Nils August Andresen

Alder: 38
  RSS

Om Nils August

Ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også historiker

Følgere

Isolasjon, hva er det godt for?

Publisert 7 dager siden - 1679 visninger

Om Frp isoleres, er det ingen grunn til å tro at retorikken derfra blir mindre polariserende.

Vårt Lands valgleder på mandag omtalte dette stortingsvalget som et verdivalg. Det var rettet til velgerne, men kunne vært lest også som om det gjaldt Kristelig Folkepartis veivalg fremover.

Avisen skriver blant annet at Frp har «en integreringspolitikk og en polariserende retorikk som kan bidra til økt konfliktnivå og at grupper ikke blir integrert», og oppfordret derfor til å stemme for et alternativ «som isolerer Frp».

Det bør være vel kjent at jeg ikke er en fan av Frps retorikk når det gjelder innvandring og integrering – til tross for at jeg ønsker en stram innvandrings­politikk. Det jeg likevel ikke helt forstår, er hvordan en isolering av Frp vil bidra til mindre polarisering fremover.

Det virker som om tanken må være noe slikt som at hvis man bare fikk disse fæle menneskene ut av regjering, ville holdningene de representerer, og deres innflytelse på politikken, svekkes. Det tror jeg er feil. Om erkjennelsen ennå ikke fullt ut har nådd Kristelig Folkeparti, er det en gryende konsensus om en strengere innvandringspolitikk, som inkluderer Frp, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Forsvinner ikke

Politikken til Frp blir altså i hovedsak ikke borte med et ­alternativ som «isolerer» partiet. Og om Frp skulle bli isolert, er det heller ingen grunn til å tro at retorikken derfra vil bli mindre polariserende, eller finne mindre gjenklang i befolkningen.

Vi har prøvd noe av dette før. Etter Bondevik II-regjeringens nederlag i 2005 var det helt uklart hva slags samarbeid som ville bli mulig på borgerlig side ved en eventuell valgseier i 2009. Høyre var delt mellom samarbeidslinjen og isolasjonslinjen, og markerte en tydelig avstand til Frp.

Det er i min analyse en av forklaringene på Frps styrke i den perioden – som toppet seg med 31,7 prosent på gjennomsnittsmålingene i august 2008.

Frp raste mot en venstreside som slapp inn for mange innvandrere, og en høyreside som ikke ville samarbeide med dem. Til tider bort imot en tredjedel av befolkningen responderte ved å gi sin tilslutning til partiet. Og skulle man faktisk erstatte den strammere linjen Solberg-regjeringen har gjennomført, ville det utvilsomt styrke Frp ytterligere.

Uroen

Frp er villige til å mobilisere på polarisering. Men det er uroen rundt innvandring i befolkningen som gjør at det kan lykkes. Og for meg ser det ut til at borgerlige politikere som sier «vi vil ikke snakke med dere fordi dere har et uholdbart menneskesyn», styrker den uroen. Mange mennesker opplever at resten av partiene da sier: «Vi vil ikke snakke med sånne som dere.» For det er flere enn Frps velgere som iblant kan uttrykke seg omtrent som Sylvi Listhaug.

Akkurat nå er det ikke Frp, men KrF som står i størst fare for å isolere seg selv. Partiet vil ikke samarbeide med Frp, men heller ikke med Arbeiderpartiet.

KrFs manglende evne til å ta retningsvalg og stå for dem, gjør det vanskelig for partiet å finne nye velgere. Hvem vil rekrutteres til et parti som sier at Frp er så ille at de må isoleres, men likevel samarbeider med dem?

Og selv om en del tillitsvalgte og Kirke-Norges gamle hofforgan, Vårt Land, kunne ønske et samarbeid mot venstre velkommen, vil store deler av KrFs grunnfjell ikke være med dit. Og det finnes få nye velgere å hente der.

Veien finnes

Spørsmålet er om det ikke finnes en vei fremover der KrF både kan samarbeide tydeligere og tryggere på borgerlig side, og samtidig være tro mot et kristent verdigrunnlag. Jeg tror den veien finnes.

Men da er isolasjon ikke svaret. Hvis KrF i stedet gikk inn i regjering, kunne partiet selv demonstrere hvordan man kombinerer en stram innvandringspolitikk med en ansvarlig og inkluderende retorikk. Og Frp måtte i hver regjeringskonferanse og i hvert statsråd på Slottet, forholde seg til flere regjeringskolleger som ikke aksepterer ekskluderende polarisering.

De fleste i KrF mener nok Frps retorikk bærer hovedansvaret for polari­sering – både i samfunnet, og mellom de borgerlige partiene. Det kan godt være. Men for et parti som bør være opptatt av bjelken i eget øye, om den så ikke skulle være større enn en flis, er det verdt å gå en runde for å se om det ikke finnes andre løsninger enn å «isolere Frp» som kan gi mindre polariserende debatt og bedre politisk uttelling.

Gå til innlegget

Liv etter døden

Publisert rundt 1 måned siden - 414 visninger

Hvis Kristelig Folkeparti farer ned til sperregrenseriket, vil de neppe gjenoppstå. Men kanskje finnes det liv etter døden?

VÅRT LAND HAR I FLERE REPORTASJER i sommer satt søkelys på kristenvelgeren. Vi har fått møte kristne som er med alt fra Venstre til Rødt. Spørsmålet er om det er velgere igjen til KrF. På litt lengre sikt er jeg redd svaret kan vise seg å være nei.

KrF kan enn så lenge kan trøste seg med at det finnes verre ting for et politisk parti enn å få en dødsdom fra meg. Etter forrige valg skrev jeg en artikkel som het «En verdig død» – den handlet om Senterpartiets fremtidsutsikter. Det blir færre bønder, velgerne blir eldre. Partiet er, med noen

 markante unntak, blitt mindre tiår for tiår siden starten i 1920. Om noen få valg kan det være slutt, mente jeg.

Senterpartiet svarte meg selvsagt ved å bykse frem på meningsmålingene, i kjølvannet av kommunesammenslåinger, nærpolitireformer og kanskje med drahjelp fra Brexit, innvandringsuro og et politisk ordskiftet der «urbane eliter» er blitt et nyttig fiendebilde for politikere som vil opp og frem her i verden.

KrF kommer formodentlig til å klare seg denne gangen. Men den er nyttig å tenke gjennom mulige konsekvensene av tendenser av dagens trender, også fordi det tydeliggjør hvilke av dem man må bryte for å hindre utfall man ikke liker. Hvor lenge vil det være velgergrunnlag for et kristent parti av denne typen i Norge? Partiet har alle de samme problemene som jeg mente å se hos Senterpartiet: Relativt gamle velgere og stortstilt sekularisering – i 2016 var det for første gang flere som ikke tror enn som tror på Gud her i landet.

Siden 2005 har Den norske kirke mistet flere medlemmer enn KrF har velgere, uten at andre kirkesamfunn, med unntak av katolikkene, har tjent noe særlig på det. Og KrF har ikke akkurat vært flinke til å tiltrekke seg katolikker. I Sverige står Kristdemokraterna også i fare for å havne under sperregrensen til neste år. Det danske søsterpartiet forsvant under sperregrensen, som i Danmark bare er to prosent, i 2005, og har forblitt i dødskyggens dal.

Så har det da også vært kontinuerlig krise i KrF siden kontantstøtten brakte partiet til statsministerstolen i 1997. Det har vært luftet tanker om å appellere til muslimer, om å åpne opp for rødvinsdrikkende, sigarrøykende hedninger og om å bli et bredt kristendemokratisk folkeparti opptatt av kulturarv og økonomisk ansvarlighet, men i praksis er det blitt med tanken. Et KrF i fall har måttet lene seg på restene av den motkulturelle lavkirkeligheten. Det skaper en potensiell dødsspiral: KrF blir mer avhengig av nettopp de velgerne som sterkest begrenser det strategiske handlingsrommet for nyorientering.

For disse velgerne er KrF også ofte det eneste håpet om politisk innflytelse: De utgjør en stor nok del av velgermassen til at partiet til at partiet lytter – og så får de satse på at det havner på vippen. Men i det KrF bikker under fire prosent, kan det være slutt for den dynamikken. Denne velgergruppen kan forsøke å samle seg og gjenoppstå som en kraft i et annet parti, men veien til politisk innflytelse kan vise seg å bli like lang og hard som for andre grupper på fire prosent.

Hva ville det ha å si for kristne verdier i politikken dersom KrF ble borte? Ville de ha et liv etter døden? Umiddelbart har det ikke all verden å si. De aller fleste kristne stemmer også nå på andre partier. Om litt flere bistandsvenner kommer til Høyre, og flere med et restriktivt syn på bioteknologi til Arbeiderpartiet, er det helt i orden. KrF gjør seg mest bemerket der partiet står alene, og det  vil ofte si der de står på minoritetsposisjoner også blant norske kristne. Og når KrF står alene, vil de sjelden oppnå noe mer enn utsettende veto i alle fall.

Det norsk politikk derimot kan miste om KrF forsvinner, er den mer løpende påminnelsen om at evangeliet fordrer noe av oss, også i politikken – selv om vi ofte er uenige om hva det er. Og kanskje vil refleksjonen nettopp om hva det fordrer, svekkes ytterligere. I så fall blir det desto viktigere å ha andre plattformer som kan ta slike diskusjoner inn i den brede norske offentligheten, og lar ånden leve videre om partiet enn dør.

I mellomtiden får KrF altså trøste seg med at mine spådommer om politisk død, så langt har fremstått som svært livgivende.

Gå til innlegget

Religion ser latterlig ut fra utsiden

Publisert 2 måneder siden - 2250 visninger

Vår tids religionsspenninger er ikke over før Vårt Land lager et like trivelig oppslag om Book of Muhammad som det vi forrige uke kunne lese om Book of Mormon.

Kanskje var mormonerne bare heldige: Joseph Smiths åpenbaring på noen gullplater i New York som siden, beleilig nok, ble borte igjen, om en sporløst forsvunnet sivilisasjon i det gamle Amerika, var så åpenbart lattervekkende allerede da den skjedde, at de tidlig må ha vendt seg til satire.

Kanskje er det derfor selv en kristelig avis som Vårt Land («Mormonbehandling», 15. juli) behandler musikalen Book of Mormon, som blant annet inneholder seksualisert utskjelling av Gud, egnet til å sjokkere langt flere enn norske bedehusmiljøer, som trivelig søndagsunderholdning. Vi vet jo liksom alle at mormonernes åpenbaring er litt tullete, så da må vi kunne tulle med den.

Den latterlige troen. Men det er fornuftig også av andre troende å ta inn over seg hvor latterlig troen må se ut fra utsiden. Som kristen er jeg meg fullt bevisst at det i utgangspunktet virker unødig komplisert å arrangere frelsen gjennom en gammel pakt, en ny pakt, en rekke lignelser med betydelig tolkningsrom og fire evangelier med delvis motstridende kronologi. Og det er før vi begynner på mer esoteriske grep, som en jomfrufødsel basert på en tvilsom oversettelse fra hebraisk til gresk, eller nødvendigheten av å oppfylle en rekke mer eller mindre relevante profetier fra Det gamle testamentet, som vi i ettertid uansett ikke tror så bokstavelig på i noe fall.

Det står ikke bedre til med jøder eller muslimer. Innholdet på stentavlene med De ti bud var kanskje mindre usannsynlig enn historien i Mormons bok, men fortellingen om hvordan Moses kom ned fra fjellet med stentavlene i hånden, bare for å ødelegge dem i raseri, er like beleilig som Joseph Smiths beretning. Muhammed fikk vel ikke engang noen stentavler, enda Koranen etter mainstream islam har eksistert like fra begynnelsen. Det må saktens være lov å spørre seg hvorfor Gud ikke kunne tatt seg tid til å presentere et sett med pent innbundne eksemplarer, gjerne også med autoriserte oversettelser til alle verdens språk.

Gjenstand for satire. Religion ser latterlig ut fra utsiden. Vi som er på innsiden bedriver eksegese og kontekstualisering, vi gir stoffet sammenheng og mening, men vi kan ikke forvente at det ser slik ut fra utsiden. Når religioner i tillegg ofte har betydelig påvirkning på samfunnet, er det åpenbart at de må være gjenstand for satire.

Selv om kristendommen har kommet et stykke på vei i å akseptere satire, er det bare snaue tre år siden prest Ole Jakob Løland i en artikkel i Vårt Land advarte mot å omfavne parodier på kristendommen.

Life of Brian var ikke så ufarlig som mange vil ha det til, mente han. Og skulle det dukke opp en satirisk Book of Muhammad, kan du være sikker på at Vårt Land ikke vil behandle det som trivelig søndagsunderholdning.

Frykt og trygghet. Det finnes reelle grunner til at det er Book of Mormon, snarere enn Book of Muhammad, vi ler av, selvsagt. Den åpenbare grunnen er frykt for terrorisme. Det er nok å nevne Charlie Hebdo for å illustrere at frykten er fundert i virkeligheten. Men det handler også om at hvor godt vi tåler å bli latterliggjort, henger tett sammen med hvor trygge vi føler oss. Mormonene skremmer ingen, men opplever seg heller ikke spesielt truet. Når det kommer til muslimer, derimot, er alt betent: Satirikere er redde for voldelige angrep, i en tid der enhver publikasjon umiddelbart når et globalt publikum, mens muslimer er redde for å bli demonisert og marginalisert.

Vår tids religionsspenninger er ikke over før Vårt Land lager et like trivelig oppslag om Book of Muhammad som det vi forrige uke kunne lese om Book of Mormon.

Utenfrablikket. Det er dessverre lite som tyder på at det vil skje i nærmeste fremtid. I mellomtiden gjør troende av alle avskygninger, både muslimer og kristne, klokt i å prøve å se vår egen religion med andres øyne. Og så, hvis satiren er god nok, slik Book of Mormon er, vil den kanskje, slik det står i Salme 126, fylle vår munn med latter, og vår tunge med jubelrop.

Gå til innlegget

Kan Sana gifte seg med deg?

Publisert 3 måneder siden - 1902 visninger

Om nesten ingen gifter seg på tvers, kan vi da si at integreringen har lykkes?

Det store spørsmålet i de avsluttende episodene av TV-serien Skam har vært om Sana kan gifte seg med en ikke-muslim.

Sana er i TV-serien en sytten år gammel muslimsk jente med marokkansk bakgrunn på Hartvig Nissens skole på Frogner. Hun rekker nok neppe å gifte seg før serien har sin siste episode på fredag, hverken med en muslim eller en ikke-muslim.

Når spørsmålet likevel har figurert såpass prominent i TV-serien, er det kanskje heller fordi ekteskap på tvers av religioner er blitt et spørsmål av en viss betydning, ikke bare for tenåringsjenter, men for den større norske integreringsdebatten.

Statistikk viser at blant unge nordmenn med foreldre fra Marokko, Pakistan, ­India og Vietnam som giftet seg i perioden 2008 til 2012, var det svært få som giftet seg med majoritetsnordmenn. Aller lavest var tallet for pakistanere, med rundt 2 prosent. Marokko – hvor Sanas foreldre kommer fra i Skam – ligger bare litt over, med rundt 5 prosent.

Også politikk

Det er ikke noe rart at mennesker velger ektefeller med samme kulturelle og religiøse bakgrunn som dem selv. Men i en tid der vi bekymrer oss for fremveksten av parallellsamfunn, er ­ekteskapsmønstre også blitt politikk: Hvis nesten ingen gifter seg på tvers, kan vi da si at integreringen har lykkes? Eller motsatt: Kan integreringen lykkes om nesten ingen knytter slektskapsbånd til andre grupper? At de fleste gifter seg med folk som ligner dem, er naturlig. Men at under 5 prosent gifter seg ut, er det ikke. Da ­ligger det noe mer bak.

Det spesifikke problemet som tas opp i Skam, er den tradisjonelle islamske forståelsen av ekteskapsregler. En utbredt tolkning er at mens muslimske menn kan gifte seg om ikke akkurat med hvem som helst, så i hvert fall med andre av «bokens folk» – kristne og jøder – må muslimske kvinner gifte seg med muslimske menn. Det er denne tolkningen av islam, med sin forskjellsbehandling av menn og kvinner, Sana utfordrer.

Ulik verdensforståelse

Et vanlig argument mot tokulturelle ekteskap er at det kan være vanskelig å leve sammen når man har ulike verdier og verdensforståelser. Det er det noe i: Studier viser at skilsmisseraten for tokulturelle ekteskap er høyere enn for andre.

Det er åpenbart langt mer enn muslimers religiøse forestillinger som avgjør ekteskapsmønstre. Kultur og familiens forventninger er andre viktige faktorer. Men det er også interessant å se på majoritetens syn på slike ekteskap. Nesten 60 prosent av majoritetsnordmenn sa i en undersøkelse i 2015 at de var kritiske til å få et muslimsk svigerbarn.

Blant konservative kristne kan det se ut som tallene er vesentlig høyere: Avisen Dagen utførte i 2013 en spørreundersøkelse på landsmøtet til ungdomsorganisasjonen i Norsk Luthersk Misjonssamband, som viste at det for 75 prosent var utenkelig å ha en kjæreste som ikke var kristen.

Betydelig barriere

Det er ulike forklaringer på teologiske motforestillinger mot å gifte seg ut av religionen – motforestillinger som går ut over generelle råd om at man må vite at man kan håndtere forskjeller. Det kan handle om frykten for at barnet skal få en annen religion, og – kanskje enda mer for konservative kristne enn for muslimer – om fortapelsen. Så lenge konservative kristne fastholder sin forståelse av læren om livets to utganger, vil det utgjøre en betydelig barriere mot å gifte seg ut av troen.

Som Sana stilles derfor konservative kristne iblant i vanskelige situasjoner, der det å følge en tolkning av troen ikke bare vil innebære at man avviser kjærligheten, og kanskje gjør den andre parten urett; men også at det blir enda vanskeligere å lykkes med krevende integreringsprosesser i samfunnet.

Først publisert i spalten ideologi, Vårt Land, 21. juni 2017.

Gå til innlegget

En bønn mot bønn

Publisert 4 måneder siden - 3760 visninger

Jeg har en liten bønn – ikke til Gud, men til kristne. Slutt å be om ting.

18. mai brakte Vårt Land saken om en Facebook-gruppe som har bedt for Joshua French. Det er ingen overvekt av kritiske vinklinger i saken. Espen Ottosen påpeker riktig nok at «det er problematisk om kristne er uinteressert i å be for andre i en tilsvarende situasjon som ikke er koblet til et kristent miljø». Og mot slutten av saken spør journalisten om ikke åtte år er lenge å vente på bønnesvar.


Grusom Gud? Jeg etterlyser ikke egentlig kritisk journalistikk om hvorvidt bønn fungerer, hvor lang tid det tar eller hvilke mekanismer Herren benytter seg av. Derimot ønsker jeg meg et oppgjør med bønn mer generelt.

For problemet med bønn er ikke at bønnesvarene tar tid, eller kanskje heller: uteblir. Det er da enda godt de uteblir. Problemet hadde vært om de ble innfridd: Hva slags grusom Gud ville det ha vært, som lot menneskeskjebner avgjøres av om de ulykkesstedte har nok venner som ber for dem? En slik Guds veier ville vært i overkant uransakelige.

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, tok for et par år siden et oppgjør med denne formen for bønn. I litt mindre outrerte utgaver er den aldeles ikke begrenset til lavkirkelige Facebook-grupper. I et intervju med Minerva i fjor påpekte han det absurde i at Den norske kirke fortsatt, i liturgien, ber Gud om godt og tjenlig vær for oss selv og våre nære – eller, for den del, om fred i Syria. Så langt har responsen fra kirken eller fra teologene vært temmelig laber.


Henvendthet. Det er ikke bare at et slikt gudsbilde ville være uforenlig med nådens Gud. Det handler heller ikke bare om common sense, eller sekulært og liberalt kjetteri. Om noe burde saken for dem som ellers ser til bibelvers snarere enn til fornuften, være enda klarere:

«Når dere ber», sier Jesus, «skal dere ikke gjøre som hyklerne». Han fortsetter: «Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.» Deretter følger altså Herrens bønn. Skulle den ikke være god nok i dag?

I neste kapittel av Matteus-evangeliet sier Jesus rett nok: «Be, så skal dere få.» Men det er altså etter at han har lært oss hva bønnen er: Tilgi oss vår skyld.

Dette er bønnen som henvendthet: Det er noe man gjør selv, en åpning for bekjennelse, forsoning, en kilde til å hente ny kraft – ikke en forventning om inngripen.

Selv setningen som høres ut som en eller annen form for inngripen i verden – den med det daglige brødet – er ikke noen daglig foreteelse likevel: Det greske ordet som ligger til grunn for det vi av hensyn til tradisjonen kaller «daglig», epioúsios, er uklart – det finnes i hele den greske litteraturen ikke noe annet sted. Kirkefedrene forstod dette brødet som en henvisning til nattverden.


Folkets krav. Hvorfor kvier prester seg for å ta et oppgjør med bønnen? Jeg tror grunnen er enkel: Folket vil ha bønner, folket vil ha sitt daglige brød og sirkus. Gi Gud hva Guds er, og folket det som er folkets, tenker de kanskje. Hvem er de til å nekte en stakkar å be for sin syke mor?

Ingen skal nekte noen å skrike ut sin fortvilelse til Gud. Det betyr ikke at man ikke kan ta et oppgjør med teologien som ligger under for mye av dagens praksis.

I noen tilfeller fungerer bønnen også som en distraksjon – enten fra egen handling, eller fra å plassere ansvaret der det hører hjemme – hos mennesker. Det var mennesker som fikk i stand utleveringen av Joshua French til Norge. Det er mennesker som har ansvaret for små og store avgjørelser her på jord.

Ønsker du for eksempel politisk handling, enten det handler om krigen i Syria eller behandlingstilbudet ved ditt lokale sykehjem, skal du gi dine bønner ikke til Gud, men til keiseren – her forstått for eksempel som din lokale kommunestyrerepresentant.

Det begynner å nærme seg tre år siden Simonnes ba om ny refleksjon om dette temaet. Det er vanskelig å se noen god grunn til at også han skal måtte vente åtte år på bønnesvar.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
1 minutt siden / 3447 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
11 minutter siden / 3447 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
19 minutter siden / 1085 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
21 minutter siden / 1085 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
23 minutter siden / 5499 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
28 minutter siden / 3447 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 237 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3447 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3447 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3447 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3447 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 237 visninger
Les flere