Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Én verdensregjering

Publisert over 6 år siden

Det som for meg synes nødvendig å få etablert på sikt, er en verdensregjering. Og det ved at en slik på frivillig og innlysende grunnlag, blir vedtatt, valgt og respektert av selvstendige nasjoner underlagt denne regjering.

 Tiden fra familiedannelser, stamme- og klans dannelser, bys dannelser … og til nasjonsdannelser er et tilbakelagt stadium nå. Det som tilsvarer menneskehetens modningsnivå nå, er å få i stand et styrende organ som ivaretar ikke bare rike enkeltnasjoners ve og vel, men hele menneskehetens beste.

Vi kan bare tenke oss situasjonen om nordmenn skulle styres kun av særinteresser på kommunalt nivå uten en nasjonal lovgivende og utøvende styringsinstitusjon. Hva skulle i så fall være den overordnede instans som forhindret at enkelte sterke kommuner skulle kunne ha avgjørende innflytelse på næringsmessige, økonomiske, helsemessige og utdannelsesmessige vilkår - også da til syvende og sist på bekostning av heller fattige kommuner? Skulle fattige kommuners ve og vel baseres på innsamlingsaksjoner og nødhjelp fra rike kommuner. Og hvordan skulle en utjevning av resursene kunne styres mellom eksempelvis det norske landområdets kommuner, om ikke et overordnet styrende organ på lovlig og rettferdig vis ivaretok dette.

Det er for meg like sikkert som at en nasjon bør ha en overordnet regjering som at denne jord, av selvstendige nasjoner, selvsagt også bør ha en overordnet regjering, slik at enkeltnasjoners særinteresser ikke får dominerende og avgjørende innflytelse over livsbetingelsene til mindre utviklede eller svakere nasjoner - på alle vis.

Bare på den måten vil ekstrem rikdom og ekstrem fattigdom blant denne verdens folk i alle henseender kunne fjernes.

Likeså er det tvingende nødvendig at en slik verdensregjering må besitte så vel et lovgivende som et utøvende organ til å forvalte alle jordens ressurser, slik at trygghet, helse, utdannelse og et minimum av akseptabel levestandard er sikret for alle. I denne sammenheng er det, eksempelvis, å verne om enkeltnasjoners kulturelle særpreg av forsvinnende liten betydning - spesielt om slike interesser skulle forstyrre eller stå i veien for den overordnede regjerings hensyn – å sikre alle mennesker en akseptabel livsstandard uavhengig av nasjonal tilhørighet.

Det jeg har skrevet om nå er ikke i konflikt med sann religion. For som alle folkeslag skulle bli kjent med disippelgjøringen i Helligåndens navn og at dette bare kunne skje ved underkastelse av Guds vilje, er tiden nå for Guds enhet, religionenes enhet og menneskehetens enhet. På dette vis kan også ekstrem fiendtlighet og ekstrem mistenksomhet bli fjernet, da kraften i enhetsforståelsen tilsvarer ånden i gjennomførbarheten.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Talsmannen

Publisert nesten 7 år siden

I Bibelen kan vi finne redegjørelser for Talsmannen (i bestemt form entall og med stor forbokstav) bare ved noen få tilfeller i Det nye testamentet.

Ellers kan vi finne ordet talsmann (ubestemt entall og med liten forbokstav) brukt ved ett tilfelle hos Job, og da i betydning én som formidler mellom Gud og mennesker om hva som er rett. Hos Johannes (14:16) er ordet talsmann brukt for å få frem et fremtidig komme av én annen talsmann (enn Jesus) som viderefører Guds sak. I Peters andre brev (2:5) står det om Noa som rettferdighetens talsmann. Til slutt tar jeg med at det i Johannes første brev (2:1) står om Jesus Kristus, den rettferdige, som talsmann. Riktignok etter sin død på korset, men likevel som talsmann hos Far, for de som i dette jordiske livet skulle komme til å synde, til tross for deres tro.

I alle tilfeller synes talsmann å være forbundet med navngitte mennesker som fremfører og ivaretar Guds saks anliggender. Med denne bakgrunnen er det ingen grunn til å oppfatte Talsmannen - som nevnt i Bibelen med forventning om et fremtidig komme – på annet vis enn slik en talsmann for Guds sak har opptrådt i tidligere sammenhenger.

Som overskriften viser har jeg valgt å konsentrere dette innlegget om Talsmannen - slik ordet er brukt hos evangelisten Johannes i bestemt form entall og med stor forbokstav. Kristne synes å mene at det siktes til Den hellige ånd med Talsmannen. Det er i den sammenheng interessant å merke seg denne gjengitte uttalelsen av Jesus:

Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. Johannes 15:27.

Med verset over burde det være klart for alle at det IKKE siktes til Den hellige ånd med Talsmannen, men én som skulle komme og IKKE skulle være av de som utbredte Jesu Evangelium videre etter hans død – slik som for apostlene. Den hellige ånd er selvsagt en forutsetning for alle som viderefører Guds sak – ikke minst for Talsmannen, men mennesketillagt teologi har med sikkerhet medført at kristne ikke har anerkjent Talsmannen – hvis komme Jesus profeterte. Her skriver jeg som om Talsmannen har opptrådt i fortid (for oss). Dette vil jeg underbygge etter hvert. Om vi ser denne Talsmannen i sammenheng med andre opplysninger, kan man skjønne antydningsvis at det dreier seg om en tilsynekomst som ikke skulle komme helt nært i tid etter Jesu død på korset.

Talsmannens mandat var - slik vi kan lese om i Bibelen - også knyttet til å gjelde som et vitnesbyrd, altså som vitne i tillegg til å gjøre kjent de kommende ting. Følgende vers hos evangelisten Johannes tyder på det:

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. (16:13).

I Johannes Åpenbaring kan vi finne vers som omtaler to vitner som skulle komme:

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen.Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» (11:1-3).

At det nevnes to vitner har betydning for det videre hendelsesforløp – med hensyn til oppmerksomheten omkring demringen av dommens dag, men også med hensyn til dette verset:

Og i deres egen lov står det skrevet at et vitneutsagn fra to mennesker er gyldig. Johannes 8:17.

Det er ikke meg kjent at det er antydet et forventet komme av flere enn Talsmannen (som nevnt i Evangeliet) etter Jesu tid, men før Morgenstjernens synlighet på himmelen i innledningen av Herrens dag. Altså må nevnte komme av Talsmannen sammenfalle med de to vitners komme. Åpenbaringens to vitner skulle - etter at deres oppgave var utført - bli bekjempet av Dyret – et imperium som ikke var kommet i tiden Johannes skrev Åpenbaringen på øya Patmos, men som skulle oppstå nært i tid etter at nevnte vitner hadde fullført deres oppgave - å føre Guds sak videre. Dyrets bekjempelse av de to vitnene (som selvsagt opptrer i samtid) var selvsagt ikke en fysisk kamp med døden til følge for vitnene som sådan, men en ”dødskamp” for ånden i vitnenes fremførelse av Guds sak. Dette etter slik Guds sak ble behandlet i Dyrets videre fremferd og til Dyret endte i ildsjøen. Dette har jeg skrevet om tidligere.

Jeg mener av det historien viser etter Jesu død på korset at Talsmannen ikke kan være noen annen enn profeten Muhammed.

Dette innlegget er ikke ment å skulle åpne for en teologisk eksegese. Jeg mener at en ateist kunne teoretisk også ha kommet frem til tilsvarende konklusjoner som meg – gitt opplysningene som er å finne i Bibelen. Dersom det skulle være en og annen som mener at Talsmannen ikke kan være profeten Muhammed, ja, så blir vel oppgaven å påvise hvilke opplysninger (gitt i Bibelen) som ikke stemmer med Muhammed.

 Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg) 

Gå til innlegget

De skal dø

Publisert rundt 7 år siden

Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig. De skal dø. Deres eget blod kommer over dem. 3 Mos. 20:13.

Nå gjelder teksten med dødsstraff for et seksuelt forhold mellom to menn en ganske så annen tid enn vår. Spørsmålet blir så; hvordan bør man forholde seg til tekst som sant i dag, om denne tekst - relatert til tidligere tiders guddommelige åpenbaringer - klart foreskriver dødsstraff for en seksuell relasjon som nevnt?

Det ikke-troende (og mange troende) henger seg opp i, er grusomheten ved dødsstraff for noe så tilsynelatende allment eller gjennomgående akseptert i mange samfunn i dag … som det å inngå seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn. Det bør likevel ikke være grusomheten ved dødsstraff og avstandtaken fra en slik reaksjon som bør oppta oss i dag … i møte med hellige skrifter som omtaler emnet som guddommelig veiledning – eksempelvis som med teksten innledningsvis for jødene fra tidligere tider.

Men det som bør være det sentrale, er den veiledende alvorlighetsgrad for det å begå slike handlinger etter straffereaksjonen fra tidligere tider som nevnt. Altså bør vår forståelse av nevnte straffereaksjon, i dag, utgjøre et intellektuelt forhold med mulighet til å kunne forstå alvorlighetsgraden ved nettopp tidligere tiders straffereaksjon. Alvorlighetsgraden har ikke endret seg med mindre dette er gitt med guddommelig åpenbar begrunnelse, men straffereaksjonen i kjødet er endret nå til å angå et intellektuelt forhold, at vi derigjennom skal kunne avstå fra nevnte handlinger ved sjelens opplysthet.

At det fysiske legemet (og dens impulser) er underordnet sjelen kan vi ane betydningen av med disse gjengitte ord fra Jesus:

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Matteus 10:28.

Med andre ord er rettledelse for sjelen viktigere enn å etterkomme kjødets lyster, eller kjødet som sådan. Om en bare kunne prøve å tilnærme seg dette innholdet, ville muligens ethvert modent menneske avstå fra nevnte relasjoner i dag. Ikke avstå til tross for at menneskets fysiske legeme oppleves som det eneste reelle ved mennesket, men avstå fordi det egentlig reelle ved mennesket angår sjelen under guddommelig ledelse, som den fysiske kropp egentlig er underlagt. Sjelens ledelse bør overstyre de begrensede impulser som bare kan oppfylles i kjødet. Slik sett kan vi si at straff i kjødet med døden til følge for seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn, ikke var "hinsides" en balansert reaksjon da tidsånden riktignok var en annen og muligheten for en moden intellektuell tilnærming av problemstillingen var begrenset. Med andre ord var det, og er det fremdeles, verre å ødelegge forbindelsen for sann ledelse i ånden, fremfor å berge livet i kjødet – som likevel bare er av begrenset varighet.

De som setter kjødet høyere enn en opplyst sjels ledelse (over kjødet) blir til slutt dømt i kjødet, men de som setter en opplyst sjel høyere enn kjødet blir dømt etter sjelens opplysthet.

Jeg ønsker selvsagt ikke å underminere ordets stilling. For ord som utgjør sann ledelse bør selvsagt ikke undermineres. Det å etterfølge seksuelle impulser alene med utfall som nevnt, bør ikke forveksles med muligheten til å befeste sann kjærlighet også det i denne vår menneskelige virkelighet. Og det å befeste sann kjærlighet kan kun skje i samsvar med sann guddommelig ledelse. Dersom noen mener vi lever i en tid med aksept for relasjoner (som medfører seksuell kontakt) mellom to av samme kjønn, og at dette også bør velsignes i en guddommelig kontekst, bør man også kunne komme med argument for at to såpass ulike utfall som død i kjødet etter guddommelige forordninger og Guds velsignelse (både i ånden og kjødet) er begge riktig om det samme forhold – og det etter en forståelse av Gud som én til alle tider.

Det er menneskeheten som kan sies å ha gjennomgått en modningsprosess frem til denne dag. Gud er den samme uforanderlige til alle tider. Hva skulle så tilføyes i Guds navn på denne dommens dag - til de som i tidligere tider døde i kjødet for deres seksuelle forbindelser - om man i dag skulle kunne forstå velsignelse fra Gud både i kjødet og ånden for de samme forbindelsene?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Komme i herlighet

Publisert rundt 7 år siden

Jeg forholder meg til ” Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet ”.

 Sagt med på en annen måte, siden dette komme i sin Fars herlighet nå er gjort kjent og er åpenbart; jeg forholder meg til Bahá’u’lláh – Guds herlighet som Menneskesønnens gjenkomst i sin Fars herlighet, nå som oppfylt profeti.

Om jeg forholder meg til min Fars herlighet, blir dette umulig å forstå annerledes enn at jeg forholder meg som sønn til min Fars herlighet.

Altså er det ved Sønnens ord mitt forhold til min Fars herlighet nå kan sies å være oppfylt.

 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Johannes 14:6,7.

Om jeg forholder med til min Far slik Sønnen forholdt seg til sin Far i ånden som kjent fra hans Evangelium; hvordan kan da kristne eventuelt hevde at jeg IKKE forholder meg til verken Sønnen eller Faderen, eller at jeg IKKE kjenner verken Sønnen eller Faderen i den rette ånd?

Problemstillingen kan selvsagt også bli snudd på. Den som ikke kjenner Faderen kjenner heller ikke Sønnen. Hvordan kan da kristne hevde at de kjenner Sønnen, om de vender seg bort fra Menneskesønnen som nå er kommet i sin Fars herlighet?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Noen betraktninger rundt islamkritikk

Publisert rundt 7 år siden

Muhammeds åpenbaring - slik den er nedskrevet i Koranen - bør være et sentralt utgangspunkt for den som eventuelt søker kritikk av islam. Kritikk i denne sammenheng forstår jeg som det å skille mellom sannhet og falskhet.

Det en først bør ha klart for seg er islams opprinnelse. Islams opprinnelse kan tilbakeføres til Muhammeds åpenbaring - som er Guds vilje etter Muhammeds ord, og kan tidfestes etter gregoriansk tidsregning fra første halvdel av det sjuende århundre. Muhammeds åpenbaring - slik den er nedskrevet i Koranen - bør være et sentralt utgangspunkt for den som eventuelt søker kritikk av islam. Kritikk i denne sammenheng forstår jeg som det å skille mellom sannhet og falskhet.

Etter denne korte innledningen, bør det også nevnes at det for guddommelig åpenbaring gjelder tre nivåer.  Dette er likt for alle monoteistiske åpenbaringsreligioner – selvsagt også for islam. Det er nivået av åpenbaring som utgår fra (Gud eller Allah), nivået for åpenbaringens tilkjennegivelse (profeten, sendebudet eller Gudsmanifestasjonen) og nivået for åpenbaringens mottakelighet i relativ grad (de troende).

For at islamkritikk skal gi noe mening, må det være et grunnlag for å skjelne falskt fra sant. Det bør være innlysende at dette grunnlaget ikke kommer fra det tredje nivået, mottakernivået (de troende), men grunnlaget er tilgjengelig for oss fra det andre nivået (profetnivået).

Kritikk av eksempelvis islam kan ikke ha et sant grunnlag fra et lavere nivå brukt mot et høyere nivå. I så fall måtte grunnlaget for kritikken overgå den guddommelige åpenbaringen som kritikken rettes mot. Det vil si at grunnlaget, som gjør det mulig å skille falskt fra sant, må være gitt troende av Gud for så å kunne brukes for å belyse eventuell ufullkommenhet i guddommelige åpenbaring som søkelyset er rettet mot. Dette bryter med rangeringen av de nivåene jeg har nevnt og blir selvfølgelig ellers også ganske meningsløst - og det skjønner sikkert de fleste … etter hvert.

Om det eksempelvis skulle være kristne som tror de er bærere av den sanne uforfalskede lære, og med det legger til grunn bibelvers som de etter ufullkommen oppfattelse mener har betydning for å kunne avvise Koranen, anskueliggjør bare dette nivået av troendes fantasi og innbilning. Og det som kristne eventuelt forfekter i sakens anledning kan selvsagt ikke utgjøre et sant grunnlag for å påvise noe som helst av betydning for Koranens guddommelige status.

Med kritikk av islam kan man også mene kritikk på like nivå, enten dette er profetnivå eller nivå av troende. Etter det jeg har skrevet - at kritikk ikke kan ha et sant grunnlag fra et lavere nivå brukt mot et høyere nivå - bør islamkritikk på profetnivå i så fall komme fra etterfølgende profet og ikke fra troende. Er det innsikt ved det vi forstår med islamkritikk den troende søker, bør altså oppmerksomheten rettes mot etterfølgende profet og ikke mot de relativt lave nivåer troende eventuelt måtte befinne seg på.

Oppmerksomhet bør rettes mot at det i enhver gitt guddommelig dispensasjon også medfølger en innvarsling av neste guddommelige åpenbaring. En bør også være oppmerksom på at Guds sendebud selvsagt ikke kan underkjenne foregående åpenbaring sendebudet er kommet for å oppfylle. Dersom innvarslingen IKKE oppfylles, men underkjennes ved den som fremsetter et guddommelig sendebuds krav, blir i så fall ”sendebudets” ord som dette:

”Jeg er ikke kommet for å oppfylle, men for å underkjenne …”

Dette medfører selvsagt at et slikt ”sendebuds” eget krav også må underkjennes. Det er derfor nærmest innlysende at islamkritikk fra et profetnivå bare er for å fjerne falskhet fra sannhet på de troendes nivå.

En bør også merke seg at med en Guds sendebuds komme er foregående pakt oppfylt. Med Koranen kunne kristne, jøder, parsere osv finne videre veiledning. At det tilsynelatende ikke ble slik kan skyldes at differansen mellom Muhammeds ord og troendes avvik fra tidligere åpenbaringer - som disse mener å tilkjennegi tro på - samt at Koranen slik sett ble for streng for kristne, jøder, parsere osv.

Men, som jeg har skrevet tidligere på dette forumet; Koranen burde ha blitt lest i korrigerende grad av alle og troende som nevnt kanskje spesielt. Det ville muligens gjort inngangen til Herrens dag mindre konfliktfylt. I alle fall med hensyn til de konflikter vi ser i dag. Spesielt konflikter mellom muslimer, kristne og jøder.

Pakten som ble oppfylt med Muhammed gjelder også innvarsling av han som vitne. Han var det ene vitnet av to som skulle komme til fastsatt tid, slik vi kan lese finne det uttrykt i Johannes’ Åpenbaring. Nå gjelder det for alle å forstå at vitnene Muhammed og Ali har hatt sin tilmålte tid på 1260 dager – profetisk som år. År 1260 etter muslimsk tidsregning er så godt som sammenfallende med år 1844 AD (etter gregoriansk tidsregning). Koranens åpenbaring er nå fullbyrdet.

Vel, da ser det ut til at det bare gjenstår å se på islamkritikk på de troendes nivå. Det er på dette nivået at sannheten kan bli forvrengt til falskhet av grunner som fantasi, innbilning og det som ellers kan være jordisk makttjenelig. Det synes å være på dette nivået at alle konflikter oppstår, for konfliktene har selvsagt ikke guddommelig åpenbaring som opphav … av grunn jeg har antydet. I så fall ville ikke de store guddommelige åpenbaringsreligionene være til beste for menneskeheten. Og det mest tjenelige for menneskeheten ville i så fall være om det ikke fantes noen åpenbaringsreligion. Men uten en guddommelig helhetlig plan - som alle de store åpenbaringsreligionene er en del av - er menneskehetens enhet og velbefinnende i realiteten sjanseløs.

Det sømmer seg IKKE for den sanne troende å hevde at ens tro IKKE inngår i en helhetlig guddommelig plan som også innbefatter troende som har orientert sine liv etter det som er guddommelig åpenbart av andre Guds sendebud. Den som nå i denne morgenstund av Herrens dag motarbeider Guds enhetlige plan på en slik ”eksklusiv” måte, bør nå finne tiden moden til å komme seg ut av sin søvns sære teologiske drømmer.

Helt til slutt litt om et noe mer ”skjult”, men dog potensielt mottakernivå. Dersom man ikke har kommet seg opp fra de dødes grav og til de levendes nivå, som er de troendes nivå, er det likeså opplagt at islamkritikk er noe slike får la ligge … i påvente av egen oppstandelse. Og oppstandelsens dag er nå kommet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere