Nils Krister Larsen

Alder: 61
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

et ledig rom

Publisert nesten 5 år siden

Vi vet at veldig mange mennesker er på leting etter et sted å hvile, en hverdag.. Konflikten i Syria har skapt uendelig mange flyktninger. Norge ser helst at disse blir håndtert i Syrias nærområder.

Vi har i Norge tatt imot nesten 10 000 flyktninger det siste året. FrP soler seg i glansen. FRP mener at det er takket være partiets vellykkede flykningepolitikk at vi nå tar imot færre asylsøkere enn ifjor. (Til tross for verdens flykning situasjon som forverrer seg). 

Sverige har så langt i år tatt imot 70.000 asylsøkere. Behovene i Syria er mer prekære enn noensinne. I all hovedsak er det Libanon og Tyrkia som håndterer de millioner av flyktninger.

I Norge er vi flinke til å regne. Vi betaler oss gjerne fri fra besvær. Det koster Norge 150 millioner å ta imot 100 flyktninger . Det hevdes at hadde Norge investert tilsvarende i nærområdene til konfliktene kunne man for dette beløpet hjulpet 26.000 flyktninger. Da tenker jeg at Norge burde gitt så det monner og ganget kostnadene i Norge med 10, hvilket skulle utgjøre - 1.5 millarder ( fortsatt peanuts i norsk sammenheng) og hjulpet 260 000 flykninger. Da hadde det begynt å smake av noe. I stedet velger vi å telle ørene, og bidrar med knapper og glanspapir.

Det heter seg at det koster Norge 1,5 millioner å ta imot en flyktning. Jeg har også hørt andre tall. Uansett så er jo dette penger som går inn i systemet - pengene finansierer tjenester som i stor grad leveres i Norge. Det er mange som henter sin gevinst fra flyktninger i nød. Kalkulatorene går og går. Vi er redde for at vi skal tape penger - og glemmer at det er snakk om å hjelpe mennesker i en prekær situasjon. 

 Norge med sine  tusener av milliarder på bok har råd til å hjelpe mange. Enten i  Norge - eller der hvor flyktningene måtte befinne seg.  Frykter vi for utgiftene og konsekvensene her hjemme - med å ta imot flykninger - må det være mulig  å finne rimeligere løsninger - flyktningene ber ikke om luksus - det kan lages midlertidige og enkle bosteder - det bør kunne åpnes for at flyktninger kan ta inn privat hos folk som er villige til å stille rom til disposisjon. Norske hus og leiligheter har ekstremt mye ledig kapasitet. I Danmark har de regnet på det: Hvis 300 familier med ett ekstra rom åpner dørene, kan de få plass til opptil 600 asylsøkere. I Norge finnes der tusenvis av slike ledige rom. Vi har vesentlig flere rom til rådighet nå enn da Finmarks befolkning måtte flykte sørover. 

 Vår store utfordring er at vi er blitt så rike at vi har ikke råd til noe. Jeg husker aristokratiske venner i Spania. De hadde aldri penger - pengene var investert i eiendom. De siste årene har nordmenn investert mye i eiendom -  noen av oss kan utvilsomt være villige til å dele   - om vi bare fikk lov.

Gå til innlegget

Arbeit macht frei

Publisert nesten 5 år siden

Et lite innlegg om pensum, korrupsjon og produksjon.

Hver eneste dag hører vi om trygdesnyltere.  Vi hører om mennesker som sitter på gaten uten å gjøre noe som helst. Vi hører om arbeidsledige

                               *

 Vi ( hvem nå vi kan være) hoverer gjerne over disse som «ikke er med».

                                *

Statsministeren har løsningen. Mer utdannelse.Oppgradering av lærernes kompetanse.

                                 *

Alle må med, alle må bidra. Det spiller ikke noen rolle hva jobben din handler om.Det som spiller en stor rolle er at vi får tatt ut ditt potensiale, enten du skal produsere hoggtenner for leketøysindustrien, kuler for våpenindustrien eller undervisning for elevene dine

                                 *

Bare du er med på å holde hjulene i gang, så er alt ok. Bare du er produktiv.

                                   *

 Kunnskaper er bare viktige i den grad de kan omgjøres til målbare verdier. Verdier er alt vi gjør: enten det handler om kaste borgere ut av landet, å investere penger i fonds, eller gi hverandre prestasjonspoeng. Det kalles BNP.

                                    *

Det er viktig at vi skaffer oss kunnskaper. Skole og utdannelse er det viktigste. Hjulene må holdes i gang. Det mente man også i de fleste totalitære regimer ( som verden har sett mange av). Arbeidsmoralen var så godt innprentet at folk strømmet til konsentrasjonsleirene. Bare jeg gjør en god nok innsats så vil alt gå bra. Man trodde gjerne det, som man også gjør det i dag.

                                     *

Problemet er bare at kunnskap er ikke nok. Vi må kreve mer av lærerne våre; enn at de skal bokføre innlært pensum

                                      *

Det er noe mer vi må kunne. Vi må lære elevene våre å stille spørsmål, være kritiske. Problemet er at dette ikke vokser fram av pensum, men i opprør til pensum. Vi trenger opprørere, alle dem ikke godtar oppleste sannheter. Vi trenger mennesker som dropper alle karrierehensyn og som gir oss sannheten om det som foregår på bakrommet – .

                                       *

Det uhyrlige er at det er noen som suverent hevder at de besitter sannheten - og at de til og med har gjort den til pensum. Livet lærer oss at sannheten er så mye mer – og at den kun kan læres når pensum bare ligger igjen som små spor i hjernen, som en slags retningssans – veien videre finner man dog først når man innser at kunnskap kun har hensikt og mening når den harmonerer med samvittigheten .

                                         *

Det er vårt eget ansvar å finne fram til samvittigheten. Det er ingen andre enn vi selv som kan oppfatte dens signaler i oss selv . Og finner man ikke fram er der mye som er gått tapt. Kanskje står huset og bilen der når det hele er overstått. Men hva mer?

                                           *

Men hvor ble det av alle dem som vi drepte på livets vei – av allmennpreventive hensyn?

 

.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Uregistrerte hender

Publisert nesten 5 år siden

Vi får daglige oppdateringer på tall om arbeidsledige, trygdede, flyktninger, asylsøkere, papirløse. Vi er flinke til å telle i dette landet.

40 000 uregistrerte ledige hender. De fleste i alderen mellom 20 og 30 år.Ekspertene er travelt opptatt med å finne ut hvem de kan være. Noen går ikke til NAV. Noen har ikke latt seg registrere. Hvem er de? Hva gjør de? Det blir problematisk i et samfunn som vårt å ikke ha alle registrert og plassert.

Ekspertene tenker at de som ikke har latt seg registrere er kriminelle, omstreifere – backpackere eller de lever på venner og familie. Ekspertene er overrasket over at de er så mange.  En ekspert hevder at dette er skandaløst – vi har enorme behov i dette landet. Disse menneskene må i arbeid. Vi må utnytte deres arbeidskapasitet! Vi har ikke råd til dette.

Dette var tema for dagsnytt i dag morges.

 Litt senere hører jeg på radio/Ekko om ca. 18 000 ofte begavede mennesker som bor her papirløst og som svært gjerne vil arbeide, men som ville bli ekspedert ut av landet om de meldte seg.

 Norge sier seg villig til å ta imot 1000 flyktninger. Millioner av flyktninger fra Syria leter et sted å oppholde seg. Vi vet hva krig er i Norge. 50 000 nordmenn flyktet til Sverige under siste krigen – som en takk burde vi kanskje tatt imot 50 000 syriske flykninger? Tenk hvilke verdier - så mye arbeidskraft!

 I konsentrasjonsleirene sendte man barn og kvinner direkte til gassovnene. Noen av mennene hadde arbeidskapasitet og man kunne dra nytte av denne så lenge de hadde arbeidsevne. Når kreftene var brukt opp ble  de skutt eller gasset i hjel.

Våre arbeidsgivere bekymrer seg for arbeidskraft som går tapt.

Jeg hører ikke at de bekymrer seg for menneskne som ikke melder seg som arbeidssøkende. De bekymrer seg for verdiene som går tapt.

I dag har ikke et menneske menneskverd – det har verdi. En hjertetransplatasjon koster en million. En levertransplatasjon 860 000. Et livs arbeidsinnsats tilsvarer et års opphold for en soldat i Afghanistan. Vi kan dette med prissetting, men vet mindre og mindre om menneskeverd.

 De 40 000 unge som ikke har meldt seg, de 18 000 papirløse er mennesker som jeg tror er tvunget til utenforskap. De unge, mange av dem, passer rett og slett ikke inn i den kvernen vi helst vil ha dem. Jeg tror der finnes gode grunner for dette. Hvorfor de papirløse ikke melder seg skjønner vi jo godt – de som melder seg har jeg møtt på flyplasser overalt i Europa på vei til sine hjemlige konfliktområder. Det tragiske er at de ikke lenger har et Amerika de kan dra til. Det har heller ikke våre hjemlige «aldri innmeldte» - jeg føler meg rimelig sikker på at mange ville tatt sjansen og dratt – slik en million nordmenn også gjorde det for mer enn 100 år siden.

Det er ikke lett å få det til i et land hvor man ikke føler seg elsket. Alle har heller ikke lyst til å være en kopi av naboens barn.

Gå til innlegget

Fattige mennesker

Publisert nesten 5 år siden

Jeg hører stadig oftere politikere som snakker om «fattige mennesker».

Jeg undrer meg litt over dette: hvordan kan en person lønnet av skattemidler så suverent, nærmest nedlatende; snakke om fattige barn, ressursfattige familier, ubemidlede mennesker..

Det virker som om vi igjen har etablert «fattigdom» som en grei karakteristikk av gitte grupperinger, som om fattigdom er blitt akseptert virkelighet. Er dette «helt greit» i et «rikt samfunn» som vårt? Hvem er disse som snakker om de såkalte fattige – hvordan har de klart å tilrane seg privilegier som definerer andre som fattige?

Mennesker i en vanskelig økonomisk situasjon kan være mennesker som har hatt helseproblemer eller som ufortjent ha havnet i et uføre – kanskje tok de en gang en sjanse som kunne ha kommet mange til gode.

Når folk ligger nede blir fordommene raskt veldig synlige.

 Vi hører hver eneste dag at vi lever i et av verdens rikeste land. Noen er blitt rike av at vi befinner oss i et land med store ressurser. Veldig rike. Noen måtte kaste kortene – og ble tvunget til å forlate karusellen.

 For mange «fattige» blir følelsen av at man har måttet gi opp samfunnets forventninger i forhold til barna den verste. Alle vil at «mitt barn» skal ha det like bra som naboens. Alt legges opp til dette. Det er vanskelig å være fattig i et rikt land. I et land med så uendelig mange sjanser stiller man seg nærmest uforstående til den fattige : hva er det som feiler dette mennesket. Fattigdom blir en diagnose.

 Mange yrkesgrupper lever av våre svakere stilte grupper – enten de kaller seg leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer, spesiallærere, politikere, byråkrater, politivesen –

 Mye kunne vært spart om vi bare sørget for en anstendighet i alle våre borgeres liv. Vi har et oljefond som skal sørge for våre pensjoner – det sier noe om forpliktelse – vi har også en forpliktelse i forhold til alle våre medborgere – til familier som sliter. Det skulle bare mangle. Noen i dette land tjener alt for mye, noen har for lite til å klare seg.

 Det er den gamle leksen: det handler om fordeling. Noen i dette landet har god grunn til å være veldig sinte! Det var ikke statsministeren som skapte oljen, eller fisken – dette er goder som tilhører fellesskapet – alle våre barn tilhører fellesskapet. Enhver ubemidlet må ha hjelp til sørge for barn og egen helse – det sier seg selv – som det sier seg selv at vi gir medisiner til en kreftsyk. 

 

 

 

Gå til innlegget

Fattigdom på norsk.

Publisert nesten 5 år siden

Vi hører ofte om kommuner som sliter, men hva dreier det seg egentlig om?

Veldig mange kommuner skusler bort ufattelige beløp til igangsatte prosjekter som aldri fullføres. Kommunehus som utnyttes dårlig, eldre og pleieomsorg som ikke fungerer, skolersom ikke vedlikeholdes. Mye av elendigheten skyldes dårlige disponeringer og liten eller ingen relasjon til det fellesskap det arbeides for. Ting blir til og ting faller fra hverandre uten at det koster annet enn at man havner på robek listen. Det lar seg nesten alltid gjøre å fraskrive seg ansvar.

 Mange klager høylytt over kommunenes disponeringer. Mange av de som klager er ofte selv bemidlet og har plassert sine verdier helt andre steder enn i hjemme-kommunen. Og mest sannsynlig er det få av disse som har engasjert seg i lokalpolitikken.

 Mye av vår armod handler om at det er de færreste av oss som egentlig er villige til å ta sjansen på lokalsamfunnet. Det er for risikabelt. Mest sannsynlig har vi vår lille formue og vår drøm om lys og varme – sikkert ikke noe galt med det. Men da må vi også være villige til å betale prisen for vår hjemlige armod.

 Vår stat er blitt rik og mektig. Vi løper omkring og fatter ikke at staten ikke betaler regningen. Det blir som studenten som ikke får mer penger fra sine velstående foreldrene – hvorfor hjelper de meg ikke? Hvorfor hjelper ikke staten oss – det investeres i utlandet, i eiendommer som befinner seg i Langtvekkistan – hvorfor får ikke vi pengene? Hvorfor får vi det ikke til? Det kan være vanskelig for bortskjemte barn å forstå dette.

 Våre kommuner sitter på store ressurser og hyler sin armod. Heller burde vi beklage oss over vår egen manglende vilje til samarbeid og satsning på hverandre. Vår armod handler først og fremst om manglende solidaritet og manglende evne til å se mulighetene i hverandre. Bedre å vente på nye midler - søknadene ligger inne. Og hvilken rolle spiller det forresten – pensjonen er sikret og huset stiger i verdi og i morgen reiser vi på ferie. Våre fattige nabobarn klarer seg garantert - de har jo sosialkontoret.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere