Nils-Petter Enstad

Alder: 66
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Å sovne med Rakel og våkne med Lea

Publisert 8 dager siden

I hver eneste kommunestyreperiode skjer det at politikere som er valgt inn for ett parti melder overgang til et annet. NRK har gjort en kartlegging av hvor mange slike overganger som har skjedd i den perioden som nå gå mot slutten, sett over hele landet. Tallet er overraskende høyt: 455 partiskifter betyr at 4, 5 prosent av de som ble valgt inn i norske kommunestyrer i 2013 har enten brutt med det partiet som viste dem tillit, eller brutt og meldt seg inn i et annet.

Det er partiet Venstre som prosentvis har hatt flest utmeldinger/overgang til andre partier. Hele 11, 4 prosent av de som ble valgt inn på Venstres lister i 2013 har senere meldt seg ut. Deretter kommer Fremskrittspartiet med 9, 4 prosent. Senterpartiet har størst stabilitet på denne listen, med «bare» 1, 4 prosent.
            Oversikten fra NRK sier ikke noe om hvilke partier de utmeldte eventuelt slutter seg til. I de fleste tilfellene dreier det seg nok om overganger fra ett «vanlig» parti til et annet. Men det er også en del av disse utmeldte som slutter seg til mer obskure fenomener, som Helsepartiet og Partiet De Kristne. Dette skaper selvsagt jubel i de ellers så sjanseløses rekker, og man brisker seg gjerne med både lånte og stjålne klær når man omtaler disse overløperne som «våre folkevalgte». Å påberope seg «representasjon» i kommuner der man ikke en gang har stilt liste, er en krevende form for logisk saltomortale som aldri ender godt.

Nå er det forskjell på det å bryte med sitt opprinnelige parti og deretter være uavhengig representant ut perioden, og det å bryte for så å melde seg inn i et annet parti, enten dette er representert i det organet man er valgt inn i eller ikke. Det første er ryddigere enn det andre, særlig hvis man både verbalt og i praksis forholder seg lojalt til det programmet man stilte til valg på, og forpliktet seg på overfor sine velgere. Dersom man plutselig framstår som talsperson for et annet parti og en annen politikk enn den man stilte til valg for og ble vist tillit på, både av nominasjonsmøte og velgerne, begår man et løftebrudd. Da holder man både partiet og velgerne for narr. Andre beskrivelser for slike øvelser blir utenomsnakk og kun det.

Et av de partiene som prosentvis har hatt flest utmeldinger, Frp, har lekt med tanken om at dersom en folkevalgt politiker slutter å være medlem av det partiet vedkommende ble valgt inn for, skal vedkommende fratas vervet som folkevalgt. Det er ingen andre partier som har tatt til ordet for dette, og det er da også et forslag som i bunn og grunn er både totalitært og antidemokratisk. Å være folkevalgt er tross alt basert på en personlig tillit, selv om tilliten kanaliseres gjennom en valgliste. Det er derfor ikke noe annet alternativ enn å stole på den folkevalgtes egen anstendighet og integritet, selv der hvor denne tilliten viser seg å være ufortjent.

Gå til innlegget

Da Einar Gerhardsen ville danne regjering med KrF

Publisert rundt 1 måned siden

Stortingsvalget i 1945 ble KrFs gjennombruddsvalg som et landsdekkende parti. Etter å ha vært et rent lokalparti for Hordaland ved de to siste valgene før krigen, fikk partiet nå representasjon i en rekke fylker over store deler av landet. Helt fra starten reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det helt fram til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.

Der har man trivdes sånn passe. Mindre enn ti år senere dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans protesjé Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk.
I lokalpolitikken er det lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945.

To regjeringer
To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Denne skulle sitte fram til stortingsvalget som skulle holdes samme høst, det første på nesten ti år. Det var enighet om at det skulle være en bred regjering, med statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Også Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, ble med i regjeringen og fikk to statsråder.
At det såkalte Samfundspartiet, som hadde fått en representant ved valget i 1936, ikke var med, ble oppfattet som naturlig; dels fordi partiet hadde valgt å oppløse seg selv, dels fordi flere av partiets sentrale medlemmer var under etterforsking for landssvik. Men heller ikke Kristelig Folkeparti, som hadde to representanter fra Hordaland, ble invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.

Hjelpeløst
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han. Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som i utgangspunktet representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant.
Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.

Rent flertall
Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket i utgangspunktet en så bred regjering som mulig, og tok opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen. Om KrF skriver han – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk».
Gerhardsen kommer tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Liten støtte
Med unntak av Trygve Lie, fikk Gerhardsen liten støtte i sitt landsstyre for tanken om å danne en bred regjering, og ved en prøvevotering fikk forslaget bare seks stemmer. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, og hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag som så hadde skjedd, eller om eksempelvis KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd.
Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man skulle drøfte et samarbeid.
Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)

Gå til innlegget

Fra Amos til Lasarus - en preken for 1. mai

Publisert rundt 2 måneder siden

I mange lokalsamfunn er det fremdeles slik at programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste er utfordrende på flere måter. En utfordring er dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det. En annen utfordring var i hvert fall tidligere rett og slett å finne en egnet prekentekst.

I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

«En refser av Guds nåde»
Tekstene som settes opp nå er av et litt annet slag. Disse er hentet fra tekstrekkene for gudstjenester 1. mai. I en av evangelietekstene er temaet Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13).

Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refser av Guds nåde, så å si, som skildrer de kommersielle kreftene i samfunnet som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, så de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
            Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i vår tid. Og blant tilleggs-tekstene man kan velge, finner vi Jesu liknelse om den rike mann og Lasarus.

Derfor overskriften: «Fra Amos til Lasarus».
            La oss begynne med profeten Amos – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene. «Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!» Slik åpner han sine profetier.
            Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen.
            Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet og ledelsen for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot bordet der sentralstyret satt og ropte: «Herren er trøtt av dere!»  Deretter forlot han møtet. 

Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag?
I nær sagt hvilket som helst parti?
Herren skal tordne fra Sion!
Herren er trøtt av dere!
           
Eller den fattige Lasarus i Jesu liknelse – han som ble utnyttet, oversett og glemt.
            Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke. Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt.
            Evangeliet er ikke slik.

Jeg leser teksten som en liknelse om forvalterskap.
            Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar. Det var der den rike mannen trådte feil. Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»
           
Profeten Amos: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»
            
Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!»      

Da er det kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»

Aktuelle debatter          
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge.
Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
           
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet.
            Men tilsynelatende selvfølgeligheter bør utfordres og etterprøves. For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.

Troverdighet?
Jeg har en kristen bakgrunn som gjør det naturlig å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?
Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?
Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen sier vi skal forvalte?
           
Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
           
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien, det finnes mange.
            Det finnes fortellinger om kirken som opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester. Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen.
I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus. På mange måter er det den mest pinlige.

Gudstjenester
Fremdeles er det mange steder der 1. mai-feiringen blir åpnet med en gudstjeneste. Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er Frelsesarmeen.
            Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter.
            Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser.
            Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionérne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet.
            Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
           
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
Er ikke det en preken for 1. mai i én eneste setning?

Denne teksten baserer seg på manuskriptet til en tale som forfatteren holdt på Frelsesarmeen i Sarpsborg 1. mai 2012

Gå til innlegget

Alkoholfritt manifest

Publisert 2 måneder siden

Landsmøtet i Kristelig Folkeparti skal behandle et forslag til lokalpolitisk manifest når man samles i Sola siste helga i april.

I forslaget, som både sentralstyret og landsstyret har behandlet, er ikke alkoholpolitikken nevnt med ett ord. Det opplyser Vårt Land.
               Forslaget til manifest skulle bygges på KrFs nye, politiske prosjekt, forklarer leder i komiteen, påtroppende nestleder Ingelin Noresjø.
               Det forklarer kanskje saken?
               I et politisk prosjekt som handler om å gå i regjering med Frp kan det umulig være plass til alkoholpolitikk også.

Gå til innlegget

Eksklusjonsparagraf er en dårlig idé

Publisert 3 måneder siden

Jeg har ved et par anledninger truffet på personer som, enten på egne eller andres vegne, har prøvd å skryte på seg at de er blitt ekskludert fra KrF. Da har det vært veldig greit å kunne avsløre bløffen deres: Man kan rett og slett ikke bli ekskludert fra KrF. Slik har det vært, og slik bør det fortsette å være.

I nyere tid er det først og fremst innen Fremskrittspartiet man har hørt om ekskluderinger/suspenderinger av medlemmer. Bare hittil i år har det vært to slike saker i dette partiet. Begge har vist hvor tilfeldig slike bestemmelser fungerer og hvor rettsløs den er som blir gjenstand for slike prosesser.
            Landsmøtet i KrF skal behandle et forslag fra landsstyret om at partiet skal innføre slike bestemmelser i lovverket sitt. Som grunnlag for at man skal starte slike prosesser nevnes «hatefulle ytringer og trusler» eller at man er dømt for seksuelle overgrep og annen alvorlig kriminalitet. 

Når medlemskap i andre partier også nevnes som kriterium for ekskludering, blir det nesten litt komisk – i hvert fall useriøst. 

Kriteriet «arbeidet for andre partier» er mer uklart.
Hva betyr det?
Vil det være grunnlag for å starte en ekskluderingsprosess dersom et KrF-medlem jobber i kantinen eller på sentralbordet i et annet parti?
Eller tar på seg oppdrag i forbindelse med egen næringsvirksomhet?
            Slike kriterier vil måtte være generelle og derfor gjenstand for tolkning. Og i det ligger det alltid en glideskala, og dermed en større fare for misbruk. Ikke minst har mange av de eksklusjonssakene man har sett i Frp vist dette.
Eksklusjonsparagrafer kan fort bli et hensiktsmessig redskap i hendene på folk som vil bli kvitte plagsomme kritikere. Derfor bør ikke landsmøtet gi dem et slikt redskap.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere