Nils-Petter Enstad

Alder: 65
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

KrF og regjeringsmakt

Publisert 4 dager siden

Kristelig Folkeparti (heretter KrF) har for åttende gang i sin historie blitt en del av en norsk regjering. I tre av disse regjeringene har partiet hatt statsministeren. Tidligere har det stort sett vært enighet i partiet om regjeringsdeltakelse. Denne gang er partiet delt på midten, fra topp til bunn.

KrF ble en del av norsk rikspolitikk ved stortingsvalget i 1933. Da stilte partiet liste kun i Hordaland fylke og fikk valgt inn en representant. Ved valget tre år senere fikk man valgt én til, også han fra Hordaland som fremdeles var det eneste fylket der partiet stilte liste. På grunn av krigen, var det valgresultatet fra 1936 som bestemte sammensetningen av Stortinget de ni neste årene.
            Da Einar Gerhardsen dannet sin «samlingsregjering» i 1945, var KrF det eneste av partiene på Stortinget som ikke ble invitert med. Kommunistpartiet, som ikke hadde en eneste stortingsrepresentant, fikk tre statsråder. Da Gerhardsen ble gjort oppmerksom på denne tabben, gjorde han et litt hjelpeløst forsøk på å overtale KrF-leder Nils Lavik til å godta døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen som KrFs «representant» i regjeringen – han var ellers utnevnt på Hjemmefrontens «kvote». Lavik takket høflig nei. Døvepresten var sikkert en utmerket mann, men totalt ukjent for KrF når det gjaldt politikk.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et om mulig enda mer hjelpeløst forsøk på å «forklare» denne tabben: KrF «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.

Presset inn i en «borgerlig» fold
Ved stortingsvalget i oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og slik var det fram til valget i 1961. KrF ble derfor en del av en nokså innflytelseslammet opposisjon, samtidig som partiet ønsket å framstå som verken sosialistisk eller borgerlig. Men årene med rent Ap-flertall tvang KrF mer eller mindre i en «borgerlig» fold. «Borgerlig» var ellers et uttrykk som først og fremst Høyre hadde en forkjærlighet for.
            Da Gerhardsens tredje regjering ble felt på Kings Bay-saken i august 1963, var KrF en del av flertallet som felte regjeringen, og måtte også være en del av det parlamentariske grunnlaget for den nye regjeringen. Beslutningen om å delta i Lyng-regjeringen var det partiets stortingsgruppe som tok. Verken sentralstyre eller landsstyre ble konsultert. Verken daværende partileder Einar Hareide eller nestleder Kåre Kristiansen var valgt til Stortinget. KrF fikk tre statsråder i regjeringen; bare en av disse kom fra stortingsgruppa (sosialminister Kjell Bondevik).
            Det er interessant å registrere at i løpet av de tre ukene regjeringen satt, skrev redaktør og stortingsrepresentant Egil Aarvik en lederartikkel i Folkets Framtid der han problematiserte bruken av ordet «borgerlig» som politisk/ideologisk begrep. Han kaller det «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og fortsetter: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende», skrev han.

Lite til felles
Men selv om de fire partiene kunne opptre som en samlet opposisjon når det var påkrevd, hadde de egentlig ikke så mye til felles. De hadde ingen felles visjon, og har stort sett funnet sammen når de trengte hverandre eller hadde en stor gevinst i sikte, så som regjeringsmakt. Slik var det på 1960-tallet, og slik er det ennå, og i langt sterkere grad.
Når den politiske idyllen virker mer idyllisk på 1960-tallet enn senere, skyldes nok det at den faktisk var det. Ingen av de store debattene som senere skulle skille de «borgerlige» partiene - Europa-spørsmålet; abortspørsmålet - var aktuell politikk.
            Den første som gjorde ordet «borgerlig» til en del av KrF-språket, ser ut til å ha vært Kåre Kristiansen. Verken hans forgjenger Lars Korvald eller etterfølgeren Kjell Magne Bondevik brukte det uttrykket. Til nød kunne de snakke om de «ikke-sosialistiske» partiene. Korvald var først og fremst opptatt av at KrF skulle være «et kristent parti», mens Bondevik, som var svært ideologisk bevisst, som nevnt lanserte begrepet «kristendemokratisk» i norsk sammenheng.

Nyansert bilde

Prosessen fram mot deltakelsen i Solberg-regjeringen har vist at KrF denne gang er delt på midten når det gjelder valg av side. Men selv om KrF tradisjonelt har vært på «borgerlig» side i rikspolitikken, er bildet i lokal- og fylkespolitikken langt mer nyansert. Ikke minst er det lange tradisjoner i mange kommuner for et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i budsjettarbeid og når det gjelder fordeling av verv.
            Jeg har selv lest referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950-tallet der man diskuterte hvem man skulle samarbeide med i de ulike kommunene og hvilke ordførerkandidater man skulle støtte: Kandidaten fra Arbeiderpartiet, som man kjente som en troende kristen og aktiv bedehusmann, eller kandidaten fra Høyre, som man ikke visste noe om.

            Regjeringsdeltakelse har tradisjonelt gitt KrF drahjelp ved valg. Dette endret seg etter at Bondevik II tiltrådte i 2001. Både kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005 ble «katastrofevalg».

            Om få måneder skal velgerne felle sin dom og si hva de blant annet mener om at KrF har blitt en del av den blåeste regjeringen Norge har hatt noen gang. Selv da Willoch-regjeringen var en ren Høyre-regjering var den mer sentrumsorientert enn Solberg-regjeringen er. Det er derfor mange som holder pusten med tanke på årets valg.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder i KrF

Gå til innlegget

«Å ta en Ropstad»

Publisert 28 dager siden

Jeg vil med dette lansere et nytt uttrykk til bruk i den politiske retorikk: «Å ta en Ropstad». Det kan være betegnelsen på et politisk utspill som er basert på en bløff, og der den som kommer med utspillet vet at det er snakk om en bløff.

         
I prosessen fram mot KrFs veivalg, og hvor man nå er ved veis ende, hamret Kjell Ingolf Ropstad løs med en påstand om at ved å gå inn i Solberg-regjeringen ville man få «en historisk mulighet» til å endre abortloven. Rent konkret gjaldt det paragraf 2c i abortloven, som gir mulighet til å fjerne et foster som man enten vet, tror eller frykter kan lide av en alvorlig sykdom. 

Dette utspillet hadde han for så vidt klarert med statsminister/Høyre-leder Erna Solberg, selv om hun visste like godt som Ropstad selv at en slik endring ville det ikke være flertall for verken i Høyre, i de andre regjeringspartiene eller i Stortinget. 

Det visste Ropstad også, men han satset på at bare han gjentok sitt mantra ofte nok, ville tilstrekkelig mange kjøpe det og svelge det.
            Det fikk han rett i.
            Det gamle visdomsordet om at en usannhet er en usannhet, uansett hvor ofte den gjentas, ble parkert for anledningen.
            Det som kom ut av forhandlingene på Gran på Hadeland bekreftet da også dette. Der ble man enige om at adgangen til såkalt «tvillingabort» skal avskaffes. Det må skje gjennom en lovendring, og det er fremdeles et åpent spørsmål om et slikt forslag får flertall i Stortinget. Ingen av de tre nåværende regjeringspartiene har noen tradisjon for å binde sine representanter i det som kan oppfattes som samvittighetsspørsmål. Og selv om det skulle bli vedtatt, vil det i praksis bety omtrent ingenting dersom målet er å redusere antall aborter her i landet. Det foretas mindre enn ti slike inngrep i året.
            Noen har stilt seg spørsmålet om Kjell Ingolf Ropstad ble «lurt» av Erna Solberg da han kom med dette utspillet.
Å stille et slikt spørsmål er en grov undervurdering av mannens intelligens. Kjell Ingolf Ropstad har vært heltidspolitiker hele sitt voksne liv. Han vet godt hva som det er realistisk å gjennomføre, og hva som ikke er det.
Han har visst hele tiden at abortutspillet hans var basert på en bløff.
Men han «tok en Ropstad», og lyktes med det.


Gå til innlegget

To blekkhus

Publisert rundt 1 måned siden

Det fortelles at det var en tid da norske embetsmenn hadde to blekkhus på skrivebordet: Et for offentlig bruk og et for privat bruk. De to ble holdt nøye adskilt. Om det var noen kontroll på når det ene ble brukt contra det andre, er jeg usikker på. Trolig var det snakk om en æressak.

Dette muligens litt anekdotiske poeng dukker opp når man leser om den kreative måten enkelte stortingsrepresentanter fører reiseregningene sine på. Siste bidrag foreløpig er en som skulle på det som kan ha vært en harrytur til Sverige. Siden veien går gjennom en kommune der vedkommende representant har en partifelle som varaordfører, arrangeres det et møte, og det bestilles rom på et forholdsvis «fint» hotell. Regningen sendes til Stortinget.

            I forbindelse med et familieselskap gjør representanten det samme: Han berammer et møte – denne gang med direktøren på det hotellet der selskapet skal holdes – og lar velgerne betale sin egen overnatting. 

            I andre tilfeller legger han også inn møter i forbindelse med det som ellers framstår som ferieturer for ham og familien, og lar Stortinget betale. Men bare for seg selv, passer han på å presisere; ikke for familien. Det virker som om han synes det blir ryddig på den måten.

            Men snarere enn «ryddig» blir det bare litt mindre uryddig. Representanten selv mener han er innenfor regelverket, og kan teknisk sett ha rett i det. Men for folk flest – som hans parti påberoper seg å være talsparti for – framstår det som om han tøyer regelverket lengst mulig.

            Hvor nødvendig det er med et «politisk møte» underveis til Strømstad, eller i forkant av et familieselskap, får det være opp til andre å vurdere. For mange av oss hadde det nok vært mer naturlig å la et slikt møte bare være noe som «comes with the territory», og latt det bli med det, eller rett og slett tatt det en annen gang og i en annen setting.

            Skikken med to blekkhus var et signal om noen verdier som man kanskje burde hente fram igjen.

Publisert i papirutgaven 12. januar 2019

Gå til innlegget

Ros for folkeskikk?

Publisert rundt 2 måneder siden

Vårt Land gir stortingsrepresentant Sylvi Listhaug ros på lederplass fordi hun har uttalt seg mot enkelte rabiate nettkommentarer mot blant andre stats-
minister Erna Solberg (18. desember).

Denne manøveren fra Listhaugs side kan selvsagt skyldes at hun er i ferd med å moderere seg i forhold til hvordan hun har framstått i den offentlige debatt fram til nå, med språklige nyskapninger som «imamsleiker» og liknende.
 Samtidig må det være grunn til å spørre om det ikke er litt forhastet å gi en politiker på Listhaugs nivå – stortingsrepresentant og statsråd gjennom flere år – ros for at hun ytrer seg på en måte som de aller fleste vil mene er i tråd med den mest grunnleggende folkeskikk?

Hva slags forventninger forteller det at man har til denne politikeren når en slik banalitet vekker noe som til forveksling kan minne om begeistring?
 Faktum er jo at Sylvi Listhaug, sammen med en rekke andre Frp-politikere, gjennom flere år har bidratt til å legitimere den typen holdninger som hun nå tilsynelatende går imot.
 I lederartikkelen heter det at Listhaug taler «med stor tyngde», og at de nye signalene av den grunn er viktige.
 Tja, mon det?

Det som har gitt Listhaug «tyngde» er jo det forhold at hun så sterkt har bidratt til å gi politisk legitim-
itet til nettopp slike holdninger som gjør at enkelte strør rundt seg med karakteristikker som «landssvikere». Faller den legitimeringen bort, vil de som trenger det, søke slikt andre steder. De behøver ikke gå langt. Det er flere i Listhaugs parti som gjerne bidrar med den slags.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere