Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Flyktningene rører noe i oss.

Publisert rundt 4 år siden

Endelig har vi fått en følelse av at noen har bruk for oss. Dette er dessverre ikke opplagt lenger. De fleste av oss har nok med «vårt».

Jeg hører i dag om et land ( Canada) som ikke gidder mer. De trekker jagerflyene sine fra Syria, Irak. Endelig noen som tar til vettet. Jeg kan knapt se for meg noe mer trist enn et jagerfly – det er et monstrum fra fordums tid. Jeg føler fortsatt ubehag når jeg tenker på Norges angrep mot Libya ( ja, ja, i samarbeid med Nato).

Og konsekvensene av militær virksomhet: horder av flyktninger på veiene i Asia, Afrika og Europa. Det er kriger på gang og vi gjør lite for å stoppe dem. De verste krigene er blitt arenaer for framvisning av det siste innen våpenteknologi. Jo – da, vi tester også ut  ( og selger)våre greier.

Og flyktningene banker på våre dører. Som våre forfedre banket på svenskenes dører da landet vårt ble angrepet av tyskerne – noen dro gjennom Russland til USA eller Canada. Andre kom seg over til England. Folket var i bevegelse. Landet var i brann - hele Finnmark ble svidd av . Finnmarkingene banket på dører over hele landet.

I dag diskuterer vi hva det koster å ta imot flyktninger. Statsministeren er bekymret. Hvor mye av vår velstand må vi gi avkall på? Vi har strømmet til mottakene og gitt fra oss alle klærne vi likevel skulle kaste, vi kvitter oss med mat vi sikkert  ikke trengte. Noen er villige til å åpne sine private hjem for flyktninger. Det er så bra alt sammen.

En million nordmenn dro som eventyrere eller økonomiske flyktninger til andre steder i verden. Vi hadde et sted å dra til. Den gang var Norge fattig . Vi kvittet oss med befolkningsoverskuddet. Det var greit for så mange. Som det var greit for mange småfolk da pesten tok 2/3 av befolkningen under Svartedauen.. Den enes død blir den andres brød.

Nå skjelver vi for velferdsgodene våre. Vår lette tilgang til hjelpeordninger – enten vi trenger doktor  eller penger til husleie. Vi har det godt og trygt. Når står andre og banker på døren – de vil også ha sin del. Dette får oss til å skjelve.

Samtidig så vet vi at store deler av Norge avfolkes. Det er skrikende tomt på landsbygda. Mange har de siste årene sett sine naboer flytte til byene og tettstedene. Skoler, posthus, butikker, sykehjem nedlegges. Det spøker i bygdene. Hva har dette med saken å gjøre? I noen bygder er det nå flyktningene som redder skolen, lokalbutikken, som skaper jobbene. Det har mye med saken å gjøre – mulighetene ligger der. Med bredbånd og skype er det ikke vanskelig å bo på bygda,

Vil flyktningene bo på landet? Vil de ikke som oss inn til byene? Det vil de kanskje, noen av dem. På sikt. Men foreløpig så har vi plass og muligheter i bygde- Norge. Vi trenger hender som kan dyrke jord, redde og vedlikeholde kulturlandskapene, produsere mat, holde liv i sykehjem, skoler og butikker.  Vi snakker hele tiden om lønnsomhet, flyktninger som ikke er kvalifisert for vårt kompliserte samfunn. Kanskje er det heller en type enkelhet vi trenger – noen som kan produsere økologisk, kortreist mat. Noen som ser verdien i et stykke jord. Noen som har skjønt ordet "omsorg".

Vi er i ferd med å forgifte hverandre . Nesten hele gjengen med nordmenn går på kolesterol og blodtrykksenkende midler. Kanskje kan flyktningene hjelpe oss til å bremse opp litt. Tenke litt alternativt. Mange nordmenn savner sosialt fellesskap, den gode vennen, naboen, familien. Flyktningene rører noe i oss – kanskje fordi vi endelig får en følelse av at noen har bruk for oss. Det er dessverre ikke opplagt lenger. De fleste av oss har nok med «vårt».

Mennesker har alltid vært underveis. Det er slik verden formes. Noen av de meste spennende stedene i verden er møtestedene – London, Paris, New York, Shanghai. Los Angeles

 Kineserne reiser millionbyer i løpet av et år. Hvorfor gjør ikke vi det samme Det bor et par millioner mennesker rundt Oslofjorden – hvorfor bor der ikke 10 millioner? Vi har plass, vi har ressurser – og de som kommer vil tilføre oss det vi mangler. De kommer med mot,språkkunnskaper, utdannelse, erfaring – la dem komme i gang, enten de snakker norsk eller ikke.

Jeg var i India. Landet har over en milliard mennesker. Det kunne også Europa ha håndtert. Det er de øde landskapene som kjennetegner Europa. Menneskene sulter ikke i India. Det er menneskehavet som gjør dette formidable landet storslagent. På den andre siden av Middelhavet venter et hav av unge mennesker på muligheter. Gjennomsnittsalder i de fleste av disse landene er på under 30. Kanskje på tide at vi lar noen flere slippe til – før det er for sent?

 

I

 

 

Gå til innlegget

Jern - Erna slår til igjen!

Publisert rundt 4 år siden

«Jeg mener det ikke er en økonomisk fordel å ta inn langt flere enn i dag» ( Erna Solberg)

 http://www.dn.no/dagensavis/2015/10/12/2151/Regjeringen/-strmmen-av-flyktninger-vil-prege-alle-budsjetter-de-neste-rener

I dagens DN 13.10 får vår statsminister boltre seg i merkverdig formulerte setninger om vårt stakkers utarmede land som vil kunne måtte risikere milliarder av kroner på flyktningestrømmen. Det er ingen økonomisk fordel å ta imot flyktninger, hevder jern- Erna, som vil nedskalere de ordningene vi så langt har hatt. Hun kan se seg nødsaget til å måtte åpne teltleirer!

Jeg ser bombeangrepene over Syria. Jeg ser dette landet som virker nærmest utradert. Befolkningen er på flukt. Det ville jeg også vært om bombene haglet over meg. Noen av disse flyktningene havner i Norge. Bare noen svært få. De fleste vil helst til andre steder. De få som kommer hit skaper angst for budsjettene i vår eplekjekke statsminister.

Jeg sitter på en Hurtigrute. I dette øyeblikk seiler vi forbi en av våre største øyer – Smøla – øya har så vidt over 2000 innbyggere. En gang bodde her dobbelt så mange. I dette flate, prærieaktige landskapet på nesten 300 km2 kunne det enkelt ha vært bosatt en million mennesker. Jeg tror flyktningene som kom hit ville være glade og takknemlige enten de ble plassert i telt, hytte eller hus.

Man spør ikke om boforhold når man tar imot en utstakt hånd. Man spør ikke om betingelser. Man takker for den hjelpen man får. Nå er det mange som trenger hjelp. De hjelpetrengende ber om ikke om luftslott, de ber om hjelp. Og folk som holder på å drukne er man pliktig til å hjelpe – til og med statsministeren har skjønt dette : «et styrt systematisk mottak av folk som trenger beskyttelse skal vi gjøre ut ifra våre medmenneskelige forpliktelser». Det høres ut som vår statsminister har lest noe hun forsøker å forstå. Samtidig så sier hun «at dette vil begrense handlingsrommet for andre satsninger»

Det er mennesker som er på vei - Ikke utgiftsposter : og faktisk kan de være til berikelse for vårt samfunn selv om de ikke besitter statsministerens fagkunnskap . Statsministeren ser helst at de som kommer er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Hva er det hun egentlig mener? Det kommer mennesker til oss som ber om hjelp. Jeg tror ikke det er deres fagkunnskaper som har skapt bombene som regner over dem. «Fagkunnskaper» og «kvalifikasjoner» er mantra i Norge. Statsministeren satser milliarder på at våre ukvalifiserte lærere skal ble bedre mattelærere. Hva skal vi svare våre barn når de spør hva det er vi holder på med. Hva er det vi ikke har lært dem? Kanskje statsministeren også burde investert noen av sine milliarder i alminnelig folkeskikk?

Det er krig i Syria. Norge har foreløpig ikke sluppet en bombe for å verne sivilbefolkningen i Syria. Det har landet prøvd seg på andre steder med stor suksess ( i følge forsvarsministeren). Nå banker mange på dørene her – ikke lykkejegere, men mennesker som rømmer fra bomber og ødeleggelse. Mennesker som helt berettiget ber om en smule verdighet. Vi har noen smuler til overs. Og ethvert menneske som kommer er en mulighet - for hver enkelt av oss til å hjelpe.

Gå til innlegget

Gå du hen og gjør likeså!

Publisert rundt 4 år siden

Det kan kjennes pinlig å måtte minne om vårt ansvar som representanter for "den kristne sivilisasjon"

Mange av oss har vokst opp med bildet av Maria med Jesus sittende på et esel og med Josef vandrende ved deres side. De fleste av oss har visst siden vi var små barn at Jesus var flyktning. Jeg selv syntes fortellingen var ganske spennende.  Gud som kommer til Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og moren med deg og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet, for å drepe det.» Bildet på veggen har aldri forlatt meg.

 Vi har mange flyktninger nå – de fleste kommer fra området hvor Jesus ble født. Det er ikke langt fra Damaskus til Bethlehem. Det er ikke lengre enn at strekningen kan vandres på noen få dager.

Jeg har registrert at vårt land kaller seg en "kristen dagsavis" : verdidebatten handler angivelig om kristne verdier.

 Det kan vel ikke være tvil om at «våre minste» i dag må være flykningene som har måttet forlate alt. Mennesker som har levd i mange år under de verst tenkelige omstendigheter. Vi har alle lært historien om den gode samaritan. I vår sammenheng bør han helst være vårt forbilde. Det mente vel Jesus også – og det er gjerne hans verdier vi vil forfekte.

Jesu budskap var vel ganske enkelt? « Sannelig, jeg sier dere: det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg»

Som kristne har vi ikke noe valg. Vi må hjelpe flyktningene. 

 Pilegrimsstier er etablert og merket. Skal våre vandringer ha mening må vi kjenne vårt ansvar som kristne. Vi må gjerne vandre, men vi har ikke lov til å gå forbi.

Gå til innlegget

Mennesker på flukt.

Publisert rundt 4 år siden

Spør et menneske som er i ferd med å drukne om hvor langt det er til butikken. Spør om det vil gå på norskkurs.

Mine barn vokste opp på en av øyene utenfor Kristiansund. De hadde en god oppvekst og har fått alle sjanser. Min barn har vært heldige. De hadde et hjem. Kort vei til skole og barnehage. Hver dag kom skolebussen og hentet dem. Det var bare skolebussen som kjørte forbi. Når man ellers skulle av sted syklet man ( 10 min til fergen) eller man fikk "sitte på" med noen. Det ordnet seg alltid.

Det er mange desperate mennesker som nå lengter etter et sted å være, et sted hvor barna kan vokse opp i trygghet. Jeg foreslo for flyktningkonsulenten i kommunen at flyktninger kunne bruke huset vårt. Jeg fikk til svar at det var for langt til kommunesenteret: -Flyktninger må på norskkurs. -Og det er for langt til butikken. Spør et menneske som er i ferd med å drukne om hvor langt det er til butikken!

Jeg ble veldig forvirret. Jeg bygget dette huset for å skape mening og rammer i mine barns oppvekst. Jeg tror jeg fikk det til – og jeg føler meg sikker på at stedet ville kunne gi tilsvarende muligheter for andre familier.

Den norske landsbygda er i ferd med dø ut. Vi ser ikke lenger løsninger og legger ned butikkene våre, bussrutene, skolene. Vi evner ikke lenger å se hva vi en gang hadde. Jeg tror det er livsviktig at vi gir plass til flyktninger. De vil  kunne få oss til å se nye løsninger. Mange av oss har mistet pågangsmot og endringsvilje. Har vi vært for trygge, for lenge?

For ikke lenge siden befant jeg meg i Diyarbakir. Der traff jeg en syrisk flykningefamilie. De ble veldig glade da de hørte at jeg kom kom fra Norge. De hadde hørt så mye godt om dette landet. Vi pratet litt og jeg tenkte at jeg skulle gitt mye for å få disse sympatiske menneskene til naboer. Det er mulig at det er veldig mange nødstedte der ute, men for min del ville det holde å redde noen familier - så får andre klare resten. Da ville det gå bra for oss alle sammen!

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere