Nils-Petter Enstad

Alder: 67
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Sentrumspotensialet

Publisert 15 dager siden

Meldingen om at et nytt politisk parti er «underveis» har skapt mange reaksjoner og ikke så lite rabalder. Både kommentatorer og andre forståsegpåere dømmer partiet nord og ned, lenge før det har fått lagt fram noe program, enn si kommet med konkrete, politisk utspill.

Det nye partiet kaller seg «Sentrum», og det er visst det mest komiske av alt. Er det ikke trangt nok i det politiske sentrum som det er, liksom?
            Som analyse er det både kunnskapsløst og historieløst. Det forutsetter at «sentrum» er en klart definert størrelse med et velgerpotensial som ligger rundt fem-seks prosent.
            Men man skal ikke gå så veldig langt bakover i historien for å finne valgresultater som tyder på at sentrumspotensialet faktisk kan være meget stort.

Hver fjerde og femte velger
Ved stortingsvalgene i 1993 og 1997 var mer enn hver fjerde norske velger en sentrumsvelger. Ved valgene i 2001 og 2005 var rundt hver femte norske velger en sentrumsvelger. Det viser oppslutningen om partiene KrF, Senterpartiet og Venstre ved disse valgene.
            Så kan man selvfølgelig spørre om disse partiene er en del av det politiske sentrum i dag, men det er minst like relevant å spørre om noen av dem i det hele tatt  kan sies å være sentrumspartier lenger. Senterpartiet surfer på ulike populistiske bølgetopper og KrF og Venstre framstår stort sett som tannløse støttespillere til en høyre-regjering som holdes i bånd av Frp.

Program
Partiet Sentrum kritiseres for at de ikke har lagt fram noe avklart og entydig partiprogram ennå. Selvfølgelig har de ikke det! Den tida er forbi da et parti kunne gå til valg på en smørbrødliste med om lag 20 punkter som alle begynte med ordene «Nå er vi lei», slik Anders Langes Parti gjorde i 1973.
            Men det er ingen grunn til å tvile på at det kommer et gjennomarbeidet og seriøst program. Det er mange erfarne politikere blant de som har meldt seg til det nye partiet; flere av dem har solid erfaring fra programarbeid i sine tidligere partier. Foreløpig har Partiet Sentrum nøyd seg med å signalisere noen ideologiske føringer og satt ned noen verdimessige stolper. Den viktigste er kanskje at partiet er tydelige på at det vil være et sentrum-venstre parti.

Splittet KrF
Det faktum at flere av dem som har frontet den nye partidannelsen er personer med til dels nær fortid i KrF, har fått mange til å dra den feilslutning at Sentrum blir et slags «røde KrF» og at det kun er herfra partiet vil hente velgere. Som alt påvist, er det historiske sentrumspotensialet langt større enn dette.
            Det brukes også som argument mot den nye partidannelsen at dette vil «splitte» KrF.
            Men unnskyld meg: KrF er da allerede splittet og har vært det siden man med meget knapt flertall vedtok å bryte det mest konkrete løftet fra valgkampen i 2017: Ikke gå inn i regjering med Frp. Da regjeringsforhandlingene var sluttført, ble avtalen godkjent av et landsstyre som også var delt omtrent på midten. Siden den gang har en rekke sentrale tillitsvalgte meldt seg ut av partiet, blant annet flere sentralstyremedlemmer, og mange på grasrota har dels meldt seg ut, dels gått i passivitet.
            Også andre partier kan nok risikere å blø når Partiet Sentrum kommer skikkelig med i en debatt som skal handle om politikk, og ikke bare om partiet som sådan. At det skjer overganger fra et parti til et annet er noe som har skjedd helt siden det begynte å gi mening å snakke om politiske partier. Hvert eneste politisk parti som har oppstått her i landet, har oppstått som følge av avskallinger fra andre partier.

Sentrum
Partilederen i KrF insisterer på at det er hans parti som er sentrumspartiet i norsk politikk. Imidlertid er det her som ellers i livet: The proof of the Pudding lies in the eating. Oppslutningen om KrF i de ulike meningsmålingene tyder ikke på at velgerne finner så mye sentrumspolitikk, verken i partiet eller i den regjeringen det er en del av.
            Det er derfor god grunn til å tro at det finnes et forholdsvis stort sentrumspotensial der ute som venter på et alternativ å stemme på.

Gå til innlegget

En re-vitalisering av sentrum?

Publisert 20 dager siden

«Endelig skjer det noe! Nå kan jeg begynne å stemme igjen!» Ifølge Finn Gustavsens memoarer var dette den umiddelbare reaksjonen fra den gamle radikaleren og forfatteren Helge Krogh da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.

Litt av den samme følelsen fikk jeg ved meldingen om at Partiet Sentrum var blitt stiftet 28. september 2020. Kjernen i det nye partiet er personer som tidligere har vært aktive i KrF, men noen kommer også fra andre partier. At advokaten og den tidligere byråden i Oslo, Geir Lippestad, har stilt seg i spissen for partidannelsen var nok en overraskelse for mange.
            Jeg har lenge vært kjent med at noen har arbeidet med tanken på å danne et nytt parti. Jeg har også vært kontaktet med spørsmål om hva jeg mente om den tanken. Da svarte jeg nokså lunket.
            Nå som partiet faktisk er dannet, kjenner jeg på noe av det samme som Helge Krogh gjorde for snart 60 år siden: Endelig skjer det noe! Den følelsen har jeg ikke hatt siden jeg fulgte Knut Arild Hareides linjevalgtale via fjernsynet for to år siden.

Risikosport
Å danne nye, politiske partier i Norge har alltid vært en risikosport. Det etableres nye partier foran omtrent hvert eneste valg. For de aller fleste har dette endt i den store sekkeposten «Andre», der det for tiden befinner seg mellom 15 og 20 partier.
            Partiet Sentrum tar mål av seg å bli representert på Stortinget etter valget i 2021. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde, uansett hva eksperter og kommentatorer måtte mene. Den historiske erfaring tilsier likevel at dersom partiet skal komme inn på Stortinget, bør det skje ved dette valget. Med unntak av Rødt og MDG er den historiske empiri svært tydelig på at partier som ikke kommer på Stortinget første gang de stiller, kommer dit aldri. Et nærliggende eksempel er Partiet De Kristne (PDK).

Parentesen PDK
Når PDK nevnes her, er det fordi enkelte ser ut til å sitte med et inntrykk av Partiet Sentrum bare blir en ny versjon av PDKs historie. De har i valg etter valg klort seg fast i en oppslutning på mellom en kvart og en halv prosent av velgerne. Slik har partiet bekreftet sin posisjon som en politisk parentes.
            Men Partiet Sentrum har oppstått i helt andre miljøer. De som fronter dette partiet er personer med relativt tung politisk erfaring og kompetanse: En tidligere statssekretær, tidligere fylkesledere, erfarne lokalpolitikere og en tidligere byråd i hovedstaden. Det preges av folk som ønsker å drive med politikk i virkelighetens verden; det kan man ikke akkurat si preger PDK og deres talspersoner.

Sentrum
Noen av de som kritiserer den nye partidannelsen er bekymret for hva som skal skje med det politiske «sentrum». «Hvor mange små partier er det plass til sentrum» er et retorisk spørsmål som allerede har vært fremmet noen gang.
            Man må nesten spørre: Hvilket sentrum?
            Finnes det i det hele tatt noe «sentrum» igjen i norsk politikk etter at både Venstre og KrF har begått det man må kunne kalle politisk harakiri ved å gå inn i en regjering med Frp?
            En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.
            Når partilederen hevder at KrF er med og drar regjeringens politikk inn mot sentrum, er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Det får en til å minnes den «historiske sjansen» til å endre abortloven som han oversolgte så grovt under linjevalgdebatten som endte så tragisk.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonssjef i KrF

Gå til innlegget

Sin egen banemann

Publisert rundt 2 måneder siden

«Så er vi ved veis ende!» Slik formulerte Trond Giske selv sluttstreken for et politisk og personlig drama som har ridd Arbeiderpartiet som en mare de tre siste årene. «Veis ende» vil i denne sammenheng si at Giske ikke ble fylkesleder i Trøndelag Arbeiderparti og at han ikke lenger er kandidat til Stortinget ved valget i 2021. «Veis ende» betyr slutten på en tilværelse som i 37 av 53-åringens liv har handlet om politikk.

Selv om man både bør og skal prøve å mobilisere den sympati man kan for en person og en familie som har stått i et enormt trykk, kommer man ikke bort fra det faktum at Trond Giskes politiske banemann er Trond Giske selv.
           
Janus-ansikt
Maktpolitikeren Trond Giske har i alle år vært den ene delen av et Janus-ansikt der «sjekkeren» Trond Giske var den andre delen. Giskes holdning til unge jenter har vært en snakkis i mange år. Før eller senere måtte dette sprekke, og det skjedde altså med #me_too. Og var lokket først fjernet, dukket det opp stadig nye historier. Noen av dem lå langt tilbake i tid, andre ting hadde skjedd mye nyere.
            Fortellingene fikk konsekvenser. Giske måtte trekke seg fra sitt verv som nestleder i Arbeiderpartiet, han stilte opp i media og beklaget at han hadde oppført seg på måter som andre hadde funnet ubehagelig.
            Det kunne ha vært tilstrekkelig dersom han hadde valgt å holde en lav profil en tid framover. Det gjorde han ikke. Allerede for ett år siden sa han seg villig til å bli leder for Trøndelag Arbeiderparti, men da var det for tidlig. I år stilte han opp igjen som kandidat til dette vervet, og det var i kjølvannet av dette at han nådde «veis ende».
           
Giske vs. Søviknes

Til bildet av Trond Giske som sin egen banemann hører også det forhold at han rett og slett hadde det for travelt med å komme tilbake i posisjon.
            Enkelte har sammenliknet Giskes historie med det som skjedde med tidligere statsråd Terje Søviknes etter den såkalte «Søviknes-saken» i 2001. Søviknes var den gang ordfører i Os kommune i Hordaland, og ble sett på som en stigende stjerne i Fremskrittspartiet. Mange betraktet ham også som Carl I. Hagens «kronprins» (dem har det vært flere av!), og var på dette tidspunktet en av partiets nestledere. Da saken ble kjent, var Søviknes nominert på topp til Hordaland Frp sin stortingsliste, men han trakk seg både fra listen og som nestleder. Selv om han hadde flere viktige verv i partiet i årene som fulgte, var disse av relativt anonym art. Først i 2016 kom han tilbake til rikspolitikken i et verv med en viss tyngde, som olje- og energiminister, etter ett av de mange statsrådsskiftene som har preget Erna Solbergs regjering.
            Trond Giske kunne lært av Terje Søviknes i denne saken. Samtidig må det erkjennes at mens Søviknes hadde sin base i lokalpolitikken, og har vendt tilbake til den, har Giske alltid hatt sin base i rikspolitikken.

«Tilgivelse»?
Trond Giske har offentlig beklaget sin oppførsel overfor et uspesifisert antall unge kvinner. Det er ikke andre enn ham selv gitt å vite hvor oppriktig denne beklagelsen var. Hvis den skal forstås som en bønn om tilgivelse, har den rettet seg til miljøer og strukturer som strengt tatt ikke har noe å tilgi.
            Tilgivelse er alltid en personlig ting, og bønn om det må derfor rettes til den eller de man har forbrutt seg mot, og ikke bare mot tilværelsen i sin alminnelighet.
            Det er derfor både en avsporing og en misforståelse når «tilgivelse» blir brukt som argument i «Giske-debatten». Trond Giskes problem er ikke at han ikke kan få tilgivelse. Hans problem er at for mange ikke vil gi ham tillit.
Og det er hans eget ansvar.

 

Gå til innlegget

Et kort svar til Torgeir Tønnesen

Publisert rundt 2 måneder siden

Ved en tilfeldighet har jeg oppdaget at Torgeir Tønnesen har kommentert teksten/vitnesbyrdet jeg hadde både i papirutgaven av Vårt Land og i Verdidebatt 11. august. Tønnesens kommentar i Verdidebatt er datert 17. august

Jeg har vært i sterk tvil om jeg i det hele tatt skal svare på Tønnesens nokså tøvete innlegg, og på den måten gi næring til en illusjon hos Tønnesen om at han har noe å fare med. Det har han nemlig ikke.
At han er arrogant nok til å mene at han vet bedre enn meg hva min personlige opplevelse og erfaring var, registrer jeg med et skuldertrekk. De av oss som har hatt den blandede fornøyelsen det er å lese Tønnesens mange ytringer i den kristne dagspressen over flere år har også registrert både den skråsikkerheten som preger dem og den sterkt konspiratoriske tankegangen hans.
                Innlegget på Verdidebatt oser av disse uinteressante konspirasjonsteoriene, men for å svare på det konkrete spørsmålet hans om jeg er sikker på om det var Guds kraft jeg møtte under den opplevelsen jeg hadde i Drammen i 1987: Ja, det er jeg sikker på. Amen!

Gå til innlegget

Olsok: Hvem var Tord Foleson?

Publisert 3 måneder siden

Det var Snorre som ga ham en plass i historien, men det var Per Sivle som gjorde ham til en del av kulturarven. Det skjedde med diktet «Tord Foleson», som ble skrevet i 1901, og som er blitt framført ved tallrike olsok-arrangementer siden.

Når diktet framføres i dag, er det gjerne på normalisert nynorsk, slik det blant annet er gjengitt i Torbjørn Egners lesebøker. Per Sivle skrev imidlertid diktet på sin hjemlige dialekt, «Vossamål». Ingen leser diktet i dets opprinnelige språkform i dag. Endringen til et mer normalisert, konservativt nynorsk har også gjort at enkelte linjer i den opprinnelige versjonen er blitt blekere.
            Et eksempel fra første vers, der Sivle opprinnelig skrev:
«Dai sto pao Stiklasta, fylka te Stri,
dan gamla og so dan nya Ti,
da, so hadde vo, imot da, so skulde vetta,
da, so skulde stiga, mot da, so skulde detta».
            
Nå heter det:
«Dei stod på Stiklestad, fylka til Strid,
den gamla og so den nya Tid,
det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,

det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga».
            
Sluttstrofen, konklusjonen på diktet, var slik fra Sivles penn:
«Og da æ da stora, og da æ da glupa,
at Merkje da staor, um Beraren stupa».
            Nå heter det:
«Og det er det stora, og det er det glupa,
at Merket det stend, um Mannen han stupa»
I den formen er disse linjene nærmest blitt som et ordtak.

Definerte hva olsok er?
Diktet om Tord Foleson har på mange måter definert forståelsen av hva slaget på Stiklestad gjaldt: Om Norge skulle være et kristent land eller ikke. Ifølge denne tolkning var det først etter slaget at Norge var blitt et kristent land.
Og denne forståelsen har også lagt grunnlaget for en helt annen oppfatning: At kristendom var noe som ble innført i Norge med vold og makt, med blod og sverd.
            Ikke noe av dette stemmer, uten at det skal gås for mye inn på det i denne sammenheng.

Historisk person?
Hvem var så denne Tord Foleson som Per Sivle skrev sitt kjente dikt om? Var han i det hele tatt en historisk person?
Selv om vi godtar at han er en historisk person, må vi erkjenne at man vet praktisk talt ingenting om ham, slik som når han ble født, hvor han var fra eller noe om slekten hans.
Vi vet bare at han falt i slaget på Stiklestad, sammen med kong Olav Haraldsson.
            Noen formodninger kan man likevel gjøre.
            Det faktum at han var kongens merkesmann kan tyde på at han kom fra en solid slekt. Merkesmannen var den nest-høyeste rangen i kongens hird. I kamp hadde merkesmannen ansvaret for kongens banner og i fredstid var han en sentral rådgiver for kongen. Utover i middelalderen ble merkesmannen å regne som en del av kongens kabinett eller regjering.
            Han skal ha vært gift med Ålov Einarsdatter og var dermed svigersønn til den mektige høvdingen Einar Tambarskjelve. Einar hadde kjempet på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder. Ålov og Tord hadde en datter som het Gudrun.
            Ifølge Snorre var Tord også tipp-oldefar til en som dukket opp i historien 200 år senere: Skule Bårdson (1189 – 1240) – Norgeshistoriens eneste hertug; svigerfar til kong Håkon Håkonson, men også hans største utfordrer.

Snorre
Det er først og fremst Snorre Sturlason som forteller om Tord Foleson – det lille som er blitt fortalt.
Det er han som er kilde til fortellingen om at Tord i dødsøyeblikket kjørte stanga til kongens banner så langt ned i bakken at det ble stående, mens Tord seig sammen.
            Det finnes andre saga-kilder enn Snorre.
I en av disse, Flatøyboka, oppgis det at det var Bjørn Stallare som var kongens merkesmann. Stallaren var hirdens øverste leder, og Bjørn var dermed Tords sjef.
I en tredje kilde, «Den legendariske saga», hevdes det at det var en som het Arne Arnason som bar kongens banner. Han var bror av Kalv Arnason, som er en av de tre Snorre peker ut som kong Olavs banemenn.
            Tord Foleson hadde vært en av kong Olavs menn i mange år.
Drøyt ti år før slaget på Stiklestad skal han ha bidratt til å avverge et mordforsøk mot kongen inne i en kirke i Tunsberg på Kristi himmelfartsdag. Allerede i forbindelse med dette attentatforsøket omtales Tord Foleson som kong Olavs «merkesmann». Dette vervet hadde han altså drøyt ti år senere også, da slaget på Stiklestad sto, ifølge Snorre.
Mange av dem som hadde vært kong Olavs venner og støttespillere ti år tidligere, var nå blitt hans fiender. Tord Foleson var ikke en av disse.

Tapte, men vant
Tord Foleson var bare en av mange som fant døden på slagmarken på Stiklestad denne julidagen for 990 år siden.
            Om kongshæren tapte slaget rent militært, vant de det i historiens lys, selv om både kampen som sådan og det kampen gjaldt, har fått et helt annet innhold i ettertid enn det hadde der og da.
            Tord Foleson har fått en gate oppkalt etter seg i Verdal i Trøndelag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere