Nils Krister Larsen

Alder: 61
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

et møte 17.mai 2009

Publisert over 10 år siden

 Jeg setter meg ved et bord. Det gjør en herre og to damer også. Vi kommer i prat. De smiler, de ler, de lytter, de er inkluderende. De er interessert i meg og mine ord. Mannen forteller fra sitt liv.  Før han kom til Norge hadde han viktige og ansvarsfulle jobber rundt omkring i verden. Han hadde vært involvert i store prosjekter i Midt-Østen, i Libya, i Irak, i Bosnia.

-Veldig mye av det jeg har bygget opp er borte. Ødelagt av bomber eller rasert på annet vis.

Likevel sitter denne mannen der med et kjærlig blikk til sin kone. De har vært gift i 35 år og flørter med hverandre. Jeg har mistet alt, sier mannen; mange ganger. Nå har han vært flyktning i Norge i 14 år.

-Jeg kan reise tilbake. Det vil jeg gjerne. Men min kone vil ikke. Hun vil ikke forlate våre barn som nå er blitt nordmenn. Jeg vil ikke forlate min kone, så vi må være her. Det var lettere å være her før. Da kunne jeg gjøre mer nytte for meg. Jeg snakker mange språk og har høy utdannelse. Men når jeg søker og de ser min alder skjer ingenting. Kanskje har du noen bekjente i hotellbransjen? Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg kan sitte i resepsjonen. Jeg kan snakke med folk. Jeg er glad i mennesker. Nå kan jeg bare ta på meg frivillige verv. Jeg jobber i besøkstjenesten, for Røde kors, jeg er aktiv i moskeen.

Jeg sitter overfor en mann som har overlevd bombeangrep i Irak, som har sett hjembyen sin Sarajevo bli bombet sønder og sammen. En mann som i all hast måtte forlate sitt land og flykte til et fremmed land. Mannen har all grunn til å være fortvilet, men henger sammen. Ligger hemmeligheten i hans elskelige kone eller i den ufattelige humoren de sammen har utviklet?

Jeg snakket i dag med en mann som har mistet sitt land, sine livsverk, mange i sin nærmeste familie. Som gang på gang er blitt frarøvet verdighet. Denne mannen smilte til meg - oppmuntret meg og fikk meg til å se at mennesket er mye mer enn sin jobb, sitt hus eller sin bil.

Jeg tror vi kan ha mye å lære av våre nye landsmenn. Mange av disse har vært gjennom kriser som gjør våre greier ubetydelige og latterlige.  Menneskeverdet i vårt eget land står på spill. Vi er alle mer enn den jobben vi mister eller pengene vi tapte. Bare spør dem som måtte flykte fra alt.

http://www.nilskrister.blogg.no/

Gå til innlegget

klassebarrierer

Publisert over 10 år siden

Journalistene trives på sitt behagelige (lønns)nivå og har det for makelig til å gidde å engasjere seg for samfunnets utgrupper.

I min ungdom var det nesten som å banne i kirken å prate om klasser i Norge.

Det gjør man igjen.

Mange mener at de tilhører middelklassen. Noen øvre middelklasse. Noen er bare rike. Og da tilhører man overklassen.

Noen har kompetanse. Da tilhører man kompetanseklassen. Vi som har kompetanse. Noen kan tilhøre både kompetanseklassen og middelklassen eller overklassen.

Noen har makt og de tilhører eliten enten de kommer fra arbeiderklassen, kompetanseklassen eller overklassen.

I tillegg har vi en gruppe som det er vanskelig å definere. Det er de som vi har definert ut av det ordinære rollemønster: de trygdede. Disse har utvilsomt også sitt eget system for rangering.

Noen har ikke arbeide. Og er kanskje heller ikke trygdet. De er kriminelle. Sosialklienter. Syke. Narkomane. Dette blir kanskje de klasseløse?

Jeg tror vi har mange gode journalister som kunne har skrevet utmerket om de forskjellige sjikt. Problemet er at de tør ikke, eller de gidder ikke. Snobberiet har tatt overhånd og man forlater ikke så lett sine likesinnede.

 Journalister og politikere (som jo lever av hverandre – og som begge parter definerer seg som middelklasse) trives på sitt behagelige (lønns)nivå og har det for makelig til å gidde å engasjere seg for samfunnets utgrupper.

Makelighetsaspektet og feigheten er utvilsomt hovedårsaken til at vi for hver dag mer og mer definerer oss som grupper og klasser. Vi med kompetanse – og alle de andre. Det er nye maktkonstellasjoner som konsolideres.

Jeg tror vi skal være glade for at vi har nettet. Her kan vi alle, enten vi tilhører kloakken eller eliten, se på hverandres begredeligheter og gremmes så godt det lar seg gjøre. Over oss selv og hverandre. Det har vi alle mer eller mindre god grunn til.

Gå til innlegget

En mann bor alene. I flere år har hans sønn forsøkt å få en pleieplass til sin snart 86 år gamle far.

Noen ganger må sønnen reise bort.

Da får mannen hver dag levert mat hjemme hos seg selv. Ingen kontrollerer at mannen spiser maten sin. Ingen har anledning til å sette seg ned. Prate med mannen. Når sønnen kommer hjem fra sine reiser er det ikke uvanlig at faren sitter i sine egne ekskrementer.

Den gamle mannen er en hedersmann. Han lå aldri samfunnet til last. Men fordi han tok godt vare på seg selv var han heller aldri syk. Ikke før han helt uskyldig ble innhentet av alderdommen.

Denne mannen har vi ikke ressurser til å hjelpe. Vi har ikke plass til ham i herberget. Han er ikke syk nok. Hans kons var syk nok for flere år siden. Hun ble ført alene til sykehjemmet. Mannen blir sittende igjen, og blir langsomt eldre og dårligere. Han venter fortsatt. Han vet ikke lenger hva han venter på. Og sønnen leverer en heltmodig innsats for sin gamle far, men av og til må han reise bort for å gjøre jobben sin.

Vi jobber mye i landet vårt. Slik har vi fått såkalt velstand. Men barna er i veien. Og våre gamle er i veien. Når de ikke klarer seg selv så er de i veien. Hva er det som har gått så veldig galt? Hvor er de blitt av alle hendene som skulle være der for våre gamle hedersmenn og kvinner?

Hvorfor er det ingen som prater med denne gamle mannen når sønnen hans en sjelden gang må reise bort. Vi snakker om tiltak mot arbeidsledighet. Ingen i dette landet er arbeidsledige. Oppgavene skriker etter oss. Problemet er at vi bare definerer lønnet arbeide som arbeide. Kanskje vi burde endre ordet trygd. La oss heller bruke ordet borgerlønn. Og kanskje det skulle være lov å stikke innom et hjelpeløst menneske  til tross for trygda. . Man er jo betalt for det. Man har borgerlønn! Da vil flere enn en vri seg ut av ensomhet og isolasjon.

Gå til innlegget

Pengene ble borte?

Publisert over 10 år siden

utenfor murmuseet i Berlin (c) Nils Krister Larsen

Jeg hører om milliarder av dollars som er borte,

tapt. Banker som går konkurs. Folk er ruinert

Det høres veldig dramatisk ut.

Hvor er det blitt av alle pengene da?

Og hvor bor de nå alle de som er blitt kastet

ut av husene sine?

Hvem var det som bygget disse husene som

man egentlig ikke hadde råd til å bo i?

Var det kineserne, araberne? Har amerikanerne

"stjålet" penger? Brukt midler de rett og slett ikke hadde?

Ble den for dyr krigen i Irak eller Afghanistan?

Lar krigsbyttet vente på seg?

 

Mens milliardene raser og formuene forsvinner

sitter jeg på mitt soveværelse og hører klokkene

fra kapellet. Jeg bestemmer meg for å gå til

messe. Presten er fra Kongo og han leser

at det går ikke uten tro. Jeg vet ikke hva

som går eller ikke går. Men jeg nyter stillheten i

dette rommet. De vakre rosene på alteret.

 

Norge har tapt tapte noen hundre milliarder

på en rask liten

spekulasjon eller flere.

Aktørene i "oljefondet" håpet

på rask gevinst.

Og hva så?

 

Vi fikk et brev i går. Fra en nonne i India. Hun

spurte om vi kunne støtte en familie med 20€

i måneden. Det ville være til stor hjelp.

 

Vi tenker på hennes spørsmål mens milliardene

raser i Oslo, New York og i Reykjavik.

Jeg tenker på disse mennene som forvalter

verdier. Jeg synes ikke synd på dem. Jeg vet

ikke hva det er de forvalter. Eller hva det er

de skaper. Jeg vet ikke hvem de er.

 

Men jeg vil hjelpe denne nonnen med 20€ i

måneden. Hun vet hva som står på spill.

 

Fra vinduet ser jeg broer. Det er verdier.

Ennå har de ikke rast sammen. Så hva skal jeg

være redd for?

 
Gå til innlegget

Europa uten katedraler.

Publisert over 10 år siden

 

Gedächniskirche, Berlin (c) Nils Krister Larsen

Vi får beskjed om å forbruke mer. Kanskje det ville være bedre bedre å skape noe storslagent? 

Vi får stadig beskjed om å forbruke mer. Bare slik blir det arbeide for alle.
Å bruke handler om å dele. Jo, mer vi bruker, jo, mer til alle og desto større aktivitet.

Og presidenter og statsministre letter på skattetrykket og håper det beste.
Samtidig forgår verden av vårt overforbruk.

  Jeg tror tidligere tiders mennesker var smartere. De bygget katedraler. Og folk delte sine evner og kunnskaper og verdier med hverandre og med framtiden.  Vi nyter fortsatt godt av deres innsats. Hva ville Europas byer vært uten katedraler? Og hvorfor fortsetter vi ikke med å bygge katedraler? Vi trenger dem mer enn noensinne

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere