Svein Ole Hansen

Alder: 61
  RSS

Om Svein Ole

Jeg er en bahá'í

Følgere

Lukkede hjerter

Publisert 6 måneder siden - 127 visninger

Hva er de kristnes begrunnelse...

For kristne er det selvsagt essensielt å tro på Jesu ord. Dermed burde også de kristnes hjerter være fylt med lengsel til oppfyllelsen av hans profetier. Ikke minst burde lengselen gjelde for Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet - som i oppfyllelse ikke kan være noe mindre enn innledningen på Herrens dag eller Dommens dag. Hvorfor er denne lengselen nærmest fraværende i de kristnes hjerter - som hjelpeløst dødt å regne for søken etter oppfyllelse - og som lukket for Åndens helende imøtekommenhet?
Hvorfor mener kristne at Jesus skulle bifalle at nevnte profeti ikke skulle komme til oppfyllelse i de kristnes hjerter?
Ser ikke de kristne at de ikke er i en overordnet stilling til å velge seg noen av Jesu ord, men samtidig se bort fra andre av Jesu ord.
Hva er de kristnes begrunnelse om de avviser denne tavlen til dem?

Når kristne nevner Gud og Guds kjærlighet, kan det være at de også uttrykker et boforhold som hjertene ikke synes å være klargjort for. Hvem ønsker - på denne Dag - å vise Ånden et hjerte som ikke er klargjort og dermed ubeboelig for oppfyllelsen av Jesu ord?

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Der gribbene samles

Publisert 7 måneder siden - 216 visninger

Han var kjent for sin medfødte kunnskap, rettferdighet som strålte gjennom hans personlighets mildhet, hans indre ro og styrke, innsiktsfulle klarhet og hans vesens tiltrekning. Hans åpenbarings storhet hadde et grensesprengende innhold. Ved hans proklamasjon ble trompetstøtet utløst. En ny Pakt fra Gud var trått i kraft.

En svært spesiell henrettelse ble gjennomført 9 juli 1850 e.kr. - i Tabriz, i daværende Persia - nå Iran. Det blir for mye i dette innlegget å gå i dybden om hovedpersonen, innledende omstendigheter, skrifter, personregister osv,osv. Det vil føre innlegget langt ut over rimelighetens grenser. Jeg ønsker å begrense innlegget til litt bakgrunnsstoff, men stort sett holde innlegget med kurs lagt inn etter overskriften.

Fra den 23 mai 1844 og videre i sitt korte liv, gjorde en manufakturforhandlers sønn ved navn * Siyyid ‘Ali-Muhammed (født i Shíráz, 20 oktober1819) krav på ikke mindre enn å være forløperen eller porten til ‘han Gud vil manifestere’ derav navnet. For resten av dette innlegget vil han være kjent som Báb (Porten). Hans åpenbarings storhet medførte i sin konsekvens at profeten Muhammeds dispensasjon ble annulert. Universalitet preget hans åpenbaring gjort kjent gjennom Bayánen, men lovene var knusende for den gamle religionsordningen. Han fremhevet at åndelig enhet innbefattet hele menneskeheten. Igjen og igjen i hans åpenbarings tekster klargjorde han viktigheten av å anerkjenne ens komme som var større en han selv. Hans utlegning av Josefs sure i Koranen er nevnt å tilhøre det ypperste av det som er skrevet av en Guds Manifestasjon.

Dette i kontrast til motstanden hans storslåtte åpenbaring og raskt økende oppslutning likevel ble møtt med hos flesteparten av presteskapet, lavere grads makthavere og deres hjelpesmenn og kvinner blant den datidens shiamuslimer i Persia (nå Iran). Holdningsløsheten og likegyldigheten preget overhodene i Qájár-dynastiet som ikke grep inn utover uro som forstyrret statens anliggender. Det korrupte og fanatiske presteskapet med flesteparten av de likeså hjelpeløst fanatiske og hatske shiamuslimene, påvirket etter hvert motstanden i grusom retning.

Reaksjonene fra presteskapet på Bábs åpenbarings tilsynekomst - som bare hadde tidligere profetiers oppfyllelse, menneskehetens beste og verdenssamfunnets fremgang som mål - kan ikke beskrives innenfor rammene av forventningsfull adferd. Skjønt noen av dem anerkjente Báb, opplevdes trusselen likevel stor blant flertallet av presteskapet som fryktet for deres innflytelse, posisjoner og stillinger.

Forfølgelsene begynte i økende grad å komme i Shíráz der de første bábíene var samlet og utgjorde en gruppe. Fanatiske shiamuslimer ble oppildnet til motstand mot Báb og hans tilhengere. Og dét nærmest med alle tenkelige midler etter hvert som oppslutningen rundt den nye tro økte og troen ble spredt rundt i landet. I de fleste tilfellene var det knapt mulig å overgå grusomhetene bábíene ble utsatt for. De redselsfulle overgrepene og drapene hadde den opplagte hensikt å skremme muslimer fra å søke Báb og hans tilhengere, samt å knuse all spredning og oppslutning rundt den nye tro. Den voldsomt hatefulle nedslaktingen begrenset antallet av tilhengere noe. De som etter hvert var igjen, stod likevel med ubøyelig standhaftighet i troen på den oppfyllelse de var overbevist om ved Bábs komme.

Detaljerte beskrivelser om de grusomme handlinger som ble begått mot bábíene ville nok forstyrre enhver leser fra å komme frem til og dvele ved hovedhensikten med dette innlegget: Å belyse sammenhengen mellom Bábs komme og etter hvert Bahá’u’lláhs komme med oppfyllelsen av blant andre også Jesu ord som rettledning for troende å forholde seg årvåkent til. Grusomhetene var mange, men renheten i bábíenes motiver og lidelser bar ikke en skygge av tvil eller avvik inntil det fysiske legemets død kom som en befriende venn for mange av dem.


Mange kan selvsagt nevnes for deres ubøyelige standhaftighet i denne særdeles tunge innledningen av bahá’í-troens heroiske tidsalder. I mitt hjerte minnes jeg de som ikke fornektet sin tro, men urokkelig holdt ut smerten og torturen de ble utsatt for inntil døden befridde dem. Jeg velger likevel å nevne den modige kvinnelige persiske poeten Táhirih. Hun var blant de første til å anerkjenne Báb. Av den grunn var hun blant de atten «Den Levendes Bokstaver» som var utsendt for å opplyse og utbre hans åpenbaring med guddommelige egenskapers støtte. Ved å nevne henne har jeg også antydet at den (da) nye Pakt medførte likeverdighet for kvinner og menn. Táhirih ble også drept ved først å bli kvalt av en full offiser med hennes eget silkeskjerf, for deretter å bli kastet ned i en grunn brønn som ble fylt igjen med jord og stein.

Den siste av «Den Levendes Bokstaver» har også stor betydning for denne innledende tiden. Han var en nær, modig, hengiven og mest aktet følgesvenn av Báb og ble gitt tittelen Quddus som betyr «Den mest hellige» - som var ett av Guds navn innen islam. Hans død inntraff etter først å ha gjennomgått en ydmykende tortur før en folkemenge i byen Barfurúsh gikk løs på han og slet kroppen hans i flere deler. De fleste delene av hans kropp ble kastet på et bål. Før døden inntraff fremsa Quddus de vakreste ord om tilgivelse. Quddus døde mens han enda var i tjueårene, 16 mai 1849. Noen år tidligere - under en reise til Mekka - hadde Báb forberedt Quddus på at de begge kom til å lide martyrdøden.


Mot slutten av sitt liv var Báb stadig blitt forflyttet i hans festnings- og fengselstilværelse. Fra Shíráz til husarrest i Isfáhán, videre til Tabríz, Máh-Kú og Chihríq i provinsen Vest-Aserbajdsjan. Han ble avskåret fra å legge frem sitt anliggende hos Sjahen i Teheran. Kontakt med sine tilhengere var det begrenset med. Likevel var han orientert om sine tilhengeres forferdelige situasjon. Nedtynget og nærmest knust av sorg over de grusomme prøvelsene og utslettelsene som rammet de som hadde fylt sine hjerter med hans åpenbaringer, sendte dette Báb ut i tung sjelesorg. Etter seks måneder som fange i Chiríq, ble han enda en gang forflyttet. Ordren om hans henrettelse var blitt ekspedert videre til Tabríz grunnet frykt for ringvirkningene i Chiríq.

Báb satt i ett av kasernens rom og samtalte fortrolig med sin sekretær, Siyyid Husayn, like før henrettelsen skulle skje. Sjefsvakten kom inn og avbrøt de to. Báb skal da ha sagt:

«Ikke før jeg har sagt ham alle de ting som jeg ønsker å si, kan noen jordisk makt bringe meg til taushet. Selv om hele verden bevæpner seg mot meg, skal de likevel være maktesløse når det gjelder å hindre meg fra å fullføre til siste ord, min hensikt».

En kristen oberst ved navn Sám Khán var utpekt til å lede et armensk regiment som skulle gjennomføre henrettelsen. Obersten ønsket å trekke seg av frykt for at henrettelsen ville fremkalle Guds vrede. Báb ga han følgende forsikring:

«Følg dine instrukser, og hvis din hensikt er oppriktig, vil Den allmektige ganske visst være i stand til å lindre din rådvillhet»

En nagle ble banket inn i én av søylene på kasernens fasade. Bundet fast og opphengt med to tau som ble festet til naglen, kunne Báb - og en ung disippel som hadde tryglet om å få følge Báb - se utover markedsplassen og rett mot eksekusjonspelotongen. Denne var organisert i tre rekker. Hver rekke besto av to hundre og femti mann.
Ordren ble gitt! Ild ble åpnet fra den første rekken, deretter fra de to neste rekkene til hele regimentet hadde avfyrt 750 skudd.
På den tiden ble det brukt krutt som medførte mye røyk. Da røyken hadde lagt seg så tilskuerne i et stort antall - og som var samlet på kasernens tak og hustakene som avgrenset markedsplassen foran kasernen - noe de knapt kunne tro. Báb var forsvunnet. Bare hans unge disippel sto tilbake levende og uskadd. Kulene hadde kun truffet tauene som de var opphengt i. Sjokket og forvirringen bredde seg blant publikum. En febrilsk leting ble satt i gang. Etter hvert ble Báb funnet uskadd og uberørt i det samme rommet han hadde opphold seg i tidligere.

«Jeg har avsluttet min samtale med Siyyid Husayn» sa han.

Sjefsvakten var igjen kommet inn i rommet.»

Nå kan du fortsette med å fullføre din hensikt», fortsatte Báb.

Sjefsvakten husket ordene etter første gangs avbrytelse. Han forlot området og sa opp sin stilling. Det samme gjorde den kristne obersten, Sám Khán - etter å ha sverget at han aldri skulle utføre en slik handling igjen om det så skulle koste han livet. En muslim og oberst, Áqa Ján-i-Khamsih, meldte seg frivillig til å lede henrettelsen med et nytt regiment. De to ble igjen bundet med nye tau og hengt opp på samme sted. Skuddene ble avfyrt og knuste de to kroppene sønder og sammen, men ansiktene var nesten uskadd. Bábs siste ord til folkemengden var disse:

«O egensindige generasjon!» «Hadde dere trodd på meg, ville dere alle ha fulgt denne ungdommens eksempel, som i rang stod over de fleste av dere, og ville villig ha ofret dere på min sti. Den dagen vil komme da dere vil ha anerkjent meg; den dagen skal jeg ha opphørt å være med dere.»

Det er blitt berettet at i det skuddene falt, oppsto det en stormvind av uvanlig styrke. Den feide gjennom byen (Tabríz) fra middagstid til midt på natten, og virvlet opp så mye sand og støv at dagen ble formørket og folk hadde vanskelighet med holde øynene åpne. Ikke lenge etter oppsto det et jordskjelv som kastet byen (Tabríz) ut i kaos og ødeleggelser etterfulgt av kolera, hungersnød og andre lidelser…

Like til sine siste ord varslet Báb om sin dispensasjons kommende annullering (på det tidspunktet var ikke nåværende Guds manifestasjon kjent). Med Bahá’u’lláh (1863), ble en ny Pakt inngått. Mye fra Bábs åpenbaring ble videreført og innpasset i den nå gjeldene dispensasjonen. Med Bahá’u’lláh ble Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet oppfylt. Bábs korte dispensasjon varte bare nitten år.

 

Om Menneskesønnens komme

Om noen da sier til dere: «Se her er Messias», eller: «Der er han», så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: «Han er ute i ødemarken», så gå ikke dit ut, eller: «Han er inne i huset», så tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Der hvor åtselet er, vil gribbene samles. (Matteus 24, 23-28)

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole


PS. Mer utførlige skrifter om starten på bahá’í-troens heroiske tidsalder er å finne her, her og her. Dette innlegget har jeg skrevet med støtte i boken: ‘God Passes By’ av Shoghi Effendi. Troens beskytter.

* Siyyid (eller Seyyid) - en ærestittel som viser til et etterfølgende slektskap med profeten Muhammed

Gå til innlegget

Moses - Jesus - Profeten

Publisert 8 måneder siden - 456 visninger

Koranen vitner om Jesus og profetene før han.

 Det Paulus skriver om i brevs form til galaterne gjelder forvrengning av Evangeliet — eller til og med andre utgaver av Evangeliet. Lignende ga også Jesus selv advarsel om for datiden og fremtiden. Profeten Muhammed kom som en oppfyllelse av en innvarsling gitt av Jesus etter en bekreftelse av en profeti gitt av Moses.
Dette er en helt annen situasjon enn forvrengning av Evangeliet. Forskjellen kan knapt være større mellom forvrengning av Evangeliet og oppfyllelse av Evangeliets profeti om en profets komme. Dersom en ikke er i stand til å se denne forskjellen kan en komme i skade for å avfeie profetens komme etter Jesu innvarsling og Moses profeti. Forvrengningen av Evangeliet vil i så fall være tydelig, men verre er det nå å avfeie Dommens dag.

Utgangspunktet for dette innledningen gjelder en kommentar #100 skrevet av Sigurd Eikaas i tråden etter innlegget: «Dagens terrorister var en gang våre ungdommer». Svaret mitt passet ikke inn der. Derfor har jeg valgt å poste kommentaren som innlegg i stedet. Eikås har sitert følgende fra én av mine kommentarer:

«Når tiden for Evangeliet og Koranen er fullendt, kommer en ny guddommelig åpenbaring.»

Eikaas svarte:
Har du ikke lest det som står skrevet?
 " 8 Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet! 
9  Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, skal han være forbannet!" (Gal 1,8-9)

-

Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham. (5Mos.18:18)

Denne profeten som var å sammenligne med Moses visste jødene om. Derfor spurte de døperen Johannes om hvem han var og da kom svarene:

Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. (Joh. 1:20,21.)

Da gjelder det å finne mer ut om mandatet til denne profeten som skulle oppstå fra broderfolket (til jødene) og med et lignende mandat som Moses. Denne profeten må nødvendigvis ha kommet etter Jesu tid på jorden. Nærmere opplysninger er å finne i Åpenbaringen.

Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.»  Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre.  
1) Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø!  
2) De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter.
3) De har makt til å gjøre vann til blod
4) og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. ( Åp. 11:3-6).


1) Når fiender angriper deg, skal Herren gjøre det slik at du beseirer dem. Om de kommer mot deg på én vei, skal de flykte for deg på sju. (5.Mos. 28:7).

2) For da vil Herrens harme flamme opp mot dere. Han vil lukke himmelen så det ikke faller regn og jorden ikke gir grøde, og dere vil snart gå til grunne i det gode landet som Herren gir dere (5.Mos. 11:17).

3) Men tror de ikke etter noen av disse to tegnene, og hører de ikke på deg, så skal du ta vann fra Nilen og helle det ut over den tørre marken. Og vannet du tar fra Nilen, skal bli til blod på marken.» (2.Mos. 4:9).

4) Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå i støvet på jorden, så skal det bli til lus i hele Egypt!» (2.Mos. 8:16).

 

Fra Koranen:

Bestem for oss det gode i dette liv, og i det hinsidige. Vi er blitt ledet til Deg!» Han svarte: «Jeg hjemsøker hvem Jeg vil med Min straff! Min nåde omfatter alt, og Jeg vil gjøre den gjeldende for dem som viser gudsfrykt, som gir det rituelle bidrag og som tror på Vårt ord,

for dem som følger Sendebudet, profeten fra folkene, som de finner omtalt hos seg i loven og evangeliet, og som påbyr dem det som er rett og forbyr det urette, tillater gode ting og forbyr de stygge, som tar fra menneskene deres byrder og lenker som de var under. De som tror på ham, styrker ham og hjelper ham, og følger det lys som er sendt med ham, dem vil det gå godt.»
(Sura 7:156,157.)

(Uthevet av meg) mine nummereringer)

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

I ettertid om forsoningen

Publisert 8 måneder siden - 136 visninger

Innholdet i bibelverset 1 Peter, 2:21 er i klartekst kjernen i forsoningen som Paulus har skrevet om.

 Jesus åpenbarte Guds vilje, men ble dømt - hvilket han ikke prøvde å unnslippe - til tross for sin uskyld. Ved Jesu død ble det fullkomne eksemplet gitt til forsoning. Fullbyrdelsen av forsoningen skjedde i etterfølgelse av hans eksempel. Dette var å bli forsonet med Gud slik slik Paulus skrev det i 2 kor. 5:21-22.
Paulus ord må selvsagt ha vært forenlig med de andre apostlene. Det har aldri vært meningen å kunne velge eller foretrekke én av apostlene for så å koke sammen en «spinnvill» teologi som umulig kunne være forenlig med Evangeliet. Meningen har aldri vært at noen skulle gå fri i betydningen slippe å følge Jesu eksempel. Hvem skulle det gjelde? Å ha latt være å følge Jesu eksempel har ikke utgjort noen forsoning og heller ingen balansert rettferdighet.

Synd var begått. Forsoningen var ment opprettet i etterfølgelse av Jesu eksempel. Etter døperen Johannes ord, bar Jesus all verdens synd. Da gjaldt forsoningen også hele verden eller alle folkeslag.
Nåden er likevel stor for de som har prøvd så godt de kunne å følge Jesus, men likevel har følt at de kom til kort. Noe annet er det med dem som har snudd ryggen til nevnte forsoning. De har et forklaringsproblem.

 

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Hvor er ...?

Publisert 8 måneder siden - 312 visninger

Et kort innlegg, med noen nesten likelydende spørsmål - som muligens har korte svar. Har noen undret seg over følgende:

 Hvor er de kristnes øverste administrative myndighet eller ledelse her på jorden? En administrativ myndighet som omfatter alle kristne med mandat til å lede, beskytte, innsette lover og avgjøre alle tros-relaterte anliggender etc. etter profetens testamente og i et vitalt kristent trossamfunn. Hvor er så den øverste administrative ledelse med tilsvarende mandat og myndighet blant muslimene, zoroastrerne, jødene, …? Kan det være at noe merkverdig likt dukker opp i svarene. Debatten går!

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
34 minutter siden / 3304 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
38 minutter siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
42 minutter siden / 3304 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
44 minutter siden / 3304 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
Siden det er Tore, så er det IKKE greit
rundt 1 time siden / 279 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3304 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3304 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3304 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3304 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3304 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Glad i seg selv som lesbisk, på kristen folkehøgskole
rundt 1 time siden / 284 visninger
Les flere