Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Modningsprosess

Publisert over 9 år siden

Da debatten med utspring i ”Selvmordsparadigmet” foregikk så temperaturen steg nokså mye over det jevne for noen dager siden, skrev jeg et innlegg under tittelen ”Fæle grimaser”. I dette innlegget rettet jeg ikke oppmerksomheten i vesentlig grad mot det å beskrive meninger som kommer til uttrykk med merkelapper, men heller at oppmerksomheten bør rettes mer fra det som faktisk uttrykkes og over til indre forhold som hvorfor meninger som vekker kraftige motreaksjoner som kjent, kommer til uttrykk og hva de egentlig er uttrykk for.

Etter min forståelse angår problematikken rundt mulige uttrykk for rasisme - som gjort kjent her på Verdidebatt - egentlig det som kjennetegner til dels smertefulle prosesser når bevegelse skjer fra én grad av modenhet til neste nivå i modenhetsgrad og dette synes å ha innvirkning på det som intellektuelt kommer til uttrykk. Grad av modenhet angår ikke intellektet i den forstand at umodne personer i relativ grad nødvendigvis er mindre intelligent enn personer som har kommet noe lengre i modningsprosessen (i den grad noe slikt er meningsfullt å uttrykke), for tydeligvis slår modningsprosesser ulikt ut hos mennesker - også på tvers av kunnskapsnivå og intellektuell kapasitet.

Det er som om et strålende intellekt kan synes i mange tilfeller å være fanget i en modningsprosess ingen mennesker er uberørt av – noe man tydelig kan studere med unge mennesker som står på terskelen til voksen alder og som i mange tilfeller - til tross for at modningsprosessen ikke er fullendt - kan vise et strålende intellekt. En ”umoden” person (i relativ grad) som er i en for denne ”kritisk fase” kan vise en tendens til heller å velge å forsvare ”egosentriske interesser” i (for den noe mer modne) uakseptable vendinger, enn å utfordre egen smerte mens en annen heller utfordrer smerten fremfor å forsvare det som muligens ville kunne oppleves som å sinke egen utvikling (om mulig). Dette kan være forklaringen på at sterke meningsutvekslinger tross alt finner sted også her inne om et tema som eksempelvis når mulige uttrykk for rasisme fanger oppmerksomheten.

I mindre grad synes mange å ta innover seg – om modningsnivået tilsvarer kun omtanke for nasjonens ve og vell - at uviklingen som gjelder menneskeheten ellers og den (smertelige) prosess denne gjennomgår nå ikke kjennetegnes i stor skala ved uttrykk som egosentriske holdninger spunnet ut fra å beskytte enkelt land ved å stenge ute mennesker som kan true en ønsket uforanderlig egenart, men snarere med nødvendigheten av å forberede og delta i tiltak som angår jordens fellesskap av land for å kunne løse problem som berører alle land om ett land skulle bli rammet hardt ja, kanskje på spesielt kritisk vis. Og dette kan innebære forflytninger av mennesker (frivillig selvsagt i den grad det å se seg nødt til å flytte over landegrenser er en frivillig sak).

Om vi så nærmer oss en åndelig forståelse av dette emnet kan vi si at den modningsprosess jeg har rettet oppmerksomheten mot egentlig er en prosess i fullkommengjørelse. Jeg har tatt med et sitat fra ‘Abdu’l-Bahá som forhåpentligvis oppklarer dette forholdet for leseren.

Med tanke på at ”rase” vel kan sies å være et noe belastet ord her på Verdidebatt - og som fort kan sende noen og enhver i skyttergraven om det skulle dukke opp i en tekst, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at ”rase” slik det dukker opp i teksten under tilsvarer den forståelse som vi vanligvis legger i ordet folkeslag – for eksempel som i ”Gjør alle folkeslag til disipler”:

Enhver ufullkommen sjel er selvsentrert og tenker kun på sitt eget beste. Men etter hvert som tankene utvider seg litt, vil den begynne å tenke på familiens ve og vel. Hvis dens forestillinger utvider seg enda mer, vil dens interesse dreie seg om medborgernes velbefinnende. Og hvis de fortsatt utvider seg, vil den tenke på landets og rasens ære. Men når forestillinger og oppfatninger når den høyeste utviklingsgrad og oppnår fullkommenhetens stade, da vil vedkommende være opptatt av menneskehetens foredling. Den vil da ønske alle mennesker godt og etterstrebe velferd og fremgang for alle land. Dette er et tegn på fullkommenhet.

(Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 69.)

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Forbrødring i enhet

Publisert over 9 år siden

I den senere tid med mange meningsutvekslinger – muligens også på ulike plan - mener jeg vagt å erindre at det er blitt trukket inn i forhåpentligvis avsluttede debatter betraktninger som går på hvor langt den kristne sivilisasjonen har kommet med dertil følgende påpekning som; … og hva har den muslimske kulturen frembrakt.

 

Det man ganske sikkert ikke synes å forutsette og heller ikke synes å ta i betraktning er de tilstander islam blomstret opp fra og de tilstander islam ble underlagt bare kort tid etter Muhammeds bortgang. For å belegge mitt poeng ser jeg meg nødt til å sitere Bibelen og håper at de som har valgt å lese dette innlegget så langt også leser det jeg tar med fra Bibelen og videre. Det er mer enn nok av kunnskapsrike skribenter her inne til å belyse en historisk tilnærming om de også ser til Bibelen før de legger ut om sin historiske kunnskap.

Finnes det virkelig andre grupperinger av troende i dag som har søkt til en profets guddommelig åpenbaring for så å oppleve at ånden i profetens budskap er blitt bekjempet av et ”vesen” som i bibelsk terminologi er gjort kjent som "dyret" med såpass dramatiske følger som beskrevet i Johannes’ åpenbaring:

Og jeg vil gi mine to vidner at de skal være profeter i tusen to hundre og seksti dager, klædd i sekk.

Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens herre.

Og dersom nogen vil gjøre dem skade, da går det ild ut av deres munn og fortærer deres fiender; ja, dersom nogen vil gjøre dem skade, da skal han drepes på den måte.

Disse har makt til å lukke himmelen, så det ikke skal falle noget regn i de dager de er profeter, og de har makt over vannene til å omskape dem til blod, og til å slå jorden med allslags plage, så ofte de vil.

Og når de har fullført sitt vidnesbyrd, da skal dyret som stiger op av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.

Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypten, der hvor og deres herre blev korsfestet.

Og nogen blandt folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav.

Og de som bor på jorden, skal glede sig over dem og fryde sig, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden.

-          To vitner som Muhammed og ’Ali. Med to vitner indikeres det fra hvilken gren av islam som er viktig å rette oppmerksomheten mot i den videre gang mot dommens Dag.

-          Kledd i sekk uttrykker budskapets innhold som ikke er nytt og annerledes enn tidligere budskap da det de to vitnenes vitnesbyrd selvfølgelig må overensstemme med foregående åpenbaringer.

-          Dyret er Umayyadene senere avløst av dyrets bilde; Abbasidene.

-          Deres lik på gaten vil si at religionen frarøvet åndens liv likevel ikke blir begravd og borte fra de troendes øyne og liv.

-          Den store by med ulike navn i åndelig mening er Guds religion hvis sentrale kjerne er Loven i det åndelige tempel som byen pulserer i forhold til, men som i ulik grad er blitt misbrukt av styresmakter opp gjennom historien derav ulike navn alt etter den profetiske vektlegging av misbrukets art og innhold. Se også i denne sammenheng ”Det nye Jerusalem” som etter nevnte1260 år kommer ned fra himmelen. Den nye religion med Loven fra Gud.

-          Tre dager og en halv dag er en annen måte å skrive 1260 dager som er et profetisk uttrykk for 1260 år.

Med de opplysninger jeg her har gitt skulle det være mulig å finne årstallet vi kommer til etter at de 1260 år er tilbakelagt. Vel og merke om vi tar utgangspunkt i islamsk tidsregnings begynnelse år 622 og tar hensyn til forskjellen i årets dager mellom sol kalenderen og månekalenderen ved utregningen.

Poenget med mitt innlegg er imidlertid å oppfordre til vennskapelig samhandling med alle trosbrødre – selvfølgelig også muslimene (araberne) som etter Abrahams dager bokstavelig talt kan benevnes som brødre i Troen ved deres felles opphav med jødene. Altså - tiden skulle virkelig nå være moden for sann forbrødring. I den anledning burde de som er bærere av den kristne kulturarv her til lands føle seg svært beæret over at så vel jøder som muslimer har valgt å bosette seg også i dette landet. Deres inntreden i det norske samfunnet er sannelig ett av mange sendebud om enhetens tid. Eller skulle nevnte kulturarvs bærere her til lands antyde fra usikkerhetens og angstens skjul å være seg tiltrukket av den tanke å ønske og bo i det eneste landet på jorden verken jøder eller muslimer finner levelige kår i. En slik realisering ville i så fall ha vært et rimelig sterkt signal utad om vi ikke også skulle stenge ute, men ta inn over oss så vel muslimenes som jødenes historie.

Et forhold vil jeg gjerne få poengtere avslutningsvis - om noen skulle ha unngått å merke seg det av innholdet i dette innlegget. En ting er å respektere muslimene som sådan. Deres tro er et anliggende mellom Allah og dem, men en eventuell ekspansjon av islam skjer uten mandat fra Muhammed da Muhammeds profettid er som nevnt 1260 dager som år. Hvilket altså ikke skulle være vanskelig å utregne med islamsk tidsregnings begynnelse i år 622 AD. Ja, man trenger faktisk ikke regne det ut. Det er bare å undersøke hvilket år 1260 etter den islamske tidsregning tilsvarer etter gregoriansk tidsregning. Det som nok er mer vanskelig å akseptere for de som søker tilhørighet til det kristne budskap er å ta inn over seg at når vitnenes tid er omme innledes dommens Dag som selvfølgelig også markerer slutten -ikke bare for islam, evangeliets tid og samtlige tidligere åpenbaringer som leder opp til denne Dag. I alle fall i følge Jesu ord; INNTIL ENDEN.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Lys for øyet

Publisert over 9 år siden

Det finnes vers i Koranen som benyttes for å begrunne BLINDT sinne og raseri når dette gir seg til kjenne i handlinger som egentlig bare uttrykker religiøs fanatisme.

 

Med dette mener jeg versenes betydning er utilgjengelig for den som ikke er opplyst versenes åndelige betydning. Det var i denne sammenheng Jesus eksempelvis helbredet de blinde. Dette ikke ment slik at Jesus ikke skulle være i stand til å gi en fysisk blind synet tilbake, MEN siden ånden ikke er underordnet en timelig sammenbinding av atomer som vitterlig gjelder for det fysiske øyets sammensetning - insisterer jeg på at dere holder fast ved den åndelige betydning av å helbrede blinde.

Det som gjelder for kristne så vel som for andre er selvfølgelig å møte religiøs fanatisme - som begrunner handlinger eksempelvis som kjent med vers fra Koranen – med et opplyst sinn og ikke falle inn i den samme BLINDE fanatismen bare med den forskjell at sinne, raseri og hat er byttet ut med angst, redsel og uvennlighet.

Det er da noe forunderlig om det skulle være tilfellet at ca 1 % av muslimene sympatiserer eller er i stand til å utføre morderiske handlinger i BLIND religiøs tro (som det for så vidt er nok av eksempler på) og om kanskje så mye som 99 % av kristne og andre underskriver den forståelse av Koranens vers som resulterer i grufulle handlinger – BARE med den forskjell at dette ikke utløser grufulle handlinger, men holdninger som kjennetegnes ved angst, redsel og uvennlighet (i ”99 % gruppen”).

Spørsmålet man sannelig så kan stille seg er: Hvordan blir man opplyst?

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Om avguderi

Publisert over 9 år siden

Ganske så nylig kom jeg med en kort utlegning (i en nesten like kort kommentar) av et vers fra Koranen. Verset angår Muhammeds sterke ord om å unngå innflytelse fra avgudsdyrkere og å gjendrive deres argumenter bestyrket med kraftens ånd i hans ord. Nettopp dette med avgudsdyrking sitter dypt hos enhver muslim som noe en ikke skal la seg influere av.

 

Avgudsdyrking var sentralt i konflikten som oppsto da maktutøverne - i tiden rundt hendelsen som markerer starten for islamsk tidsregning - oppfattet oppslutningen rundt Muhammed som truende for deres innflytelse og kontroll over klan og subklan samfunnene i Mekka, Medina og tilstøtende områder. Det var ikke en mulig aggressors militære slagkraft makthaverne fryktet med muslimene i starten, men at de stadig mistet makt, kontroll og innflytelse over de som søkte til Muhammed i stadig større antall og dermed svekket gjenværende klans styrke og tilhørighet ved å løsrive seg fra avgudsdyrkingens seige lim, men også at Muhammeds tilslutning i seg selv ekspanderte med utvidet innflytelse som resultat. Det var først når maktbalansen ble forsøkt gjenopprettet at forsvarsdelen fra Muhammeds side viste seg å bli en uoverkommelig hindring for de som ved flere anledninger angrep han og den voksende gruppen han forsvarte.

Det finnes innlegg og kommentarer her på Verdidebatt som formidler tilnærmet den oppfatningen at Muhammed nærmest skulle ha skiftet personlighet fra å være en stille, mild, kjærlighetsfylt og kontemplativ person før flukten for så og forvandles til en blodtørstig og hevngjerrig krigshisser etter flukten. Det en slik forfeilet forståelse synes å bygge på er ordvalg og sammenhengen disse ordvalg tilsynelatende synes å fremme i Koranen - som synes i mange tilfeller og tilnærmes på samme måte som en matoppskrift følges uten å ta i betraktning at dette dreier seg om hellig tekst hvis innhold ikke fremtrer med samme tydelighet for den ”blinde” som en matoppskrift for den seende.

Ikke ulikt en gammeltestamentlig språkdrakt videreformidler Muhammed sin åpenbaring i ord og vendinger med tydelig adresse til tema og hendelser i forsvarskrigene han ble tvunget til å involvere seg i av grunn som nevnt. Men innholdet i hans åpenbaring er ufravikelig tilkjennegivelse av det mandat han var gitt av Allah og han gjennomgikk ingen personlighetsforvandling som noen er tilbøyelig til å mene med henvisning til et for meg tydelig feiltolket skille i hans profetskap. Dette begrunner jeg i Koranens enhetlige budskap og gjennomgående tema som underkastelse ved Allahs vilje.

Tilbake til dette med avgudsdyrkelse. Som nevnt sitter advarslene i Koranens tekst om slikt svært dypt i muslimene. Tydelig kan enhver som vier dette forholdet oppmerksomhet se i moskeenes utsmykning og arabisk kunst ellers en plikttro avstandstaken til avbildninger som kan lede oppmerksomheten i retning av avgudsdyrking.

Om vi så tar for oss en situasjon en muslim i dag kan bli konfrontert med - gitt deres entydige forståelse at Allah er ÉN og at antall utover én mht Allah er å regne som uttrykk for avgudsdyrkelse; Hvordan kan det da menes at en muslim skal kunne ta inn over seg at frelsen er kun å finne hos en treenig Allah med Isa (Jesus) som hans enbårne kjødelige sønn? En godt integrert muslim i det norske samfunnet (gjerne en som fremviser litt nordnorsk mentalitet) kan da ikke foreta seg annet enn å klappe den sikkert oppriktig fortvilte troende (som vil omvende en muslim til en treenig Allah) på skulderen og med et vennlig smil komme med beroligende ord som: ”Så, så, så … det går nok bra til slutt skal du se.”

Avslutningsvis er det et annet forhold jeg vil sneie innom. Av det jeg har skrevet om avgudsdyrking må det vel kunne sies at de som forsvarer trykke- og pressefriheten vanskelig kan ha tatt inn over seg en muslims tilnærming av Koranen OM denne ”frihet” også innbefatter en soleklar rett til å trykke slikt som alle bør skjønne oppleves av en muslim som ekstremt nedverdigende fremstillinger av hans høyt elskede profet - uavhengig av eventuelt kulturelt relatert utvikling som kan ha forblindet øyne for denne mulighet til innsikt. Dette er på ingen måte skrevet som et forsvar for blind religiøs fanatisme - også uavhengig av hvor denne har sitt utspring og hvordan denne kommer til uttrykk.

Til de som forsvarer trykke- og pressefriheten i alle henseender er mine ord bare ment til ettertanke og formulert som: Hvilken frihet er det man mener å forsvare i trykke- og pressefrihetens navn OM det som kommer på trykk bevitner uvitenhetens fangenskap? Skulle det i så fall være frihet til å bevitne ens fangenskap. Det bør vel eksistere kledelig anstendighet også trykke- og pressefriheten kan iføre seg når situasjonen krever det eller innbefatter kledelig anstendighet for trykke- og pressefriheten også den selvfølgelige rett for de det gjelder til å vedbli i moten etter keiserens nye klær. Jeg antyder ingen nicab for pressens kledelige anstendighet.

Til dette kan tilføyes at med mindre man underlegger seg Guds vilje slipper en heller ikke fri fra uvitenhetens fangenskap. All jordisk kunnskap er ikke til hjelp for noen flukt i denne sammenheng. En dyktig journalists arbeid står sannelig ikke særlig tilbake mot en billedlig sammenligning med en dyktig kirurgs kunnskaps- og presisjonsnivå. Jeg mener IKKE neste utgave av Vårt Land behøver å bli noe stusselig lesning… om redaksjonene skulle ta nevnte billedlig sammenligning til etterretning.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Fæle grimaser

Publisert over 9 år siden

Jeg har nesten uunngåelig fulgt, om enn ikke engasjert meg i, den eller de debatter som preger de fleste tråder her inne den senere tid – mulige uttrykk for rasisme. Mange skolerte i skrivekunsten har formulert sine meninger, innvendinger eller bifall til det som uttrykkes. En dyktig skribent som Gule har tydeligvis øket temperaturen her inne de siste dagene.

Det refereres til definisjoner og utlegninger av hva rasisme er og disse holdes opp som negativer og sammenlignes med det som uttrykkes og er uttrykket og bifalt her inne. Jeg opplever at eksempelvis Gule holder en negativ av hva rasisme er opp for sine øyne med den ene handen og en negativ av ”Selvmordsparadigmet” eller det uttrykk Gule mener den tilkjennegir og bifalles i den andre handen. Så fører han negativene over hverandre og ser ikke noen vesentlige forhold å nevne som bryter med negativen av rasisme. Av dette trekker han sine slutninger.

Det er som om han kjenner rasisme definert og tilkjennegitt i en fæl grimase av et ansiktsuttrykk og mener å gjenkjenne grimasene når disse kommer til uttrykk som vist i debatten som springer ut fra nevnte bok – slik jeg opplever det. Det Gule ikke synes å vie særlig oppmerksomhet er årsaken til smerten som er å finne i det indre hos dem det gjelder.

Smerten hos den/de det gjelder synes å være så uutholdelig at man i stedet for en skremmende konfrontasjon med en sann lege - og frykten for utvetydige ord som; operativt inngrip og sterke medisiner i tillegg - tyr heller den/de smertelidende til det smertelindrende intellektuelle forsøk å skyve belastningene (å stoppe det som fremkaller smertene: ”fremmedkulturell innvandring med skremmende religiøs tro på kjøpet”) over på vitenskapen – og på den måten slippe unna med mer ubehag - da den enkelte mann og kvinne i gata ikke kan bli angrepet for det som sorterer inn under vitenskapen. Og det som vitenskapelig kan begrunnes bør da ligge til grunn for politiske beslutninger.

Siden Gule selv ikke tilkjennegir fæle grimaser i sitt ansikt kjenner han muligens ikke til smertene (i relativ grad) i det indre hos dem det gjelder. Jeg betviler ikke at en adekvat diagnose - fra en sann lege – kan stilles. Diagnosen vil tydeliggjøre hvorfor ”fremmedkulturell innvandring med skremmende religiøs tro på kjøpet” fremkaller smerte og grimaser i noen ansikt, (men ikke i et såpass uttrykksfullt ansikt som Gule fremviser). Dette er slik jeg opplever debatten.

Som jeg har skrevet er dette bare slik jeg opplever debatten(e) og ikke et grunnlag jeg ønsker å besvare eventuelle etterfølgende kommentarer på. Om noen finner noe å kommentere må det gjerne skje uten at jeg nødvendigvis deltar videre.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3448 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere