Nils-Petter Enstad

Alder: 63
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Hamsun og Grimstad

Publisert 6 dager siden - 300 visninger

To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.

Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.

Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.

Publisert i papirutgaven av Agderposten 20. mars 2017

Gå til innlegget

Fastetid

Publisert 23 dager siden - 216 visninger

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
                Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. 
            Det er mange måter å faste på. 
            Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. 
            Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Det kan virke som det er en praksis som er i ferd med å få en renessanse. Under en liten kveldstur i Oslo på årets askeonsdag observerte jeg svært mange personer – de fleste av såkalt «asiatisk» utseende – med et kors, tegnet i aske, på pannen.
            Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam. Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.
                Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
                Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?» 
            Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Agderposten 3. mars 2017

Gå til innlegget

Gjennomslag for KrFs verdier?

Publisert rundt 1 måned siden - 458 visninger

Når samtalen handler om hvor KrF kan få størst gjennomslag for sine verdier, lander mange raskt på den konklusjon at «historisk sett har det vært på høyresiden». Denne analysen er overmoden for en re-vurdering.

At det «historisk sett» har vært slik at KrF fikk best gjennomslag på «høyresiden», er nok riktig, isolert sett. Problemet med «historiske» argumenter er imidlertid at de altfor ofte ikke tar dagens virkelighet på alvor.

Jeg tror derfor man skal slite dersom man skal argumentere for at et samarbeid mot høyresiden gir større gjennomslag for KrFs verdier enn et samarbeid mot venstresiden i årene som kommer. Det har vi snart fire års erfaring med.
Hva slags «gjennomslag» har KrF hatt i verdisaker i denne perioden? En betinget «seier» når det gjelder reservasjonsretten i forhandlingene, men som ble forkludret gjennom klønete, politisk håndverk fra et departement som ikke ønsket dette, lagt fram av en regjering som ikke ønsket å forplikte sine egne stortingsgrupper.
           
Hvilke verdier?
Før man snakker lyrisk om «gjennomslag for våre verdier» bør man kanskje sette seg ned og bli enig med seg selv om hva slags verdier man snakker om og hva slags gjennomslag man håper å få eller tror man kan få.
            Mange vil nevne abort og ekteskapslov, nærmest på autopilot.
            I den røffe, politiske virkelighet er imidlertid dette saker som er tapt i overskuelig framtid. Og det er absolutt ingenting å hente på «høyresiden» i disse sakene.
            Ikke der heller, kan man gjerne si.
I den andre enden av abortspørsmålet har man så spørsmålet om livets avslutning, også kalt aktiv dødshjelp.
            Foreløpig er det bare på høyresiden man har programfestet dette. Er det dette som er «gjennomslag for våre verdier»?

De svakeste
Noen av oss mener at omsorg for de svakeste blant oss burde være en del av «våre verdier». De som sliter med rus eller medisinmisbruk; de som ikke kan bidra med like mye i samfunnet som «folk flest»; de som faller mellom stolene.
            Hva slags «gjennomslag for våre verdier» i møte med disse menneskene finner man på høyresiden i norsk politikk?
           Noen av oss mener at man med forankring i det som kalles «den rike del» av verden har ansvar for å hjelpe de som ikke har det like godt, og for mennesker på flukt. Dette er sentrale ledd i «våre verdier».
            Hva slags gjennomslag har man fått for disse verdiene i et samarbeid der den absolutt mest konfliktsøkende og polariserende norske politikeren har fått ansvaret for dette feltet?
            Slik kunne lista forlenges.
 
Fornektelse
Jeg kan ikke se at «våre verdier» er tjent med en fornektelsesstrategi overfor saker som i den realpolitiske verden er tapt for overskuelig framtid. Og jeg ser ingen grunn til at KrF skal binde seg til noen mast med partier som alle vet ikke har til hensikt å foreta seg noe som helst for å endre disse sakene.
            Skal man binde seg til noen mast, må de være av et annet slag. Trolig bør de også befinne seg på helt andre skip.
 

Den kloke mann i Georgia
I delstaten Georgia i USA sitter en klok, gammel mann som går i sitt 93. år.
            Han heter Jimmy Carter. I 1977 ble han valgt til sitt lands president, få år etter at USAs høyesterett hadde avsagt sin kjennelse i saken «Roe vs. Wade». Det var denne saken som fastslo prinsippet om fri abort i USA. Om dette har Carter sagt: «Jeg har aldri trodd at Jesus vil godta verken abort eller dødsstraff, men jeg forholdt meg lojalt til Høyesterett sine avgjørelser i disse sakene, samtidig som jeg forsøkte å redusere skadeomfanget mest mulig».
            Slik taler en klok, kristen statsmann som nekter å la det beste bli det godes fiende.
            Det er langs slike linjer et parti som KrF må prøve å få gjennomslag for sine verdier.
          I stedet for den svulstige retorikken må man satse på den nøkterne politikken. Et politikkområde som bør være selve lakmustesten på hva som er «våre verdier», gjelder velferdsstaten.

Diakonalt eller kommersielt?  
Jeg har bakgrunn i en bevegelse som med rette er stolt av den rolle man fikk spille i byggingen av den norske velferdsstaten. Frelsesarmeen var pionerer innen eldreomsorg, barnevern, rusomsorg og ettervern i Norge.
            Etter hvert har det offentlige gått inn på alle disse områdene, som rett og rimelig er. Dette er fellesskapets oppgaver. Men den diakonale dimensjonen hører fortsatt med. Den diakonale dimensjon; ikke den kommersielle.
            Er det dermed «galt» med kommersielle aktører i eldreomsorg, barnevern og så videre?
            For å si som Kåre Willoch: Spørsmålet er feil stilt.
            Spørsmålet er: Er det galt å tjene penger på andres nød?
            Svaret på det er ja.
            Det er et svar jeg forankrer i de mest sentrale av de verdiene som gjør at jeg er KrF-er. Og jeg konstaterer at høyresidens svar er et annet. Igjen et klokt ord fra Georgia: «Hvis du ikke vil at dine skattepenger skal hjelpe folk i nød, må du slutte å si at du vil ha et samfunn som bygger på kristne verdier. Det vil du nemlig ikke.»

 

Denne teksten er i hovedsak identisk med et debattinnlegg i avisa Dagen 20. februar 2017

Gå til innlegget

Evige nestledere?

Publisert rundt 1 måned siden - 343 visninger

Nest etter Kåre Kristiansen har ingen sittet så lenge som nestleder i KrF som Dagrun Eriksen. Kåre Kristiansen ble valgt son nestformann – som det ennå het – i KrF i 1961, og satt i dette vervet fram til han ble partileder i 1975.

 

Med sine 14 år som nestleder hadde han ett år mer i dette vervet enn Dagrun Eriksen. Jon Lilletun kommer som nummer tre i dette heatet, med sine 12 år som nestleder.

Når det gjelder lange nestlederkarrierer, er det likevel ingen i norsk politikk som slår Trygve Bratteli. Han var nestleder i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1965. Da ble han valgt som partileder etter Einar Gerhardsen.
            Det er forholdsvis sjelden med såpass lange nestlederperioder i politiske partier som de som her er nevnt. Nestlederposten er enten et verv man tar for en kortere tid som en del av et styre eller noe man går inn i med tanke på opprykk.

Kåre K.
Det er ingen tvil om at eksempelvis Kåre Kristiansen hadde ambisjoner om å bli partileder i KrF allerede i 1967, da Einar Hareide ga beskjed om at han ville ha avløsning. Han hadde da vært partileder i 12 år.

De to siste årene hadde han vært ute av Stortinget, og det var nok en medvirkende årsak til at valgkomiteen landet på en kandidat som var stortingsrepresentant, nemlig Lars Korvald.

I sine memoarer gir Kristiansen uttrykk for at han hadde forståelse for dette, men legger samtidig til at dersom han hadde latt seg «benke» på landsmøtet, ville han hatt gode sjanser til å bli valgt.
            Når Kåre Kristiansens ledertid i KrF ble såpass turbulent som den ble, hang det ikke minst sammen med hans måte å være leder på. Der både forgjengeren Korvald og etterfølgeren Bondevik la vekt på å dempe konflikter, og helst løse dem, var Kristiansen både konfronterende og konfliktsøkende.

Trygve Bratteli
Trygve Bratteli satt så lenge som nestleder at han ikke var til å komme utenom da Einar Gerhardsen omsider valgte å trekke seg.

Han var på sin side ikke begeistret for tanken på å få sin nestleder gjennom 20 år som ettermann, og hadde gjort flere forsøk på å unngå ham. Blant annet ville han «parkere» Bratteli som redaktør i Arbeiderbladet. At også Brattelis ledertid ble turbulent, skyldtes i liten grad ham selv og i større grad både det storpolitiske bildet og den interne partikulturen i Arbeiderpartiet.

KrF
Når det gjelder den aktuelle saken i KrF, var Dagrun Eriksen motivert for å fortsette i partiledelsen, men valgkomiteen valgte altså å skjære gjennom. I stedet foreslår de en annen sørlending, Kjell Ingolf Ropstad, 13 år yngre enn Eriksen og, i motsetning til henne, stortingsrepresentant.

Det er en valgkomité sitt privilegium og ansvar, og det skal ikke være noen automatikk i at medlemmer av et lederskap skal ha et slags klippekort på gjenvalg så lenge de selv ønsker det.
            Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig, enn si klokt, at hele ledertrioen i et parti samtidig skal være stortingsrepresentanter. Blir Ropstad valgt, vil dette være situasjonen i KrF framover. Hele partiledelsen sitter da på relativt trygge mandater.
            Det har ikke alltid vært slik at hele partiledelsen har vært stortingsrepresentanter. Valgerd Svarstad Haugland var det ikke da hun ble nestleder i 1991, selv om hun ble det to år senere. Odd Anders With var aldri stortingsrepresentant i sin nestledertid, selv om han var statssekretær det meste av tiden.

«Et hjerteslag fra makten»
Å være nestleder vil alltid være en situasjon der man befinner seg «et hjerteslag fra makten». Dette var situasjonen i Høyre da Rolf Presthus brått døde og Kaci Kullmann Five måtte overta.
            Når en organisasjon, det være seg et politisk parti eller en idrettsforening, velger nestleder, bør det derfor alltid være med et sideblikk til om vedkommende også er en aktuell toppleder. Og med et sideblikk til den historiske erfaring, som blant annet tilsier at nestledere som har sittet svært lenge, ikke alltid blir de mest vellykte lederne når de omsider slipper til.

Publisert i papirutgaven 20. februar 2017

Gå til innlegget

Vise for gærne gutter

Publisert rundt 1 måned siden - 394 visninger

Mandag 13. februar 1967 lanserte popgruppa "The Beatles" en plate med to sanger med tema fra hjembyen Liverpool. Med "Strawberry Fields forever" reiste John Lennon et minnesmerke over barnehjemmet som var hans fristed i barndomsårene.

«Penny Lane» var nok den av de to sangene som traff denne lytter best, den gang for 50 år siden. Jeg gikk da i mitt 14. år og hadde egentlig ikke all verdens sans for «The Beatles». Men noen gode låter hadde de jo; sanger som var både sang- og nynnbare. «Yesterday» fra 1965 var alt blitt en klassiker, «Michelle» fra samme år kunne selv moderen nynne på. «Penny Lane», om frisøren som hadde bilde av alle hodene han hadde klippet håret på, gikk inn i det samme mønsteret.
                «Strawberry Fields forever» var langt mer krevende, både tekstlig og musikalsk. Men i ettertid er den blitt stående som en av de virkelig store Beatles-sangene.

John Lennon
Som alle andre Beatles-sanger, er også «Strawberry Fields forever» kreditert «Lennon/McCartney», og i intervjuer kunne de presentere svært så detaljerte beskrivelser om hvordan sangene ble til ved at de nærmest skrev annenhver linje i en slags stafett.
                Når det gjelder «Strawberry Fields» er imidlertid den John Lennons verk tvers igjennom. Både som tekstforfatter og komponist var Lennon langt mer søkende og eksperimentell enn McCartney noen gang ble. Det viste han ikke minst i denne sangen.
                Som kunstner var John Lennon en av populærmusikkens mest sammensatte personligheter. I flere av tekstene sine grep han tilbake til noen av de vonde opplevelsene fra sin barndom, ikke minst det at han aldri lærte sin mor ordentlig å kjenne. Den nesten hjerteskjærende sangen «Mother», der han skriker ut at «du hadde meg, men jeg hadde aldri deg. Jeg ønsket deg, men du ønsket ikke meg» sier mye om dette.
                John Lennons foreldre ble tidlig skilt, og gutten kom fosterhjem hos sin tante Mimi. Hun mente moren Julia ikke var i stand til å ta seg av sønnen, nyskilt og allerede gravid i et nytt forhold som hun var. Mimi var en forholdsvis streng dame, og selv om hun nok var glad i fostersønnen, var hun ikke av dem som strødde godord eller klemmer over gutten, ifølge Johns første kone Cynthia.
                John hadde heller ikke lett for å få venner, og slik ble barnehjemmet «Strawberry Field», som lå i det samme nabolaget der Mimi og John bodde, et slags fristed for ham. Her fant han venner.

Barnehjemmet
Det var Frelsesarmeen som drev dette barnehjemmet. Det lå i Woolton, som er en forstad til Liverpool. Første gang navnet forekom i et offentlig dokument, var i 1870. I 1912 overtok en velstående kjøpmann eiendommen, og i 1934 solgte hans enke den til Frelsesarmeen. Navnet var hele tiden Strawberry Field i entall, og John Lennon sa senere at når han brukte flertallsformen i sin sang – Strawberry Fields – var det rett og slett fordi han syntes det klang bedre.
                Sommeren 1936 åpnet så Frelsesarmeen sitt barnehjem, som fikk navnet «Strawberry Field».
                I moderne barnevern har man i liten grad plass til de klassiske barnehjemmene, der foreldreløse eller forlatte barn fikk hele sin oppvekst. Det var annerledes på 40- og 50-tallet, da John Lennon vokste opp. Barnehjemmene har fått mange minnesmerker i litteraturen, både positive og negative. Noen av fortellingene handler om mye kjærlighet og omsorg, andre om både misbruk og mishandling. Så vidt vites har ingen skrevet om det å vokse opp på Strawberry Field.
                Om gutten John fortelles det at han pleide å presse seg inn på området gjennom sprinklene i den store jernporten inn til eiendommen for å leke med de som bodde der. Det har vært antatt at han følte et slags fellesskap med dem; uten kontakt med sin biologiske far, lite med sin mor og overlatt til den strenge tante Mimi.
                I sitt testamente hadde han satt av penger til barnehjemmet, og i 1984, fire år etter hans død, besøkte hans enke og deres sønn barnehjemmet. I den forbindelse ga Yoko Ono en gave på 50 tusen pund til vedlikehold av stedet.
                På begynnelsen av 1970-tallet ble det opprinnelige bygget på Strawberry Field revet, og erstattet med et hus som var mer tilpasset datidens krav til denne typen institusjoner. Det ble inndelt i tre avdelinger med plass til 12 barn hver. I 2005, etter nesten 70 års drift, ble hjemmet lagt ned, og brukes nå som et senter for bønn og gudstjeneste. John Lennon skal ha sagt i sin tid at han håpet barnehjemmet skulle være i drift «forever». Da beslutningen om nedleggelse var tatt, skal Frelsesarmeen ha kontaktet Yoko Ono og informert om dette. John Lennons enke skal da ha svart at det trodde hun ektemannen ville ha forstått.

Porten
Den store jernporten inn til eiendommen, der John pleide å klemme seg inn mellom sprinklene, ble tidlig nærmest et pilegrimsmål for Beatles-fans. I 2011 ble den originale porten fjernet og erstattet med en kopi. Som originalen, er også kopien tre meter høy. Selv om originalporten fremdeles var i forholdsvis god stand, var det ikke til å komme forbi at den var blitt preget av tidens tann.
                Utallige berøringer fra andaktsfulle Beatles-pilegrimer har nok ikke gjort denne slitasjen noe mindre. Strawberry Field er fremdeles en av stasjonene på Beatles-vandringer som turister til Liverpool kan melde seg på.
                Den originale porten befinner seg nå på et lager, men noen håper den vil kunne få plass på et museum.

Teksten
Sangen «Strawberry Fields forever» er blitt beskrevet som en «psykedelisk» sang.
                Teksten er svært abstrakt, og har egentlig ingen andre referanser til barnehjemmet enn navnet. Men kanskje sier det tredje verset i sangen noe om hva slags fristed barnehjemmet var for den følsomme, kreative og sårbare gutten; her i en forsiktig oversettelse gjort av artikkelforfatteren:
«Alltid, nei iblant, tenk at det er meg
men du vet at jeg vet når det er en drøm
jeg tror jeg vet jeg mener et «ja», men det er helt feil
så jeg tror jeg er uenig.

Bli med meg, for jeg drar til Strawberry Fields.
Ikke noe er virkelig og det er ikke noe å bry seg om.
Strawberry Fields for alltid…»


Publisert i papirutgaven 13. februar 2017

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Maktfaktorer
av
Kjell G. Kristensen
rundt 7 timer siden / 43 visninger
0 kommentarer
Barnets beste
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Verden er urettferdig
av
Arne Berggren
rundt 17 timer siden / 491 visninger
5 kommentarer
Parkert ideal?
av
Sofie Braut
rundt 17 timer siden / 262 visninger
1 kommentarer
40 år med klokskap
av
Åshild Mathisen
rundt 17 timer siden / 485 visninger
2 kommentarer
”Tollere og fariseere” anno 2017
av
Bjørn Dahl
rundt 18 timer siden / 611 visninger
0 kommentarer
Vi har en elefant i kirken!
av
Alexis Lundh
rundt 19 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
Sps venstrenasjonalisme
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2540 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øyvind Schønning kommenterte på
Allah Hater Polyteisme
rundt 5 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 6 timer siden / 485 visninger
Jon Prøis Rustand kommenterte på
Verden er urettferdig
rundt 7 timer siden / 491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Forandrings skygge
rundt 7 timer siden / 2196 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 7 timer siden / 485 visninger
Trond Oscar Losvik kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 630 visninger
Roald Øye kommenterte på
«The dawn of a new era»?
rundt 8 timer siden / 1441 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi har en elefant i kirken!
rundt 8 timer siden / 190 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
London og NRK Debatten
rundt 8 timer siden / 711 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Parkert ideal?
rundt 8 timer siden / 262 visninger
Les flere