Nils-Petter Enstad

Alder: 64
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

KrF og vippeposisjonen

Publisert 1 dag siden - 529 visninger

Ordet «vippeposisjon» kom inn i det politiske språket i Norge etter stortingsvalget i 1961. Da fikk Arbeiderpartiet 74 representanter, de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Sp fikk like mange, og det den gang nye partiet SF fikk to. «Gustavsen på vippen», skrev en avis, og dermed var et nytt, politisk begrep skapt.

I løpet av høsten 1963 brukte SF vippeposjonen til å felle to regjeringer; først Gerhardsens tredje regjering i august og deretter Lyng-regjeringen måneden etter. I periodene 1973-77 og 1977-81 hadde det samme partiet, nå som SV, den samme posisjonen. I perioden 1985-89 og 89-93 var det Frp som satt på vippen; en posisjon de brukte i 1986 til å felle regjeringen Willoch, til tross for partiet året før hadde lovet den aldri ville felle en borgerlig regjering. At Arbeiderpartiet stemte mot noe de var for, var imidlertid det som utløste regjeringskrisen.

I det Stortinget som velgerne satte sammen ved årets valg, er det KrF som er kommet på vippen. De to «blokkene» med H/Frp/V på den ene siden og Ap/SV/Sp/Rødt/MDG på den andre er så og si nøyaktig like store. KrFs gruppe på åtte kan når som helst vippe flertallet den ene eller andre veien i de situasjonene der blokk står mot blokk.

            Denne situasjonen går nok enkelte i den blå blokka på nervene, og det vrøvles en god del på sosiale medier om at nå må KrF vise respekt for demokratiet og så videre. Problemet er bare at vippeposisjoner er en del av dynamikken i nettopp demokratiet.


Case: KrF
For nå å vende blikket bort fra vippeposisjonen som en naturlig konsekvens av det valgsystemet Norge har, til det aktuelle case: KrF.
            Tilsynelatende har KrF tre muligheter når det gjelder hvordan partiet skal utnytte denne situasjonen. Den ene er at den kan stille seg bak den sittende regjeringen, og dermed sikre status quo. Den andre er at KrF danner flertall sammen med de såkalt «rødgrønne» partiene, og dermed feller regjeringen. Den tredje er å erklære seg blokkuavhengig og dermed støtte – eller la være å støtte – regjeringen fra sak til sak.
            Alternativ 1, å sikre fortsatt flertall for regjeringen, framstår som problematisk så lenge partiet gikk til valg på at de ønsket en ny regjering, og så lenge Frp i sin alminnelighet og Sylvi Listhaug i særdeleshet er en del av regjeringen.

            Alternativ 2, å sikre flertall for en ny regjering, vil mange oppfatte som dramatisk. Det er likevel ikke mer dramatisk enn at KrF har gode erfaringer med å samarbeide med både Ap og Sp mange steder, både i kommuner og fylker. Flere steder har også SV vært en del av et slikt samarbeid. Velger KrF å gå inn i en slik regjering, vil den nye statsministeren dessuten ha den fordel at han ikke behøver å skjele så mye til partiene Rødt og MDG som han ellers vil måtte gjøre.
            Alternativ 3 vil, om ikke annet, sikre at KrF vil befinne seg i politikkens fokus nær sagt 24/7. I de situasjonene der blokk står mot blokk, vil det være KrF som avgjør hvilken side vektskåla skal gå ned på. Det er liten tvil om at i mange saker vil KrFs hjerte være mer på den venstre siden i politikken, enn på den høyre. Teoretisk kan man da komme i samme situasjon som SF var i 1963, og felle først den ene regjeringen og så den neste, men for å si det forsiktig: Det er ikke å anbefale.

 

Velgerne
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier over hva som vil skje med velgerne til KrF dersom partiet velger å stå utenfor den «borgerlige» blokken, enten man feller Solberg-regjeringen og går inn i en Støre-regjering, eller ved å være blokkuavhengig.
            Det er «profetier» som ikke bør tas for gangbare sånn uten videre.
            Etter et brakvalg i 1997 og et knallvalg i 2001, har oppslutningen om KrF sunket sakte, men sikkert ved alle stortingsvalg siden. Felles for alle disse valgene er at KrF er blitt assosiert med høyresiden. I 2005 var partiet i regjering med Høyre, og både i 2009 og 2013 ble man assosiert med høyresiden. Ikke minst bidro Frps rolle som joker til at mange ble skeptiske til det konseptet man så for seg. Når det gjelder valgene i 2009 og 2013 kan man innvende at den rødgrønne arrogansen ikke ga KrF særlige valgmuligheter, men uansett: Velgere trakk det ikke. Erfaringene med de tre stortingsvalgene tilsier dermed at det ikke er noen automatikk i at KrF-velgere har hjertet på høyre side.
            I 2017 prøvde man seg derfor med en Tuppen-og-Lillemor-strategi som ikke ble særlig vellykket, men slik denne strategien var formulert, gir den likevel to muligheter, nå som KrF sitter på vippen: Enten å støtte en alternativ regjering til dagens, eller å være blokkuavhengig.

Det siste kan bli en krevende spagat.

           

Ny regjering?

Velger man å gå inn i en ny regjering, vil man ha de fire årene til neste valg for å kunne selge de resultatene man har oppnådd. Det har man ikke klart i de fire årene som støtteparti for Solberg-regjeringen. Dels fordi det ikke var noe særlig å selge, dels fordi regjeringspartiene forkludret det som eventuelt var å selge. Reservasjonsretten ble forkludret ved politisk kløneri fra Helsedepartementet, asylbarna ble aktivt sabotert av Justisdepartementet. De andre «seirene» var slike man kunne fått til med nær sagt hvem som helst.

            En vippeposisjon er en nøkkelposisjon og dermed en maktposisjon. Politikk handler om å ville og om å bruke den makten man har til å oppnå det man ønsker. Den muligheten har KrF etter årets valg.

            Konklusjonen får de trekke som sitter med ansvaret.

Publisert i papirutgaven tirsdag 19. september 2017

 

Gå til innlegget

Hva nå, KrF?

Publisert 9 dager siden - 4304 visninger

Så har velgerne talt, og KrF fikk en svakere oppslutning enn mange av oss hadde håpet, selv om partiet klarte det «magiske» fire-tallet.

Partiet har betalt dyrt og blødd mye for å ha vært bundet til den blå-blå masta i fire år, og blitt holdt medansvarlig for en politikk som har ført til økte forskjeller blant folk, og ikke minst for at landets mest konfliktsøkende, populistiske politiker har hatt en posisjon hun ikke burde hatt.
Med en stortingsgruppe på åtte, sitter KrF nå med nøkkelen til flertallet i Stortinget, om resultatet ved midnatt er det som blir stående.
Partiets landsmøte har vedtatt at det er uaktuelt å inngå noen ny samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med.

Det vedtaket forplikter.

Det må bety at KrF alt i utgangspunktet bør si nei til det som måtte komme av invitasjoner fra blå-blå side. Da er det heller ikke lenger noe blått, «borgerlig» flertall på Stortinget.

Da blir det ikke behov for å «kaste» eller felle regjeringen Solberg; den må ganske enkelt levere sin avskjedssøknad og henvise kongen til lederen av Stortingets største parti.
Hvordan så han vil eller bør manøvrere, kan man nok gjøre seg noen tanker om, men de skal få ligge i denne omgang.
KrFs landsmøte vedtok at landet bør få en ny regjering.
En slik regjering kan KrF bidra til å skaffe nå.

Gå til innlegget

Valg og verdier

Publisert 26 dager siden - 501 visninger

Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!

Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i papirutgaven til avisa Dagen 25. august 2017

Gå til innlegget

Garanti: KrF vil føre KrF-politikk

Publisert 28 dager siden - 787 visninger

Fra tid til annen leser man hjertesukk fra KrF-ere på stand og andre steder om at de møter mennesker som sier at dersom de skal stemme på KrF må de ha en «garanti» for at KrF ikke vil støtte eller gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet.

Andre – blant dem yours truly – møter ofte den stikk motsatte forventningen: Folk som vil stemme KrF dersom de får en garanti for at KrF ikke vil støtte en regjeringen der Frp i sin alminnelighet er med, og Sylvi Listhaug i særdeleshet.
Ingen kan gi slike garantier, og man skal heller ikke gi dem. En slik garanti forutsetter en evne til å forskuttere historieskrivingen som verken er mulig eller fornuftig.

Garantier
For fire år siden var KrF med på en «garanti» om at «borgerlig» flertall skulle gi en «borgerlig» regjering.
Erfaringene med den garantiutstedelsen er ikke gode. Viktige «seire» som ble vunnet i forhandlingene ble skuslet vekk da de skulle innfris, dels ved klønete, politisk håndverk (reservasjonssaken), dels ved aktiv motarbeidelse (asylbarna).
Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at særlig det ene av regjeringspartiene ikke oppfattet de to samarbeidspartiene som annet enn politisk stemmekveg som hadde å gjøre som de fikk beskjed om.

Modeller
KrF har et landsstyrevedtak, bekreftet av landsmøtet, om eventuelle samarbeidsmodeller etter årets valg. Her har man skissert et primærmål, den såkalte «plan A» om en regjering med Høyre, KrF og Venstre.
Den blir det neppe noe av, men vedtaket åpner også for andre modeller: En ren opposisjonstilværelse eller «andre løsninger».
Det eneste KrF dermed har garantert for, er at uansett hvem man samarbeider med, vil man ha mest mulig KrF-politikk ut av samarbeidet.
I det Stortinget som har sittet de fire siste årene, er det fristende å si at man har fått minst mulig KrF-politikk. Så langt inne har «samarbeidsviljen» sittet hos regjeringspartiene at man har vært bare millimeter fra regjeringskrise.

Sentrum-venstre
Skulle man etter valget komme i en situasjon der KrF fortsatt står som en slags støttespiller for en blå-blå regjering, vil det være langt mer krevende å selge ut på en troverdig måte, enn om man skulle være en del av eller støttespiller for en sentrum-venstre regjering.
Nettopp derfor er det klokt ikke å gi andre garantier enn den mest opplagte: KrF vil føre KrF-politikk.

Publisert i papirutgavene til Fædrelandsvennen og Agderposten onsdag 23. august 2017

Gå til innlegget

Gule og røde roser

Publisert rundt 1 måned siden - 535 visninger

Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministeren kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste det var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.

- I grunnen passer de sammen, sa Jens om de to bukettene.
- Ja, men det kom jo aldri dit, svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte han tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere. Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort et godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid. Bondeviks svar hadde vært av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg». Noe annet svar var det ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.

12 år
Siden den gang har det gått 12 år, og verken Jens eller Kjell Magne er aktuelle som statsministerkandidater lenger.
Men de gule og røde rosene vil kunne kle hverandre fortsatt.
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.
Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre.
Det fire år lange fornuftsekteskapet mellom disse to partiene som tok slutt i 2005 endte ikke spesielt lykkelig for noen av dem.
Neste gang Høyre flyttet inn på statsministerens kontor, var det ikke med KrF som partner; knapt nok som gjest.
Når partiet denne gang har sendt et halvhjertet frieri til Høyre, er det med noen klare betingelser om hvem som skal få være med på leken.
Det er sjelden noen god strategi, og Høyres respons har da også vært svært lunken.
Gule og blå roser kler ikke hverandre i samme grad som røde og gule på langt nær.

«Verdier»
At politiske partier har ulike prioriteringer og er uenige om enkeltsaker, gir seg selv. I stedet for saker er det derfor de som heller vil snakke om «verdier».
Ser man på historien, kan det et stykke på vei argumenteres for at KrF har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstre.
Men årets stortingsvalg handler ikke om historien, det handler om framtida og hvilke verdier som skal prege den.
Noen av oss mener det må være verdier som «omsorg for de svakeste» både i vårt eget samfunn og globalt.
De finner man ikke på høyresiden.
Gule og røde roser i samme vase vil kunne være et godt resultat av høstens valg.

Opprinnelig publisert i papirutgaven til Agderposten 17. august 2017

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
9 minutter siden / 3476 visninger
Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
12 minutter siden / 3476 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
23 minutter siden / 3476 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
31 minutter siden / 1090 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
33 minutter siden / 1090 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
35 minutter siden / 5506 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
39 minutter siden / 3476 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 243 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3476 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3476 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3476 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3476 visninger
Les flere