Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Dette innlegget har jeg kommet til å skrive etter å ha lest mange forvirrende, men dog outrert desavuerende innlegg og kommentarer her på VD fra kristne angående profeten Muhammed og den monoteistiske åpenbaringsreligionen islam.

De første muslimene var under særdeles åndelig innflytelse og påvirkning, selvsagt fra profeten selv, men også fra profetens nære familie og imam Ali – profetens fetter og svigersønn. Og videre under etterfølgende åndelig ledelse av de første tolv imamer. Dette bare for å hentyde grovt den viktigste linjen av innflytelse i islams heroiske tidsalder etter profetens oppfyllelse av innvarslingen fra tidligere hellige skrifter.

Det var nettopp denne familiære tilknytningen til profeten for det videre lederskapet som utgjorde det store stridsspørsmålet i tiden etter profetens død. Striden sto om videreføringen av lederskapet skulle følge profetens familiære linje eller komme etter valg av den man anså som best mulig skikket for oppgaven - uavhengig av en slektsmessig tilknytning til profeten. Som vel de fleste nå sikkert vet «kulminerte» denne lederstriden i umayyade-dynastiets oppkomme, befestning og ekspansjon.[Jfr. imam Husayins (profetens barnebarn og imam Alis sønn) martyrdød i slaget nær Karbala i år 680 e.Kr.]. Dette selv om sårene etter denne tidlige, men dog store striden blant muslimene enda ikke synes å være leget den dag i dag.

Utgangen av denne striden i den nære tid etter profetens bortgang kjenner vi nå, men kan også leses om (som profetert) i Johannes Åpenbaring. Nevnte dynasti var det siste og fjerde Dyret profeten Daniel (Daniel 7:23) så skulle komme, og det Dyret som ikke var da Åpenbaringen ble skrevet, men senere skulle komme.

«Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte...» (17:8).

Kvinnen - som vi kan lese om i begynnelsen av tolvte kapittel i Åpenbaringen - er en metafor for Guds Lov som profeten Muhammed åpenbarte. De tolv stjernene - som utgjorde kransen på kvinnens hode, er de tolv første imamer som fremmet Guds Lov og oppdrog folket etter nevnte Lov. Solen fra versene nevnte kvinne draperte seg med og månen under hennes føtter er hentydninger til land som spesielt befestet denne Lovens utbredelse og innflytelse. Iran (Persia) og Tyrkia er land med henholdsvis solen og halvmånen som kjente symbol.

At det mildt sagt ikke var uproblematisk med kvinnen (Guds Lov Muhammed åpenbarte) i møte med Dyret forstår vi også av dette verset:

Men kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand, og der skulle hun i 1260 dager få den maten hun trengte. (12:6).

Og muligens enda tydeligere med dette verset:

Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. (11:7).

Altså, Dyret agerte gjennom sin tilmålte tid uten å videreføre den livgivende ånd som ble åpenbart i Guds Lov av profeten Muhammed. Dette har jeg skrevet om tidligere.

Det mange kristne synes å være likegyldig til, eller lite villig til å tilkjennegi, er å skille mellom islam etter profetens åpenbaring og eksempel, og islam under Dyrets grep om for den tid nylig åpenbarte religionen. Med folkelige ord synes det som om mange kristne i dag sauser sammen eller visker ut dette markante skillet fra islams tidligste fase. Ellers synes unøyaktigheten mildt sagt å være hensiktsmessig for å påføre profeten selv Dyrets aggressivitet og truende egenskaper.

Hensikten med dette synes ikke å være spesielt godt skjult. Mange kristne ser det nærmest som tilhørende deres apologetiske oppgave å desavueres profeten Muhammeds liv og åpenbaringsreligionen islam så tydelig og klart som mulig. Den eneste årsaken jeg kan tenke meg til denne negative aktiviteten er at noe alvorlig galt har skjedd med kristen teologi og åndelighet på ett eller annet tidspunkt i historien eller at en betydelig teologiske plattform for kristne over tid har utviklet seg gradvis i sviktende retning, og at dette i dag utgjør en såpass indre trussel at mange kristne faktisk angriper sitt eget trosgrunnlag når de angriper oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. Ja, slike angrep fremstår nærmest som et teologiens svar på en autoimmun sykdom. Og dette uten at disse mange kristne synes å være klar over rekkevidden av det de selv bedriver.

Med dette mener jeg at mange kristne ikke synes å være klar over er at de med å desavuere profeten Muhammed og islam - som en monoteistisk åpenbaringsreligion - også desavuerer oppfyllelsen av profetier fra deres egne hellige skrifter. En slik aktivitet bør på ingen måte tillegges Den hellige ånds ledelse over sanne troendes liv. Ei heller det å være født på ny, for ikke å nevne det å tale med en særdeles åndelig tunge. Selv ateister ser dette misforholdet hos kristne.

Nå mot slutten av innlegget minner jeg enda en gang - med noen vers fra Johannes Åpenbaring - om mandatet Muhammed var gitt. Han som ble innvarslet etter Johannes Åpenbaring (11:1-7) med et mandat tilsynelatende forskjellig fra det Jesus var gitt, men mer likt det Moses var gitt:

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen. Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Det synes også å være denne innvarslingen og dette mandatet kristne desavuerer profeten Muhammed for å ha oppfylt. Og det på en slik måte at mange kristne sannelig også setter Muhammed opp mot Jesus på uredelig vis for førstnevnte. Sannsynligvis for å forsøke på forlokkende vis å villede andre med deres villfarelse eller befeste eiendommeligheten i forvillelsen de selv forfekter. Dette uten at alle disse mange kristne nå synes å vite om at straffen - etter dommen de henger på profeten Muhammed og islam - vil komme til å bli utmålt for dem selv. Straffen kommer ikke fra muslimene, men blir utmålt etter de mange kristnes egne mål og grad av profetisk desavuering – om de ikke selv i forkjøpet tar et oppgjør med denne særdeles nedbrytende aktiviteten for fremveksten av Guds rike blant alle folkeslag på jorden.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Israels barn

Publisert nesten 6 år siden

Fra Koranen:

Israels barn, kom i hu den nåde som Jeg har vist dere, og at Jeg valgte dere fremfor all verden!

Frykt den dag når ingen kan tre i en annens sted, når ingen som taler en annens sak blir godtatt, når ingen løsepenger godtas, når ingen hjelp kan gis.

Disse to versene synes for meg å ha spesiell aktualitet på denne oppstandelsens dag. Opplyste har nå – i innledningen av denne Herrens dag – mulighet til å fornemme den fredelige utgang av versenes innhold. Dette gjelder spesielt for de som ikke fortaper seg fullstendig i vår tids krigshandlinger, lidelser og all sorgen forbundet med forandringenes mangeartede, smertefulle og brutale ubehag, grovt sett innenfor det gamle britiske mandatområdet som i dag utgjør Israel og Palestina. Alt av dagens onder i nevnte område gjelder rier forbundet med fødselen av den endelige enhet og evige fred - som snart vil få sin forløsning i Midtøsten, og få vidtrekkende innflytelse på resten av menneskeheten.

Israelerne er selv, etter mitt skjønn, nå i stand til å utarbeide en plan som ivaretar deres egne og palestinernes interesser. Og det visselig med en utmerket løsning av en byttehandel preget av raushet og gavmildhet til beste for begge parter. Det tilkommer den nåde Israels også nålevende generasjoner er vist at de selv fremskynder arbeidet med en fordelingsplan på fredelig og rettferdig vis. En plan de i dag er fullt ut er kapable til å søke, gjennomarbeide og fremsette.

En ikke ubetydelig grunn til at løsningen ikke kan komme utenfra (slik jeg ser det) er at israelerne og palestinerne selvsagt ikke kan bli påført smertefulle løsninger fra utenforstående. Utenforstående som ingen smerte kjenner ved det som påføres involverte parter av mer eller mindre intensjonelt gode løsninger. Viljen, initiativet så vel som smerten (som de involverte uansett ikke kommer utenom) må komme innenfra, fra israelerne og palestinerne selv, og bli bearbeidet av begge parter til gode broderlige løsninger. Senere vil det tilkomme verdens siviliserte land - bygd opp av folk under betydelig innflytelse fra tidligere tiders hellige skrifter – et ansvar å verne om etterslekten til så vel israelerne som palestinerne. Og det innenfor en avklart, anerkjent og avtalt plan israelerne og palestinerne er blitt enige om seg imellom. Dette kan bare skje ved å nærme seg (uten eller med viten om det) denne dags enhetlige åpenbaring av Guds plan for hele menneskeheten.

Slik jeg ser det er israelerne nå ikke avhengig av all verdens diplomati og muligens mer prestisjefylte løsninger på konflikten fra alle tenkelig engasjerte og innflytelsesrike lands forhandlere, diplomater, politikere, statsmenn etc. Spesielt ikke etter hvert som konflikten tilsynelatende synes å bli mer og mer fastlåst, komplisert og smertefull for berørte og involverte parter for hver dag som går.

Det er ikke noe israelerne og palestinerne ikke vet om konflikten som andre utenforstående makter nå må komme å fortelle dem. En ganske annen sak er at diplomatisk tyngde fra stormakter kan være som ad hoc løsninger på en krigslignende situasjon. Prosessen med fullførelsen og bekjentgjørelsen av israelernes plan kan nok betraktes å ha sin tilmålte tid. Bare relativt få utvalgte israelere - med verdslig og religiøs innflytelse - kan gradvis (og i uforstyrret hemmelighet) - under Guds nåderike innflytelse – allerede ha gjort store fremskritt med en slik plan. Det kan muligens også være relativt nært forestående at en slik plan blir gjort kjent av israelerne.

Jeg er ikke kjent med at israelerne allerede kan være godt i gang med en plan som antydet, En plan som antydet med vidtrekkende betydning for dem selv, palestinerne og verdenssamfunnet ellers. Og som innbefatter gode fordelingsløsninger for byer, landområder og fordums hellige steder som i dag berører mange troende. Steder som fra uminnelige tider og til denne dag har vært forbundet med tilsynelatende uløselige eller fastlåste konflikter.

Innlegget har jeg valgt å skrive i forvissning om at intet annet folk synes å være mer kvalifisert til å utarbeide en fullverdig fordelingsplan for berørte konfliktområder enn israelerne selv. Den sterke part i konflikten. Dette etter den nåde de er gitt ved Guds valg – som vist med versene innledningsvis.

Israelerne har nå mulighet til å overgå fordums sagnomsuste byttehandler av byer og landområder fra kongetiden. Dette med tanke på den religiøse og historiske tilknytning jødene har hatt til gjeldende by(er) - som selvsagt bør bli vurdert å inngå i nevnte byttehandel. Slik sett vil israelernes plan kunne få positiv innflytelse og ringvirkninger også på all verdens andre mindre og til dels forsvinnende små konflikter til sammenligning. Jeg tenker målt mot varigheten og graden av alle vanskeligheter mellom israelerne og palestinerne opp til denne tid.

At israelerne kan komme til å løse vanskelighetene som nevnt - med den smerte alle bør kunne forstå israelerne vil måtte komme til å bearbeide for egen del - vil i etterkant av en slik prosess få såpass omfattende positive ringvirkninger at knapt noe menneske er i stand til å forestille seg disse før det skjer.

Frelsen kommer fra jødene, etter Jesu gjengitte ord. Denne oppstandelsens dags administrative sete for Den enhetlige helligdom, er allerede godt innenfor Israels beskyttelse. Slik sett er profetier om Guds valg av Israels barn fremfor all verden oppfylt. Nå gjenstår bare at nevnte etterkommere – ved det som synes å være pålagt dem alene – oppfyller sin del.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Evangeliets forventning

Publisert rundt 6 år siden

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.

Etter teksten (Joh.16:12) å forstå, kan ikke frelsesverket ha blitt endelig fullført med Jesu død på korset. Hjørnesteinens plassering var fullført med Jesu død på korset, men frelsesverket var ikke dermed fullført med Sønnens første komme.

Teksten, som sitert fra Bibelen, gir forventning (fra Jesu tid) om en ny fremtidig åpenbaring om det som ikke kunne bæres på Jesu tid. Altså indikerer Jesu ord en forventning om en kommende fullførelse eller fullendelse frem i tid. Jeg mener nevnte ord ble endelig oppfylt med Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet.

Hvordan kan det ha seg at sønnene (de kristne) enda ikke har oppdaget at det i deres teologi finnes betydelige hindringer for å kunne nå frem til oppfyllelsen avEvangeliets forventning om frelsesverkets fullendelse?

Sa ikke Jesus: Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 

Det vil si den som ikke har latt kjærligheten bli kald og heller ikke har sveket Evangeliets ånd for endetidens lovløshet i falske profeters splittende fremferd – i Jesu navn. Om kjærligheten er blitt kald og Evangeliets forventning er blitt fremmedgjort og formørket; hvordan skal da sønnene kunne nå frem til og anerkjenne Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet?

De som nå - av sitt hjertes renhet - søker Sønnens gjenkomst i sin Fars herlighet, søkerfor sine livnærværet av rettferdighetens krone og kjærlighetens enhetlige kappe. 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Tusenårsriket

Publisert rundt 6 år siden

Tusenårsriket, som gjerne forbindes med det vi kan lese i Åp. 20, var og er ikke et rike etter jordiske mål.

 Dette riket hadde ingen avklarte landegrenser og ingen jordiske kjennetegn og heller ikke infrastruktur som vi vanligvis forbinder med et jordisk rike. Riket var rett og slett et himmelsk åndsrike med stor innflytelse og betydning for troende i en periode på ca. tusen år. At jeg skriver tusenårsriket ”var” skyldes nettopp et menneskelig perspektiv for nevnte tidsangivelse, noe som medfører en intellektuell tilnærming av en tilmålt tid for dette riket. Med ”er” mener jeg likevel at dette riket i ånden ikke kan opphøre – slik som med jordiske riker, men fokuset rundt åndelige anliggender vil etter de tusen år bli forsterket og enda mer omfattende med det forventede komme av Herrens dag – Guds rike i himmelen så og på jorden. Dette selv om ”avslutningen” av de tusen år og begynnelsen av Herrens dag kom med mørke og tunge skyer over menneskeheten.

I nevnte åndsrike (som altså varte ca tusen år) regjerte sjelene - til de som var blitt halshugget - på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord - på troner som prester og hersket som konger. Fra disse troner var det gitt dem makt til å holde dom ved vitnesbyrdets kraft sammen med Kristus i tusen år, etter slik vi kan lese teksten i Åpenbaringen (20:1-6):

Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen. Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år. 

 Dette er utgangspunktet for innlegget jeg vil prøve å videreføre til endes med et sammenhengende (og forhåpentligvis oppklarende) innhold. Av forskjellig informasjon å gripe tak i synes det for meg å være interessant først å avklare noe nærmere omkring de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord.

Det kanskje mest nærliggende å tenke i utgangspunktet - når det gjelder de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord, slik det står i teksten over – er at de det siktes til muligens kunne være kristne. For å finne mer ut av dette finner jeg det mest naturlig å holde meg til sammenhengen opplysningen er blitt presentert i – nemlig Johannes Åpenbaring.

I kapittel 1. kan vi lese at Johannes bærer frem et Jesu vitnesbyrd, men dette vitnesbyrdet angår Åpenbaringen slik den ble nedskrevet som sådan. Åpenbaringen kom på et tidspunkt da Dyret var, ikke er, men skal oppstå. Altså bør oppmerksomheten rettes etter år 70-90 AD, da Åpenbaringen mest sannsynlig ble skrevet.(Åp.17:8). Skjebnen med halshuggingen for de det siktes til, må da ha inntruffet lenge etter Johannes tid. Innlysende gjelder dette en spesiell gruppe som av overbevisning ikke skulle komme til å tilbe - det fra Johannes tid fremtidige komme av - Dyret og Dyrets bilde. Selvsagt må hendelsene som nevnt ha inntruffet i samtid med Dyrets tilsynekomst, og gjelde også de som heller ikke ville ta imot Dyrets merke på pannen eller hånden.

Med andre ord siktes det her til troende som sett fra Johannes tid skulle leve frem i tid og innledningsvis i samtid med et kommende storrike eller imperium. Ikke Dyret somvar (før Johannes tid, Aleksander den stores rike). Ikke et rike i samtid med Johannes, men Dyret som skulle komme frem i tid fra Johannes dager på øya Patmos. Dette synes å utelukke muligheten for at det siktes til kristne. I alle fall kan det ikke dreie seg om kristne fra Jesu død på korset og i hundreårene som deretter fulgte og til det profeterte Dyret skulle komme – av det som hittil er klarlagt. De som skulle bli halshugget kan jo rimeligvis ikke bli halshugget for et vitnesbyrd som ikke er gitt og heller ikke stå i noe konfrontasjon til Dyret som ikke er kommet.

Romerriket var selvsagt et stort rike. I denne sammenheng er Romerriket ikke spesielt interessant, da det i betydelig grad eksisterte i det Johannes skrev: ”Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen…”

Jeg er en bahá’í. Det preger selvsagt hvordan jeg forholder meg til opplysningene i Åpenbaringen omkring nevnte tusen år. Eksempelvis som at tiden for Jesu to vitner ikke passer med verken Báb eller Bahá’u’lláhs komme - og heller ikke passer opplysningene med tiden etter Bahá’u’lláhs bortgang, og spesielt ikke med tiden vi nå befinner oss i. Derfor må regjeringstiden med de tusen år, for de som døde for Jesu to vitners vitnesbyrds skyld og Guds ord, selvsagt ha kommet etter Jesu død på korset, men før Báb, Morgenstjernen som var synlig en kort tid på en mørk himmel før han ofret sitt lys i innledningen av daggryet for dommens dag. Et vitnesbyrd kan selvsagt ikke være rettslig gyldig etter at dom er fastsatt.

For nevnte tidsrom er det mange troende, men ikke uoverkommelig mange Guds sendebud å velge blant. Til de som søker etter Guds sendebud i nevnte tidsrom; jeg finner faktisk bare at omstendighetene etter Jesu to vitners død - Muhammed og Ali - passer med det jeg har sitert fra Johannes Åpenbaring. Altså må konfrontasjonene - som fører til halshugging og død som nevnt – mest sannsynlig angå stridsspørsmål mht videreføringen og befestningen av islam etter profeten og fortolkerens bortgang. Dette betrakter jeg å være en avgjørende forutsetning for oppklaringen av mysteriet om de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld, og som deretter skulle regjere samens med Kristus i tusen år.

Det at Åpenbaringen opphøyer de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld og den innflytelsen i ånden disse skulle få etter deres død, forstår vi viktigheten og betydningen dette har hatt for den nye religionens videre utbredelse og befestning. Ikke minst kan vi av opphøyelsen ”herske som konger sammen med Kristus i tusen år” fornemme guddommelig sannhet og verdi i saken martyrene døde for - de som ble halshugget for Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord.

Jeg mener også at det som nevnes i Åpenbaringen - om de som ble halshugget for vitnesbyrdets skyld - kan være en hentydning til slaget ved Karbala i år 680 AD. I dette slaget ble profeten Muhammeds barnebarn, imam Husayn, halshugget og drept sammen med de ellers grovt undertallige fra hans klan og familie som sto ved hans side i dette slaget. Konfrontasjonen sto mellom klanene Bani Hashim, profetens klan, og Bani Umayyah. Sist nevnte klan, en antydningsvis i utgangspunktet muligens noe mer sekulær klan, under ledelse av Yazid I, gikk fysisk seirende ut av slaget ved Karbala. Og dette står sannelig ikke som det eneste slaget mellom disse rivaliserende klanene fra den Mekka dominerende Quraysh- stammen, men kanskje står dette slaget som det mest betydningsfulle for et dypt skille mellom de to største gruppene av muslimer i ettertid.

Av dette synes det å være klart at store deler av Johannes Åpenbaring faktisk innvarslet islams komme – og det temmelig presist – om enn på litterært skjult vis for mange troende – spesielt de som forholder seg til Åpenbaringen som kanonisert skrift. Store deler av Åpenbaringen ble oppfylt med profeten Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord. Interesserte kan selv søke videre i og utforske mer detaljert på egen hånd omkring islams tidligste fase.

Det gjelder ikke å fortape seg i det at mange kristne sikkert og visst, og i betydelig grad, ble halshugget (eller drept på annen måte) i de første århundrene etter Jesu død på korset. Jeg tenker spesielt på forfølgelsene som rammet kristne i de første århundrene i regi av romerske myndigheter – og da kanskje spesielt under keiser Nero. Dette med forfølgelse av kristne (som nevnt tidligere) før det siste Dyrets komme, passer bare ikke inn her med opplysningene gitt i Åpenbaringen mht for Dyrets tilsynekomst og videre agerende etter Jesu to vitner.

De som fremlegger vitnesbyrd, slik nevnte vitnesbyrd er innvarslet i Åpenbaringen, er ikke selv hovedpersonene i vitnesbyrdet, men er som nevnt Jesu to vitner. Altså gjelder det vitnesbyrd om Jesus i ettertid og dreier seg om det vitnene har ”sett eller hørt”. Jesus ga ikke vitnesbyrd om seg selv. Han åpenbarte Guds ord, nedskrevet og gjort kjent i ettertid som Evangeliet, og det lenge før nevnte vitnesbyrd skulle komme. Skulle Jesus ha gitt et vitnesbyrd ville det i så fall gjelde Moses, Abraham eller andre av profetene før han. Slik sett var de som fremførte vitnesbyrdet om Jesus, og Guds ord, store profeter i betydningen Guds sendebud - om enn med mandat forskjellig fra det gitt Jesus, men mer likt det gitt Moses – slik Åpenbaringen avklarer. Altså gjelder det her vitnesbyrd av stor betydning for tiden det kom og for århundrene etter. Med all respekt for mange Jesu vitnesbyrd fremført på uttallige bedehus og menighetshus rundt om og opp gjennom historien, dette gjelder vitnesbyrd i en helt annen målestokk.

Det bør nå være klart for alle at Jesu vitnesbyrd og Guds ord som det siktes til her ikke kan være gitt av Jesus selv, men av Jesu to vitner som oppfyller sine oppgaver like i forkant av Dyrets komme. I Åp. 11:3-7 kan vi lese:

 Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. 
Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Jeg har skrevet om dette i tidligere innlegg. Opplysningen om at vitnene ikke fremstår i nye klær, men i sekkestrier, altså gamle klær, peker til deres vitnesoppgave angående guddommelige klær som er åpenbart lenge før deres tid.

Av sist siterte tekst fra Åpenbaringen, og historien videre i Midtøsten i hundreårene etter Johannes Åpenbaring, er det nå mer enn sannsynliggjort at Dyrets gryende tilsynekomst må ha kommet fra mørkets krefter i dypet av en konflikt mellom grupperinger knyttet til lederskapet, videreføringen og befestningen av den nye religion med underliggende sekulær makt etter nevnte vitners bortgang. Og at denne konflikten etter hvert ble vunnet av klanen som innledningsvis (og i fortsettelsen) befestet grepet om verdslige posisjoner med følger for klanen med den familiære linjen etter Jesu to vitner – og dette fikk et dypt splittende resultat med betydelige skillelinjer og konflikter helt opp til vår tid.

”Seire over dem og drepe dem” (etter Åpenbaringens tekst) i den forstand at ånden i Jesu vitnesbyrd og Guds ord ble ”drept” i Dyrets makt. Og Dyret fikk sin kraft fra dragen – slik det står i Åpenbaringen kap. 13 – for sin tilmålte tid på 42 mnd (som er én av flere måter brukt i Åpenbaringen for å uttrykke 1260 dager som år på).

Dragen kan oppfattes som en metafor for et konfliktfylt spenningsforhold mellom det jordiske og det tilrøvet himmelske ved Dyrets makt. Det var med grep om den nye religion at Dyret forsøkte å tilkjennegi og legitimere sin makt. Dyret var altså et jordisk rike eller imperium ledet med en drages grep om den nylig åpenbarte og guddommelige religion etter Jesu to vitner. Tilsvarende skulle også gjelde for videreføringen med Dyrets bilde, etter at Dyrets tid var utløpt, med dertil videre historikk før ildsjøen slukte alt vedrørende Dyret.

De tusen år med innflytelse i ånden fra sjelene til de som ble halshugget og døde i strid med Dyret og Dyrets bilde, som nevnt tidligere i innlegget, må da rimeligvis ha startet noe etter begynnelsen av Dyrets totalt tilmålte tid på 1260 år, men likevel slik at nevnte tusen år var avsluttet i det Morgenstjernen var synlig før daggryet av dommens dag eller Herrens dag. Årstall: 1844 AD.

Jeg synes det kan være passende å avslutte dette innlegget med tekst fra Koranen:

Anse ikke dem som ble drept for Guds sak, som døde. Nei, de er levende hos Herren og mottar av Hans gaver.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

PS: Innlegget mitt ikke er ment som en stillingtaken til hvilken side som står profeten Muhammeds åpenbaring nærmest av dagens sunni- eller shia-muslimer. Jeg har ikke ment å fremheve den ene siden fremfor den andre, men bare lagt frem hvordan jeg forstår islams tidligste fase (grovt skissert) som oppfylt etter Johannes Åpenbaring. Fra begge sider bør det være tilstrekkelig grunnlag til å gjenkjenne oppfyllelsen av dommens dag etter Koranens lovnad og innvarsling, slik at alle muslimer nå kan gå denne dag enhetlig i møte.

Gå til innlegget

Nytt navn

Publisert over 6 år siden

Hvorfor tviholder kristne kun på navnet Jesus?

Det er ikke i tråd med bibelsk forventning å knytte tro til kun ett spesielt profetisk navn for evig og alltid - slik som kristne synes å tilkjennegi med å fremheve kun navnet Jesus for frelse.

Hos Jesaja finner vi vers som viser at Herren skal kunngjøre et nytt navn (og som nå er oppfylt).

 Folkeslag skal se din rettferdighet

Og alle konger din herlighet.

Du skal få et nytt navn

Som Herren selv skal kunngjøre. Jesaja 62:2.

Altså bør oppmerksomheten rettes til den Herren sender for nevnte kunngjøring eller åpenbaring. Et navn som gjelder den rettferdighet folkeslag skal se, og alle konger likeså se navnets herlighet. Verset som nevnt fra Jesaja kunne tidsmessig peke til Jesu komme i den forstand at Jesajas profeti kom før Jesu tid. Innholdet i verset synes å by på større problemer med hensyn til å relatere nevnte profeti til Jesu komme. Ikke minst fordi jødenes skjebne i diaspora frem til vår tid ikke harmonerer med at folkeslag skal ha sett Guds rettferdighet og alle konger Guds herlighet, men Jesus innvarslet dette og ga de troende et eksempel til etterfølgelse – ikke minst for den tiden nevnte profetier skulle komme til oppfyllelse. Slik sett kan vi si at Jesu ord gjelder til oppfyllelse for troende også på Herrens dag, slik vi kan lese i Bibelen:

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Lukas 21:33.

Et vers fra Johannes Åpenbaring bør imidlertid tas til etterretning. Spesielt når det kommer til det som synes å være de kristnes teologiske binding til navnet Jesus for evig og alltid:

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna.

Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn

som ingen kjenner uten den som får det. Åp. 2:17.

Åpenbaringen ble skrevet etter at navnet Jesus var gjort kjent. Altså peker verset til den som seirer, men i en fremtidig oppfyllelse for troende på Johannes tid. Om vi betrakter innholdet i de to versene, er det tydelig at versene kan sammenfalle mht det vi kan uttrykke som seierens tid. Seierens tid kommer når Herrens dag innledes og folkeslag skal se Guds rettferdighet og alle konger likeså Guds herlighet med de følger og omveltninger det vil ha innledningsvis. Det bør nevnes at oppfyllelsen av profetier som gjelder innledingen av Herrens dag kan være tilsynelatende ganske forvirrende å forstå:

Dagen er nær,

Herrens dag er nær,

En skytung dag.

Tiden er inne for folkeslagene. Esekiel 30:3.

Profetiene om innledningen av Herrens dag er til nå oppfylt.

Så avslutningsvis; hvorfor setter kristne denne forventning om det nye navn til side og bare ser navnet Jesus med en slik teologisk standhaftighet at selv vår tids Guds Manifestasjon blir oversett – han som er kommet i det nye navn? De kristne er riktignok i selskap med ateister, agnostikere, muslimer og mange andre troende som synes til å ha oversett betydningen av denne åpenbaringsdag, slik innledningen av den har vært til nå.

 Jerusalems rettferdighet som lysglans og hennes frelse flammer som en fakkel etter Herrens lovnad (Jfr. Jesaja 62:1) gjelder ikke den geografiske byen Jerusalem, men det nye Jerusalem vi kan finne beskrevet slik i Åpenbaringen:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:

”Se, Guds bolig er hos menneskene.

Han skal bo hos dem,

og de skal være hans folk,

og Gud selv skal være hos dem.

Han skal være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,

og døden skal ikke være mer,

heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som en gang var, er borte.

Med det nye Jerusalem, som nå er kommet ned fra himmelen, siktes det spesielt til Lovboken – noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Det seremonielle øyeblikk knyttet til Lovbokens billedlige beskrivelse for dens bindende pakt for alle folkeslag (pyntet som en brud), er ennå ikke kommet. Denne Lovboken er tilsvarende sentral for Herrens dag, slik som arkens steintavler var det i fordums tider i det gamle Jerusalem.

Med andre ord er den metaforiske bruken av ordet Jerusalem, i hellige skrifter, viktig for en tilnærming og forståelse av profetisk oppfyllelse. I denne sammenheng har nevnte by i Midtøsten ingen spesiell betydning lenger.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere