Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Selvmord/ notater

Publisert 18 dager siden

Jeg tenker ofte på ghettoen i Warszawa - jødene som fortsatte å undervise barna mens leveforholdene ble stadig mer uutholdelige. Vi er litt der.


Se en mening med livet.

Det snakkes mye om dette i disse dager. Vi hører at det går an å søke hjelp om man ikke ser meningen. Der finnes folk der ute som kan hjelpe. Hvem er de?

Jeg kan ikke være den eneste som opplever marerittet når jeg hører om flyktninger som drukner, som sitter fast i flyktningeleirer, når jeg hører om familier og enkeltindivider som  uttransporteres  etter mange år i landet;

når jeg  blir minnet om holocaust..


Det brenner i paradis.

Det gjør vondt å se den store katastrofen som nå utspiller seg i Australia. Det blir så veldig nært og man føler seg maktesløs.Som barn tenkte jeg at Australia var selve paradiset. Det var dit jeg ville! Jeg visste alt om dette eventyrlandet! Det brenner i Paradis!!

Like etter ankomst Norge etter jobbreise, leser jeg meldinger om amerikanske droneangrep i Irak, og at vi kanskje står overfor den 3. verdenskrig. Hva er dette for noe? Skal unge menn igjen på slaktebenken?  Dette må bli krigen alle nekter å dra til! Verden må da ha fått nok? De siste tiårene er land etter land rasert i området. Millioner av menneskeliv er gått tapt i regionen.  Forstår vi hva som har skjedd i Afghanistan, Irak, Syria, Jemen - og nå skal drapene, krigene fortsette? Hvem er det som vil dette?

I disse urolige dager er vi samlet omkring et selvmord. Vi sørger alle over et supersjarmerende menneske som valgte å ta sitt eget liv. Et urolig liv som tilhørte oss alle på et vis. Han tilhørte vår nasjonale minnebok.Vi står maktesløse tilbake. Vi står alle maktesløse overfor døden og det er til tider velgjørende å føle på dette i fellesskap. Jesus på korset er selve fundamentet i vårt trosliv.

Det er ikke noe kjekt at vi skal dø. Likevel nærmer døden seg for oss alle.

Jeg har ofte tenkt at det kunne være kjekt å slippe det hele: dø litt fortere. Livet er ikke alltid like morsomt. Muligheten som ligger der i å forlate det hele er faktisk en slags trøst. I dette ligger også en stor frihetsopplevelse.

Livet er mitt eget valg. Det er jeg som velger mitt liv. Dette er nettopp dette som får meg til å holde ut.

Som de aller fleste har jeg måttet forholde meg til død. Det gjør vi alle etterhvert som vi eldes. Venner ringer nesten ukentlig og forteller om sine sykdommer. Vi oppmuntrer hverandre så godt vi kan. Vi er alle sammen på vei ut.

Snart er vi ikke mer. I mellomtiden kan vi holde våre kriger gående. Enten det handler om å ydmyke flyktninger som har måttet sette sine liv på vent eller det handler om å rasere kloden enda litt mer.

Egentlig er det som om jeg står opp fra de døde hver morgen. I det jeg setter beina på gulvet tenker jeg : i dag også! Dagen er min! Jeg må gjøre så godt jeg kan. Jeg har snart en ny tur som reiseleder til Auschwitz: jeg må forberede meg!

Gå til innlegget

God jul

Publisert rundt 1 måned siden

Det skrives mye om juletiden. Mange følelser settes i sving.

For enkelte kan det være en vanskelig tid. Så mange minner vekkes til live - og savnet etter dem som er borte forsterkes . I julen burde man ta det litt mer med ro enn andre dager. Anledningen er der. Det kan også være godt. Og om kort tid er vi igang med et nytt år.

Selv skal jeg feire jul i Roma. Ikke fordi jeg er spesielt privilegert. Jeg er på jobb, som jeg har vært på jobb i julen de siste 30 årene. Familien har vendt seg til dette og det ville være et alvorlig brudd på tradisjonene om jeg skulle holde hjemmejul. Det ville bare skapt forvirring. Det er viktig å holde på tradisjonene!

Oftest var jeg ombord på Hurtigruten som reiseleder  julaften. Det kunne være fint for mange å seile avgårde. Verst var det kanskje for mannskapet som savnet familie og alt hva de kunne være vant med. Å holde jul for andre ble for enkelte kanskje i drøyeste laget.

Det ble enklere da vi hadde funnet fram til noen av Europas klostre. I 17 år har vi nå feiret jul i et klosterhotell . Nonnene er hjemme hos seg selv og gleder seg over sine gjester.

 Vi reiser til vårt kloster i Roma for å møte våre nye tilreisende. Det er sprekt av våre gjester å komme den lange veien . Vi gleder oss til nye møter og mennesker som ser hverandre for første gang. Julaften og 1. Juledag  er det rolig i Romas gater. Vi ser fram til korte vandringer og samtaler i et vakkert bylandskap . Og fra våre værelser hører vi nonnenes englesang.

Gå til innlegget

Bare et hjem i verdens lykkeligste land

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi ønsker oss alle et hjem. Et sted vi kan kalle vårt eget. Et sted hvor vi føler oss trygge. Et hjem for alle burde være en menneskerett.

Ukentlig mister mennesker i Norge  sine hjem. Kanskje har de ikke kunnet betale sin husleie. Ofte hører vi om flyktninger som hentes i sine hjem for å sendes til hjemløshet i andre land.

Jeg hører om barn som må flytte fra sted til sted fordi foreldrene sliter med komplekse livssituasjoner. Det kan handle om rusproblemer, overgrep, dårlig økonomi.

Jeg hører om bedriftsledere i Norge som tjener fra 12 - 50 millioner i året. Jeg hører om 100 tusen fattige barn

Ingen trenger mer enn halvannen million i årslønn. Ledere som er av en annen oppfatning burde forlate sine stillinger. De er ikke kompetente som samfunnsborgere, og egentlig uinteressante. Vi har i Norge mange dyktige mennesker som slettes ikke ber om titalls millioner for å gjøre en anstendig jobb. De fleste gjør så godt de kan fordi det gir mening til livet.

Jeg hører igjen at vi er kåret til verdens lykkeligste land. Jeg lurer på hvor jeg var. Ingen hadde spurt meg. Jo, vi har det godt i Norge. Dersom vi er inkludert. Dersom vi er friske og har et trygt hjem. Der finnes ingen grunner til at ikke alle skulle ha det. Fellesskapet sitter på store rikdommer. Ingenting tilsier at ikke en hjelpende hånd må strekkes ut til de som sliter. Så lenge vi vet at der finnes mennesker med store hjelpebehov blir det flaut og patetisk å høre mer om lykkelandet.

Gå til innlegget

Når man drar ut i verden..

Publisert rundt 2 måneder siden

Det jeg formidler som guide eller reiseleder skal helst være behagelige nyheter. Jeg bør kanskje ikke nevne det som kan vekke ubehag. Folk er tross alt på ferie. Slikt kan man høre.

Jeg velger likevel å gjøre det annerledes. Jeg tenker at enhver reise skal bidra til endringer i oss og  i måten vi omgås.

Verden kan ikke  være den samme etter at man har besøkt Anne Franks skjulested i Amsterdam. Man kan ikke lenger uten videre si nei til et menneske som er på flukt. Man forstår sammenhenger og skjønner at lover som skulle beskytte oss ikke nødvendigvis gjelder for alle. Myndigheter kan ha onde hensikter.

Har man besøkt Auschwitz tolererer man ikke lenger holdninger som angriper menneskeverdet . Det blir ikke lenger likegyldig hva man sier. Etter Auschwitz kjenner vi på eget ansvar - 

Over hele Europa finnes snublesteiner og vi kan peke på hjem hvor mennesker brutalt ble hentet og sendt  til leirer. Når vi i dag hører om de «returnerbare» familier som er sendt avgårde med politieskorte så unngår vi ikke følelser av ubehag. 

Står man på Bebels Platz i Berlin og hører om bokbålene så skjønner man hvor viktig vår kulturelle arv er: vi skjønner  at hvem som helst kan miste grepet; og la seg rive med av stemninger som kan være fatale for vår sivilisasjon. Og hvem som helst er virkelig hvem som helst: også de man har andre forventninger til: utdannelse er ikke en garanti for noe som helst: du kan like gjerne, selv med verdens beste utdannelse, ende opp som en hjernevasket, ukritisk tjener for maktens føringer ( man risikerer tross alt ikke karrieren...).

Det er hyggelig i Berlin. Sårene ligger likevel åpne overalt. Er man på vei til store musikalske opplevelser i for eksempel Filharmonien så går man kanskje forbi et monument som skal tvinge oss til å minnes  T4  - en aksjon som hadde til mål å tilintetgjøre mentalt syke og utviklingshemmede. Programmet startet i 1939 og tok livet av 70 000 mennesker. Leger var ansvarlige for utvelgelsen. Protester fra kirken ( I særdeleshet biskop Clemens August Graf von Galen bør nevnes ) fikk stanset programmet . Bussene gikk fra området hvor vi idag nyter de vakreste melodier fra Berliner Filharmonikerne. Erkjennelse av hva som har foregått gjør noe med oss. Til og med opplevelsen av skjønnhet, musikk blir annerledes.

Reiser er viktige. De vipper oss litt av pinnen . Har man sett gravene i Verdun eller Normandie, eller sett minnesmerkene i Hiroshima eller Nagasaki så er vi ikke lenger helt de samme.

Uansett hvor man reiser så åpner landskaper seg og vi får beretninger som inviterer oss til innsikt.

Middelhavet er ikke lenger hva det var. Jeg har sett flyktningeleirer . Jeg har pratet med mennesker som var ombord i båtene. Vi hører daglig om tragediene som utspiller seg. Jeg har sammen med mine turister vært i områder av Italia , Hellas, Tyrkia som sier alt om hva som er på gang.

Mitt hus med de mange rom blir et annet når jeg vet om dem som kunne trengt et værelse. Jeg føler skam og avmakt. Og gleder meg lite over mine privilegier som nordmann .

Det som forundrer meg mest, til tross for alt vi vet, alle våre reiser, er vår handlingslammelse : kanskje i en følelse av avmakt drar vi så igjen ut på oppdagelsesreise - det er i det minste et valg, en handling - det skjer noe med oss. Vi gjør noe - og kanskje er det ikke stort annet vi makter - enn å sette avgårde. Og det er da noe.



Gå til innlegget

I Norge har vi alt bortsett fra hverandre

Publisert 2 måneder siden

Snart er også drikkevannet solgt til noen som kan gjøre det mer lønnsomt. For hvem?

Vi har vårt eget drikkevann og vi har noen steder ren og frisk luft. Vi har skoger og beiteområder for dyrene våre. Vi har fisk i havet. Milliardene hoper seg opp i et av verdens største pensjonsfond. Daglig forteller utlendinger oss hvor rike vi er. Jeg forklarer dem at jeg kan føle meg rik fordi våre sykehus og vårt skolevesen fungerer sånn noenlunde. Vi har sosiale ordninger. Jeg kan gå på biblioteket og låne bøker.Ja, jeg kan føle meg rik . Likefullt er jeg ikke pengerik. Der er jeg vel som en hvilken som helst gjennomsnittseuropeer. Bortsett fra at min husleie er høyere og at maten koster noe mer. Jeg smiler til franskmannen og sier at jeg er vel som deg: rimelig blakk? Og at han vel har de samme godene? «Den norske stat» er rik. Hva det egentlig betyr er jeg mer usikker på. Verdier har vi når vi evner å ta vare på hverandre. Jeg er ikke overbevist om at vi får til dette.

Norge var en gang et fisker og jordbrukssamfunn. Vi var en stolt sjøfartsnasjon.Der bodde folk langs kysten, på landsbygda. Der var et slags samhold. Vi var ikke rike, men landet fungerte.

  I «verdens rikeste land» er vi blitt fremmed for hverandre. Vi lever kanskje til og med i frykt for hverandre. Gardinene er rullet ned når vi er syke, og skamfulle fyller vi ut meldeskjemaet til NAV.

 Som ufør, syk, i arbeidsledighet har du lite å håpe på - for du er rettsløs og paria i verdens rikeste land. Dette er blitt en floskel, men siste dagers debatter bekrefter dette.

Innovasjon Norge må gjerne reise til Kina med reiseagenter og agitere for at flere «high- end turister» skal komme til landet. «De betaler mye for autentiske møter med lokalbefolkningen». Kanskje er der likevel her et håp i hengende snøre? Kanskje har våre syke likevel en merverdi? De kan vises fram. Se - vi tar vare på dem! Hele vår sivilisasjon var tuftet på ideer om at vi skulle ta vare på hverandre. Det var dette som var sivilisasjon. En gang satte vi likhetsidealet høyt . I dag har de minste av oss såvidt en museal verdi. De gamle nazister drepte sine unyttige ( dere kan Google T4)Er vi på vei dit igjen: Trenger vi unyttige mennesker? 

 Jeg tenker at selve spørsmålet har dømt oss. For da er eneste målestokk kroner og øre.  Finnes der rom for annet? Hvert eneste menneske er satt på taksameter - og hver og en av oss vurderes etter lønnsomhetskriterier. 

Og da har vi ikke engang hverandre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
8 dager siden / 1748 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
28 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
28 dager siden / 1277 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 1163 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
18 dager siden / 828 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere