Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Når man fylles av skam..

Publisert over 4 år siden

På gatene i Oslo blir Rom folk sparket og spyttet på. Det skal være verre enn i Stockholm og København. Dette var nyheter fra NRK i dag morges ( 17.6.2015)

Det som er ille er at der finnes mennesker i vår såkalte sivilisasjon som er i stand til dette.  Vi pynter oss med vår kristelighet og våre verdier, men hvem reagerer på nyhetene? Har statsministeren og justisministeren iverksatt tiltak? Det skal ikke mobbes på skolene. Det skal heller ikke trakasseres i gatene. Disse forholdene er kriminelle og straffbare. Reaksjoner fra politi og myndigheter bør komme snarest.

Vi liker å si at vi vant krigen mot tyskerne. Kanskje gjorde noen av oss det. Like fullt er jeg er redd for at de holdningene som muliggjorde Nazi -Tyskland fortsatt raser omkring i all vår ynkelighet. Vi har kanskje ennå ikke forstått hva krigen dypest sett handlet om.

Der finnes mennesker i Europa som opplever fattigdom og stor nød. Noen er kommet til «verdens rikeste land».  I vår umenneskelighet har vi lite å tilby . Da må vi hjelpe dem til verdighet i det landet de kommer fra. Vi kjenner til fattigdommen i Romania. Romania er medlem av EU og der må finnes måter å løse problemene til Romfolket. Alle politiske kanaler må tas i bruk. Jeg har besøkt Romania. Mange har forlatt landet, men landet har et stort potensiale. Her går det an å få det til. Det var ingen som spyttet på meg der. Tvert imot møtte jeg vennligsinnete og hjelpsomme mennesker.

De stakkers sigøynerne ( Rom/Sinti) som har forvillet seg inn i dette regnfulle ødet som kalles Norge må møtes med gjestfrihet og omsorg. Det er meningsløst å ha mennesker sittende omkring på gatene i regn og kulde. Vi må opprette mottakssentre hvor ubemidlede får ta en dusj, varme seg, oppbevare eiendeler, låne en seng etc. Vi kan hjelpe enkelte til å finne ut av sine problemer. Kanskje har noen av dem mulighet til å finne jobb her? Kanskje kan vi hjelpe enkelte til å reise videre til et mer vennligsinnet land eller reise hjem? Kanskje kunne vi opprette adopsjonsordninger?  Støtteordninger – fra folk til folk?  Jeg vet at der finnes folk som jobber med dette.  Jeg vet at vi kan finne åpninger og løsninger.

Ca. 500 000 sigøynere ( Rom/Sinti) forsvant i konsentrasjonsleirene. Noen ble drept,andre ble utsatt for grusomme medisinske eksperimenter. Jeg har selv fulgt norske ungdommer til Sachsenshausen og Auschwitz. Jeg prøver å få dem til å forstå, men hva tjener mine ord til når våre myndigheter åpenlyst aksepterer trakassering og urett?

 

 

Gå til innlegget

Vandringer i Bergen – eller i meg selv?

Publisert over 4 år siden

Det er rart å vandre omkring i forskjellige byer. Jeg kommer av en eller annen grunn ofte tilbake til Bergen.

Kanskje var det fordi jeg i perioder var opptatt av den hellige Sunniva. Etter hvert ble hennes levninger flyttet til kristkirken på Holmen (heter det seg) Bergen var da blitt bispesete og landets viktigste by. I løpet av de neste hundre årene hadde byen sin storhetstid. Her var konge og handelskontakter med mange land. Håkonshallen ble reist - klostre og kirker etablerte seg. Dette fascinerte meg - som Middelalderen alltid har gjort det.

 Jeg går omkring blant troverdige kopier av andre byggverk, reist av tyskere som var her og representerte hanseatene –  den berømte Bryggen, oppført på Unescos vernelister.

 Jeg tenker at denne kjøpstaden måtte ha vært et naturlig sted for jøder å slå seg ned. Jeg finner ingen spor av noen synagoge, bare et minnesmerke over de få som var her en kort stund og som ble sendt til Auschwitz . Visstnok Bergens første innvandrere i nyere tid. 

 Jeg går i gater hvor jeg finner reminisenser av klosterliv, en tårnfot, mange navn som får meg til å ane hva som har vært på gang. Jeg går forbi domkirken som var fransiskanerkloster og Olavskirke. Er det dette jeg leter etter? Det kjenns godt å bevege seg i kirkerommet. Jeg går bort til Holmen og aner klosterlivet i dominikanerklosteret som det ikke lenger finnes spor av ,- og like ved ser vi omrisset av Kristkirken som også er borte – et skilt forteller om de mange konger som en gang lå der - og der står også den fine skulpturen av Vestlandets skytshelgen – Sunniva . Her er hun igjen – er det henne jeg lengter etter? Jeg har nettopp hørt om de titusener av båtflyktninger som er omkommet i Middelhavet de siste årene. Jeg hørte nettopp om det siste skip som gikk ned med 1000 mann om bord. De gamle sjøfolkene satte sin lit til Sunniva. Hun var selv båtflyktning – kunne hennes beretning vekke oss?  Byen har et St. Sunniva hospital for lindrende smertebehandling, kanskje er det der hun nå gjør sin innsats?

Jeg kommer meg ut til Nordnes. Står ved siden av heksemonumentet, reist til minne om Norges mest berømte hekseprosess : presteenka Anna Pedersdotter – hun ble brent på bålet i 1590. Hun er blitt er symbol for uvitenhet og ukvalifisert maktutøvelse overfor litt besværlige mennesker, helst kvinner. Bergen var etter reformasjonen et kaos. Bergen var i oppløsning. Steinene fra klostrene ble brukt til privathus og andre slags anlegg. Troslivet opphørte og ble mest bare en styringsform. I Middelalderen var Bergen en del av verden og klosterlivet blomstret. Med reformasjonen opphørte mye av lengselen rettet mot høyere makter og ruinene etter utlevd trosliv finner man nå helst som grunnmurer og vegger i kjellere. På veien tilbake kommer jeg forbi fødestedet til Ludvig Holberg i Strandgaten 160. Det blir nærliggende å tenke på Niels Klimts underjordiske reise i utopiens og ønskedrømmens verden. Holberg er et mirakel fra Bergen, men etter å ha dratt kom han aldri tilbake- Litt lenger nede i gaten kommer jeg forbi Amalie Skrams barndomshjem. Hun dro også sin vei og ble dansk. For meg er hennes skriverier noe av det viktigste jeg kan si om Bergen. Hennes forfatterskap grep også meg i min ungdom – og noe av henne er alltid med når jeg skal finne mitt Bergen.

Jeg har vært innom noen gravsteder. De fleste graver av betydning - og med en historikk forfaller – til tross for at de står under kulturminnevern. Jeg ser også store ansamlinger av graver det ikke er betalt festeavgift for. Gravsteiner er samlet sammen og skal destrueres. Noen steiner har datoer som bare går bakover et tiår eller to. Vi har ikke råd til å minnes de døde. Vår egen historie er blitt for kostbar og respekten for våre forfedre er borte.

Pilegrim i Bergen. Ja, jeg er kanskje det. Noe må der jo være her. Jeg går forbi tyske soldatgraver på en av kirkegårdene. Velholdte – på rekke og rad. Unge soldatliv .Disse guttene kunne teoretisk sett fortsatt vært i live. Bergen opplevde en krig: sporene er der – de som tapte krigen holder fortsatt sine graver i hevd.

Bergen er blitt moderne. Snart er det langvarige arbeidet med restaurering av byens eldste kirke ferdig. Mariakirken vil igjen åpne sine dører – og bergenserne vil ta fram kalkulatoren for lønnsomhet og enda mer turisme.

Jeg finner kanskje ut av dette. .Jeg klatrer opp på ett av byens fjell og ser under meg en usedvanlig vakker by. Jeg ser  utover mot havet og tenker på de mange som likevel dro avgårde, som måtte videre.

Gå til innlegget

Det handler om mennesker

Publisert over 4 år siden

Det hanlder om mennesker

Ikke om de lavere klasser

Den nedre del av befolkningen, underklassen

Ikke annenrangs borgere,

De lavt utdannede

De narkomane, alkoholikerne, de gale

Ikke klassekamp

Overordning, underordning

Ikke de sosiale lag

Klasseanalyse

Lagdelingsanalyse

Ikke de sosiale klasser

Inntekter, formue, utdanning

Det handler om deg og meg og hvordan vi har

det med hverandre

Det handler om mennesker..

Returnerbare , ikke returnerbare,

Overføringsflyktninger, asylsøkere, kvoteflyktninger,

  • Ingen er ikke returnerbar ( sitat: beredskapsminister Anundsen)

Irregulære migranter 

 reelt returnerbar

 å returnere med tvang 

de vanskelige

regularisere de vanskelig returnerbares opphold

uklar identitet

Organisert uttak

overføringsavtale

Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 3

Krenkelse av art.3

Når man ydmyker eller fornedrer et individ , når et menneskes

menneskeverd reduseres og der vekkes følelser av frykt, pine eller

mindreverdighet

når den moralsk og fysisk motstandskraft brytes ned

Mannen, flykningen ble sittende på mottaket i 20 år

Han var vanskelig returnerbar, men ikke ikke returnerbar

 Men landet var der ikke, da den ikke returnerbare ble returnert. Heller ikke mannen.

Han hadde hoppet ut av et vind og fløy sin vei, slik englene gjør det.

 

 

 

 

 

                                                            

Gå til innlegget

Når vi helst vil gå forbi…

Publisert over 4 år siden

Det snakkes om flyktninger. Jeg prater med min datter: hun synes det er rart at vi ikke har plass til dem. Det synes jeg også, svarer jeg.

 -Du sa i går at alle bøndene flytter til byen, pappa. - Ja, mange av dem gjør det. Det er ikke lenger så gøy på landet. – Jeg synes det er gøy på landet. Kan ikke flyktningene bo på landet da? – det kunne de kanskje, men dersom nordmenn ikke liker å bo på landet , så gjør kanskje heller ikke flyktningene det? – men flyktningene drukner, de har ikke noe sted å gjøre av seg?- ja, men regjeringen sier de må bo standsmessig, ikke dårligere enn andre nordmenn. For da blir det forskjell på folk. – jeg skjønner ingenting . Du mener at folk vil heller drukne enn å bo på landet?- jeg vet ikke, det blir litt rart dette. Jeg vet ikke om vi må spørre dem som vil komme..

Den ble vanskelig denne samtalen med min forstandige datter. Hva skal jeg svare henne? Selvfølgelig har vi plass i Norge. Selvfølgelig har vi anledning til å hjelpe mange flere – om vi så plasserte våre flyktninger på en øy inntil vi hadde funnet en løsning. Det handler om nødhjelp. Det handler om å hjelpe umiddelbart. Det handler om å få satt opp telt og finne løsninger.

Vi har et underlig forhold til plass i Norge. Det snakkes om at den lille fillebyen Oslo har en befolkning som øker mer enn noen annen by i Europa. Det snakkes om plassproblemer. Hva er problemet? Vi har grenseløst med plass mellom Nordmarka og Finnmarksvidda. Hvor tar vi denne krampaktige maktesløsheten fra?

Oljefondet har aldri hatt større vekst. Om vi ville kunne vi problemløst bygget de 100 000 boliger eller brakker eller hva det måtte være som må til for å avhjelpe den vanskelige flyktningsituasjonen.

Plutselig opplever vi et enormt jordskjelv i Nepal. Umiddelbart blir det stille fra Middelhavet. det ene slår fort ut det annet. Det virker kanskje forståelig.Tusener er døde. Millioner er berørt og har fått ødelagt sine boliger – et av verdens fattigste land er rasert. Et land hvor våre rikeste i årtier har mesket seg, mens de bygget opp sine usle egoer på vei til verdens høyeste fjelltopper –med lokalbefolkningen til å sørge for bagasjen – de er så utholdende og så hyggelige disse sherpaene, verdens hyggeligste folk! I Middelhavet stinker ikke likene som i Nepals landsbyer. Det er kanskje derfor det har vært stille fra Middelhavet siden lørdag. Eller to bekymringer i hodet på samme tid er kanskje litt for mye forlangt? Det handler uansett i begge områder om mennesker som har mistet det meste - og det handler om at verdenssamfunnet må stille opp. Begge steder.

Vi har så mye vi må tenke på. Opprustning f.eks. Russland vil kunne komme til å angripe. Om noen år eller ti så vil de kanskje nettopp det. Klart vi må ha jagerfly til 100 milliarder. Og i morgen er det siste frist for innlevering av skatteseddelen. Tross alt, det er ikke vi som har skapt elendigheten. Ikke jordskjelvet i Nepal, og heller ikke flyktningestrømmen som er i konstant bevegelse mot vårt arme Europa.

 I Norge vil vi ha fred. Dette har vi vist verden. Vi stilte opp da sivilbefolkningen i Libya og Afghanistan skulle beskyttes. Vi deler ut fredspriser. Vi produserer humanitære våpen og vi er skånsomme når vi sender hjem folk som søker fred og asyl. Vi kan ikke lastes. Vi er et lite folk og det er tross alt grenser for hva vi kan makte. Klart vi må bidra til destruksjon av skipene som setter flyktningers liv i fare..Det er det viktigste nå.

Gå til innlegget

Et rop om hjelp til Gud.

Publisert nesten 5 år siden

Nyhetene renner inn som en tungtflytende strøm av lava - vi står tilsynelatende maktesløse. Hvor maktesløse er vi egentlig?

radioen diskuteres dyre vesker og bortskjemte ungpiker

Jeg hører hele tiden om alle pengene vi har . Alt er som normalt sier

finansministeren

I Vågen ligger alle krigsskipene

 Det snakkes om krig i Europa.

Amerikanerne vil tilby våpen til en av de stridende parter.

 Vi bør ikke røyke, heller ikke bruke snus.

Men for all del – berus dere.  Har du prøvd den siste Cavalchina!

 Oslo overbefolkes. Byen er snart på størrelse med en middels småby i Tyskland.

Boliger må bygges i et forrykende tempo ellers blir det krise!

 Det snakkes om 9000 ledige utleieboliger, men det er en annen historie.

Og ja, mange nordmenn vil nå ha sine hytter på fjellet i skisporet.

 Politiet sendte i natt nye uttransporteringsklare barn til Afghanistan.

Det vites ennå ikke om barna har det bra – det er for farlig for ambassadens

folk å sjekke forholdene.

 
Ministeren for jus og rettferdighet etterfølger partiets valgløfter – og de kristnes

eget parti holder kjeft : de har viktigere saker fore : åpningstider på søndag!

 I "storbyene" våre snakkes det om forurensning og smog og datokjøring. Vi bør helst holde oss inne, sies det, men for all del det er bare å bruke bilene. Tross alt – vi må jo på arbeid!

 Det er krig i Syria , snart på fjerde året. Flyktningene drukner i Middelhavet og skylder i land på Kanariøynene. Alt er barnas skyld.

 Statsministeren stiller opp mot mobbing og svarer for justisministeren som har flere mobbeofre på lager – de sendes ut fortløpende. De voksne mobber hverandre ustanselig og skylder på barna. Det er ok med blasfemi – og helt ok å håne muslimer, for de siste de 10 eller femti årene har det vær helt ok å håne paven og andre troende. Klart det må være en menneskerett å uttrykke seg nedsettende om medmennesker. Hvordan skal v ellers få solgt våre aviser.

 Best kanskje å ikke få flere barn. Å få barn er en frivillig sak. Man velger selv – klart aborttallene stiger – bra folk tar til vettet.

 Det er usunt å spise snop, men hva gjør vel det? Det er bare barna som vil ha dette.

 500 000 sigøynere ble drept i løpet av en av disse krigene som er blitt ført mot dem. Nå er det noen av dem som tillater seg å sitte på våre gater igjen. Har de ikke skjønt noe? Streng advarsel: hjelp dem ikke! Det har vår frelsers eget parti bestemt.

 Noen holder ikke ut. Noen dør i trafikken, andre begår selvmord. Noen reiser til Sveits og får ordnet det hele der. Aktiv dødshjelp er ikke tema i verdens lykkeligste og rikeste land – spør våre narkomane som gjerne tar en overdose for at helseministeren skal få ned utgiftene.

 Vi er verdens lykkeligste mennesker. Lånerentene på huslånet står i null og har du ikke hus kan du trøste deg med at det bare koster to kr. å låne en krone på kreditt.

 Verdien på våre hus stiger og stiger. Snart er vi i himmelen. Og mens vi venter får vi spare eller låne oss til fant. Kanskje selge noen sykehjem, legge ut noen døende på anbud, selge en kirke: for fortsatt så stiller noen spørsmålet: Gud hvorfor har du forlatt oss?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 1723 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1327 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1220 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1146 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1128 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 816 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere