Nils August Andresen

Alder: 38
  RSS

Om Nils August

Ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også historiker

Følgere

Tidsånden

Publisert 25 dager siden - 1355 visninger

Kristelig Folkeparti ber Høyre om hjelp mot tidsånden. Det er en oppskrift på dårlig politisk utbytte.

Forrige uke advarte Knut Arild Har­eide Høyre mot å legge frem en åpen melding om bioteknologi. På spill står temaer som eggdonasjon, assistert befruktning og surrogati.

Du trenger ikke vanke lenge med KrF-ere for å forstå at bioteknologi er noe ­partiet brenner for. Derfor frykter de nå at Høyre gir etter for tidsånden: Hvis Høyre skulle velge en liberal linje, er løpet høyst sannsynlig kjørt.

Såkalte «verdispørsmål» har lenge vært en av de viktigste grunnene til at KrF normalt har landet på borgerlig side. I Høyre har man ofte funnet en form for forståelse for sine hjertesaker på dette feltet.

Du trenger heller ikke snakke lenge med KrF-ere før noen forteller deg at dersom Høyre skulle svikte her, står det borgerlige samarbeidet i fare. Opplevelsen i KrF er at man må stå fast her: Der andre er opptatt av kroner og øre, er det pundet KrF er satt til å forvalte, nettopp disse viktige verdiene. Derfor kan de ikke være gjenstand for kompromiss eller tidsånd.

Tapte kamper

Men tidsånden har det likevel med å vinne til slutt. Hvis vi ser på store såkalte verdispørsmål KrF har vært imot de siste 50 årene, er de alle blitt gjennomført: Avkriminaliseringen av homofili, en debatt som gikk gjennom 1960-tallet, ble vedtatt under regjeringen Bratteli i 1972. Abortloven kom under Brattelis andre regjering i 1975. Loven om registrert partnerskap for homofile kom under Gro Harlem Brundtland i 1993, og kjønnsnøytral ekteskapslov under Stoltenberg i 2008.

Det er et mønster her: Alle disse ­regjeringene etterfølger direkte, og med få år, regjeringer KrF selv har sittet i, hvor partiet­ har lykkes i å holde dem på armlengdes avstand; men når lovene først er vedtatt, snur også Høyre, og lovene er selvsagt fullstendig irreversible. Og KrF har skuslet bort muligheten til å innrette.

Til ettertanke: 

Om denne gjennomgangen kanskje ikke er den stolteste historiegjennom­gangen for Høyre, bør den mane til ­etter­tanke også for KrF: Høyre­ kan ikke, og bør ikke, stoppe tidsånden. Utsette den en stortingsperiode – absolutt; utrede, tenke seg om – selvsagt! Men stoppe den kan partiet ikke.

Det KrF kan få i Høyre, er to ting: Det første er en viss utsettelse – fremtiden kan drives tilbake ennå en liten valgperiode. Dette kan mobilisere velgere, men kampen utretter lite: Slagene tapes, om ikke ved første korsvei, så ved neste. Selv om man i det hinsidige sikkert også premieres for intensjoner, ikke bare resultater, må det vel gå en grense et sted.

Det andre er forståelse for sine standpunkter. Høyre er ofte ganske delt i slike spørsmål, mellom en konservativ fløy (som jeg ofte selv tilhører), som har intuitiv forståelse og en grad av sympati med KrFs standpunkter, og en fløy som ofte i hvert fall på liberalt vis tolererer dem.

Pundet svekkes

Problemet med KrFs tilnærming er dobbelt: For det første taper de altså sakene. Men for det andre svekker denne tilnærmingen muligheten for et godt borgerlig samarbeid. Et parti bør ikke basere sin identitet som et borgerlig (eller i KrF-lingo: ikke-sosialistisk) parti basert på gjennomslag i spørsmålet om eggdonasjon.

Kristelig Folkeparti har i moderne tid hatt suksess når partiet har kunnet bruke sitt verdigrunnlag til å formulere en politikk på felt som har bred appell i befolkningen og som på en eller annen måte fremstår som borgerlig. Kontantstøtten er det åpenbare eksempelet, hva man ellers måtte mene om den i dag.

Det kan føles trygt og godt å ha for­valtet sannhetens pund, i møte med tids­åndens forfall. Men når det skal gjøres opp regnskap, vil det komme for en dag at det er mindre og mindre igjen av pundet. Tidsånden spiser av det, år for år. Og da blir det også tydeligere at man ikke i stedet har investert sitt pund klokt. Man har ikke kjøpt innflytelse i disse spørsmålene, og man har ikke vekslet pundet inn i ­annen valuta.

I politikkens verden hjelper det ikke all verden at man selv mener man har vært en tro forvalter av de gode verdiene.

Gå til innlegget

Å leve i synd

Publisert rundt 2 måneder siden - 2008 visninger

Kampen for homofiles rett til å vies av en prest, er vunnet. Kampen for samboende presters rett til ikke å bli viet er i ferd med å begynne.

Det er på et plan lettere å forstå en kirke som mener prester bør betone ekteskapet, enn en kirke som nekter homofile å ta del i det. Ser man bort fra noen setninger skrevet i en helt annen kontekst av en skribent som het Paulus, noen tiår etter Jesu død, er det vanskelig å forstå motstanden mot at to mennesker som lever sammen skal få anledning til å forplikte seg i et ekteskap.

Forbilder

Men hva med de som av ulike grunner ikke vil forplikte seg? Kirkens tradisjonelle svar på samboerskapet, har vært å se det som synd. Derfor ordineres i regelen ikke samboende prester. Kirken tenker at de skal være forbilder for menigheten. Biskop Halvor Nordhaug irettesatte i fjor høst en prest Bjørgvin bispedømme fordi hun ble samboer. 

De fleste kristne vil være enig i at vi alle lever med synd, men at samboerskap har en egen plass i helvete, illustreres gjennom uttrykket «å leve i synd». Denne måten å bruke syndebegrepet på, er på to ulike måter destruktiv for kirkens evne til å være en moralsk kraft.

For det første er den, ved sin manglende evne til å se tingenes kontekst, urimelig. En fjerdedel av par lever i dag i samboerskap. De fleste av dem er mennesker som vil hverandre vel, og føler en forpliktelse til det. Den legalistiske forståelsen av kristen etikk, der rene formalismer endrer et samliv fra synd til velsignelse, er intellektuelt fordummende, og svekker med all mulig rett kirken som moralsk autoritet.

Det gjør det også vanskelig for legalistene å si noe fornuftig om situasjonen samboende faktisk lever i. Når du ser seg om etter en moralsk rådgiver, går du normalt ikke til den som nettopp kastet den første sten i din retning.

Egenverdi

For det andre gjør denne forståelsen av synd det vanskelig å snakke om det positive med ekteskapet. For når et dominerende syn er at samboerskap er en spesielt alvorlig synd, vil de som ønsker endring kvie seg for å si noe som bidrar til å opprettholde et slikt stempel. Den som ikke kaster noen sten overhodet, ender for ofte opp med å ha lite å si om spørsmålet som diskuteres.

Jeg er blant dem som gjerne vil holde frem betydningen av ekteskapet. Det er ikke fordi mennesker i ekteskap alltid er lykkeligere enn andre, og ikke fordi det er synd å leve på en annen måte. Det er derimot fordi jeg mener at forpliktelse har en egenverdi i menneskelivet generelt, og i samlivet spesielt. Det er mulig å finne empiri på at ekteskapet, i gjennomsnitt, har positive konsekvenser; men poenget mitt her er også av mer dygdsetisk art.

Dygd – jeg liker det ordet. Det taler om noe som kan bringe frem det beste i mennesket. Det er ikke alltid det passer for alle, og det passer ikke alltid i alle situasjoner. Det finnes andre måter å bringe frem det gode på, og forsøker man å presse dygden på noen, vil det neppe bare bringe frem godt. Dygden egner seg ikke for påbud og forbud. Men den har noe å fortelle oss, likevel.

