Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

KrF må se til venstre

Publisert rundt 2 år siden

Jan Gullik Sørbø gjør seg til talsperson for de tidligere KrF-medlemmene og velgerne som har meldt seg ut/gått til andre partier i frustrasjon over det han/de oppfatter som partiets bevegelse mot høyre. «Jeg tror vi er mange som ser mot venstre, men vi er usynlige», skriver han.

 

Jeg tillater meg nok å mene at ikke alle er like usynlige, for noen av oss har valgt å bli i partiet og å argumentere for – kall det gjerne «kjempe for» - nettopp det Sørbø etterlyser: At KrF må se til venstre. Og med fare for å virke moraliserende: Vil man kjempe for en endring i en organisasjon, må det være et minimumskrav at man er en del av denne organisasjonen. Melder man seg ut av den, melder man seg også ut av prosessen og egentlig hele debatten.
           
Selv har jeg i årenes løp fått en god del henvendelser fra personer som mener å vite bedre enn meg hvilket parti jeg burde være medlem av. Jeg er ikke slik skrudd sammen at den type invaderende frekkhet har noen annen innvirkning på meg enn å holde fast på mitt KrF-medlemskap.
           
Siste gode valg
Stortingsvalget i 2001 var det siste gode valget KrF gjorde. Med 12,4 prosents oppslutning og 22 stortingsrepresentanter var det nesten en tangering av brakvalget fire år før. Man hadde gått til valg med en populær statsministerkandidat og på et velprøvd regjeringskonsept, nemlig en ny sentrumsregjering.
Så feiget Senterpartiet ut av dette prosjektet, og man satt egentlig med to muligheter: En sentrum-venstre regjering der KrF og Ap var med, eller en sentrum-høyre regjering der KrF og Høyre var med.
            Jeg sørger fremdeles over at man ikke valgte det første.
Både Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg har bekreftet at de hadde kontakt allerede på valgnatta, selv om det kanskje ville vært i tidligste laget å konkludere allerede der og da.

Nedturen
Men med Bondevik II begynte nedturen for KrF. Fra og med valget i 2003 har KrF vært oppfattet som klistret til høyresiden i norsk politikk, noe som har fungert som en møllestein for oppslutningen ved valg etter valg.
            Etter valget i 2013 inngikk KrF en samarbeidsavtale med partiene som da utgjorde Solberg-regjeringen, men de «seirene» man vant der ble dels skuslet vekk ved hjelp av klønete, politisk håndverk, dels bare lagt til side og «glemt», først og fremst av statsråder fra Frp.
            Fra 2017 har KrF fristilt seg fra denne støttefunksjonen; noe som forhåpentlig er siste steg mot veien mot et klart linjeskift. Tiden for det er overmoden.


Medemsmasse
I disse dager skjer det man kanskje kan kalle en opprydding i KrFs medlemsmasse. En del har meldt seg ut, men nesten like mange har meldt seg inn.
At parodier på politiske partier av typen PDK nesten hysterisk prøver å fiske i rørt vann, er som forventet. Men slike partier vil nok bli liggende der de hører hjemme: Trygt forankret i nedre halvdel av den første promillen når det gjelder oppslutning.
            Jeg vil oppfordre Jan Gullik Sørbø og andre som måtte ha tenkt og reagert som ham: Kom tilbake! KrF trenger dere!

Gå til innlegget

Myten om den venstrevridde kirke

Publisert rundt 2 år siden

Stortingsrepresentant Stefan Heggelund fra Høyre, som har stått fram som en nyomvendt kristen, beklager seg over at Den norske kirke er blitt «venstrevridd» (VL 3. juli). Bakgrunnen er at preses Helga Haugland Byfuglien mener det er «dypt umoralsk» når Heggelunds parti og den regjering som dette partiet er med i, synes det er en god idé å eksportere en europeisk utfordring til Nord-Afrika, og så kan man heller betale noen kroner for det.

Konfrontert med at eksempelvis Arbeiderpartiet – skuffende nok! – har sans for regjeringens støtte til eksportløsningen av flyktningeutfordringen, vrir Høyre-representanten seg unna med å henvise til at SV og Rødt er imot, og konfrontert at ett av partiene hans eget sitter i regjering med, nemlig Venstre, er enig med biskopen og kirken, vrir han seg unna ved å presisere at han uttaler seg som Høyre-mann.
            Det er dermed nokså uklart hvilken hatt Stefan Heggelund har på seg under dette utspillet; han argumenter som troende kristen i det ene avsnittet og som Høyre-politiker i det andre. 
            
«Legge føringer»?
Som kristen spør han om biskopen ønsker å legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen.
            Noen av oss tenker at det å legge slike føringer – eller gi slike råd – er en oppgave som ligger i det å være prest eller biskop.
Hvem skulle ellers «legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen»?
Jeg håper i det lengste at den kristne politikeren ikke mener at det er politikernes, regjeringens eller myndighetenes oppgave.
            Men når han ønsker seg en «dialog» om hva kirken som organisasjon skal mene noe om, og hvordan man skal mene dette, er han farlig nær en slik konklusjon.

«Sosialist-kortet»
Det er forutsigbart til det kjedsommelige at Stefan Heggelund også trekker sosialist-kortet i dette utspillet, og nevner både oljedebatt og atomvåpendebatt i den forbindelse.
            Samtidig er det et vel kjent faktum at det å ta forvalteransvaret på alvor ikke har vært noe utpreget kjennetegn på «sosialisme», rent historisk sett.
            Så er da heller ikke ideologiske klisjeer det interessante med Heggelunds utspill. Det er derimot det faktum at han i denne sammenheng representerer den politiske makten, og makta vil helst ikke kritiseres. Men en kristen kirke som er tro mot sitt kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.
            Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blir beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er den venstrevridd. Begge deler er like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, den skal ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandør.            

«Politisk»?
Så får man heller kalle det for politikk når kirke og kristenliv ytrer seg. Hva så?
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Selv er jeg stolt av å tilhøre en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge. Det var «politikk», og det bidro til å endre samfunnet.

Publisert i papirutgaven 4. juli 2018

Gå til innlegget

Når Erna refser...

Publisert rundt 2 år siden

«Dersom regjeringen er uenig med nasjonalforsamlingen, bør den skaffe seg en annen nasjonalforsamling». Denne lett parafraserte versjonen av et kjent sitat fra den tyske forfatteren Berthold Brecht melder seg når man i mediene leser at statsminister Erna Solberg «refser» Stortinget for at flertallet der fatter andre vedtak enn dem statsministeren selv ønsker.

Statsminister Erna Solberg leder en mindretallsregjering på femte året. I de fire første av dem hadde hun et slags flertall i ryggen ved at hun hadde en samarbeidsavtale med to partier som til sammen sikret et flertall.
I denne perioden har hun ikke det, og lever derfor på stortingsflertallets nåde.
I praksis vil det si at hun lever på KrFs nåde.
Det bør hun være glad for.
KrF er ikke et parti som har for vane å kaste regjeringer bare for å kaste dem, slik blant annet statsministerens eget parti har en viss praksis for. Men det går nok en grense også for KrF når det gjelder hva man vil finne seg i, og en «refs» fra en statsminister med svak bakkekontakt kan fort komme til å flytte denne grensen nærmere.

Arroganse eller dumhet?
            Når en statsminister i en mindretallsregjering «refser» et flertall i Stortinget, er det uttrykk for en arroganse – kanskje tilmed en dumhet – som ikke er særlig tillitvekkende.
Kanskje burde statsministeren i stedet rette dette refsebehovet mot partier og politikere i sin egen regjering, når disse gang på gang ikke bare kritiserer flertallet i Stortinget, men faktisk også sin egen regjering for beslutninger de selv hadde ønsket annerledes.
Eller når medlemmer av regjeringen eller regjeringens tropper i Stortinget går bananas på sosial medier, slik vi også har sett gjentatte eksempler på.
I slike situasjoner er det ikke refseren Erna man ser, men meisemoren, med reaksjoner som «Så-så!» eller «alle er like slemme».
            Alternativet til at regjeringen skaffer seg en annen nasjonalforsamling, er at nasjonalforsamlingen sørger for en annen regjering.
Slik sammensetningen av Stortinget er pr. i dag kan det skje når som helst, bare den riktige saken dukker opp eller Stortingets irritasjon over den refsende statsminister blir stor nok.
Det har skjedd før og vil kunne skje igjen.

Publisert i papirutgaven av Fædrelandsvennen 30. juni 2018


Gå til innlegget

Myten om KrF som et «borgerlig» parti

Publisert over 2 år siden

Det er både betimelig og interessant at fylkeslederen i Akershus KrF, Arne Willy Dahl, stiller spørsmålet «Er Kristelig Folkeparti et borgerlig parti?» (VL 25. juni).

Allerede sommeren 1963 problematiserte daværende stortingsrepresentant og redaktør for partiavisa «Folkets Framtid», Egil Aarvik, dette på lederplass i sin avis i løpet av de tre ukene Lyng-regjering satt. Han karakteriserte betegnelsen som «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og skrev videre: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».       
Da Lyng-regjeringen la fram sin regjeringserklæring, ble det ikke ordet «borgerlig» brukt. I stedet henviste man til samlende begreper som «kristne grunnverdier, (…) kulturelle og nasjonale tradisjoner og våre demokratiske institusjoner».
Ordet var nok i bruk i den politiske retorikk, men det var først og fremst i partiet Høyre. Verken Venstre, Senterpartiet og KrF ville bruke det om seg selv. Når det likevel kom i stand et «borgerlig» samarbeid i årene som fulgte, var dette mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god.
Gjennom hele 1970-tallet fungerte dessuten abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene.
Den situasjonen er for lengst historie.
Men ordet «borgerlig» har likevel fått feste seg i den politiske retorikken, som en motsats til «sosialistisk», også et begrep som ikke gir noen egentlig mening lenger.
Det virker derfor litt absurd når man iblant avkreves «en klar borgerlig profil» - hvem kan være «klar» på noe som er uklart langt inn i meningsløsheten?
            Det er mulig fylkeslederen i Akershus KrF og jeg vil konkludere ulikt når det gjelder hvem KrF bør samarbeide med framover.
Selv er ikke i tvil om at de kristne verdiene vil bli bedre ivaretatt av en regjering med tyngdepunktet «der hjertet banker».

Gå til innlegget

Fra München til Singapore

Publisert over 2 år siden

Ikke før var det blitt meddelt at presidenten i USA og lederen i Nord-Korea skulle møtes, før det begynte å dukke opp krav om at nå måtte Donald Trump bli tildelt Nobels Fredspris.

Et av disse kom fra redaktøren i den kristne avisa Dagen, som i en panegyrisk lederartikkel mente å kunne slå fast at Trump «fortjener fredsprisen» - for en møte som på det tidspunkt ennå ikke var blitt holdt.

Nå er møtet holdt. Det har vært handshake og man har skrevet under på en relativt uforpliktende erklæring. Mer skal det ikke til for at man bør tildeles Nobels Fredspris, kan det virke som.
De to Frp-representantene Tybring-Gjedde og Amundsen har da også nominert ham. Nå gikk nominasjonsfristen ut for snart et halvt år siden, men skrives det historie, så skrives det historie.

Historie
 Apropos historie: I september 1938 ble det holdt et møte i München som har mange paralleller til møtet som har vært i Singapore. Der var det også handshake og underskrifter.
Aktørene var den britiske statsministeren Neville Chamberline og den tyske diktatoren Adolf Hitler. «Avtalen» de to skrev under på var uforpliktende og meningsløs, men de panegyriske reaksjonene var på plass. Og selvfølgelig kravet om at Chamberline måtte få Nobels Fredspris. 
            Winston Churchill sa det som burde sies om den avtalen med følgende hilsen til statsministeren: - Du hadde valget mellom vanære og krig. Du valgte vanære og du får krig.
            Om dette også vil bli oppsummeringen av Singapore-avtalen står igjen å se. Skulle den, mot formodning, vise seg å være kimen til en fredeligere verden, burde vel prisen deles mellom begge de to som har skrevet under på den.
Men er det noe Nobels Fredspris ikke trenger, er det enda en prisvinner som vil bli stående som en av de pinlige tildelingene som aldri burde ha skjedd.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere