Nils August Andresen

Alder: 38
  RSS

Om Nils August

Ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også historiker

Følgere

Religion ser latterlig ut fra utsiden

Publisert 4 dager siden - 1490 visninger

Vår tids religionsspenninger er ikke over før Vårt Land lager et like trivelig oppslag om Book of Muhammad som det vi forrige uke kunne lese om Book of Mormon.

Kanskje var mormonerne bare heldige: Joseph Smiths åpenbaring på noen gullplater i New York som siden, beleilig nok, ble borte igjen, om en sporløst forsvunnet sivilisasjon i det gamle Amerika, var så åpenbart lattervekkende allerede da den skjedde, at de tidlig må ha vendt seg til satire.

Kanskje er det derfor selv en kristelig avis som Vårt Land («Mormonbehandling», 15. juli) behandler musikalen Book of Mormon, som blant annet inneholder seksualisert utskjelling av Gud, egnet til å sjokkere langt flere enn norske bedehusmiljøer, som trivelig søndagsunderholdning. Vi vet jo liksom alle at mormonernes åpenbaring er litt tullete, så da må vi kunne tulle med den.

Den latterlige troen. Men det er fornuftig også av andre troende å ta inn over seg hvor latterlig troen må se ut fra utsiden. Som kristen er jeg meg fullt bevisst at det i utgangspunktet virker unødig komplisert å arrangere frelsen gjennom en gammel pakt, en ny pakt, en rekke lignelser med betydelig tolkningsrom og fire evangelier med delvis motstridende kronologi. Og det er før vi begynner på mer esoteriske grep, som en jomfrufødsel basert på en tvilsom oversettelse fra hebraisk til gresk, eller nødvendigheten av å oppfylle en rekke mer eller mindre relevante profetier fra Det gamle testamentet, som vi i ettertid uansett ikke tror så bokstavelig på i noe fall.

Det står ikke bedre til med jøder eller muslimer. Innholdet på stentavlene med De ti bud var kanskje mindre usannsynlig enn historien i Mormons bok, men fortellingen om hvordan Moses kom ned fra fjellet med stentavlene i hånden, bare for å ødelegge dem i raseri, er like beleilig som Joseph Smiths beretning. Muhammed fikk vel ikke engang noen stentavler, enda Koranen etter mainstream islam har eksistert like fra begynnelsen. Det må saktens være lov å spørre seg hvorfor Gud ikke kunne tatt seg tid til å presentere et sett med pent innbundne eksemplarer, gjerne også med autoriserte oversettelser til alle verdens språk.

Gjenstand for satire. Religion ser latterlig ut fra utsiden. Vi som er på innsiden bedriver eksegese og kontekstualisering, vi gir stoffet sammenheng og mening, men vi kan ikke forvente at det ser slik ut fra utsiden. Når religioner i tillegg ofte har betydelig påvirkning på samfunnet, er det åpenbart at de må være gjenstand for satire.

Selv om kristendommen har kommet et stykke på vei i å akseptere satire, er det bare snaue tre år siden prest Ole Jakob Løland i en artikkel i Vårt Land advarte mot å omfavne parodier på kristendommen.

Life of Brian var ikke så ufarlig som mange vil ha det til, mente han. Og skulle det dukke opp en satirisk Book of Muhammad, kan du være sikker på at Vårt Land ikke vil behandle det som trivelig søndagsunderholdning.

Frykt og trygghet. Det finnes reelle grunner til at det er Book of Mormon, snarere enn Book of Muhammad, vi ler av, selvsagt. Den åpenbare grunnen er frykt for terrorisme. Det er nok å nevne Charlie Hebdo for å illustrere at frykten er fundert i virkeligheten. Men det handler også om at hvor godt vi tåler å bli latterliggjort, henger tett sammen med hvor trygge vi føler oss. Mormonene skremmer ingen, men opplever seg heller ikke spesielt truet. Når det kommer til muslimer, derimot, er alt betent: Satirikere er redde for voldelige angrep, i en tid der enhver publikasjon umiddelbart når et globalt publikum, mens muslimer er redde for å bli demonisert og marginalisert.

Vår tids religionsspenninger er ikke over før Vårt Land lager et like trivelig oppslag om Book of Muhammad som det vi forrige uke kunne lese om Book of Mormon.

Utenfrablikket. Det er dessverre lite som tyder på at det vil skje i nærmeste fremtid. I mellomtiden gjør troende av alle avskygninger, både muslimer og kristne, klokt i å prøve å se vår egen religion med andres øyne. Og så, hvis satiren er god nok, slik Book of Mormon er, vil den kanskje, slik det står i Salme 126, fylle vår munn med latter, og vår tunge med jubelrop.

Gå til innlegget

Kan Sana gifte seg med deg?

Publisert rundt 1 måned siden - 1885 visninger

Om nesten ingen gifter seg på tvers, kan vi da si at integreringen har lykkes?

Det store spørsmålet i de avsluttende episodene av TV-serien Skam har vært om Sana kan gifte seg med en ikke-muslim.

Sana er i TV-serien en sytten år gammel muslimsk jente med marokkansk bakgrunn på Hartvig Nissens skole på Frogner. Hun rekker nok neppe å gifte seg før serien har sin siste episode på fredag, hverken med en muslim eller en ikke-muslim.

Når spørsmålet likevel har figurert såpass prominent i TV-serien, er det kanskje heller fordi ekteskap på tvers av religioner er blitt et spørsmål av en viss betydning, ikke bare for tenåringsjenter, men for den større norske integreringsdebatten.

Statistikk viser at blant unge nordmenn med foreldre fra Marokko, Pakistan, ­India og Vietnam som giftet seg i perioden 2008 til 2012, var det svært få som giftet seg med majoritetsnordmenn. Aller lavest var tallet for pakistanere, med rundt 2 prosent. Marokko – hvor Sanas foreldre kommer fra i Skam – ligger bare litt over, med rundt 5 prosent.

Også politikk

Det er ikke noe rart at mennesker velger ektefeller med samme kulturelle og religiøse bakgrunn som dem selv. Men i en tid der vi bekymrer oss for fremveksten av parallellsamfunn, er ­ekteskapsmønstre også blitt politikk: Hvis nesten ingen gifter seg på tvers, kan vi da si at integreringen har lykkes? Eller motsatt: Kan integreringen lykkes om nesten ingen knytter slektskapsbånd til andre grupper? At de fleste gifter seg med folk som ligner dem, er naturlig. Men at under 5 prosent gifter seg ut, er det ikke. Da ­ligger det noe mer bak.

Det spesifikke problemet som tas opp i Skam, er den tradisjonelle islamske forståelsen av ekteskapsregler. En utbredt tolkning er at mens muslimske menn kan gifte seg om ikke akkurat med hvem som helst, så i hvert fall med andre av «bokens folk» – kristne og jøder – må muslimske kvinner gifte seg med muslimske menn. Det er denne tolkningen av islam, med sin forskjellsbehandling av menn og kvinner, Sana utfordrer.

Ulik verdensforståelse

Et vanlig argument mot tokulturelle ekteskap er at det kan være vanskelig å leve sammen når man har ulike verdier og verdensforståelser. Det er det noe i: Studier viser at skilsmisseraten for tokulturelle ekteskap er høyere enn for andre.

Det er åpenbart langt mer enn muslimers religiøse forestillinger som avgjør ekteskapsmønstre. Kultur og familiens forventninger er andre viktige faktorer. Men det er også interessant å se på majoritetens syn på slike ekteskap. Nesten 60 prosent av majoritetsnordmenn sa i en undersøkelse i 2015 at de var kritiske til å få et muslimsk svigerbarn.

Blant konservative kristne kan det se ut som tallene er vesentlig høyere: Avisen Dagen utførte i 2013 en spørreundersøkelse på landsmøtet til ungdomsorganisasjonen i Norsk Luthersk Misjonssamband, som viste at det for 75 prosent var utenkelig å ha en kjæreste som ikke var kristen.

Betydelig barriere

Det er ulike forklaringer på teologiske motforestillinger mot å gifte seg ut av religionen – motforestillinger som går ut over generelle råd om at man må vite at man kan håndtere forskjeller. Det kan handle om frykten for at barnet skal få en annen religion, og – kanskje enda mer for konservative kristne enn for muslimer – om fortapelsen. Så lenge konservative kristne fastholder sin forståelse av læren om livets to utganger, vil det utgjøre en betydelig barriere mot å gifte seg ut av troen.

Som Sana stilles derfor konservative kristne iblant i vanskelige situasjoner, der det å følge en tolkning av troen ikke bare vil innebære at man avviser kjærligheten, og kanskje gjør den andre parten urett; men også at det blir enda vanskeligere å lykkes med krevende integreringsprosesser i samfunnet.

Først publisert i spalten ideologi, Vårt Land, 21. juni 2017.

Gå til innlegget

En bønn mot bønn

Publisert 2 måneder siden - 3694 visninger

Jeg har en liten bønn – ikke til Gud, men til kristne. Slutt å be om ting.

18. mai brakte Vårt Land saken om en Facebook-gruppe som har bedt for Joshua French. Det er ingen overvekt av kritiske vinklinger i saken. Espen Ottosen påpeker riktig nok at «det er problematisk om kristne er uinteressert i å be for andre i en tilsvarende situasjon som ikke er koblet til et kristent miljø». Og mot slutten av saken spør journalisten om ikke åtte år er lenge å vente på bønnesvar.


Grusom Gud? Jeg etterlyser ikke egentlig kritisk journalistikk om hvorvidt bønn fungerer, hvor lang tid det tar eller hvilke mekanismer Herren benytter seg av. Derimot ønsker jeg meg et oppgjør med bønn mer generelt.

For problemet med bønn er ikke at bønnesvarene tar tid, eller kanskje heller: uteblir. Det er da enda godt de uteblir. Problemet hadde vært om de ble innfridd: Hva slags grusom Gud ville det ha vært, som lot menneskeskjebner avgjøres av om de ulykkesstedte har nok venner som ber for dem? En slik Guds veier ville vært i overkant uransakelige.

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, tok for et par år siden et oppgjør med denne formen for bønn. I litt mindre outrerte utgaver er den aldeles ikke begrenset til lavkirkelige Facebook-grupper. I et intervju med Minerva i fjor påpekte han det absurde i at Den norske kirke fortsatt, i liturgien, ber Gud om godt og tjenlig vær for oss selv og våre nære – eller, for den del, om fred i Syria. Så langt har responsen fra kirken eller fra teologene vært temmelig laber.


Henvendthet. Det er ikke bare at et slikt gudsbilde ville være uforenlig med nådens Gud. Det handler heller ikke bare om common sense, eller sekulært og liberalt kjetteri. Om noe burde saken for dem som ellers ser til bibelvers snarere enn til fornuften, være enda klarere:

«Når dere ber», sier Jesus, «skal dere ikke gjøre som hyklerne». Han fortsetter: «Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.» Deretter følger altså Herrens bønn. Skulle den ikke være god nok i dag?

I neste kapittel av Matteus-evangeliet sier Jesus rett nok: «Be, så skal dere få.» Men det er altså etter at han har lært oss hva bønnen er: Tilgi oss vår skyld.

Dette er bønnen som henvendthet: Det er noe man gjør selv, en åpning for bekjennelse, forsoning, en kilde til å hente ny kraft – ikke en forventning om inngripen.

Selv setningen som høres ut som en eller annen form for inngripen i verden – den med det daglige brødet – er ikke noen daglig foreteelse likevel: Det greske ordet som ligger til grunn for det vi av hensyn til tradisjonen kaller «daglig», epioúsios, er uklart – det finnes i hele den greske litteraturen ikke noe annet sted. Kirkefedrene forstod dette brødet som en henvisning til nattverden.


Folkets krav. Hvorfor kvier prester seg for å ta et oppgjør med bønnen? Jeg tror grunnen er enkel: Folket vil ha bønner, folket vil ha sitt daglige brød og sirkus. Gi Gud hva Guds er, og folket det som er folkets, tenker de kanskje. Hvem er de til å nekte en stakkar å be for sin syke mor?

Ingen skal nekte noen å skrike ut sin fortvilelse til Gud. Det betyr ikke at man ikke kan ta et oppgjør med teologien som ligger under for mye av dagens praksis.

I noen tilfeller fungerer bønnen også som en distraksjon – enten fra egen handling, eller fra å plassere ansvaret der det hører hjemme – hos mennesker. Det var mennesker som fikk i stand utleveringen av Joshua French til Norge. Det er mennesker som har ansvaret for små og store avgjørelser her på jord.

Ønsker du for eksempel politisk handling, enten det handler om krigen i Syria eller behandlingstilbudet ved ditt lokale sykehjem, skal du gi dine bønner ikke til Gud, men til keiseren – her forstått for eksempel som din lokale kommunestyrerepresentant.

Det begynner å nærme seg tre år siden Simonnes ba om ny refleksjon om dette temaet. Det er vanskelig å se noen god grunn til at også han skal måtte vente åtte år på bønnesvar.

Gå til innlegget

Bedre mennesker?

Publisert 3 måneder siden - 2985 visninger

Menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død.

Etter at Aksel Braanen Sterri i et intervju med Minerva sa at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv, har debatten fortsatt i Vårt Lands spalter.

Jeg går med en følelse av at et eller annet argument mangler for at Sterri skal få et godt svar på en av sine hovedutfordringer: Nemlig hans stadige søken etter å gjøre mennesket bedre.

Denne impulsen har fått et filosofisk utslag i den såkalte «transhumanismen». Mandag denne uken skrev professor i filosof, Einar Duenger Bøhn, dette i et forsvar for transhumanisme på nettstedet forskning.no. «Hvis vi kan forbedre mennesket, så bør vi forbedre mennesket, men vi kan forbedre mennesket, så derfor bør vi forbedre mennesket.»

Bisart 

Mange transhumanister er genuint i stuss over kritikken de møter: Er vi ikke alle transhumanister, spør de? Kanskje kan noen av forslagene virke bisarre: Kjemikalier for å gjøre oss mer empatiske, tilslutning til doping, ønske om å avle frem mennesker med høyere IQ. Men gjør ikke vi andre allerede det samme? Er ikke siste skrik på barnefronten å sørge for at barn for mer vitamin B12 enn det som naturlig finnes i morsmelk – for å bedre barns motoriske utvikling?

Vi som er kritiske til transhumanismen, gjør klokt i å erkjenne at vi følger med et stykke på veien. Vi vil kurere sykdommer og sørge for at barn blir så intelligente som mulig. Vi har for lengst forlatt tanken om det «naturlige» mennesket.

Så hva er forskjellen? For transhumanistene er fokuset for menneskeforbedringen ofte våre evner intellektuelle og fysiske. Det som truer oss, er sykdom, død, manglende intelligens, en uheldig kjemisk balanse i hjernen. For dem er spørsmålet om menneskets moral ofte et spørsmål om kunnskap. For å si det med Sokrates: Den som vet det rette, gjør det rette.

Det grunnleggende

For meg er det grunnleggende som truer oss, det man i teologien vil kalle synd.

Menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død. For meg fanges spørsmålet om menneskets moral best av Paulus maksime: Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Transhumanistene kan leke seg med sine tankeeksperimenter: Hvis det fantes en medisin mot Downs syndrom, som man kunne gitt gravide, hva ville du da gjort? Men den faktiske virkeligheten her og nå er at en slik medisin ikke finnes. Spørsmålet tankeeksperimentet skal ­belyse, er i hvor stor grad vi skal legge særskilt til rette for abort – som utfordrer både fosterets menneskeverd og vår vilje til å beskytte svakt liv. Et av problemene er tilbøyeligheten vi alle har til å rangere mennesker etter evner – der parametrene velges slik at vi selv normalt havner nær toppen.

Over grenser

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal bevare det som er bare fordi det er, når det kan bli bedre. Det betyr ikke at vi ikke bør trå varsomt frem for å unngå dårlige irreversible skritt», skriver Bøhn i sitt forsvar for transhumanismen. Men nettopp fordi de fleste av oss følger med et stykke på veien, og aksepterer teknologi som et hjelpemiddel for å forbedre mennesket, signaliserer transhumanismen noe mer: En vilje til å tråkke over grenser for å nå målene.

Det er den innstillingen som gjør at varsellampene ikke lyser når logikken i argumentet åpner for drap på nyfødte, eller når forslag om tvungen moralmedisinering ikke fører til umiddelbar uro over hvem som skal ta beslutningene, hva slags moral som skal løftes frem, og hvordan syndige mennesker vil forvalte et slikt regime.

Ny teknologi

Om medisinen mot Downs engang ­likevel skulle komme, tar jeg gjerne den diskusjonen da. Kanskje er jeg for. Jeg frykter ikke ny teknologi. Men den bør fremkomme som et resultat av forsøk på å løse våre konkrete problemer.

Og anvendelsen av den bør ikke innebære at vi må gå – bokstavelig talt – over lik. Det vil nemlig ikke gjøre oss til bedre mennesker.

Først publisert i spalten Ideologi i Vårt Land, 27. april 2017. 

Gå til innlegget

Teologiens grenser

Publisert 4 måneder siden - 1821 visninger

Kirken bør slutte å uttale seg om politikk slik den gjør i dag.

Vårt Land omtaler 24. mars at ­Kirkerådet utarbeider retningslinjer for hvordan den skal forholde seg til valgkampen. ­Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, sier at «vi legger stor vekt på at kirken skal legge verdimessige premisser på et overordnet nivå, ikke ta partipolitiske standpunkter».

Men går vi inn og ser på noen av kirkens høringssvar den siste tiden, er ­detaljnivået alt annet enn «overordnet». I februar svarte Kirkerådet på en høring om endringer til utlendingslovens regler om tvangsmidler. Her ytrer kirken sin skepsis, blant annet til beviskravet for aldersbestemmelse av asylsøkere, til vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av personer med uklar identitet, og til tvangsmessig tilbakeholdelse av familier med barn.

Tøvete

Innvendingen om at Bibelen ikke har så mye å fortelle om beviskravet for aldersbestemmelse, avfeier kirken med å si at synspunkter på denne type spørsmål følger av grundig teologisk ­arbeid, og henviser blant annet til publikasjonen «Sett undertrykte fri!» fra 2013. Den er ment å gi en teologisk begrunnelse for kirkelig aktivisme for å støtte opp om menneskerettighetene.

Dessverre gjør publikasjonen ingenlunde det. Etter en halvkvedet gjennomgang av hvordan religiøse tanker om menneskeverd kan begrunne en idé om menneskerettigheter, hopper dokumentet videre til en gjennomgang av en rekke konkrete rettigheter både innenfor og utenfor det som finnes i menneskerettighetsregimer.

Vi finner blant annet en diskusjon prinsippet at mennesker ikke skal returneres til situasjoner der deres liv er i fare, og om dette også gjelder situasjoner der folk ikke er på flukt, men for eksempel har behov for medisiner som ikke finnes i hjemlandet.

Men det er direkte tøvete av kirken å anta at den har bedre juridisk kompetanse på dette enn for eksempel lovavdeling i justisdepartementet, og det er ikke til noen prinsipiell hjelp at man i blant kan få støtte av aktivistjurister.

SV-politikk

Et annet poeng er imidlertid langt viktigere: Juridiske menneskerettigheter har en svært indirekte kobling, ikke bare til teologi, men også til mer allmenn etikk. Direktøren i UDI, Frode Forfang, har påpekt hvordan mange av grepene vi tar, helt i tråd med folkeretten, gir dårlige utfall på bakken. Samtidig gir oppfyllelse av våre folkerettslige forpliktelser, i hvert fall slik det praktiseres i dag, ofte ineffektiv og dyr beskyttelse til et lite mindretall.

Dette er diskusjoner Kirkerådet i liten grad går inn i.

Et lignende detaljnivå ser vi i en høring om grønn konkurransekraft. Kirkerådet er der blant annet skeptisk til formuleringer om at Norge skal gjennomføre utslippskutt i samarbeid med EU, fordi man er er redd dette kan brukes som argument for å promotere leveranser av norsk gass til Europa for å erstatte kull.

Som om ikke det var nok, er Kirkerådet også «meget skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet av klimahensyn». Klimahensynet må her med omstridte begrunnelser vike for Kirkerådets tanker om kortreist mat.

I korte trekk fremstår Kirkerådet her bare som en forlengelse av distriktsfløyen i SV.

Ikke teologi

Det finnes et utall innvendinger mot kirkens syn, både på hva som er klok asylpolitikk og hva som er god klimapolitikk. Felles for dem alle er at de ikke har en døyt å gjøre med teologi. I stedet handler det om forståelser av politiske sammenhenger og konsekvensene av politiske virkemidler.

Jeg ønsker meg en kirke som utfordrer politikken moralsk, og utfordrer oss på radikal nestekjærlighet, på fliser og bjelker, på vår dragning mot egoisme.

I stedet lar de den sjansen gå fra seg til å si noe meningsfullt utfordrende om etikken som ligger under, og om hvordan vi må utfordre oss selv moralsk i møte med verdens kriser.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 29. mars, 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 36 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 327 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 182 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 11 timer siden / 114 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 444 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 744 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 52 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 744 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 3 timer siden / 4212 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 444 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 827 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 327 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 182 visninger
Les flere