Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Hverdagsterror

Publisert nesten 5 år siden

200 år etter at vi fikk vår grunnlov har vi fortsatt mange byråkrater, "medmennesker" og politikere som kan gjøre livene våre uutholdelige.

Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om barn som blir hentet på skolen for å sendes til et krigsherjet land. Kanskje er barnet født i Norge, kanskje snakker det like godt norsk som deg eller meg. Det skal likevel ut fordi foreldrene har landet her på «feil premisser». Hva gjør jeg, hvordan skal jeg få framført mine tanker omkring dette? Hvordan protestere?  Jeg kan skrive her på «Verdidebatt». Kanskje leser 100 eller 500 mitt innlegg. Kanskje får jeg noen «likes» Hva mer kan vi gjøre?

Jeg fikk en telefon fra en hyggelig mann i Sogn som fortalte meg at han må reise til USA eller Afrika  når han skal treffe sin kone . Hun får ikke innreisetillatelse til Norge. Hun mistenkes for å ville bli i Norge. Paret har giftet seg. Det ser ikke ut til å hjelpe. Hvordan dette tillates? Det er vel ikke greit?

 Jeg hørte i går om en kvinne som er prest i en pinsemenighet i Norge. Hun er gift med en nordmann og ble for noen dager siden, sammen med ett av barna sine, sendt tilbake til Sør – Afrika. Visstnok har hun bodd her lenge – hun har til og med to barn  som blir igjen hos pappa i Norge. Kvinnen har ikke nok utdannelse  ( man skal ha mastergrad for å bli godkjent som prest i Norge). Mannen har etter sigende ikke høy nok inntekt til at han kan dokumentere passende forsørgerevne. Dette må da være et brudd på menneskerettighetene? Er det ingen som har tenkt å protestere?

 Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om familier som splittes grunnet byråkratiske forordninger. Jeg ville blitt veldig sint om min kone ble nektet adgang til riket, uansett hvilken universitetsgrad hun måtte ha eller ikke ha, uansett hva jeg eller hun måtte tjene. Det måtte nødvendigvis være vårt private ansvar å ordne opp i dette. Og min kjærlighet til et annet menneske er vel også først og fremst min sak? Retten til kjærlighet høres ut som en menneskerett, eller?

 Ett av regjeringspartiene legger hele sin politiske tynge i å få sendt ut Mulla Krekar. Folk satser sin politiske karriere på dette. Mannen har kone og barn i Norge; de er etter hva jeg har forstått norske borgere. Hvilke verdensproblemer tror Siv Jensen at hun løser ved å sende mannen til Irak eller Yemen? Hun løser ingenting. La heller mannen få bli her, om det er det han ønsker – la oss lytte til ham og finne ut hva det er som gjør at vi kaller ham terrorist. Gi ham en stilling på religionsvitenskapelig institutt og la ham få komme til orde – er det ikke ytringsfriheten vi er villige til å dø for?  Mannen har ikke gjort en flue i Norge fortred, etter hva jeg har kunnet skjønne. Jeg tror hatet til mannen er så sterkt fordi vi vet minimalt om hva det er han egentlig vil si. Eller vi trenger hatobjekter. Det sies at han har kommet med trusler på nettet – jeg leser daglig skremmende trusler på nettet fra brave nordmenn – mye av dette burde kunne kvalifisere til både fengsling og bøter.

 Jeg var redd 22. juli 2011. En nordmann hadde drept mange  mennesker og sprengt regjeringsbygningen. Den angsten sitter fortsatt i meg. Jeg grubler hver eneste dag på hva det var som gjorde denne mannen så farlig. Jeg gremmes ved tanken på at mannen  fortsatt sitter et sted i Norge. Han skapte dype sår. I dagene etter denne hendelsen følte jeg at folk var litt snillere med hverandre. Litt vennligere. Alt dette er borte nå. Vi kjører våre egne hensynsløse løp og har glemt alt. Vi tror igjen at faren ligger blant de andre, de som kommer fra andre steder.  Jeg er dessverre ikke overbevist.

 Skal framtiden bli tryggere for våre barn tror jeg vi må skrive en ny samfunnskontrakt. Vi må igjen gripe fatt i ansvaret vi har for hverandre. Det er for lett å falle utenfor i dette samfunnet. Det er for få som sier: jeg trenger deg! Vi har bruk for deg.

 I disse dager hyler vi opp om ytringsfrihet. Det er bra. Men hvordan skal vi bruke den? De færreste av oss kan tegne. Karikerte tegninger ser dessverre ut til å ha sterkere virkning enn det skrevne ord. Dette visste nazistene alt om. Jeg har sett karikaturer fra nazi- Tyskland som gjorde jøder til dyr. Som utvilsomt bidro til holocaust. Jeg leser ord i norske sosiale medier som også er svært sårende, slående, men som ingen bryr seg om. .

 Mennesker som i dag fortsatt tror på dialog - de som avviser droner som språk - som adekvat respons mistenkeliggjøres. I en tid hvor vi trenger ytringsfriheten mer enn noensinne kan det virke ubehagelig å synliggjøre sine tanker og meninger. De bør helst være de riktige - og helst rettet mot felles hatobjekter. Blasfemi, hån er ikke hyggelig.:det er ikke dialog. Utveksling av tanker  - og evnen til å lytte er dialog. Klart man kan si hva man vil om Islam, Hinduisme eller Kristendom – det må være en menneskerett, men før vi slår til må vi også ha stilt spørsmålene – lyttet – utvekslet tanker.

 I 1814 fikk vi en lov som nektet jøder adgang til riket. I 1816 forliste et hollandsk skip utenfor kysten. Mannskapet ble tatt på land. En i mannskapet viste seg å være jøde. Mannen ble pågrepet  -  og måtte øyeblikkelig forlate riket-  med politieskorte til grensen!.  Byråkratene var like ivrige den gang som nå. Hverdagsterrorismen var like uhyggelig. 

 

 

Gå til innlegget

Om å dø ( leve) for saken

Publisert nesten 5 år siden

Vi hetser hverandre og prøver å ta hverandre; noen er villige til å dø for ytringsfriheten - det må vi alle være - bare ikke jeg.

 Jeg vil heller leve for andres rett til å leve. Jeg vil heller leve for andres rett til mat og bolig.Jeg vil heller leve for alles rett til skole og arbeid. Jeg vil heller leve for andres rett til ytringsfrihet.

Ytringsfriheten er viktig. En hel verden har den siste uken vært i Paris og vist sin solidaritet med Charlie og redaksjonens tragiske død. Samtidig med tragedien i Paris foregår der en massakre i Nigeria. Landsbyer ligger rasert og minst 2000 mennesker er drept på det mest bestialske vis. Vi hører om flyktninger som kaver i Middelhavet, vi hører om krigen i Syria. Vi hører om så mye. Vi står alle maktesløse, samtidig som vi gjør oss klar til å dø for ytringsfriheten.

 Ytringsfriheten forutsetter at visse behov er dekket. De som styrte redaksjonen i Paris var glade levemenn – de kunne provosere med mette mager og store glis.

 Konfliktene i verden handler i dag om urimelig skjev fordeling av godene. Jeg har vært i Egypt og kjent på raseriet. Jeg ville også vært rasende om jeg var innesperret. Jeg ville aldri hatt samvittighet til å latterliggjøre menneskene jeg møtte. Til det var fortvilelsen for stor.

 Når vi håner og latterliggjør Islam råker vi først og fremst de som lever i armod. De som ikke har annet enn sin tro. Klart det skaper bråk. Vi burde heller kritisere og utfordre de perverst rike arabiske oljenasjonene som elegant kunne ha lettet på mye av trykket –

 I stedet burde vi gått i oss selv og sett litt nærmere på hva vi kan bidra med. Vi bidrar så mye hører jeg stadig vekk. I Afghanistan bidro vi med 10 milliarder. USA har etter sigende bidratt med et beløp tilsvarende hele vårt oljefond. Afghanistan er i dag verdens fattigste land. Det sier seg selv at da er grobunn for terrorisme lagt. Bombene og soldatene var ikke noe fornuftig bidrag.

 Dersom vi er villige til å dø for ytringsfriheten må vi bidra i Middelhavet, vi må hjelpe syrerne, vi må hjelpe til et utall steder som preges av uro og fattigdom. Jeg tror dette er eneste måten våres barns framtid kan sikres..

 Statsministeren har marsjert for ytringsfriheten. En flyktning i Middelhavet ytrer seg også – derfor befinner hun seg i en båt uten mannskap, på autopilot. Ville vår statsminister, vår justisminister, våre sekretærer i Nato, i Europarådet være villige til å gå for de mange som er på flukt? For de mange som ikke har anledning til å marsjere for ytringsfriheten, er statsminsiteren villig til å stå opp for dem? Det er ikke sikkert at de alle ennå har fått sin kondolanseprotokoll.

 Dødsdansen må en gang ta slutt.

Gå til innlegget

Om jeg bare kunne tegne...

Publisert nesten 5 år siden

Og det er synd at jeg ikke kan tegne for da ville jeg laget karikaturer av Anders Anundsen og Siv Jensen .

Kanskje av Anders Anundsen mens han leier et lite barn ut til et fly som snart skal avgårde til Afghanistan. Anundsen  ser veldig fornøyd ut. Bak ham skimter vi konturene av mange barn og en tropp norske soldater nettopp hjemkommet fra Afghanistan. Undertekst: en manko på 500 returer er ikke tilfredsstillende.

Politiet henter et barn i en norsk skoleklasse. I et annet hjørne av tegningen ser vi mennesker som står i kø foran en buss. Det dreier seg om handikappede som skal busses bort for å dø. T4 aksjonen i Berlin. En politiker dytter på: – vi ligger etter  måltallet på 2000 avlivninger i døgnet. Han sparker en av sykepleierne.

 Siv Jensen står i taxfree kø og gliser: vi har rekordtempo i utsendelse av utenlandske  kriminelle. Vi når våre mål. ( Hun prater til en NRK mikrofon) Vi aner konturene av et politifølge gjennom vinduet. En familie uteskorteres. I en annen del av tegningen ser vi en forfyllet nordmann som denger barna sine. FrP har sørget for større kvotefrihet.

 Et annet bilde kunne være et folketomt Oslo omringet av et gjerde. Utenfor gjerdet mange skadde krigsflykninger fra Syria.  I en annen del av bildet ser vi en gruppe trygdede som står i kø foran et kontor. På døren står det : registrering av restarbeidskapasitet.

 

Gå til innlegget

Kunsten å håne og å latterliggjøre

Publisert nesten 5 år siden

Vel vitende om at jeg ikke tilhører landets flertall tillater jeg meg å meddele at jeg har svært lite til overs for pressens behov for å trykke elendige, pubertale vitsetegninger av profeten Muhammed.

Det er grusomt det som skjedde i Paris. Tiltakene mot terrorisme raserer den friheten vi er villig til å slåss for. 

Det er forferdelig det som foregår i Middelhavet akkurat nå. Det er fryktelig å tenke på situasjonen i Syria, Iran, Irak, Afghanistan, Pakistan. Jeg skremmes av teknikere i Seattle som sender avgårde droner som sprenger hus og landsbyer på helt andre sider av kloden. Jeg føler sorg over verdens flyktningsituasjon - .Jeg gremmes over situasjonen til mange arabere i Frankrike osv.

For noen år siden gikk ambassader i luften, titusener tok til gatene, verden fikk nye selvmordsbombere - alt som en reaksjon på vestens hån og forakt – slik den framkom i noen karikaturtegninger som ble trykket bla i Danmark og i vårt eget land.

 Nå er vi igjen i en situasjon hvor hatet blomstrer – og hva som helst kan egentlig skje. En gruppe journalister har provosert i årsvis. Hva har de egentlig oppnådd? Nå fikk de kanskje den reaksjonen de selv har fryktet lenge. Deres redaksjonslokaler har lenge vært dekorert med sikkerhetsvakter. Det hjalp lite. 90 000 politifolk er nå på leting etter terroristene og redaksjonsmedlemmene ligger døde.

 Da jeg gikk på gymnas i Frankrike hadde jeg flere arabiske venner. Jeg tenkte egentlig aldri over at de var muslimer. Vi hadde ikke religionsundervisning på skolen. Jeg opplevde mine venner som gjestfrie og hyggelige. Jeg ville aldri kommet på tanken at jeg skulle harselere med deres tro. Hvorfor skulle jeg det?

 Da jeg var yngre – 12, 13 år og gikk på ungdomsskolen i Norge var jeg med på å lage klasseavis – og dumme som vi var laget vi karikaturtegninger av noen av jentene i klassen. Vi skrev også slemme dikt. Vi klarte å såre – heldigvis hadde vi en lærer som fikk oss til å be om unnskyldning. Jeg tror vi våknet og skjønte hvor farlig det kan være berøre et menneskes forfengelighet, om det ikke gjøres på en vennligsinnet måte. Vi lærte litt om noen av de grensene som vi alle må sette.

 For noen er troslivet selve livet: - i islamske land kan det fortsatt forholde seg slik: mange mennesker opplever stor sosial urettferdighet, og religionen blir det som gir mening og samhold i en ellers mistrøstig tilværelse.. Gjennomsnittsalderen i mange av disse landene er svært lav - skolegangen er ikke god nok – og massene blir lett manipulerbare. Vesten oppleves ikke nødvendigvis som noen velgjører – og følelsen av latterliggjøring kan gjøre situasjonen eksplosiv. Fortvilte mennesker er sårbare og kan bli sinte. Når man ikke lenger har noe å tape  kan hva som helst skje.

 Kanskje er det en storkonflikt i ønsker oss?

 I Tyskland for bare 80 år siden ville flertallet av befolkningen at en leder som het Adolf Hitler skulle få makten. Folket var med på notene og avisene flommet over av karikaturtegninger som hånet jøder, sigøynere, homoseksuelle osv. osv Menneskeverdet var blitt borte og folket var blitt barbarer.

 Dersom ytringsfrihet handler om å produsere sårende karikaturtegninger, så er jeg motstander av ytringsfrihet. Jeg lærte på skolen at frihet også handler om ansvar – det handler om å ta bevisste valg. Friheten til å håne vil jeg helst slippe.

 Jeg er absolutt for en åpen dialog om religion – religionskritikk skal man bedrive. Det måtte et opprør til her også før vi fikk vårt demokrati. Det var en lang prosess

Men vi må vite hvem vi debatterer med - og vi må vite hva vi snakker om. Det handler om dannelse.

 

 

 

Gå til innlegget

Min gode venner kredittkortselskapene

Publisert nesten 5 år siden

Det er viktig med gode og trofaste venner. Kredittkortselskapene ordner også dette.

Det er i disse travle tider uvanlig å motta brev og hilsener fra gode venner – finnes de overhodet? Ble de ikke borte i dragsuget alle sammen?

 Uansett tøffe tider så er der likevel noen som ikke glemmer meg – kredittkortselskapene!

Senest i går ble jeg tilbudt et lån – på kr. 290.000. Det skulle bare koste meg kr.3925 pr.mnd - om jeg tilbakebetalte det over 15 år. Noe som bare utgjør litt over 300 000 i renter ogomkostninger. Dette må jo kalles et vennskapelig bud!

 Kredittkortselskapene gir meg også tilbud om reiser, forsikringer teaterbilletter, opera, restaurantbesøk..…hvilken venn ville gjort noe liknende?

 Når jeg ringer til kredittkortselskapene er de alltid vennlige og imøtekommende. Slik gode venner skal være. Og går det en stund siden sist vi pratet så kontakter de meg på mail og spør om jeg er fornøyd med tjenestene deres . Det er så hyggelig. Så omtenksomt.

 Det er kjekt med kredittkort. Jeg slipper renter på mine utlegg i en måned og deretter forlanger de bare 22%  - 30% på utestående. Har jeg andre venner som forlanger noe som helst?

 Og mangler du penger så stiller straks et annet selskap opp og sluker din kredittgjeld for bare et skarve etableringsgebyr. Hvor lenge er det siden jeg sist etablerte et vennskap? Kanskje var det bare etableringsgebyret som manglet. Slettes ikke usannsynlig…

 Og kanskje er vennene borte fordi de alle har latt seg omfavne av kredittkortselskapene. Da har man jo alt penger kan kjøpe – og tidsfristene gir nok å holde på med. Når var der sist en venn som ga meg en tidsfrist?

 Kanskje burde jeg som alle luringene starte kredittkortselskap. Vennene ville strømme til – og jeg ville leve i rentefri lykkerus!

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1292 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1270 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1148 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 847 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere