Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Kristne småpartiers skadeverk

Publisert nesten 8 år siden

«Skadeverk» er en nøktern beskrivelse av det Terje Simonsen og hans meningsfeller driver med.

Stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten har kommentert virksomheten til de som står bak partiet «De kristne» som «skadeverk».

Dette har falt initiativtaker og partisekretær Terje Simonsen tungt for brystet. Han mener det er KrF som bedriver «skadeverk» ved at den rødgrønne regjeringen har fått sitte i sju år (Vårt Land 11. desember). At KrF med sine ti stortingsrepresentanter skulle kunnet fjerne en flertallsregjering, er unektelig en spesiell analyse, men når samme Simonsen tilsynelatende på ramme alvor ser for seg at hans parti skal komme på vippen i Stortinget og delta i en ny regjering, skal man kanskje ikke la seg overraske.

Lærdom. I den grad personene bak De kristne er villige til å ta lærdom av historien, bør de se 20 år bakover i tid, da et liknende parti forsøkte seg i norsk politikk. Det het den gang Samlingspartiet Ny Fremtid. De som sto bak denne partidannelsen ønsket også å fremme de kristne verdiene i samfunnet. Det gjorde de hovedsaklig ved å spre hele og halve usannheter om KrF, både dets politikk og dets politikere.

Likevel hadde Ny fremtid i startfasen - i motsetning til De kristne - med seg en del personer med politisk kompetanse av en viss tyngde. Partilederen og -stifteren var en stortingsrepresentant som hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. I sentralstyret fant man både en tidligere KrF-ordfører og en tidligere KrF-statssekretær. Man klarte også stadig – i motsetning til De kristne – på kort tid å etablere fylkeslag over hele landet, og stille lister i alle fylkene. Det var tilsynelatende stor entusiasme og stort pågangsmot blant de som engasjerte seg i det nye partiet, og partilederen erklærte at Samlingspartiet Ny Fremtid skulle bli det største ikke-sosialistiske partiet på Stortinget.

Det ble de ikke.

Mistet mandat. På valgdagen var det om lag 8.800 velgere som la Samlingspartiets liste i urnen, selvfølgelig milevis unna representasjon noe sted. Det eneste politiske resultatet av disse stemmene var at de par hundre stemmene de fikk i Aust-Agder kan ha gjort at KrF mistet sitt mandat i dette fylket.

De kristne kommer ikke til å oppnå noe mer ved valget 20 år senere. Om de klarer å stille liste i alle fylker, noe som gjenstår å se, kan de muligens sørge for at et utsatt KrF-mandat glipper, men noen egen representasjon får de ikke. Ikke minst den trege prosessen med å få samlet det nødvendige antall underskrifter bekrefter dette. Det nødvendige antallet har åpenbart sittet forholdsvis langt inne. Jeg kan i farten ikke komme på noen partidannelse i nyere tid der man har brukt et år på å få de underskriftene som trengs for å bli godkjent. Det er dessuten stor forskjell på å skrive under på at man synes det er greit at det dannes et nytt politisk parti, og på det å melde seg inn i det, enn si stemme på det.

Nøktern. «Skadeverk» er en nøktern beskrivelse av det Terje Simonsen og hans meningsfeller driver med.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.11.2012

Gå til innlegget

Pinlig såpeopera om medalje

Publisert nesten 8 år siden

Jeg er ikke sikker på at en nødvendig debatt om antisemittismen skjer best ved at man gjør politisk korrekt konsensus til et kriterium for å bli hedret, det være seg av kongen eller andre.

Begivenhetene rundt tildelingen av Kongens Fortjenestemedalje i sølv til Trond Ali Lindstad har utviklet seg til en nokså pinlig såpeopera.

 At det ble reagert på tildelingen, er det minst problematiske. At Linstad har kontroversielle standpunkter må ha vært kjent for alle som har vært involvert i prosessen fram til tildelingen ble besluttet, visstnok for en måneds tid siden. Begrunnelsen for tildelingen har vært det kulturelle arbeidet Lindstad har stått i spissen for, og ikke hans eventuelle bidrag til samfunnsdebatten. Men etter at tildelingen ble kjent, er disse tingene blitt sauset sammen i en nokså spesiell blanding.
En presisering: Jeg er blant dem som mener at Trond Ali Linstad har vært en antisemittisk stemme i den norske samfunnsdebatten. At han forsøker å vri seg unna dette ved dels påstå seg mistolket, dels ved å gjemme seg bak betegnelsen ”antisionist” er ikke mer troverdig når han forsøker det, enn når andre forsøker det samme. 

Jeg synes heller ikke han peker seg ut som en spesielt naturlig mottaker av Kongens fortjenestemedalje. Men jeg konstaterer at de som har ansvaret for å vurdere dette, i utgangspunktet konkluderte annerledes. At ordfører Fabian Stang ikke ønsket å dele ut medaljen til Lindstad fordi han ønsker å ha et visst minimum av identifisering med den han skal hedre, er nok uvanlig, men samtidig så ærlig at han bør bli trodd på det og respektert for det. En ordfører er ikke ”kongens mann” på samme måte som en fylkesmann er det. Han tok da også sin beslutning før det ble en offentlig debatt om tildelingen.

Da Nasjonalteateret på kort varsel avlyste tilstelningen i forbindele med tildelingen, og begrunnet dette med frykt for ”demonstrasjoner” begynte saken å bli pussig. Den folkegruppen som Lindstad i særlig grad har ”advart” mot, har ikke for vane å lage sterke demonstrasjoner og uro – i motsetning til andre det kunne vært naturlig å nevne.

At Slottet ber om en timeout i forhold til en medalje som alt er vedtatt tildelt, er direkte oppsiktsvekkende. Og svært uklokt. Slottet har en lang tradisjon for å ligge lavt i politiske debatter. Det bør man fortsette med. Det kan saktens argumenteres saklig for at det var en feil å tildele Lindstad Kongens fortjenestemedalje. Men denne feilen kan ikke rettes opp ved at man gjør en ny feil, og omgjør tildelingen som følge av ”reaksjoner”. De vurderingene som ble gjort da man valgte å gi Lindstad medaljen, må stå ved lag, og at man forsømte å gjøre en mer helhetlig vurdering, får man ta på tabbekvoten.

Det er bra at det er blitt en debatt om den norske antisemittismen. Den debatten bør holdes levende. Men jeg er ikke sikker på at dette skjer best ved at man gjør politisk korrekt konsensus til et kriterium for å bli hedret, det være seg av kongen eller andre.

Gå til innlegget

”Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet”. Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste eksponenten for "nazikirken" under krigen.

Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som ”kirkens onde ånd”.

Sigmund Feyling ble født i Egersund som Simon Slettebø. Som voksen endret han fornavnet til Sigmund og tok mellomnavnet Feyling som slektsnavn. Han var i utgangspunktet lærerutdannet, men bygde på med teologiske studier, og ble teologisk kandidat fra Menighetsfakultet i 1924. I 1926 ble han ordinert og ble kapellan i Egersund. I 1929 ble han sokneprest og i 1936 prost i Dalane. Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet ”kappløpet” om Norge.
                Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Dette førte til at mange i menigheten sluttet å komme til kirken når han hadde gudstjeneste. Imidlertid tok det bare noen måneder før han og familien flyttet til Oslo, der Feyling var utnevnt til «ekspedisjonssjef» i Kirke- og undervisningsdepartementet.

Byråkrat eller politiker?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse. Noe av det første han gjorde, var på egenhånd å godkjenne for skolebruk en revidert utgave en lærebok i katekisme som han hadde gitt ut før krigen – «Liv og lære. Kristenlære etter arbeidsskoleprinsippet»; 1937 – og tilpasse boka «den nye tid». Det er her man finner setningen som er sitert innledningsvis, som en del av forklaringen til det fjerde bud. Under krigen ga han ut flere bøker, blant annet «Stat og kirke – kirken og den nye tid» (1941), «Kirkens stilling i dag» (1943) og «Kirkelig hvitbok» (1942).
               Ved siden av arbeidet i departementet, fungerte Feyling også som sokneprest i flere Oslo-menigheter, og han var stadig på farten både som foredragsholder og predikant. For okkupasjonsmakten var han et funn: Dyktig, arbeidsom, viljesterk og en glødende nasjonalsosialist. For de okkuperte måtte bildet nødvendigvis bli annerledes. Han er blitt beskrevet som «kirkens onde ånd» i disse årene, og som «den egentlige hjernen bak nazistenes kirkepolitikk». Under rettssaken mot ham i 1949 ble det hevdet at det var han som hadde vært den egentlige kirkeministeren i disse årene.

Flerbruk
Forsøkene på å nazifisere kirken førte til det som i ettertid har vært kjent som kirkekampen under krigen. Den besto blant annet i at det store flertallet av norske prester la ned sine embeter. De få som ble igjen, måtte fylle flere funksjoner, blant annet kombinere det å være «biskop» med både en og flere soknepreststillinger. Også ekspedisjonssjefen drev slikt flerbruk. I tillegg lette man med lys og lykte etter folk som var villige til å gå inn i prestestillinger, og disse ble ordinert etter forholdsvis kortvarige kurs i regi av «biskopen».
                Blant disse prestene fant man likt og ulikt. Noen var rene lykkejegere, andre var oppriktige nok i sitt ønske om å gjøre prestetjeneste, men de valgte feil vei inn i tjenesten. I ettertid har man forsøkt å skape et litt latterlig skjær over disse prestene. Blant annet har det vært hevdet om en av dem at han ikke hadde andre forutsetninger for å være prest enn at han hadde vært vaktmester i en pinsemenighet. Men faktum er at vedkommende – navnet skal ikke nevnes her – hadde vært både emissær og kretssekretær i flere lutherske lekmannsorganisasjoner før han ble pinsevenn. Også andre av de som ble gjort til prester, hadde en viss bakgrunn som pastorer og forkynnere, både fra lekmannsorganisasjonene og frikirkene - blant annet baptistsamfunnet, metodistkirken og Frelsesarmeen.
               Foruten Feyling selv, var det bare brødrene Dagfinn og Ludvig Zwilgmeyer som var teologer av noen betydning av de prestene som stilte seg til naziregimets disposisjon, Dagfinn tilmed som biskop en periode. Begge er representert i Norsk Salmebok. Dagfinn søkte avskjed som biskop i 1943, og meldte seg også ut av Nasjonal Samling. Som en retrettstilling fikk han i oppgave å redigere en ny salmebok, men dette arbeidet ble aldri fullført. Før krigen hadde enkelte prester støttet Nasjonal Samling, men de fleste av dem gikk enten i passivitet eller meldte seg ut før krigen, blant annet som en reaksjon mot de antisemittiske strømningene i partiet.

Ambisiøs
Fram til krigen var Feyling oppfattet som en dyktig, men også svært ambisiøs prest. Han så nok for seg at hans innsats skulle føre ham lenger enn til stillingen som prost i Dalane. Teologisk hadde han vært regnet som konservativ, og på 1930-tallet brukte han en sommerferie til å redigere en modernisert utgave av Erik Pontoppidans troslære «Troens speil». Han skrev både et grundig forord og en biografisk skildring av den kjente biskopen, og boka kom ut på Lutherstiftelsens forlag i 1935.
                Som prest i Egersund var han med i det frivillige organisasjonsarbeidet, blant annet som formann i Rogaland krets av Den norske Israelsmisjon. Det forhindret ikke at han noen år senere støttet deportasjonen av norske jøder, og kalte den «en menneskelig og rettferdig handling». Det var en lykke for jødene at de nå ble samlet på ett sted, hevdet han. Om det i øyeblikket fortonte seg som et grusomt skritt, var han sikker på at jødene i ettertid ville være takknemlige.
                I sin forkynnelse la han vekt på hvor mandig Jesus var, og i enkelte av de andaktene han lot publisere under krigen gikk han svært langt i å beskrive Quisling som noe nær en Messias-skikkelse.
                Den svenske journalisten Benkt Jerneck, som var korrespondent for det svenske byrået TT i Oslo fra 1942 til 1943 beskrev Feyling som en overbevist og troende nazist, og beskrev ham som en av de mest frastøtende av de ledende «nyordningsmenn» i Norge. Feylings handlinger «vitner om en hensynsløs intoleranse som kan tyde på likefram sadisme, tross hans skinnhellige og salvelsesfulle røst om kirkelige spørsmål». Han mente også at det bare var hykleri fra Feylings side når han ga uttrykk for at hans mål var en forsoning mellom stat og kirke. I virkeligheten holdt han kirkestriden ved likeså godt han kunne, mente Jerneck.

Rettssak
Det vil føre for langt i en å beskrive Feylings kirkepolitikk under krigen i detalj – det er arbeid for en forsker og ikke en journalist. Men en ting som også kan nevnes, er hans forslag om å organisere menighetsrådene etter førerprinsippet. Denne tanken la han fram i innstillingen til en ny kirkelov som det ble arbeidet med i 1944.
                Etter krigen ble han arrestert og det ble tatt ut tiltale. Men selve landssviksaken kom ikke opp før i 1949. Det berget trolig livet hans. Året før var hans sjef Ragnar Schanke blitt skutt som den siste av de som ble henrettet i Norge etter krigen. Hadde Feyling blitt stilt for retten før Schanke, eller sammen med ham, er det god grunn til å tro at også han hadde fått dødsstraff. Men i 1949 var tiden gått fra slike straffereaksjoner. I retten tok Feyling selvkritikk på en del av sin virksomhet, men framsto knapt som noen angrende synder. Han anket da også dommen på 15 års tvangsarbeid og tap av prestelige rettigheter for resten av livet. Han var den av naziprestene som fikk strengest straff.
                Etter endt soning slo han seg i Oslo, sammen med sin kone Betzy, der han levde stille og tilbaketrukket. Da han døde 31. januar 1980 var avisa «Folk og land» den eneste som brakte noen omtale av den tidligere så mektige kirkebyråkraten. Her heter det: «Hans kristentro holdt livet ut under de forskjelligste forhold, forankret som han var i Skriften og gammel, god, norsk kristendom.»
Kanskje et ord fra Håvamål kan beskrive denne på mange måter tragiske skikkelsen fra norsk kirkehistorie: ”Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Eg veit eitt som aldri døyr: Dom om daudan kvar.”

Litteratur:
Jostein Berglyd: Presten som ble landsforræder (Fast Grunn, hefte 6 – 1991)

Gå til innlegget

KrF og røttene

Publisert rundt 8 år siden

Kristelig Folkeparti har slitt både på meningsmålinger og i valg siden kommune- og fylkestingsvalget i 2003.

Dagens partileder er den tredje som må forsøke å finne en vei ut av denne oppslutningsmessige bakevja, og det mangler ikke på innspill fra både medlemmer, velgere og kritikere som mener de har svaret på dette. Jeg har ikke noe behov for å slutte meg til dette lauget, men ønsker heller å ta ett skritt tilbake og se litt på særlig ett av disse rådene. Det er det nesten mantraaktige «tilbake til røttene».

Det jeg ofte savner i den forbindelse er en konkretisering av hva en slik tilbakevending skal innebære, både politisk og ideologisk. I ett av disse innleggene i Dagen i sommer bruker innsenderen som argument at han ikke lenger kjenner seg igjen i det partiet han engasjerte seg i da KrF hadde sitt gjennombrudd som landsparti, nemlig i 1945 (Dagen 12. juli).
                Det er snart 70 år siden kalenderen viste 1945. Jeg tror ikke en eneste av de som engasjerte seg politisk det året, vil «kjenne seg igjen» i det partiet de sluttet seg, uansett hvilket parti vi snakker om – og godt er det! I 1945 hadde eksempelvis Arbeiderpartiet fremdeles på sitt program at partiets mål var et sosialistisk samfunn og Venstre var den gang et av de «store» partiene på Stortinget, bare for å nevne to eksempler.

Grunnverdier
Jeg mener KrF kan være bekjent av – kanskje tilmed stolt av? – sin historie som et parti som har orientert sin politikk ut et kristent grunnsyn og det vi gjerne kaller kristne grunnverdier. Samtidig må vi erkjenne at «kristne grunnverdier» var noe annet i 1945 enn det er i dag.
                Mange nordmenn mente trolig at det var i pakt med de kristne grunnverdiene at KrFs stortingsgruppe stemte samlet mot opphevelsen av jesuittparagrafen i Grunnloven på 1950-tallet. I dag synes man dette er pinlig. Det samme gjelder stemmegivningen mot Likestillingsloven på 1970-tallet. Den gang hadde KrF en stortingsgruppe på mer enn 20 medlemmer, og den eneste som stemte for loven fra denne gruppen var Anne Olaug Ingeborgrud fra Akershus. Heller ikke dette er en stemmegivning man er stolt av i ettertid – derimot er man med rette stolt av den ene som gikk mot resten av gruppa, selv om hun ikke ble renominert ved neste korsvei…
                I dag kan man få inntrykk av at å stå for de kristne grunnverdiene, er å bruke en retorikk der man sier de riktige tingene, men hvor den praktiske og konkrete oppfølgingen blir mindre viktig. Det er viktigere å si hvor sterkt man er imot abort, enn å jobbe for konkrete tiltak som får aborttallene ned – for eksempel ved at antallet uønskede/ikke planlagte svangerskap går ned. Det blir viktigere å ha sterke og bastante meninger om Midtøsten enn å bidra til en politikk som kan få løst opp på de mange knutene som situasjonen i Midtøsten består av.

Quickfix?
De som tror at «tilbake til røttene» fra 1933 og/eller 1945 er en slags quickfix som skal få oppslutningen om KrF til å stige til værs, mangler virkelighetskontakt. De mangler også historisk oversikt. Mange oppfattet valget av den presumptivt konservative Dagfinn Høybråten etter den ditto «radikale» Valgerd Svarstad Haugland i 2004 som en kursdreining tilbake til «røttene». Jeg har stor respekt for begge disse lederne, og jeg har arbeidet sammen med dem begge. Men vekslingen mellom dem bidro jo ikke til noen stor endring når det gjelder velgeroppslutning, for å si det forsiktig.
                KrF har hatt to oppslutningsmessige glansperioder i etterkrigstida, om man ser bort fra gjennombruddsvalget i 1945. Den første var valgene i 1973 og 1977, den neste var valgene i 1997 og 2001. Både i 1973 og 1997 var samfunnsdebatten preget av viktige, verdirelaterte saker. På 1970-tallet var det abortdebatten og i 1997 var den verdidebatten som Torbjørn Jagland på mange måter initierte med sitt norske hus, men som han skuslet vekk. Med midtbanespilleren Kjell Magne Bondevik på ballen, ble dette en viktig debatt som engasjerte mange, selv om det både da og i ettertid ble gjort mange forsøk på å latterliggjøre den, hovedsakelig fordi man ikke har hatt noen annen argumentasjon.
                Den typen debatter er ikke noe man kan programfeste eller organisere fram. Verdidebatt var da heller ikke noe KrF begynte med i 1997; det er noe partiet har drevet med gjennom hele sin historie. Da den kom, var KrF både forberedt og i stand til å ta den og prege den. Å vende tilbake til røttene kan derfor ikke være det samme som å vende tilbake til standpunkter og språkbruk som er gått ut på dato, men å ha en konstant beredskap på å holde varme de viktige, verdirealterte debattene i samfunnet, enten de gjelder det ufødte liv eller kampen mot diskriminering av mennesker som er midt i blant oss.

(Også publisert som kronikk i Dagen onsdag 19. juli 2012)

 

Gå til innlegget

Alkohol eller tobakk - hva er "verst"?

Publisert rundt 8 år siden

Da jeg var ung, var det "å drikke" noe av det mest stigmatiserende man kunne si om en person, mens det å røyke, var godtatt. Nå ser det ut til å ha blitt omvendt.

Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert som avholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.

Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtomme kaffekoppene og de overfylte askebegrene?

Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»

Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.

Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelses om var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blitt skjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.

Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer. Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et. Hermon Forlag har nylig gitt ut ei bok som fokuserer på dette. Den er skrevet av en svensk pastor innen pinsebevegelsen og heter «Det er aldri galt å være totalavholdsmann». Det er vel ikke alt i denne boka jeg som totalavholdsmann og kristen selv er like komfortabel med, men særlig når det gjelder menigheten som alkoholfri sone, argumenterer han både sterkt og godt.

Jeg skal ikke invitere til noen «kappleik» om hva som er «verst» av røyking og drikking i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til deskadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane. Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land. Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles. Og enda mer skulle jeg ønske at alle kristne fellesskap tok på alvor den utfordring alkoholskader representerer og definerte seg selv som klare, alkoholfrie soner både som fellesskap og i privat, sosial sammenheng. Det verken skader eller er galt å være totalavholds fra alkohol!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3441 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere