Nils Krister Larsen

Alder: 61
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Berlin - stadig vekk en fest verdt!

Publisert over 4 år siden

Berlin har mange sår - og når sårene heles angår det en hel verden. I dag feirer vi 25 års jubileet for murens fall. Om 5 år feirer vi 30 års jubileet. Jeg tillater meg i dag å legge ut en artikkel jeg skrev om Berlin for syv år siden.


Desember 2007

Jeg har forholdt meg til Berlin i snart et kvart århundre. Jeg levde bak muren (i Vest -Berlin) i flere år. Og på vei ut og inn av byen følte jeg meg gjennom flere år som en kriminell  fra fiendeland. Det var kald krig. Vest  Berlins gater var ikke bare lystige. Man befant seg på sett og vis i ingenmannsland. Det meste virket uvirkelig. Til og med når vi gikk i demonstrasjonstog mot forhåndsutplassering av amerikanske raketter. Vi var i Tyskland, men bodde i den franske, amerikanske eller engelske sektoren av Berlin.
I vårt naboskap hadde jeg bare tyrkere. Vennlige tyrkere som inviterte meg til bønn og fellesskap. Tyskerne spratt omkring og passet på at de ikke ble lurt for en mark eller noen Pfennig. Berlins enker pleiet fortsatt sårene etter århundrets mest grusomme krig. Og der var mange enker.

Nå er de snart voksne de barna som opplevde at muren falt. Et nytt moderne Berlin vokser fram. Menneskene har forandret seg. Tyskerne er ikke lenger pirkete og ubehagelige.  Og de er blitt følelsesmessig sjenerøse mot seg selv og sine barn. Menn og kvinner virker mer likestilt. Mennene triller barnevogner, og er synlig stolte når de lager god mat hjemme.  Tyskerne er rett og slett blitt snillere mennesker. De har det bedre med seg selv.

Derfor er også Berlin blitt en særdeles inspirerende by å besøke. Det er hyggelig og lett å komme i prat med folk, det er givende å sitte omkring på byens uendelig mange kneiper, kafeer og restauranter.

 Jeg dro i sin tid til Berlin for å forsøke å fatte den galskap som hadde resultert i folkemord.

Jeg måtte gå forbi alle de stedene hvor jeg visste at der hadde bodd jøder som brutalt var blitt revet ut av sine hjem og sendt til utryddelsesleirer. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Men fordi de var født jøder. Jeg fortsetter å grunne på dette. Det tror jeg også tyskerne gjør. De mener alvor, de som sier at de ikke vil glemme alt som gikk galt, og at de alltid vil forsøke å forstå og at varsellampene skal være påslått. Overalt i Berlin konfronteres vi med den smertefulle fortiden. Siste oppgjør med sin brutale fortid har Berlinerne tatt i reisingen av et kolossalt  Holocaust minnesmerke like ved Brandenburger Tor, i hjertet av byen. Her står 2700 sarkofagliknende steinklosser spredt utover et område på størrelse med et helt forballstadion. Den som står mellom disse blokkene kan ikke unngå å bli tankefull. Vi blir utfordret. Såpass utfordret at vi fortsetter å grave. For eksempel i det jødiske museet  - som arkitektonisk er storslagent  - og som gir oss innsikt i mer enn 1000 års sammenhengende jødisk historie i Tyskland. Vi besøker gravsteder som ikke lenger stelles fordi familiene som naturlig ville gjort dette er borte. Vi leter etter spor i gjenreiste synagoger. Hvor kan vi finne svaret på gåten ? Hvordan kunne dette skje?

  Før krigen var Berlin tradisjonelt en åpen by som gjennom generasajoner gladelig hadde tatt imot nye innbyggere i titusentalls fra Frankrike, Nederland, Russland, Polen. Byen fikk sin første moske på slutten av 17 tallet og synagoger hadde stått der i århundrer. Hvordan kunne det ut av dette vokse fram et terrorregime og en drapsmaskin? Dette  er viktige spørsmål.  Berlin gir oss kanskje noen av svarene - alle norske skoleklasser burde ha historietimer i denne byen.

 Jeg er kommet  hjem fra  reiser til Berlin mange ganger i år. Mitt inntrykk er at tyskerne har skjerpet seg enormt. De er blitt mennesker med høy grad av selvinnsikt og vilje til å stille kritiske spørsmål. Veldig mange har tatt et oppgjør med egen historie - og veldig mange er blitt særdeles kritisk  til overgrep og maktmisbruk. Den tyske stat er ikke hva den var.

Tyskland med sine over 80 millioner innbyggere er blitt et land vi kan lære av. Og som vi bør  samarbeide tett med. Nordmenn og tyskere har mye til felles, både på godt og vondt.

 Det nærmer seg jul. Berlin er feststemt og julepyntet som aldri før.  Julemarkedene virker som magneter på turister fra hele Europa. Berlin går så det suser. Det er fullt på alle hoteller. Drøbaks ordfører har stått på Pariser Platz ved Brandenburger Tor  - utvilsomt tyskernes og Berlinernes viktigste samlingsplass og tent juletreet som er gaven  fra Drøbak til tyskernes hovedstad 28. år på rad. Tyskerne vet å sette pris på gaven. Nidarosdomens guttekor som har vært der så mange ganger tidligere var savnet!

 Det er hyggelig at kongehuset var i Berlin nå i høst. Dronningen holder lysbildekåseri om sine reiser i Norge. Det er i seg selv imponerende! Men viktig er denne reisen først og fremst  dersom den frambringer kontakter og mer kunnskaper om  Tyskland og  Europas kanskje viktigste hovedstad. Da vil vi også bedre skjønne tyskernes behov og vi vil kunne vise like stor gjestfrihet som Berlinerne i dag gjør det overfor tusenvis av norske tilreisende.

En annen tilnærmelse til Berlin kan være nasjonalbibliotekets aktuelle utstilling om nordmenn i Berlin. " Ich habe ein Koffer in Berlin" De mange nordmenn som har besøkt byen som studenter, kunstnere har øvet betydelig innflytelse i vårt land.

 Om kort tid samles en million mennesker rundt Brandenburger Tor. Et nytt år skal feires og tyskerne vil skue usikkert som oss, inn i en framtid med mange mørke skyer.
 Hvert fjerde barn i Berlin lever under fattigdomsgrensen. Det skrives om stadig mer vold i hjemmene. Mange fra det gamle DDR savner tryggheten, barnehageplasser og jobb til alle. Men jeg tror ikke at noen med hånden på hjertet ville ønsket seg tilbake til gamle tilstander. Heller tror jeg at de som er voksne og som har opplevd begge sider er takknemlige og litt stolte over hva de har fått være med på. Det har de all grunn til.

 Da jeg bodde i Berlin i åttiåra var det som en gang hadde vært Europas travleste trafikkryss  Potsdamer Platz  en stor sandslette. Her var ingen spor av fordums storhet og travelhet. I dag er plassen praktfullt gjenreist med god hjelp fra verdens fremste arkitekter. Vi befinner oss i en ny verden og med et modig blikk rettet inn mot framtiden , dette  må gå!

 (C) Nils Krister Larsen

Gå til innlegget

Nedtelling 2030

Publisert over 4 år siden

Alle vil ha sin del av St. Olav. Riksantikvaren, turistindustrien, pilegrimene, de ortodokse, katolikkene, protestantene, historikerne. Vi er i gang med 1000 års jubileet for slaget på Stiklestad og "kristningen" av Norge.

Jeg var i Rouen og feiret 1000 års jubileet for Olavs dåp.Katolske og protestantiske prester kappet om å være begeistret og deltagende. Vi ville alle ha vår del av St. Olav.Vi opplevde konserter og festgudstjenester i Rouens storslagne katedral –av både økumenisk og katolsk art. Et Olavsrelikvie ble overlevert.

Bare fryd og gammen!

 Alle var med og i fellesskap feiret vi det tidsskille som Olav representerte. Han som skulle bli Norges evige konge hadde valgt Kristus som veiviser.. Vikingeloven var blitt kjent ugyldig.Uønskede barn ble ikke lenger satt ut i skogen.Barmhjertighet og medfølelse ble virkeligheten.

 Det var stor fest i Rouen. Men hva var det vi feiret? Hvor er den kristendommen som biskopene pranget seg med?

 Norge pynter seg med medmenneskelighet og kristen sivilisasjon. Hvor langt er vi kommet? I møtet med våre sigøynere? Våre rusavhengige? Våre overgrepsutsatte barn? Våre rusmisbrukere? Våre aborter? Vår flyktningepolitikk? Vår rasisme? Vår selvgodhet? Vår grådighet? Vårt nye klassesystem?( de fattige – og de riktige) Listen og spørsmålene kan forlenges i det uendelige. Kravene er mange fra han som sa - Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg

 Jeg ønsker Norge lykke til med nedtelling til 2030 og 1000 års markeringen av slaget på Stiklestad og «kristningen» av Norge.

Gå til innlegget

Bare et toalettbesøk..

Publisert over 4 år siden

Av og til neglisjerer vi alt for lett de alminneligste behov..Fordi vi ikke ser hverandre? Kanskje handler dette strengt tatt om at vi egentlig ikke bryr oss?

Jeg står på Bergen Busstasjon. Det er søndag. Jeg står og venter på en venn.En kvinne kommer løpende. Fortvilet ser hun seg omkring. -Hvor er toalettet? Jeg hører henne spørre rundt omkring i boder og kiosker som holder åpent. Hun har sikkert fått et svar når hun styrter opp rulletrappen, bortover en korridor. Noen korte minutter senere er hun tilbake. -Døren er låst, myntapparatet fungerer ikke! Hun nesten roper av fortvilelse.

Jeg skjønner at kvinnen er desperat. Jeg forteller henne at det er et toalett på byens offentlige bibliotek ( ja, til og med åpent på søndag!) -det er bare 100 m å løpe! Hun nesten gråter av takknemlighet – og jeg opplyser henne om at hun må ha med seg en 5-krone. For sikkerhets skyld så tilbyr jeg henne en – hun  tar imot. Hun er borte. En alminnelig kvinne som måtte på do – ikke en sigøyner eller uteligger...

 Jeg reiser mye omkring i Norge. Toalettene langs veiene virker skitne eller de er stengt.

Kjente turiststeder har også sine toaletter, men kommunene strever med å holde dem i orden.Kanskje evner ikke kommunene å prioritere denne slags behov? Det hele faller litt utenom – og folk finner vel alltids en løsning.

 Jeg har selv kommet til Oslo S og ikke hatt den nødvendige 10- kronen som må til for å «slippe inn». Jeg har måttet løpe langt for å finne minibanken – og senere et sted som ville veksle de store sedlene. Dette kan ikke være like greit for alle.

 For noen uker siden var jeg på reise i Tyrkia. I noen av fattigste områdene av landet. Overalt hvor der fantes turister og severdigheter var der også anledning til toalettbesøk. Pent antrukne menn sørget for holde alt rent og fint. Det kostet minimalt  å komme inn, men hadde man ikke pengene fikk man likevel gjøre sitt fornødne; så fikk man heller komme tilbake og betale etterpå – man er da ikke uanstendig?

 I Norge er vi blitt så pripne at vi knapt vil forstå at mennesker som er underveis også har sine behov. Vi vil ikke forstå det. Vi er hinduer av øverste kaste.

Jeg kjenner til reiseselskaper som dropper kjøreturen ut til viktige attraksjoner fordi stedene ikke har egnede sanitærforhold. Vi lager dog mer enn gjerne glansede brosjyrer om stedene..

 Jeg spekulerer litt på dette. Forteller dette noe om oss?  For noen dager siden støtte jeg på en mann som gjorde fra seg bak en kirke, ved siden av ham stod barnevognen. Han så fortvilet på meg; - jeg beklager. Her var ikke noe sted. – Jeg måtte beklage jeg også.

 Menneskelige behov kan være så mangt. Et samfunn som ikke forstår selv de enkleste behov har sviktet – er det sivilisasjonen som slår sprekker?

 

Gå til innlegget

Et sted må jo pengene hentes fra.

Publisert over 4 år siden

Ferieidyllen forstyrres lett når man underveis blir overveldet av andres tragedie, men tross alt så skal vi snart hjem.

Vi er på vei til et nytt sted. Flyet er Turkish Airlines. Vi skal først til Istanbul og deretter langt øst i Tyrkia til steder som Trebzon, Erzurum, Kars, Batman, Sanlurfa, Gaziantep, Eufrat,Tigris.

 Det går litt tregt med å komme om bord. Det er også anledning til å bruke bakre inngang. Plutselig skjønner jeg hva det er som hindrer vår frie ferdsel. Tre politimenn står foran oss – de smiler og sier et øyeblikk. Jeg smiler ikke tilbake – derimot hører jeg et hyl fra en middelaldrende kvinne som bæres om bord. Politiet smiler unnskyldende og sier at det vil bare gå noen øyeblikk før vi kan gå om bord. Etter hvert ordner alt seg. Vi går forbi et fortvilet menneske, godt plassert mellom to standhaftige og smilende politifolk. Kvinnen roper og sier at dette aksepter hun ikke.

 Et menneske er tydeligvis blitt tvangsreturnert.

 Vi reiser av gårde til våre eksklusive destinasjoner – verdens eldste klostre, verdens eldste universiteter, Eufrat, Tigris. Vårt tema er  også folkemordet på amenerne og vår egen helt Fridtjof Nansen. På radioen hører vi at USA i samarbeid med Saud- Arabia og andre forbundsfeller bomber i Irak, Syria. Vi kjører langs grensene til disse landene. Vi hører at det siste døgnet er mer enn 140 000 mennesker kommet over grensen til Tyrkia. Vi aner i det fjerne flyktningeleirer og hører om de mer enn 1 000 000 flyktninger som allerede finnes. Vi hører om kurdere som drar over grensen for å slåss. Vi kjører gjennom kurdiske områder. Folk smiler og er vennlige.

Før hjemreise, i Gaziantep, møter jeg et ungt, hyggelig par fra Syria. Jeg hadde smilt til dem og de løfter opp barnet sitt, synlig stolt. De er unge, pene og sikkert velutdannede. De forteller at de håper å komme til Norge. Sjansene burde være gode, sier jeg.

 Jeg har vært hjemme noen uker nå. I dag hører jeg at man skal redusere matpenger til voksne flykninger som har fått opphold. Pengene som genereres skal brukes til returneringer og til bosetting. Et sted må vi jo hente pengene fra. Tross alt.

 

Gå til innlegget

Drømmen om et hjem

Publisert nesten 5 år siden

Der må finnes hundretusenvis av mennesker i Europa som nå drømmer om trygghet og gode oppvekstvilkår for barna

Jeg har et hus.  Her vokste mine barn opp. Huset står tomt og forlatt. I Norge står veldig mange hus tomme. Over hele Europa har vi nå hjemløse mennesker på jakt etter bolig. I Middelhavet drukner daglig mennesker på flukt fra krig. Tyrkia tok i forrige uke imot over 100000 flyktninger. Jeg kontaktet vår kommune og stilte mitt hus til disposisjon. Jeg fikk vite at mitt hus lå for langt unna sentrum. Lurer på hva fortvilte mennesker i desperat nød tenker om dette? Huset mitt ligger en halv time fra sentrum, kristiansund. Ser vi ikke lenger muligheter og løsninger - har vi mistet perspektivene?

Jeg gleder meg over at Norge sa nei til OL- galskapen - og regner med at vi nå har midler til overs; og at landet nå har anledning til å ta imot mange mennesker i stor nød.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere