Nils Krister Larsen

Alder: 62
  RSS

Om Nils Krister

Jeg er mye på reise og når jeg venter på et fly eller en ferge korter jeg gjerne ned tiden med å blogge http://www.nilskrister.blogg.no/ eller på verdidebatt hvor jeg til tider kan finne mennesker som deler min interesse for trosspørsmål, etikk, politikk, kunst, kultur og hverdagsliv.

Følgere

Tanker rundt reiseliv

Publisert 4 måneder siden

Vi har vært gjennom utfordrende tider. Det kan oppleves som forstemmende å se « det vante» rase sammen.

Som reiselivsmenneske og reiseleder er jeg preget av  liv som stadig gir nye perspektiver fra ulike ståsteder. 

Mine aktiviteter forutsetter at jeg er mye borte, og savnet av venner og familie kan til tider være enormt. Likevel fortsatte jeg i bransjen. Jeg trengte friheten -, dette var min arena. Det var her jeg fikk brukt mine språk og øvrige kunnskaper Det var her jeg kunne være til stede for andre slik jeg kan like å være det. Jeg kan med stor glede hevde at jeg mer enn gjerne var og vil være et service- menneske.

I min rolle som arbeidsgiver, som turoperatør, som guide og reiseleder har det betydd mye å se alt som ble til i farvannet av mine aktiviteter. Vi skapte kvinnearbeidsplasser på avsidesliggende steder: gull verdt for mødre! Vi kunne glede oss over hoteller som fikk gjester, busselskap som fikk oppdrag, guider på jobb osv. osv. Mange var involvert i våre aktiviteter.

Jeg satset mye. Dette var livet mitt. Og vi visste at vi skapte verdier.  Vi produserte minner for livet.

Verden er nå rystet i sine grunnvoller. Store næringer ligger nede med brukken rygg. Reiselivsindustrien er lammet.

Ingen ville komme på å si at en jobb i reiselivet er samfunnskritisk. Nei, det handler ikke nødvendigvis om å drive livreddende virksomhet. Likefullt har vi underveis mer enn en gang møtt mennesker i nød. Og vi har fått telefoner fra gjester som har sagt at de hadde ikke vært i live om ikke vi hadde vært der for dem. Reisen er en sosial arena .For enkelte handler dette om liv og død: «hadde ikke du pratet med meg hadde jeg hoppet over rekka. Du var der og hjalp meg».

I møte med mennesker har jeg mer enn en gang opplevd at vi kanskje spiller en større rolle enn vi tiltror oss selv. Jeg kjenner mine reiselivskollegaer og vet at de utfyller funksjoner langt viktigere enn de selv aner. Vår reisebedrift blir ikke  tildelt offentlige støttepakker.

Denne våren har vi mistet alle våre oppdrag . Jeg tenker med sorg på samarbeidspartnere i samme situasjon.

Våre utgifter er ikke åpenbare. Vi har bare satset alt vi har.

Årtier med kompetanse er satt på vent. Statsministeren må gjerne si at vi må finne annet å gjøre..

Kanskje det er på tide at vi innser at vi har mer enn olje i landet vårt. At vi har et  land som kan være til glede for mange. At vi kan bygge mer enn oljeinstallasjoner - at kysten vår, fjordene våre, fjellene våre representerer enorme verdier for rekreasjonsindustrien.

Og forvalter vi dette riktig har vi ressurser som fornyer seg fra år til år.

Reiselivsnæringen har i Norge hatt dårlige kår. Oljenæringen har sett seg blind på egen fortreffelighet og vår rikdom har ofte blitt plassert i håpløse prosjekter hvor som helst på kloden.

Vi må se hva vi har. Vi må gjenvinne selvrespekten.  Reiseliv handler mye om å vise oss selv fra vår beste side, og ellers om alt som gjør livet verdt å leve.

Og hva blir det med oss om ingen skulle besøke oss? Hvordan skulle vi da vite at vi lever i verdens beste land?

Gå til innlegget

mange må nå ommøblere sine dager og finne nye perspektiver .

Det er fredag. Klokken er 6.05.

Mens kaffen renner gjennom filteret ser jeg på tulipanene. Jeg elsker tulipaner. De er litt villere enn rosene. Og kronbladene er vakre selv når de ligger nede.

Fredag. Det kunne like gjerne vært mandag.

Jeg tenker nå på morgenen mest på et intervju jeg hørte i går med en fransk lege på Figaro FB. Hun sa at hennes oppgave var å redde liv. Et liv er like mye verdt som et annet. Hun arbeider blant bostedsløse i Paris. Disse menneskene kan ikke tenke på hygiene. Hvor skulle de gå for å vaske seg? Hyppig håndvask! De kan være syke og får ikke pleie. Maten de spiser er ikke akkurat næringsrik. Hun undrer seg over alle de menneskene som befinner seg i denne situasjonen - i verdens 6. største økonomi!

I Norge har vi også mange penger. De sier så de som forvalter oljefondet. Likevel har vi mange som bekymrer seg for sitt daglige brød. Vi vet også om de mange som gjør det utenfor Norge.

Dersom jeg hadde penger på bok tror jeg at jeg ville hatt kronisk dårlig samvittighet.

Det er fredag. Klokken er 0630. Min kone gjør seg klar på sitt hjemmekontor. Kaffen er klar.


Søndag morgen.

dagen er min . Vi spiser snart frokost. Vi skal spasere. Vi skal tenke. Vi skal lese aviser. Jeg føler meg takknemlig . Ja, jeg kjenner på situasjonen rundt omkring i verden og forstår hvor heldige vi er.

Jeg tenker på mine etterhvert voksne barn som jeg ikke har sett på mange måneder. Alle er berørt av situasjonen, men de holder seg godt orientert og klarer seg!

Jeg tenker på en venn som kjemper mot alvorlig sykdom . Hvor fint det er å prate med ham og være enig om at vi har fått mye. At vi faktisk kan være tilstede og se bakover med glede.

Jeg tenker på mitt skrivearbeide . - Hva skriver du egentlig om?, spør min venn.
Det handler mye om sorg og tap det jeg skriver, men også om en ubendig lyst til å gripe livet, til å vise fram mulighetene. Vi har alt, men saboterer hverandre. Hva er det som skjer med oss når vi stenger dører for hverandre? Jeg forsøker å flette noen av disse tankene inn i en lang fortelling.
- hva vil du med dette?
- bare komme videre. Kanskje kan teksten fungere for andre også. Det får tiden vise, men du får lese.

klokken er 0700. Jeg setter på kaffen.

Gå til innlegget

Var vi privilegerte

Publisert 5 måneder siden

i prestehjemmet?

jeg vokste opp i et hjem hvor telefonen kunne ringe på natten

noen er blitt syk

et selvmord, et dødsfall

et sammenbrudd

I stuen kunne der sitte en gammel fange eller han lå på sofaen eller i kjelleren

hedersgjesten kunne komme fra nærmeste galehus

jeg aner ikke om disse menneskene var rike eller viktige
Alle som kom innom.

Jeg tenkte aldri at vi manglet noe

kom biskopen på besøk fikk han som alle Nescafé og kakene var for lengst spist opp av 5 barn som ordnet seg som best de kunne.

Og på søndagen var det preken i kirken og der satt de alle de velbeslåtte og kanskje noen andre også

Og lyttet andektig til fortellinger om opprøreren Jesus.

Gå til innlegget

Jeg får ikke sove

Publisert 5 måneder siden

Jeg våknet av en drøm Jeg var havnet i en bekk, hodet var såvidt under vann jeg våkner og gisper etter luft.

Jeg sover ikke  

jeg har lest om

de mange døde i Guayaquil. Journalistene

våre sykehjem. Jeg har alltid arbeidet med gamle mennesker. Jeg kjenner deres lengsler, deres stolthet. Alt de fikk til. De skal ha vår beste omsorg.

det handler om død og jeg får ikke sove

det handler om livet vårt. Skal vi helst ikke møtes?

med eller uten maske?

barna våre? Hvordan tar vi oss

av barna våre?

Jobbene våre, hva skjer?

Ustoppelig støy fra en amerikansk president. Amerikanere som kjøper våpen, amerikanere i matkøer. Amerikanere som dør.

reportasjer fra byer i Europa jeg kom til å elske. Det er så uendelig trist. Dette er mine folk. Jeg kjenner fortellingene.

Vi trenger mat - og mennesker som skal komme hit fra så mange land på slavekontrakter for å høste. Ja,jeg føler skam. Alle disse flittige hender. De har vel også sine hjem?

der ville komme en tid da matprodusentene flytter inn i palassene. Og pengeflytterne plasseres i skur. Jeg kan ha drømt det.

flyktninger. Flyktninger. Og Middelhavet. Middelhavet som jeg har krysset i lykkerus.

jeg elsker å fly, men ser for meg at flyene ikke letter igjen. De er for farlige for miljøet. Jeg blir urolig for alle jeg kanskje ikke ser igjen

de store cruiseskipene. Nei, vi vil ikke ha dem. Vi vil ikke se Venezia, Barcelona, Roma, Bergen overbelastet og døende. Disse byene skal være det de er: storslagne!

Byer er ikke bombet. Ikke Atombomber, ikke napalm eller hydrogen. Bare et virus.

Og det daglige. Regnskapskontoret som fortsatt jobber med fjoråret - og som koster mer for timen enn jordbærplukkerens dagslønn

nei, jeg sover ikke om nettene.

Jeg leser om Albatrossen som kan fly i åresvis uten å lande. Bare når den skal hekke må den lande. Titusener av dem havner i garnet til trålerne.

Helst ville jeg leve som en Albatross.

Bare såvidt bevege vingene for å seile videre, lydløst..evig speidende, etter nye muligheter

eller bare stillheten her oppe. Og trålerne der nede.

Gå til innlegget

Hva er viktig? Hvem er viktig?

Publisert 6 måneder siden

Uten poesien, musikken, litteraturen, billedkunsten ,kaféen på hjørnet,havet, skogen, naturen, alt det storslagne

hadde jeg ikke holdt ut

all ære til all verdens helsearbeidere, til all verdens frihetskjempere 

Men det er ikke nok å bli holdt i live

Livet må ha mening

blir vi fratatt mening funker dessverre ikke  all verdens munnbind og pustemaskiner

mening handler om alt det vakre 

Og det handler om medmenneskelighet 

det handler om å leve, det handler om å slippe idiotiet, alle kreftene som er  innstilt på å ødelegge våre liv, gjøre oss til profitt

Meningen med livet ligger ikke i pustemaskinen

meningen har vi når vi vet hvorfor vi vil overleve. 

Flyktningen har sikkert flere lengsler enn jeg kan ha, kanskje til og med vakrere drømmer, kanskje større kjærlighet

Jeg hørte i går om en prest som ga fra seg sin pustemaskin. Han visste om andre som kunne trenge den mer 

Jeg trenger ikke for enhver pris en pustemaskin. Jeg må også ha fred.

med meg selv. 

Det handler om mitt velbefinnende

og ditt . 
Eller flyktningens.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere