Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Noen bibelske byer

Publisert nesten 10 år siden

Jeg kan minnes mine første år på barneskolen – eller, mer riktig; den gang het det ikke barneskolen, men folkeskolen. Vi var ikke barn den gang – vil jeg mene å huske. Vi var folk. Ofte spaserte jeg rundt alene i skolegården i mitt første skoleår, men også gjennom hele skoletiden og iakttok livet der med den ene handen bak på ryggen og den andre handen opp under haken med tommelen og pekefingeren forsiktig klemt inntil hvert kinn.

Ååå, hvor ofte det gledet meg i friminuttene å se så meget liv og røre. De unge av folket som frydet og gledet seg i lek og latter, hit og dit, som oftest i munterhet og livsbejaende utfoldelse. Om jeg lukket øynene og bare konsentrerte inntrykkene gjennom hørselen min var det også slik fantastisk å kunne oppleve alle lydene fra folkemassen.

Det kom for meg noe senere den gang mens jeg betraktet livet i skolegården på mine vandringer der inne at egentlig var skolegården å sammenligne med det bibelske området vi tilegnet oss kunnskap om fra innsiden av skolens borglignende bygg. Enhver sterk fortetning av folk i et avgrenset område vil på et kart være registrert som en by med navn. Men jeg undret svært mye på - mens jeg etter beste evne prøvde å erindre kartet av bibelske byer - på mine vandringer i skolegården; hvorfor skulle folk velge å fortette seg der, der, der … og der. Det måtte da være en slags felles interesse, et behov eller noe samlende bak denne fortettingen som ble benevnt med navn som alle kjenner så godt til.

Så en dag på min vandring kom forståelsen til meg, ja, om jeg så må få si i all ydmyk beskjedenhet nærmest på profetisk vis og med visshet. I et område av skolegården hørte jeg mye larm. Jeg snudde meg og så en stor sammenstimling av folk. Da jeg nærmet meg ble det klart for meg at dette var en slåsskamp mellom to hankjønnlige små avguder. Sannelig ikke uvanlig på den tiden. Heiarop, skriking, tårer, blod, snørr og gørr. Med en omkransende folkemengde som heiet på hver sin avgud, var det ingen som enset meg der jeg hadde stoppet opp på litt avstand. Babylon!! Dette var jo Babylon. Hva hadde nå jeg i sentrum av Babylon å gjøre med en hand på ryggen og den andre under haken? En del jenter hadde da også forvillet seg av ren nysgjerrighet inn i mengden. Den ytterste ringen av folk var tett som en uoverkommelig festningsmur. Jeg kjente harmen stige inne i meg. Med klar røst ropte jeg ut: ”Ve deg Babylon, du avgudsdyrkende storhet”… ”Ve deg!”… ”Din storhetstid er snart omme”… ”Til intet skal jeg gjøre deg.” De aller, aller fleste hadde selvsagt av menneskelige årsaker vendt oppmerksomheten bort fra meg, så få enset meg og mine klare ord. Plutselig ser jeg rektor komme ut på trappen i bare tøflene og med en halvspist brødskive i den ene handen. Rød i ansiktet, brølende og med armene hevet over hodet i fektende bevegelser styrtet han mot Babylon. Like etterpå lå Babylon øde og forlatt. 

Ved et annet tilfelle så jeg noen eldre gutter bevege seg sammen som om de målte styrke på en eller annen måte, men likevel på en litt annen måte enn tilfellet var i Babylon. Noen eldre jenter sto sammen like ved og lagde merkelige lyder mens de hver holdt en hand for nese og munn. Jeg gikk nærmere for å få klarhet i dette opptrinnet. Det virket som om de slåss nærmest på lek om et stort stykke kulørt papir. En mindre del av papiret ble revet bort I tumultene og falt til jorden. Vinden førte det like til meg der jeg sto. Jeg plukket det opp og så mesteparten av en naken dame i en for meg noe underlig positur. Guttene var sløret i blikket og kjempet om papiret med grynt og stønn. Noe som for meg virket å være utløst av et eller annet dyrisk. Kanskje en dyrisk impuls de ikke var i stand til å kontrollere. Måtte jeg bli i stand til å kontrollere slike impulser når jeg kom til deres alder, tenkte jeg med stor ro og hevet hode - i tilfelle dette hadde noe å gjøre med en alder jeg selv ikke var kommet til. Plutselig ble papiret delt i to og guttene grupperte seg til hver del. Da sto det med ett klart for meg. De to grupperingene som sto i skjul opp mot én av skolens vegger kunne ikke være annet enn Sodoma og Gomorra. Siden guttene var betydelig eldre enn meg valgte jeg å plukke opp en kvist å forsvare meg med. Med høy røst (trodde jeg) og med kvisten holdt opp foran meg sa jeg kanskje mer til vinden enn til Sodoma og Gomorra: ”Ild og svovel skal regne ned over dere og jage dere på flukt ...” Med ett, før jeg hadde fått sagt alt som lå på mitt hjerte, satte skoleklokken - som tilfeldigvis var festet på veggen rett over Sodoma og Gomorra  - i gang med ei infernalsk ringing. Vaktmesteren eller rektor måtte ha tuklet med ett eller annet for lyden var så sterk at drrrrrrr- ene haglet som ildkuler ned over de syndige som brått fikk annet å tenke på og sprang vekk med hendene for ørene for om mulig å berge livet. Selv sto jeg på såpass avstand at jeg merket at lyden var sterk, men ikke verre enn at jeg kunne stå stille og bivåne det hele. Mett ett var altså Sodoma og Gomorra borte og de to papirdelene fór litt hit og litt dit med vinden før de forsvant og var borte de med.

Ofte kunne jeg se en gruppering som på et vis aldri oppløste seg helt, men kanskje bare endret seg litt fra friminutt til friminutt. De eldre jentene holdt ofte tett sammen - med de fysisk mindre guttene på samme alderstrinn gående å skule litt på avstand, hele tidene med små merkverdige banale forsøk fra dem på å tiltrekke seg disse overmenneskelige skjønne skapningenes oppmerksomhet. En Elvis look-a-like type hadde ved skoleårets begynnelse kommet til Borgen skole. Denne kjødelige utgaven av en kunnskapens åpenbaring forsto jeg kunne ofte føre de eldre jentene til de mest hinsidige utredninger om guddommelige egenskaper, ja, nærmest blott ved lærerens fravær i friminuttene. Ååå, hvor tankene mine kunne føre meg til de fjerneste drømmer. Hvor meget skulle jeg ikke kunne ofre bare for å få være i denne klyngens midte. Ja, kanskje til og med mine klær kunne falle til jorden like til jeg bare sto med bar overkropp kun iført lang underbukse og ullsokker selvsagt - for ikke å forfryse meg. Og med en hand på ryggen og den andre støttet opp under haken kunne jeg fra disse vakre skapningene bare nyte de himmelske egenskapers ord gjengitt til meg. Jerusalem, Jerusalem akk hvor nært du er i mine drømmer og hvor fjernt du meg er i virkeligheten, tenkte jeg mange ganger i det jeg passerte denne fortetta folkeklyngen så nært jeg bare turte i mine tidligste skoledagers folkelige utgave.

 Siste dagen på skolen det året kom og Jerusalem var i sin skjønneste skrud. Spenningen var til å ta og føle på. Esker, poser, papir og nett lå strødd rundt Jerusalems indre skjønnhet. Den vakreste av dem alle. Jeg prøvde å påkalle Jerusalems oppmerksomhet – der jeg sto litt på avstand - blott ved at mine øyne ikke vek bort fra skjønnheten jeg hadde festet mitt blikk på. Plutselig vender en av de skjønne seg og blåser et kyss fra sin hand i retning mot meg. Ååå, hvilken lykke tenkte jeg og tok opp min hand og vinket tilbake. Nå var jeg egentlig ferdig med mitt på skolen og var på vei hjem da jeg hadde stoppet opp og fikk med meg denne vakre opplevelsen. Med ett hørtes en stemme fra skolebygningens indre: ”Han er her.” ”Han er her.” Da fór Jerusalems skjønnhet - med de nærmeste av hennes medhjelpere - av gårde, opp trappen og inn i skolebygget. Tilbake sto for det meste noen av de saktmodige skjønnhetene kledd i sort med tomme innpakninger etter den indre skjønnhetens skrud. Så ruslet jeg av gårde. For siste gang snudde jeg meg et stykke fra Jerusalem og sa med en stemme trøtt av skoledager: ”Jeg forlater dere nå, men kommer tilbake for å veilede dere til det himmelsendte Jerusalem som all skjønnhet utgår fra i enhetens navn.”  Så vendte den vesle kroppen seg om og ruslet hjem fra det gamle Jerusalem.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Kongesønnens bryllup

Publisert nesten 10 år siden

Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.

Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.

Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!

Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap; og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel. Matteus 22:2-5.

Legg merke til at teksten fra Matteus innledes med himlenes rike og legg også merke til teksten jeg har uthevet. Tenk på storheten og det nært forestående i innbydelsens til kongesønnens bryllup når tjenerne kan referere til Kongens ord at bryllupets måltid er gjort i stand og alt er klargjort. At Kongens okser og gjø-fe er slaktet er å forstå slik at den himmelske mat, næring og kraft ved dette store bryllup erklargjort - når ”atter andre” tjenere innbyr til kongesønnens bryllup.

For de som venter på Jesu gjenkomst (bare for å utelukke en ekstrem variant) så skjer den ikke ved at Jesu i fysisk skikkelse kommer ned fra himmelen på en sky. Hans fysiske gjenkomst angikk gjø-feet og klargjøringen av det himmelske måltid til bryllupet, men menneskeheten blir først i betydelig grad oppmerksom på hans gjenkomst når bryllupet innledes. Det er først når dørene lukkes og bryllupet innledes at morgenstjernen stiger opp i de innbudtes hjerter. Tidspunktet, når dørene lukkes og bryllupet innledes vet bare Kongen alene, men siden maten alt er klargjort er det rimelig å anta at det ikke er lenge før dette skjer. Matens holdbarhet kan ikke bedømmes etter menneskelige mål.

Er det noen som har gjort seg opp noen tanker om hvorfor de innbudne ikke vil komme og at de ikke bryr seg og heller går sin egen vei - og hvorfor andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Det gode frukttre

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Profeten Muhammeds åpenbaring nedtegnet og samlet i Koranen ble til et stort og godt frukttre for de som har søkt treet i tro og oppriktighet med forventning om føde og guddommelig ly mot farer, men nå med innhøstingens storhetstid tilbakelagt. Dette frukttreets tid er nevnt i Bibelen profetisk som ett tusen to hundre og seksti dager - forstått som år. Når innhøstningstiden er over kommer det ikke mer frukt fra treet hvor enn mye enkelte sjeler måtte hoppe og trampe på jorden. Ja, om blindt raseri ageres ut i islams navn så kommer det ikke mer frukt fra treet. Hadde alle - som frykter muligheten at det skal ”ramle ned mer frukt” i dag ved aktiviteter som forbindes med islam - hevet sitt åndelige blikk i tro og opplyst forstand om Jesu to vitner, hadde de oppdaget og forstått at innhøstingen av Muhammeds vitnesbyrd og Alis fortolkning og videreføring er avsluttet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Kroppen

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:Wingdings; panose-1:5 0 0 0 0 0 0 0 0 0; mso-font-charset:2; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 268435456 0 0 -2147483648 0;} @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p {mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-margin-top-alt:auto; margin-right:0cm; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p.MsoListParagraph, li.MsoListParagraph, div.MsoListParagraph {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:36.0pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpFirst, li.MsoListParagraphCxSpFirst, div.MsoListParagraphCxSpFirst {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:0cm; margin-left:36.0pt; margin-bottom:.0001pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpMiddle, li.MsoListParagraphCxSpMiddle, div.MsoListParagraphCxSpMiddle {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:0cm; margin-left:36.0pt; margin-bottom:.0001pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpLast, li.MsoListParagraphCxSpLast, div.MsoListParagraphCxSpLast {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:36.0pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} span.text {mso-style-name:text; mso-style-unhide:no;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} /* List Definitions */ @list l0 {mso-list-id:122043368; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:788854088 68419607 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l0:level1 {mso-level-number-format:alpha-lower; mso-level-text:"%1)"; mso-level-tab-stop:none; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} @list l1 {mso-list-id:1391810626; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:165684184 -158832768 68419587 68419589 68419585 68419587 68419589 68419585 68419587 68419589;} @list l1:level1 {mso-level-start-at:0; mso-level-number-format:bullet; mso-level-text:-; mso-level-tab-stop:none; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-font-weight:bold;} ol {margin-bottom:0cm;} ul {margin-bottom:0cm;} -->

Til Arja!

Kort redegjort (og litt redigert) har denne kommentarutvekslingen funnet sted mellom Arja og meg etter mitt innlegg ”Kvinnen skal tie” med utdyping i Paulus ord begrunnet i Adam og Eva.

 -          Hvis jeg hadde skrevet om åndens herredømme over sjelen og brukt kvinne og mann som bilder, så skulle jeg ha delt mennesket i tre: ånd, sjel og kropp. Billedlig hadde da mannen representert kroppen, kvinnen sjelen og Gud ånden, altså Guds Hellige Ånd iboende i menneskeånden. Som det står i Salme 73,26: "Mitt kjøtt (kropp) og mitt hjerte (sjel) svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid." Både kropp og sjel skal være underordnet ånden. Men da skulle ikke "sjelen skal tie" momentet kommet fram så tydelig som i hovedinnlegget.

-         Jeg håper du bærer over med denne kroppen, Arja, men har jeg (etter din inndeling) forstått deg rett om du oppfatter profetene, som har blitt drevet av Den hellige ånd, som kropper, eksempelvis kroppen Jesus Kristus? Ellers vil jeg få oppklare at jeg er en bahá'í.

-          Egentlig skulle jeg helt ha tiet om den billedlige betydningen, men jeg begynte å skravle med Mette og da var jeg i gang... min sjel var ikke stille. Jeg tenkte utifra et annet utgangspunkt.

Etter bibelen er mennesket tredelt - ånd, sjel og kropp. Min bildebruk var haltende. Jeg tenker på  profeter og Jesus som hele mennesker, ikke bare kropper og mente det ikke  heller med mitt haltende eksempel”.

-          Vakkert navn forresten. Inndelingen ånd, sjel og kropp er selvfølgelig helt grei i mange sammenhenger, men i denne sammenhengen blir det litt vanskelig å fordele Adam og Eva på ånd, sjel og kropp. Da kuttet jeg likegodt ut kroppen - selv om den jo er der som en jordisk forutsetning for begge kjønn - hvor enn løsrevet en måtte mene og være.

 

Arja, ditt eksempel var ikke haltende. Jeg er (bare) en mann som ikke greide å behandle flere betraktninger i lufta på samme tid, enn si svare på mulige innspill ved et eventuelt svar til deg i tillegg om slike hadde kommet mens jeg konsentrerte meg om å holde en rett kurs i det jeg allerede hadde satt i gang.

Det springende punktet i denne sammenhengen er hva vi forstår med kropp. Du siterte fra Bibelen med hensyn til din inndeling. Da kan vel jeg også ta frem Bibelen for å få frem mitt poeng.

a)      - Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag. Johannes 6:54.

b)      - Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv. Johannes 6:63.

 

Når jeg skrev at jeg likegodt kuttet ut kroppen var det den fysiske kroppen jeg tenkte på. Altså det kjødet som intet gagner. Når jeg da ikke umiddelbart ville betrakte kroppen som ånd og liv var det kun fordi en slik forståelse ville kreve denne redegjørelsen hvilket ville bli og nå synes å bli et innlegg for seg.

Det må da umiddelbart virke noe underlig å hevde at den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv for så å hevde at kjødet gagner intet. Forhåpentligvis er det nå litt tydelig i hvilke baner vi må tenke om vi skal få Jesu ord til å gå opp. Kjød kan ikke ha den samme betydning for a) som for b) av åpenlyse årsaker. Og da tenker jeg på det som tenderer mot selvmotsigelse bare som den milde årsak.

Når vi så utelukker fysisk kjøtt (og da selvfølgelig også fysisk blod) fra forståelsen som kan gjelde for a) og vi leser ”… jeg skal oppreise ham på den ytterste dag”, samt det som står (b) at det er Ånden som gjør levende og at Jesu ord er ånd og er liv, da kan kjød (a) bare være å forstå som ånd og liv. Kjød (b) blir da å forstå som fysisk kjøtt. Men er Jesu kjød ånd og er liv ved de ord han talte da er hans kjød intet mindre enn hans evangelium. Betrakter vi hans kjød som hans evangelium så er jo selvfølgelig også blodet av vital betydning da det er dette som vitaliserer kroppen. Blodet i Jesu evangelium kan da ikke være annet enn Den hellige ånd siden det er Ånden som gjør levende. Jesu evangelium tilhører slik sett Den hellige ånds stade. Kanskje vil denne korte tilnærmingen tiltale hjertene, Arja.

Det er et vesentlig forhold å ta i betraktning angående det vi nå har gjennomgått og det gjelder ordene ” …, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag.” Ser du nå hva oppreise angår på den ytterste dag. Ja, det angår ånd og liv ved ordet.

Kommer vi så tilbake til din inndeling, Arja med ånd, sjel og kropp som egentlig var utgangspunktet for dette innlegget mht kroppen blir det nok et valg for den enkelte fra sitt leie å forstå kropp som kjød som ikke duger eller kjød med ånd og liv. Ser du nå det jeg mener med kroppen Jesus Kristus (selv om jeg i vår dialog spilte på det jeg fornemmet at du la i kropp som mann). I så fall er du i ferd med å bli oppreist i ånden på den ytterste dag ved Faderen – Guds herlighet – for sa ikke Jesus også: ”Han skal herliggjøre mig; for han skal ta av mitt og forkynne eder.”

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Kvinnen skal tie

Publisert nesten 10 år siden

Kvinnen skal tie i menighets-samlingene. Disse ord er det muligens ofte blitt referert til og kanskje like ofte blitt misforstått. Kvinnen – i denne sammenheng referer egentlig ikke til kvinnen slik vi vanligvis forstår med ordet i dagligtale, men til sjelen. Og sjelen er ikke kjønnsrelatert på den måten at denne bare kommer til uttrykk gjennom mannen og ikke kvinnen eller omvendt. Dette til tross for tidligere  tiders billedlige fremstilling av sjelen virkelig kunne utøves i ordenes bokstavlige betydning.

Vi kjenner alle til Adam og Eva fra første Mosebok. Tidligere har jeg skrevet om Adam som det første mennesket mellom Gud og menneskene - altså det første mennesket (den første mellommann) som vi kjenner til. Siden Adam tilhører barnestadiet av Guds sendebud - etter mottakelighetens modenhetsgrad - kan vi lese om paradisets sjelelige konflikt i det Adam (Adams ånd) lot seg lede av sin sjel (billedlig fremstilt som hans kvinne - Eva). Når det gjelder beretningen om Adam så er denne gitt ikke for å vise Adams feil, men for å lede etterkommerne til åndens innflytelse. For den som lar ånden forstyrres av sjelen må se til å tøyle sjelen. Paulus skriver da også om den første Adam som en levende sjel og den siste Adam (Jesus) som levendegjørende ånd.

Sjelen med dens evner er alle mennesker utstyrt med, om enn tilsynekomsten av sjelsevnene synes å fremkomme i relativ grad blant mennesker. Det er når sjelen tillates (gjennom sjelsevnene) å vende seg til punktet (sendebudet) for Guds åpenbaring at åndens tilsynekomst frembringes blant menneskene. At sjelsevnene kan benyttes til også å vende seg bort fra Punktet for Guds åpenbaring burde ikke være ukjent for noen. I en forsamling eller sammenheng ment for åndens påminnelse og ledelse bør av det jeg har skrevet følgelig kunne oppfattes at sjelens fantasifulle uttrykk bør (tie og) underordne seg åndens ledelse.

Av dette er det (billedlig) å forstå at kvinnen bør ofre sine (sjelelige) tilbøyeligheter og underordne seg sin mann i ånden. Betydningen av dette er ingen annen enn at sjelen bør tøyles og underordnes åndens ledelse. Paulus skriver da også: ”... profeters ånder er profeter lydige”.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere