Svein Ole Hansen

Alder: 63
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er et medlem av det internasjonale bahá'í-samfunnet.

Følgere

Til israelerne og palestinerne

Publisert rundt 3 timer siden

Mitt råd er én stat med ett selvstyrt område for den mindre bror. Det sømmer seg dårlig at to brødre begge kan stille med våpen som kan rettes mot hverandre og tilspisse en tenkt fremtidig uenighet mellom dem.

I seg selv er militær konflikt et onde. I dette tilfellet vil konflikt være nærmest tragikomiske - med tanke på områdets del av Midtøsten og jorden for øvrig. Heller bør den mindre bror vise slik tillit at den større bror kan innfri beskyttelse for dem begge - at de begge lever i trygghet med hverandre. Og at de ellers kan ha en gjensidig dialog og respekt for hverandres ve og vel.

Dersom forhandlingene rundt fordeling av landområder mellom brødrene skulle resultere i en avtale noe sånt som at den større bror sitter igjen med ett landområde tilsvarende som fra Atlit Interchange og til medregnet Ramat David; videre fra Ramat David (nogenlunde parallelt med kystlinjen) til og med Ma'lot-Tarshiha; og videre igjen (nogenlunde parallelt med grensen mot Libanon) til å ende opp med å dele Nahariya i to deler, ville dette utgjøre et landområde som ikke er synlig på verdenskartet - annet enn som et nærmest lite punkt med trykksverte for den skarpsynte med lupe. Her er det altså snakk om et landområde som befinner seg nærmest innenfor fire lyskryss. For Gud vil dette ikke være til hinder fra å gjøre Israel til: 


- Et land som raskt vil kunne utvikle seg til en handelspartner av dimensjoner, og som alle forente nasjoner vil søke å inngå handelsavtaler med. 

- Å bli et kunnskapens frukttre og en ydmykhetens og nøysomhetens grønnsaksåker som jordens unge mest av alt vil søke og høste fra.

- En ingeniørkunstens verdensmetropol.

- En oase med himmelsk vann som springer ut fra Berget og sildrer ned Karmelfjellet for å vitalisere åndens rosenhave hos de som bor i landet, men også hos de som strømmer til som pilgrimmer fra all verdens folk og slekter. 

  - En økonomisk støtte, utvikler og venn for de mindre bemidlede av verdens land. 

- En konflikt- og problemløser som jordens statsledere vil søke å rådføre seg med. 

Og til sist, men av tilsvarende høy verdi som nevnt: 

- Å bli en sann hjelper og velgjører for alle sine storvokste brødre. 

Det vet jeg vil glede Faderen.


Jeg er ikke bekymret for israelerne og eretz Israel om en fordeling av landområder skulle bli som nevnt. Min bekymring vil gjelde palestinerne. Når palestinerne virkelig forstår, og tar inn over seg det verdenssamfunnet er i ferd med å se, og som endelig synes å være nær oppfyllelse med Det hellige land, vil deres forhandlere og de som underskrev avtaler - etter en fordeling som nevnt - ønske at de kunne skjule seg under gressets røtter ute på markene. Jeg gjentar og vektlegger; vel å merke under forutsetning at eretz Israel skulle bli noe slikt som nevnt over. Til israelerne vil jeg si: Ikke  bekymre dere og kaste bort tid med mye oppmerksomhet og interesse over Israels landegrenser - slik de er i dag og vil bli i fremtiden. Det hellige land er langt mer omfattende enn noe av det dere ser i dag. La derfor ikke palestinerne sitte igjen med så lite at de allerede nå blir fraskrevet fra å gi sitt bidrag når den tid kommer.


Med vennlig hilsen 

Svein-Ole Hansen

Gå til innlegget

Fremmed venn og bror

Publisert 3 dager siden

Aldri skal jeg søke eller fristes av en talerstol. Stå der og se mennesker sitte stille i timesvis med hendene i fanget eller på sine lår mens de hører på meg med halvåpen munn - og de fleste med lukkede øyne i tillegg. Heller ikke vil jeg søke å heve meg over min neste så mye som tykkelsen på et A4 ark. Men jeg vil gjerne glede meg over å få stå på samme grunn med de som møter blikket mitt og smiler til meg før de haster videre til alle sine gjøremål.


Israeleren er å ligne med en vis gammel mann. En dag ser jeg han på gaten. Jeg ser at kroppen hans er bøyd og ansiktet er sorgtynget. Så stopper jeg han og spør: Hvor er ditt hjerte min venn? Han ser på meg med undring og sier: "Mitt hjerte er selvsagt i Jerusalem." Hva gjør deg så sorgtynget og trist,? spør jeg videre. "Jerusalem er en splittet og stridens by, og det sliter byen og meg mot graven," sier han. Da sier jeg til den vise gamle mannen: "Slipp din bror inn i ditt hjerte - ikke stykkevis og delt, men fullt og helt - så skal du få et nytt og strålende hjerte - mer vitalt og sterkere enn noen gang tidligere". Den gamle vise mannen retter seg sakte opp, blir stille og ser granskende på meg, men så brer smilet seg over hele ansiktet hans. På ganske så kort tid er det som om han er blitt godt over tre tusen år yngre. Etter hvert er det som om han allerede er begynt å fylle ut en meterlang gjøremålsliste i sitt indre bak nærværets forheng i det ytre. "Neste år i et nytt, vakkert og fredfylt Jerusalem" sier jeg og smiler. Han smiler og ler hjertelig - slik venner gjør.

Den kristne er å ligne med et barn som tillitsfullt forholder seg til mye rart og forskjellig som det dels hører og som det dels finner på selv. Barnet går og bærer i sin høyre hånd en liten koffert som kun inneholder en velkjent bok. En dag møter jeg barnet og slår følge med det et stykke på veien. Jeg spør barnet: Hvor og når oppnår du hvile? Og barnet svarer: Jeg hviler ikke før jeg er hos min Far og riket hans her på jorden som i himmelen. "Det er her og nå," sier jeg. Er du min Far, spør barnet meg. "Nei, jeg er ikke far til noen. Etter meg kommer ingen barn - bare voksne modne mennesker," sier jeg og fortsetter: Jeg er en tjener og bror som deg. "Vil du si meg noen ord fra Gud", sier barnet videre. "La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til." I det jeg fullfører ordene strekker barnet en liten, men kjølig hånd mot min hånd. Jeg varmer hånden til barnet en stund, men så sier barnet at det ønsker å sitte litt for seg selv. "Fint å få være sammen med deg," sier jeg og vinker . Barnet smiler og vinker tillitsfullt tilbake - som til en bror og venn.

Muslimen er å ligne med ei kvinne som vandrer omkring ute i ørkenen. En dag snur jeg meg og ser tilbake i det jeg tenker på fremtiden. Jeg ser at mine fotavtrykk fort blir utydelige i den tørre ørkensanden. Så går jeg videre og kort tid etter ser jeg den mystiske, men vakre kvinnen jeg leter etter. Hun kommer fra dit jeg søker. Jeg stopper opp og ser at avstanden mellom oss minker. I et uttrykk utsprunget veldig lokalt med opprinnelse i en for henne fjern kultur, prøver jeg å innlede mitt ærend i det hun er tilstrekkelig nær. Jeg sier: "Kan det virkelig være levelig for en vakker kvinne her ute i ørkenen nå". Kvinnen snakker ikke til fremmede og viser det med å dra et løsere tøystykke fra sin bekledningen rundt hodet strammere rundt sin nese og munn. Med skarpe og vakre øyne ser hun til siden uten å bevege hodet og studerer meg i det hun umerkelig går saktere. Rett før hun passerer meg sier jeg: "Herren er steget ned i Det nye Jerusalem og har ventet lenge på deg." I det jeg begynner å gå - for å vise min respekt- fortsetter jeg: "Din flukt ute i ørkenen er over." Kvinnen vet det ikke, men jeg ser henne uten å snu meg tilbake. Hun stopper opp, snur seg og prøver å skjule at hun ser etter meg. Men jeg hører tankene hennes: Hvem er han? Kan en fremmed være pålitelig.


Med vennlig hilsen

Svein-Ole Hansen

Gå til innlegget

Ennå har jeg mye å si dere

Publisert 5 dager siden

Torkild Masvie har skrevet et interessant og velskrevet innlegg som ble publisert 15. mai 2020 her på verdidebatt.no. Nå er jeg usikker på om det er noe jeg har skrevet tidligere på samme nettsted som har medvirket til hans innlegg.

 I alle fall har jeg skrevet ganske mye om begrepene Sønnen og Faderen de siste ti årene her på verdidebatt.no. Og sannelig er jeg her igjen. Jeg håper Masvie ikke blir oppgitt over mitt innlegg om han ikke skulle ha hatt noe fra mine innlegg i tankene da han skrev sitt innlegg.

Når det gjelder innledningen i hans innlegg ble forståelsen de gamle rabbiene og kirkefedrene hadde av Salomos Høysang nevnt. Om vi kan være litt dempet med å fronte begrepsbruken (Faderen og Sønnen) for hardt innledningsvis, er jeg ikke så sikker på at det egentlig var så stort skille mellom de gamle rabbiene og kirkefedrene om forholdet forstått med Salomos Høysang.

Kirkefedrene forsto Salomos Høysang som forholdet mellom Kristus og kirken. Det ble også nevnt at de gamle rabbiene forsto Høysangen som forholdet mellom Gud og hans folk. "Gud og hans folk" er en mye mer nøyaktig beskrivelse i denne sammenheng enn Kristus og kirken etter min mening. Spesielt om en oppfatter Guds folk som folk som søker Gud og ikke bare mer avgrenset som Guds utvalgte folk, noe som peker til en annen sammenheng. For med Kristus og kirken må en ta med at Kristus (forstått som den salvede - en tittel gitt Jesus) ikke sa noe av seg selv, men sa og gjorde det Faderen ga ham å si og gjøre. 

Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. Johannes 8:28.

Altså var Sønnen en formidler i ord og handlinger av en vilje som ikke hadde sin opprinnelse hos han (Kristus), men hos Faderen som på den tid ikke hadde manifestert seg for oss, men var hos Gud i Det mest opphøyde. Kristus var den som uttrykte og innvarslet Faderens vilje og komme. Fra den tid og til i dag kan vi nå se de to begrepene Faderen og Sønnen sammen på en mer oppklarende måte. Den som ikke gjør noe av seg selv, kan selvsagt ikke sidestilles med Gud selv som nettopp er livets opphav og virkeliggjør av seg selv. Jeg tenker selvsagt på sidestillingen kristne gjør med treenigheten.

Avklaringen er tilstrekkelig her og tydelig gjort til kjenne i mange vers fra den nyere del av Bibelen.

De gamle rabbinerne på kirkefedrenes tid var selvsagt kjent med følgende profeti fra profeten Jesaja:

For et barn er oss født,

          en sønn er oss gitt.

          Herreveldet er lagt på hans skulder.

          Han har fått navnet

          Underfull rådgiver, Veldig Gud,

          Evig far, Fredsfyrste. 9:6.

Her er begrepet far brukt igjen, og det på et langt tidligere tidspunkt enn Jesu åpenbaring. Jeg kan ikke forstå at det skulle være noen tvil om at titlene nevnt i vers 9:6 hos Jesaja gjelder en Menneskesønn som på ett eller annet tidspunkt i historien - etter Jesajas tid og etter Guds Sønns tid - ville komme til å manifestere Guds vilje. Dette om verset profeten ga skulle kunne bli regnet som pålitelig og sant - og det er det. Man kan ikke bare akseptere begrepet far, men ha seg frabedt at forståelsen av begrepet impliserer et avkom, og at far ikke skulle kunne tilkjennegi seg selv på et senere tidspunkt etter sønnens tilsynekomst. Vel, man kan sikkert hevde det, men særlig interessant er det ikke i dagligtale som i denne sammenhengen.

Bibelversene jeg til nå har tatt med samt det jeg har skrevet avklarer tilstrekkelig profetnivået - der en Menneskesønn er. Om en Menneskesønn blir titulert Veldig Gud, Evig Far - og før det Guds Sønn for den saks skyld - så betyr ikke det at en Menneskesønn er Gud selv eller at en Menneskesønn tilkjennegir Guds innerste vesen eller (måtte Gud tilgi meg) skulle kunne være sønn av Gud selv. Det betyr "bare" at det Menneskesønnen åpenbarer etter Guds vilje - når tiden er for det - er så omfattende, betydningsfullt, storartet og samlende at titlene er dekkende for respektive åpenbarere med deres budskap som har utgjort og nå utgjør føden for vår enhetlige vandring på Guds vei.

Gud er Den for oss evig opphøyde, hellige og skjulte komponist, orkestrerer, dirigent - og uendelig mye mer - som fullkommengjør en Menneskesønns fremførelse for våre ører og øyne til fastsatte tider - og slik har det alltid vært, fortsatt er og vil fortsette å være. Ordene jeg bruker bør selvsagt forstås metaforisk og ikke at Gud er en komponist, orkestrerer og dirigent slik ordene brukes i vår dagligtale.

Det er ikke tilstrekkelig med tegn og mellomrom til å skrive så veldig mye mer denne gangen. Ett for meg viktig avsnitt vil jeg gjerne prøve å få med.

Fra Adam og til Kristus har det vært en lang rekke med veiledende, dynamiske og progressive åpenbaringer fra Gud. Fra kristent hold (etter en "nedspikket" teologi til bare Kristus og kirken står igjen) kan det lett oppfattes som at det mange kristne tilkjennegir er at all guddommelig åpenbaring er avsluttet med Kristus. Her er min oppfatning at troende hevder det kun er Kristus og kirken som skulle utgjøre det eneste sanne - les misjonering blant arabere, israelere og andre nå. Det dynamiske og progressive på profetnivået synes kristne å ha forlenget til et stillestående og oppsmuldrende anliggende på de troendes nivå. Dette er tilnærmet å forstå som at mange kristne krampaktig prøver å kile seg mellom Gud og Menneskesønnen, og holder Kristus som et teologisk gissel til deres krav er innfridd. Er det virkelig slik Guds plan var ment å bli videreført. Nei, her er virkelig Guds tålmodighet og nåde synlig for alle som ser.

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Johannes 16:12-14.

Med vennlig hilsen Svein-Ole Hansen

Gå til innlegget

Herlighet i skyen

Publisert 26 dager siden

"For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort" (Matt. 16:27). Versets innhold er tydelig gitt med forventning om en fremtidig oppfyllelse. Oppfyllelsen vil da selvsagt peke tilbake til versets opphavelege ekthet. Tilsvarende innhold er også å finne hos evangelistene Markus og Lukas

Fra Koranen, sura 33:40: 

"Muhammad er ikke far for noen av dere, men Guds sendebud og profetenes segl. Gud kjenner til alle ting". 

Sura 33:40 viser med tydelighet at det ikke siktes til profeten Muhammed med oppfyllelsen av profetien fra Matteus Evangelium som nevnt.

Ingen sendebud fra Gud er sendt mellom Jesus og Muhammed. Oppfyllelsen av profetien "for Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet..." må derfor etterfølge profetenes segl - Guds sendebud, profeten Muhammed.

Profetenes segl om profeten Muhammed er ikke en uoverkommelig sperre i denne sammenheng. Nevnte tittel er faktisk veiledende for å forstå oppfyllelsen av et komme av Herrens dag.

Mye vakkert og opplysende er nå åpenbart oss om betydningen av profetenes segl. Jeg nøyer meg med å antyde at når det profetisk segl er satt, kan bare Morgenstjernens selvoppofrende lys innlede demringen av Herrens dag. Dette etter at profeten Muhammeds tilmålte tid på 1260 dager er over - ett år for hver dag.

I tidligere hellige skrifter - som med visshet er tilgjengelig for oss i dag - kan vi finne fremadskridende åpenbaringer med ledelse og profetier. Alltid har profetene kommet med budskap tilpasset mottakernes økende mottakelighet, nivå av modning og kulturelle betingelser. Les Johannes 16:12: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå."

Fremadskridende åpenbaringer fra profetene har tydeliggjort et fremtidig komme av Guds store dag. En dag for å samle alle folkeslag på denne jord og en dag for å gjenopprette det tapte. Dette uttrykt i ulik styrke og i forskjellige ordelag og billedlige fremstillinger fra profet til profet - alt fullkomment oppfylt etter Guds vilje. Herrens dags komme - også nevnt som oppstandelsens dag og dommens dag - har vært stammen i treet av all guddommelig profeti - til og med profeten Muhammed.

Skyen som innhyllet Herrens herlighet var for jødenes øyne i deres helligdom når de rastet og lettet når de vandret under ledelse av Moses. En ledelse i forventning og visshet om det lovede land de skulle få, samt profetier til oppfyllelse om ledelsen videre etter Moses. Situasjonen for dagens israelere - synlig for jordens innvånere - viser at hjemkomsten med Herrens ledelse og påkallelse fra helligdommen av enhet i skyen for deres øyne nå er oppfylt. I enhetens helligdom venter Herren tålmodig på at hele menneskeheten vandrer ham i møte.

Forventningene om et fremtidig komme av dagen for Herrens herlighet ble ytterligere forsterket med Jesus og hans gode budskap. I hans åpenbaring, åndelige karakter og egenskaper ble Ånden tilkjennegitt som ledelse for alle folkeslag å vandre videre i forventning og visshet om at dagen ville komme og at bønnen (Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme...) ville komme til å bli oppfylt. For som Sønnen forholdt seg til sin Far ble eksemplet gitt for alle troende å bevege seg inn i Faderens rike.

Om oppstandelsens dag er det åpenbart i Koranen (Sura 75:22-25): 

 På den dag finnes strålende ansikter

som ser på Herren,

og på den dag finnes ansikter som er formørkede,

så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.

Aldri tidligere i vår historie har det guddommelige daggryet kommet med større styrke, intensitet og fylde enn denne Herrens dag. Og aldri tidligere har trengselen vært større, fordampingen fra jordisk vann vært mer intens, himmelen så formørket av tunge skyer og villfarelsens handlinger vært mer vanærende for vår art. 

'Sky' i denne sammenheng er selviske ønsker og valgene mennesker foretrekker som hindrer dem i å skue Herrens herlighet. Fra sura 2:87: "... . Er det ikke slik at hver gang et sendebud kommer til dere med noe dere ikke liker, så opptrer dere hovmodig, beskylder noen av dem for løgn og dreper andre?" 

Knyttet til Guds sendebud kan 'sky' også angå opphevelse av lover etter tidligere guddommelige dispensasjoner og innføring av nye lover. Dette kan for mange medføre et uoverkommelig stengsel. Tilbøyeligheten å rangere Guds sendebud som har vært høyere enn en daggryet for et nytt Guds sendebud synes for meg å være en fellesnevner for alle folkeslag.

Til sist tar jeg med at 'sky' også kan brukes om en hindring eller sperre mange har fra å skue udødelig skjønnhet i forbindelse med et dødelig menneske som lever under ytre begrensninger som spise, sove, våkne, fattigdom, rikdom, sykdom osv..

Profetiene om Herrens dags komme med tunge mørke skyer er oppfylt. Nådige Gud, finnes det noen som venter på mørkere skyer (om mulig) enn skyene som kom og formørket himmelen i innledningen og i fortsettelsen av denne store Herrens dag. Nå er det tid for å søke bort fra alt overhengende som formørker ansiktene. Tiden er nå å gå ham i møte slik at vi alle kan vise strålende ansikter som ser på Herren.


Med vennlig hilsen 

Svein-Ole Hansen

Gå til innlegget

Trellbundet til byen Jerusalem

Publisert 4 måneder siden

På denne Herrens dag er det sanne og levende israelere som går foran sitt folk ut av trelldommen i byen Jerusalem og overlater byen til de som bestyrer tempelhøyden og moskeene der. Ved denne utgang forlater ikke israelerne Jerusalem uten at Det nye udelelige Jerusalem, som er sendt ned fra det opphøyde, heler deres kropper, fyller deres hjerter og vil være hos dem for alltid.

Folket Gud valgte, Israels barn, er igjen samlet i deres land. Og det er ikke tilfeldig. Noen slekter av jødene forlot aldri området som i dag utgjør landet Israel, men de fleste av de som i dag er israelere kom tilbake - etter opprettelsen av staten Israel - enten fra folkeslagene deres forfedre historisk ble fordrevet til, fra lidelser knyttet til spredning i utlendighet eller fra land deres nære forfedrene valgte å flykte til.

Jeg nevnte 'folket Gud valgte', Israels barn. Tiden er moden for en tilnærming av dette forholdet. I et stort geografisk område av Midtøsten utgjør Israel en betydelig forskjell fra nærliggende land med muslimsk dominans. Ja, nærmest som en oase i et ørkenlandskap. Hvorfor skriver jeg det slik?

Bevisstgjøringen av progresjonen i guddommelig åpenbaring som forholdet mellom tidligere tiders profetier om Herrens dags komme (også nevnt som oppstandelsen dag og dommens dag) og den sanne oppfyllelse, synes nå å være et "fordampet" eller grovt misforstått anliggende hos muslimer flest. 

Klarest kan dette eksemplifiseres ved herolden Bábs martyrdød, og med han forfølgelse og martyrdød for mange troende etter hans komme og åpenbaring. Videre til Bahá'u'lláh som Báb forutså skulle komme. Bahá'u'lláhs forvisningen fra Tehran til Bagdad og videre til Konstantinopel (Istanbul) og Adrianopel (Edirne). Forvisningen av  Bahá'u'lláh med familie endte i fengselsbyen Akko (Akka) i tiden for utfasingen av Det ottomanske riket. Nevnes bør også forfølgelser og frarøvelser av menneskerettigheter bahá'íene i Iran fremdeles opplever.

Betydningen av det jeg ekstremt kort har antydet over er naturligvis vanskelig å ta inn over seg for israelere flest i dag. Spesielt om en knytter Bahá'í Troen med det administrative setet (Rettferdighetens Hus) i Haifa som oppfyllelse av forventningene knyttet til deres hellige skrifter. Ikke desto mindre er faktisk staten Israel i dag beskytter av Bahá'í Troens eiendommer og hellige steder innfor dens grenser. Og med denne beskyttelse viser israelerne gryende for all verden hvorfor de ble utvalgt.

Den religiøse tilnærming og praksis i byen Jerusalem i dag bærer ikke spesielt preg av guddommelig oppfyllelse og åndelig vitalitet. Jeg tenker på israelernes nærværelse i nevnte by. For meg fremstår Jerusalem nå som en fordums Egypt for israelerne. De synes å være trellbundet i håpet om en oppfyllelse som aldri vil finne sted der. Tempelhøyden er plombert og vil aldri bli åpnet for den oppfyllelse de søker. Det har Gud sørget for under Dyrets tid. 

Det sømmer seg dårlig for et guddommelig utvalgt folk å stå som uttørkede beinrangler ved Vestmuren i det de fremfører bønner om gjenreisning av tempelet - all den tid oppfyllelsen er etablert innenfor deres landegrenser.

 Moses førte ikke jødene ut av trelldommen i Egypt for at de skulle ende opp med å søke en selvpålagt trelldom i byen Jerusalem på Herrens dag. Tenk på Salomo som fra det opphøyde kan betrakte trelldommen til dagens israelere. Han kan med rette se at israelerne ikke synes å være vitale nok til å komme nærmere storheten i Herrens dags oppfyllelse enn til støttemuren som står igjen etter det som en gang var.

Jødene som utvandret fra trelldommen i Egypt var ikke bundet til en mange tusenårig tradisjon med feiringer og markeringer. De gikk i tillit til at gudsordet ledet dem inn i det som for dem den gang var en fremmed, ukjent og usikker fremtid - dog med store lovnader. Storheten i oppbruddet og utvandringen datidens jøder gjennomførte er blant de viktigste feiringer mange av dagens israelere har. Om bare dagens israelere kunne se at de også står foran en utvandring som vil bli uhyre viktig for oppblomstringen hos fremtidige generasjoner av israeleres tro, liv og guddommelig tilhørighet.

På denne Herrens dag er det sanne og levende israelere som går foran sitt folk ut av trelldommen i byen Jerusalem og overlater byen til de som bestyrer tempelhøyden og moskeene der. Ved denne utgang forlater ikke israelerne Jerusalem uten at Det nye udelelige Jerusalem, som er sendt ned fra det opphøyde, heler deres kropper, fyller deres hjerter og vil være hos dem for alltid.

Det jeg har skrevet er godhetens stav som slåes mot den som leser. Med min hånd har jeg vist vei.


Med vennlig hilsen 

Svein-Ole Hansen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2325 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1868 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1108 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 900 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere