Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Abortlov og forhandlinger

Publisert nesten 2 år siden

Ragnhild H. Aadland Høen fra Oslo KrF har større tro på kompromissviljen i de tre regjeringspartiene når det gjelder endringer i abortloven for å få KrF med i regjeringen (VL 27. oktober) enn jeg har.

Hun kommer nok til å bli skuffet.

Jeg tror Ragnhild Høen og jeg er enige om at dagens abortlov er en tragisk lov og en ulykke. Selv små innstramminger i den vil være skritt i riktig retning. Jeg vet like godt som henne at både statsministeren og helseministeren kan tenke seg slike innstramminger/endringer/justeringer.

Men det er altså ikke de to som skal avgjøre dette.

Og selv om det – og allerede her er vi langt inne i illusjonens verden – likevel skulle bli enighet om slike justeringer i det forhandlingsutvalget som regjeringspartiene og KrF må sette ned, skal en slik avtale godkjennes i tre ulike stortingsgrupper. Det kommer den ikke til å bli. Ikke i noen av dem. Det tror jeg både statsministeren, helseministeren og KrFs nestleder vet. Sett i det perspektivet blir «uforpliktende pludring» en dannet beskrivelse. Jeg ser nok for meg langt krassere uttrykk som ville vært like dekkende.

Så skriver Ragnhild Aadland Høen at dersom kompromissviljen i regjeringspartiene ikke er så stor som hun håper/tror «kan KrF med god samvittighet gå i regjering med de rødgrønne».

Det synes jeg var et oppmuntrende signal. Det er mulig det er det som må til for at KrF skal komme der partiet hører hjemme: i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Nils-Petter Enstad, KrF-medlem

Gå til innlegget

Abortloven ligger ikke på bordet

Publisert nesten 2 år siden

Det har klart å feste seg et inntrykk hos mange mennesker at endringer i abortloven er ett av dem temaene som ligger på bordet dersom KrF skulle finne på å gå i forhandlinger med tanke på å gå inn i Solberg-regjeringen.

Det som har utløst denne frykten hos noen og håpet hos andre er noe uforpliktende pludring statsministeren har kommet med angående dette tema. Ballongen ble skutt ned omtrent i samme øyeblikk som den ble sluppet, men rakk likevel å feste seg hos mange.

Det må derfor slås fast: Abortloven ligger ikke på bordet i noen eventuelle regjeringsforhandlinger mellom KrF og de tre regjeringspartiene. Ingen av disse partiene, inklusiv statsministerens eget, ønsker å flytte på så mye som et komma i abort-loven. Langt om lenge kom også statsministeren selv på banen: Utspillet var ikke ment slik som det er blitt oppfattet.

Bare så det er sagt: Jeg ville ikke ha noe imot at abortloven ble strammet inn. Men det skal mer til en litt uforpliktende pludring fra en statsminister i panikk for at det blir tent noen forventning om at så vil skje.

Likevel ser vi at både KrFU-lederen og KrFs nestleder fortsetter å holde liv i dette utopiske håpet.

Det er bare statsministeren selv som kan svare på hva som var tanken bak et slikt utspill. Hun må ha visst at det aldri ville komme noe som helst ut av det, annet enn støy og usikkerhet. Og det var kanskje hele ideen bak det?

Gå til innlegget

Ufullstendige fakta

Publisert nesten 2 år siden

Sveinung Seljås fra Åmli mener jeg opererer med «alternative fakta» i min beskrivelse av forholdet mellom KrF og Høyre. Selv opererer han med påstander som er så ufullstendige at jeg er usikker på om de i det hele tatt kan kalles «fakta».

At han begrenser begge de periodene som kan kalles KrFs «storhetstid» til én periode hver gang, er ille nok. Det var i begge tilfeller snakk om to påfølgende perioder. For begge de to tidsbolkene ser det ut til han tror dette bare handlet om én sak hver gang. Dette er også feil; så feil at det ville kreve et svært langt svar å forklare hvorfor det er slik.

Så går han i bue utenom det som er mitt hovedpoeng: At det faktisk er stor avstand mellom KrF og Høyre, og har vært det også tidligere. Eller jeg ville latt være å skrive om det.

Gå til innlegget

Når ble KrF et «borgerlig» parti?

Publisert nesten 2 år siden

Det er historisk feil når det blir hevdet at KrFs «fundament, tilblivelse og historie» har vært som et «borgerlig» parti, slik John G. Bernander skriver.

Begrepet «borgerlig» dukket først opp på 1950-tallet, og det var Høyre som brukte det som en samlebetegnelse på Høyre, Venstre, Bondepartiet og KrF. Ingen av dem hadde særlig sans for betegnelsen, mens Ap grep det med begjærlighet.

Bare forvirrende. Så sent som sommeren 1963, samtidig med at Lyng-regjeringen tiltrådte, skrev Egil Aarvik, daværende stortingsrepresentant for Oslo KrF og redaktør for partiavisa Folkets Framtid, en lederartikkel der han karakteriserte ordet som «et sjargonguttrykk i det politiske språk»: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyllestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».

I Lyng-regjeringens regjerings-­erklæring ble ikke ordet «borgerlig» brukt. Man brukte samlende begreper som «kristne grunnverdier, (…) kulturelle og nasjonale tradisjoner og våre demokratiske institusjoner».

Det «borgerlige» samarbeid man fikk fra 1965 kom mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Historikeren Hallvard Notaker, som skrev fjerde bind av partiet Høyres historie, har sagt at selv om «borgerlig samling» har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, har de borgerlige partiene egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Partiene har funnet sammen når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, så som regjeringsmakt.

Blankpusses igjen. Dette er nok også den viktigste forklaringen på at begrepet «borgerlig» blankpusses igjen i disse dager. Men 60-tallet er historie; det samme er den betingede politiske «idyll» som eksisterte den gang. Dette var før de store debattene om Fellesmarkedet, abortlov og andre beslektede, verdirelaterte spørsmål ble aktuelle. Heller ikke ruspolitikken, som i praksis var alkoholpolitikken, var et stridstema av betydning. Aps restriktive linje her hadde støtte langt inn i den «borgerlige» leiren. Dessuten fantes det ikke noe populistisk parti av betydning verken på høyre eller venstre fløy i politikken.

Den som etablerte som en slags sannhet at KrF og Høyre nærmest hørte organisk sammen i politikken var Kåre Kristiansen. I begge hans formanns-perioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Andre ledere har brukt andre ord.

Gjennom 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom venstresiden på den ene siden og de «borgerlige» på den andre. Fram til 1981 hadde disse siste et sammenfallende syn på dette. Men da først Høyre og deretter Sp «nullstilte» seg i saken, begynte også det «borgerlige verdifellesskapet», som Bernander skriver om i sin kronikk, å forvitre.

Assosiert med høyresiden. Ser man på KrFs valghistorie, har det aldri vært slik at «borgerlig» samarbeid har vært noen suksessoppskrift. Snarere tvert om. Valgresultatene i 1973, 1977, 1997 og 2001 bekrefter dette. Men med Bondevik II begynte nedturen, først og fremst fordi KrF fra da ble stadig sterkere assosiert med høyresiden i norsk politikk.

KrF har i mange år oppfattet seg som et sentrumsparti. Skal en slik karakteristikk gi mening, må man også definere hva som er sentrum i norsk politikk. Ingen av dagens regjeringspartier kan regnes som sentrumspartier. Derimot gir det mening å definere Arbeiderpartiet som en del av sentrum. Samtidig må det tas høyde for at KrF aldri har vært helt bekvem i rollen som et «borgerlig» parti.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere