Nils-Petter Enstad

Alder: 64
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Myten om KrF som et «borgerlig» parti

Publisert rundt 1 måned siden - 1704 visninger

Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.

Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, men de betydde lite for maktforholdet i Stortinget. Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet. Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den. For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap. I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
            I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt. John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker. Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister. Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag og partiets regjeringsstrategier.
            Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering. Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973. Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
            Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap. Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering. Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var Kristiansen som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti.
Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette. Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch etterpå ga uttrykk for at han var glad til med.
            Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående. Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger noe felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
            I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man gikk til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, besto Bondevik 2 av KrF, H og V.
            Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.

Fristilt
I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
            Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
            KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like. Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere og overfor sitt program.

Artikkelforfatteren var ansatt ved KrFs landskontor fra 1992 til 2004 i ulike stillinger ved informasjonsavdelingen og i studieforbundet.

Gå til innlegget

KrF er ikke til salgs

Publisert rundt 2 måneder siden - 699 visninger

Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. I den senere tid har en rekke slike velmente råd dukket opp, særlig fra personer med tilknytning til Høyre eller Fremskrittspartiet.

Gjennomgangstonen i «rådene» er at man ikke kan forstå hvorfor ikke KrF kan og vil gå i regjering med Frp, eller stille som garantist for en regjering der Frp er med.

            Man kommer gjerne med en halvhjertet innrømmelse av at jo, en viss avstand er det jo mellom KrF og Frp, men den er da ikke så stor? Slik bekrefter man at man enten ikke har forstått hvor dyp skepsisen til Frp er i KrF, eller man velger å overse det. Gi dem en statsrådspost eller to, så jenker de seg nok, ser det ut til at man tenker

Linser eller sølvpenger
Men KrF er ikke den typen parti som er til salgs, verken for en rett linser, for 30 sølvpenger eller en statsrådspost eller to. Det er dokumentert gjennom et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, og nå sist ved at KrF har brutt de forhandlingene man ble invitert til. Avstanden mellom KrF og det ene regjeringspartiet, og dermed mellom KrF og regjeringen som sådan, er for stor. Det var det mange som følte allerede for fire år siden, og avstanden er i hvert fall ikke blitt mindre siden den gang.

            Når denne tilsynelatende omsorgen for KrF har blusset opp blant personer med bakgrunn i regjeringspartiene, er det selvfølgelig ikke fordi KrF er avhengig av dem, men fordi regjeringen er avhengig av KrF.

«Vippeposisjon»
Å sitte i såkalt «vippeposisjon» gir mye makt og mye ansvar, med det krever også at man har en mindretallsregjering som tar vippepartiet på alvor. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF de neste fire årene.
            At det første man hører fra regjeringen etter valget er et lovforslag som vil strupe det religiøse mangfoldet her i landet, tyder på at her ligger det en bratt læringskurve og venter for både statsråd og regjering.


Ideologier  

I debatten etter valget er det også blitt et mantra at man har jo et «borgerlig» flertall på Stortinget. Men å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet. «Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.

Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater. I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for. Så stor er faktisk avstanden, og det må tas på alvor.
            De som tar det for gitt at regjeringen Solberg blir sittende i fire år til, bør derfor oppdatere sin virkelighetssans og spørre seg om den blir sittende så lenge som ut året.

 Publisert i papirutgaven 4. oktober 2017

Gå til innlegget

KrF og vippeposisjonen

Publisert 2 måneder siden - 792 visninger

Ordet «vippeposisjon» kom inn i det politiske språket i Norge etter stortingsvalget i 1961. Da fikk Arbeiderpartiet 74 representanter, de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Sp fikk like mange, og det den gang nye partiet SF fikk to. «Gustavsen på vippen», skrev en avis, og dermed var et nytt, politisk begrep skapt.

I løpet av høsten 1963 brukte SF vippeposjonen til å felle to regjeringer; først Gerhardsens tredje regjering i august og deretter Lyng-regjeringen måneden etter. I periodene 1973-77 og 1977-81 hadde det samme partiet, nå som SV, den samme posisjonen. I perioden 1985-89 og 89-93 var det Frp som satt på vippen; en posisjon de brukte i 1986 til å felle regjeringen Willoch, til tross for partiet året før hadde lovet den aldri ville felle en borgerlig regjering. At Arbeiderpartiet stemte mot noe de var for, var imidlertid det som utløste regjeringskrisen.

I det Stortinget som velgerne satte sammen ved årets valg, er det KrF som er kommet på vippen. De to «blokkene» med H/Frp/V på den ene siden og Ap/SV/Sp/Rødt/MDG på den andre er så og si nøyaktig like store. KrFs gruppe på åtte kan når som helst vippe flertallet den ene eller andre veien i de situasjonene der blokk står mot blokk.

            Denne situasjonen går nok enkelte i den blå blokka på nervene, og det vrøvles en god del på sosiale medier om at nå må KrF vise respekt for demokratiet og så videre. Problemet er bare at vippeposisjoner er en del av dynamikken i nettopp demokratiet.


Case: KrF
For nå å vende blikket bort fra vippeposisjonen som en naturlig konsekvens av det valgsystemet Norge har, til det aktuelle case: KrF.
            Tilsynelatende har KrF tre muligheter når det gjelder hvordan partiet skal utnytte denne situasjonen. Den ene er at den kan stille seg bak den sittende regjeringen, og dermed sikre status quo. Den andre er at KrF danner flertall sammen med de såkalt «rødgrønne» partiene, og dermed feller regjeringen. Den tredje er å erklære seg blokkuavhengig og dermed støtte – eller la være å støtte – regjeringen fra sak til sak.
            Alternativ 1, å sikre fortsatt flertall for regjeringen, framstår som problematisk så lenge partiet gikk til valg på at de ønsket en ny regjering, og så lenge Frp i sin alminnelighet og Sylvi Listhaug i særdeleshet er en del av regjeringen.

            Alternativ 2, å sikre flertall for en ny regjering, vil mange oppfatte som dramatisk. Det er likevel ikke mer dramatisk enn at KrF har gode erfaringer med å samarbeide med både Ap og Sp mange steder, både i kommuner og fylker. Flere steder har også SV vært en del av et slikt samarbeid. Velger KrF å gå inn i en slik regjering, vil den nye statsministeren dessuten ha den fordel at han ikke behøver å skjele så mye til partiene Rødt og MDG som han ellers vil måtte gjøre.
            Alternativ 3 vil, om ikke annet, sikre at KrF vil befinne seg i politikkens fokus nær sagt 24/7. I de situasjonene der blokk står mot blokk, vil det være KrF som avgjør hvilken side vektskåla skal gå ned på. Det er liten tvil om at i mange saker vil KrFs hjerte være mer på den venstre siden i politikken, enn på den høyre. Teoretisk kan man da komme i samme situasjon som SF var i 1963, og felle først den ene regjeringen og så den neste, men for å si det forsiktig: Det er ikke å anbefale.

 

Velgerne
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier over hva som vil skje med velgerne til KrF dersom partiet velger å stå utenfor den «borgerlige» blokken, enten man feller Solberg-regjeringen og går inn i en Støre-regjering, eller ved å være blokkuavhengig.
            Det er «profetier» som ikke bør tas for gangbare sånn uten videre.
            Etter et brakvalg i 1997 og et knallvalg i 2001, har oppslutningen om KrF sunket sakte, men sikkert ved alle stortingsvalg siden. Felles for alle disse valgene er at KrF er blitt assosiert med høyresiden. I 2005 var partiet i regjering med Høyre, og både i 2009 og 2013 ble man assosiert med høyresiden. Ikke minst bidro Frps rolle som joker til at mange ble skeptiske til det konseptet man så for seg. Når det gjelder valgene i 2009 og 2013 kan man innvende at den rødgrønne arrogansen ikke ga KrF særlige valgmuligheter, men uansett: Velgere trakk det ikke. Erfaringene med de tre stortingsvalgene tilsier dermed at det ikke er noen automatikk i at KrF-velgere har hjertet på høyre side.
            I 2017 prøvde man seg derfor med en Tuppen-og-Lillemor-strategi som ikke ble særlig vellykket, men slik denne strategien var formulert, gir den likevel to muligheter, nå som KrF sitter på vippen: Enten å støtte en alternativ regjering til dagens, eller å være blokkuavhengig.

Det siste kan bli en krevende spagat.

           

Ny regjering?

Velger man å gå inn i en ny regjering, vil man ha de fire årene til neste valg for å kunne selge de resultatene man har oppnådd. Det har man ikke klart i de fire årene som støtteparti for Solberg-regjeringen. Dels fordi det ikke var noe særlig å selge, dels fordi regjeringspartiene forkludret det som eventuelt var å selge. Reservasjonsretten ble forkludret ved politisk kløneri fra Helsedepartementet, asylbarna ble aktivt sabotert av Justisdepartementet. De andre «seirene» var slike man kunne fått til med nær sagt hvem som helst.

            En vippeposisjon er en nøkkelposisjon og dermed en maktposisjon. Politikk handler om å ville og om å bruke den makten man har til å oppnå det man ønsker. Den muligheten har KrF etter årets valg.

            Konklusjonen får de trekke som sitter med ansvaret.

Publisert i papirutgaven tirsdag 19. september 2017

 

Gå til innlegget

Hva nå, KrF?

Publisert 2 måneder siden - 4388 visninger

Så har velgerne talt, og KrF fikk en svakere oppslutning enn mange av oss hadde håpet, selv om partiet klarte det «magiske» fire-tallet.

Partiet har betalt dyrt og blødd mye for å ha vært bundet til den blå-blå masta i fire år, og blitt holdt medansvarlig for en politikk som har ført til økte forskjeller blant folk, og ikke minst for at landets mest konfliktsøkende, populistiske politiker har hatt en posisjon hun ikke burde hatt.
Med en stortingsgruppe på åtte, sitter KrF nå med nøkkelen til flertallet i Stortinget, om resultatet ved midnatt er det som blir stående.
Partiets landsmøte har vedtatt at det er uaktuelt å inngå noen ny samarbeidsavtale med en regjering der Frp er med.

Det vedtaket forplikter.

Det må bety at KrF alt i utgangspunktet bør si nei til det som måtte komme av invitasjoner fra blå-blå side. Da er det heller ikke lenger noe blått, «borgerlig» flertall på Stortinget.

Da blir det ikke behov for å «kaste» eller felle regjeringen Solberg; den må ganske enkelt levere sin avskjedssøknad og henvise kongen til lederen av Stortingets største parti.
Hvordan så han vil eller bør manøvrere, kan man nok gjøre seg noen tanker om, men de skal få ligge i denne omgang.
KrFs landsmøte vedtok at landet bør få en ny regjering.
En slik regjering kan KrF bidra til å skaffe nå.

Gå til innlegget

Valg og verdier

Publisert 3 måneder siden - 603 visninger

Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!

Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i papirutgaven til avisa Dagen 25. august 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6419 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
6 minutter siden / 585 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1536 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
19 minutter siden / 2669 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
33 minutter siden / 1393 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1393 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 585 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 585 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Les flere