Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Julefortellingen anno 2020

Publisert 21 dager siden

En liten familie var på vandring.Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.

Til slutt fant de en garasje. Den var ikke tom, men det var plass til dem. Det var ly og litt varme.
Der tok de inn, og der ble barnet født.
Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der. Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si. Den brukte han som laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.
***
Ville julefortellingen sett omtrent slik ut om det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Den gang det skjedde, var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta, kanskje i samme byen.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly. Litt varme.
Bruke det de hadde, bruke det de fant. Som så mange må.
Også denne julehelgen.

Denne betraktningen er hentet fra andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag 2020)

Gå til innlegget

Da Einar Gerhardsen ville danne regjering med KrF

Publisert rundt 2 måneder siden

Professor Nils Johan Agøy gir en god analyse av forholdet mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti (VL 20. nov.), og hvorfor dette ble så komplisert etter hvert. Dette både kunne – og kanskje også burde? – vært annerledes.

Da KrF ble dannet i 1933 reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det i mellomkrigstiden og slik var det helt til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.
Der har man trivdes sånn passe. I 1972 dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans elev Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk. Og det var denne arven man valgte å kaste vrak på da et meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte samme år vedtok å gå inn i en regjering som var dominert av Fremskrittspartiet.

Samarbeid
I lokalpolitikken har det vært lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Mange steder ser man dette samarbeidet fremdeles. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
            Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945. To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.

Året 1945
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Det var enighet om at regjeringen skulle ha statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, fikk to statsråder, mens KrF, som hadde to representanter fra Hordaland, ble ikke invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han.
Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant. Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.

Haakon Lie lørte KrF å drive valgkamp
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.
            Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Det sosialistiske flertallet var således både stort og bekvemt. Men Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket en så bred regjering som mulig, også etter valget. Han tok derfor opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen.

Liten støtte
Trygve Lie var den eneste i landsstyret som støttet tanken om en slik bred regjering, og en prøvevotering ga bare seks stemmer til forslaget. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag dersom ideen var blitt realisert eller om KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Om KrF skriver Gerhardsen – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk». Han kommer også tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Kontra-faktisk
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd. Det blir kontra-faktisk tankespinn. Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man ikke skulle drøfte et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker likevel at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Enstad, Nils-Petter: Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge (Arendal, 2019)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Gå til innlegget

Abortloven i spill

Publisert 2 måneder siden

Fra flere politiske hold blir det bebudet at det vil komme forslag om ytterligere liberalisering av abortlovningen i neste stortingsperiode. Tida for når man kan få abort vil bli foreslått utvidet, det samme vil kunne skje med andre kriterier.

Dermed står et politisk kompromiss som har vart i mange tiår for fall.

Det som satte dette kompromisset i spill, var debatten i forbindelse med KrFs såkalte linjevalg i 2019 og argumentasjonen som ble brukt der. I debatt etter debatt hevdet nåværende partileder Kjell Ingolf Ropstad at dersom KrF gikk inn i Solberg-regjeringen, ville man stå overfor «en historisk sjanse» til å få endret abortloven.

De aller fleste – jeg vil tro også Ropstad selv – visste at dette ikke kunne stemme. Men påstanden traff tydeligvis mange nok til at meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte valgte å følge Ropstad og Bollestad i retningsvalget.

Dette har partiet blødd for hver dag siden.

Resultatet av den «historiske sjansen» ble som forventet: Med et nødskrik fikk man vedtatt en kosmetisk endring av abortloven, så å si uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.

Samtidig ble det skjøre, men seiglivede kompromisset om abortlovgivningen her i landet satt i spill. Dette kommer til å ha helt andre historiske konsekvenser enn det som kom ut av den politiske pludringen som må ha foregått mellom statsminister Erna Solberg og daværende nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad.

Gå til innlegget

Sentrumspotensialet

Publisert 3 måneder siden

Meldingen om at et nytt politisk parti er «underveis» har skapt mange reaksjoner og ikke så lite rabalder. Både kommentatorer og andre forståsegpåere dømmer partiet nord og ned, lenge før det har fått lagt fram noe program, enn si kommet med konkrete, politisk utspill.

Det nye partiet kaller seg «Sentrum», og det er visst det mest komiske av alt. Er det ikke trangt nok i det politiske sentrum som det er, liksom?
            Som analyse er det både kunnskapsløst og historieløst. Det forutsetter at «sentrum» er en klart definert størrelse med et velgerpotensial som ligger rundt fem-seks prosent.
            Men man skal ikke gå så veldig langt bakover i historien for å finne valgresultater som tyder på at sentrumspotensialet faktisk kan være meget stort.

Hver fjerde og femte velger
Ved stortingsvalgene i 1993 og 1997 var mer enn hver fjerde norske velger en sentrumsvelger. Ved valgene i 2001 og 2005 var rundt hver femte norske velger en sentrumsvelger. Det viser oppslutningen om partiene KrF, Senterpartiet og Venstre ved disse valgene.
            Så kan man selvfølgelig spørre om disse partiene er en del av det politiske sentrum i dag, men det er minst like relevant å spørre om noen av dem i det hele tatt  kan sies å være sentrumspartier lenger. Senterpartiet surfer på ulike populistiske bølgetopper og KrF og Venstre framstår stort sett som tannløse støttespillere til en høyre-regjering som holdes i bånd av Frp.

Program
Partiet Sentrum kritiseres for at de ikke har lagt fram noe avklart og entydig partiprogram ennå. Selvfølgelig har de ikke det! Den tida er forbi da et parti kunne gå til valg på en smørbrødliste med om lag 20 punkter som alle begynte med ordene «Nå er vi lei», slik Anders Langes Parti gjorde i 1973.
            Men det er ingen grunn til å tvile på at det kommer et gjennomarbeidet og seriøst program. Det er mange erfarne politikere blant de som har meldt seg til det nye partiet; flere av dem har solid erfaring fra programarbeid i sine tidligere partier. Foreløpig har Partiet Sentrum nøyd seg med å signalisere noen ideologiske føringer og satt ned noen verdimessige stolper. Den viktigste er kanskje at partiet er tydelige på at det vil være et sentrum-venstre parti.

Splittet KrF
Det faktum at flere av dem som har frontet den nye partidannelsen er personer med til dels nær fortid i KrF, har fått mange til å dra den feilslutning at Sentrum blir et slags «røde KrF» og at det kun er herfra partiet vil hente velgere. Som alt påvist, er det historiske sentrumspotensialet langt større enn dette.
            Det brukes også som argument mot den nye partidannelsen at dette vil «splitte» KrF.
            Men unnskyld meg: KrF er da allerede splittet og har vært det siden man med meget knapt flertall vedtok å bryte det mest konkrete løftet fra valgkampen i 2017: Ikke gå inn i regjering med Frp. Da regjeringsforhandlingene var sluttført, ble avtalen godkjent av et landsstyre som også var delt omtrent på midten. Siden den gang har en rekke sentrale tillitsvalgte meldt seg ut av partiet, blant annet flere sentralstyremedlemmer, og mange på grasrota har dels meldt seg ut, dels gått i passivitet.
            Også andre partier kan nok risikere å blø når Partiet Sentrum kommer skikkelig med i en debatt som skal handle om politikk, og ikke bare om partiet som sådan. At det skjer overganger fra et parti til et annet er noe som har skjedd helt siden det begynte å gi mening å snakke om politiske partier. Hvert eneste politisk parti som har oppstått her i landet, har oppstått som følge av avskallinger fra andre partier.

Sentrum
Partilederen i KrF insisterer på at det er hans parti som er sentrumspartiet i norsk politikk. Imidlertid er det her som ellers i livet: The proof of the Pudding lies in the eating. Oppslutningen om KrF i de ulike meningsmålingene tyder ikke på at velgerne finner så mye sentrumspolitikk, verken i partiet eller i den regjeringen det er en del av.
            Det er derfor god grunn til å tro at det finnes et forholdsvis stort sentrumspotensial der ute som venter på et alternativ å stemme på.

Gå til innlegget

En re-vitalisering av sentrum?

Publisert 4 måneder siden

«Endelig skjer det noe! Nå kan jeg begynne å stemme igjen!» Ifølge Finn Gustavsens memoarer var dette den umiddelbare reaksjonen fra den gamle radikaleren og forfatteren Helge Krogh da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.

Litt av den samme følelsen fikk jeg ved meldingen om at Partiet Sentrum var blitt stiftet 28. september 2020. Kjernen i det nye partiet er personer som tidligere har vært aktive i KrF, men noen kommer også fra andre partier. At advokaten og den tidligere byråden i Oslo, Geir Lippestad, har stilt seg i spissen for partidannelsen var nok en overraskelse for mange.
            Jeg har lenge vært kjent med at noen har arbeidet med tanken på å danne et nytt parti. Jeg har også vært kontaktet med spørsmål om hva jeg mente om den tanken. Da svarte jeg nokså lunket.
            Nå som partiet faktisk er dannet, kjenner jeg på noe av det samme som Helge Krogh gjorde for snart 60 år siden: Endelig skjer det noe! Den følelsen har jeg ikke hatt siden jeg fulgte Knut Arild Hareides linjevalgtale via fjernsynet for to år siden.

Risikosport
Å danne nye, politiske partier i Norge har alltid vært en risikosport. Det etableres nye partier foran omtrent hvert eneste valg. For de aller fleste har dette endt i den store sekkeposten «Andre», der det for tiden befinner seg mellom 15 og 20 partier.
            Partiet Sentrum tar mål av seg å bli representert på Stortinget etter valget i 2021. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde, uansett hva eksperter og kommentatorer måtte mene. Den historiske erfaring tilsier likevel at dersom partiet skal komme inn på Stortinget, bør det skje ved dette valget. Med unntak av Rødt og MDG er den historiske empiri svært tydelig på at partier som ikke kommer på Stortinget første gang de stiller, kommer dit aldri. Et nærliggende eksempel er Partiet De Kristne (PDK).

Parentesen PDK
Når PDK nevnes her, er det fordi enkelte ser ut til å sitte med et inntrykk av Partiet Sentrum bare blir en ny versjon av PDKs historie. De har i valg etter valg klort seg fast i en oppslutning på mellom en kvart og en halv prosent av velgerne. Slik har partiet bekreftet sin posisjon som en politisk parentes.
            Men Partiet Sentrum har oppstått i helt andre miljøer. De som fronter dette partiet er personer med relativt tung politisk erfaring og kompetanse: En tidligere statssekretær, tidligere fylkesledere, erfarne lokalpolitikere og en tidligere byråd i hovedstaden. Det preges av folk som ønsker å drive med politikk i virkelighetens verden; det kan man ikke akkurat si preger PDK og deres talspersoner.

Sentrum
Noen av de som kritiserer den nye partidannelsen er bekymret for hva som skal skje med det politiske «sentrum». «Hvor mange små partier er det plass til sentrum» er et retorisk spørsmål som allerede har vært fremmet noen gang.
            Man må nesten spørre: Hvilket sentrum?
            Finnes det i det hele tatt noe «sentrum» igjen i norsk politikk etter at både Venstre og KrF har begått det man må kunne kalle politisk harakiri ved å gå inn i en regjering med Frp?
            En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.
            Når partilederen hevder at KrF er med og drar regjeringens politikk inn mot sentrum, er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Det får en til å minnes den «historiske sjansen» til å endre abortloven som han oversolgte så grovt under linjevalgdebatten som endte så tragisk.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef i KrF

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere