Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Olsok: Hvem var Tord Foleson?

Publisert 18 dager siden

Det var Snorre som ga ham en plass i historien, men det var Per Sivle som gjorde ham til en del av kulturarven. Det skjedde med diktet «Tord Foleson», som ble skrevet i 1901, og som er blitt framført ved tallrike olsok-arrangementer siden.

Når diktet framføres i dag, er det gjerne på normalisert nynorsk, slik det blant annet er gjengitt i Torbjørn Egners lesebøker. Per Sivle skrev imidlertid diktet på sin hjemlige dialekt, «Vossamål». Ingen leser diktet i dets opprinnelige språkform i dag. Endringen til et mer normalisert, konservativt nynorsk har også gjort at enkelte linjer i den opprinnelige versjonen er blitt blekere.
            Et eksempel fra første vers, der Sivle opprinnelig skrev:
«Dai sto pao Stiklasta, fylka te Stri,
dan gamla og so dan nya Ti,
da, so hadde vo, imot da, so skulde vetta,
da, so skulde stiga, mot da, so skulde detta».
            
Nå heter det:
«Dei stod på Stiklestad, fylka til Strid,
den gamla og so den nya Tid,
det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,

det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga».
            
Sluttstrofen, konklusjonen på diktet, var slik fra Sivles penn:
«Og da æ da stora, og da æ da glupa,
at Merkje da staor, um Beraren stupa».
            Nå heter det:
«Og det er det stora, og det er det glupa,
at Merket det stend, um Mannen han stupa»
I den formen er disse linjene nærmest blitt som et ordtak.

Definerte hva olsok er?
Diktet om Tord Foleson har på mange måter definert forståelsen av hva slaget på Stiklestad gjaldt: Om Norge skulle være et kristent land eller ikke. Ifølge denne tolkning var det først etter slaget at Norge var blitt et kristent land.
Og denne forståelsen har også lagt grunnlaget for en helt annen oppfatning: At kristendom var noe som ble innført i Norge med vold og makt, med blod og sverd.
            Ikke noe av dette stemmer, uten at det skal gås for mye inn på det i denne sammenheng.

Historisk person?
Hvem var så denne Tord Foleson som Per Sivle skrev sitt kjente dikt om? Var han i det hele tatt en historisk person?
Selv om vi godtar at han er en historisk person, må vi erkjenne at man vet praktisk talt ingenting om ham, slik som når han ble født, hvor han var fra eller noe om slekten hans.
Vi vet bare at han falt i slaget på Stiklestad, sammen med kong Olav Haraldsson.
            Noen formodninger kan man likevel gjøre.
            Det faktum at han var kongens merkesmann kan tyde på at han kom fra en solid slekt. Merkesmannen var den nest-høyeste rangen i kongens hird. I kamp hadde merkesmannen ansvaret for kongens banner og i fredstid var han en sentral rådgiver for kongen. Utover i middelalderen ble merkesmannen å regne som en del av kongens kabinett eller regjering.
            Han skal ha vært gift med Ålov Einarsdatter og var dermed svigersønn til den mektige høvdingen Einar Tambarskjelve. Einar hadde kjempet på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder. Ålov og Tord hadde en datter som het Gudrun.
            Ifølge Snorre var Tord også tipp-oldefar til en som dukket opp i historien 200 år senere: Skule Bårdson (1189 – 1240) – Norgeshistoriens eneste hertug; svigerfar til kong Håkon Håkonson, men også hans største utfordrer.

Snorre
Det er først og fremst Snorre Sturlason som forteller om Tord Foleson – det lille som er blitt fortalt.
Det er han som er kilde til fortellingen om at Tord i dødsøyeblikket kjørte stanga til kongens banner så langt ned i bakken at det ble stående, mens Tord seig sammen.
            Det finnes andre saga-kilder enn Snorre.
I en av disse, Flatøyboka, oppgis det at det var Bjørn Stallare som var kongens merkesmann. Stallaren var hirdens øverste leder, og Bjørn var dermed Tords sjef.
I en tredje kilde, «Den legendariske saga», hevdes det at det var en som het Arne Arnason som bar kongens banner. Han var bror av Kalv Arnason, som er en av de tre Snorre peker ut som kong Olavs banemenn.
            Tord Foleson hadde vært en av kong Olavs menn i mange år.
Drøyt ti år før slaget på Stiklestad skal han ha bidratt til å avverge et mordforsøk mot kongen inne i en kirke i Tunsberg på Kristi himmelfartsdag. Allerede i forbindelse med dette attentatforsøket omtales Tord Foleson som kong Olavs «merkesmann». Dette vervet hadde han altså drøyt ti år senere også, da slaget på Stiklestad sto, ifølge Snorre.
Mange av dem som hadde vært kong Olavs venner og støttespillere ti år tidligere, var nå blitt hans fiender. Tord Foleson var ikke en av disse.

Tapte, men vant
Tord Foleson var bare en av mange som fant døden på slagmarken på Stiklestad denne julidagen for 990 år siden.
            Om kongshæren tapte slaget rent militært, vant de det i historiens lys, selv om både kampen som sådan og det kampen gjaldt, har fått et helt annet innhold i ettertid enn det hadde der og da.
            Tord Foleson har fått en gate oppkalt etter seg i Verdal i Trøndelag.

Gå til innlegget

Frp og «flerkoneri»

Publisert 23 dager siden

Tidligere justisminister Per Willy Amundsen (Frp) krever at kulturminister Abid Raja skal «klargjøre» hva statsråden mener om «flerkoneri» (Vårt Land 9. juli). Bakgrunnen for utspillet er litt høyt-tenkning fra lederen for tenketanken Minotenk i et intervju i Minervanett.no.

I den grad «flerkoneri» er en realitet i Norge, er dette noe som stort sett praktiseres av etnisk norske/europeiske personer som tilsynelatende lever i et vanlig ekteskap/samboerskap, samtidig som de har ett eller flere andre forhold «på si’», eller som har flere forhold gående parallelt.
Ved å bruke uttrykket «flerkoneri» gir Amundsen inntrykk av at det bare er menn som lever med/har flere partnere.
Slik er det selvfølgelig ikke.
Det kunne vært interessant med en debatt om de mange nyansene som moderne norsk samlivs-virkelighet byr på, men av en eller annen grunn har jeg liten tro på at en slik debatt er noe Amundsen og hans parti egentlig bryr seg om å ta, og i hvert fall ikke på de premissene som tilsynelatende ligger bak Amundsens utspill.

Ekteskapslov
Omtrent samtidig med Amundsens utspill kom hans partifelle, nestleder Armin Braimi i Oslo FpU, med et utspill på Verdidebatt der han tar til orde for at hele ekteskapsloven bør skrotes. Han oppfatter den som «diskriminerende». Det diskriminerende består i at den ikke åpner for en livsførsel som i alle kjente kulturer ville blitt stemplet som promiskuøs. FpU-lederens vakre ord om mangfold og frihet kan ikke endre på denne realiteten.
Så i stedet for å slå inn åpne dører, slik Amundsens krav om «klargjøring» i realiteten gjør, burde han kanskje prøve det som i alle sammenhenger er regnet som klokt: Å rydde opp i eget hus.
Kanskje Amundsen rett og slett kan «klargjøre» om han mener promiskuøsitet er en god modell for et samfunn for «folk flest»?

Gå til innlegget

KrF og avklaringer

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er lett å være enig med Vårt Lands lederskribent i at KrF bør avklare sitt forhold til Frp i god tid før valget i 2021 (VL 25. juni). Problemet er bare at en slik avklaring fikk vi ved forrige stortingsvalg også, og man skal ikke se bort fra at de stemmene som den gang fikk partiet over sperregrensen, kom fra velgere som regnet med at «et ord er et ord»

           De ble skuffet.

            Så hvorfor skal man stole mer på en avklaring i 2021 enn det viste seg å være grunn til i 2017?

            Den gang hadde KrF en partileder som følte seg forpliktet på vedtak og valgløfter. Det har man ikke nå. I stedet har man fått en partileder som, etter litt uforpliktende koseprat med Høyres leder, gikk ekstremt høyt ut og snakket om en «historisk» mulighet til å endre abortloven.
Vi har sett hvor «historisk» den muligheten viste seg å være: Den førte til en kosmetisk endring, i realiteten uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Når enkelte linjevalg-apologeter fremdeles snakker om «gjennomslaget» KrF har fått i biogen-politikken gjennom dette regjeringssamarbeidet, er det nesten så man undres over hvor disse har befunnet seg de siste månedene.
De «seirene» KrF påberoper seg å ha fått i denne regjeringen har stort sett det til felles at de ligger i skjæringspunktet mellom «nesten noe» og «absolutt intet», for å låne en formulering fra Nils Kjær og komedien «Det lykkelige valg».

            Slik de politiske meningsmålingene har vært de siste månedene, tyder det meste på at Norge vil få en ny regjering etter valget i 2021, om ikke før. I den forbindelse blir det brukt mye energi på hvem som vil stille seg bak en slik regjering, og man maler både Rødt og MDG på veggen.

            Kanskje man heller skulle spørre seg hvem som vil – eller kan - stille seg bak en eventuell ny Solberg-regjering (Hva blir det? Solberg 5?) etter et valg der mye kan tyde på at minst ett, kanskje begge de partiene som hun i dag baserer sin regjering på vil bli utradert.
Vil man ha avklaringer, kan dette være et relevant tema å ta opp.

Publisert i papirutgaven lørdag 27. juni


Gå til innlegget

Unntakslover? Nei takk!

Publisert 5 måneder siden

Regjeringen har bedt Stortinget om utvidede fullmakter til å håndtere det som kalles «koronakrisen», og alt tyder på at den får slike fullmakter. Slik saken har vært presentert i media, er det liten og ingen motstand i landets lovgivende forsamling mot at regjeringen får det som den ønsker.

Flere av landets fremste jurister har imidlertid uttalt seg kritisk til dette. De mener slike fullmakter kan komme til å være en trussel mot rettssikkerheten.

Dårlige erfaringer
Den typen fullmakter regjeringen har bedt om, og ser ut til å få, kalles unntakslover.
            De historiske erfaringene med unntakslover fra andre land er jevnt over både dårlige og skremmende. Det var ved hjelp av unntakslover, vedtatt av et stort flertall i Riksdagen, at Hitler fikk diktatorisk makt i Tyskland på 1930-tallet. Her i Norge hadde vi en heftig debatt om unntakslover på 1950-tallet, da regjeringen Gerhardsen la fram et forslag til slike. Beredskapsloven, som forslaget ble kalt, innebar at både demokratiet og rettsstaten kunne avskaffes nærmest med et pennestrøk i en situasjon som kunne oppfattes som «når krig truer». Dette var mens den kalde krigen var på det kaldeste; scenariet «når krig truer» var noe man levde med hver eneste dag.
           
Bredt virkeområde
De fullmaktene regjeringen Solberg har bedt om, er selvsagt ikke på langt nær så inngripende. Virkeområdet er likevel bredt, og ikke klart definert. De vil gjelde også utover det som må kunne kalles samfunnskritiske områder, og kriteriet for å gripe inn ser ut til å være regjeringens magefølelse til enhver tid.
            Riktignok er det lagt inn noen sikkerhetsventiler i forslaget: Fullmaktene inndras den dagen en tredel av Stortingets medlemmer krever det, og de gjelder foreløpig bare for seks måneder – regjeringens opprinnelige forslag var at de skulle gjelde ut 2021.
            Disse ventilene er mer kosmetiske enn betryggende. Man kan fort komme i situasjoner der «unntaksforståelsen» forlenges. Klarer du et halvt år, klarer du et halvt år til.
           
«Ikke så farlig?»
Så er det sikkert noen som vil argumentere med det er jo ikke så farlig med denne typen lov med tanke på hva slags regjering man har i dag. Men slike argumenter er faktisk noe av det som gjør unntakslover særlig betenkelig. Det kan ikke og skal ikke være slik at en potensielt farlig lov er trygg så lenge det er en bestemt type partier eller de-og-de politikerne som sitter med makten. Lovene må også kunne fange opp, og nøytralisere, situasjoner der også politikere med presumtivt «skumle» hensikter har makten.
            Derfor er det ikke betryggende at Stortinget nærmest i hui og hast vedtar unntakslover. Er det en type lovvedtak som krever godt og grundig forarbeid og ditto debatt, er det nettopp slike som de man nå har blitt presentert for.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2931 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 793 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 633 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 476 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
29 dager siden / 378 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere