Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Hvor mye er du verdt?

Publisert over 4 år siden

Det snakkes i dag om slitne håndverkere som betaler mye av pensjonen til våre såkalte akademikere.

Mange av landets innbyggere går av når de er 62. De har da jobbet i 40 år. Det gjelder ofte lavtlønnede. Det kan også gjelde fagarbeidere ( rørleggere, elektrikere osv). Våre akademikere går gjerne av med pensjon når de fyller 67 år – eller de blir sittende til de er over 80 (som noen av våre prester) Dette er dagens tema på nyhetene – som handler om urimelige skjevheter og levevilkår for våre eldre.

Vi oppdras til respekt for våre akademikere – ikke minst for alle de årene de har brukt på å studere! Min påstand må bli at våre akademikere må gjerne nyte respekt for den kunnskap de har tilegnet seg, men til gjengjeld bør de vise takknemlighet og ydmykhet i forhold til de som har måttet utføre tungt, slitsomt praktisk arbeid. Det sier seg selv ( det ene forutsetter det andre..)

For å sitere nå avdøde professor Nils Christe: jeg har det så morsomt at det blir nesten rart at man blir betalt for det. Han sa det mens han var professor på universitetet i Oslo.   Dersom noen akademikere er frekke nok til å påstå at de har ofret år av sine liv på tilegne sin samfunnsgavnlige kunnskap er det bare pinlig. Jeg regner med at de fleste av dem tenker med glede tilbake på sine studentdager. De har ikke ofret noe som helst – samfunnet har gitt dem år og dager i en forlenget barndom som til syvende og sist i stor grad borger for et lengre liv, et behageligere liv. En akademiker som hevder det motsatte har ikke forstått hva han holder på med , og samfunnet bør skånes for hans innsikt.

Mine sønner studerer – jeg tenker at de er heldige, og at de må vise takknemlighet og ydmykhet overfor dem som ikke har fått denne unike anledningen til å fordype seg i livets mysterier. De  er i ferd med å tilegne seg kunnskap som verdsettes med høye lønninger og mye status.

Utfordringen er  selve rollefordelingen – . Uten de store inntektsforskjellene ville mange av våre leger og jurister bli arbeidsledige. Jeg er ikke i tvil om at et hierarkisk styrt samfunn fremmer kriminalitet og sykdom.

Våre akademikere blir tildelt store gaver fra fellesskapet. De blir i tillegg vist stor tillit.

Jeg skulle ønske at akademia ga et oss bedre samfunn. Med så mange velutdannede mennesker som vi i dag har i Norge burde vi forvente at vi også fikk et mer humant samfunn. Det er ikke mitt inntrykk. Holdninger som nå viser seg i flyktningedebatten, i omseggripende mobbing på arbeidsplasser og skoler ( til tross for uendelig mange kostbare ekspertutredninger) viser at vi er inne i et feil spor. Våre "velutdannede" er blitt arrogante og troner høyt på sin såkalte kompetanse. Den brukes (før man aner det) til å undertrykke de som ikke har «de riktige papirene». Det er lite idealisme igjen. Kunnskap i vårt land er blitt et lønnskrav – ikke noe som har en verdi i seg selv eller som  man gjerne deler.

Jeg har stor respekt for kunnskap, men jeg har også stor respekt for mine medmennesker. Jeg synes ikke det er opplagt at lønnsforskjellene skal bli større - Jeg forstår heller ikke hvorfor en akademiker skulle trenge en større pensjon enn en sliten arbeider.  En sliten kropp trenger mer omsorg og hvile.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Leve på trygd

Publisert over 4 år siden

Nesten hver tredje nordmann mottar trygd. Ingen land i verden har en større del av befolkningen på trygd. Tallet inkluderer alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og ledige.

Jeg fikk ødelagt en fot og måtte sykemelde meg. Det var bare foten som var syk. Hadde det ikke ikke vært for at jeg trenger beina i mitt arbeide ville jeg vært 100% arbeidsfør.

Det føltes rart å motta sykepenger. Det ga meg en dårlig følelse av illoyalitet i forhold til gjengen som arbeidet.

Jeg har lest at der ikke finnes noe land i verden som har så mange trygdede som Norge. Det må være fordi vi er veldig rike.

Det er rart at vår rikdom skal kunne gjøre oss fattigere - for det er det som skjer når noen ekskluderes fra fellesskapet. Som trygdet er man fattigere. Fordi man er syk og har fått redusert livskvalitet eller fordi man utelukkes fra fellesskapet ( mange opplver det slik).

Kanskje burde vi opprette en "arbeidsbank" hvor man kunne melde fra om "restarbeidsevnen" etter sykemeldingen?

Jeg savner et inkluderende samfunn hvor vi raskt kan gi plass når noen kan kan bidra. Jeg vil tro at mange kan bidra: også "syke" og "gamle" 

Dette høres sikkert bare ut som floskler, temaet har vært oppe et utall ganger.  Jeg begynte igjen å tenke på dette da jeg leste en artikkel i Aftenposten om 58 åringer som mister jobben sin, og som ikke finner nye muligheter. Hvordan er det mulig at vi uten blygsel kan stenge ute våre mest erfarne arbeidstakere?

Kan det tenkes at vårt trygdesystem, som skal være det beste i verden , er mer til skade enn til gagn?

Min drømmetilværelse ville være en bygd hvor vi alle kjente hverandre og hvor vi alle tok ansvar for hverandre. Omtrent som kibbutzen jeg jobbet på i min ungdom. Folk kunne være 12 år eller de kunne være 95. Uansett så var der plass for dem - og der var alltid noe man trengte en hånd til.

I dag har vi utallige gjøremål som vi kunne trenge en hånd til - vi har bare ikke råd til å finne denne hånden - og vi vet heller ikke  hvor den er.

Vi vet heller ikke lenger hvem vi er, og heller ikke hva vi vil med hverandre. Og derfor fortsetter forfallet.

Gå til innlegget

Er jeg nordmann?

Publisert over 4 år siden

For ca. 10 timer siden druknet 42 mennesker i Middelhavet. Vi vil kaste ut de samme menneskene. Hvem er vi, som tror vi har retten på vår side?

.

I disse dager har Finmark fått et nytt  flykningeproblem. I disse timer, mens vi leser og hører at mennesker på flukt mellom to Nato land har druknet ( ja, i dag morges - 22.1.2016. ) står politimyndighetene klar til uttransportering av mennesker som kom inn i Norge over Storskog. Det dreier seg om en rekke familier som er på flukt fra krig og katastrofer.  De samme tragediene som sender folk over Middelhavet.Vi ser ikke på deres saker. De skal bare ut, for Russland er vel et trygt land? Innvandringsministeren er ikke helt sikker, men sjanser på det.  Tragedier utspiller seg nå i Sør-Varanger.

Jeg trenger hjelp til å forstå: vi skal sende mennesker tilbake til Russland. Russland som vi egentlig boikotter fordi de er i krig i Ukraina, fordi de er på Assads side i Syria? Fordi de bomber i Syria. Er det ikke dette folk flykter fra?

Det er ufred i verden, og noen søker tilflukt i våre kalde områder. Det er ikke opplagt at man vil hit, noen har likevel  funnet veien hit og istedet for å vise vennlighet og gjestfrihet vil "vår" regjering demonstrere handlekraft og handler i panikk.

Det er 400 millioner mennesker i Vest- Europa. Vi har mulighet til å hjelpe. Antall flyktninger blir i lys av dette tallet ubetydelig. Vi har plass til mange, om vi vil. . Vi har kapasitet til å finne midlertidige løsninger. Så får heller tiden framover gi oss svarene. Mer enn å kaste ut gode mennesker må vi nå bidra med vårt til  at ødeleggelsene i Syria opphører.  Når krigshandlingene opphører må vi bidra til at Syria gjenreises og at mennesker får dra hjem. Vi har ingen myndighet til å sende folk ut i kulden.  Norge har vedtatt  "FNs verdenserklæring for menneskerettigheter". Den er fortsatt gyldig. Den er også vårt ansvar. 

Jeg hørte at Norge slapp bomber i Libya. Jeg syntes ikke det var greit. Mennesker som vi har sluppet inn i Norge , sendes nå ut igjen. Det er ikke min regjering som rår i dette landet. Jeg føler meg totalt fremmed i forhold til det som nå skjer. Det var andre  verdier som stod i fokus da jeg gikk på skolen. Er det bare mitt problem?Er jeg fortsatt nordmann, eller bør jeg snarest søke asyl et annet sted?

Gå til innlegget

Flyktningene Jesus, Sunniva og Olav

Publisert nesten 5 år siden

Flyktningene koster penger, sier statsministeren.

Jeg blir nervøs når jeg hører politikerens flyktningregnskap.

 Et menneske kommer hit som flyktning og får høre at det kommer til å koste en million eller kanskje til og med to millioner! Dersom jeg kom kavende inn fra en krigsscene, eller en storm jeg nettopp var reddet fra, og fikk høre at jeg kommer til å koste livredderen mange penger, ville jeg føle meg veldig urolig og skyldtynget. Jeg ville også føle meg umyndiggjort.

Det er statsministeren som forteller oss om alle utgiftene. Statsministeren og de mange kostnadskrevende politikere som vi har valgt –  de  ansvarlige på våre vegne.

Jeg vokste opp i en prestefamilie. Vi hadde undervisning i kristendom på skolen – og jeg gikk naturligvis på søndagsskolen. Enten jeg ville det eller ikke, så kom jeg til å sympatisere med de som faller utenfor – de syke, sinnslidende, rusavhengige, fanger , de gamle og de skrøpelige – det ble naturlig for meg å se outsideren som et medmenneske.

Helt instinktivt sympatiserer jeg også med flyktningen. Jeg føler sterkt med disse menneskene. Sikkert handler det også om at jeg helt fra tidlig ungdom ble presentert for alt det som skjedde under krigen og før krigen. Jeg tenker naturligvis på holocaust. Bildene har limt seg fast og jeg vil aldri kunne fri meg fra dem. Bildene handler mye om mennesker på vandring eller mennesker som dyttes inn i tog, busser, biler på vei til ingenting, mennesker på vei til sin egen ødeleggelse og død. Jeg glemmer ikke hvor sjokkert jeg ble da jeg fikk høre at det var nesten umulig for flyktninger med J i passet å komme inn i kongeriket Norge.

Det skar i meg da jeg hørte at Norge var krigsdeltager i Afghanistan, i Libya. Hva ville vi med dette? Med hvilken rett kunne vi anvende vold for å løse en konflikt ( som heller ikke var vår..) Jeg mistet da veldig mye av det jeg ville kalle min «norske identitet». Jeg flyttet på en måte ut av min norske hytte.

Jeg føler meg hjemløs i Norge. Jeg tror absolutt at jeg kunne tenke meg å flykte. Kanskje med litt bistand fra statsministeren. Det er sikkert billigere å ha meg boende i Tyskland eller Spania eller Nederland. Vår regjerings mantra er «spare penger» . Vår regjering er blitt så besatt av gullkalven at vi mest framstår som handlingslammet.

Fortvilede mennesker kommer til landet. De kommer med sin erfaring, sine kunnskaper og sine drømmer. De som orker å bli her kommer til å bidra enormt til å sikre pensjonene våre. Vi møter dem med skrekk og håpløse regnskap. Hvor dumme vi kan være!

Vår såkalte kristne sivilisasjon har fortsatt sitt presteskap. Vi hegner om våre kirker og katedraler. Og noen er fortsatt i stand til å gjengi fortellingene om Jesus – som også måtte flykte fra sitt land ( til Egypt). Startskuddet har gått for feiringen av Olav Haraldsson ( 1000 års jubileet for hans død) som kom hjem fra sin flyktningetilværelse for å dø på Stiklestad. Vestlandets skytshelgen Sankta Sunniva strandet langs kysten vår, etter å ha måttet flykte fra trussel om ekteskap med en hedensk viking. Dessverre landet hun i feil land og ble igjen offer for vikingers trussel.

Olav den Hellige kristnet landet , ynder vi å fortelle vårt barn. Riktigere blir det vel å hevde at han kristnet landet for 1000 år siden. Vi har mistet vårt verdifellesskap. Dette landet er trist. Og det er kjedelig å bo her. Alle våre nordmenn som drar på ferie til utlandet har min fulle sympati. Også de mer enn 100 000 nordmenn som mer eller mindre har slått seg ned i Spania, Italia eller Thailand.

Jeg er ikke i tvil om at Statsministeren har  funnet ut at det er bra at de mange nordmenn har dratt. Det avverger inflasjon.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Flyktningene rører noe i oss.

Publisert nesten 5 år siden

Endelig har vi fått en følelse av at noen har bruk for oss. Dette er dessverre ikke opplagt lenger. De fleste av oss har nok med «vårt».

Jeg hører i dag om et land ( Canada) som ikke gidder mer. De trekker jagerflyene sine fra Syria, Irak. Endelig noen som tar til vettet. Jeg kan knapt se for meg noe mer trist enn et jagerfly – det er et monstrum fra fordums tid. Jeg føler fortsatt ubehag når jeg tenker på Norges angrep mot Libya ( ja, ja, i samarbeid med Nato).

Og konsekvensene av militær virksomhet: horder av flyktninger på veiene i Asia, Afrika og Europa. Det er kriger på gang og vi gjør lite for å stoppe dem. De verste krigene er blitt arenaer for framvisning av det siste innen våpenteknologi. Jo – da, vi tester også ut  ( og selger)våre greier.

Og flyktningene banker på våre dører. Som våre forfedre banket på svenskenes dører da landet vårt ble angrepet av tyskerne – noen dro gjennom Russland til USA eller Canada. Andre kom seg over til England. Folket var i bevegelse. Landet var i brann - hele Finnmark ble svidd av . Finnmarkingene banket på dører over hele landet.

I dag diskuterer vi hva det koster å ta imot flyktninger. Statsministeren er bekymret. Hvor mye av vår velstand må vi gi avkall på? Vi har strømmet til mottakene og gitt fra oss alle klærne vi likevel skulle kaste, vi kvitter oss med mat vi sikkert  ikke trengte. Noen er villige til å åpne sine private hjem for flyktninger. Det er så bra alt sammen.

En million nordmenn dro som eventyrere eller økonomiske flyktninger til andre steder i verden. Vi hadde et sted å dra til. Den gang var Norge fattig . Vi kvittet oss med befolkningsoverskuddet. Det var greit for så mange. Som det var greit for mange småfolk da pesten tok 2/3 av befolkningen under Svartedauen.. Den enes død blir den andres brød.

Nå skjelver vi for velferdsgodene våre. Vår lette tilgang til hjelpeordninger – enten vi trenger doktor  eller penger til husleie. Vi har det godt og trygt. Når står andre og banker på døren – de vil også ha sin del. Dette får oss til å skjelve.

Samtidig så vet vi at store deler av Norge avfolkes. Det er skrikende tomt på landsbygda. Mange har de siste årene sett sine naboer flytte til byene og tettstedene. Skoler, posthus, butikker, sykehjem nedlegges. Det spøker i bygdene. Hva har dette med saken å gjøre? I noen bygder er det nå flyktningene som redder skolen, lokalbutikken, som skaper jobbene. Det har mye med saken å gjøre – mulighetene ligger der. Med bredbånd og skype er det ikke vanskelig å bo på bygda,

Vil flyktningene bo på landet? Vil de ikke som oss inn til byene? Det vil de kanskje, noen av dem. På sikt. Men foreløpig så har vi plass og muligheter i bygde- Norge. Vi trenger hender som kan dyrke jord, redde og vedlikeholde kulturlandskapene, produsere mat, holde liv i sykehjem, skoler og butikker.  Vi snakker hele tiden om lønnsomhet, flyktninger som ikke er kvalifisert for vårt kompliserte samfunn. Kanskje er det heller en type enkelhet vi trenger – noen som kan produsere økologisk, kortreist mat. Noen som ser verdien i et stykke jord. Noen som har skjønt ordet "omsorg".

Vi er i ferd med å forgifte hverandre . Nesten hele gjengen med nordmenn går på kolesterol og blodtrykksenkende midler. Kanskje kan flyktningene hjelpe oss til å bremse opp litt. Tenke litt alternativt. Mange nordmenn savner sosialt fellesskap, den gode vennen, naboen, familien. Flyktningene rører noe i oss – kanskje fordi vi endelig får en følelse av at noen har bruk for oss. Det er dessverre ikke opplagt lenger. De fleste av oss har nok med «vårt».

Mennesker har alltid vært underveis. Det er slik verden formes. Noen av de meste spennende stedene i verden er møtestedene – London, Paris, New York, Shanghai. Los Angeles

 Kineserne reiser millionbyer i løpet av et år. Hvorfor gjør ikke vi det samme Det bor et par millioner mennesker rundt Oslofjorden – hvorfor bor der ikke 10 millioner? Vi har plass, vi har ressurser – og de som kommer vil tilføre oss det vi mangler. De kommer med mot,språkkunnskaper, utdannelse, erfaring – la dem komme i gang, enten de snakker norsk eller ikke.

Jeg var i India. Landet har over en milliard mennesker. Det kunne også Europa ha håndtert. Det er de øde landskapene som kjennetegner Europa. Menneskene sulter ikke i India. Det er menneskehavet som gjør dette formidable landet storslagent. På den andre siden av Middelhavet venter et hav av unge mennesker på muligheter. Gjennomsnittsalder i de fleste av disse landene er på under 30. Kanskje på tide at vi lar noen flere slippe til – før det er for sent?

 

I

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere