Nils Krister Larsen

Alder: 61
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Je m’accuse!

Publisert over 4 år siden

Jeg tilstår mine kriminelle handlinger. Og melder meg beredt til bot og arrestasjon!

Jeg har i mitt liv vært mye underveis og gjort meg mange slags erfaringer. Naturligvis har jeg litt av hvert å tilstå.

 En gang kom en tigger bort til meg og spurte om jeg hadde litt småpenger. Den unge mannen så skitten og elendig ut.  Vi hadde en kort samtale og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta ham med meg hjem. Han fikk ordnet seg – og ble hos meg noen uker. Etterpå var han ikke tigger. Han dro tilbake til hjemlandet sitt og kom igang med et annet slags liv.

 Jeg har mange ganger opplevd på jernbanestasjoner, at folk ber meg om penger for å komme seg hjem. En gang hjalp jeg en mann til å reise veldig langt. Jeg kjøpte billetten og fulgte ham på toget. Noen år senere fikk jeg et kort: Takk! Det var en hyggelig hilsen fra denne mannen. Var det noe jeg hadde fått til?

Men jeg forstår nå at jeg kanskje har begått ulovligheter?

 Som Carl I. Hagen syntes også nazistene at det var ugreit å oppleve tiggere, gale, handikappede, døgenikter ( Taugendnichts) som skjemmet gatebildet. Disse individene var av regimet uønsket og det ble bestemt at de skulle bort. Det ble utviklet et helt program for dette som pågikk under hele krigen. Disse «lite pene menneskene» ble arrestert ( eller bare fraktet bort) og senere drept (noen hundretusen)  http://en.wikipedia.org/wiki/Action_T4 ( T-4 aksjonen, T for Tiergarten)

Gå til innlegget

Gode venner

Publisert over 4 år siden

Mine beste venner heter Master Card, American Express og Visa. Så vidt meg bekjent er de alle amerikanere.

De er gode å ha disse vennene. Som næringsdrivende må jeg ha litt spillerom. Det hender at jeg må forskuttere et hotell, en flyreise, et depositum. Til tider kan det dreie seg om betydelige beløp. Disse vennskapene har jeg pleiet i alle år. Når jeg ringer til vennene mine er de hyggelige og imøtekommende. Så langt har vi alltid funnet gode løsninger.

 Til jul sender mine venner meg julekort og de tilbyr meg hyggelige reiser og restaurantbesøk til en billig penge og de gir meg bonus  – de belønner meg når jeg er trofast - og av til er de spandable og sier at jeg bare må ta med meg vennen min på flygeturer. De spanderer! Det er jo litt rørende

  Naturligvis har jeg skjønt at jeg lar meg forføre. Det er dyrt å være venner med denne gjengen. De tar seg godt betalt – og det er vel helst jeg som betaler gildet. Men de har vært der når jeg trenger dem!

 Jeg kaller dem gode venner. De stiller jo opp. Jeg er dem stor takk skyldig. Mine amerikanske venner.

 Til tross for min lovigelse  har jeg likevel  tenkt av og til at det ville vært spennende å jobbe sammen med venner laget av kjøtt og blod. Det hadde vært så kjekt!. Jeg har skapt mange prosjekter – gode prosjekter. Jeg gleder meg naturligvis ( i all takknemlighet) over at mine venner kortselskapene får solide deler av mitt overskudd.

Men..

Det hadde bare vært så mye mer spennede å skape framtid sammen med noen som liknet mer på meg – noen som trodde på framtiden og som ikke raserte den.

 Det jeg savner er noe større enn kortfellesskapet. Sannheten er at jeg savner et samfunn av mennesker som ikke lar seg kjøpe - og som vil noe sammen

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Skal man tro sine egne ører?

Publisert over 4 år siden

Det kjøres hardt på. Nye påfunn hver dag. Mange står i faresonen for å havne på de merkeligste steder.

Jeg hører hver eneste dag om en fyr som heter Krekar. Han skal visstnok til Kyrksæterøra – der skal der finnes en leir for asylsøkere. Jeg tenker ikke noe spesielt om det. Det opptar meg lite. Jeg har  i mange år bodd en times tid fra Kyksæterøra - i nabokommunen Aure. Det var aldri noe problem. Det tok meg en time til flyplassen

Jeg er ikke i tvil om at det hadde vært kjekt å bo sammen med sine egen familie i Oslo ( også for Krekar! Han er også et menneske) men jeg har forstått det slik at han helst vil være politisk leder i Kurdistan. Dette landet er dessverre fortsatt en utopi. Mange kurdere vil gjerne dit.

 Verre enn forflytning av Krekar synes jeg den konstante utsendelse av barn er. Det siste jeg hørte på denne fronten var at 3. generasjons -innvandrerfamilier  kan risikere utvisning ( og fratagelse av borgerskap) dersom det viser seg at bestefar kom til landet på feil premisser ( som f.eks. et inngått  proforma ekteskap ) – de det gjelder er da her på feil premisser – likeledes deres avkom (og barnas barn!) I fullt alvor hører jeg nå byråkrater diskutere dette..

 Jeg oppfordrer mine lesere til å lese om Wannseekonferansen på Wikipedia(http://no.wikipedia.org/wiki/Wannsee-konferansen) Kanskje kan  artikkelen få oss til å tenke litt. Den forfyllede gjengen av akademikere satt i dagevis og diskuterte hvor lite jøde man skulle kunne være for å unnslippe straff og bortvisning. De snakket om mennesker som hadde hatt sin slekt i landet i århundrer.

 Hvor mye nordmenn kan man være for å slippe bortvisning? En god venninne fortalte meg at hun var etterkommer av ulovlige, fattige innvandrere fra Russland, Sverige og Finland. Hun spøker nå med at hun kan være kvalifisert for utvisning. Kanskje hun må gi tilbake sitt pass? Det ser ut til at vi får problemer framover. Kanskje de ekte nordmenn befinner seg i Amerika – kan vi gjøre krav på dem?

 Gårdsdagens melding var at Afghanistan ikke vil ha tilbakeføringer fra Norge  av familier som ikke vil tilbake. De prater om å stenge grensene for oss. Kan man forstå det? Det høres vel egentlig ut som et sivilisert standpunkt? Men det blir vanskeligere for oss å forstå dette  - vi som har brukt milliarder på å krige i dette landet, vi som har vært med på opprydding og som har kriget  landet ut av sin uvitenhet og fattigdom – kan vi forstå at noen ikke vil hjem til Afghanistan? At de heller vil være hos oss? Har ikke vi fortalt dem dette - at de må bare bli som oss. Burde ikke Afghanerne være snille og forståelsesfulle? Vi har tross alt hjulpet dem i krigen.

 

Gå til innlegget

Hvem eier Hurtigruten?

Publisert over 4 år siden

Hvem eier landet, hva er Norge? Hvem er vi? Hva betyr vår historie og alt som generasjoner av mennesker har skapt? Noen påstår at den nye regjeringen ønsker å kvitte seg med de fleste av landets fellesverdier. Hva er tanken bak det hele?

I dag hentet jeg 700 kr. på Joker; dvs jeg hentet 650: Posten skulle også ha sitt.

I stor begeistring over min arbeidsplass Hutigruten kjøpte jeg en gang på 90-tallet 100 aksjer - det kostet meg 7000 kr. Mange av oss som leverte gjester til Hurtigruten eller som jobbet, gjorde det samme. Vi var stolte over produktet og elsket arbeidsplassen.

Storkaksjonærene elsket også sin investering og var ofte ombord. Vi var en menighet. Vi hadde et forhold til kysten og til Hurtigruten. Jeg var engasjert i forhold til dette eventyret i 25 år. Jeg jobbet ombord og jeg sendte senere som turoperatør noen 1000 gjester ombord.

Nå er Hurtigruten ASA solgt til utenlandske interesser. De som solgte hadde knapt vært ombord. De var spekulanter. Nå har disse individene solgt sine aksjer til et britisk investeringsselskap og gikk ut av det hele med stor gevinst. Nordmenn langs kysten skapte Hurtigruten - og staten subsidierte i årtier. Hvordan var det mulig at tilfeldige investorer fikk innpass? Hvorfor ble dette godtatt?

Mange av de begeistrede aktører er nå borte, og Hurtigruten seiler videre med tapt identitet. De 7000 jeg investerte var et gledesuttryk - de skarve 650 jeg sitter igjen med skal gå til en god sak. Dette jeg holdt på med handlet om mer enn penger. Ville Trygve Hegnar kunnet begripe noe slikt?

Gå til innlegget

Hverdagsterror

Publisert over 4 år siden

200 år etter at vi fikk vår grunnlov har vi fortsatt mange byråkrater, "medmennesker" og politikere som kan gjøre livene våre uutholdelige.

Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om barn som blir hentet på skolen for å sendes til et krigsherjet land. Kanskje er barnet født i Norge, kanskje snakker det like godt norsk som deg eller meg. Det skal likevel ut fordi foreldrene har landet her på «feil premisser». Hva gjør jeg, hvordan skal jeg få framført mine tanker omkring dette? Hvordan protestere?  Jeg kan skrive her på «Verdidebatt». Kanskje leser 100 eller 500 mitt innlegg. Kanskje får jeg noen «likes» Hva mer kan vi gjøre?

Jeg fikk en telefon fra en hyggelig mann i Sogn som fortalte meg at han må reise til USA eller Afrika  når han skal treffe sin kone . Hun får ikke innreisetillatelse til Norge. Hun mistenkes for å ville bli i Norge. Paret har giftet seg. Det ser ikke ut til å hjelpe. Hvordan dette tillates? Det er vel ikke greit?

 Jeg hørte i går om en kvinne som er prest i en pinsemenighet i Norge. Hun er gift med en nordmann og ble for noen dager siden, sammen med ett av barna sine, sendt tilbake til Sør – Afrika. Visstnok har hun bodd her lenge – hun har til og med to barn  som blir igjen hos pappa i Norge. Kvinnen har ikke nok utdannelse  ( man skal ha mastergrad for å bli godkjent som prest i Norge). Mannen har etter sigende ikke høy nok inntekt til at han kan dokumentere passende forsørgerevne. Dette må da være et brudd på menneskerettighetene? Er det ingen som har tenkt å protestere?

 Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om familier som splittes grunnet byråkratiske forordninger. Jeg ville blitt veldig sint om min kone ble nektet adgang til riket, uansett hvilken universitetsgrad hun måtte ha eller ikke ha, uansett hva jeg eller hun måtte tjene. Det måtte nødvendigvis være vårt private ansvar å ordne opp i dette. Og min kjærlighet til et annet menneske er vel også først og fremst min sak? Retten til kjærlighet høres ut som en menneskerett, eller?

 Ett av regjeringspartiene legger hele sin politiske tynge i å få sendt ut Mulla Krekar. Folk satser sin politiske karriere på dette. Mannen har kone og barn i Norge; de er etter hva jeg har forstått norske borgere. Hvilke verdensproblemer tror Siv Jensen at hun løser ved å sende mannen til Irak eller Yemen? Hun løser ingenting. La heller mannen få bli her, om det er det han ønsker – la oss lytte til ham og finne ut hva det er som gjør at vi kaller ham terrorist. Gi ham en stilling på religionsvitenskapelig institutt og la ham få komme til orde – er det ikke ytringsfriheten vi er villige til å dø for?  Mannen har ikke gjort en flue i Norge fortred, etter hva jeg har kunnet skjønne. Jeg tror hatet til mannen er så sterkt fordi vi vet minimalt om hva det er han egentlig vil si. Eller vi trenger hatobjekter. Det sies at han har kommet med trusler på nettet – jeg leser daglig skremmende trusler på nettet fra brave nordmenn – mye av dette burde kunne kvalifisere til både fengsling og bøter.

 Jeg var redd 22. juli 2011. En nordmann hadde drept mange  mennesker og sprengt regjeringsbygningen. Den angsten sitter fortsatt i meg. Jeg grubler hver eneste dag på hva det var som gjorde denne mannen så farlig. Jeg gremmes ved tanken på at mannen  fortsatt sitter et sted i Norge. Han skapte dype sår. I dagene etter denne hendelsen følte jeg at folk var litt snillere med hverandre. Litt vennligere. Alt dette er borte nå. Vi kjører våre egne hensynsløse løp og har glemt alt. Vi tror igjen at faren ligger blant de andre, de som kommer fra andre steder.  Jeg er dessverre ikke overbevist.

 Skal framtiden bli tryggere for våre barn tror jeg vi må skrive en ny samfunnskontrakt. Vi må igjen gripe fatt i ansvaret vi har for hverandre. Det er for lett å falle utenfor i dette samfunnet. Det er for få som sier: jeg trenger deg! Vi har bruk for deg.

 I disse dager hyler vi opp om ytringsfrihet. Det er bra. Men hvordan skal vi bruke den? De færreste av oss kan tegne. Karikerte tegninger ser dessverre ut til å ha sterkere virkning enn det skrevne ord. Dette visste nazistene alt om. Jeg har sett karikaturer fra nazi- Tyskland som gjorde jøder til dyr. Som utvilsomt bidro til holocaust. Jeg leser ord i norske sosiale medier som også er svært sårende, slående, men som ingen bryr seg om. .

 Mennesker som i dag fortsatt tror på dialog - de som avviser droner som språk - som adekvat respons mistenkeliggjøres. I en tid hvor vi trenger ytringsfriheten mer enn noensinne kan det virke ubehagelig å synliggjøre sine tanker og meninger. De bør helst være de riktige - og helst rettet mot felles hatobjekter. Blasfemi, hån er ikke hyggelig.:det er ikke dialog. Utveksling av tanker  - og evnen til å lytte er dialog. Klart man kan si hva man vil om Islam, Hinduisme eller Kristendom – det må være en menneskerett, men før vi slår til må vi også ha stilt spørsmålene – lyttet – utvekslet tanker.

 I 1814 fikk vi en lov som nektet jøder adgang til riket. I 1816 forliste et hollandsk skip utenfor kysten. Mannskapet ble tatt på land. En i mannskapet viste seg å være jøde. Mannen ble pågrepet  -  og måtte øyeblikkelig forlate riket-  med politieskorte til grensen!.  Byråkratene var like ivrige den gang som nå. Hverdagsterrorismen var like uhyggelig. 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere