Nils August Andresen

Alder: 38
  RSS

Om Nils August

Ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også historiker

Følgere

Teologiens grenser

Publisert 26 dager siden - 1751 visninger

Kirken bør slutte å uttale seg om politikk slik den gjør i dag.

Vårt Land omtaler 24. mars at ­Kirkerådet utarbeider retningslinjer for hvordan den skal forholde seg til valgkampen. ­Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, sier at «vi legger stor vekt på at kirken skal legge verdimessige premisser på et overordnet nivå, ikke ta partipolitiske standpunkter».

Men går vi inn og ser på noen av kirkens høringssvar den siste tiden, er ­detaljnivået alt annet enn «overordnet». I februar svarte Kirkerådet på en høring om endringer til utlendingslovens regler om tvangsmidler. Her ytrer kirken sin skepsis, blant annet til beviskravet for aldersbestemmelse av asylsøkere, til vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av personer med uklar identitet, og til tvangsmessig tilbakeholdelse av familier med barn.

Tøvete

Innvendingen om at Bibelen ikke har så mye å fortelle om beviskravet for aldersbestemmelse, avfeier kirken med å si at synspunkter på denne type spørsmål følger av grundig teologisk ­arbeid, og henviser blant annet til publikasjonen «Sett undertrykte fri!» fra 2013. Den er ment å gi en teologisk begrunnelse for kirkelig aktivisme for å støtte opp om menneskerettighetene.

Dessverre gjør publikasjonen ingenlunde det. Etter en halvkvedet gjennomgang av hvordan religiøse tanker om menneskeverd kan begrunne en idé om menneskerettigheter, hopper dokumentet videre til en gjennomgang av en rekke konkrete rettigheter både innenfor og utenfor det som finnes i menneskerettighetsregimer.

Vi finner blant annet en diskusjon prinsippet at mennesker ikke skal returneres til situasjoner der deres liv er i fare, og om dette også gjelder situasjoner der folk ikke er på flukt, men for eksempel har behov for medisiner som ikke finnes i hjemlandet.

Men det er direkte tøvete av kirken å anta at den har bedre juridisk kompetanse på dette enn for eksempel lovavdeling i justisdepartementet, og det er ikke til noen prinsipiell hjelp at man i blant kan få støtte av aktivistjurister.

SV-politikk

Et annet poeng er imidlertid langt viktigere: Juridiske menneskerettigheter har en svært indirekte kobling, ikke bare til teologi, men også til mer allmenn etikk. Direktøren i UDI, Frode Forfang, har påpekt hvordan mange av grepene vi tar, helt i tråd med folkeretten, gir dårlige utfall på bakken. Samtidig gir oppfyllelse av våre folkerettslige forpliktelser, i hvert fall slik det praktiseres i dag, ofte ineffektiv og dyr beskyttelse til et lite mindretall.

Dette er diskusjoner Kirkerådet i liten grad går inn i.

Et lignende detaljnivå ser vi i en høring om grønn konkurransekraft. Kirkerådet er der blant annet skeptisk til formuleringer om at Norge skal gjennomføre utslippskutt i samarbeid med EU, fordi man er er redd dette kan brukes som argument for å promotere leveranser av norsk gass til Europa for å erstatte kull.

Som om ikke det var nok, er Kirkerådet også «meget skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet av klimahensyn». Klimahensynet må her med omstridte begrunnelser vike for Kirkerådets tanker om kortreist mat.

I korte trekk fremstår Kirkerådet her bare som en forlengelse av distriktsfløyen i SV.

Ikke teologi

Det finnes et utall innvendinger mot kirkens syn, både på hva som er klok asylpolitikk og hva som er god klimapolitikk. Felles for dem alle er at de ikke har en døyt å gjøre med teologi. I stedet handler det om forståelser av politiske sammenhenger og konsekvensene av politiske virkemidler.

Jeg ønsker meg en kirke som utfordrer politikken moralsk, og utfordrer oss på radikal nestekjærlighet, på fliser og bjelker, på vår dragning mot egoisme.

I stedet lar de den sjansen gå fra seg til å si noe meningsfullt utfordrende om etikken som ligger under, og om hvordan vi må utfordre oss selv moralsk i møte med verdens kriser.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 29. mars, 2017.

Gå til innlegget

Tidsånden

Publisert rundt 2 måneder siden - 1378 visninger

Kristelig Folkeparti ber Høyre om hjelp mot tidsånden. Det er en oppskrift på dårlig politisk utbytte.

Forrige uke advarte Knut Arild Har­eide Høyre mot å legge frem en åpen melding om bioteknologi. På spill står temaer som eggdonasjon, assistert befruktning og surrogati.

Du trenger ikke vanke lenge med KrF-ere for å forstå at bioteknologi er noe ­partiet brenner for. Derfor frykter de nå at Høyre gir etter for tidsånden: Hvis Høyre skulle velge en liberal linje, er løpet høyst sannsynlig kjørt.

Såkalte «verdispørsmål» har lenge vært en av de viktigste grunnene til at KrF normalt har landet på borgerlig side. I Høyre har man ofte funnet en form for forståelse for sine hjertesaker på dette feltet.

Du trenger heller ikke snakke lenge med KrF-ere før noen forteller deg at dersom Høyre skulle svikte her, står det borgerlige samarbeidet i fare. Opplevelsen i KrF er at man må stå fast her: Der andre er opptatt av kroner og øre, er det pundet KrF er satt til å forvalte, nettopp disse viktige verdiene. Derfor kan de ikke være gjenstand for kompromiss eller tidsånd.

Tapte kamper

Men tidsånden har det likevel med å vinne til slutt. Hvis vi ser på store såkalte verdispørsmål KrF har vært imot de siste 50 årene, er de alle blitt gjennomført: Avkriminaliseringen av homofili, en debatt som gikk gjennom 1960-tallet, ble vedtatt under regjeringen Bratteli i 1972. Abortloven kom under Brattelis andre regjering i 1975. Loven om registrert partnerskap for homofile kom under Gro Harlem Brundtland i 1993, og kjønnsnøytral ekteskapslov under Stoltenberg i 2008.

Det er et mønster her: Alle disse ­regjeringene etterfølger direkte, og med få år, regjeringer KrF selv har sittet i, hvor partiet­ har lykkes i å holde dem på armlengdes avstand; men når lovene først er vedtatt, snur også Høyre, og lovene er selvsagt fullstendig irreversible. Og KrF har skuslet bort muligheten til å innrette.

Til ettertanke: 

Om denne gjennomgangen kanskje ikke er den stolteste historiegjennom­gangen for Høyre, bør den mane til ­etter­tanke også for KrF: Høyre­ kan ikke, og bør ikke, stoppe tidsånden. Utsette den en stortingsperiode – absolutt; utrede, tenke seg om – selvsagt! Men stoppe den kan partiet ikke.

Det KrF kan få i Høyre, er to ting: Det første er en viss utsettelse – fremtiden kan drives tilbake ennå en liten valgperiode. Dette kan mobilisere velgere, men kampen utretter lite: Slagene tapes, om ikke ved første korsvei, så ved neste. Selv om man i det hinsidige sikkert også premieres for intensjoner, ikke bare resultater, må det vel gå en grense et sted.

Det andre er forståelse for sine standpunkter. Høyre er ofte ganske delt i slike spørsmål, mellom en konservativ fløy (som jeg ofte selv tilhører), som har intuitiv forståelse og en grad av sympati med KrFs standpunkter, og en fløy som ofte i hvert fall på liberalt vis tolererer dem.

Pundet svekkes

Problemet med KrFs tilnærming er dobbelt: For det første taper de altså sakene. Men for det andre svekker denne tilnærmingen muligheten for et godt borgerlig samarbeid. Et parti bør ikke basere sin identitet som et borgerlig (eller i KrF-lingo: ikke-sosialistisk) parti basert på gjennomslag i spørsmålet om eggdonasjon.

Kristelig Folkeparti har i moderne tid hatt suksess når partiet har kunnet bruke sitt verdigrunnlag til å formulere en politikk på felt som har bred appell i befolkningen og som på en eller annen måte fremstår som borgerlig. Kontantstøtten er det åpenbare eksempelet, hva man ellers måtte mene om den i dag.

Det kan føles trygt og godt å ha for­valtet sannhetens pund, i møte med tids­åndens forfall. Men når det skal gjøres opp regnskap, vil det komme for en dag at det er mindre og mindre igjen av pundet. Tidsånden spiser av det, år for år. Og da blir det også tydeligere at man ikke i stedet har investert sitt pund klokt. Man har ikke kjøpt innflytelse i disse spørsmålene, og man har ikke vekslet pundet inn i ­annen valuta.

I politikkens verden hjelper det ikke all verden at man selv mener man har vært en tro forvalter av de gode verdiene.

Gå til innlegget

Å leve i synd

Publisert 3 måneder siden - 2033 visninger

Kampen for homofiles rett til å vies av en prest, er vunnet. Kampen for samboende presters rett til ikke å bli viet er i ferd med å begynne.

Det er på et plan lettere å forstå en kirke som mener prester bør betone ekteskapet, enn en kirke som nekter homofile å ta del i det. Ser man bort fra noen setninger skrevet i en helt annen kontekst av en skribent som het Paulus, noen tiår etter Jesu død, er det vanskelig å forstå motstanden mot at to mennesker som lever sammen skal få anledning til å forplikte seg i et ekteskap.

Forbilder

Men hva med de som av ulike grunner ikke vil forplikte seg? Kirkens tradisjonelle svar på samboerskapet, har vært å se det som synd. Derfor ordineres i regelen ikke samboende prester. Kirken tenker at de skal være forbilder for menigheten. Biskop Halvor Nordhaug irettesatte i fjor høst en prest Bjørgvin bispedømme fordi hun ble samboer. 

De fleste kristne vil være enig i at vi alle lever med synd, men at samboerskap har en egen plass i helvete, illustreres gjennom uttrykket «å leve i synd». Denne måten å bruke syndebegrepet på, er på to ulike måter destruktiv for kirkens evne til å være en moralsk kraft.

For det første er den, ved sin manglende evne til å se tingenes kontekst, urimelig. En fjerdedel av par lever i dag i samboerskap. De fleste av dem er mennesker som vil hverandre vel, og føler en forpliktelse til det. Den legalistiske forståelsen av kristen etikk, der rene formalismer endrer et samliv fra synd til velsignelse, er intellektuelt fordummende, og svekker med all mulig rett kirken som moralsk autoritet.

Det gjør det også vanskelig for legalistene å si noe fornuftig om situasjonen samboende faktisk lever i. Når du ser seg om etter en moralsk rådgiver, går du normalt ikke til den som nettopp kastet den første sten i din retning.

Egenverdi

For det andre gjør denne forståelsen av synd det vanskelig å snakke om det positive med ekteskapet. For når et dominerende syn er at samboerskap er en spesielt alvorlig synd, vil de som ønsker endring kvie seg for å si noe som bidrar til å opprettholde et slikt stempel. Den som ikke kaster noen sten overhodet, ender for ofte opp med å ha lite å si om spørsmålet som diskuteres.

Jeg er blant dem som gjerne vil holde frem betydningen av ekteskapet. Det er ikke fordi mennesker i ekteskap alltid er lykkeligere enn andre, og ikke fordi det er synd å leve på en annen måte. Det er derimot fordi jeg mener at forpliktelse har en egenverdi i menneskelivet generelt, og i samlivet spesielt. Det er mulig å finne empiri på at ekteskapet, i gjennomsnitt, har positive konsekvenser; men poenget mitt her er også av mer dygdsetisk art.

Dygd – jeg liker det ordet. Det taler om noe som kan bringe frem det beste i mennesket. Det er ikke alltid det passer for alle, og det passer ikke alltid i alle situasjoner. Det finnes andre måter å bringe frem det gode på, og forsøker man å presse dygden på noen, vil det neppe bare bringe frem godt. Dygden egner seg ikke for påbud og forbud. Men den har noe å fortelle oss, likevel.

Omstendigheter

Forpliktelse er en dygd. Forpliktelse er noe å binde seg fast til, noe å forankre seg i. Forpliktet tosomhet må ikke skje gjennom ekteskapet. Det er mange andre arenaer for forpliktelse. Men ekteskapet er en slik ramme, og den kan godt formidles som det, vektlegges som en del av kirkens samtale om mennesker og deres forpliktelser mot hverandre.

Samtidig er det selvsagt slik at det ikke er riktig i alle tilfeller. Mange mennesker har med seg sine egne historier, fra barndommen, fra egne skilte foreldre, fra forholdet til familien, fra forholdet til kirken eller øvrigheten eller fra tidligere ekteskap eller relasjoner. Det er mange omstendigheter hvor en slik dygdsetikk virker mindre relevant, mindre tungtveiende.

Problemet med den kategoriske tilnærmingen som har preget kirken og den legalistiske syndsforståelsen, er at den mister omstendighetene av syne, og dermed ikke evner å snakke om bakgrunnen for idealene som løftes frem.

Vi lever alle i synd. Derfor kunne vi trengt en kirke som kan snakke om det. Men når begrepet kastes bort på helt andre typer problemstillinger, mister kirken evnen til å si noe både om dem, og om synd.

Og det er synd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 01.02.2017




Gå til innlegget

Bjelker og svin

Publisert 4 måneder siden - 1001 visninger

Det er tid for nyttårsforsetter. Ett av mine faste handler om fliser og bjelker, slik en tømrersønn fra oldtiden så dem for seg.

Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta ­flisen ut av øyet til din bror, sa tømrersønnen fra oldtiden. Budet har bred anvendelse i personlige relasjoner. Men i år er det private også blitt politisk. Fjoråret viste hvor splittet den politiske offentligheten er blitt, ikke bare i Norge, men i de fleste vestlige land.

Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående. Da blir det også viktigere å bli mer opptatt av bjelkene og mindre av flisene.

I strid

En retning innen konservatismen kalles på engelsk «one-nation conservatism», og har som utgangspunkt at et rike i strid med seg selv, vil falle. ­Begrepet går tilbake til den britiske statsminister Benjamin Disraeli, som på midten av 1800-tallet forsøkte å forstå et samfunn der industrialisering, urbanisering og ­sosiale problemer fremmedgjorde arbeidere fra sitt eget land. Som statsminister gjennomførte Disraeli flere reformer, som introduksjon av streikerett. Målet var å minske motsetningene i samfunnet.

For noen kan det virke prinsippløst. Ideologi er da ikke kommet for å bringe fred og fordragelighet i politikken, men for å tydeliggjøre forskjeller? Ofte er det sant. Men alminnelig politisk liv, der man meningsfullt kan diskutere ideologiske forskjeller i lys av store og små utfordringer samfunnet står overfor, blir vanskelig om spenningene er for sterke.

Og for første gang siden andre verdenskrig er de i mange vestlige samfunn så sterke at det blir vanskeligere å føre normalpolitikk. Hovedårsaken er konflikter knyttet til innvandringspolitikk og innvandring. Da er Disraelis innsikter igjen relevante.

Bjelkelaget

Det er en god tid for å se etter bjelker hos seg selv. La oss forenkle, og dele det norske hus inn i to: Biskop Helga Byfuglien, som ber om pause i asylutsetningene, og Sylvi Listhaug, som har skapt kontroverser nesten hver gang hun har åpnet munnen i høst:

Da er bjelken Byfuglien må lete etter, noe slikt som dette: Finnes det en legitim uro for de pågående demografiske endringene? Har jeg brukt for lang tid på å ta den på alvor, ikke bare i fjor, men gjennom de siste 20 år? Har jeg iblant kalt folk rasist – eller i hvert fall tenkt det – når de på mer eller mindre elegant måte har ytret den uroen?

Listhaug må lete etter sin bjelke: Er det ting jeg og mine støttespillere har sagt gjennom de siste 20 årene, som unødig har bidratt til å stemple og stigmatisere­ grupper? Er jeg blitt så opptatt av å støtte­ dem som mest høylytt tar avstand fra i­slam, at jeg har oversett hvordan faktisk endring av islamsk teologi, skritt for skritt, kan finne sted? Har det vi har sagt om å «hjelpe der de er» alltid vært genuint ment, eller har det iblant vært et vikarierende argument?

Perler for svin

Det hadde vært en god start på det nye året, om Byfuglien og Listhaug møttes og gjorde noe slikt. Men det er også usannsynlig. Det er vanskelig å være den første som ser bjelker, snarere enn fliser. Hvis Byfuglien kommer til Listhaug og sier «unnskyld, jeg har for ofte feiltolket forståelig demografisk uro som rasisme» og Listhaug svarer «jeg håper du nå ser at en knallhard retorikk er det eneste rette så folk ikke tror de kan bæres på gullstol», er det gode sjanser for at det ville bli med det ene forsøket på bjelke-
jakt.

Det er selvsagt fordi politikk også er strid. Hvis man vil være raus, ikke bare mot Listhaug, men også med både forfulgte og stigmatiserte, vokter man seg kanskje for å fortelle om egne bjelker: Vi er redd det kan brukes mot oss, tas til inntekt for politikk vi ikke kan stå for. Og dessuten: Å erkjenne feil er tungt, vi vil ikke kaste perler for svin. Derfor blir resultatet ofte at så lenge motparten er det svinet, beholder man heller bjelken i eget øye.

Men om du bare er raus med dem som ikke har svin på skogen, er det noe å rose deg for? Er ikke Listhaug og Byfuglien også rause med sine venner? Og det er altså bjelker vi trenger, ikke fliser, hvis vi skal bygge det norske hus så det ikke skal falle.

Gå til innlegget

Hva tenker du når jeg sier ‘jøde’?

Publisert 5 måneder siden - 346 visninger

I Norge klarer vi sjelden å ha en samtale om jøder som ikke handler om enten Israel eller antisemittisme.

Høsten 2010 var jeg på utveksling i New York. Da det nærmet seg jul, dukket det plutselig opp en type artikler i avisene som jeg ikke kjente fra Norge: Refleksjoner om betydningen av den jødiske høytiden ­hanukka, som markerer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter makkabeernes opprør mot det gresk-makedonske Selevkide-riket. Den feires blant annet gjennom å tenne åtte lys, til minne om at en oljelampe brant åtte dager i tempelet selv om det bare var olje nok til én.

Artiklene hadde kritiske tanker om makkabeernes prosjekt; var dette en sunn, jødisk nasjonalisme, eller var det en usunn avvisning av greske opplysningsverdier, religiøs reform og tanken om at her finnes ikke jøde og greker? Det var diskusjoner om hanukka som symbol på overlevelse, og betydningen av historisk erindring som et fast punkt i en tid hvor verden kan fortone seg som en kulturell mosaikk med flytende identiteter. Og selvsagt: En og annen hanukka-vits:

Jøden: – Hva slags mirakel er det dere feirer nå til jul, da?

Katolikken: – Ja, Gud ble menneske, og så gjorde han vann til vin, vekket opp døde, sonet våre synder og sto opp fra de døde. Dere, da, feirer dere noe mirakel?

Jøden: – Eh... ja, eller, det var en gang for lenge siden at vi hadde en oljelampe, og den brant litt lenger enn det vi opprinnelig hadde estimert.

Symbol for noe annet. Slike artikler har jeg sjelden sett i en norsk avis. Skrives det om det jødiske, er det nesten alltid på en eller annen måte knyttet til staten Israel eller til antisemittisme – gjerne begge deler på en gang: Man er bekymret for antisemittismen fordi den forsøker å delegitimere Israel, eller man er bekymret for Israel, fordi okkupasjonen kan gi næring til antisemittisme.

Jeg får ofte følelsen av at denne tilnærmingen til det jødiske innebærer at man er mer opptatt av det jødiske som symbol eller instrument for noe annet man egentlig er mer opptatt av. Vi snakker om det jødiske i møtet med våre interesser og kjepphester. Mye av det samme gjelder islam, muslimer dukker oftest opp i ­mediene når vi diskuterer enten muslimhat eller islamisme.

Vårt Land er på et vis både best og verst i klassen. Avisen skriver mye om jøder, men stort sett handler det om Israel ­eller antisemittisme, med en og annen avstikker til Israelsmisjonen. Det siste året har jeg bare funnet to eller tre artikler i Vårt Land med et annet fokus, blant annet en om dansende ultraortodokse jøder på Karl Johan i forbindelse med at Habad-Lubavich-bevegelsen innviet en torarull. På sitt vis en velkommen avveksling, men samtidig fjernt fra alminnelig jødisk liv i Norge.

Mer enn Israel. Jøder er ikke Israel, og jøder er ikke antisemittisme. Å si dette er ikke et forsøk på å bagatellisere anti-semittisme, som i både gamle og nye varianter er et betydelig problem. Og selvsagt er Israel, som verdens eneste jødiske stat, viktig for mange jøder også i Norge.

Men jødisk liv er først og fremst noe ­annet og noe mer: en rik kulturarv, en særegen humor, både fra gammel og ny tid, en rekke høytider og fester, en lang tradisjon for religiøs fortolkning, diskusjon og reform, og lang erfaring med sammensatte identiteter og med frykt for ­assimilasjon.

Det er ikke så rart om det første man tenker på når man hører ordet «jøde», er antisemittisme eller Israel. Ordene opptrer så ofte sammen at assosiasjonen er nesten uunngåelig. Men det trenger ikke være slik. Ikke minst bør en avis som Vårt Land, som er opptatt av tro, tvil, kultur og historie, øve seg på å se andre aspekter ved det jødiske.

Det er snart hanukka igjen. Hva om Vårt Land gav oss noen artikler, ikke om ­jøder og Israel, jøder og antisemittisme, eller, som i julen i fjor, hvorfor jødene ikke tror på Jesus, men om jødisk liv og jødisk tanke på egne premisser. Det ville vært et mirakel omtrent akkurat passe stort for hanukka.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
10 minutter siden / 1542 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Livsfjern teologi
12 minutter siden / 1542 visninger
Elisabeth Hoen kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
16 minutter siden / 1407 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
21 minutter siden / 1542 visninger
Siri Fuglem Berg kommenterte på
Retten til et annerledesbarn
21 minutter siden / 7036 visninger
Rune Holt kommenterte på
Fornyeren
22 minutter siden / 3831 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
23 minutter siden / 1542 visninger
Geir Solli kommenterte på
Livsfjern teologi
27 minutter siden / 1542 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
28 minutter siden / 1542 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
42 minutter siden / 1542 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
rundt 1 time siden / 1407 visninger
Geir Solli kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
rundt 1 time siden / 1407 visninger
Les flere