Morten
er avlogget
Jeg leste nylig ett sigende som gikk i nærheten av dette ”Den som er for opptatt av å gjøre godt, vil være for opptatt til å være god”. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som var intensjonen med sigende, men for min del så gjør jeg meg noen tanker om intern og ekstern drevet moral.
For mange dreier moral seg i stor grad om skyld og skam. Det bør ikke være noe galt i det, det er greit og skamme seg over å ha voldtatt ett annet menneske. Imidlertid så kan man fort bli så opptatt av hvordan man blir oppfattet av andre, at man gjør en del handlinger ut fra ett ønske om å bli respektert, heller en å være god og risikere at andre mister respekten for deg.
I Dagbladet i dag leste jeg en artikkel jeg kunne tenkt meg å sitere litt fra. Artikkelen finner du her :
Slik lever Norskpakistanske jenter
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=593984
.....«Huma» sier at hun gjerne vil flytte ut for seg selv, men det forblir trolig bare en drøm. Hun får høre at det er uaktuelt fordi hennes far mener at folk vil baksnakke. Hvorfor vil en jente bo alene?
- Folk tenker alltid negativt, de tenker at man vil flytte ut for å ha sex eller drikke alkohol. De tenker ikke at jenter trenger å få pusterom i denne kulturen. Så lenge det er dårlig i andres øyne kan jeg ikke få lov til å gjøre det, sier «Huma».......
..... Beskjedne piker er bra. Det går rykter hele tiden, spesielt om jenter. Hvis man blir stigmatisert, blir man merket for livet, og man kommer ikke videre i miljøet, legger «Huma» til......
...... Det syke med denne kulturen er at andre foreldre har også problemer med barna sine, men for å redde sitt eget skinn snakker de om andres barn. Hvorfor kan ikke folk slutte å bry seg om hva alle andre gjør og sier hele tiden, spør hun og rister på hodet.......
Sitater slutt.
Det viktige her er ikke om ’barna’ har det godt eller dårlig, men om omgivelsene ser på de som gode eller dårlige, og da følgelig om man ser på foreldrene som gode eller dårlige. Man blir mer opptatt av å gjøre det akseptable, en å være god. Det kan i det ekstreme føre til æresdrap, men også handlinger som er mindre synlig, som psykisk misshandling, undertrykking, sladdring, utstøtninger.
Her er min påstand: I mange kristne dogmatiske miljøer så ser jeg ikke den gode moralen, jeg ser mennesker som er opptatt av å gjøre ’godt’. Når Hærland vil tilbake til det etiske samfunn, så ser jeg veien tilbake til fasade før å være, tvang før valg, kontroll før vekst. Når man i en annen post skriver om de gode gamle dager da kvinner var hjemme, og barn hadde det bra, så ser jeg veien tilbake da det ikke nyttet å anmelde mannen fordi han slo, eller anmelde far for seksuelle overgrep. Det var innen familien, og ikke noe for politiet. Fasaden måtte ikke slå sprekker.
Når de konservative kristne snakker om moralsk forfall og at vi igjen må bli moralske, så vil jeg hevde at vi ikke opplever ett moralsk forfall, vi opplever ansvarliggjøring, vi opplever respekt for menneskers valg og integritet, og det er i høyeste grad moral. Moral på ett høyt nivå. Moral der man også må akseptere at noen velger anderledes, og at noen velger noe de vil angre på, men også moral der moralsk vekst oppstår på grunnlag av egen vekst, ikke redsel for å bli fordømt eller utstøtt.
For meg er vi i moralsk oppgang, ikke nedgang.