Omstendigheter

Forpliktelse er en dygd. Forpliktelse er noe å binde seg fast til, noe å forankre seg i. Forpliktet tosomhet må ikke skje gjennom ekteskapet. Det er mange andre arenaer for forpliktelse. Men ekteskapet er en slik ramme, og den kan godt formidles som det, vektlegges som en del av kirkens samtale om mennesker og deres forpliktelser mot hverandre.

Samtidig er det selvsagt slik at det ikke er riktig i alle tilfeller. Mange mennesker har med seg sine egne historier, fra barndommen, fra egne skilte foreldre, fra forholdet til familien, fra forholdet til kirken eller øvrigheten eller fra tidligere ekteskap eller relasjoner. Det er mange omstendigheter hvor en slik dygdsetikk virker mindre relevant, mindre tungtveiende.

Problemet med den kategoriske tilnærmingen som har preget kirken og den legalistiske syndsforståelsen, er at den mister omstendighetene av syne, og dermed ikke evner å snakke om bakgrunnen for idealene som løftes frem.

Vi lever alle i synd. Derfor kunne vi trengt en kirke som kan snakke om det. Men når begrepet kastes bort på helt andre typer problemstillinger, mister kirken evnen til å si noe både om dem, og om synd.

Og det er synd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 01.02.2017




Gå til innlegget

Bjelker og svin

Publisert 3 måneder siden - 993 visninger

Det er tid for nyttårsforsetter. Ett av mine faste handler om fliser og bjelker, slik en tømrersønn fra oldtiden så dem for seg.

Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta ­flisen ut av øyet til din bror, sa tømrersønnen fra oldtiden. Budet har bred anvendelse i personlige relasjoner. Men i år er det private også blitt politisk. Fjoråret viste hvor splittet den politiske offentligheten er blitt, ikke bare i Norge, men i de fleste vestlige land.

Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående. Da blir det også viktigere å bli mer opptatt av bjelkene og mindre av flisene.

I strid

En retning innen konservatismen kalles på engelsk «one-nation conservatism», og har som utgangspunkt at et rike i strid med seg selv, vil falle. ­Begrepet går tilbake til den britiske statsminister Benjamin Disraeli, som på midten av 1800-tallet forsøkte å forstå et samfunn der industrialisering, urbanisering og ­sosiale problemer fremmedgjorde arbeidere fra sitt eget land. Som statsminister gjennomførte Disraeli flere reformer, som introduksjon av streikerett. Målet var å minske motsetningene i samfunnet.

For noen kan det virke prinsippløst. Ideologi er da ikke kommet for å bringe fred og fordragelighet i politikken, men for å tydeliggjøre forskjeller? Ofte er det sant. Men alminnelig politisk liv, der man meningsfullt kan diskutere ideologiske forskjeller i lys av store og små utfordringer samfunnet står overfor, blir vanskelig om spenningene er for sterke.

Og for første gang siden andre verdenskrig er de i mange vestlige samfunn så sterke at det blir vanskeligere å føre normalpolitikk. Hovedårsaken er konflikter knyttet til innvandringspolitikk og innvandring. Da er Disraelis innsikter igjen relevante.

Bjelkelaget

Det er en god tid for å se etter bjelker hos seg selv. La oss forenkle, og dele det norske hus inn i to: Biskop Helga Byfuglien, som ber om pause i asylutsetningene, og Sylvi Listhaug, som har skapt kontroverser nesten hver gang hun har åpnet munnen i høst:

Da er bjelken Byfuglien må lete etter, noe slikt som dette: Finnes det en legitim uro for de pågående demografiske endringene? Har jeg brukt for lang tid på å ta den på alvor, ikke bare i fjor, men gjennom de siste 20 år? Har jeg iblant kalt folk rasist – eller i hvert fall tenkt det – når de på mer eller mindre elegant måte har ytret den uroen?

Listhaug må lete etter sin bjelke: Er det ting jeg og mine støttespillere har sagt gjennom de siste 20 årene, som unødig har bidratt til å stemple og stigmatisere­ grupper? Er jeg blitt så opptatt av å støtte­ dem som mest høylytt tar avstand fra i­slam, at jeg har oversett hvordan faktisk endring av islamsk teologi, skritt for skritt, kan finne sted? Har det vi har sagt om å «hjelpe der de er» alltid vært genuint ment, eller har det iblant vært et vikarierende argument?

Perler for svin

Det hadde vært en god start på det nye året, om Byfuglien og Listhaug møttes og gjorde noe slikt. Men det er også usannsynlig. Det er vanskelig å være den første som ser bjelker, snarere enn fliser. Hvis Byfuglien kommer til Listhaug og sier «unnskyld, jeg har for ofte feiltolket forståelig demografisk uro som rasisme» og Listhaug svarer «jeg håper du nå ser at en knallhard retorikk er det eneste rette så folk ikke tror de kan bæres på gullstol», er det gode sjanser for at det ville bli med det ene forsøket på bjelke-
jakt.

Det er selvsagt fordi politikk også er strid. Hvis man vil være raus, ikke bare mot Listhaug, men også med både forfulgte og stigmatiserte, vokter man seg kanskje for å fortelle om egne bjelker: Vi er redd det kan brukes mot oss, tas til inntekt for politikk vi ikke kan stå for. Og dessuten: Å erkjenne feil er tungt, vi vil ikke kaste perler for svin. Derfor blir resultatet ofte at så lenge motparten er det svinet, beholder man heller bjelken i eget øye.

Men om du bare er raus med dem som ikke har svin på skogen, er det noe å rose deg for? Er ikke Listhaug og Byfuglien også rause med sine venner? Og det er altså bjelker vi trenger, ikke fliser, hvis vi skal bygge det norske hus så det ikke skal falle.

Gå til innlegget

Hva tenker du når jeg sier ‘jøde’?

Publisert 4 måneder siden - 337 visninger

I Norge klarer vi sjelden å ha en samtale om jøder som ikke handler om enten Israel eller antisemittisme.

Høsten 2010 var jeg på utveksling i New York. Da det nærmet seg jul, dukket det plutselig opp en type artikler i avisene som jeg ikke kjente fra Norge: Refleksjoner om betydningen av den jødiske høytiden ­hanukka, som markerer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter makkabeernes opprør mot det gresk-makedonske Selevkide-riket. Den feires blant annet gjennom å tenne åtte lys, til minne om at en oljelampe brant åtte dager i tempelet selv om det bare var olje nok til én.

Artiklene hadde kritiske tanker om makkabeernes prosjekt; var dette en sunn, jødisk nasjonalisme, eller var det en usunn avvisning av greske opplysningsverdier, religiøs reform og tanken om at her finnes ikke jøde og greker? Det var diskusjoner om hanukka som symbol på overlevelse, og betydningen av historisk erindring som et fast punkt i en tid hvor verden kan fortone seg som en kulturell mosaikk med flytende identiteter. Og selvsagt: En og annen hanukka-vits:

Jøden: – Hva slags mirakel er det dere feirer nå til jul, da?

Katolikken: – Ja, Gud ble menneske, og så gjorde han vann til vin, vekket opp døde, sonet våre synder og sto opp fra de døde. Dere, da, feirer dere noe mirakel?

Jøden: – Eh... ja, eller, det var en gang for lenge siden at vi hadde en oljelampe, og den brant litt lenger enn det vi opprinnelig hadde estimert.

Symbol for noe annet. Slike artikler har jeg sjelden sett i en norsk avis. Skrives det om det jødiske, er det nesten alltid på en eller annen måte knyttet til staten Israel eller til antisemittisme – gjerne begge deler på en gang: Man er bekymret for antisemittismen fordi den forsøker å delegitimere Israel, eller man er bekymret for Israel, fordi okkupasjonen kan gi næring til antisemittisme.

Jeg får ofte følelsen av at denne tilnærmingen til det jødiske innebærer at man er mer opptatt av det jødiske som symbol eller instrument for noe annet man egentlig er mer opptatt av. Vi snakker om det jødiske i møtet med våre interesser og kjepphester. Mye av det samme gjelder islam, muslimer dukker oftest opp i ­mediene når vi diskuterer enten muslimhat eller islamisme.

Vårt Land er på et vis både best og verst i klassen. Avisen skriver mye om jøder, men stort sett handler det om Israel ­eller antisemittisme, med en og annen avstikker til Israelsmisjonen. Det siste året har jeg bare funnet to eller tre artikler i Vårt Land med et annet fokus, blant annet en om dansende ultraortodokse jøder på Karl Johan i forbindelse med at Habad-Lubavich-bevegelsen innviet en torarull. På sitt vis en velkommen avveksling, men samtidig fjernt fra alminnelig jødisk liv i Norge.

Mer enn Israel. Jøder er ikke Israel, og jøder er ikke antisemittisme. Å si dette er ikke et forsøk på å bagatellisere anti-semittisme, som i både gamle og nye varianter er et betydelig problem. Og selvsagt er Israel, som verdens eneste jødiske stat, viktig for mange jøder også i Norge.

Men jødisk liv er først og fremst noe ­annet og noe mer: en rik kulturarv, en særegen humor, både fra gammel og ny tid, en rekke høytider og fester, en lang tradisjon for religiøs fortolkning, diskusjon og reform, og lang erfaring med sammensatte identiteter og med frykt for ­assimilasjon.

Det er ikke så rart om det første man tenker på når man hører ordet «jøde», er antisemittisme eller Israel. Ordene opptrer så ofte sammen at assosiasjonen er nesten uunngåelig. Men det trenger ikke være slik. Ikke minst bør en avis som Vårt Land, som er opptatt av tro, tvil, kultur og historie, øve seg på å se andre aspekter ved det jødiske.

Det er snart hanukka igjen. Hva om Vårt Land gav oss noen artikler, ikke om ­jøder og Israel, jøder og antisemittisme, eller, som i julen i fjor, hvorfor jødene ikke tror på Jesus, men om jødisk liv og jødisk tanke på egne premisser. Det ville vært et mirakel omtrent akkurat passe stort for hanukka.

Gå til innlegget

Om å tape sin sjel

Publisert 5 måneder siden - 364 visninger

Hva hjelper det deg å ha den riktige politiske konklusjonen om du taper din sjel?


I min forrige spalte i Vårt Land skrev jeg om at det av og til er nødvendig å vise måtehold med dydene – i hvert fall hvis man er politiker, og vedtar dyden også på vegne av andre. Eksempelet var, som så ofte i vår tid, innvandringsdebatten.

Denne gangen vil jeg gripe fatt i spenningen mellom etikk og politikk fra motsatt synsvinkel, og prøve å utfordre meg selv og oss som går inn for en restriktiv innvandringspolitikk. For hva hjelper det deg å ha den riktige politiske konklusjonen, om du taper din sjel?

Tiggerne. Politiske konklusjoner er farlige saker. For vi mennesker liker ikke å leve med kognitiv dissonans: Har vi først landet på en konklusjon, ønsker vi at alle argumenter skal tale i samme retning. Det var noe som slo meg med full kraft i debatten om romfolk i 2013: At debatten ble redusert til sine konklusjoner.

De som gikk inn for tiggeforbud, begynte­ i økende grad å vektlegge hvor uverdig trengende romfolket var. Historier om folk som kom til Norge for å tigge, men levde som grever hjemme i Romania, fikk ben å gå på i sosiale medier – selv om bredere forskning viste at det var unn­takene, og ikke regelen.

Men det er mer ubehagelig å støtte et tiggeforbud om tiggerne er ofre for ­rasisme, undertrykkelse og dårlige oppvekstvilkår, enn om de er sleipe lurendreiere. Virkeligheten er ofte kompleks, og selvsagt går ofte årsakssammenhengen den andre veien, fra oppfatninger og forståelser til politiske standpunkter. Det som interesserer meg, er at når man først har inntatt et slikt politisk standpunkt, får man nærmest et incentiv til ikke å ta den andres menneskelighet fullt ut inn over seg.

Flyktninger. Det samme har jeg opplevd selv i debatten om syriske og afghanske flyktninger. Vi har tall som viser at mange av dem som kommer til Europa, er unge, enslige menn. Det gjør det fristende å lage en fortelling der de er en gruppe med spesielt lite verdig trengende.
Det finnes en rekke gode grunner til å mene at løsningen på flyktningkatastrofen ikke er å gi mange flere opphold i Norge. Men det gjør det mer, og ikke mindre,­ ­påtrengende å utsette seg for den andres menneskelighet.

Blant annet derfor valgte jeg for noen år siden å se dokumentaren til filmskaper og, i denne sammenhengen, flyktning­aktivist, Margareth Olin, som heter nettopp De andre, som viser historien til mange ­slike gutter. Jeg endret ikke ståsted av å se ­filmen, men den gjorde grusomt vondt. Og det skal den gjøre.

Homofile. Jeg ble minnet om denne ­mekanismen da jeg leste intervjuet med Jon Kvalbein i Vårt Land 5. november. Han meldte seg ut av Den norske kirke på grunn av vedtaket om vigsel for homo­file. Kvalbein snakker ikke utførlig om sitt forhold til homofili i intervjuet, men mange­ av dem som er tydeligst på at ­homofili er synd, er også de første til å mene at homo­fili må skyldes valg, at det er en konsekvens av psykiske lidelser.

De er også de siste til å ta inn over seg forskningen som ikke bare peker i en helt annen retning på disse punktene, men som viser at negative holdninger til homofili har en rekke skadelige virkninger for homofile. Jeg kan skjønne det – for selvsagt er det vanskelig å ta det ordentlig inn over seg, hvis man står fast på at homofili er synd.

Det kunne tale for å justere det ståstedet,­ selvsagt, men kanskje særlig for dem som ikke gjør det, er det å utsette seg for den annens – den homofiles – ansikt avgjør­ende. Så får man heller ta risikoen på at man endrer syn på synden i prosessen.

Frelse. Jeg vet ikke hvor ofte Kvalbein konfronterer seg selv med den smerten kirken har påført homofile, men det er i hvert fall ikke noe han bruker krefter på å understreke når han snakker om kirkens forhold til homofili.

I stedet advarer han mot forførere som vil lede oss vill. Og om vi lar oss forlede, havner vi utenfor på dommens dag, mener han. Men om man havner utenfor fordi man tok seg tid til å se den annens ansikt, får det kanskje heller være. Det er vel i alle tilfeller ganske selvsentrert, dette opphenget i selv å bli frelst?

For det gjelder i troen som det gjelder i politikken: Hva hjelper det deg å vinne det evige liv, om du taper din medmenneskelighet?

FØRST PUBLISERT SOM GJESTESPALTIST I VÅRT LAND 9.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Maktfaktorer
av
Kjell G. Kristensen
rundt 7 timer siden / 43 visninger
0 kommentarer
Barnets beste
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Verden er urettferdig
av
Arne Berggren
rundt 17 timer siden / 491 visninger
5 kommentarer
Parkert ideal?
av
Sofie Braut
rundt 17 timer siden / 263 visninger
1 kommentarer
40 år med klokskap
av
Åshild Mathisen
rundt 17 timer siden / 486 visninger
2 kommentarer
”Tollere og fariseere” anno 2017
av
Bjørn Dahl
rundt 18 timer siden / 612 visninger
0 kommentarer
Vi har en elefant i kirken!
av
Alexis Lundh
rundt 19 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
Sps venstrenasjonalisme
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2540 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øyvind Schønning kommenterte på
Allah Hater Polyteisme
rundt 5 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 6 timer siden / 486 visninger
Jon Prøis Rustand kommenterte på
Verden er urettferdig
rundt 7 timer siden / 491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Forandrings skygge
rundt 7 timer siden / 2197 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 7 timer siden / 486 visninger
Trond Oscar Losvik kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 630 visninger
Roald Øye kommenterte på
«The dawn of a new era»?
rundt 8 timer siden / 1441 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi har en elefant i kirken!
rundt 8 timer siden / 190 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
London og NRK Debatten
rundt 8 timer siden / 711 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Parkert ideal?
rundt 8 timer siden / 263 visninger
Les flere