Nils-Petter Enstad

Alder: 64
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Regjeringsforhandlinger

Publisert 15 dager siden - 501 visninger

Så er forhandlingene mellom Høyre, Frp og Venstre om en eventuell utvidelse av den blå-blå regjeringen i gang. To damer med blått hår skal finne ut av om de vil ha en stripe av grønt i parykken sin. Den eneste som ser ut til å ha noen form for entusiasme for dette prosjektet, er hun som representerer den grønne stripa, Venstres leder Trine Skei Grande, og selv hennes begeistring virker nokså kontrollert.

Da forhandlingene startet 2. januar, var det gått fire uker siden flertallet i Venstres landsstyre vedtok at partiet ville forhandle med regjeringspartiene om å bli en del av gjengen. Denne tidsbruken må kunnes beskrives som svært påfallende. Forrige gang det var aktuelt å utvide en norsk regjering, i 1986, var hele prosessen unnagjort på drøyt to uker.

Snakke ned               

Det er også påfallende hvordan både statsministeren og hennes nestkommanderende prøver å snakke ned hele prosjektet. Det er jo ikke sikkert man kommer i mål; det er mange vanskelige saker man må bli enige om. Statsministeren passer samtidig på å si at hennes dør også er åpen for en fjerde aktør, nemlig KrF.
Hele scenariet minner om brudgommen som sto foran alteret, og som da han ble spurt om han ville ha henne som ved hans side sto, svarte at egentlig ville han helst hatt søstra.
                Det er lett å forstå statsministerens mangel på begeistring for Venstres initiativ. Selv om stripa med grønt skulle komme på plass i parykken, vil ikke den skjule det som er – og fortsatt vil være – regjeringens viktigste problem: De hårløse feltene i hodebunnen.

Ikke flertall

Det vil fortsatt være snakk om en mindretallsregjering.
Venstre sitter ikke med noen nøkkel til et flertall; den nøkkelen er det KrF som har.
                At statsministeren vekselvis lokker og truer KrF for å få dem med på laget, er bare patetisk. Slik har forsmådde friere alltid drevet på. De oppnår sjelden noe annet enn å forsterke avvisningen og irritasjonen.
                Skulle Erna og Siv likevel bestemme seg for å la Trine være med og leke, bidrar det bare til de må ta de kampene innad i regjeringen som de ellers ville kunne tatt i Stortinget, og sikret seg støtte gjennom vekslende allianser.
               

Torpedo

Helt siden 1961 har mindretallsregjeringer mer vært det vanlige enn unntaket i norsk politikk.
Lykkes man med årets nyttårsprosjekt kan vi for første gang komme til en få en mindretallsregjering der potensielle torpedoer ikke ligger under arken, men i selve lasterommet.

Gå til innlegget

Myten om KrF som et «borgerlig» parti

Publisert 3 måneder siden - 1743 visninger

Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.

Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, men de betydde lite for maktforholdet i Stortinget. Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet. Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den. For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap. I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
            I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt. John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker. Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister. Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag og partiets regjeringsstrategier.
            Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering. Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973. Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
            Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap. Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering. Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var Kristiansen som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti.
Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette. Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch etterpå ga uttrykk for at han var glad til med.
            Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående. Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger noe felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
            I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man gikk til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, besto Bondevik 2 av KrF, H og V.
            Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.

Fristilt
I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
            Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
            KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like. Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere og overfor sitt program.

Artikkelforfatteren var ansatt ved KrFs landskontor fra 1992 til 2004 i ulike stillinger ved informasjonsavdelingen og i studieforbundet.

Gå til innlegget

KrF er ikke til salgs

Publisert 3 måneder siden - 712 visninger

Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. I den senere tid har en rekke slike velmente råd dukket opp, særlig fra personer med tilknytning til Høyre eller Fremskrittspartiet.

Gjennomgangstonen i «rådene» er at man ikke kan forstå hvorfor ikke KrF kan og vil gå i regjering med Frp, eller stille som garantist for en regjering der Frp er med.

            Man kommer gjerne med en halvhjertet innrømmelse av at jo, en viss avstand er det jo mellom KrF og Frp, men den er da ikke så stor? Slik bekrefter man at man enten ikke har forstått hvor dyp skepsisen til Frp er i KrF, eller man velger å overse det. Gi dem en statsrådspost eller to, så jenker de seg nok, ser det ut til at man tenker

Linser eller sølvpenger
Men KrF er ikke den typen parti som er til salgs, verken for en rett linser, for 30 sølvpenger eller en statsrådspost eller to. Det er dokumentert gjennom et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, og nå sist ved at KrF har brutt de forhandlingene man ble invitert til. Avstanden mellom KrF og det ene regjeringspartiet, og dermed mellom KrF og regjeringen som sådan, er for stor. Det var det mange som følte allerede for fire år siden, og avstanden er i hvert fall ikke blitt mindre siden den gang.

            Når denne tilsynelatende omsorgen for KrF har blusset opp blant personer med bakgrunn i regjeringspartiene, er det selvfølgelig ikke fordi KrF er avhengig av dem, men fordi regjeringen er avhengig av KrF.

«Vippeposisjon»
Å sitte i såkalt «vippeposisjon» gir mye makt og mye ansvar, med det krever også at man har en mindretallsregjering som tar vippepartiet på alvor. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF de neste fire årene.
            At det første man hører fra regjeringen etter valget er et lovforslag som vil strupe det religiøse mangfoldet her i landet, tyder på at her ligger det en bratt læringskurve og venter for både statsråd og regjering.


Ideologier  

I debatten etter valget er det også blitt et mantra at man har jo et «borgerlig» flertall på Stortinget. Men å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet. «Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.

Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater. I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for. Så stor er faktisk avstanden, og det må tas på alvor.
            De som tar det for gitt at regjeringen Solberg blir sittende i fire år til, bør derfor oppdatere sin virkelighetssans og spørre seg om den blir sittende så lenge som ut året.

 Publisert i papirutgaven 4. oktober 2017

Gå til innlegget

KrF og vippeposisjonen

Publisert 4 måneder siden - 799 visninger

Ordet «vippeposisjon» kom inn i det politiske språket i Norge etter stortingsvalget i 1961. Da fikk Arbeiderpartiet 74 representanter, de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Sp fikk like mange, og det den gang nye partiet SF fikk to. «Gustavsen på vippen», skrev en avis, og dermed var et nytt, politisk begrep skapt.

I løpet av høsten 1963 brukte SF vippeposjonen til å felle to regjeringer; først Gerhardsens tredje regjering i august og deretter Lyng-regjeringen måneden etter. I periodene 1973-77 og 1977-81 hadde det samme partiet, nå som SV, den samme posisjonen. I perioden 1985-89 og 89-93 var det Frp som satt på vippen; en posisjon de brukte i 1986 til å felle regjeringen Willoch, til tross for partiet året før hadde lovet den aldri ville felle en borgerlig regjering. At Arbeiderpartiet stemte mot noe de var for, var imidlertid det som utløste regjeringskrisen.

I det Stortinget som velgerne satte sammen ved årets valg, er det KrF som er kommet på vippen. De to «blokkene» med H/Frp/V på den ene siden og Ap/SV/Sp/Rødt/MDG på den andre er så og si nøyaktig like store. KrFs gruppe på åtte kan når som helst vippe flertallet den ene eller andre veien i de situasjonene der blokk står mot blokk.

            Denne situasjonen går nok enkelte i den blå blokka på nervene, og det vrøvles en god del på sosiale medier om at nå må KrF vise respekt for demokratiet og så videre. Problemet er bare at vippeposisjoner er en del av dynamikken i nettopp demokratiet.


Case: KrF
For nå å vende blikket bort fra vippeposisjonen som en naturlig konsekvens av det valgsystemet Norge har, til det aktuelle case: KrF.
            Tilsynelatende har KrF tre muligheter når det gjelder hvordan partiet skal utnytte denne situasjonen. Den ene er at den kan stille seg bak den sittende regjeringen, og dermed sikre status quo. Den andre er at KrF danner flertall sammen med de såkalt «rødgrønne» partiene, og dermed feller regjeringen. Den tredje er å erklære seg blokkuavhengig og dermed støtte – eller la være å støtte – regjeringen fra sak til sak.
            Alternativ 1, å sikre fortsatt flertall for regjeringen, framstår som problematisk så lenge partiet gikk til valg på at de ønsket en ny regjering, og så lenge Frp i sin alminnelighet og Sylvi Listhaug i særdeleshet er en del av regjeringen.

            Alternativ 2, å sikre flertall for en ny regjering, vil mange oppfatte som dramatisk. Det er likevel ikke mer dramatisk enn at KrF har gode erfaringer med å samarbeide med både Ap og Sp mange steder, både i kommuner og fylker. Flere steder har også SV vært en del av et slikt samarbeid. Velger KrF å gå inn i en slik regjering, vil den nye statsministeren dessuten ha den fordel at han ikke behøver å skjele så mye til partiene Rødt og MDG som han ellers vil måtte gjøre.
            Alternativ 3 vil, om ikke annet, sikre at KrF vil befinne seg i politikkens fokus nær sagt 24/7. I de situasjonene der blokk står mot blokk, vil det være KrF som avgjør hvilken side vektskåla skal gå ned på. Det er liten tvil om at i mange saker vil KrFs hjerte være mer på den venstre siden i politikken, enn på den høyre. Teoretisk kan man da komme i samme situasjon som SF var i 1963, og felle først den ene regjeringen og så den neste, men for å si det forsiktig: Det er ikke å anbefale.

 

Velgerne
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier over hva som vil skje med velgerne til KrF dersom partiet velger å stå utenfor den «borgerlige» blokken, enten man feller Solberg-regjeringen og går inn i en Støre-regjering, eller ved å være blokkuavhengig.
            Det er «profetier» som ikke bør tas for gangbare sånn uten videre.
            Etter et brakvalg i 1997 og et knallvalg i 2001, har oppslutningen om KrF sunket sakte, men sikkert ved alle stortingsvalg siden. Felles for alle disse valgene er at KrF er blitt assosiert med høyresiden. I 2005 var partiet i regjering med Høyre, og både i 2009 og 2013 ble man assosiert med høyresiden. Ikke minst bidro Frps rolle som joker til at mange ble skeptiske til det konseptet man så for seg. Når det gjelder valgene i 2009 og 2013 kan man innvende at den rødgrønne arrogansen ikke ga KrF særlige valgmuligheter, men uansett: Velgere trakk det ikke. Erfaringene med de tre stortingsvalgene tilsier dermed at det ikke er noen automatikk i at KrF-velgere har hjertet på høyre side.
            I 2017 prøvde man seg derfor med en Tuppen-og-Lillemor-strategi som ikke ble særlig vellykket, men slik denne strategien var formulert, gir den likevel to muligheter, nå som KrF sitter på vippen: Enten å støtte en alternativ regjering til dagens, eller å være blokkuavhengig.

Det siste kan bli en krevende spagat.

           

Ny regjering?

Velger man å gå inn i en ny regjering, vil man ha de fire årene til neste valg for å kunne selge de resultatene man har oppnådd. Det har man ikke klart i de fire årene som støtteparti for Solberg-regjeringen. Dels fordi det ikke var noe særlig å selge, dels fordi regjeringspartiene forkludret det som eventuelt var å selge. Reservasjonsretten ble forkludret ved politisk kløneri fra Helsedepartementet, asylbarna ble aktivt sabotert av Justisdepartementet. De andre «seirene» var slike man kunne fått til med nær sagt hvem som helst.

            En vippeposisjon er en nøkkelposisjon og dermed en maktposisjon. Politikk handler om å ville og om å bruke den makten man har til å oppnå det man ønsker. Den muligheten har KrF etter årets valg.

            Konklusjonen får de trekke som sitter med ansvaret.

Publisert i papirutgaven tirsdag 19. september 2017

 

Gå til innlegget

Hva nå, KrF?

Publisert 4 måneder siden - 4448 visninger

Så har velgerne talt, og KrF fikk en svakere oppslutning enn mange av oss hadde håpet, selv om partiet klarte det «magiske» fire-tallet.

Partiet har betalt dyrt og blødd mye for å ha vært bundet til den blå-blå masta i fire år, og blitt holdt medansvarlig for en politikk som har ført til økte forskjeller blant folk, og ikke minst for at landets mest konfliktsøkende, populistiske politiker har hatt en posisjon hun ikke burde hatt.
Med en stortingsgruppe på åtte, sitter KrF nå med nøkkelen til flertallet i Stortinget, om resultatet ved midnatt er det som blir stående.
Partiets landsmøte har vedtatt at det er uaktuelt å inngå noen ny samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med.

Det vedtaket forplikter.

Det må bety at KrF alt i utgangspunktet bør si nei til det som måtte komme av invitasjoner fra blå-blå side. Da er det heller ikke lenger noe blått, «borgerlig» flertall på Stortinget.

Da blir det ikke behov for å «kaste» eller felle regjeringen Solberg; den må ganske enkelt levere sin avskjedssøknad og henvise kongen til lederen av Stortingets største parti.
Hvordan så han vil eller bør manøvrere, kan man nok gjøre seg noen tanker om, men de skal få ligge i denne omgang.
KrFs landsmøte vedtok at landet bør få en ny regjering.
En slik regjering kan KrF bidra til å skaffe nå.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Lars Jørgen Vik kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
1 minutt siden / 323 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 1 time siden / 323 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 471 visninger
Bjørn Wichstrøm kommenterte på
Krisen vi gjemte – og glemte.
rundt 1 time siden / 352 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
"Rett" til å dø?
rundt 2 timer siden / 613 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Viktige Venstre-gjennomslag i ruspolitikken
rundt 2 timer siden / 376 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 471 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 117 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 117 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1382 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1382 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 471 visninger
Les flere