Nils-Petter Enstad

Alder: 66
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

KrF: Hva skjer etter valget?

Publisert 12 dager siden

Det var valgsendingen etter kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Vi som var engasjert i KrF følte vi hadde slitt hele valgkampen. Det hadde ikke vært mulig å komme på banen med politiske saker; alt hadde handlet om en personalsak som strengt tatt ikke hadde noe med politikk å gjøre.

Mixen kristendom og sex, som denne personalsaken langt på vei handlet om, hadde gitt media en tenning som i ettertid må ha fortont seg som nokså pinlig for dem selv.

Så kom valgdagsmålingen, og kamera ble fokusert på KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland. Hun er en person det er lett å lese; så også denne gang. Hva valgdagsmålingen viste, husker jeg ikke, men det var omtrent som det som ble resultatet: 6, 4 prosent. Det var så og si en halvering i forhold til resultatet to år før, som hadde ligget på 12,4.
            Det som videre skjedde, er en kjent historie: Partilederen varslet sin avgang og det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte. Flertallet i den såkalte «havarikommisjonen» som ble satt ned mente håndteringen av personalsaken var årsaken til det elendige resultatet; et mindretall mente det like mye skyldtes regjeringssamarbeidet med Høyre. 

6,4
Sett i ettertid var resultatet på 6,4 prosent, med unntak av stortingsvalget to år senere, det beste resultatet KrF har hatt siden den gang. I 2005 lå resultatet på 6,8 prosent, i 2017 var det nede på 4,2. Man klarte sperregrensen med et nødskrik.
            Skulle man få et resultat ved høstens valg der man ser 6-tallet, ville det skape panegyriske reaksjoner. Ingenting tyder på at så vil skje. Ved måling etter måling har partiet klort seg fast på 2-tallet, med ørsmå avstikkere til 3-tallet og ett og annet brudd med vannskorpa på 4-tallet. Igjen kan man komme i den situasjonen at oppslutningen blir halvert/sterkt redusert fra ett valg til det neste.

Årsak
Det er liten tvil om hva som er årsaken til denne synke-effekten: Det er deltakelsen i en fra før upopulær regjering.
Det er en deltakelse som ble vedtatt av et landsmøte som var delt så å si på midten, og med en avtale som ble godkjent av et landsstyre som også var delt så å si på midten.
Den sittende partiledelsen forsøker tappert å gi inntrykk av at KrF har fått viktige gjennomslag i denne regjeringen, men dette kan bare være sant i den grad man mener at smuler også er mat. Man valgte å gi fra seg den maktposisjonen som lå i at man var Stortingets vippe-parti for noe som framstår for de fleste som knapper og glansbilder.
           
Abortloven
Nåværende partileder prøvde å selge inn sitt prosjekt med en påstand om at man hadde en «historisk mulighet» til å få endre abortloven. Men den endringen man fikk, og der store deler av regjeringens parlamentariske grunnlag måtte brøles på plass, er knapt nok kosmetisk, og i praksis så å si uten betydning.
Den er meget treffende blitt beskrevet som at det heretter er greit med tvilling-abort, bare den er godkjent av en nemnd. Det er dette KrFs historiske kamp mot abort er blitt redusert til.

Konsekvenser
Hvis høstens valgresultat ender et sted på 2 eller 3-tallet, er det nødt til å få konsekvenser, både for partiledelsen og for regjeringsdeltakelsen.
Det siste har allerede vist seg å være et altfor kostbart eksperiment, både når det gjelder velgeroppslutning og troverdighet.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonsmedarbeider og studieforbundsleder i KrF.


Gå til innlegget

Helligkåring som politisk sjakktrekk

Publisert 21 dager siden

Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som tro. Å få den døde kongen helgenkåret ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.


Kong Olavs død på Stiklestad skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Den konsoliderte den eksisterende situasjon. Da Olav hadde flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

 Ambisjoner
Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse. Kalv skal ha vært en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom». 
            Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Rykter 
Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
            Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
            Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

To versjoner
 Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet.
Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.
 
Kirkelig ansvar
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
            Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
            Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente hjem Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.
            
Nøkkelen til skrinet
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde: først Olavs sønn Magnus, og så Olavs halvbror Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette. Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
 
 Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)



Gå til innlegget

Stiklestadmyten

Publisert 26 dager siden

«Så skal borgerskapet til å feire Olav Digre igjen!» Denne litt gretne kommentaren skal historieprofessor Edvard Bull ha kommet med da man forberedte det store Stiklestad-jubileet i 1930. Datoen for slaget har vært oppgitt til 29. juli 1030, og slaget oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien.

Datoen for slaget på Stiklestad har vært oppgitt til 29. juli 1030, og slaget oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien. Stiklestad er blitt det faste punkt som hele historien dreier seg rundt. Slaget har fått status som noe nær Norges fødselsøyeblikk, det være seg religiøst, kulturelt og politisk.

Politisk maktkamp

Bakgrunnen for slaget på Stiklestad var en rent politisk maktkamp.
Kong Olav hadde i 1028 måttet flykte fra landet etter et opprør. Han hadde i lang tid møtt sterk opposisjon mot sitt harde styre. Slaget der den gamle høvdingen Erling Skjalgsson ble hugget ned mens han var i ferd med å overgi seg til kongen, hadde satt enda mer fart i dette, og kongen måtte flykte til sin svoger i Sverige.
Men etter to år vendte han tilbake, med ett mål for øye: Å gjenerobre makten i Norge.

Kongens viktigste politiske kampsak, kristningen av Norge, var på det tidspunktet gjennomført. Det skjedde i 1024, gjennom vedtakene på tinget på Moster. Som politisk kamp var den saken avsluttet, og kongen hadde fått det som han ønsket.
Beslutningen var tatt.
Kristningslovene var vedtatt.
Det er ingen ting som tyder på at disse vedtakene var truet fra noen kant. Den norrøne troen, som politisk prosjekt, hadde dødd sammen med Håkon Jarl under grisehuset på Rotmol 35 år tidligere.
Faktum er at det store flertall av høvdinger i Norge var døpt på dette tidspunktet. Kampen sto nå om én eneste ting: Hvem som skulle ha den politiske makten i Norge?


Mobilisering

Etter å ha opplevd den brutale, uforutsigbare og mistenksomme kong Olavs regime gjennom 15 år, foretrakk flertallet av norske stormenn å bli fjernstyrt av den danske kongen, som dessuten var mer i England enn i sitt eget rike. Å få Olav tilbake til Norge, var ikke særlig fristende, ikke minst fordi man visste hvor hevngjerrig han kunne være. Meldingene om at han var på vei tilbake for å gjenerobre makten, fikk derfor høvdingene til å mobilisere.

Når Per Sivle skriver i sitt dikt om Tord Foleson at
«Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid,
den gamla og so den nya Tid,
det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,
det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga
», så stemmer dette bare delvis.

Det som er rett, er at slaget handlet om hvor vidt et gammelt regime skulle komme tilbake, eller om et nytt skulle overta.
               Derimot blir det ikke bare feil, men direkte meningsløst å hevde at kampen sto om hvorvidt Norge skulle være et kristent land eller ikke. Likevel er det denne oppfatningen som har fått feste seg. Eksempelvis heter det på nettstedet www.stiklestad.no at «Slaget på Stiklestad representerer et vendepunkt i norsk historie», mens et annet nettsted skriver at «Slaget markerer overgangen fra hedendom til kristendom» (www.pilgrim.info).


Problematisere
Det er god grunn til å problematisere disse bastante kategoriseringene. De er uttrykk for det man kan kalle «Stiklestad-myten». Det er en myte som først og fremst er historisk og politisk betinget, og bare i liten grad religiøst.
               Men den politiske myten fikk en religiøs form. Bare kort tid etter slaget på Stiklestad, oppsto det en kult rundt den døde kongen som forholdsvis raskt spredte seg utover Norden, og senere til England og deler av kontinentet. Selv i Roma og Jerusalem er det funnet spor av Olavskulten.
               Klemenskirken i Nidaros, nå best kjent som Nidarosdomen i Trondheim, ble senter for denne kulten. Men også på selve slagstedet ble minnet om «helgenkongen» holdt varmt og levende. Det ble tidlig bygget en kirke på slagstedet. Dagens Stiklestad kirke er en steinkirke fra 1100-tallet, som avløste den opprinnelige trekirken.


Et norsk «Golgata»?

Stiklestad kunne hatt potensial i seg til å bli et norsk «Golgata» med tanke på den betydning kongens død fikk i oppfatningen av hva som skapte det store trosskiftet i Norge for drøyt tusen år siden. Når det ikke ble slik i såkalt «katolsk tid» i Norge, hang nok dette for en stor del sammen med den sentrale plassen Nidaros fikk, både som kultsted og politisk maktsentrum. Men om ikke stedet Stiklestad ble så viktig, fikk symbolet Stiklestad stor betydning, og denne betydningen har snarere økt enn avtatt i de siste 150 årene.
               Bjørnson brukte den da han skrev «Ja, vi elsker» (Olav på det landet malte/korset med sitt blod). Per Sivles dikt må forstås i det samme perspektivet. Diktet er skrevet i 1901, i en atmosfære av økende, nasjonal selvbevissthet i Norge. Stiklestadmyten ble som en nasjonal skapelsesberetning som man varmet seg ved i nasjonale nedgangstider og i den lange perioden da Norge ble styrt av fremmede makter som Danmark og Sverige.

               Fremdeles blir kong Olavs fall markert både med gudstjenester og såkalte Olavsspill både på Stiklestad og i Sarpsborg, og med Olavsfestdagene som en av Trondheims store kulturfestivaler.


Kirkemakt og kongemakt

I middelalderen brukte kirken Stiklestad-myten for alt hva den var verd i den politiske maktkampen mot kongemakten. Dette toppet seg med kroningen av guttekongen Magnus Erlingsson i 1182.
Den fem år gamle Magnus hadde ingen legitimitet som konge etter de gamle lovene. Dette forsøkte kirken å kompensere med å krone ham, som motytelse mot at han tok imot riket som len av Olav den Hellige. Dermed ble det markert at erkebiskopen var å betrakt som kongens overordnede, en tankegang som hadde skapt århundrelange konflikter mellom pave og keiser på kontinentet.

Etter reformasjonen prøvde danskene å knuse Stiklestadmyten. Men de lyktes ikke. Og i hele unionstiden var den en av de kildene nordmenn hentet næring fra mens de ventet på at frihetens klokke skulle ringe. Stiklestadmyten var blitt en nasjonal grunnfortelling som genererte nødvendig opprørs- og frihetstrang, men også grov og plump nasjonalisme, slik man eksempelvis så NS-regimet brukte det under krigen.


Kulturimpuls

Har Stiklestadmyten noen funksjon i dag?
               Kan den gis innhold som gjør den relevant i et moderne samfunn som er preget av så vel religiøs som etnisk pluralisme?
               Denne pluralismen kan ikke skygge for det faktum at Norge i mer enn tusen år har hatt en kultur som var preget av kristen tro og tanke. Men det er en kristendom som hentet sine impulser fra Jerusalem, Roma og Wittenberg, mer enn fra Stiklestad.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosjekt fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Gå til innlegget

Å sovne med Rakel og våkne med Lea

Publisert 2 måneder siden

I hver eneste kommunestyreperiode skjer det at politikere som er valgt inn for ett parti melder overgang til et annet. NRK har gjort en kartlegging av hvor mange slike overganger som har skjedd i den perioden som nå gå mot slutten, sett over hele landet. Tallet er overraskende høyt: 455 partiskifter betyr at 4, 5 prosent av de som ble valgt inn i norske kommunestyrer i 2013 har enten brutt med det partiet som viste dem tillit, eller brutt og meldt seg inn i et annet.

Det er partiet Venstre som prosentvis har hatt flest utmeldinger/overgang til andre partier. Hele 11, 4 prosent av de som ble valgt inn på Venstres lister i 2013 har senere meldt seg ut. Deretter kommer Fremskrittspartiet med 9, 4 prosent. Senterpartiet har størst stabilitet på denne listen, med «bare» 1, 4 prosent.
            Oversikten fra NRK sier ikke noe om hvilke partier de utmeldte eventuelt slutter seg til. I de fleste tilfellene dreier det seg nok om overganger fra ett «vanlig» parti til et annet. Men det er også en del av disse utmeldte som slutter seg til mer obskure fenomener, som Helsepartiet og Partiet De Kristne. Dette skaper selvsagt jubel i de ellers så sjanseløses rekker, og man brisker seg gjerne med både lånte og stjålne klær når man omtaler disse overløperne som «våre folkevalgte». Å påberope seg «representasjon» i kommuner der man ikke en gang har stilt liste, er en krevende form for logisk saltomortale som aldri ender godt.

Nå er det forskjell på det å bryte med sitt opprinnelige parti og deretter være uavhengig representant ut perioden, og det å bryte for så å melde seg inn i et annet parti, enten dette er representert i det organet man er valgt inn i eller ikke. Det første er ryddigere enn det andre, særlig hvis man både verbalt og i praksis forholder seg lojalt til det programmet man stilte til valg på, og forpliktet seg på overfor sine velgere. Dersom man plutselig framstår som talsperson for et annet parti og en annen politikk enn den man stilte til valg for og ble vist tillit på, både av nominasjonsmøte og velgerne, begår man et løftebrudd. Da holder man både partiet og velgerne for narr. Andre beskrivelser for slike øvelser blir utenomsnakk og kun det.

Et av de partiene som prosentvis har hatt flest utmeldinger, Frp, har lekt med tanken om at dersom en folkevalgt politiker slutter å være medlem av det partiet vedkommende ble valgt inn for, skal vedkommende fratas vervet som folkevalgt. Det er ingen andre partier som har tatt til ordet for dette, og det er da også et forslag som i bunn og grunn er både totalitært og antidemokratisk. Å være folkevalgt er tross alt basert på en personlig tillit, selv om tilliten kanaliseres gjennom en valgliste. Det er derfor ikke noe annet alternativ enn å stole på den folkevalgtes egen anstendighet og integritet, selv der hvor denne tilliten viser seg å være ufortjent.

Gå til innlegget

Stortingsvalget i 1945 ble KrFs gjennombruddsvalg som et landsdekkende parti. Etter å ha vært et rent lokalparti for Hordaland ved de to siste valgene før krigen, fikk partiet nå representasjon i en rekke fylker over store deler av landet. Helt fra starten reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det helt fram til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.

Der har man trivdes sånn passe. Mindre enn ti år senere dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans protesjé Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk.
I lokalpolitikken er det lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945.

To regjeringer
To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Denne skulle sitte fram til stortingsvalget som skulle holdes samme høst, det første på nesten ti år. Det var enighet om at det skulle være en bred regjering, med statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Også Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, ble med i regjeringen og fikk to statsråder.
At det såkalte Samfundspartiet, som hadde fått en representant ved valget i 1936, ikke var med, ble oppfattet som naturlig; dels fordi partiet hadde valgt å oppløse seg selv, dels fordi flere av partiets sentrale medlemmer var under etterforsking for landssvik. Men heller ikke Kristelig Folkeparti, som hadde to representanter fra Hordaland, ble invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.

Hjelpeløst
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han. Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som i utgangspunktet representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant.
Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.

Rent flertall
Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket i utgangspunktet en så bred regjering som mulig, og tok opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen. Om KrF skriver han – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk».
Gerhardsen kommer tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Liten støtte
Med unntak av Trygve Lie, fikk Gerhardsen liten støtte i sitt landsstyre for tanken om å danne en bred regjering, og ved en prøvevotering fikk forslaget bare seks stemmer. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, og hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag som så hadde skjedd, eller om eksempelvis KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd.
Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man skulle drøfte et samarbeid.
Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere