Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Hevnens Gud?

Publisert over 8 år siden

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp.  Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Gå til innlegget

Barnetro og skapelse

Publisert over 8 år siden

Vi hadde vært studenter i faget ”kristendomskunnskap” like lenge, men var på forskjellige steder i livet. Han var ennå ung og forholdsvis nyfrelst. Jeg var eldre både i livet og troen. Noe plaget ham tydeligvis, der vi satt i kantina på MF.

– Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han brått. Den kunne jeg svare bekreftende på. Det hadde jeg visst noen år. –Hvem av dem tror du på? var det neste spørsmålet; litt skarpt og utfordrende i tonen. Jeg tror jeg svarte noe sånt som at jeg trodde på dem begge. Det gjør jeg fremdeles.

Denne mer enn 20 år gamle opplevelsen dukket opp igjen i tanken da jeg leste intervjuet med Benedicte Adrian i Vårt Land 21. januar. Her sier hun at hun ”sliter litt med barnetroen”, og nevner som eksempel ”at jorda ble skapt på sju dager blir veldig rart for meg”.

Det blir rart for meg også. Så når hun føyer til at ”med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet”, puster jeg litt lettet.

Jeg vet ikke helt når det gikk opp for meg at det ikke var noen forutsetning for å kunne kalle meg en kristen at jeg måtte ta teksten i 1 Mos 1 helt bokstavelig. Å oppdage at det er en skapelsesberetning til i 1 Mos 2 var derfor interessant, men det betydde ingenting for det jeg mente (og mener!) er kjernen i begge disse: At det står en skapende intelligens bak tilværelsen.  Alternativet til denne kreative intelligensen var – slik man i hvert fall fikk det framstilt – det kreative kaos. Hva som krever mest ”tro” av henholdsvis en skapende Gud og ”The Big Bang” får være opp til hver enkelt. Selv har jeg aldri sett at troen på ”The Big Bang” gir noe bedre svar på de spørsmålene som troen på en skapende Gud også reiser. Det blir tro mot tro. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i det Einar Skjæraasen skrev om dette:
Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Benedicte Adrian brukte ordet ”barnetro” om dette. Svært mange forbinder ordet med en sang framført av den litt sprukne stemmen til en eldre, svensk dame, eventuelt av frelsessoldater på et gatehjørne. Den sangen beskriver barnetroen som en bro til himmelen. Innholdet i barnetroen beskrives slik: ”Gud som har oss små så kjær, se til meg som liten er”.
Gud skal få ha sine arbeidstegninger i fred for meg. Barnetroen, akkurat som voksentroen, har et helt annet fokus.

Gå til innlegget

Kristen nok?

Publisert over 8 år siden

Det skal ha skjedd i den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet. En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang.

Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet”, slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Denne gamle fortellingen, som kanskje bare er en anekdote, måtte jeg tenke på da jeg leste i Vårt Land 10. januar at UNE har gått tilbake til gamle uvaner, og setter seg til dommer over hva som foregår i andres menneskers tanke og tro. Asylsøkere fra muslimske kulturer, og som har konvertert til kristendommen, blir ikke uten videre trodd på at deres omvendelse og dåp er oppriktig. Denne offentlige tilsynsmyndigheten er så opphengt i sin konspiratoriske tankegang at de glatt overser at en muslim som er blitt døpt er en frafallen ut fra muslimsk tankegang. Det vil alltid få konsekvenser for vedkommende. Dette gjør tydeligvis ikke inntrykk på norske byråkrater. I stedet henfaller man til meningsløse vurderinger av om konvertitten er ”kristen nok”, eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet. Den prest som har foretatt dåpen, skal nok ikke komme her og komme her.

Noen bidrag til den byråkratiske folkeopplysning: Det finnes millioner av kristne som ikke er ”misjonerende” av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – ”jeg fatter ingenting”, som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske ”fattes”.

Hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er ”kristen nok”, tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Kanskje ikke det misjonerende sinnelaget heller. Men jeg er ikke alltid like sikker på om det er slikt jeg vil bli spurt om den dagen det virkelig gjelder.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere