Eivind Sletner

Alder: 2
  RSS

Om Eivind

Beskriv deg selv her

Følgere

Uren tenkning om ytringsfrihet

Publisert nesten 3 år siden - 1552 visninger

Det er svært mye uren tenkning rundt ytringfrihet og karikaturstrid. Mange klarer rett og slett ikke å holde personlige meninger og universelle prinsipper fra hverandre. I det følgende skal jeg tydeliggjøre hva jeg sikter til.

For det første blandes spørsmål om man i sin ytringsfrihet skal kunne begå blasfemi med spørsmål om det er riktig å begå blasfemi. At en ytring må være riktig har derimot aldri vært en forutsetning for at ytringer skal omfavnes av ytringsfriheten. Et slikt krav ville ikke bare satt en effektiv stopper for positivt feilaktige ytringer, men også religiøse prekener og andre ubelagte spekulasjoner. At noe ikke er bevist feil gjør det nemlig ikke riktig. Ved nærmere ettersyn vil den interesserte finne at svært lite er bevist feil, og videre at svært lite er mulig å bevise feil. Dette gjelder i særskilthet, og kanskje i motsetning til hva de fleste virker til å tro, alt som ikke finnes

Videre blandes støtte til ytringsfrihet med støtte til innholdet i en aktuell ytring. Her er det mange som finner det opportunt å komme trekkende med "burde, burde ikke" argumenter i forhold til en aktuell ytring, mens spørsmålet i forhold til ytringsfrihet aldri dreier seg om "burde, burde ikke". Årsaken til dette er at så fort man må legitimere sine ytringer ut fra andres sentimenter, så har man ikke lenger ytringsfrihet. Ytringsfriheten må altså til enhver tid praktiseres i alle sine former. Dette fordi det er den eneste måten å finne ut om den de facto finnes; og like viktig, for å vise at den finnes!

«Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem»

Evelyn Beatrice Hall

Gå til innlegget

Karikaturtegningene - fortsatt dødelige

Publisert nesten 3 år siden - 1999 visninger

Som vi nå ser er karikaturtegningene fortsatt høyaktuelle, og ytringsfriheten blir fortsatt satt på prøve. Er det på tide å repetere argumenter for og imot behandlingen tegningene fikk av øvrige media den gang de første reaksjonene kom?

Dette blir ikke et langt innlegg, da målet i første omgang ikke er å mene for mye, men snarere å innhente argumenter. Jeg skal allikevel innrømme at jeg i lang tid har irritert meg over at vestlig media så enkelt lar seg skremme bort fra sine viktigste prinsipper. Er det kun et uttrykk for reell toleranse, eller er det snarere en misforstått snillisme som gjør at vi sakte men sikkert tvinges til å akseptere verdier vi, uten trusselen om vold, ville tatt sterkere avstand fra? 

Skal man trekke paralleller til håndtering av kidnapping, så er det jo her nærmest allment akseptert at å gi etter for krav vil øke fremkvensen av tilfeller. Skal ikke det samme gjelde for denne typen kidnapping; kidnappingen av vår ytringsfrihet? I effekt er den tatt fra oss og gis kun tilbake hvis vi lover å ikke bruke den. Så langt fungerer trusselen såvidt jeg kan se, og dagens hendelse er i realiteten en likvidering av gisler for manglende innfrielse av kravene.

Bør vi gi etter?

Gå til innlegget

Ukraina; hva er det med demokratiet i øst?

Publisert nesten 4 år siden - 1137 visninger

På tv går de olympiske leker i Sotsji sin gang, men den olympiske fred hersker ikke i øst. I Kiev er det alvor. Dødstallene stiger og løsningen er på samme tid nær og fjern. De høye menn tviholder på sin makt.

På tross av at det angivelig er de ytterliggående gruppene i demonstrasjonen, samt ordensmakten, som står for den etter hvert omfattende og grove voldsutøvelsen, virker det samtidig like tydelig at demonstrasjonen har bred legitimitet i folket. Nøyaktig hvor bred nekter Yanukovych oss å finne ut, da han ikke er villig til å utstede nyvalg. Jeg konstaterer allikevel at over 800 000 på et tidspunkt deltok i demonstrasjonen, og at den nå har vart i rundt tre måneder. Vi snakker altså uansett ikke om en håndfull småirriterte dissidenter.

Bakgrunnen for hele denne borgerkrigsliknende tilstanden virker til å kunne spores tilbake til den kalde krigen, noe Obama også mistenker, da han senest i dag føler at han offentlig må understreke, og betrygge, at dette ikke er en brikke i et kaldkrigsetterspill («a Cold War chessboard»). De seneste tre måneders politiske aktivitet virker oversiktlige nok; Yanukovych søker seg mot Russland, store deler av folket søker vestover, mot EU. Partene står hardt mot hverandre. Likvideringer, skarpskyttere og dødstall nå sannsynligvis oppe i det tresifrede peker mot dype sår; slike som uansett hvor godt de helbredes alltid etterlater stygge arr.

Så til poenget med de ovenstående skriblerier. Fra mitt ståsted her i det for tiden trygge, om noe værharde nord, virker Yanukovych manglene evne til handling utilgivelig. Han skulle for lengst utskrevet til nyvalg. Vi er en evighet unna mistillitsforslag og kabinettspørsmål; det er som flere kommentatorer har vært inne på, et spørsmål om demokratiets være eller ikke være. Altså, er det noe som ikke kommer til overflaten her? Og videre, hva slags kanaler mangler i Ukraina som gjør slike opptøyer som vi nå er vitne til «nødvendige»? Jeg klarer på mitt nåværende grunnlag ikke se annet enn en styringsform som er et demokrati kun i navnet, og som i all hovedsak styres bak kulissene.

Gå til innlegget

Fine-tuning; et faktum

Publisert nesten 4 år siden - 6392 visninger

Er moderne vitenskapelige teorier riktige, er "fine-tuning" ikke noe å diskutere, men et faktum. Så langt ok, men hvordan er det man kommer herfra til «Gud må ha skapt det»?

Først; hva er egentlig dette med «fine tuning», eller «fininnstilling»?

Det er kort fortalt at universet vårt befinner seg i et krysningspunkt av naturkonstanter som (blant annet) muliggjør ansamling av masse i den grad at stjerner, planeter og andre større himmellegemer kan oppstå. Det overveldende flertall av universer der man fikler med noen av disse grunnleggende konstantene ville resultert i universer som imploderer etter «kort» tid, før dannelse av himmellegemer er mulig. Motsatt, og ennå mer sannsynlig, er at universet ville ekspandert så raskt at ingen elementer ville rukket å utøve tiltrekningskraft på hverandre, og hele universet ville fylles med frie partikler for langt fra hverandre til at de noensinne ville samles.

Er moderne vitenskapelige teorier riktige, er dette ikke noe å diskutere, men et faktum. Det er altså ut fra det vi i dag mener å vite ekstremt få varianter av konstantene som tillater liv. Så langt ok, men hvordan er det man kommer herfra til «Gud må ha skapt det»?

Argumentet går som følger:

1.      Det er mange naturkonstanter.

2.       Antall mulige kombinasjoner av verdien på disse naturkonstantene er tilnærmet lik uendelig.

3.       Enhver nevneverdig tukling med dem medfører et univers som ikke tillaterkomplekseansamlinger med partikler.

4.       Vi vet bare om ett univers (underforstått, det finnes bare ett univers).

5.       Det tillater komplekse ansamlinger med partikler.

6.      Dette må forklares.

7.      Gud er årsaken (eller som de angivelig vitenskapelig anlagte teologer sier: «mestsannsynligvis årsaken»; hva enn de mener med det).

Hadde det vært hele historien, så hadde «fine-tuning» pusherne kanskje hatt et marked. Men dette er på langt nær hele historien, og det er, som vi skal se, en rekke innvendinger man kan og bør ha mot denne svært forfeilede tenkemåten.

A.      Konstantene kunne vært annerledes

At konstantene i seg selv vurderes til å kunne ha vært annerledes peker i en retning også innenfor vitenskapen, selv om teister altså velger å avskjære utviklingen akkurat her. Istedenfor å postulere at denne ekstremt tilfeldige begivenheten er sammenstilt av gud, så kan man faktisk forsøke å finne en vitenskapelig forklaring. Å si at det er en ekstrem tilfeldighet er for øvrig en unødvendig påpekning, da alle partikulære hendelser innebærer en sammenstilling av ekstremt usannsynlige elementer.

Vi har faktisk flere vitenskapelige forklaringskandidater på dette for teistene «uoverstigelige» problem. Multiversteorien, hvorav det finnes flere underkategorier, er av de foreløpig mest populære. Mange av vår tids fremste teoretiske fysikere mener de data vi sitter på gjør det mer sannsynlig at et multivers eksisterer enn at det ikke gjør det. Med en tilnærmet uendelig mengde universer er det selvsagt ikke lenger noe spektakulært over usannsynligheten av vårt eget; den opphører.

Videre har vi sykliske modeller av universet, altså «big-bang/big-crunch» sykluser. Siden det ikke er noe teoretisk i veien for at et big-bang kan skape et helt annet univers så er det heller ikke med en slik teori noe spektakulært over at vårt univers også vil skapes.  Disse er mindre utbredt, men det finnes også noen moderne alternativer her. Poenget er uansett at ingen seriøse vitenskapsmenn har «gitt opp» og avblåst alle håp om en vitenskapelig forklaring. Det er det kun de premature konklusjonene til ulike utålmodige teister som forsøker å overbevise oss om.

Jeg må også påpeke at jeg ikke klarer å lese kritikk av ovenstående forklaringsmodeller som «for teoretiske til å kunne legges til grunn» uten å trekke på smilebåndet; og det uten at jeg av den grunn tror noen av dem av nødvendighet være riktige. Fra tid til annen er det noen som mener at vi må ta «utgangspunkt i hva vi vet» og konkluderer videre med gud. Denne tendensen danner imidlertid et tydelig mønster i menneskets historie, best oppsummert som «God(s) of the gaps». Når noen altså allikevel forsøker å slå ihjel «teoretiske» forklaringer på et problem med kongen av alle ikke-forklaringer; «gud gjorde det!»; da er det svært vanskelig ikke å bli litt munter til sinns.

B.      Livet er ikke en selvfølgelighet selv i vårt univers.

Dette begynner allerede å bli for langt etter min smak, men har jeg flaks så får jeg noen gode og poengterte svar vi i fellesskap kan utforske videre. Allikevel, jeg tar meg tid til en innvending til; livet er ikke en selvfølgelighet selv i vårt angivelig «livsvennlige» univers. Den eneste måten å komme rundt dette på er å si at liv er skapt direkte (og videre «styrt» i milliarder av år mot mennesket). For de av dere som i likhet med meg ikke finner det særlig plausibelt, og jeg vet at det inkluderer svært mange kristne, så oppstår det et problem i forhold til fine-tuning.

Problemet går som følger; selv om det skulle være svært sannsynlig at liv vil oppstå i et univers som vårt, er det ingen lovmessighet, altså ingen garanti at det vil det. I en tilnærmet lik uendelig rekke av universer som er skapt slik som vårt ble, så vil det være flere uten liv. Hvordan vet man det? Fordi det er mulig, og alt som er mulig vil skje hvis man repeterer de forholdene det kan skje under mange nok ganger. Det ligger til begrepet mulig. Da kan man spørre seg følgende spørsmål; hvis dette er det eneste universet som gud skapte, noe «fine-tunerne» vil måtte opprettholde hvis de i det hele tatt skal kunne snakke om «fine-tuning», ville han da skapt et univers der det bare var sannsynlig, men ikke garantert, at liv ville oppstå? Alternativt, hvis man aksepterer at han har gått inn og skapt liv etterpå, hvor «fine-tuned» var det da egentlig?

Man ender opp med to mulige syn; det er ganske «fine-tuned», men gud kunne endt opp med et univers uten liv (spiller gud hassard?); eller gud har «intervened» og skapt liv, men da er det i så fall grunn til å trekke hele «fine-tuning» argumentet i tvil som sådant.

 

Kanskje man en gang i fremtiden møter en vegg der mennesket ikke kan finne ut noe genuint nytt. Århundrer, kanskje årtusener, av mangel på «fremgang» i å komme videre i sine forklaringer på alt rundt dem. Dette er innenfor sannsynlighetenes horisont. Da har jeg en spådom jeg vil komme med: Det vil ikke mangle på folk som allikevel vil komme med forklaringer! Nemlig de samme folkene som i dag nærmest rastløst vandrer i vitenskapens ganger mens de venter på nettopp denne tiden; tiden da de endelig kan få plassert sin gud!

«First there were women and children obeying the moon
Then daylight brought wisdom and fever and sickness too soon

 

Gå til innlegget

Dødsfrykten – om bias og ønsketenkning

Publisert nesten 4 år siden - 2957 visninger

Ja, vi skal dø, men er det så farlig da? Er du ærlig med deg selv i ditt forhold til døden, eller holder du tankene på arms avstand ved hjelp av ønsketenkning?

Stephen Cave holdt et svært godt innlegg på TED, publisert kort tid tilbake. Hans «talk» bar navnet «4 stories we tell ourselves about death», og jeg syntes innholdet fortjener en runde på VD. Jeg gjør i det videre en kort oppsummering av hans hovedmomenter.

På et tidspunkt finnes det et vesen som er det første til å forstå at det skal dø. Ikke på den umiddelbare emosjonelle måten, slik som en gnu i et krokodillegap, men rent kognitivt. Ung, sterk og uskadet, men likevel fullstendig klar over at det skulle dø – en gang. En tanke som etter noe tid, og tankevirksomhet, selvklart blir en belastning for et vesen som i større grad enn kanskje noe annet vesen har sin styrke i å planlegge fremover.

Åpenbart er det slik at de klarte å leve videre med det, vi er jo deres etterkommere. Men kanskje ikke alle. I hvert fall er det slik at mennesket har utviklet en særlig stor bias i dette spørsmålet. Vi er villige til å tro på mer forunderlige, ja sågar rent frem umulige historier for å trøste oss selv når vi tenker på dette.

For å understreke denne effekten, viser Cave til undersøkelser der grupper av agnostikere blir delt i to. Altså personer som ikke har gjort seg opp en «endelig» mening om guds eksistens. Den ene gruppen blir bedt om å tenke grundig over «å være ensom», den andre «å være død». Etter å ha tenkt på disse tilstandene ble de igjen spurt om sin agnostisisme, og antallet som bestemte seg for at de nok trodde på gud allikevel var dobbelt så høy i gruppen som hadde tenkt på døden som i gruppen som kun hadde tenkt på ensomhet.

Cave beskriver i det videre de 4 måter å behandle dødsfrykten på. Disse er klare og tydelige, og kan gjenfinnes i alle historiske perioder. De gjentar seg og gjentar seg. Han viser videre hvordan selv de tilsynelatende «sekulære» synene innehar elementer av overtro og bias ved seg.

De fire måter vi lurer oss selv til å tro at vi skal leve videre på er:

1.     Ungdomskilden

2.     Gjenoppstandelsen

3.     Sjelen

4.     Ettermæle/arv

 

1. Ungdomskilden. Dette er i dag en velkjent fortelling, som de fleste har forlatt troen på. Men har vi egentlig det? Cave trekker frem at vi for hundre år siden trodde at oppdagelsen av hormoner skulle «kurrere» aldring, og kunne gi evig liv. I dag er dette synet forlatt, men flere mener at stamcelleforskning vil kunne gjøre mye det samme. Muligens ser vi underbevisst noe av frykten i antirynkekrem, silikon og ansiktsløftninger også.

Frykt for døden eller optimistisk vinkling av fakta? Alltid vanskelig å si, men Cave konkluderer i hvert fall kjølig med at alle som har påstått seg å ha funnet en slik ungdomskilde tidligere har en ting til felles; de er døde nå…

2. Gjenoppstandelsen ja; denne har vi i hvert fall hørt om. Denne er velkjent fra en rekke religioner, deriblant kristendommen. Men den begrenser seg ikke kun til fortidige forestillinger diktet opp uten bevis; vi ser også tanken leve videre i vitenskapelig sammenheng. I dag finnes det muligheter for å fryse ned hele kroppen etter at du er død (eller bare hjernen for de på budsjett) i påvente av at vitenskapen skal komme så langt at den kan gjenopplive deg på nytt til evig liv. En allmektig gud er byttet ut med en allmektig vitenskapsmann.

Svindel sa du? Vel, vel, vi får trøste oss med at de ihvertfall ikke vil savne den anselige sum penger dette koster.

3. Sjelen. Denne forestillingen oppstår fordi det etter hvert blir litt for tydelig at i hvert fall ikke kroppen vår vil bestå. Løsningen: Vi legger til noe usynlig, overnaturlig og upåviselig! Denne finner vi også blandet sammen med andre forstillinger, og vi ser den i bevissthetsdebatten, der den for enkelte blokkerer enhver egentlig innsikt. Men det finnes moderne og tilsynelatende sekulære alternativer her også. Blant annet finner enkelte optimisme i forestillingen om at man kan laste opp hjerneinnholdet sitt og således leve videre i digital form (eller i hvert fall frem til en serie uheldige serverkrasjer…).

Så har vi sjel da? Det finnes det ingen ting som tyder på…

4. Så var det til slutt ettermælet/arven. Også her har vi en tusenårig historie å vise til, men den lever like fullt i dag. Cave sier at berømmelse og tanken på å leve videre gjennom sine bragder og sin tilhørighet har svært mange former. En er nasjonalisme. Tanken på at man er en del av et fellesskap som, hvis man bare klarer å beskytte det, vil gi evig liv. En annen er de endeløse måtene folk benytter for å bli berømt; alt fra (de nå muligens litt avleggse) Guinness rekordbok forsøkene til (mer kontemporært) forsøkene på å «go viral». Cave sier litt flåsete at der man før, i f.eks. Akilles tilfelle, måtte være halvgud og nærmest udødelig i utgangspunktet for å oppnå et tilfredsstillende ettermæle, trenger man nå kun å eie et webkamera og en katt med et pussig utseende for å oppnå samme status.

Så kommer Thon til å leve evig? Nei, fond eller ikke fond, borte blir nok også han!

 

Ja, vi skal dø, men er det så farlig da? Er du ærlig med deg selv i ditt forhold til døden, eller holder du tankene på arms avstand ved hjelp av ønsketenkning etter en av modellene ovenfor?

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
2 dager siden / 767 visninger
2 kommentarer
av
Søren Ferling
2 dager siden / 46 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
8 dager siden / 7417 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
16 dager siden / 2601 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
25 dager siden / 3441 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7687 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8284 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2497 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Borgerlig tilbakekomst
av
Berit Aalborg
rundt 8 timer siden / 156 visninger
1 kommentarer
Ingen konspirasjonsteori
av
Erling Grape
rundt 12 timer siden / 161 visninger
2 kommentarer
Trenger Gud mat?
av
Erik Andreassen
rundt 14 timer siden / 330 visninger
2 kommentarer
Islam som en tolkningsaktivitet
av
Farhan Shah
rundt 18 timer siden / 915 visninger
1 kommentarer
Vil verden bedras?
av
Jostein Sandsmark
rundt 19 timer siden / 684 visninger
28 kommentarer
Liberalistisk tospann
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
De onde brødrene
av
Didrik Søderlind
rundt 20 timer siden / 706 visninger
10 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1491 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Det samme, gamle evangeliet?
rundt 7 timer siden / 1213 visninger
Tore Olsen kommenterte på
De onde brødrene
rundt 7 timer siden / 706 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1491 visninger
Les flere