Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

I ånden

Publisert rundt 9 år siden

For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal opreise ham på den ytterste dag.

Da knurret jødene over ham fordi han sa: Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen,og de sa: Er ikke dette Jesus, Josefs sønn, hvis far og mor vi kjenner? Hvorledes kan han nu si: Jeg er kommet ned fra himmelen? Johannes 6:40-42.

Her er det tydelig at jødene oppfattet Jesu ord som om Jesus mente han var fysisk nedsteget fra himmelen - noe som også gjengitte spørsmålet tyder på. På samme måte som at den Jesus som hevdet han var livets brød selvfølgelig ikke var fysisk nedsteget fra himmelen, steg selvfølgelig heller ikke den oppstandne Jesus fysisk opp til himmelen igjen. Skulle noen tro at oppstandelsen så vel som Jesu oppstigning til himmelen angår hans fysiske legeme; hva er da forskjellen på den misforståelsen jødene den gang ga til kjenne og det eventuelt kristne i dag tror mht opp- og nedstigning - at Jesu oppstandelse og etter hvert hans oppstigning til himmelen skulle angå hans fysiske legeme?

Det som steg ned fra himmelen var Kristi ånd. Det som vendte tilbake til himmelen var rimeligvis Kristi ånd. Dette må selvfølgelig ikke oppfattes annet enn som et billedlig uttrykk for ånden stiger verken opp eller ned. Den er. I denne vår virkelighet knyttet jeg ånden til nevnte historiske hendelse. Av den grunn skrev jeg om Kristi ånd i preterium, men ånden er - som nevnt.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Kongesønnens bryllup

Publisert rundt 9 år siden

Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme. Matteus 22:2,3.

 

Hva kan årsaken være til at de innbudte prioriterte slik de gjorde og IKKE ville komme til bryllupet når kongens tjenere ble sendt ut for å be de komme? Vi må vel gå ut fra at selve innbydelsen var blitt gjort kjent god tid i forveien av sønnen, siden det var de innbudne - i første omgang - tjenerne skulle be komme. Kan årsaken være at tjenerne kom i kongens navn og ikke i sønnens navn. Dette er i så fall en årsak som høres helt merkelig ut, for Sønnen kunne vel ikke ha innbydd til bryllup om dette ikke var sammenfallende med hans Fars vilje.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Soning og straff, kjøtt og blod

Publisert rundt 9 år siden

Jeg ønsker å tydeliggjøre emner jeg har berørt i en dialog med Kjell Arne Norum etter hans innlegg: ” Liturgi: Bærer Jesus verdens synder?”.

 

 

Dette innlegget skriver jeg ikke for å oppfordre Norum til å fortsette en dialog han har fremsatt ønske om å avslutte – noe jeg selvfølgelig respekterer. Derfor dette innlegget og ikke en kommentar i en tråd under Norums innlegg. Det kan være greit for eventuelle lesere av dette innlegget også å se til dialogen jeg har nevnt som er å finne her.

Når det i Peters første brev står at Jesus overlot det (den urettferdighet han ble vist) til ham som dømmer rettferdig, så opplever jeg det som urimelig om Jesus skulle være pålagt synders soning som straff – han som var uten skyld. Dersom jeg (i min ufullkommenhet) og andre med meg skulle oppleve dette som urettferdig; hvordan skulle en da kunne tillegge fullkommenheten selv - Gud - en slik urettferdighet og hvordan kan en få en slik urettferdighet til å fremstå som rettferdighet? Nei, urettferdig var Jesu jordiske dom og urimelig er forståelsen av Jesu dom om skyld skulle være oppfattet som pålagt på han. Hvis det ikke var slik at skylden var pålagt han skulle ikke Jesus behøve å overlate til Han som dømmer rettferdig, men kunne i forvisning overlate til de skriftlærde og yppersteprestene å dømme han rettferdig eller troende to tusen år senere. Nei, noe helt annet er dommen over Jesus av Han som dømmer rettferdig. Skulle Jesus ha blitt pålagt skyld av Han som dømmer rettferdig (til troendes forståelse), er det vel et minimumskrav i rettferdighetens navn at det blir gjort kjent på hvilken måte skylden kan relateres til hans ord og gjerninger.

Jesu ord om å ete hans kjød og drikke hans blod er selvfølgelig fremkommet ved Den hellige ånd. Om ord fremkommet ved Den hellige ånd kan vi lese i Peters andre brev at intet profetord er gitt til egen tydning og profetord er ikke fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den hellige ånd. Konsekvensen av dette er at Guds etterfølgende sendebud oppklarer og oppfyller forrige sendebuds ord. Eksempler på dette er Moses oppfyllelse av Abrahams lovnader og Jesu oppfyllelse av Moses og profetene.

Ethvert sendebud fra Gud bærer verdens synd. Å bære verdens synd angår den situasjon et sendebud står i når et nytt budskap etter Guds vilje gjøres kjent. Et budskap som selvfølgelig har vært skjult for de fleste tidligere. Den uvitenhet, fanatisme, ignoranse og fiendtlighet et sendebud møter i en slik situasjon er å bære verdens synd.

Jesu soning av synd - etter forståelse av gammeltestamentlig handling for soning - som var ment for å gjenopprette paktsbalansen mellom Gud og mennesket. Sentralt i gjenopprettelsen av denne balansen var lammets blod – altså blod fra et uskyldig offer. I Jesu tilfelle besto hans uskyld i det han la frem av ord og gjerninger etter det hans Far ga han å fremføre. Han BLE IKKE ofret og VAR IKKE et sonoffer som resultat av et bevist offer av den gamle pakts håndhevere, men ble funnet skyldig uten å ha skyld av de som dømte han. Det er denne forståelsen - i ettertid - som angår Guds lam etter døperen Johannes profetiske ord. På sett og vis kan en si at Guds lam er til etterfølgelse og med det ble oppfyllelsen av et enhetlig paktsforhold med Gud videreført. Det er dette eksemplet til etterfølgelse som er den smale port inn til Guds rike.

Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal spotte ham og spytte på ham og hudstryke ham og slå ham ihjel, og tre dager efter skal han opstå. Markus 10:33,34.

Dette er vesentlig å være klar over. Det var først i ettertid at Jesu offer - under Den hellige ånds innflytelse - ble forstått som oppfyllelsen av den gamle pakt, og ikke på noe vis en bevisst handling fra nevnte yppersteprester og skriftlærde da Jesus ble funnet skyldig og korsfestet. Fjernt fra virkeligheten er det om noen tror at Gud skulle ha lagt skyld på Jesus. Korsfestelsen som resultat av en urettferdig dom kan ikke rettferdiggjøres. Det som rettferdiggjør er hans eksempel.

Når det så hevdes at Jesus er livets brød så er jo brød selvfølgelig ment metaforisk. Å ete Jesu kjøtt og drikke hans blod er og blir en intellektuell tilnærming i ånden. Dette om enn kirkens tilnærming har vært til minne med oblat og altervin. Av dette er det å forstå at Jesu fysiske kjøtt og blod for troende (og ”ete”) må forstås som et intellektuelt inntak av noe og hva annet kan dette noe være for troende å innta (ete) enn hans evangelium vitalisert ved Den hellige ånd som blodet. Sier man at nevnte kjøtt og blod kun angår oblat og altervin til minne om Jesu fysiske eksistens, har man lukket forståelsen til kun å angå en kirkelig handling på det ytre plan – noe som ikke nødvendigvis fører til en intellektuell berikelse i ånden (selv om denne handling måtte bli gjentatt i enda to tusen år til). Den oppklarende forståelsen - at Jesu kropp som hans evangelium etter inntaket er blitt ett med den troendes ”kjøtt” (som en ”i åndens kropp” fremkommet ved sjelsevnenes intellektuelle tilnærming av evangeliet) vitalisert ved Den hellige ånds livgivende kraft som muliggjør eksempelets etterfølgelse. Den livgivende kraft kommer ikke fra kroppen (Jesu evangelium), men er uløselig forbundet med evangeliet og er den vitaliserende kraft i ord og gjerninger gitt han å fremføre av Faderen. Dette er vesentlig å være klar over på denne dag da Jesu ”legeme” hans evangelium ER oppstanden i Guds herlighet.

For de som følger hans eksempel gjelder det selvsagt å fremføre ord og gjerninger etter Faderens vilje like til den fysiske død – når enn denne måtte komme til hver enkelt. Skammelig fjernt fra å følge Jesu eksempel er det å benekte Faderens vilje når denne er gjort kjent for en. For meg er denne vilje nå gjort kjent ved Guds herlighet – Bahá’u’lláh. Her i ligger oppfyllelsen av Jesu eksempel da han sa at den som tror på han skal også gjøre de gjerninger han gjorde og større enn disse; ”for jeg går til min Fader.” Her i finner troende sann oppstandelse på den ytterste dag - modenhetens dag. Den som søker til Guds herlighet vil bli herliggjort.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Rettferdighet

Publisert over 9 år siden

Å være rettferdig er den høyeste egenskap noe menneske kan besmykkes med.

Den er som den mest verdifulle edelsten av guddommelig egenskaper. Rettferdighet gitt av Gud bør ingen troende (eller ateister) overse da dens verdi veies så vel i himmel som og på jord. Derfor ga Faderen Jesus i hine dager disse ord å fremsi:

Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham. Markus 12:17.

Også på denne Dag som på Dagen for Jesu ord besmykkes den troende med rettferdighet om han gir Gud hva Guds er og ...

Ingen bør oppfatte rettferdighet som et stempel bare anvendt i til dels lukkede rettssaler ved lovbrudd eller der parter er uenige om fordelig. Nei, heller er det slik på denne Dag at rettferdighet er den mest fremtredende egenskap som fremskynder enhet blant menneskene. Jeg vil også minne om versene Matteus 13:41-43:

Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!

---

O ÅNDENS SØNN!

Høyest av alt elsker Jeg rettferdighet; vend deg ikke bort fra den hvis du søker Meg, og forsøm den ikke, så Jeg kan ha tillit til deg. Ved dens hjelp skal du se med dine egne øyne og ikke gjennom andres øyne, og få visshet ved din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap. La ditt hjerte dvele ved dette – hvorledes du bør være. Sannelig, rettferdighet er Min gave til deg og tegnet på Min kjærlige omsorg. Vend derfor ditt blikk mot rettferdigheten.

Bahá’u’lláh, i De skjulte ord av Bahá’u’lláh, nr. 2 (arabisk).

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Morgenstjernen

Publisert over 9 år siden

Hva vil det si at morgenstjernen går opp i menneskers hjerter – eller som det står i Peters Andre Brev: ” … inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter.” (1:19)?

Dagen er skrevet i bestemt form entall. Det er selvsagt ikke å forstå slik at dagen er ment som en hvilken som helst ukedag enhver troende kjenner seg inspirert til å uttrykke sin personlige frelse, men refererer til en åpenbaringsdag. Grunnen til det er at når morgenstjernen går opp i hjertene må dette være å forstå som Jesu gjenkomne ånd som går opp i hjertene. Før morgenstjernen går opp i hjertene må nødvendigvis hjertenes ”status” heller sies å bære preg av nattens mørke som tilkjennegir seg med frafall av forskjellige årsaker som antydet i Andre Tessalonikerbrev 2:3 med referanse til Daniel 9:24:

La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn.

Med referanse til:

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Siden ordene om morgenstjernen ble tilgjengelig ved Jesu første komme angår ordenes oppfyllelse rimeligvis hans gjenkomst.

Jesu ånd uttrykkes i Johannes’ Åpenbaring (22:16) som: ”Jeg er den klare morgenstjerne” og hjertenes tilkjennegivelse i en for menneskeheten enhetlig tiljubling av dennes tilsynekomst kan kun skje i tiden for hans gjenkomst - slik ånden vitaliserte disiplene ved Jesu første komme. Av det jeg har skrevet er Jesu gjenkomst etter min forståelse uløselig oppfylt med Báb som ofret seg på Sønnens vis for Faderens tilsynekomst tilkjennegitt i Bahá’u’lláh – Guds herlighet.

Om noen vil innvende at ikke mange enhetlige tegn i menneskeheten har vist seg i tiden etter 1844, er mitt svar at dette kun må tilskrives menneskene selv og ikke morgenstjernens tilsynekomst hos de som har våknet og bejublet den nye Dag. Hadde troende ikke latt seg forføre av mennesketillagt tro ville muligens heller ikke frafallet kommet som kjent, men disse to gjenstridige posisjonene som menneskene synes for alt i verden IKKE å ville forlate er i dag til stor forsinkelse for tilsynekomsten av Guds rike. Dette er imidlertid et forhold mellom Gud og hvert enkelt menneske som er ansvarlig alene for sitt liv.

Min henvisning har jeg fremført nå over flere år og blitt møtt med likegyldighet, skuldertrekk, religiøst tøv og manglende interesse eller interesse kun for egne prosjekt  og gjøremål. Dette berører egentlig ikke meg for min henvisning hadde ikke vært mulig uten Guds innflytelse og beror ikke på en personlig tilfredsstillelse. Fra kristent hold har jeg blitt møtt med ord som falske profeter og djevelens forførelse. Og dette kommer fra troende som etter å ha skrevet slike ord ikke en gang rekker å blunke før de folder sine hender og fremføre denne bønnen:

Derfor skal I bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; gi oss idag vårt daglige brød; og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. Matteus 6:9-13.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere