Nina Lian

Alder:
  RSS

Om Nina

Samfunns og religionsviter (språkets makt, medias makt: forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme), skribent og foredragsholder

Følgere

Ingen av oss gjør nok i kampen mot ekstremisme

Publisert rundt 1 måned siden

Dette var Statsminister, Erna Solbergs, ord på nyhetene søndag 20.10.19. Som samfunns- og religionsviter med spisskompetanse i forebygging av radikalisering, kan jeg trygt stille meg bak disse ordene. Jeg er bekymret. Ikke like mye for hva «de andre» kan finne på, men for hvor passive mennesker er i forhold til egne holdninger, og den ukritiske viljen til å spre frykt, og rett og slett hat. Sosiale medier er blitt en arena for å tvinge fram oppfatninger som man faktisk ved første øyekast kan se ikke har vært vurdert nøye nok. Ytringsfriheten skal visstnok være fanen man gjømmer seg bak? Jeg forsøker meg på opprop av ytringsansvaret, men jeg får sjeldent noe svar. Hvor mye reflekteres det egentlig over konsekvensene det får å ytre så sterkt om noe(n) man ikke fullt ut kjenner?

I kampen mot ekstremisme er det ofte snakk om et felles samfunnsansvar. Ja, for all del; et felles samfunnsansvar må til, men problemet er at jeg ikke trenger å gå lenger enn til naboen for å møte på fundamentale brytninger og forskjeller i livsfilosofi. Spørsmålet er hvordan man definerer samfunnsansvar. Venter man på at noen skal få satt i gang tiltak man kanskje gidder å engasjere seg i? For faktisk dreier mye av dette seg om dét. Er du for eksempel en person som lar sinte fingre få hvile fra kommentarfeltene? Dét er også samfunnsansvar. Vi vet jo at å rope ut sin sak – og å angripe andres, er bensin på bålet i leirer man selv ikke vil være. Alle vil beskytte sitt, og slik har det jo faktisk vært i all tid. Dette påminner meg forresten om en dokumentarserie jeg så for et par uker siden. «Why we hate.» Den kan jeg forøvrig anbefale. Jeg klarer ikke å se de store forskjellene mellom sjimpanser og mennesker i kamp, og med hat i blikket. Det er virkelig avslørende, og nesten litt tragikomisk.

Spørsmålet jeg oftere stiller meg selv, er: Gir det noen positiv effekt at jeg skriver ut en konkret tordentale om hva andre mener og gjør? All erfaring sier nei. Det er alltid noen som vil være enige med meg, og det er selvsagt alltid noen som vil være uenige. Derfor er det ikke noe spesielt samlende å ytre seg så personlig. I så alvorlige temaer som ekstremisme, er selve cluet å jobbe nøytralt. Forebygging av ekstremisme er noe av det vanskeligste å lykkes innen, fordi det er umulig for mange å tvers igjennom respektere det som er annerledes. Ingen skiller seg spesielt fra hverandre her. De som jeg vet har tatt seg ut av ekstremistiske miljø, gjorde det ikke fordi de ble fortalt hvor sinnssykt det var det de holdt på med. Tvert imot handlet det om enkeltmøter med mennesker som respekterte at de gav seg hen til noe som var totalt fjernt fra deres eget tankesett. Først da skjedde det noe magisk. Først da dannet det seg et nytt bilde av dem de trodde var en fiende, og en naturlig konsekvens var at det ble vanskeligere å hate.

Vi må beherske å skille mellom hva som hører hjemme i et iskaldt rettsapparat, og hva som hører hjemme i våre egne stuer. Hvis vi forholder oss til det å skulle bidra som et samlet samfunn, er målet bestandig å kunne mestre at du vil ha totalt ulike oppfatninger enn han/hun/hen du plutselig skal samarbeide med. Hvordan skal vi integrere noen hvis vi selv ikke klarer å integrere oss i samfunnet vi er en del av? Jeg gidder ikke en gang å gå inn på politikken, som (langt på vei) fordeler goder og byrder i luksus-tematikken ... Flytte havna hit, eller dit? Bompenger?

8. mai 2019 – Norges frigjøringsdag, holdt jeg et foredrag hvor jeg konkret snakket om at media publiserte saker om at IS var bekjempet. Hvordan er dét mulig? Vi alle vet at en ideologi, hengivenhet, og overbevisning ikke er knyttet til landområder. Det sitter i hjertet og i hodet. Nå, fem måneder senere, får vi høre at mellom to og tre tusen jordanere har sluttet seg til IS. Dette er bare noe av det store bildet. Det er en enorm kraft i ideologier, søken etter makt, rettferdighet, og spenning. Sosiale medier er selvsagt også her som ild i tørt gress, og kanskje det viktigste virkemiddelet i kampen om å vinne hjerter.

Det er ingen hemmelighet at det er store splittelser her i verden, men i kjerna av de aller fleste mennesker deler vi noe; Elsk, sorg, sinne, glede, forelskelse, ensomhet, ønsker, og drømmer. Vi må stille oss selv noen spørsmål; Er vi villige til å se bak hverandres masker – før vi hamrer løs på tastaturet? Er vi villige til å skaffe oss den forkunnskapen som kreves før man leser Hege Storhaug, og ellers aviser som klistrer store overskrifter over innhold som åpenbart har tatt for mange snarveier før det traff papiret? Er vi villige til å dempe trangen til å framstå som sannhetsbærende, og heller fordype oss i mennesker og kulturer man sprer rykter om? Hvordan kan man inspirere mennesket til å la være å leite etter svake saker for å underbygge sitt vaklende ståsted? Er vi villige til å gjøre en innsats i å besvare disse spørsmålene, er vi på vei mot styrkende metoder i det vi vipper inn i 2020, og det er i hvert fall ikke for tidlig! For nå må vi (inn)se at samfunnsansvar hviler på enkeltmenneskers skuldre, selve brikkene i det store puslespillet samfunnet utgjør. 

Gå til innlegget

Fremmedfrykten som avler radikalisering

Publisert over 3 år siden

Kulturell globalisering har i økende grad gitt bevissthet rundt kulturell identitet. Det er fint, men det er likevel noe som sklir ut. Med flyktningstrømmen blir det eksotiske for mange noe påtrengende. Stigmatiseringen forsvares med at kulturforskjellene står i fare for å bli utslettet. Utslettet? Slipper jeg taket i det kjerneviktige fordi andre kulturer utfordrer meg? Faktumet er at flere og flere vakler i nettopp det spørsmålet og vever seg inn i motreaksjoner, som i økende grad utspiller seg i ekstremistiske bevegelser. Det er et faktum at blandingskulturen visker ut klare kulturforskjeller, men er det der løsningene ligger? Flere grenser fordelt på mindre plass? Er det i det hele tatt gjennomførbart?

Hvordan kjemper vi for det vi tror på? Har vi fordypet oss i hva ytringsfrihet er når vi kaster ord som er dynket i bensin? Forstår vi at vi, tross våre ønsker om å bekjempe ondskap, da kan bidra til å gjøre vondt verre? Hvordan nedbrytes destruktive holdninger? Ny innsikt må vinnes! Dit må man selv ta seg. I mange tilfeller ser motivasjonen ut til å mangle. Bak de brede grensene mellom ¨oss og dem,¨er det ikke åpen tilgang til de to som virkelig kan motivere; ny erfaring og ny kunnskap. I en stagnasjon av fremmedfrykt og økende press om å gi plass til noe man er redd for, blir et smittende vrede liggende og ulme.

Fremmedfrykt i seg selv, er ikke farlig. Det er fornuftig å være våken. Som vi vet, er det alltid noen som er villige til å gjennomføre det utenkelige. Av den grunn befinner verdenssamfunnet seg i en rustningsspiral. Det jeg dermed samtidig er oppriktig bekymret for, er hva vi gjør med fremmedfrykten vår, og at det i det lengste fører til at nasjonalismen gjør seg selv til martyr og setter i gang en rustningsspiral i lille Norge. Hvor slår det tilbake? For det gjør det! I en barnehage, en skole, på festival? Hvilket samfunn blir det å leve i?

Det sies at vi må til kjernen av problemet for å løse det. Religioner får mye av ansvaret. De har noe essensielt til felles; De gyldne reglene. Disse ble til for å skape solide samfunn. Konfucius døde 479 år før Kristus. Hans regel lød; «Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg,» Buddha; (483 f.kr) «Sår ikke andre, for dere vil heller ikke bli såret,» Kristus; «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem,» Muhammed; (632 e.kr) «Dere skal ikke gjøre urett, men det skal heller ikke gjøres urett mot dere». Er det så urimelige regler? Hvis radikalisering har røtter i religion, hva er da forklaringen bak ideologiene - uten forankring i hellige tekster? Det er fristende å legge skylden på noe(n) de gangene det må en skammelig innrømmelse til.

Hvordan bryter vi ned den giftige fremmedfrykten? De gyldne reglene holder ikke. Det gjør heller ikke strategiene vi har. Jeg ser ikke så lyst på utviklingen, men jeg har tro på forebygging. Skolen skal være fundamentet i fundamentale spørsmål. Fagene må ha en helhetlig tilnærming til virkeligheten, og vi mangler solide kulturfag! Staten må tilrettelegge, men minst like avgjørende er det å kontinuerlig ta innover seg at samfunnet er summen av oss. Vår jobb er å finne felles interesser. Smuldrer samfunnet opp, er sårbarheten total. Vi vet at ekstremistiske grupperinger mobiliserer seg på hver sin kant. Spørsmålet er ikke hvem som startet først. Spørsmålet er; Hvordan håndterer vi situasjonen best? Jeg tror at vi i det øyeblikket vi avgjør hvordan vi håndterer intoleransen vi alle har for noe og noen, er med på å bidra til forbedring – eller forverring. Dette er noe vi alle må ta personlig stilling til! Er det ikke på tide å innse at forebygging av radikalisering er et samfunnsansvar?

Gå til innlegget

Andres tilhørighet – mitt ansvar?

Publisert rundt 4 år siden

På min datters bursdag, en lyseblå sommerdag, ble broren min brutalt drept. Dette skjedde tross hans brennende ønske om å skape trygghet for «fremmede».

Hvorfor er det som skjer «der ute» mitt ansvar å engasjere meg i? Globalisering er en sammensatt prosess, men den innebærer at de store spørsmålene brenner under ­alles føtter.

Da jeg skulle skrive bacheloroppgaven min, syntes veilederen min at jeg brukte­ for vanskelige ord. Ordene jeg måtte ha med meg var: «Kulturrelativisme» og ­«sekularisering». Opprørt spurte jeg veilederen min: Hvis ikke jeg kan skrive om disse begrepene her, hvor kan jeg det da?

Jeg fikk ikke svar. I dagens samfunn er det uforsvarlig ikke å fordype seg i hva disse begrepene innebærer.

Mytteriet på det store maktskipet er i gang – for lengst. Sam­tidig som mange mener at det ikke ser lyst ut – får andre tro på at det endelig er håp. Det som er håpefullt for deg, kan være håpløst for meg. Punktet hvor ­ubalanse skapes. Det har aldri eksistert kun to ­parter i en konflikt.

Når skal vi innse at «vi – eller dem» er summen av oss? På veien til mindre fremmedfrykt ligger det utfordringer. Ikke minst fordi det hersker tvil om hvor problemene har sitt utgangspunkt.

Er det religion? Er det sekularisme? Er det statenes urettferdige regime? Er det dypkultur? Er det mangel på kunnskap om hverandres livssyn og historier? Er det ikke alle disse årsakene? Mulighetene ligger ikke i vage svar, men i aksept, og i hvor mye som skal til for å gå med på at «den fremmede» har et poeng. Hvem er egentlig «den fremmede»?

Hvordan jobber jeg med mine fordommer? Jeg opplevde å miste min oppveksts tilhørighet. Storebroren min. Vi så hverandre på en måte som skapte en avgjørende ro og stabilitet. På min datters bursdag, en lyseblå sommerdag, ble han brutalt drept. Dette skjedde tross hans brennende ønske om å skape trygghet for «fremmede».

Marerittets mareritt var og er et faktum. Taliban påtok seg ansvaret. Er Taliban en renspikket terrororganisasjon? De fleste jeg har spurt hevder det. «Taliban» ­betyr student. Studentene skal underkaste seg den «rette lære». De vil selv kalle seg en «Mujahedin,» en som kjemper mot en kamp utenfra.

Men hvorfor tar jeg hensyn til disse detaljene? Hvorfor har ikke jeg blitt lukket og fiendtlig innstilt til alt som kan ligne det som har utsatt meg og mine for det aller verste?

Hadde det ikke vært for timene storebror og jeg snakket om religion, ­politikk, kultur, motivasjon og intensjon, hadde­ jeg visnet bort i en tørst bitterhet. I hvilken­ retning hadde jeg da dreid mitt ­engasjement? Hvor farlige ringvirkninger hadde det gitt i dialogarbeidet jeg har så uendelig tro på?

Hvorfor er forståelse så viktig? Hva slags forbilde ønsker jeg å være? Å krenke, er det å ivareta noe som helst? Samfunnet kan bidra med ­møteplasser, men hva betyr det om det ikke er en iboende motivasjon for personlig utvikling?

Noe av det mest fascinerende med mennesket er at det har evner til å utvikle seg hele livet. «Jeg bare er sånn,» er en knust hypotese. Hvordan skal barna forberedes? Regjeringen må skjære gjennom lære­planene med fag som krever kritisk tenkning rundt disse brennviktige temaene.

Vil det i framtiden da se lysere ut for en bredere gjensidig forståelse? Min ­erfaring sier ja.

Dette gjelder forståelsen vi er avhengige av å ha – og bli møtt med, for om vi vil eller ei, er vi nødt til å forholde oss til hverandre. Mange klarer ikke å møte sin familie, kjæreste og venner uten fordommer, frykt og fordømmelse. Kan vi i det minste starte der? Er det mitt ansvar å skape din tilhørighet? Er det ditt ansvar å skape min? Langt på vei!


Først publisert i Vårt Land 09.11.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere