Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Bare et hjem i verdens lykkeligste land

Publisert 4 dager siden

Vi ønsker oss alle et hjem. Et sted vi kan kalle vårt eget. Et sted hvor vi føler oss trygge. Et hjem for alle burde være en menneskerett.

Ukentlig mister mennesker i Norge  sine hjem. Kanskje har de ikke kunnet betale sin husleie. Ofte hører vi om flyktninger som hentes i sine hjem for å sendes til hjemløshet i andre land.

Jeg hører om barn som må flytte fra sted til sted fordi foreldrene sliter med komplekse livssituasjoner. Det kan handle om rusproblemer, overgrep, dårlig økonomi.

Jeg hører om bedriftsledere i Norge som tjener fra 12 - 50 millioner i året. Jeg hører om 100 tusen fattige barn

Ingen trenger mer enn halvannen million i årslønn. Ledere som er av en annen oppfatning burde forlate sine stillinger. De er ikke kompetente som samfunnsborgere, og egentlig uinteressante. Vi har i Norge mange dyktige mennesker som slettes ikke ber om titalls millioner for å gjøre en anstendig jobb. De fleste gjør så godt de kan fordi det gir mening til livet.

Jeg hører igjen at vi er kåret til verdens lykkeligste land. Jeg lurer på hvor jeg var. Ingen hadde spurt meg. Jo, vi har det godt i Norge. Dersom vi er inkludert. Dersom vi er friske og har et trygt hjem. Der finnes ingen grunner til at ikke alle skulle ha det. Fellesskapet sitter på store rikdommer. Ingenting tilsier at ikke en hjelpende hånd må strekkes ut til de som sliter. Så lenge vi vet at der finnes mennesker med store hjelpebehov blir det flaut og patetisk å høre mer om lykkelandet.

Gå til innlegget

Når man drar ut i verden..

Publisert 8 dager siden

Det jeg formidler som guide eller reiseleder skal helst være behagelige nyheter. Jeg bør kanskje ikke nevne det som kan vekke ubehag. Folk er tross alt på ferie. Slikt kan man høre.

Jeg velger likevel å gjøre det annerledes. Jeg tenker at enhver reise skal bidra til endringer i oss og  i måten vi omgås.

Verden kan ikke  være den samme etter at man har besøkt Anne Franks skjulested i Amsterdam. Man kan ikke lenger uten videre si nei til et menneske som er på flukt. Man forstår sammenhenger og skjønner at lover som skulle beskytte oss ikke nødvendigvis gjelder for alle. Myndigheter kan ha onde hensikter.

Har man besøkt Auschwitz tolererer man ikke lenger holdninger som angriper menneskeverdet . Det blir ikke lenger likegyldig hva man sier. Etter Auschwitz kjenner vi på eget ansvar - 

Over hele Europa finnes snublesteiner og vi kan peke på hjem hvor mennesker brutalt ble hentet og sendt  til leirer. Når vi i dag hører om de «returnerbare» familier som er sendt avgårde med politieskorte så unngår vi ikke følelser av ubehag. 

Står man på Bebels Platz i Berlin og hører om bokbålene så skjønner man hvor viktig vår kulturelle arv er: vi skjønner  at hvem som helst kan miste grepet; og la seg rive med av stemninger som kan være fatale for vår sivilisasjon. Og hvem som helst er virkelig hvem som helst: også de man har andre forventninger til: utdannelse er ikke en garanti for noe som helst: du kan like gjerne, selv med verdens beste utdannelse, ende opp som en hjernevasket, ukritisk tjener for maktens føringer ( man risikerer tross alt ikke karrieren...).

Det er hyggelig i Berlin. Sårene ligger likevel åpne overalt. Er man på vei til store musikalske opplevelser i for eksempel Filharmonien så går man kanskje forbi et monument som skal tvinge oss til å minnes  T4  - en aksjon som hadde til mål å tilintetgjøre mentalt syke og utviklingshemmede. Programmet startet i 1939 og tok livet av 70 000 mennesker. Leger var ansvarlige for utvelgelsen. Protester fra kirken ( I særdeleshet biskop Clemens August Graf von Galen bør nevnes ) fikk stanset programmet . Bussene gikk fra området hvor vi idag nyter de vakreste melodier fra Berliner Filharmonikerne. Erkjennelse av hva som har foregått gjør noe med oss. Til og med opplevelsen av skjønnhet, musikk blir annerledes.

Reiser er viktige. De vipper oss litt av pinnen . Har man sett gravene i Verdun eller Normandie, eller sett minnesmerkene i Hiroshima eller Nagasaki så er vi ikke lenger helt de samme.

Uansett hvor man reiser så åpner landskaper seg og vi får beretninger som inviterer oss til innsikt.

Middelhavet er ikke lenger hva det var. Jeg har sett flyktningeleirer . Jeg har pratet med mennesker som var ombord i båtene. Vi hører daglig om tragediene som utspiller seg. Jeg har sammen med mine turister vært i områder av Italia , Hellas, Tyrkia som sier alt om hva som er på gang.

Mitt hus med de mange rom blir et annet når jeg vet om dem som kunne trengt et værelse. Jeg føler skam og avmakt. Og gleder meg lite over mine privilegier som nordmann .

Det som forundrer meg mest, til tross for alt vi vet, alle våre reiser, er vår handlingslammelse : kanskje i en følelse av avmakt drar vi så igjen ut på oppdagelsesreise - det er i det minste et valg, en handling - det skjer noe med oss. Vi gjør noe - og kanskje er det ikke stort annet vi makter - enn å sette avgårde. Og det er da noe.



Gå til innlegget

I Norge har vi alt bortsett fra hverandre

Publisert rundt 1 måned siden

Snart er også drikkevannet solgt til noen som kan gjøre det mer lønnsomt. For hvem?

Vi har vårt eget drikkevann og vi har noen steder ren og frisk luft. Vi har skoger og beiteområder for dyrene våre. Vi har fisk i havet. Milliardene hoper seg opp i et av verdens største pensjonsfond. Daglig forteller utlendinger oss hvor rike vi er. Jeg forklarer dem at jeg kan føle meg rik fordi våre sykehus og vårt skolevesen fungerer sånn noenlunde. Vi har sosiale ordninger. Jeg kan gå på biblioteket og låne bøker.Ja, jeg kan føle meg rik . Likefullt er jeg ikke pengerik. Der er jeg vel som en hvilken som helst gjennomsnittseuropeer. Bortsett fra at min husleie er høyere og at maten koster noe mer. Jeg smiler til franskmannen og sier at jeg er vel som deg: rimelig blakk? Og at han vel har de samme godene? «Den norske stat» er rik. Hva det egentlig betyr er jeg mer usikker på. Verdier har vi når vi evner å ta vare på hverandre. Jeg er ikke overbevist om at vi får til dette.

Norge var en gang et fisker og jordbrukssamfunn. Vi var en stolt sjøfartsnasjon.Der bodde folk langs kysten, på landsbygda. Der var et slags samhold. Vi var ikke rike, men landet fungerte.

  I «verdens rikeste land» er vi blitt fremmed for hverandre. Vi lever kanskje til og med i frykt for hverandre. Gardinene er rullet ned når vi er syke, og skamfulle fyller vi ut meldeskjemaet til NAV.

 Som ufør, syk, i arbeidsledighet har du lite å håpe på - for du er rettsløs og paria i verdens rikeste land. Dette er blitt en floskel, men siste dagers debatter bekrefter dette.

Innovasjon Norge må gjerne reise til Kina med reiseagenter og agitere for at flere «high- end turister» skal komme til landet. «De betaler mye for autentiske møter med lokalbefolkningen». Kanskje er der likevel her et håp i hengende snøre? Kanskje har våre syke likevel en merverdi? De kan vises fram. Se - vi tar vare på dem! Hele vår sivilisasjon var tuftet på ideer om at vi skulle ta vare på hverandre. Det var dette som var sivilisasjon. En gang satte vi likhetsidealet høyt . I dag har de minste av oss såvidt en museal verdi. De gamle nazister drepte sine unyttige ( dere kan Google T4)Er vi på vei dit igjen: Trenger vi unyttige mennesker? 

 Jeg tenker at selve spørsmålet har dømt oss. For da er eneste målestokk kroner og øre.  Finnes der rom for annet? Hvert eneste menneske er satt på taksameter - og hver og en av oss vurderes etter lønnsomhetskriterier. 

Og da har vi ikke engang hverandre.

Gå til innlegget

Takknemlighet

Publisert nesten 3 år siden

Noen reflakjoner etter et tre dagers sykehusopphold og en operasjon

 

Det er tre måneder siden jeg gjennomgikk en hofteoperasjon. Jeg er i dag fri for smerter. Jeg halter ikke lenger. Jeg går uten krykker. Smerter som til tider, og i perioder, har plaget meg gjennom hele mitt liv er borte. Jeg er snart klar for ny giv, og har et håp om å kunne være i arbeidslivet også de neste 10 årene.

 Jeg tenker at jeg er heldig som lever i et samfunn som har kunnet gi meg denne behandlingen. Det er ikke opplagt. Jeg er privilegert fordi jeg lever i et rikt land. I et land med dyktige fagfolk og et system som er spesialsydd for å ville meg vel.

Det er så mange mennesker rundt omkring i verden som trenger hjelp til å bedre sin helsesituasjon. Med alle de ressurser vi i Norge rår over kunne vi ha fått til mye. Vi har flere leger pr. innbygger og mer helsepersonell enn nesten noe land. Hvorfor ikke investere i medisinsk behandling!? I Norge roter vi bort milliarder på å krangle om beliggenheten til våre sykehus. Fiendskap oppstår mellom rivaliserende byer. Hovedårsaken ligger i kampen om ressurser og egentlig et for lite pasientgrunnlag. Hvorfor ikke gjøre de sykehusene vi har større og supermoderne? Pasientene kan fly inn fra hvor hvor som helst på kloden - . Hvorfor ikke investere i helse og livskvalitet? Dette kan også være industri og business. Og det må da være mye mer interessant enn å plassere nye oljekroner i kjøpesentre i Berlin eller Paris?

Min tid som pasient  ga meg tid til å tenke  - og på sykehuset fikk jeg en anelse om hvilke enorme ressurser det er vi sitter på. Det er mye vi kan få til, om vi bare løfter blikket litt utover oss selv.

 Moderne teknologi og fagkunnskap er mulig i et rikt land. Den menneskelige faktor kan man likevel ikke ta for gitt. Og den er forutsetningen for at alt det andre skal fungere.  Den hjelp som var nødvendig for komme seg på beina etter operasjonen fikk jeg av min kone . Uten hennes støtte hadde jeg ikke klart dette. 

Jeg føler meg takknemlig og heldig!

Takk!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere