Nils-Petter Enstad

Alder: 64
  RSS

Om Nils-Petter

Forfatter og frilansskribent - blogg: www.enstadmedia.blogspot.com
Tidligere offiser i Frelsesarmeen.
Utgivelser (utvalg):
Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (2015)
Gospelsangeren Elvis Presley (2015)
En liten slumsøster lå og skulle dø. Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (2014) -
Døden i baksetet - bakgrunnshistorier om gospelsanger og -sangere (2013) -
Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av John Lyngs regjering (2013) -
Vårherres sporhunder - om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012),
- I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010) -
Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess (2008).

Følgere

Min oppvekst - min fortelling

Publisert 12 dager siden - 1040 visninger

MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene. Til det kan jeg bare si ja og amen.

Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid.

En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. –Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.

Fortjener fokus
Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene.
            Til det kan jeg bare si ja og amen.
            Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Romslig og raust
Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer.
            Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet. Kanskje også pinsebevegelsen, som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover. Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra.
            Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen. Det må jeg forholde meg til og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.
            Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Bøker
Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året. Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».
            Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; pinsebevegelsen. Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».
            Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler. Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Fortellingene
Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt. Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette. Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen.
            Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.
            Ingen av oss velger vår egen oppvekst. Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med. Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med.
Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.
            Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.

Jesus-fortellingene
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene. Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers. Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg første det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
            De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus. Ikke minst liknelsene. Den fortapte sønn. Den barmhjertige samaritan. Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

 En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
            På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene. Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne». Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer. Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.
            Jeg tror jeg setter punktum her.

Publisert i papirutgaven av avisa Dagen onsdag 12. juli 2017 

 

Gå til innlegget

Vi med hjertet på venstre side

Publisert 2 måneder siden - 921 visninger

KrF fikk aldri igjen de venstrevridde medlemmene og velgerne som de mistet da de valgte ­å samarbeide med Høyre, mener Frank Aarebrot. Mon det.

Valgresultatet i 2003 kom som et sjokk på det fleste av oss som var aktive i partiet på den tiden. Riktignok hadde vi slitt i valgkampen og ikke fått fram våre egne saker. I stedet hadde mesteparten av media fokusert på en enkeltsak på en måte som i ettertid må fortone seg temmelig pinlig – særlig tatt i betraktning at saken ikke handlet om politikk i det hele tatt.

Etter valget satte partiet ned en kommisjon som skulle analysere resultatet, og legge fram en konklusjon. Den gikk ut på at valgresultatet for det meste skyldtes partilederens håndtering av den nevnte enkeltsaken. Et mindretall i kommisjonen mente regjeringssamarbeidet som var innledet to år tidligere med Høyre og Venstre også hadde bidratt til det dårlige resultatet, med en oppslutning som var halvparten av det man hadde oppnådd to år før.

Rapporten førte til at parti­lederen valgte å trekke seg og en ny ble valgt. Med valgresultatet­ på 6,4 prosent i 2003, er dette faktisk det nest beste KrF har oppnådd i den siste tolvårs­perioden. Hvis partilederen var problemet i 2003, har ingen av de to etterfølgende partilederne klart å endre dette.

Avskalling mot venstre. Ifølge valgforsker Frank Aarebrot er forklaringen på den vedvarende, svake oppslutningen at mange av de velgerne som stemte KrF både i 1997 og 2001, og som hadde sine politiske sympatier mot venstre, droppet KrF etter at partiet gikk i regjering med Høyre i 2001 (Vårt Land 18. mai).

Hvis denne analysen stemmer, var regjeringsdeltakelsen en like viktig årsak til det dårlige resultatet i 2003, og i de påfølgende valgene, som den saken man gjerne har pekt på. Den tanken har nok vært tenkt, men i liten grad vært framført i disse tolv årene.

Samtidig førte valget i 2005 til at Norge fikk en rødgrønn flertallsregjering som var særdeles lite lydhør for opposisjonen, blant annet fordi koalisjonspartiene hadde store problemer med å bli enige internt. Dermed hadde ikke KrF noe annet valg enn å komme til forståelse med de såkalt «borgerlige» partiene;­ et selskap også Frp ble en del av.

I 2009 var det Høyre, KrF og Venstre som var konseptet, men foran valget i 2013 forpliktet KrF seg til uansett å bidra til at landet fikk en ny regjering dersom det ble et nytt flertall på Stortinget. Den forpliktelsen har partiet overholdt med en lojalitet som for enkelte av oss framstår som langt større enn den lojaliteten de to regjeringspartiene har vist overfor partiene de faktisk har vært avhengige av hele perioden.

Handlingsrom. Det er erfaringene med å være støtteparti for Frp i regjering som har ført til at KrF også ved årets valg ønsker at landet får en ny regjering. Samtidig har man klargjort at man har ambisjoner om å være med i denne nye regjeringen.    Modellen man ser for seg, er den såkalte «Plan A»; en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Men samtidig er vedtakene utformet slik at dersom «plan A» ikke lar seg realisere, noe de fleste innser ikke lar seg gjøre, har partiet skaffet seg et visst handlingsrom.

Det samme handlingsrommet passet man på å sikre seg i 1997. Ved landsmøtet i Bodø var det sentrumsalternativet som var plan A, men enkelte ville ikke for noen pris lukke døra for Høyre.­ Landsmøtet vedtok derfor at KrF ønsket «et bredest mulig» regjeringsalternativ, «med utgangspunkt i sentrum».

Alle vet hva det førte til. Høyres leder erklærte i den avsluttende partilederdebatten at han ville kaste en eventuell sentrums­regjering allerede på tiltredelses­-
erklæringen; en kommentar som i seg selv kostet Høyre flere­ ­tusen stemmer. Sentrumsregjeringen ble en meget populær regjering, og med kunnskapen om dette, var det en nedtur for mange av oss da den ble avløst av den nokså­ kjedelige Samarbeidsregjeringen etter et mellomspill med den enda mer traurige Stoltenberg I.

En regjering må landet ha. Uten støtte fra KrF og Venstre, er det lite som tyder på at dagens regjering fortsetter etter valget. At den nye regjeringen vil bli i henhold til «Plan A»-modellen er heller ikke særlig sannsynlig.

Men en regjering må landet­ engang ha, og om den nye ­regjeringen blir en mindretallsregjering, vil det være mer ­positivt enn negativt. Siden 1961 har mindretallsregjeringer vært ­regelen, mer enn unntaket. Det er liten tvil om at den demokratiske kvaliteten på politikken er bedre med mindretallsregjering enn flertallsregjering; noe ikke minst de åtte rødgrønne årene bekreftet.­ Under mindretalls­regjeringer blir Stortinget et spennende, ­politisk verksted, og ikke bare et sandpåstrøingsorgan.

Uansett har KrF, både opp­slutningsmessig og politisk, ­potensial til å bli loddet på vektskåla som sikrer en ny regjering. Den regjeringen bør partiet ­arbeidet hardt for å bli en del av.

Skal det skje, må alle parter vise evne og vilje til å finne gode løsninger på vanskelige spørsmål. Som Winston Churchill sa om en debatt der han som ­marineminister ønsket seks nye fregatter, og statsminister mente det fikk holde med fire: «Så vi ble enige om et kompromiss på åtte.»

Nils-Petter 
Enstad

Tidligere 
informasjonssjef i KrF

Gå til innlegget

Korset og flagget

Publisert 2 måneder siden - 637 visninger

Man ser aldri så mange flagg vaie som i mai måned: 1. mai, 8. mai, 17. mai – konfirmasjonssøndager og pinse. «Blått og hvitt kors på rød bunn»; det var formuleringen vi lærte oss når vi skulle beskrive det norske flagget; jeg husker ikke lenger om det var i skolen eller speider'n denne formuleringen ble drillet.

Det var ikke opplagt at korset skulle bli kjennetegnet på det norske flagget. I en interessant reportasje i Vårt Land fortelles det at flaggkomiteen i Stortinget i 1821 lenge så for seg en annen løsning, et flagg med fire felt der den norske løven sto i ett hjørne og en ring med fem stjerner i et annet. Disse stjernene skulle symbolisere de fem bispedømmene i landet den gang.

Korsmerket
I dag er det korset som preger samtlige av de sju nordiske flaggene. Det eldste av disse er det danske flagget, som også kalles «Dannebrog». Ifølge legenden kom flagget ned fra himmelen under et slag 1200-tallskongen Valdemar Sejer utkjempet i Estland. Dette flagget har et hvitt kors på rød bunn, og har kun to farger. Det samme gjelder det svenske og finske flagget, der fargene er henholdsvis blått og gult og hvitt og blått.
De fire andre flaggene har alle tre farger. Det norske flagget er det eldste av disse, og det er vel ingen omstridt analyse at det norske flagget har vært malen for både det islandske, færøyske og ålandske flagget. Der det norske flagget er «blått og hvitt kors på rød bunn», er det islandske «rødt og hvitt kors på blå bunn», det færøyske «rødt og blått kors på hvit bunn» og Ålands «rødt og gult kors på blå bunn».

Kristningsprosesser
Alle de sju nordiske land ble kristnet i tidsrommet mellom 900-tallet og 1100-tallet. Da det ble aktuelt med nasjonalflagg var kristendommen forlengst etablert både som identitetsmarkør og felles kulturgrunnlag i samtlige av disse landene. De korsmerkede flaggene har også en såpass lang historie og en så udiskutabel posisjon at en debatt om korset i flagget bare vil bli oppfattet som kverulering.

Gå til innlegget

Derfor er «plan A» en dårlig idé

Publisert 2 måneder siden - 724 visninger

KrF går til valg med et ønske om at landet skal få en ny regjering. Det ønsket deler jeg dypt og inderlig. Men når man ønsker at den nye regjeringen skal bestå av partiene Høyre, Venstre og KrF, detter jeg av. Det synes jeg er en dårlig idé, både rent politisk og fordi den rett og slett ikke lar seg realisere. Det siste er det flere grunner til.

Nettopp ved å innby Høyre til et samarbeid som krever at de vraker det partiet de har regjert sammen med i snart fire år, har man bidratt til å låse en eventuell prosess. Det er mye man kan si om partiet Høyre, men de har i det minste folkeskikk. Den såkalte «plan A» minner mest av alt om en som annonserer sin forlovelse med en som allerede er gift fra før.
            Likevel virker det som det er liten vilje til å diskutere annet enn denne famøse forlovelsen i store deler av partiet. Vest-Agder-representant Grøvan sier til avisa Dagen at man på Sørlandet ikke vil vite av noen annen plan. Det er ikke mitt inntrykk; jeg oppfatter meg som representant for Sørlandet, jeg også.

Noen synes kanskje det er heroisk å binde seg til masta på et synkende skip; på meg virker det snarere suicidalt.

Historien - 1
Hva er det så ved partiet Høyre som gjør at man klamrer seg til tanken om et samarbeid med nettopp dem?
            Historien er selvfølgelig et argument. I fem av de sju regjeringene KrF har deltatt i har også Høyre vært med. I to av dem har de hatt statsministeren, mens KrF har hatt statsministeren i en av dem.

Jeg har sans for historiske argumenter, men de har sine begrensninger. En ny blågrønn regjering skal ikke føre en politikk for fortida, men for framtida. Det verdifellesskapet som var mellom Høyre og KrF har i bunn og grunn ikke eksistert siden Borten-regjeringens dager. Da KrF ble med i Willoch-regjeringen i 1983, var dette grunnlaget alt i ferd med å forvitre; i dag er det gått i fullstendig oppløsning.

Historien - 2
 Historien brukes også som argument mot et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet. Det var Arbeiderpartiet som sørget både for abortloven og ekteskapsloven. Det er historiske fakta, akkurat som det er faktum at begge disse lovene står fjellstøtt i begge de to partiene som et samarbeid med «plan A» forutsetter.
            I jakten på «historiske» argumenter opplever man også at enkelte spar fram sitater som er opptil 90 år gamle for å «dokumentere» Arbeiderpartiets påståtte kristendomsfiendtlighet. En av dem som hentes fram fra den historiske glemsel, er historieprofessoren Edvard Bull d.e.; en mann som døde i 1932. Han var dessuten utenriksminister i den kortvarige Hornsrud-regjeringen i 1928. Han sa mye rart om mange ting, blant annet om demokratiet og parlamentarismen.

Men tullete utsagn og pinlige voteringer kan man finne i de fleste partiers historie. I KrF-sammenheng er det nok å minne om debatten om jesuittparagrafen på 1950-tallet og likestillingsloven på 1970-tallet.

Ny regjering - ny politikk
KrF går til valg på et ønske om en ny regjering.
            En ny regjering bør også bety en ny politikk. Den såkalte «plan A» blir lite annet enn «same shit – new wrapping».
            I KrF har man ofte sagt at viktigere enn hvem skal samarbeid med, er hva man skal samarbeide om. I denne sammenheng bør dette handle om fordelingspolitikken og omsorgen for de svakeste i samfunnet.
            Den skal argumentere svært godt som skulle kunne overbevise meg om at Høyre står nærmere KrF enn Arbeiderpartiet i slike saker. Derfor mener jeg at «plan A» er og blir en veldig dårlig idé.

Opprinnelig publisert som kronikk i Agderposten 10. mai 2017

Gå til innlegget

Hamsun og Grimstad

Publisert 4 måneder siden - 394 visninger

To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.

Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.

Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.

Publisert i papirutgaven av Agderposten 20. mars 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 747 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 52 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 747 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 3 timer siden / 4212 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 444 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 4 timer siden / 827 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 327 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 182 visninger
Les flere