Nils-Petter Enstad

Alder: 65
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Fra München til Singapore

Publisert 5 dager siden - 388 visninger

Ikke før var det blitt meddelt at presidenten i USA og lederen i Nord-Korea skulle møtes, før det begynte å dukke opp krav om at nå måtte Donald Trump bli tildelt Nobels Fredspris.

Et av disse kom fra redaktøren i den kristne avisa Dagen, som i en panegyrisk lederartikkel mente å kunne slå fast at Trump «fortjener fredsprisen» - for en møte som på det tidspunkt ennå ikke var blitt holdt.

Nå er møtet holdt. Det har vært handshake og man har skrevet under på en relativt uforpliktende erklæring. Mer skal det ikke til for at man bør tildeles Nobels Fredspris, kan det virke som.
De to Frp-representantene Tybring-Gjedde og Amundsen har da også nominert ham. Nå gikk nominasjonsfristen ut for snart et halvt år siden, men skrives det historie, så skrives det historie.

Historie
 Apropos historie: I september 1938 ble det holdt et møte i München som har mange paralleller til møtet som har vært i Singapore. Der var det også handshake og underskrifter.
Aktørene var den britiske statsministeren Neville Chamberline og den tyske diktatoren Adolf Hitler. «Avtalen» de to skrev under på var uforpliktende og meningsløs, men de panegyriske reaksjonene var på plass. Og selvfølgelig kravet om at Chamberline måtte få Nobels Fredspris. 
            Winston Churchill sa det som burde sies om den avtalen med følgende hilsen til statsministeren: - Du hadde valget mellom vanære og krig. Du valgte vanære og du får krig.
            Om dette også vil bli oppsummeringen av Singapore-avtalen står igjen å se. Skulle den, mot formodning, vise seg å være kimen til en fredeligere verden, burde vel prisen deles mellom begge de to som har skrevet under på den.
Men er det noe Nobels Fredspris ikke trenger, er det enda en prisvinner som vil bli stående som en av de pinlige tildelingene som aldri burde ha skjedd.

Gå til innlegget

Kristne i samfunnsdebatten

Publisert 28 dager siden - 882 visninger

På spørsmålet «bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten» finnes det derfor bare ett svar: De ikke bare bør; de er forpliktet til det.

«Bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten?» spør Arild Greaker (Vårt Land 19. mai). Hans svar blir noe midt mellom «tja» og «njæ». Man forventer mer av en statsviter. 

Greaker anbefaler at når man skal «analysere et såkalt kristent standpunkt» bør man spørre etter utgangspunktet: «Springer det ut fra egeninteresse? Er det ute etter å fremme egen etnisitet eller kultur?» Mener han at når kristne mennesker engasjerer seg i kampen mot slaveri, mot barnearbeid, mot prostitusjon og sosial dumping har dette slike motiver? 

Greaker spør også om man «som kristen» bør ta stilling til «kompliserte samfunnsspørsmål som troende attpå- til er svært uenige om». Han er «usikker»; det er «en vanskelig øvelse». 

Hva gjør det «vanskelig»? Skal man som kristen la være å engasjere seg i samfunnsdebatten fordi man kan komme til å være uenig med andre kristne? Når var alle kristne enige om alt? Er det ikke når meninger utveksles og brytes at standpunkter og holdninger utvikles? Skal så kristne «akseptere brukt av makt for å tvinge gjennom moralske mål, og er dette i konflikt med ens plikt til kjærlighet overfor mennesker?» 

Skreller man vekk den polariserende retorikken, blir spørsmålet om kristne skal akseptere at det finnes lover i et samfunn og at disse håndheves. Det finnes fortellinger om lovbrudd begått av kristne som ikke ble anmeldt fordi man hadde en misforstått oppfatning av hva kristen kjærlighet er. Forbryterens behov for å bli møtt med kristen kjærlighet ble viktigere enn offerets krav på det samme. 

Statsviteren tror Gud arbeider i samfunnet «gjennom ansvarlige mennesker». Jeg har nok ikke samme betingelsesløse tro på den menneskelige ansvarlighet som ham. Jeg tror denne ansvarligheten også trenger noe å navigere etter. Kall det gjerne verdier. Kall det gjerne etikk og tro. 

På spørsmålet «bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten» finnes det derfor bare ett svar: De ikke bare bør; de er forpliktet til det.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018

Gå til innlegget

Ny justisminister?

Publisert 3 måneder siden - 345 visninger

Per Sandberg tror tydeligvis at det er opp til ham å avgjøre om han skal bli justisminister eller ei.

Rent formelt er det vel statsministeren som tar slike beslutninger?

Han mener også at "en slåsskamp i 1996" ikke kan være til hinder for at han kan bli en god justisminister.
Den samme slåsskampen er imidlertid til hinder for at han kan være meddommer, selv i de mest bagatellmessige, rettslige tvister, i og med at han fikk en dom mot seg.

En voldsdømt justisminister? Vel-vel...

Gå til innlegget

Exit Sylvi Listhaug

Publisert 3 måneder siden - 1046 visninger

Så fikk dramaet rundt Sylvi Listhaug en konklusjon som må ha vært det nærmeste man kunne komme en «god» slutt: Hun trakk seg.Det gjorde hun med å påberope seg nærmest et trippel-martyrium: Hun ofret seg for partiet, hun ofret seg for regjeringen og hun ofret seg for ytringsfriheten. I sum er dette såpass mye av et over-kill at det etterlater liten tvil om at hun i realiteten fikk tilsendt silkesnoren.

Dermed slapp Stortinget en debatt som mest sannsynlig ville endt opp med en regjeringskrise som ingen ønsker på det nåværende tidspunkt.
               

Statsministeren kunne selvsagt ha gamblet med at KrF ville, om enn både hylende og sparkende, ha kommet på plass, og stemt mot mistillitsforslaget fra Rødt, men da ville hun grovt undervurdert irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen i KrF over den nå svært forhenværende statsrådens mange sjofle angrep, både på KrF som parti og på partilederen som person.
                Etter landsstyrets vedtak dagen før, verken ville eller kunne KrF stemt på en måte som i praksis ville signalisere at man hadde tillit til justisministeren.
                KrF kunne selvsagt valgt en mellomvei som ikke har vært framme i debatten: De kunne «tatt en Gustavsen», det vil si fremmet sitt eget forslag, stemt for dette, og slik sørget for et negativt flertall mot Listhaug. Finn Gustavsen gjorde dette to ganger som representant for det daværende SF i 1963. Forslagene rettet seg mot henholdsvis en statsråd i Gerhardsens tredje regjering og mot regjeringen Lyng noen uker senere. Einar Gerhardsen lot som om negativt flertall ikke var det samme som mistillit, mens John Lyng reagerte annerledes.
               

Det er ingen tvil om at Sylvi Listhaug med sin oppførsel både under og etter dramaet har bidratt sterkt til å svekke Erna Solbergs troverdighet som statsminister. Solbergs kommentarer i etterkant tyder ellers på at hun fremdeles ikke har forstått alvoret i situasjonen. Hennes snikk-snakk om at alle må tenke over hvordan de ordlegger seg bekrefter dette. Hun er svært nær en retorikk som sier at her er alle like slemme, og det er kort og godt tøv. Slik kan man kanskje megle i en bagatellmessig konflikt i skolegården, men det er ikke et slikt scenario man har her.

At hun nærmest i samme øyeblikk som Listhaug slamret døra etter seg sier at hun kan bli statsråd igjen virker verken tillitvekkende eller beroligende.

Det forteller om en statsminister som berget sin regjering med et nødskrik, men som fremdeles ikke har forstått hva som holdt på å treffe henne.

Gå til innlegget

Da Gustavsen felte Gerhardsen

Publisert 3 måneder siden - 714 visninger

Det er tirsdag 20. august 1963, første dag av den såkalte Kings Bay-debatten. I innstillingen som er til behandling ligger et forslag fra de fire borgerlige partiene som kort og brutalt sier: «Regjeringen har ikke Stortingets tillit».

Det er ikke flertall for forslaget i innstillingen fra den spesialkomiteen som var blitt etablert i forbindelse med denne saken, men det er heller ikke flertall mot den. Komiteen er delt på midten. Tomannsgruppa fra Sosialistisk Folkeparti var ikke med i komiteen. De sitter nå med makten til å felle eller berge regjeringen.
            Klokka 23 går lederen for tomannsgruppa, Finn Gustavsen fra Oslo, på talerstolen. 56 minutter senere slår han fast at SF vil stemme for forslaget fra de borgerlige partiene. Regjeringskrise er et faktum.

I
La oss stanse der foreløpig.
            I dagene mellom avgivelsen av komitéinnstilling og debatten hadde både Gustavsen og hans medrepresentant Asbjørn Holm vært utsatt for et massivt press fra så vel media som fra andre partier som ville vite hva partiet kom til å konkludere med. Men Gustavsen holdt kortene tett til brystet. Om den daværende nestlederen i Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, ble det senere sagt at han kunne holde kjeft på 13 språk. Også Gustavsen viste at han behersket den kunsten – «noe som ellers ikke virket til å falle særlig naturlig for ham», som John Lyng syrlig bemerket i sine memoarer noen år senere.
            Gustavsen valgte altså å la «bomben sprenges» i Stortingssalen.
            Det var han i sin fulle rett til. En slik strategi er kanskje tilmed et uttrykk for respekt for Stortinget. Det er i salen beslutningene tas. Da bør det også være i salen at begrunnelsen for beslutningene gis.
            Gustavsens avklaring kom nok som et sjokk, ikke minst på det daværende regjeringspartiet. I de to årene SF hadde vært en del av det parlamentariske grunnlaget for Einar Gerhardsens tredje regjering, hadde regjeringspartiet i økende grad tatt SFs støtte for gitt om eller når det røynet på. Det var SF skyld i selv. To ganger tidligere i 1963 hadde regjeringen stått overfor et mistillitsforslag i Stortinget. Begge gangene hadde SF glidd inn på plass, den siste gangen riktignok med litt knurring om at det var ikke sikkert de var like medgjørlige hver gang. Det viste de ved å fremme et kritisk forslag mot den aktuelle statsråden, men regjeringen valgte ikke å tolke det som mistillit, selv om den fikk et negativt flertall mot seg.
            Tredje gang stilte imidlertid SF seg sammen med resten av opposisjonen.

II
De siste minuttene av sitt innlegg brukte Gustavsen til å fremme et tilleggsforslag: «Stortinget uttaler at den oppståtte regjeringskrise best kan løses ved at det dannes en ny regjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiet».
            I en situasjon der både ord og tanker bør veies på gullvekt, var dette absolutt et forslag regjeringspartiet burde brukt litt tid på. Det var et forslag av den typen som i komedien «Det lykkelige valg» betegnes som å ligge mellom «nesten noe og absolutt intet». Det leveres mye politikk i det skjæringsfeltet.
            Men fordi en rasende Nils Hønsvald, som var parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, i sin replikk kalte forslaget «en vits», endte det der og da. «Et typisk utslag av (Hønsvalds) klønete stil», som Lars Roar Langslet skrev i sin bok om John Lyng.
            Ved voteringen fikk Gustavsens forslag bare SFs to stemmer, og regjeringen Lyng kom til makten.

III
Også i debatten som skal være i Stortinget 20. mars er det ett parti som sitter med nøkkelen til flertallet. Det er KrF, med sine åtte representanter.
            Erfaringene fra 1963, både fra Kings Bay-debatten og fra de to andre mistillits-situasjonene i Stortinget det året, kan antyde tre strategier for KrF.
            1) At man ikke meddeler konklusjonen før under debatten i salen.
            2) At man, gitt at man støtter mistillitsforslaget fra Rødt, fremmer sitt eget forslag om hvordan man tenker den oppståtte regjeringskrisen kan løse.
            3) At man fremmer et eget forslag der man gjentar og helst forsterker kritikken fra «daddelvedtaket» før helgen. Så får det være opp til statsministeren om hun kan leve med et negativt flertall mot seg eller ikke. Men da ligger ballen hos henne.
            Gerhardsen III gikk videre som om intet hadde hendt da den fikk et negativt flertall mot seg i den såkalte «koksverksaken» noen uker før Kings Bay-debatten.
            Regjeringen Lyng valgte å gå av da den fikk negativt flertall mot seg etter debatten om regjeringens tiltredelseserklæring i september 1963.
            Det er med andre ord historisk empiri på begge reaksjoner.

Artikkelforfatteren har skrevet boka «Sommeren som endret Norge.
Om John Lyngs regjeringsdannelse i 1963» (Civita 2013).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 837 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Les flere