Astrid Sætrang Morvik

Alder: 51
  RSS

Om Astrid Sætrang

Sokneprest i Østenstad i Asker

Følgere

Satan, hvor er du?

Publisert 4 måneder siden - 720 visninger

Det er fastetid og tid for fristelser, eller til å motstå dem. Fastetidens prekentekster lar oss møte våre bibelske helter i det de er i ferd med å fristes eller selv frister andre. Fristelser er ingen spøk. Når vi faller for fristelser, kan mye gå galt. Men hvor kommer fristelsene fra?

 

Jeg snakker ikke om banaliteter som sjokolade og annen mat eller drikke. Det kan være dumt å spise for mye, men det er neppe noen synd. Jeg snakker om slikt vi helst ikke snakker høyt om, som løgn, utroskap, misbruk og andre lyster som truer gode relasjoner oss mennesker imellom og får oss bort fra Gud. Adam, hvor er du? ropte Gud da han og Eva som de første mennesker noen sinne falt for fristelsen. Nå var det vel ikke fruktspising sånn generelt som var problemet deres, men at de gjorde Gud imot. De brydde seg ikke om Guds bud - eller dette ene forbudet iallfall - for de skjønte det ikke. Der kan jeg kjenne meg igjen: Det er mange bud jeg ikke skjønner vitsen med. Gi meg en god forklaring, så skal jeg vurdere om jeg vil følge dem eller ikke. Etterpå skammet de seg og flyktet fra Gud. Slik har jeg det også. Når jeg gjør noe galt, har jeg ikke lyst til å konfronteres med det. Det blir lettere å holde distansen til Gud.

Men hvor kommer fristelsene fra? Ble Eva fristet av frukten, eller var det slangen? Jeg tipper det var frukten som var fristende, men hun spiste ikke før hun hadde vært gjennom en indre dialog: Skal, skal ikke? Gud har jo sagt, men mente han virkelig? Hvorfor er dette så galt? I fortellingen symboliseres denne indre dialogen med en slange, sikkert fordi slanger til alle tider har vært litt skumle og potensielt dødbringende. Det passet bra for Syndefallsberetningens forfattere å bruke slangen som symbol på Fristeren.

Jesus ble også fristes, fortelles det. Etter 40 dager i ørkenen ble han sulten. Han fikk lyst på brød. Han hadde makt til å skape brød av stein. Han fikk lyst på makt, han hadde muligheten, han var jo Guds sønn. Evangelistene forteller at det var djevelen som fristet ham. Djevelen var en overbevisende fyr, men Jesus var lurere. Etter dialogen mellom de to – eller var det egentlig en indre dialog – fikk Jesus jagd djevelen bort. Bra gjort, Jesus!

Senere ble imidlertid Jesus fristet av sin gode venn, Peter: Gud fri deg, dette må ikke hende deg, sa Peter da Jesus fortalte hvor mye fælt han skulle gjennomgå i Jerusalem til påske. Vik fra meg, Satan! ropte Jesus til Peter, og Peter vek forskrekket unna. Jesus klarte seg igjen. Heldigvis for oss.

Men var Peter Satan? Han var jo bare en god venn som ville hjelpe Jesus! Denne fortellingen illustrerer godt at fristelser er noe som ser bra ut, ikke ondt, men godt. Det er derfor vi fristes. Og fristelsene kommer ikke fra en ond figur, men fra oss selv eller andre vi stoler på. Det er derfor det er lett å falle for dem. Men kanskje det ble litt lettere for Jesus – og for mange kristne – om vi setter et navn på fristelsene og den indre/ytre dialogen og kaller den Satan. Det er lettere å kjempe mot noe utenfor oss selv enn det som bor inni oss.

Lysten til det onde finnes i våre egne hjerter. Djevelfigurer hører hjemme i tegneserier, ikke i virkeligheten. Bibelen er full av symbolikk. Dette er et godt eksempel. Det gjør ikke fristelsene mindre truende, men vi kan ikke skylde på djevelen eller Satan. Valget om å gjøre godt eller ondt er vårt eget, frie og gudgitte valg.

Nå er det fastetid. Hensikten med å faste er å styrke det indre mennesket i kampen mot fristelsene, for den kampen raser i vårt indre – ingen andre steder. Jeg vet ikke om det hjelper å avstå fra mat, men jeg tror det hjelper å be. God fastetid!

Gå til innlegget

Hvilken støtte trenger de kirkelige ansatte - egentlig?

Publisert 6 måneder siden - 2236 visninger

Under overskriften "Unyansert om effektivisering", skriver Biskop Solveig Fiske og stiftsdirektør Freddy Knutsen i Vårt Land 15. desember et innlegg hvor de starter med å innrømme at det er rom for effektivisering i kirken. Resten av innlegget bruker de til å forsvare hvorfor de likevel ikke gjør det.

I en tid hvor vi imøteser en stadig trangere kirkelig økonomi, må vi tenke nytt. I Hamar bispedømme har man kuttet ni årsverk, de fleste av dem i førstelinjetjenesten. Kun ett årsverk ble tatt fra bispedømmekontoret. Biskop og stiftsdirektør mener at fagstillingene i bispedømmet og i kirkerådet innenfor diakoni, trosopplæring, teologi, liturgi, kultur, ungdom, misjon og kirkedemokrati bedriver "god og nødvendig støtte til det lokale arbeidet." Hva med å spørre dem som jobber lokalt om hvor god og nødvendig denne støtten faktisk oppleves?

Selv har jeg arbeidet i menigheter i 23 år. Fra grasrota kommer derfor følgende vitnesbyrd: Ressursmaterialet som kommer fra kirkerådet og bisepdømmet innenfor mitt fag går - beklageligvis - rett i søppelbøtta. Hvorfor det? Fordi jeg - og dette er kanskje litt arrogant å si, men likevel sant - har så mye erfaring og kunnskap om de fagfeltene jeg håndterer til daglig, at jeg faktisk ikke trenger den "støtten" som kommer ovenfra. Og skulle jeg trenge mer kunnskap om fagfelt som jeg ikke er utdannet i, som misjon og diakoni, faller det meg langt mer naturlig å kontakte en av våre mange misjonsorganisasjoner eller ett av våre gode læresteder for misjon, diakoni og telologi enn å ringe bispedømmekontoret. Enda mer nærliggende er det faktisk å spørre en av kollegene mine. I alle våre menighetsstaber sitter det fagpersoner, de fleste med utdanning på masternivå og dessuten med førstehåndskunnskap om hva som fungerer i praksis. Dem snakker jeg med daglig.

Trosopplæringen er et kapittel for seg. Arbeidet med trosopplæringsplaner bygger på et kontrollregime som ikke er kirken verdig. I stedet for å overlate til våre høyst kompetente kirkefaglige medarbeidere i stabene å utarbeide planer som tar på alvor hva som vil fungere lokalt, er det bestemt at enhver plan skal godkjennes av bispedømmekontorets medarbeidere ned til minste detalj. Som om man ikke har tillit til at medarbeiderne lokalt vil og kan lage gode planer! Hvor mange årsverk som går med til å rapportere og kontrollere trosopplæringen, tør jeg nesten ikke tenke på.

Bispedømmekontorene burde konsentrere seg om sin primæroppgave: å gi støtte til biskopen i hennes gjerning med tilsyn og visitaser. Ved å omdisponere noen stillinger til å forberede visitaser, kan kanskje frekvensen på disse komme opp på et riktig nivå. Jeg ønsker Solveig, Freddy og alle våre biskoper og stiftsdirektører, og ikke minst Kirkerådet, lykke til med det arbeidet vi faktisk trenger at dere gjør. Resten kan dere trygt overlate til oss på grasrota.

Gå til innlegget

Hva skal biskopene gjøre?

Publisert over 1 år siden - 888 visninger

Bispemøtet har uttalt at i en luthersk kirketenkning er det et grunnleggende prinsipp å sikre en god fordeling i kirkens ledelse mellom lokale og sentrale, og mellom kirkens vigslede tjeneste og hele det døpte gudsfolkets myndighet. Hvorfor tviholder de da fortsatt på arbeidsgiveransvaret?

Prost Gustav Danielsen gir meg motbør i sitt innlegg «En maktesløs biskop» i Luthersk kirketidene (LK) 3/17. Han mener at når jeg i min artikkel «Hva skal vi gjøre med biskopen?» i LK 1/17 (og her på Verdidebatt.no) tar til orde for å frata biskopene deres makt som arbeidsgivere, vil ikke biskopene være reelle ledere med myndighet til å prege kirken.

Ledelse er ikke tilsyn

Danielsen mener også at jeg overser prostenes og kirkevergenes rolle fordi både prost og kirkeverger utøver ledelse – en form for ledelse som biskopen ikke vil kunne erstatte. Det har Danielsen helt rett i, men det Danielsen overser, er at ledelse og arbeidsgivers styringsrett ikke er det samme som tilsyn. Tilsynsordningen i Den norske kirke er en personlig tilsynstjeneste ivaretatt av biskoper (BM 8/16). Min artikkel i LK 1/17 handlet om biskopens tilsyn, og min positive hensikt med artikkelen var å løfte opp biskopene som kirkeledere. Vi står overfor en omfattende kirkelig omorganisering, og det er maktpåliggende at vi finner en ordning som er prinsipielt fundert og tar utgangspunkt i at Den norske kirke er en luthersk og evangelisk kirke. 

Luther og bisperollen

I LK 3/17 finner vi, i tillegg til Danielsens innlegg, en god og fyllestgjørende redegjørelse for «Kirkens tilsynstjeneste i lys av ny kirkeordning» - slik Bispemøtet formulerte det i sak 8/16. Den er verdt å lese, ikke minst fordi den gjør rede for bisperollen både før og etter reformasjonen: «Den lutherske reformasjonen øvde en sterk kritikk mot samtidens bispeembete, først og fremst ut fra sammenblandingen av verdslig og kirkelig makt. Reformatorene ville bevare og videreføre bispetjenesten, men avgrense denne rollen til å være en kirkelig lederrolle forankret i forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og nøkkelmakten eller kirketukten.» (BM 8/16) Dette er også mitt ønske. At det skulle være nødvendig for biskopen i en luthersk kirke å ha makt til å ansette og avsette, anser jeg å være et brudd med tradisjonen etter Luther.  

Svikter

Jeg mener at biskopene i dag har for mye oppmerksomhet henvendt mot sin verdslige makt og for lite mot det som faktisk er deres plikter etter Kirkeordinansen av 1537 og som BM 8/16 viser til: «Biskopens plikter er forkynnelse, undervisning, forbønn for menighetene, opplæring og ordinasjon av prestene og oppsyn med prestenes utøvelse av tjeneste. Biskopene skal også avgi råd i saker som angår samvittighetene når det gjelder både kirkefolk og menigheter (…) Denne lederrollen viser seg særlig gjennom visitasene som ved siden av ordinasjonsfullmakten helt fra 1500-tallet, har vært biskopenes viktigste redskap for utøvelse av lederskap.» Mitt anliggende er at biskopene skal bruke de ledelsesverktøy de etter en luthersk og økumenisk forståelse har fått. De følger opp når det gjelder ordinasjoner, men de svikter når det gjelder oppfølging av menighetene gjennom visitasene.  

Prinsippiell feilslutning

Bispemøtets beskrivelse av tilsynstjenesten legger stor vekt på den lutherske forståelsen av at enhver som er døpt har del i det allmenne prestedømmet. På Luthers tid muliggjorde dette fyrstens rett til å utøve makt i kirkens verdslige saker. Dette la igjen grunnlaget for statskirkeordningen vi til i dag har hatt i Norge. I dag erstattes statens kirkestyre med et kirkestyre som er forankret i hele det døpte gudsfolket, nemlig Kirkemøtet og de øvrige folkevalgte kirkelige organ, uttaler Bispemøtet. I en luthersk kirke anerkjenner vi altså at andre enn vigslede kan ha ledelses- og styringsfunksjoner. Oppsiktsvekkende nok er det mange geistlige som mener at alminnelige, døpte kirkemedlemmer ikke kan ivareta kirkens verdslige oppgaver! Til og med Bispemøtet heller i den retningen når det i avslutningen av sak 8/16 hevder at «Prestenes ansvar for den offentlige forvaltningen av Ord og sakrament (...) tilsier at biskopens tilsyn med presteskapet må inkludere de sentrale ledelsesfunksjonene av prestene. Biskopen bør ha en tydelig rolle i ansettelsen av presteskapet. Dette kan utøves på ulike måter og kan inkludere arbeidsgiverfunksjoner.» Dette er en prinsipiell feilslutning. Hva tenker Bispemøtet om alle de prestene som man per i dag ikke har noen ansettelsesmyndighet overfor; i forsvaret, helsevesenet, fellesrådene og organisasjonene? Biskopene har tilsyn med alle ordinerte prester helt uavhengig av ansettelsesforhold eller arbeidsgiverfunksjoner, og det er på tide at de begynner å ta i bruk de virkemidlene som tilsynet gir. 

Tilbake til røttene

Vi går inn i en ny tid. Lutheråret 2017 bør inspirere oss til å gå tilbake til røttene for å finne svar på fremtidens utfordringer. Jeg vil utfordre leke og geistlige til å tenke prinsipielt i kirkeordningsspørsmålet: Gi biskopen det biskopens er og gi det allmenne prestedømme de oppgavene det skal ha! I en fremtidig kirke har det allmenne prestedømme ved de valgte fellesrådene arbeidsgiveransvaret, slik forsvaret, helsevesenet og andre har det overfor de prester som er ansatt der. Samtidig skal fellesrådene og andre arbeidsgivere forstå og anerkjenne biskopens tilsyn. Dette innebærer at biskopene kobles tettere på arbeidsgiverne og står i dialog med dem både om de positive sidene av tilsynet som innebærer veiledning, etter – og videreutdanning mm., og de kontrollerende sidene av tilsynet hvor det i blant blir nødvendig for biskopen å ilegge bindende pålegg.  

Å fordele makt og myndighet er riktig og nødvendig dersom vi også i fremtiden skal kunne kalle oss en luthersk kirke, og jeg vil konkludere med Bispemøtet: «I en luthersk kirketenkning er det et grunnleggende prinsipp å sikre en god fordeling i kirkens ledelse mellom lokale og sentrale, og mellom kirkens vigslede tjeneste og hele det døpte gudsfolkets myndighet.» 
 
 
Dette innlegget ble første gang publisert i Luthersk kirketidende 5/2017 (3. mars).

Gå til innlegget

"Hva skal vi gjøre med biskopen?"

Publisert over 1 år siden - 774 visninger

Spørsmålet kom opp i en diskusjon om ny kirkeordning. «Det er jo biskopen som er nøtten, hva gjør vi med ham, hvilken rolle skal biskopen ha? Skal biskopen være arbeidsgiver for prestene, for kirkefaglige ansatte, for alle, for ingen? Og hvis biskopen ikke skal være arbeidsgiver, hva skal biskopen da være?»

Hva skal biskopen være? I denne artikkelen vil jeg forsøke å skissere den bisperollen som jeg mener Den norske kirke trenger i fremtiden. Arbeidsgiveransvaret er bare en del av saken. Langt viktigere er diskusjonen om hva biskopen skal bety for menighetene og for ansatte og frivillige medarbeidere. Begrepet tilsyn står i denne sammenheng naturlig nok sentralt, siden tilsynet er utgangspunktet for hvorfor kirken har biskoper. Hva består tilsynet i, hvordan utøver biskopene sitt tilsyn i dag, og hva må eventuelt endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Kilder

Siden jeg ikke kjenner bispegjerningen fra innsiden, er jeg som de fleste andre henvist til å observere biskopene på en viss avstand. De ulike biskopene har litt ulik profil og satsningsområde, men i tillegg til noen satsningsområder som den enkelte biskop velger selv, har alle biskoper en tjenesteordning å forholde seg til, samt et visitasreglement. Det er disse to dokumentene som danner grunnlag for de følgende betraktningene.

Hva består biskopens tilsyn i?

Tjenesteordning for biskoper holder nok biskopen i ånde året rundt, men paragraf 1 gir en sterk føring: Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere. For å ivareta dette tilsynsansvar kan biskopen gi råd og veiledning, og også gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse.

Biskopen ser til at prestene forvalter sakramentene, forkynner og selv lever i overensstemmelse med den kristne tro, slik den er uttrykt i vår kirkes bekjennelse og ordninger, og at også andre som er vigslet til tjeneste i kirken virker og lever i samsvar med vigslingens formaning og løfte.

Biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære.

Ut at denne paragrafen kan vi lese følgende:

·         at tilsynet utøves overfor menigheter, kirkelige tilsatte og øvrige medarbeidere.

·         at tilsynsansvaret innholdsbestemmes til å gi råd og veiledning, men også bindende pålegg, både overfor prester og andre kirkelige tilsatte vedrørende deres tjenesteutøvelse.

·         at tilsynet overfor ansatte omhandler både liv og lære. Dette gjelder både for dem biskopen har arbeidsgiveransvar for, og dem som fellesrådene har arbeidsgiveransvar for.

·         at tilsynet som gjelder rådene, innholdsbestemmes til å gjelde lojalitet med læren.

Når det gjelder tilsyn med menighetene, utøves dette gjennom bispevisitaser, jf. Visitasreglementet § 1: «En bispevisitas er et institusjonalisert og rettslig ordnet besøk av biskopen i ett eller flere sokn i den hensikt å utøve kirkelig tilsyn.»  Tilsynet innholdsbestemmes her på følgende måte: «Formålet med bispevisitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og gjøre kirkens nærvær synlig i lokalsamfunnet».

Hvor ofte skal så biskopen foreta dette tilsynet med et sokn? For at tilsynet kan bli reelt og få betydning som kilde til inspirasjon og veiledning for menigheter og ansatte, bør det ikke gå for mange år mellom hver visitas. Visitasreglementet fastslår følgende: «Som hovedregel visiteres hvert sokn av biskopen minst hvert 8. år» (§ 2).

Biskopens tilsyn bestemmes altså i all hovedsak positivt som råd og veiledning, støtte og inspirasjon. I visse tilfeller kan også biskopen gi bindende pålegg både overfor egne og andres ansatte.

Tilsyn og arbeidsgiveransvar

Det råder imidlertid en utbredt oppfatning i presteskapet om at biskopens tilsyn henger tett sammen med arbeidsgiveransvaret. Gjennomgangen over viser at noen slik sammenheng ikke finnes eller er nødvendig for å utøve tilsyn. Biskopens tilsyn gjelder langt flere enn dem han har arbeidsgiveransvar for. Blant annet kan bindende pålegg også gis til dem som er ansatt hos fellesrådene eller andre som ansetter prester og vigslede medarbeidere. Det kan også være på sin plass å presisere at biskopene aldri har hatt det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for prester eller andre kirkelige medarbeidere. I 1989 fikk bispedømmerådene dette ansvaret delegert første gang fra Staten. Biskopene på sin side, fikk tydeliggjort sitt ansvar for å lede prestetjenesten først i 2007, da tjenesteordning for biskoper ble endret (se § 2), men det er prostene som utøver styringsretten overfor prestene. Først i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen som skjer 1. januar 2017, gir Staten fra seg arbeidsgiveransvaret til Den norske kirke, men fortsatt vil bispedømmene ha tilsettings- og oppsigelsesmyndighet på delegasjon fra Den norske kirke. Biskopenes rolle som arbeidsgiver er derfor av relativt ny dato.

Hvordan utøver biskopene tilsyn i dag?

I skrivende stund kommer jeg rett fra en visitasgudstjenste i en av landets menigheter. Sist gang det var visitas i denne menigheten, var i 2001. Biskopene har mellom fire og åtte visitaser i året. Det sier seg selv at dette ikke er mange nok til å kunne overholde visitasreglementets bestemmelse om «minst hvert 8. år.»  Jeg spør meg om hvor viktig biskopen blir når han eller hun i realiteten besøker en menighet hvert 15. år? Er det virkelig mulig å være en reell inspirator og veileder med så sjeldne møter? Og hvor ofte får en kirkelig tilsatt møte biskopen? De som er ansatt av fellesrådet er heldige om de ser sin biskop én gang i året. Det står ikke stort bedre til med de bispedømmerådsansatte prestene. Det er fullt mulig å være prest i 40 år uten noen gang å oppleve en visitas. Kan dette kalles tilsyn? Jeg er sterkt i tvil.

Det er imidlertid mulig å innholdsbestemme biskopens «råd og veiledning» til mer enn det hun i egen person utøver. Biskopene har i dag ansvar for arbeidsveiledning (ABV), åndelig veiledning, etterutdanning og retreater. De bispedømmerådsansatte prestene nyter i stor grad godt av disse tiltakene, de fellesrådstilsatte prestene og andre vigslede medarbeidere i mye mindre grad. Jeg spør om det kan være riktig og forsvarlig at biskopens tilsyn skal fordeles så ulikt blant de ordinerte og vigslede medarbeiderne? Det neste spørsmålet følger av det første: Hvilken glede har man av en biskop som man i liten grad ser og i enda mindre grad får noen form for oppfølging fra? De fellesrådstilsatte medarbeiderne har god grunn til å spørre.

Tilsyn og kirkeordning

Dagens kirkeordning forskjellsbehandler kirkelige ansatte på flere områder. Tilsynet er ett av dem. Det ligger i tjenesteordningen at biskopen skal være øverste leder for prestetjenesten. De øvrige kirkelige tjenestene kommer som en følge av dette i andre rekke, også når det gjelder tilsynet. Det kan virke som om ikke bare presteskapet, men også biskopene, tror at tilsynet først og fremst skal føres overfor dem man er arbeidsgiver for. Som vi har sett, sier Tjenesteordningen for biskop og visitasreglementet noe annet. De arbeidsgiverfunksjonene som biskop og bispedømmeråd har fått delegert fra Staten, og fra 1.1.2017 fra Den norske kirke, tar mye tid og oppmerksomhet. Antakelig er det også andre ting som tar tiden, men resultatet er tydelig: Menighetene blir altfor sjeldent visitert av biskopen, og de fellesrådstilsatte vigslede og ordinerte medarbeiderne får en mye dårligere oppfølging enn prester ansatt av bispedømmerådene. Når tilsynet utøves så mangelfullt, kan det bli annet enn illusorisk? Lite undergraver biskopenes betydning mer enn at biskopene blir usynlige. Jeg mener at dette i stor grad skyldes dagens kirkeordning. Hva må endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Hva skal biskopene være?

Hvis ordning med tilsynsmenn og -kvinner (biskoper) skal ha noen hensikt, må tilsynet være reelt. Vi har sett at tilsyn handler om å gi veiledning og råd, støtte og inspirasjon. Jeg vil i tillegg fremheve biskopen som evangeliets fanebærer som gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning tar vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse og fremmer og bevare enheten i Guds kirke. Det er store ting som står på spill. I en tid hvor lærespørsmål truer enheten i kirken og hvor mange av kirkens medlemmer forholder seg spørrende eller likegyldige til kirkens tilbud, trenger vi ledere som kan støtte og oppmuntre og forkynne til tro og frimodighet. Medarbeidere og menighetsrådsmedlemmer trenger ledere å se opp til, ledere som kan gi mening og løfte fram visjonene for arbeidet. For at biskopene skal få betydning som kirkeledere, må de være synlige og nærværende på en helt annen måte enn i dag. De må reise rundt, møte folk, lytte og tale. Omfattende og arbeidskrevende visitaser er kanskje ikke den mest hensiktsmessige samværsformen mellom biskoper og menigheter i fremtiden. Kanskje skal man heller satse på kortere og mer uformelle besøk hvor man først og fremst har fokus på de områdene av menighetens liv som trenger litt ekstra omtanke? Uansett er det møtet med menighetene og de ansatte som må være første prioritet for våre biskoper.

Hva må endres?

Staten overdrar i disse dager arbeidsgiveransvaret for 1600 prester til kirken. Dersom kirkemøtet tar skrittet fullt ut og lar fellesrådene ta ansvaret også for prestene, vil biskopene frigjøres fra en svært arbeids- og ressurskrevende del av sitt arbeid. Prester har liten grunn til å frykte å få samme arbeidsforhold og arbeidsgiver som sine kolleger i staben. Gjennom de siste 20 år har fellesrådene utviklet seg til profesjonelle arbeidsgivere for 6000 ansatte. De vil håndtere 1600 prester uten å måtte gjøre de store justeringene. Samme arbeidsgiver vil gi flere gode effekter, ikke minst likebehandling av alle i staben. Hovedpoenget her er imidlertid at biskopen vil frigjøres fra et ansvar som til tider er svært belastende.  For hver personalsak som kommer mediene for øret i dag, forkludres biskopens ry som evangeliets fanebærer. Frigjort fra disse sakene vil biskopene med langt større frimodighet og åndelig autoritet kunne forkynne nådens og forsoningens evangelium. Frigjort fra arbeidsgiverfunksjoner vil biskopen med langt større kraft kunne bli det de var ment å være: tilsynsmenn og tilsynskvinner for kirkens menigheter og ansatte.

Denne artikkelen er publisert i Luthersk kirketidende 1/2017. En forkortet utgave er publisert i Vårt Land 7. januar.

Gå til innlegget

Ja, prester inspirerer best

Publisert over 1 år siden - 233 visninger

Gunnar A. Nordby skriver i et innlegg i Vårt Land i dag, 4. januar, at de som mener at presten ikke bør være leder for den lokale kirken, har en mangelfull organisasjonsforståelse.

Jeg er antakelig en av dem han sikter til, siden jeg har advart tydelig mot at soknepresten skal overbelastes med administrastive lederoppgaver. Norby mener at løsningen er delegering. Det kan dessverre se ut for at det er Norby som mangler forståelse for Den norske kirkes organisering på grunnplanet.

For det første: Det er helt riktig at presten er den beste til å inspirere og dermed står for et transformerende lederskap, som Nordby så presist beskriver det, men kanskje har Nordby oversett at presten  allerede er leder i lokalkirken gjennom sin forkynnelse, gudstjenesteledelse og relasjonsbygging? Og har han glemt at presten  også allerede er leder i lokalkirken gjennom sitt strategiske lederskap som medlem i menighetsrådet?

For det andre: Det finnes nesten ingen å delegere til i norske menighetsstaber. Slike ressurser er stor mangelvare i de fleste menigheter. Dersom presten skulle vært leder også for ressursene (administrativ leder), ville dessverre han og hun bli sittende igjen med hele den administrative byrden. Man trenger ikke være profet for å innse dette. Man trenger bare å stikke fingeren i jorda.

Og for det tredje, og prinsipielt viktigste punktet: I den grad man har daglige ledere i menighetene, er dette en stilling som er underordnet menighetsrådet. Den daglige lederens oppgave er å saksforberede og effektuere vedtakene som gjøres i menighetsrådet og rapportere tilbake til dette organet. Gjøres presten til daglig leder, gjøres han og hun samtidig om til en underordnet for menighetsrådet. 

Slik er Den norske kirke organisert på lokalplanet. Vi trenger ikke at presten tilsynelatende er "leder for det hele," men  i virkeligheten er blitt slave under administrative oppgaver. La presten gjøre det hun kan best og som Nordby så godt formulerer det: vise vei og retning for arbeidet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 835 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Les flere