Nils August Andresen

Alder: 38
  RSS

Om Nils August

Ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også historiker

Følgere

En bønn mot bønn

Publisert 3 dager siden - 2683 visninger

Jeg har en liten bønn – ikke til Gud, men til kristne. Slutt å be om ting.

18. mai brakte Vårt Land saken om en Facebook-gruppe som har bedt for Joshua French. Det er ingen overvekt av kritiske vinklinger i saken. Espen Ottosen påpeker riktig nok at «det er problematisk om kristne er uinteressert i å be for andre i en tilsvarende situasjon som ikke er koblet til et kristent miljø». Og mot slutten av saken spør journalisten om ikke åtte år er lenge å vente på bønnesvar.


Grusom Gud? Jeg etterlyser ikke egentlig kritisk journalistikk om hvorvidt bønn fungerer, hvor lang tid det tar eller hvilke mekanismer Herren benytter seg av. Derimot ønsker jeg meg et oppgjør med bønn mer generelt.

For problemet med bønn er ikke at bønnesvarene tar tid, eller kanskje heller: uteblir. Det er da enda godt de uteblir. Problemet hadde vært om de ble innfridd: Hva slags grusom Gud ville det ha vært, som lot menneskeskjebner avgjøres av om de ulykkesstedte har nok venner som ber for dem? En slik Guds veier ville vært i overkant uransakelige.

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, tok for et par år siden et oppgjør med denne formen for bønn. I litt mindre outrerte utgaver er den aldeles ikke begrenset til lavkirkelige Facebook-grupper. I et intervju med Minerva i fjor påpekte han det absurde i at Den norske kirke fortsatt, i liturgien, ber Gud om godt og tjenlig vær for oss selv og våre nære – eller, for den del, om fred i Syria. Så langt har responsen fra kirken eller fra teologene vært temmelig laber.


Henvendthet. Det er ikke bare at et slikt gudsbilde ville være uforenlig med nådens Gud. Det handler heller ikke bare om common sense, eller sekulært og liberalt kjetteri. Om noe burde saken for dem som ellers ser til bibelvers snarere enn til fornuften, være enda klarere:

«Når dere ber», sier Jesus, «skal dere ikke gjøre som hyklerne». Han fortsetter: «Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.» Deretter følger altså Herrens bønn. Skulle den ikke være god nok i dag?

I neste kapittel av Matteus-evangeliet sier Jesus rett nok: «Be, så skal dere få.» Men det er altså etter at han har lært oss hva bønnen er: Tilgi oss vår skyld.

Dette er bønnen som henvendthet: Det er noe man gjør selv, en åpning for bekjennelse, forsoning, en kilde til å hente ny kraft – ikke en forventning om inngripen.

Selv setningen som høres ut som en eller annen form for inngripen i verden – den med det daglige brødet – er ikke noen daglig foreteelse likevel: Det greske ordet som ligger til grunn for det vi av hensyn til tradisjonen kaller «daglig», epioúsios, er uklart – det finnes i hele den greske litteraturen ikke noe annet sted. Kirkefedrene forstod dette brødet som en henvisning til nattverden.


Folkets krav. Hvorfor kvier prester seg for å ta et oppgjør med bønnen? Jeg tror grunnen er enkel: Folket vil ha bønner, folket vil ha sitt daglige brød og sirkus. Gi Gud hva Guds er, og folket det som er folkets, tenker de kanskje. Hvem er de til å nekte en stakkar å be for sin syke mor?

Ingen skal nekte noen å skrike ut sin fortvilelse til Gud. Det betyr ikke at man ikke kan ta et oppgjør med teologien som ligger under for mye av dagens praksis.

I noen tilfeller fungerer bønnen også som en distraksjon – enten fra egen handling, eller fra å plassere ansvaret der det hører hjemme – hos mennesker. Det var mennesker som fikk i stand utleveringen av Joshua French til Norge. Det er mennesker som har ansvaret for små og store avgjørelser her på jord.

Ønsker du for eksempel politisk handling, enten det handler om krigen i Syria eller behandlingstilbudet ved ditt lokale sykehjem, skal du gi dine bønner ikke til Gud, men til keiseren – her forstått for eksempel som din lokale kommunestyrerepresentant.

Det begynner å nærme seg tre år siden Simonnes ba om ny refleksjon om dette temaet. Det er vanskelig å se noen god grunn til at også han skal måtte vente åtte år på bønnesvar.

Gå til innlegget

Bedre mennesker?

Publisert rundt 1 måned siden - 2869 visninger

Menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død.

Etter at Aksel Braanen Sterri i et intervju med Minerva sa at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv, har debatten fortsatt i Vårt Lands spalter.

Jeg går med en følelse av at et eller annet argument mangler for at Sterri skal få et godt svar på en av sine hovedutfordringer: Nemlig hans stadige søken etter å gjøre mennesket bedre.

Denne impulsen har fått et filosofisk utslag i den såkalte «transhumanismen». Mandag denne uken skrev professor i filosof, Einar Duenger Bøhn, dette i et forsvar for transhumanisme på nettstedet forskning.no. «Hvis vi kan forbedre mennesket, så bør vi forbedre mennesket, men vi kan forbedre mennesket, så derfor bør vi forbedre mennesket.»

Bisart 

Mange transhumanister er genuint i stuss over kritikken de møter: Er vi ikke alle transhumanister, spør de? Kanskje kan noen av forslagene virke bisarre: Kjemikalier for å gjøre oss mer empatiske, tilslutning til doping, ønske om å avle frem mennesker med høyere IQ. Men gjør ikke vi andre allerede det samme? Er ikke siste skrik på barnefronten å sørge for at barn for mer vitamin B12 enn det som naturlig finnes i morsmelk – for å bedre barns motoriske utvikling?

Vi som er kritiske til transhumanismen, gjør klokt i å erkjenne at vi følger med et stykke på veien. Vi vil kurere sykdommer og sørge for at barn blir så intelligente som mulig. Vi har for lengst forlatt tanken om det «naturlige» mennesket.

Så hva er forskjellen? For transhumanistene er fokuset for menneskeforbedringen ofte våre evner intellektuelle og fysiske. Det som truer oss, er sykdom, død, manglende intelligens, en uheldig kjemisk balanse i hjernen. For dem er spørsmålet om menneskets moral ofte et spørsmål om kunnskap. For å si det med Sokrates: Den som vet det rette, gjør det rette.

Det grunnleggende

For meg er det grunnleggende som truer oss, det man i teologien vil kalle synd.

Menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død. For meg fanges spørsmålet om menneskets moral best av Paulus maksime: Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Transhumanistene kan leke seg med sine tankeeksperimenter: Hvis det fantes en medisin mot Downs syndrom, som man kunne gitt gravide, hva ville du da gjort? Men den faktiske virkeligheten her og nå er at en slik medisin ikke finnes. Spørsmålet tankeeksperimentet skal ­belyse, er i hvor stor grad vi skal legge særskilt til rette for abort – som utfordrer både fosterets menneskeverd og vår vilje til å beskytte svakt liv. Et av problemene er tilbøyeligheten vi alle har til å rangere mennesker etter evner – der parametrene velges slik at vi selv normalt havner nær toppen.

Over grenser

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal bevare det som er bare fordi det er, når det kan bli bedre. Det betyr ikke at vi ikke bør trå varsomt frem for å unngå dårlige irreversible skritt», skriver Bøhn i sitt forsvar for transhumanismen. Men nettopp fordi de fleste av oss følger med et stykke på veien, og aksepterer teknologi som et hjelpemiddel for å forbedre mennesket, signaliserer transhumanismen noe mer: En vilje til å tråkke over grenser for å nå målene.

Det er den innstillingen som gjør at varsellampene ikke lyser når logikken i argumentet åpner for drap på nyfødte, eller når forslag om tvungen moralmedisinering ikke fører til umiddelbar uro over hvem som skal ta beslutningene, hva slags moral som skal løftes frem, og hvordan syndige mennesker vil forvalte et slikt regime.

Ny teknologi

Om medisinen mot Downs engang ­likevel skulle komme, tar jeg gjerne den diskusjonen da. Kanskje er jeg for. Jeg frykter ikke ny teknologi. Men den bør fremkomme som et resultat av forsøk på å løse våre konkrete problemer.

Og anvendelsen av den bør ikke innebære at vi må gå – bokstavelig talt – over lik. Det vil nemlig ikke gjøre oss til bedre mennesker.

Først publisert i spalten Ideologi i Vårt Land, 27. april 2017. 

Gå til innlegget

Teologiens grenser

Publisert rundt 2 måneder siden - 1808 visninger

Kirken bør slutte å uttale seg om politikk slik den gjør i dag.

Vårt Land omtaler 24. mars at ­Kirkerådet utarbeider retningslinjer for hvordan den skal forholde seg til valgkampen. ­Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, sier at «vi legger stor vekt på at kirken skal legge verdimessige premisser på et overordnet nivå, ikke ta partipolitiske standpunkter».

Men går vi inn og ser på noen av kirkens høringssvar den siste tiden, er ­detaljnivået alt annet enn «overordnet». I februar svarte Kirkerådet på en høring om endringer til utlendingslovens regler om tvangsmidler. Her ytrer kirken sin skepsis, blant annet til beviskravet for aldersbestemmelse av asylsøkere, til vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av personer med uklar identitet, og til tvangsmessig tilbakeholdelse av familier med barn.

Tøvete

Innvendingen om at Bibelen ikke har så mye å fortelle om beviskravet for aldersbestemmelse, avfeier kirken med å si at synspunkter på denne type spørsmål følger av grundig teologisk ­arbeid, og henviser blant annet til publikasjonen «Sett undertrykte fri!» fra 2013. Den er ment å gi en teologisk begrunnelse for kirkelig aktivisme for å støtte opp om menneskerettighetene.

Dessverre gjør publikasjonen ingenlunde det. Etter en halvkvedet gjennomgang av hvordan religiøse tanker om menneskeverd kan begrunne en idé om menneskerettigheter, hopper dokumentet videre til en gjennomgang av en rekke konkrete rettigheter både innenfor og utenfor det som finnes i menneskerettighetsregimer.

Vi finner blant annet en diskusjon prinsippet at mennesker ikke skal returneres til situasjoner der deres liv er i fare, og om dette også gjelder situasjoner der folk ikke er på flukt, men for eksempel har behov for medisiner som ikke finnes i hjemlandet.

Men det er direkte tøvete av kirken å anta at den har bedre juridisk kompetanse på dette enn for eksempel lovavdeling i justisdepartementet, og det er ikke til noen prinsipiell hjelp at man i blant kan få støtte av aktivistjurister.

SV-politikk

Et annet poeng er imidlertid langt viktigere: Juridiske menneskerettigheter har en svært indirekte kobling, ikke bare til teologi, men også til mer allmenn etikk. Direktøren i UDI, Frode Forfang, har påpekt hvordan mange av grepene vi tar, helt i tråd med folkeretten, gir dårlige utfall på bakken. Samtidig gir oppfyllelse av våre folkerettslige forpliktelser, i hvert fall slik det praktiseres i dag, ofte ineffektiv og dyr beskyttelse til et lite mindretall.

Dette er diskusjoner Kirkerådet i liten grad går inn i.

Et lignende detaljnivå ser vi i en høring om grønn konkurransekraft. Kirkerådet er der blant annet skeptisk til formuleringer om at Norge skal gjennomføre utslippskutt i samarbeid med EU, fordi man er er redd dette kan brukes som argument for å promotere leveranser av norsk gass til Europa for å erstatte kull.

Som om ikke det var nok, er Kirkerådet også «meget skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet av klimahensyn». Klimahensynet må her med omstridte begrunnelser vike for Kirkerådets tanker om kortreist mat.

I korte trekk fremstår Kirkerådet her bare som en forlengelse av distriktsfløyen i SV.

Ikke teologi

Det finnes et utall innvendinger mot kirkens syn, både på hva som er klok asylpolitikk og hva som er god klimapolitikk. Felles for dem alle er at de ikke har en døyt å gjøre med teologi. I stedet handler det om forståelser av politiske sammenhenger og konsekvensene av politiske virkemidler.

Jeg ønsker meg en kirke som utfordrer politikken moralsk, og utfordrer oss på radikal nestekjærlighet, på fliser og bjelker, på vår dragning mot egoisme.

I stedet lar de den sjansen gå fra seg til å si noe meningsfullt utfordrende om etikken som ligger under, og om hvordan vi må utfordre oss selv moralsk i møte med verdens kriser.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 29. mars, 2017.

Gå til innlegget

Tidsånden

Publisert 3 måneder siden - 1388 visninger

Kristelig Folkeparti ber Høyre om hjelp mot tidsånden. Det er en oppskrift på dårlig politisk utbytte.

Forrige uke advarte Knut Arild Har­eide Høyre mot å legge frem en åpen melding om bioteknologi. På spill står temaer som eggdonasjon, assistert befruktning og surrogati.

Du trenger ikke vanke lenge med KrF-ere for å forstå at bioteknologi er noe ­partiet brenner for. Derfor frykter de nå at Høyre gir etter for tidsånden: Hvis Høyre skulle velge en liberal linje, er løpet høyst sannsynlig kjørt.

Såkalte «verdispørsmål» har lenge vært en av de viktigste grunnene til at KrF normalt har landet på borgerlig side. I Høyre har man ofte funnet en form for forståelse for sine hjertesaker på dette feltet.

Du trenger heller ikke snakke lenge med KrF-ere før noen forteller deg at dersom Høyre skulle svikte her, står det borgerlige samarbeidet i fare. Opplevelsen i KrF er at man må stå fast her: Der andre er opptatt av kroner og øre, er det pundet KrF er satt til å forvalte, nettopp disse viktige verdiene. Derfor kan de ikke være gjenstand for kompromiss eller tidsånd.

Tapte kamper

Men tidsånden har det likevel med å vinne til slutt. Hvis vi ser på store såkalte verdispørsmål KrF har vært imot de siste 50 årene, er de alle blitt gjennomført: Avkriminaliseringen av homofili, en debatt som gikk gjennom 1960-tallet, ble vedtatt under regjeringen Bratteli i 1972. Abortloven kom under Brattelis andre regjering i 1975. Loven om registrert partnerskap for homofile kom under Gro Harlem Brundtland i 1993, og kjønnsnøytral ekteskapslov under Stoltenberg i 2008.

Det er et mønster her: Alle disse ­regjeringene etterfølger direkte, og med få år, regjeringer KrF selv har sittet i, hvor partiet­ har lykkes i å holde dem på armlengdes avstand; men når lovene først er vedtatt, snur også Høyre, og lovene er selvsagt fullstendig irreversible. Og KrF har skuslet bort muligheten til å innrette.

Til ettertanke: 

Om denne gjennomgangen kanskje ikke er den stolteste historiegjennom­gangen for Høyre, bør den mane til ­etter­tanke også for KrF: Høyre­ kan ikke, og bør ikke, stoppe tidsånden. Utsette den en stortingsperiode – absolutt; utrede, tenke seg om – selvsagt! Men stoppe den kan partiet ikke.

Det KrF kan få i Høyre, er to ting: Det første er en viss utsettelse – fremtiden kan drives tilbake ennå en liten valgperiode. Dette kan mobilisere velgere, men kampen utretter lite: Slagene tapes, om ikke ved første korsvei, så ved neste. Selv om man i det hinsidige sikkert også premieres for intensjoner, ikke bare resultater, må det vel gå en grense et sted.

Det andre er forståelse for sine standpunkter. Høyre er ofte ganske delt i slike spørsmål, mellom en konservativ fløy (som jeg ofte selv tilhører), som har intuitiv forståelse og en grad av sympati med KrFs standpunkter, og en fløy som ofte i hvert fall på liberalt vis tolererer dem.

Pundet svekkes

Problemet med KrFs tilnærming er dobbelt: For det første taper de altså sakene. Men for det andre svekker denne tilnærmingen muligheten for et godt borgerlig samarbeid. Et parti bør ikke basere sin identitet som et borgerlig (eller i KrF-lingo: ikke-sosialistisk) parti basert på gjennomslag i spørsmålet om eggdonasjon.

Kristelig Folkeparti har i moderne tid hatt suksess når partiet har kunnet bruke sitt verdigrunnlag til å formulere en politikk på felt som har bred appell i befolkningen og som på en eller annen måte fremstår som borgerlig. Kontantstøtten er det åpenbare eksempelet, hva man ellers måtte mene om den i dag.

Det kan føles trygt og godt å ha for­valtet sannhetens pund, i møte med tids­åndens forfall. Men når det skal gjøres opp regnskap, vil det komme for en dag at det er mindre og mindre igjen av pundet. Tidsånden spiser av det, år for år. Og da blir det også tydeligere at man ikke i stedet har investert sitt pund klokt. Man har ikke kjøpt innflytelse i disse spørsmålene, og man har ikke vekslet pundet inn i ­annen valuta.

I politikkens verden hjelper det ikke all verden at man selv mener man har vært en tro forvalter av de gode verdiene.

Gå til innlegget

Å leve i synd

Publisert 4 måneder siden - 2051 visninger

Kampen for homofiles rett til å vies av en prest, er vunnet. Kampen for samboende presters rett til ikke å bli viet er i ferd med å begynne.

Det er på et plan lettere å forstå en kirke som mener prester bør betone ekteskapet, enn en kirke som nekter homofile å ta del i det. Ser man bort fra noen setninger skrevet i en helt annen kontekst av en skribent som het Paulus, noen tiår etter Jesu død, er det vanskelig å forstå motstanden mot at to mennesker som lever sammen skal få anledning til å forplikte seg i et ekteskap.

Forbilder

Men hva med de som av ulike grunner ikke vil forplikte seg? Kirkens tradisjonelle svar på samboerskapet, har vært å se det som synd. Derfor ordineres i regelen ikke samboende prester. Kirken tenker at de skal være forbilder for menigheten. Biskop Halvor Nordhaug irettesatte i fjor høst en prest Bjørgvin bispedømme fordi hun ble samboer. 

De fleste kristne vil være enig i at vi alle lever med synd, men at samboerskap har en egen plass i helvete, illustreres gjennom uttrykket «å leve i synd». Denne måten å bruke syndebegrepet på, er på to ulike måter destruktiv for kirkens evne til å være en moralsk kraft.

For det første er den, ved sin manglende evne til å se tingenes kontekst, urimelig. En fjerdedel av par lever i dag i samboerskap. De fleste av dem er mennesker som vil hverandre vel, og føler en forpliktelse til det. Den legalistiske forståelsen av kristen etikk, der rene formalismer endrer et samliv fra synd til velsignelse, er intellektuelt fordummende, og svekker med all mulig rett kirken som moralsk autoritet.

Det gjør det også vanskelig for legalistene å si noe fornuftig om situasjonen samboende faktisk lever i. Når du ser seg om etter en moralsk rådgiver, går du normalt ikke til den som nettopp kastet den første sten i din retning.

Egenverdi

For det andre gjør denne forståelsen av synd det vanskelig å snakke om det positive med ekteskapet. For når et dominerende syn er at samboerskap er en spesielt alvorlig synd, vil de som ønsker endring kvie seg for å si noe som bidrar til å opprettholde et slikt stempel. Den som ikke kaster noen sten overhodet, ender for ofte opp med å ha lite å si om spørsmålet som diskuteres.

Jeg er blant dem som gjerne vil holde frem betydningen av ekteskapet. Det er ikke fordi mennesker i ekteskap alltid er lykkeligere enn andre, og ikke fordi det er synd å leve på en annen måte. Det er derimot fordi jeg mener at forpliktelse har en egenverdi i menneskelivet generelt, og i samlivet spesielt. Det er mulig å finne empiri på at ekteskapet, i gjennomsnitt, har positive konsekvenser; men poenget mitt her er også av mer dygdsetisk art.

Dygd – jeg liker det ordet. Det taler om noe som kan bringe frem det beste i mennesket. Det er ikke alltid det passer for alle, og det passer ikke alltid i alle situasjoner. Det finnes andre måter å bringe frem det gode på, og forsøker man å presse dygden på noen, vil det neppe bare bringe frem godt. Dygden egner seg ikke for påbud og forbud. Men den har noe å fortelle oss, likevel.

Omstendigheter

Forpliktelse er en dygd. Forpliktelse er noe å binde seg fast til, noe å forankre seg i. Forpliktet tosomhet må ikke skje gjennom ekteskapet. Det er mange andre arenaer for forpliktelse. Men ekteskapet er en slik ramme, og den kan godt formidles som det, vektlegges som en del av kirkens samtale om mennesker og deres forpliktelser mot hverandre.

Samtidig er det selvsagt slik at det ikke er riktig i alle tilfeller. Mange mennesker har med seg sine egne historier, fra barndommen, fra egne skilte foreldre, fra forholdet til familien, fra forholdet til kirken eller øvrigheten eller fra tidligere ekteskap eller relasjoner. Det er mange omstendigheter hvor en slik dygdsetikk virker mindre relevant, mindre tungtveiende.

Problemet med den kategoriske tilnærmingen som har preget kirken og den legalistiske syndsforståelsen, er at den mister omstendighetene av syne, og dermed ikke evner å snakke om bakgrunnen for idealene som løftes frem.

Vi lever alle i synd. Derfor kunne vi trengt en kirke som kan snakke om det. Men når begrepet kastes bort på helt andre typer problemstillinger, mister kirken evnen til å si noe både om dem, og om synd.

Og det er synd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 01.02.2017




Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Teologisk nonsens
15 minutter siden / 1754 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skam
40 minutter siden / 11341 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 1 time siden / 1754 visninger
Torill Born kommenterte på
Du er nok verre enn meg
rundt 1 time siden / 172 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 365 visninger
Rune Holt kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 141 visninger
Torill Born kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 141 visninger
Rune Holt kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 2 timer siden / 1754 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
FrP og jødene
rundt 2 timer siden / 141 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Les flere