. Han var dyktig på å se alle og inkludere oss som sto på siden av hans ordinære krets. Ja så vellykket var denne inkluderingen at ingen visste helt hvor grensene for kretsen gikk. Her var både høy og lav. Eller rettere sagt var vi alle like overfor han, men fungerte i ulike settinger med ulike formål og oppgaver.

Derfor er det mangt å minnes på en slik dag. Mange minnes mye og sterkt. Noen nært og personlig, andre med mer beundring enn nærhet og kjærlighet. Alle er vi likevel forsamlet om å ta farvel med en som vi ser på som et stort menneske vi var heldige som fikk lov å kjenne.

Hans drivkraft kan ha vært kjærligheten til menneskene, verden og livet. Inkludert i begrepet er familie, kolleger, motparter, venner og forbindelser. Lett synlig i sakens natur er at ingen blir glemt eller at ingen har glemt de gode gjerninger. Om man vil se dårlige gjerninger skal man få lete godt etter dem.

Da skal det være med kjærlighet vi overleverer Petter til Gud. Gud alene kjenner hans tro, og vi tror at han hviler hos ham. Hvordan det ellers er der vet vi lite selv om spådommene er mange. Petter forholdt seg helst til realiteter og muligheter. Er det opp til ham blir det en god løsning for alle.

I dag setter vi derfor strek for vårt samvær, alle våre forbindelser og alle gode stunder. Vi tar med oss det som er verdt å ta med, og vi legger alt ned her ved korsets fot, hvor under det hviler et medmenneske, en far, en pappa, et menneske som fylte oss med kjærlighet som vi gjengjelder. Måtte vi i fremtiden anerkjenne ham for det han var og det vi hadde sammen i håpet om at vi klarer å finne veier videre hvor den gode bagasjen er med. Som han er vi alltid på reisefot. Nå har han kommet frem til sin endelige bestemmelse hvor også vi håper å komme når vår tid er uttjent. Slik han frydet seg over det jordiske Jerusalem håper vi han vil fryde seg over det himmelske. Slik han sluttet fred og bandt forbindelser sammen håper vi han vil få oppleve fred, gode forbindelser og kjærlighet der han hviler.

Gud, derfor overleverer vi Petter i dine hender.

Klarer vi det eller ser det bare slik ut?

Gå til innlegget

Skriftens klare ord....

Publisert 4 måneder siden - 1034 visninger

Identifisering.

 

Jeg gir mitt samtykke til at jeg identifiseres med fullt navn som deltaker på verdidebatt.no. Jeg vil ikke skrive noe jeg ikke kan stå for med fullt navn. Jeg er klar over at mitt navn uten varsel kan endres til fullt navn eller at min profil blir blokkert dersom jeg bryter med kravet om fullt navn.

 Jeg skal heller ikke omgå kravet til fullt navn ved å gi anonyme debattanter tilgang til forumet gjennom mine innlegg eller kommentarer ved å klippe eller legge ut linker. En profil bør også inneholde mer informasjon enn fullt navn for at forveksling av debattanter skal unngås. Profilbilde er ønskelig og må være portrett av proflinnehaveren.

Dette er et sitat fra regelverket for VD. På vegne av meg selv vil jeg oppfordre til at de mange (semi-)anonyme profilene kommer ut av sine skap med navn, alder, presentasjon og bilde. Det er enkelt å sitte storkjeftet bak en skjerm og strø om seg med skarpt skyts mot andre. Skytset må gjerne være skarpt, men vær så snill, vis hvem dere er! Alle liker å debattere med verifiserbare mennesker. Dette profiterer også de anonyme på, og en av intensjonene med identifiserbarhet er at man kan være på like fot. Så vær så snill, still opp på likefot. Eller foretrekker dere at vi som har presentert oss fjerner presentasjonen? 

Ingen som skriver på nett er tre år gamle. Det er ok å legge inn rett alder også. Ingen kommer og tar dere. 

Det er ok å mene, men gjør det med et ansikt og presentasjon. 

 

Gå til innlegget

Bitre urter

Publisert 5 måneder siden - 381 visninger

I skriftene for påsken står det ofte referert til at jødene feiret med bl.a. bitre urter. Urtene nevnes i forbindelse med at man spiser det usyrede brødet som duppes i disse. Jeg har forsøkt å lete litt etter hva slags urter dette kan være. Det foreløbige inntrykket er at det ikke er noe informasjon om hva de består av. Det later til å være en blanding og det er ingen mangel på bitre urter etter hva jeg har blitt fortalt. Kanskje varierer det etter hva man har for hånden. 

Er det noen som vet hva det kan være snakk om? 

Gå til innlegget

Frans blant ulvene

Publisert 7 måneder siden - 268 visninger

Hva er det med pave Frans? Han er i ferd med å fullføre det femte året i sitt pontifikat. Nylig fylte han 81 år og han er klar over at fremtiden er kortere enn fortiden. Dette har han gitt uttrykk for ved enkelte anledninger, og han føler at han har dårlig tid til å få fullført noen av de oppgavene han har startet på.

Marco Politi skrev boken Frans blant ulvene i fjor høst. Det er et interessant læreverk om dagligliv og virke i Vatikanet. Man kan si til Frans’ forsvar at han aldri ønsket seg dit, og at han oppgjennom sin karriere har gjort hva han kunne for å unngå å reise til Roma annet enn når det var tvingende nødvendig. Når han villig påtar seg oppdraget om å bli pave er det fordi han gjennom konklavet får inntrykk av å ha stigende støtte blant de andre kardinalene, og han har i hovedsak lagt motforestillingene bak seg når valget er gjort. Prosessen foregår i flere runder, men ender med den foreskrevne 2/3 flertall som er nødvendig. Fra det punktet bestemmer han seg for å gjøre hva han kan for å lykkes.

Veien frem til å bli kåret til pave kan være krevende. Karol Wojtyla ønsket selv å bli pave. Han var ikke en spesielt het kandidat ved det første valget i 1978, men da muligheten åpnet seg igjen bare en måneds tid senere, tok han en beslutning om at han ville satse på å bli valgt. Han reiste til Roma med dette som hensikt. Selv om han selv ikke manipulerte seg inn i posisjonen sa han seg hele veien villig og ga diskret hint om at han godt kunne tenke seg posisjonen. Han var ikke en gang primas for den polske kirken på den tiden, og møtte uventet motstand fra kardinal Wizinsky som mente at hvis det først skulle velges en polsk pave måtte det heller være han som var primas. Konklavet valgte likevel den yngre og stigende Wojtyla. Han gikk til embetet med liv og lyst og resten husker vi stort sett.

Da Joseph Ratzinger ble valgt var det mot egen vilje. Han forsto derimot konklavets holdning. Tross alt var han den fremste av dem. Det som talte imot var hans alder og hans sviktende ressurser. Dette var han selv klar over, og la ikke skjul på det overfor noen. I boken om Frans fortelles hvordan Ratzinger allerede kort tid etter sin tiltredelse begynte å tenke på avgangen. Når man ser den historien er det slett ingen overraskelse at han abdiserte i 2013. Tanken var fremme titt og ofte, og hans nærmeste medarbeidere kjente til den og diskuterte den. Ratzinger erkjente at de skandalene som dukket opp med Vatikanets bank og de mange personkonfliktene internt i kurien, var for mye for ham. Det eneste som til sist var overraskende ved hans avgang var selve datoen for kunngjøring.

På denne tiden var Vatikanets bank en korrupt institusjon som fikk problemer med å forbli godkjent i den internasjonale bankverden. Hvitvasking, illegale pengeforsendelser…… kort og godt svindel var dagens orden. Samtidig viste det seg at kleresiet hadde betydelige korrupte interesser knyttet til sine posisjoner og måten å utøve sine stillinger. Salg av tjenester var et kjent fenomen, samtidig som man kunne si at mange hadde beveget seg langt bort fra idealene knyttet til kirken.

Hvis man skal lete etter en årsak til dette må det være at grepet glapp for pave Johannes Paul II på slutten av 1990-tallet. Vatikanet var uten styring i perioden frem til Frans ble valgt. Først var det JP IIs tiltagende svekkelse, og dernest utviklingen i B XVIs aldring. De to hadde ikke kapasitet til å leve opp til embetets krav. Boken tegner et bilde av en rekke egenmektige personer som går omkring og meler sin egen kake. Trygt i fred for pavers innsyn gjør alle stort sett som de vil. Vil man være stygg kan man godt si at det råder en slags løsgjengerlov i disse årene. Som et gammeldags hoff hvor fyrsten er fjern og uinteressert vokser evnukkenes makt til høyder. Alle har noe på den andre, og rommet fylles av giftige småkonger som henfaller til menneskenes lavere instinkter. Selv arven fra Konsilet er under diskusjon, for nå er de i ferd med å dø ut de som var med på sekstitallet. En ny generasjon har gjort inntog, og revurderer den konsiliære ånd. 

Da rir en jesuitt inn på arenaen og sier at han er pave. Denne historien har i seg godt materiale for en filmatisering. Jeg er for så vidt ganske sikker på at den slags historier er filmet ganske ofte, om hvordan det går når en ny leder dukker opp fra det store intet, og hvor mange knapt har hørt hans navn. Men helt tilfeldig var det ikke at det ble nettopp Frans. B XVI sørget for å manøvrere ham nærmere Roma, og han var med i enkelte utvalg, og var talt vel om. Boken forteller om grunner til at han etter hvert blir den foretrukne etter flere runder med avstemminger i konklavet. All velvilje til tross, alle stemmer i konklavet til tross, dette går ikke bra.

Ved sitt blotte nærvær, ved sin blotte gjerning bestemt av stillingsinstruksen, om jeg kan bruke et slikt ord, starter vanskene praktisk talt med det samme. Frans er nødt til å begynne med problemene i Vatikanbanken. Hoder må rulle, folk må i fengsel. Det er ingen vei utenom selv om mange skulle ønsket det. Her vises konflikten klart. Er det nødvendig å storrengjøre? Kan man ikke bare flikke på murpussen? Nei, det må gjøres store endringer.

Frans har ingen egentlige venner til å begynne med. Han skaffer seg sitt eget råd utenfor kurien. Åtte menn han finner å kunne stole på blir med i hans egen rådgivningsgruppe som han relaterer seg til i alle spørsmål hvor han ønsker råd. Han frafaller den monarkiske posisjonen og søker å bli mer lik en daglig leder. Små og store gjerninger, hele Frans’ organisering av sitt liv og virke faller i unåde internt i Vatikanet. Grep som er tvingende nødvendig blir snakket ned. Det er på en slik bakgrunn han snakker til kardinalene sine og kaller dem «en slags åndelige zoombier» som ikke reagerer på fakta stukket opp under nesen på dem.

La meg gå et skritt tilbake til opprinnelsen. Wojtyla var en skolert mann fra det mer forfinede Polen, hvor han klarte å holde seg inne med myndighetene. Ratzinger er den superintellektuelle som med rette respekteres av alle. Frans er gatepresten. Gapet i bakgrunn kan knapt være større, og før han får valgt kardinaler etter eget sinn får han ikke forandret mye av kirkens virke. Han er god på dialog, og han er god til å få frem andres synspunkter. Han gir seg ikke, og samler til slutt flertall om de emner han finner viktigst, samtidig som han er klar over at det er mange ting han må se bort fra.

Hans tilnærming til læren er annerledes ut fra hans historie som gateprest. Han har levet med mennesker som ikke har strømlinjeformede liv. Han er levende opptatt av hvordan man skal virkeliggjøre troen i disse ved å hjelpe dem til å finne Gud mens de gjør hva de kan for å overleve for enhver pris. Det er langt fra Krakow og München til Buenos Aires. Den ånd som de to foregående pavene har fått lov å bygge inn i Vatikanets vegger fra 1978 blir tung å endre i en håndvending.

Frans er en praktiker. Han jobber systematisk med sine ting. Han vet hva han vil, han kan definere troen like godt som noen, og han er fri fra fyrstelige nykker. Han ser for seg en kirke som arbeider nede på jorden, og som gjør noe for alle de som trenger en håndsrekning, særlig i åndelig betydning.

Frans skal ha innsett sitt pontifikats begrensning. I dag er han mest opptatt av å få frem sine ideer der hvor han kan, og bygger opp sitt testamente gjennom å få utnevnt kardinaler fra andre deler enn Europa og Nord-Amerika. Han har innsett at fornyelsen må fortsette med nytenkende hoder fra andre verdensdeler, fordi det er der de fleste katolikker bor, og de må kunne identifisere seg med en kirke som deler deres kår og som arbeider skulder ved skulder. Frans finner ikke denne holdningen i praksis i Europa og søker etter den blant kirker og kleresi i den tredje verden.

Frans blant ulvene anbefales

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
1 minutt siden / 1113 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere