Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Det som gjelder nå er ikke å se seg blind på alt som er konfliktfylt i Midtøsten.

 Og i det villniset prøve å famle seg frem til guddommelig begrunnede rettigheter og landekrav etter gamle, men dog hellige skrifter. Eller å forsøke seg med krav om ukrenkelige grenser etter folkeretten ved å se bort fra oppfyllelsen etter gamle hellige skrifters profetier. Spesielt ikke uten forståelse for hva oppfyllelsen av gamle profetier om jødenes tilbakevending egentlig gjelder.

Det som er konfliktfylt er ikke av Gud og bør på ingen måte aksepteres for Guds land som bebos av Guds folk. At mange kan trå feil i den nå ekstremt pressede situasjonen i Midtøsten er likeså opplagt, men man bør da ikke fortape seg fullstendig i en selvutnevnt og opphøyet rolle som aktor - og adressere anklager i øst og vest til aktørene nå i Midtøsten. Jeg vil våge å påstå at utfallet eller den endelige dommen som angår fred i Midtøsten er det få av jordens milliarder av mennesker som kjenner antydningsvis nå. Og ”aktorer” i denne sammenheng kjenner knapt antydningsvis saken de engasjerer seg i og langt mindre sakens utfall.

 Siden jeg har brukt ordene Guds land (uten å antyde geografisk grenser for dette landet) vil det sikkert være nærliggende å stille meg et lurespørsmål som; hvor mener du at landegrensene egentlig går for Guds land? Dette siden landegrenser synes å angå mye av det konfliktfylte nå knyttet til opprettelsen av staten Israel, og da med vekselvis religiøse og antireligiøse hentydninger i svaret - alt etter som overbevisningen er hos de som mener å kjenne løsningen. Enda litt frem i tid vil man kanskje forstå dette svaret bedre:

 Jorden er kun ett land

og menneskeheten

dets innbyggere.

 

- Bahá’u’lláh –

Hva gjelder så den guddommelige utvalgtheten som jødene er forbundet med oppe i alt dette? Svaret på det kan man nå finne på Karmelfjellet i Israel. I dag ivaretas den jordiske sikkerheten for Det himmelnedkomne nye Jerusalems administrative sete, slik jødene i gammel tid beskyttet Loven i Det gamle Jerusalems Tempel. Det er dette som er den egentlige grunnen til jødenes tilbakevending.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Det profetiske språk

Publisert over 7 år siden

”Byggesteinene” i det profetiske språk har vært og er, selvfølgelig, ord vi kjenner godt igjen fra vår anskuelige virkelighet. Kraften i språket er muligens ikke like kjent.

Dette innlegget skriver jeg så å si etter at jeg tok opp hendene av bukselommene og lar fingrene (ikke alle) ”tromme” monotont mot PC-ens tastatur. Med det mener jeg at innlegget ikke bygger på åpne bøkers innhold jeg eventuelt skulle ha hatt rundt meg, særskilte avhandlinger eller sitater jeg har funnet frem fra om mulig filosofisk eller vitenskapelig litteratur … bortsett fra inspirasjon jeg fikk etter å ha lest et sitat fra ‘Abdu’l-Bahá, i Selections from Bahá’í Scriptures. Sitatet kan jeg komme tilbake til avslutningsvis i dette innlegget. Ellers er jo alltid Bibelen nærliggende for å finne gode sitater.

 Dermed burde forutsetning være klarlagt for min tilnærming og forståelse av det jeg ønsker å få frem i dette innlegget; nemlig det profetiske språk samt kraften i dette språkets innhold. Det profetiske språket jeg sikter til kommer kanskje spesielt tydelig frem i Det gamle testamentet, men også i Evangeliet og hos profetene etter Jesus.

”Byggesteinene” i det profetiske språk har vært og er, selvfølgelig, ord vi kjenner godt igjen fra vår anskuelige virkelighet som: himmel, sol, måne, skyer, stjerner osv. Men også ord som: fjell, vann, hav, regn, flom, by, dyr, fugler, trær, frukter osv; i tillegg til innarbeidede begrep som ikke viser til noe som er fysisk anskuelig, men som likevel gir mening i et fellesskap - og kanskje er det slike begrep vi mennesker til alle tider har strevet mest med å forholde oss til. Jeg tenker på begrep som: rettferdighet, barmhjertighet, ydmykhet, hellighet, opphøyethet osv.

Vi kan selvsagt også i profetiske skrifter finne ord som er mer direkte knyttet til vår personlige virkelighet som: født, barn, frisk, syk, fattig, rik, blind, døv, død, grav osv. Jeg opplever at der profeten selv fremstår i en billedlig sammenheng kan det oftest låse seg fullstendig for troende (og ikke troende) – eksempelvis om selve billedbruken blir det som helligholdes som det virkelige, uten å erkjenne at det nettopp gjelder billedbruk for å få frem et ”indre” eller åndelig innhold. Eksempler på dette kan være som at Jesus sto (fysisk) opp fra de døde, som at Jesus gikk (fysisk) på vannet, som at Jesus (fysisk) metter fem tusen tilhørere på fem fisker og noen brødstykker osv.

Allerede har jeg antydet et skille med ord som peker mot to verdener mennesket må forholde seg til. Nemlig den fysisk jordiske virkelighet og den virkelighet som kan nevnes som den eteriske eller himmelske virkelighet, hvor ord som sol, måne, stjerner, skyer osv inngår. Dette skillet gjelder likevel bare vår ”ytre” virkelighet.

Den metaforiske og allegoriske bruken av språket i en profetisk sammenheng, er i seg selv et bevis på den intellektuelle tilnærmelsens virkelighet (som angår det å forstå) – som jeg mener ikke har fysisk materie som opphav. Med den intellektuelle kvalitet som særpreger mennesket, har det vært mulig å utvikle språk ved evnen å kunne forholde seg til en bilde- og symbolforståelse av den fysiske virkelighet, samt at man i språket som nevnt kan vise til ord som angår en ikke-materiell sammenheng vi alle forholder oss til om vi er troende eller ikke.

 Vi kan altså forholde oss intellektuelt til, og med et språk få frem, en virkelighet som ikke er materiell eller synlig, selv om språk ble til etter hvert som mennesket utviklet sitt forhold til den materielle verden. Og dette er muliggjort ved tilgangen et opplyst intellekt har til en livgivende kilde i den ”skjulte” åndelige virkelighet - som er menneskets egentlige realitet. Fra gammelt av har mennesket forholdt seg til at en ”indre” virkelighet (som sjelsevnene viser eksisterer) må ha en tilsvarende livgivende kilde slik som solen har betydning for vår ”ytre” fysiske eksistens. Hvis det ikke var og er slik blir det en årsaksmanglende asymmetri ved menneskets tilværelse som medfører et uløselig problem gitt forutsetningene for å løse problemet. Dette om en livgivende kilde for intellektet ikke skulle være tilsvarende solens betydning for menneskets fysiske eksistens.

Jeg har vært innom dette i tidligere innlegg eller kommentarer. Det er et grunnleggende problem knyttet til å hevde at den fysiske natur er opphavet til menneskets intellekt. Og dilemmaet er – som det etter mitt skjønn ikke er logisk mulig å løse om en påstår naturen er opphav for alt ved mennesket. For hvordan kan delen (mennesket) være i besittelse av en kvalitet (intelligens) som helheten (naturen) mangler - om denne kvaliteten ved mennesket opprinnelig skulle ha utgått fra naturen.

Det som har opplyst og fremdeles opplyser intellektet vårt er hvordan vi forholder oss til profetens, sendebudets eller Gudsmanifestasjonens ord. Profetens åpenbaring er som en refleksjon av lysstråler inn i et fullkomment rent speil for vår intellektuelle virkelighet. På det vis opplyses menneskets åndelige realitet slik solen opplyser vår ytre virkelighet i den fysiske verden. Og den tilsvarende livgivende kraft som utgår fra solen i den fysiske virkelighet, er for intellektet nevnt i de hellige skrifter som Den hellige ånd. Med andre ord er Den hellige ånd intellektets opplysende kraft som setter mennesket i forbindelse med og opplyser om Kilden for den åndelige kraftens opphav - i den grad mennesket vender seg til denne Kilde i troens ånd.

 I Bibelen kan vi finne dette fullkomment rene formidlende forhold hos sendebudet uttrykt eksempelvis slik:

”Jeg og Far er ett”.

Og

”Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far.”

Andre sitater fra Bibelen - for å vise til en billedlig fremstilling av en åndelig livgivende kilde i profetenes ord - er slik som disse Jesu gjengitte ord:

”Jeg er livets brød”.

Og

”Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv”.

Mennesket knyttes til og opplyses den åndelige livgivende virkelighet i troens ånd. Uten at mennesket anerkjenner og vender seg i troens ånd for å motta Den hellige ånd – reflektert i det profeten åpenbarer (for denne tid), er mennesket alt etter som: blind, sovende, lever i mørket, i en sykdommelig vrangforestilling eller som død for denne virkelighet. Det er slike forhold det egentlig siktes til med de bibelske ord som gjelder de sykes helbredelse og de dødes oppstandelse. Den åndelige og livgivende forbindelsen som opprettes i troens ånd finner vi uttrykt slik i ’De Skjulte Ord’ av Bahá’u’lláh:

O MENNESKEBARN!

Jeg elsket ditt vesens tilblivelse, derfor skapte Jeg deg. Elsk da Meg, så at Jeg kan nevne ditt navn og fylle din sjel med livets ånd.

Og

O TILVÆRELSENS SØNN!

Elsk Meg så at Jeg kan elske deg. Hvis du ikke elsker Meg, kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg. Vit dette, o tjener.

Så vil jeg gjerne ta med sitatet jeg antydet innledningsvis skulle komme som avslutning og som inspirerte meg til å skrive dette innlegget:

På samme måte som jorden tiltrekker alt mot tyngdepunktet, og enhver gjenstand som blir sendt opp ut i rommet vil komme ned, så vil også materielle idéer og verdslige tanker trekke mennesket mot selvets midtpunkt. Sinne, lidenskap, uvitenhet, fordommer, grådighet, misunnelse, havesyke, sjalusi og mistenksomhet hindrer mennesket fra å stige opp til hellighetens riker og holder det fanget i selvets klør og egenkjærlighetens bur. Hvis det fysiske menneske prøver å unnslippe en av disse usynlige fiender uten hjelp av den guddommelige kraft, vil det ubevisst falle i hendene på en av de andre. Ikke før forsøker det å sveve oppover, så drar den kompakte egenkjærligheten, likesom tyngdekraften, det mot jordens sentrum. Den eneste kraft som kan løse mennesket fra dette fangenskapet, er kraften i Den Hellige Ånds ånde.

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

I dette innlegget vil jeg prøve å legge opp til debatt om grunnlaget for det en hevder om stillingtaken til Gudstro eller fravær av Gudstro.

Eksempelvis har jeg selv - fra jeg ble moden for slik søken tidligere i mitt liv - ikke funnet noe grunnlag for å fornekte Guds eksistens. Ei heller hadde jeg i tenårene et avklart forhold til det å forfekte Guds eksistens med grunnlag i Bibelen. Selv om jeg ikke kan huske å ha fornemmet noe annet enn at det var noe mer å få svar på enn det jeg selv kunne lese og forstå av Bibelen.

Fram til konfirmasjonsalderen min var jeg opptatt av hvordan ulike bibelvers skulle kunne oppfattes og tilnærmes. Men i de fleste tilfeller fikk jeg ikke tilfredsstillende svar på det jeg var opptatt av - verken fra leg eller lærd blant kristne. Dermed uteble et viktig grunnlag for å komme til Gudstro. Ikke dermed antydet at jeg til slutt kom frem til Gudstro kun på grunnlag av det som logisk tiltalte meg. Jeg forsto at Bibelen var essensiell for det å komme frem til Gudstro, men mange av Bibelens mysterier forble enda ei tid skjult for meg – og dermed ble det vanskelig for meg å komme til Gudstro. Jeg la rett og slett stillingtaken til Gudstro på vent, inntil jeg kunne forholde meg til en ”mysterienes nøkkel” for å kunne ”låse opp” det jeg ikke forsto i Bibelen, og som var viktig for meg.

Kan en ateist virkelig hevde å ha ”rett” teologi som grunnlag for sin stillingtaken til Gudstro. Jeg mener ikke det er en felles forståelse av Gudstro hos alle ateister. Hver i sær får svare for sine standpunkt. Men dersom teologien en ateist legger til grunn kan sies å være falsk; hvordan vil da ateisten kunne hevde at fravær av Gudstro skulle være sant - på bakgrunn av falsk teologi? En eller annen religiøs forståelse må da ligge til grunn for utrykt ateisme. Eller sagt på en annen måte; en eller annen teologi  må på ett eller annet vis ligge til grunn for ateistens stillingtaken … gitt det ateisten tilkjennegir.

 Her i den vestlige del av verden vil jeg mene kristen tro har stått sentralt som premissleverandør - også for ateister. Dette ikke på noen måte for å henge ut kristen tro eller kristne, men de kristne har opp til denne dag vært dominerende som teologiske premissleverandører i denne del av verden. Hva ellers skulle ligge til grunn for en ateistisk stillingtaken i vår kultur - om ikke det som er blitt tilkjennegitt av tradisjonell kristen teologi? Selvfølgelig kan likegyldighet eller sløvhet være en mulighet for fravær av Gudstro, men slikt kan selvsagt ikke ligge til grunn for ateisme. Det er innlysende.

Dersom muligheten er, for sann teologi i Gudstro, kan selvsagt ikke negasjonen på samme grunnlag også være sann. Dersom teologien er forfeilet med hensyn til det man forestiller seg som grunnlag for Gudstro, kan negasjonen bare være sann mht det som går på forfeilet teologisk bygging av Gudstro, men ikke at Gudstro som sådan nødvendigvis er usant, siden muligheten for sann teologi nettopp også er – og dermed at Guds eksistens ikke kan være usant basert på sann teologi.

Problemstillingen jeg tar opp gjelder motsetningsforhold. Da er det selvsagt også like viktig for en tilnærming at forfeilet teologi i Gudstro har sitt motstykke i noe som ikke er forfeilet teologi i Gudstro. Altså synes dette med muligheten for forfeilet teologi å være et forhold som bør vies grundig oppmerksomhet fra så vel ateistisk som teistisk hold.

Man kan ikke hoppe over teologien som må ligge til grunn for det en hevder i denne sammenheng. Det er alltid en med- og innvirkende inspirasjon eller åpenbaring, som påvirker logiske forutsetninger for å kunne avgjøre om en teologi er sann eller ikke.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Opphavet til ånd og liv?

Publisert over 7 år siden

Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Johannes 6:63.

Utgangspunktet for dette innlegget er et vers fra Bibelen. De fleste av oss forbinder menneskelig bevissthet med en intakt og virksom hjerne - som forutsetning for tilkjennegivelse av tankevirksomhet. Men selv om hjernen slik sett er en nødvendig forutsetning for å tilkjennegi tanker i denne verden, kan hjernen ikke være opphav for et innhold som eksempelvis i verset i ingressen.

Det hjernen er bygget opp av, må vi kunne sortere inn under ”kjøtt og blod” - siden hjernen er en del av vår fysiske kropp - til tross for kompleksiteten i hjernens oppbygning og slik den fungerer. Skulle derfor versets innhold (innledningsvis) komme utelukkende fra Jesu hjerne, ville konsekvensen av Jesu ord være at ånd og liv ikke duger. For det som kommer fra noe som ikke duger, duger selvsagt ikke. Ser dere at dette blir konsekvensen om det Jesus formidler utelukkende skulle ha kommet fra hans hjerne - som selvfølgelig i likhet med mennesker flest var en hjerne av ”kjøtt og blod”.

Noe annet er det selvsagt om man forstår hjernen som viktig for tilkjennegivelse av intellektuell interaksjon i denne virkelighet. Dette på samme måte som føtter er viktig for å kunne gå, men føtter er ikke opphavet til tanken om å gå. Dette ikke til hinder for en intellektuell forståelse og tilnærming av ord som gir ånd og liv. Vel og merke om en innser at hjernen (eller for så vidt en annen kroppsdel) IKKE er opphavet til det som er ånd og liv.

Hva er da opphavet til ånd og liv om ikke ”kjøtt og blod” er opphavet?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

DYRET?

Publisert rundt 8 år siden

I Bibelen kan vi lese om profetier i sammenheng med riker som oppstår og riker som forsvinner.

Mange har lest om riker som: Det babylonske riket med Nebukadnesar, riket Persia- Media under kong Kyros og Aleksander den stores rike. Alle disse store rikene eksisterte i hundreårene før Kristus i Midtøsten og tilstøtende områder.

Hos profeten Daniel kapittel to kan vi lese om profetens fremleggelse og tydning av Nebukadnesars drøm om en statue, seksjonsvis bestående av nevnte riker i rekkefølge fra hodet og ned som:

Hodet på statuen var av fint gull (Nebukadnesars rike), brystet og armene av sølv (Persia-Media), magen og hoftene av bronse (Aleksander den stores rike). Beina var av jern og føttene dels av jern, dels av leire (det fjerde og til nå ”ukjente” og i dette innlegget, det etterlyste riket).

Vi vet også at Johannes’ Åpenbaring ble skrevet mellom Aleksander den stores rike og det kommende fjerde store riket. Dette er uttrykt slik i Johannes’ Åpenbaring:

Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte. Og de som bor på jorden, og som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok fra verdens grunnvoll ble lagt, de skal undre seg når de ser dyret, det som var, men ikke er, og enda skal komme. (Åp. 17:8).

Rikene er her omtalt som dyr. Det fjerde riket som skulle komme etter Johannes’ dager på Patmos, er profetisk beskrevet med tidligere rikers dyrebenevnelser som: 

Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt. (Åp. 13:2).

Dette betyr at det fjerde riket var å sammenligne med en leopard (Aleksander den stores rike), hadde føtter som en bjørn (Persia-Media) og et gap som en løve (det babylonske riket med Nebukadnesar).

Ved dette fornemmer jeg noe om det fjerde rikets geografiske virkefelt. Det fjerde dyret synes å ville ”romstere” noenlunde i det samme geografiske området som de foregående dyr. Det skulle utelukke at det fjerde dyret kan være … eksempelvis dagens dominerende supermakt, USA (til tross for innvolveringene i Irak og Afghanistan). I alle fall har ikke USA ekspandert hurtig på sammenlignbart vis som med Aleksanders den stores rike… Heller ikke får jeg noe ut av at USA kan beskrives som et dyr med føtter som en bjørn – i dette tilfellet å forstå som at dyret skulle ha det geografiske avgrensede området for tidligere Persia-Media som sine føtter. Ei heller får jeg noe ut av at USA som sådan skulle ha et tilkjennegitt gap som en dominerende dyrenes konge og en selvopphøyd brølende løve… slik som beskrevet for Nebukadnesars rike. Tidsperspektivet stemmer heller ikke med USA…

Romerriket kan muligens betraktes som en kandidat … i alle fall i utgangspunktet. Problemet med å betrakte Romerriket som en mulig kandidat er at det eksisterte i tiden før, under og etter at Åpenbaringen ble skrevet. Det er ganske sikkert flere andre forhold som kan nevnes som utelukker Romerriket som det Dyret som skulle komme opp av avgrunnen (, men ikke er da Åpenbaringen ble skrevet). Velvel…

Dette er grovt sett bakgrunnen for en debatt jeg ønsker omkring:

Er det fjerde Dyret kommet opp av avgrunnen. Har det forsvunnet tilbake igjen ... i avgrunnen. Har dette Dyret eksistert, eller er det enda noe frem i tid før Dyret dukker opp på verdensarenaen. Dette siste og fjerde riket i ”statuen”, Dyret, er nevnt å ha en samlet virketid på ett tusen to hundre og seksti dager (profetisk som år). Eller tre og en halv tid av ”statuens” totale tid på syv tider, altså halvparten av tiden. Da kan mennesker over mange generasjoner ikke unngå å registrere Dyrets herjinger de ”dager” det har blitt tilmålt, spesielt tatt i betraktning Dyrets størrelse, aggressive fremferd og makt.

At ett tusen to hundre og seksti dager som tre tider og en halv tid er å forstå som år, skjønner vi av ”statuens” totale tid på syv tider. Skulle ett tusen to hundre og seksti dager være å forstå som dager, vil det si at det fra Nebukadnesar tid og frem til Dyret bare utgjør et tidsrom på ett tusen to hundre og seksti dager – noe alle burde skjønne er feil. Nebukadnesar kom til makten nesten seks hundre år før Johannes ble født. Fire år (pluss tid for opparbeidet skuddår) utgjør bare ett tusen fire hundre og seksti dager etter tre hundre og sekstifem dager i året.

I følge profeten Daniel gikk det mot slutten med Dyrets makt og eksistens i tiden for en hendelse som er profetisk beskrevet slik:

Mens du så på, ble en stein revet løs, uten at noen hånd rørte ved den, og den traff statuen på føttene som var av jern og leire, og knuste dem. Daniel 2:34.

Hos Daniel kan vi også lese at denne steinens innvirkning på Dyret ble:

Da ble alt sammen knust, både jernet og leiren, bronsen, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassen om sommeren. Vinden tok det, og det fantes ikke mer. Men steinen som hadde truffet statuen, ble til et stort fjell som fylte hele jorden. (2:35).

Også dette burde være mulig å registrere for mennesker flest – tatt i betraktning fjellets størrelse etter hvert som steinen vokser og blir til et stort fjell som dekker hele jorden.

En annen måte å uttrykke hendelsen med steinen som knuser, vokser og blir til et stort fjell som dekker hele jorden, viser vel verset som følger. For hvilket annet rike kan bestå under tyngden av et fjell som fyller hele jorden enn det riket som utgjør selve fjellet:

Men i disse kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal gå til grunne og ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå til evig tid. (2:44).

Kristne mener sannsynligvis at det fjerde riket i ”statuen”, Dyret, enda ikke har kommet opp av avgrunnen. Dersom Dyret har hatt sin tid, kan mye tyde på at kristne som sådan i dag er noe … avventende (jeg vil ikke bruke ordet avvisende) til å trå inn i det riket som Gud skulle opprette som nevnt i tiden for avslutningen av ”statuens” fjerde og siste ”Dyrerike”.

Merkverdig nok synes heller ikke muslimene å ha registrert eller tilkjennegitt et komme av Dyret, til tross for at Dyrets virkeområde synes å være nokså nært, ja, for ikke å si innenfor det sentrale området for islams utbredelse. Ellers hadde vel også muslimene trådt inn i det Guds riket som skulle opprettes i etterkant av Dyrets undergang. Det synes jo også å være slik at ”steinen” som ble løsnet, men ikke av menneskehender, har truffet i området med muslimsk dominans (i alle fall slik området fremstår i dag). Om vi forutsetter at dette har skjedd i tiden etter at Persia ble erobret ca år 642-644 e.Kr. Og at ”steinen” også treffer Dyrets føtter (som en bjørn (i ”Persia-Media-området”)) som at steinen treffer ”statuens” føtter – Dyret som sådan.

Med rimelig stor grad av visshet bør dette verset kunne settes i sammenheng med ”steinens” komme:

Så setter jeg min trone i Elam
          og utrydder kongen og stormennene der,
          sier Herren. Jeremia 49:38.

Dersom ”steinen” ikke treffer området med islam som dominerende religion, må hendelsen ha skjedd før ca år 644 e.Kr. Problemet med å betrakte dette som en mulighet, gjelder Dyrets totale virketid på ett tusen to hundre og seksti år. Dyret, det siste i ”statuen” må i så fall ha kommet opp av avgrunnen før Johannes skrev Åpenbaringen. Denne muligheten gis ikke ved vers fra Johannes’ Åpenbaring som: ”… det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen”. Dyret, det siste riket i Nebukadnesars statue av riker fra hans drøm, må i så fall ha kommet opp fem-seks hundre år før Johannes skrev Åpenbaringen. Selv om vi legger inn en god margin rundt år 644 e.Kr. (for konvertering til islam i stor stil i ”Persia-Media-området ”), blir denne tiden for ”steinens” komme opplagt feil.

Det kan selvsagt også være at muslimer, kristne og andre velger bort, eller underkjenner skriftene jeg har basert dette innlegget på. I så fall faller debatten om dette emnet bort for slike og da blir det gjerne en helt annen debatt om noen mht Dyret.

Likevel ser jeg altså grunn til å etterlyse en debatt om Dyrets komme. Har Dyret vært, er Dyret nå eller eventuelt kommer det i fremtiden en gang (slik muligens de kristne og muligens også muslimer vil hevde). Det burde vel ikke være noe å debattere om ”statuens” tre første riker har eksistert. Derfor er det i grunnen ganske forunderlig å legge opp til en debatt på denne måten - om et stort rike som ”statuens” fjerde rike har vært, er nå eller muligens vil komme i fremtiden en gang. Jeg vil likevel mene det er av uvurderlig VERDI å få en avklarende DEBATT om hvordan dette forholder seg. I hvert fall for alle de som orienterer sine liv i dag i forventning og tro på Gud og Guds rikes komme.

Dersom det skulle være en mulighet for atDyret oppstår en gang i fremtiden, gjelder det vel at internasjonale og nasjonale lovgivende organ (som slaveri eventuelt sorterer inn under???) er sitt ansvar bevist og innfører samfunnsordningen med slaveri igjen – helst litt i forkant av Dyrets tilkjennegivelse. For dette verset tyder på at Dyret virker i ei tid med slaveri som lovlig samfunnsordning:

Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. (Åp. 13:16)

Mitt utgangspunkt er at Dyret må ha kommet i tidsrommet mellom Johannes’ dager på øya Patmos og før slaveriet ble avviklet som en lovlig samfunnsordning. Men også (med noen års slingringsmonn) fra og med tiden for islams utbredelse i Midtøsten.

Det er vel mer enn tvilsomt om slaveri noen gang blir innført som en lovlig samfunnsordning i fremtiden - verken nasjonalt eller internasjonalt, mht om Dyret eventuelt skulle kunne komme i fremtiden en gang. Denne muligheten vil heller ikke stemme med ”statuens” totale tidsramme på syv tider som ett tusen to hundre og seksti år utgjør halve tiden av. Beregnet fra året etter profeten Daniels ord om at:

Hans menneskehjerte skal forvandles,
          et dyrehjerte skal han få.
          Sju tider skal fare over ham.  Daniel 4:16.

Dette skjedde tre år etter at Nebukadnesar kom til makten, etter disse opplysninger:

I det andre året Nebukadnesar var konge, hadde han drømmer som gjorde ham urolig til sinns så han ikke fikk sove. Daniel 2:1.

Og

Tolv måneder senere, da kongen en gang gikk omkring på taket av slottet i Babel. Daniel 4:29 (og videre).

Nebukadnesar kom til makten i år 605 f.Kr.

Debatt følger ;-)

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

PS: Jeg har brukt Bibelen som et viktig, ja, uvurderlig dokument i denne sammenheng. Om vi kan fastslå Dyrets eksistens etter de opplysninger vi finner i Bibelen - og vi er rimelig kjent med historien i det aktuelle området opp til våre dager, og forstår historien som sammenfallende med det Bibelen gir av opplysninger til oppfyllelse, viser det Bibelens pålitelighet – om enn ”ledetrådene” i Bibelen er gitt på profetisk vis til oppklaring.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
10 dager siden / 2972 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
7 dager siden / 1618 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1571 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1270 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1071 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
18 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere