Olav Andreas Sæther

Alder: 36
  RSS

Om Olav Andreas

Meninger om det meste. Synes døgnet har for få timer, og kan ikke love en veldig aktivt oppdatert blogg, men ønsker likevell å ta del i debatten når jeg synes jeg har noe å si. Kjemper for kristne verdier, men uten bruk av teokratiske virkemiddel. Har sterke meninger om stat-kirke, utpreget frikirkelig i kirkesyn. Meninger om "usunn karismatikk". Har dysleksi og skrivefeil, er stort sett blid (selv om engasjerte innlegg noen ganger gir surpomp inntrykk). Mine innlegg er enten "forkynnende" (formulert som preken/andakt, der jeg mener meg trygg på det jeg skriver, og har faste meninger), eller "debaterende" i tema hvor jeg er underveis og ikke påberoper meg å ha noen som helst fasitt.

Følgere

Johannes 5. 39 Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg. Matteus 5. 17 Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Jesus sier at han ikke skal oppheve, men oppfylle, loven og profetene.

Dersom dette er sant, og de kristne ikke skal følge sine jødiske røtter og en gang i året utføre den store forsoningsdagens ritualer, så må altså lovene rundt dette ritualet være oppfylt. Og da er det vell interesant å se hvordan dette er oppfylt?

At den kristne påsken oppfyller de profetiske aspekter i den jødiske påsken er vellkjent. Det hører vi stadig om da den kristne kirke feirer påske og jevnlig forkynner påskebudskapet. Men skal du få med deg hvordan den store forsoningdagens ritualer er oppfylt må du ha gått mer på kristne møter, eller lest mer i Bibelen enn en gjennomsnittlig nordmann. Og kanskje har du ikke fått det med deg da heller. Tekstene om dette er ikke blandt de mest leste og mest utlagte. Synd, for de er virkelig inspirerende. De siste ukene har jeg blitt stadig minnet om hvilke skatter det finnes i dette. Og har lyst å dele noe av det.

Den store forsiningsdagens ritauler står utgrunnende beskrevet i 3.Mos.16. Jeg vil sitere noen sentrale punkter, uten at dermed er sagt at resten er uviktig.

2 og sa: Si til din bror Aron at han ikke til hvilken som helst tid skal gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til soningsstedet som er oppå paktkisten; ellers må han dø. For jeg åpenbarer meg i skyen over soningsstedet.

5 Av israelittenes menighet skal han få to bukker til syndoffer og en vær til brennoffer. 6 Så skal Aron føre fram den oksen som er syndoffer for ham selv, og gjøre soning for seg og sin husstand. 7 Og han skal ta de to bukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, foran inngangen til møteteltet. 8 Aron skal kaste lodd om bukkene, ett lodd for Herren og ett for Asasel. 9 Den bukken som loddet for Herren faller på, skal Aron føre fram og ofre som syndoffer. 10 Men den bukken som loddet for Asasel faller på, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning med den, og så skal den sendes ut i ødemarken til Asasel.

11 Når Aron fører fram sin egen syndofferokse og gjør soning for seg og sin husstand, skal han slakte oksen. 12 Så skal han fylle glopannen med glør fra alteret, som står for Herrens åsyn, og ta to fulle hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. 13 Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler soningsstedet som er over lovtavlene; ellers må han dø. 14 Så skal han ta litt av oksens blod og med fingeren stenke det på fremsiden av soningsstedet, og foran soningsstedet skal han sju ganger stenke litt blod med fingeren.
15 Deretter skal han slakte den bukken som er bestemt til syndoffer for folket, og bære blodet av den innenfor forhenget. Med det skal han gjøre som han gjorde med blodet av oksen: stenke det på soningsstedet og foran soningsstedet.

17 Det må ikke være noe menneske i møteteltet fra Aron går inn og gjør soning i helligdommen, og til han kommer ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg selv og sin husstand og for hele Israels menighet.

20 Når Aron har fullført soningen for helligdommen, møteteltet og alteret, skal han føre fram den levende bukken. 21 Han skal legge begge hendene på bukkens hode og bekjenne over den alle israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder og legge dem på bukkens hode. Så skal han sende den ut i ødemarken med en mann som står ferdig. 22 Bukken skal bære alle deres synder med seg ut i villmarken, og mannen skal slippe den der i ødemarken.

 

Det er her 3 viktige aktører:

Aron, (ypperstepresten), bukken som skal ofres og bukken som skal sendes bort.

Og alle disse tre er billedlige forbilder på den ene: Jesus Kristus. Sentralt er også blodet!

 

Om vi først ser på ypperstepresten, så ser vi at Aron selv hadde synd og måtte derfor først ofre en okse for sine egne synder før han kunne tre inn i det aller høyeste. Hebreerbrevet sier Hebr 4.14 Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

Jesus Kristus er vår øversteprest. Aron er et forbilde på Jesus, men Aron hadde selv synd som måtte forsones. Jesus som var fullstendig uten synd kunne gjøre sin yppersteprestlige gjerning uten å først offre noe for sine egne synder, siden ha ikke hadde noen egne synder.

Så står det også videre i Hebr 5:

1 en øversteprest blir alltid valgt ut blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. 2 Han kan vise mildhet mot dem som er uvitende og farer vill, fordi han selv er underlagt svakhet 3 og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. 4 Ingen tiltar seg denne verdigheten selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.
5 På samme måte har heller ikke Kristus gitt seg selv den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud, som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag.

La oss så se litt på den bukken som ble sendt ut i ødemarken. Vi minnes det står "Bukken skal bære alle deres synder med seg ut i villmarken" . Dette er et bilde på hvordan Jesus bar alle våre synder. Slik Johannes døperen vitner Joh 1. 29 Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!

I den sammenheng er det interesant at etter sin dåp så ble Jesus ført nettopp ut i ødemarken! (Matt 4.)

Men for å fult og helt oppfylle alle aspekter ved den store forsoningsdagen må det også være noe i Jesu liv som oppfyller den andre bukken. Det var ikke nok å bære syndene ut i ødemarken. Når Jesus oppfyller den bukken som bærer syndene bort, så overoppfyller han det på en slik måte at han samtidig bærer dem helt opp på korset der han også oppfyller offeret som ligger i den bukken som skulle ofres!

Det skjer ved hans offer på korset, hans død. Og i det han sier "det er fullbrakt". Joh 19,30. Blodet fra denne bukken skulle bæres innenfor forhenget på det aller helligste. Men hva skjer i det Jesus dør? Jo forhenget revner! Mark 15,38 og vi ser hvordan hans offer tas inn i det aller helligste på en slik måte, at det aldri mer skal være behov for at noen jordisk yppersteprest skal gjenta den store forsoningsdagens ritualer. Den syndfrie har ofret sitt blod en gang for alle, syndene er båret bort en gang for alle.

Det gjenstår å se på noen mindre aspekter: Yppersteprestens forsoningsgjerning skulle ikke skj når som helst, nei den skulle skje på en bestemt dag, og på ett bestemt vis. Hvis ikke skulle ypperstepresten dø. Om vi ser på yppersteprestens drakt slik den er beskrevet i 2.Mos 28 så ser vi vers 34 og 35 følgende:
34 Først skal det være en gullbjelle og et granateple, så en gullbjelle og et granateple, og likedan nederst rundt hele kappekanten. 35 Denne kappen skal Aron ha på seg hver gang han gjør tjeneste, så det kan høres når han går inn i helligdommen og trer fram for Herrens åsyn, og når han går ut igjen – for at han ikke skal dø.

At lyden fra gullbjellene hørtes var for Isrealittene et tegn på at ypperstepresten levde, og at hans gjerning ble gjort etter forskriftene. Og at han kom levende ut igjen var et tegn på at det offer han hadde båret fram var godkjent av Gud. Folkets synder var forsonet!

Hva så med vår yppersteprest Jesus når han bærer seg selv fram som dette offeret og dør. Jo, etter tre dager står han opp igjen og lever! Våre synder ble forsonet på korset på langfredag. Til den soning manglet det ingenting, når han sa "Det er fullbrakt" så var det virkelig det. Fult og helt. På samme vis var Isrealittenes synder forsonet allerede i det ypperstepresten bar fram offeret etter forskriftene. Men utenfor helligdommen sto folket og lyttet etter lyden til bjellene: Har han gjort det riktig? er offeret godkjent? En stund levde de i uvisshet. Etter Jesu død var også disiplene i uvisshet en stund. Stemte det han sa? er det virkelig fullbrakt? - I det ypperstepresten kom levende ut av det aller helligste og videre ut og viste seg for folket viste de: han lever, offeret er godkjent. På samme vis er det når vi ser Jesu oppstandelse fra døden. - Han hadde selv forutsagt at det skulle skje på dette vis i det han sa i Joh. 2. 19 «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.» og Joh. 2.21-22 "Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp. 22 Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt." Men det er altså også en oppfyllelse av den del av yppersteprestens gjerning at han kom ut; levende!

Så er det hele ypperlig oppsumert i Hebrerbrevet 9: (Les gjerne selv, har utelatt noen vers for å forkorte teksten. Men også de vers har visdom, så les gjerne selv).

2 Det var reist et telt, og i det forreste rommet, som kalles Det hellige, var lysestaken og bordet og skuebrødene. 3 Bak det innerste forhenget var det et annet rom som kalles Det aller helligste. ...7 i det andre går øverstepresten inn alene og bare én gang om året, og aldri uten blod som han bærer fram for seg selv og for alle synder folket har gjort uten å vite det. ...11 Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. 12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig. 13 Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. 14 Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.
15 Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem. ...
24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld. 25 Han gikk heller ikke inn dit for å bære fram seg selv som offer flere ganger, slik øverstepresten år etter år trer inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget. 26 I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. 27 Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, 28 slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.

Gå til innlegget

IE 9.

Publisert rundt 8 år siden

Har verdidebatt problemer med IE9

Logget inn med IE9. "innlegg" feltet var det umulig å belyse det jeg hadde skrevet for å klippe og lime i teksten før jeg trykket send. Det var bare ren skriving og

Gå til innlegget

Det nærmer seg Pinse, men hva er Pinse?

Publisert rundt 8 år siden

Johannes 5. 39 Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg. Matteus 5. 17 Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Jødene feiret sin pinse, som de kalte "ukefestens dag" 50 dager etter de feiret påsken. Påsken feiret de for å minnes utvandringen fra Egypt. Når moseloven skriver om hvordan de skal feire påsken med påskelammet og alt så sier den også at de skal bare spise usyret brød i 7 dager. Men når de 7 dagene er over skal de telle 7 uker, og så feire "ukefesten". Den skal feires for å feire førstegrøden (den første innhøstingen) 2 Mos 34,22 , 4 Mos 28,26 5 Mos 16,10Men i etterhvert utvikles det også en tradisjon, (som ikke er nevnt i Bibelen, men som er kjent i andre jødiske skrifter), om at Ukefesten også er til minne om at Moses fikk lovtavlene ved Sinai.Den jødiske "pinsen" (dvs. ukefestens dag), har altså to betydninger, feiring av førstegrøden, og feiring av at Guds lov ble gitt på de to tavlene.

Den kristne pinsen har også to betydninger. Som oppsumeres i 1. Oppsumeringen kalles "kirkens bursdag". Det skjedde når disiplene etter Jesu himmelfart var samlet for å feire den jødiske ukefesten (pinsen, pinse på engelsk er pentakost, penta betyr 5, så navnet pinse betyr 50-dager, og det er likt med de 7 ukene etter påsken som den jødiske ukefesten skulle holdes) Den kristne pinsen står det om i Apg. 2.
Der omhandles åndens utgytelse slik den er profetert blandt annet i Joel 3, men også av Jesus selv i Johannes 14 og 15.
Men i tillegg til at det skjer som det er profetert, så er dette også en ny "pinse" som på mange måter viderefører den jødiske, bare på ett annet vis.
De 3000 som blir kristne denne første dagen ses som "førstegrøden", den første store innhøstingen av frelste. Med sterk billedlig tilknytting til jødenes "Ukefesten" og feiringen av førstegrøden/første innhøstningen. Mens at ånden utytes ses i forbindelse med at Gud skal gi de kristne "ett nytt hjerte" Esekiel 36. 26 "Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden"
Når dette nye hjertet er gitt trengs ikke lengre lovtavlene, da loven er skrevet "i hjertet". Dermed er den kristne pinsen også feiring av at loven gis, men ikke på lovtavler av stein, men i form av at Den Hellige Ånd gis til alle kristne, og at de får loven i hjertet.
Dermed ser vi at Jesus talte rett når han sa at "skriftene - vitner om meg" og at han ikke skulle oppheve, men tvert i mot oppfylle loven og profetene. Den kristne pinsen viser hvordan den Jødiske Ukefesten er med å vitner om Jesus og den talsmann han skal sende, og hvordan dette samtidig oppfyller alle de sermonielle lover knyttet til ukefesten, og de gammeltestamentlige profetier om Den Hellige Ånds utgytelse. Ergo er pinsen en viktig hendelse for de kristne, da den er med å viser hvordan loven og profetene ikke oppheves, men oppfylles.

Gå til innlegget

Kredittkortmoral

Publisert over 8 år siden

Er det greit, problemfritt, akseptabelt, av en "rik" kristen å benytte kredittkort, eller finnes det moralske retningslinjer som med litt "moderne tilpassing" problematiserer dette?

I gamle testamentet ligger et regelverk som inbefatter at om en person kommer i økonomisk situasjon der han må selge landområder, så kan han gjøre det. Men etter en gitt tidsperiode kommer et frigivningsår, hvor landområdet skal gå tilbake til vedkommendes eller vedkommendes familie. Den som kjøpte landområdet fikk disponere det i mellomtiden og hadde avkastningen på området i mellomtiden, i form av dyrket mark etc. som sin gevinst.

Tanken synes å være, overført til mere almenne prinsipper annvenbare i dag; at om livet for en tid er slik at en person ikke kan holde "hus og hjem", så er det greit å selge dette for å berge liv og helse. Vedkommende som hjelper ham har rett på en "lønn", men over tid skal eiendommen falle tilbake til den som først eide den: underforstått, den som er i nød skal ikke for altid tape det han for en tid må avse.

Kredittkort fungerer motsatt av dette prinsippet.

Definisjon på "rik" og "fattig" er på mange måter relative begreper avhengig av en haug samfunnsmessige forhold, jeg forholder meg her til sterkt forenklet definisjon som er anvendbar i denne spesifikke kontekst, og ikke nødvendighvis i andre kontekster.

Jeg definerer da "rik" som : en som vurderes som kredittverdig av kredittkortselskap, og som også selv over tid viser seg å være i stand til å betjene kreditten innen de fastlagte rammer.
Jeg definerer "fattig" som: en som er blitt vurdert som kredittverig og innvilget kredittkort, men som av forskjellige og gjerne sammensatte årsaker ikke makter å betjene kreditten.

(Årsakene kan være utallige: mistet arbeid, plutselig uføretrygdet, burde ikke hatt kredittkort i utgangspunktet, opplevd en krise som gir depresjon som medfører "uvettig" bruk av kredittkortet, osv... jeg er så heldig å kjenne noen som har vært igjennom endel ting her i livet. Og lært meg å ikke sette meg som dommer over deres situasjon. Hvorfor de har havnet der de er ved første øyekast uforskyldt. Men med nærmere innsyn er det en lang rekke årsaker som gjør at jeg ikke kan annet enn å si: hadde alt det skjedd meg, ville jeg vært i samme uføre.)

La oss da anvende det etiske prinsippet som ligger til grunn for nevnte retspraksis i GT. Selve praksisen i seg selv lar seg ikke uten videre overføre til Norge 2011. Men tanken bak kan benyttes.

I GT går den "fattige" til en "rik" og selger eindommen sin. Den rike får disposisjonrett for en tidsperiode og har inntekt på eiendommen som han forvalter. Etter en tid går einendommen tilbake til den fattige.

Kredittkort fungerer på sett og hvis motsatt av dette. Istedenfor å være et system som gagner både den "rike" hjelperen, og den som søker hjelp, er kredittkort et system hvor den rike egentlig ikke hjelper andre enn seg selv, på den fattiges bekostning.

Kredittkort er bygd opp litt forskjellig, men grunnprinsippet er likt.

Du får mulighet til å bruke en kreditt, f.eks. 10 0000, for en gitt periode, f.eks. 45 dager.
Betaler du hele beløpet tilbake innen perioden er utløpt er det ingen kostnader, 0 gebyrer, 0 renter. Et gratis lån! Hvem vil vell ikke ha det?
Endel kredittkort innrømmer eieren også rabatter. F.eks. 3% på drivstoff, 4% på flyreiser, 3% på dagligvarer. Osv.

Betaler du ikke innenfor den gitte perioden begynner kostnadene:
renter, f.eks. 2%, gebyrer, f.eks. 50kr pr. måned.
Kreditten har så et "minimumsbeløp" på f.eks. 3% av innrømmet kreditt.

En person som da har benyttet 10 000 i kreditt, og som av forskjellige omstendigheter havner innenfor den forenklede definisjonen av "fattig" vil da få:
månedslige trekk på 300kr (3% av 10 000). Av dette vil 200kr være renter, og 50kr være gebyrer.
Hvis personen ikke er i stand til å betale mere enn minimumsbeløpet, har han altså forran seg en svært lang nedbetalingstid, hvor effektiv rente er opp mot eller over 20% alt ettersom betingelsene for vedkommendes kort. Situasjonen er, at den fattiges situasjon ikke bedres, men over tid står i fare for å forverres.

Den rike på sin side har: rentefritt lån, 3-4% rabatt på alt han eller hun kjøper innenfor kortets regler, og får dermed "i pose og sekk".

Med bare "gode betalere" ville kredittkort vært ett endeløst tapsprosjekt for utstederselskapet. Samme hvor høyt en banke eller annen kredittkortselskap flagger sine etiske retningslinjer er det for mitt vedkommende hevet over en hver tvil: de er avhengig av at en viss andel er "dårlige betalere". Hvis ikke kunne de ikke gitt slike gratis lån til de "gode betalerne".

Når du som en "god betaler" benytter ditt kredittkort er det en direkte linje til en "dårlig betaler" som får sin livsituasjon forverret, for at du selv skal ha økonomisk frihet og fordeler.

Går mann til det nye testamentet så står det selvfølgelig ingenting om kredittkort der heller. Men man kan betrakte den gyldne regel "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem." Eller også historien om den barmhjertige samaritan.
For morroskyld kan vi late som han som var falt blandt røvere hadde et kredittkort, med reiseforsikring. Dermed kunne han selv betale for seg hos herberge. Men så er forsikringspremien brukt opp, og mannen får betalingsvansker. Samaritaneren kom aldri forbi, fordi han er på jordomseiling og nyter 4% rabatt på alt han handler med sitt kredittkort.

Om man ikke ønsker å benytte etiske normer fra Bibelen, dersom man f.eks. selv ikke er kristen, så kan man snakke om det klassiske ordtaket "den enes nød, den andres brød".

Spørsmålet er da ganske enkelt: er det moralsk riktig å bruke et kredittkort? Selv for en "rik" ?

Jeg har nettopp søkt om mitt første kredittkort. Det har ikke manglet på tilbud langs gater og streder. Det "beste" var en salgsagent på Gardermoen som bedyret at "dette er ikke ett kredittkort". Rask skumlesing av brosjyren var nok til å si "jo, det er det". Nei sa selgeren. Jo sa jeg og pekte i brosjyren. "nja men" sa han. Jeg vurderte å lage oppstyr og si noe om opplysningsplikt, men gikk istedet rolig til gaten min.
Men nå har jeg altså søkt om et. Jeg vil ikke ha det, men har godtatt det. Årsaken er en lengre utenlandsferie jeg planlegger for å besøke gode venner. Anbefalingen fra bank og forsikringselskap er å ha et "reservekort" i tilfelle hovedkortet blir stjålet. Det er det eneste argumentet jeg klarer å se som ett godt argument for å ta i mot et kredittkort. (45 dagers rentefritt kjøp er ikke et godt argument. Hvis jeg har penger om 45 dager kan jeg vente 45 dager med å handle "dingsen". Hvis jeg ikke har penger om 45 dager bør jeg ikke handle "dingsen" i utgangspunktet.) Fristelsen kom lirkende når jeg leste om 4% "bonus" på dagligvarer. WOW det blir faktisk en god del penger i løpet av ett år.

Med nærmere ettertanke har jeg komt til: den bonusen ligger nok innbakt i kortet, men jeg skal avstå fra å nyte den. Jeg vil ikke gjemme meg bak en finansinstutisjon å indirekte via dem være min neste til belastning. Kortet tas med på reiser som en sikkerhet. Resten av tiden skal det ligge innlåst, og ubrukt.

Det er min "kredittkortmoral". Hva er din?

Gå til innlegget

En kristen som i tillegg til å være troende, tenker at troen ikke alltid er en "privatsak", men noe man godt kan, (og noen ganger, dog ikke alltid bør) - snakke høyt om, vil fort finne at vi har jaggu et komunikasjonsproblem.

Og problemet ligger kanskje helst oss selv?

Problem 1. Våre gjerninger!

"Kristne trur de er bedre enn andre" (men det er de ikke)...
Dette hører mann fra personer som gjerne har vokst opp i et "kristent hjem" eller annen kristen kontekst, hvor det var viktig å holde masken og fasaden ren og fin. Men hvor det er mer enn nok av familihemmeligheter, skjulte synder, tabuer som holdes innestengt. Folk gjennomskuer dette, og holder det mot "oss kristne". De kan derfor med rette si:

"De kristne er hyklere" og "de kristne er løgnere".

Vi har oss selv å takke, vi har blitt advart mot dette. Men hva om også det bak fasaden er rent og pent. La oss si: vedkommende kristne er rett og slett "en snill gutt", og har aldri gjort noe galt. Folk kan gjerne si at "han er godheten selv, men..." ja men. De holder et likevell i mot oss, for denne gutten er så glad i å skryte over alt det fine han gjør. Det framstår kvalmt og støtenden. "Han gjør det for å få folk til å synes godt om ham..."

Matt 6. 1 Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.  2 Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.  3 Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør,  4 for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Komunikasjonsproblemet er egentlig enda større.

Også når alle motiver bak gjerningen er fult ut sanne og rene, så kan vi bli mødt med "du trur du er bedre enn oss." Vi kan bli møtt med dette argumentet både når det er på sin plass, en rettmessig anklage. Men også noen ganger når anklagen er feil.

Hvordan løse dette komunikasjonsproblemet?

Hvordan få fram at kristendommen ikke handler om å være "bedre enn andre". Nei tvert i mot, den handler om alle de som er alt annet enn "bedre", og som trenger frelse. Hvordan få fram at kristendommens verdensbilde handler om de mange fortapte som ikke klarer livet sitt uten en frelser. Om alle de som "har tungt å bære" og som trenger å komme til ham?

SVAR MOTTAS MED TAKK.

Løsningen er ihvertfall ikke å la være å gjøre godt. Tvert i mot har vi en sterk oppfordring til nettopp det. En oppfordring som atpåtill gir inntrykk av at gode gjerninger er et viktig misjonstrategisk virkemiddel :O

Matt 5. 13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
    14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Spørsmålet blir altså: Hvordan "leve i Matt 5. 13-16" uten at man fristes til å "utbasunere" det og gå rett i fella som omtales i Matt 6. 1-4. For ligger ikke den fristelsen nær? Den kan gjerne komme i form av en god (gjerne kristen) venn som roser deg for noe du har gjort. Så dukker det opp "ja... jeg vet det..." eller noe lignende på dine lepper. POFF så var du i Matt 6.1-4 og trampet rundt med begge beina.

Spørsmålet blir også: Hvordan "leve i Matt 5.13-16" uten å få falske anklager om at du er i Matt 6.1-4, selv når du faktisk ikke er det. Eller: hvordan møte slike falske anklager uten at forsvaret ditt fører deg rett ut i nettopp Matt 6.1-4 (slik at anklagen ikke lengre er falsk).

VI HAR ET KOMMUNIKASJONSPROBLEM! (Og vi har ingen å skylde på).

Problem 2. "Pietiesme".

Dette problemet er forsåvidt relatert til det første. Mann hører vonde historier fra små bygder, fra innestengte små samfunn, hvor de kristne som forsøkte å leve ett stille og sannferdig liv, men samtidig ikke nekte seg enhver nytelse, har følt på fordømmelse fra de "pietistiske". Eller man hører om barn som har vokst opp med "nei ditt, nei datt", og har et bilde av kristendommen som er alt annet enn frihet.

Da har vi et komunikasjonsproblem når vi forsøker å snakke om den kristne friheten, og si "Jeg har lov til alt".

Jeg har likevell sansen for pietismen. I mine øyne var pietismen en positiv kraft som på ingen måte benektet "Jeg har lov til alt", men samtidig la vekt på "men ikke alt gagner", og "men jeg skal ikke la noe få makt over meg" 1.Kor 6.12

Tanken var enkel: dersom det er farlig å leke på spissen av stupet vil jeg ikke bare stå en halvmeter innenfor (selv om jeg vet jeg har lov til det). Fordi: det gagner ikke. Nei, jeg vil heller gå en km inn fra kanten å leke der.

Men gjennom generasjoner blir den gode tanken bak ikke kominusert videre. Gjerningene blir stående alene uten at de gode motivene og begrunnelsene blir kommunisert videre. Når motivet og begrunnelsen for en gjerning forsvinner, blir gjerningen til "må" "skal", "skal ikke". Og evangeliets frihet, som i Pietismen gav utslag i vellmente godt begrunnede retningslinjer, går over til lovtrelldom.

Det finnes noen fantastisk flotte Pietister i dag også. Herlige frelste mennesker som i aller høyeste grad vet å verdsette at de "har lov til alt". Likevel er det mye de tar avstand fra. Motivert av frihet og glede, og ikke av tvang. Fordi de har funnet : det gagner ikke, eller; det fikk makt over meg derfor tok jeg det bort fra livet mitt. At noe har makt over deg er jo nettopp det motsatte av frihet.

Men å forklare dette for en ikke troende er og blir et stort kommunikasjonsproblem. "Pietisme" brukes som skjellsord, som noe mørkt og dystert som motstander av de gode livskrefter og av selve gleden.

Hvorfor har det blitt slik? Hva kan vi gjøre med det?
Jeg skulle egentlig over alt ønske at alle var "første generasjons pietister", og at det kommunikasjonsproblemet som oppsto en gang på veien var ryddet bort.

Er 1.Pet. 2. 16 ett stikkord?
16 Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud

Eller vil slike vers bare forsterke komunikasjonsproblemet?

Hvis noen har løsning på disse komunikasjonsproblemene, så hører jeg fra dere :)
Jeg hører også fra dere som har andre former for kommunikasjonsproblemer å vise til, for jeg tviler på at disse to er de eneste. Eller, jeg vet at de ikke er de eneste. Det er bare to eksempler som jeg har møtt direkte den seneste tid, og som jeg derfor har blitt minnet om.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
24 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere