Astrid Sætrang Morvik

Alder: 49
  RSS

Om Astrid Sætrang

Sokneprest i Østenstad i Asker

Følgere

"Hva skal vi gjøre med biskopen?"

Publisert 10 dager siden - 666 visninger

Spørsmålet kom opp i en diskusjon om ny kirkeordning. «Det er jo biskopen som er nøtten, hva gjør vi med ham, hvilken rolle skal biskopen ha? Skal biskopen være arbeidsgiver for prestene, for kirkefaglige ansatte, for alle, for ingen? Og hvis biskopen ikke skal være arbeidsgiver, hva skal biskopen da være?»

Hva skal biskopen være? I denne artikkelen vil jeg forsøke å skissere den bisperollen som jeg mener Den norske kirke trenger i fremtiden. Arbeidsgiveransvaret er bare en del av saken. Langt viktigere er diskusjonen om hva biskopen skal bety for menighetene og for ansatte og frivillige medarbeidere. Begrepet tilsyn står i denne sammenheng naturlig nok sentralt, siden tilsynet er utgangspunktet for hvorfor kirken har biskoper. Hva består tilsynet i, hvordan utøver biskopene sitt tilsyn i dag, og hva må eventuelt endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Kilder

Siden jeg ikke kjenner bispegjerningen fra innsiden, er jeg som de fleste andre henvist til å observere biskopene på en viss avstand. De ulike biskopene har litt ulik profil og satsningsområde, men i tillegg til noen satsningsområder som den enkelte biskop velger selv, har alle biskoper en tjenesteordning å forholde seg til, samt et visitasreglement. Det er disse to dokumentene som danner grunnlag for de følgende betraktningene.

Hva består biskopens tilsyn i?

Tjenesteordning for biskoper holder nok biskopen i ånde året rundt, men paragraf 1 gir en sterk føring: Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere. For å ivareta dette tilsynsansvar kan biskopen gi råd og veiledning, og også gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse.

Biskopen ser til at prestene forvalter sakramentene, forkynner og selv lever i overensstemmelse med den kristne tro, slik den er uttrykt i vår kirkes bekjennelse og ordninger, og at også andre som er vigslet til tjeneste i kirken virker og lever i samsvar med vigslingens formaning og løfte.

Biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære.

Ut at denne paragrafen kan vi lese følgende:

·         at tilsynet utøves overfor menigheter, kirkelige tilsatte og øvrige medarbeidere.

·         at tilsynsansvaret innholdsbestemmes til å gi råd og veiledning, men også bindende pålegg, både overfor prester og andre kirkelige tilsatte vedrørende deres tjenesteutøvelse.

·         at tilsynet overfor ansatte omhandler både liv og lære. Dette gjelder både for dem biskopen har arbeidsgiveransvar for, og dem som fellesrådene har arbeidsgiveransvar for.

·         at tilsynet som gjelder rådene, innholdsbestemmes til å gjelde lojalitet med læren.

Når det gjelder tilsyn med menighetene, utøves dette gjennom bispevisitaser, jf. Visitasreglementet § 1: «En bispevisitas er et institusjonalisert og rettslig ordnet besøk av biskopen i ett eller flere sokn i den hensikt å utøve kirkelig tilsyn.»  Tilsynet innholdsbestemmes her på følgende måte: «Formålet med bispevisitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og gjøre kirkens nærvær synlig i lokalsamfunnet».

Hvor ofte skal så biskopen foreta dette tilsynet med et sokn? For at tilsynet kan bli reelt og få betydning som kilde til inspirasjon og veiledning for menigheter og ansatte, bør det ikke gå for mange år mellom hver visitas. Visitasreglementet fastslår følgende: «Som hovedregel visiteres hvert sokn av biskopen minst hvert 8. år» (§ 2).

Biskopens tilsyn bestemmes altså i all hovedsak positivt som råd og veiledning, støtte og inspirasjon. I visse tilfeller kan også biskopen gi bindende pålegg både overfor egne og andres ansatte.

Tilsyn og arbeidsgiveransvar

Det råder imidlertid en utbredt oppfatning i presteskapet om at biskopens tilsyn henger tett sammen med arbeidsgiveransvaret. Gjennomgangen over viser at noen slik sammenheng ikke finnes eller er nødvendig for å utøve tilsyn. Biskopens tilsyn gjelder langt flere enn dem han har arbeidsgiveransvar for. Blant annet kan bindende pålegg også gis til dem som er ansatt hos fellesrådene eller andre som ansetter prester og vigslede medarbeidere. Det kan også være på sin plass å presisere at biskopene aldri har hatt det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for prester eller andre kirkelige medarbeidere. I 1989 fikk bispedømmerådene dette ansvaret delegert første gang fra Staten. Biskopene på sin side, fikk tydeliggjort sitt ansvar for å lede prestetjenesten først i 2007, da tjenesteordning for biskoper ble endret (se § 2), men det er prostene som utøver styringsretten overfor prestene. Først i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen som skjer 1. januar 2017, gir Staten fra seg arbeidsgiveransvaret til Den norske kirke, men fortsatt vil bispedømmene ha tilsettings- og oppsigelsesmyndighet på delegasjon fra Den norske kirke. Biskopenes rolle som arbeidsgiver er derfor av relativt ny dato.

Hvordan utøver biskopene tilsyn i dag?

I skrivende stund kommer jeg rett fra en visitasgudstjenste i en av landets menigheter. Sist gang det var visitas i denne menigheten, var i 2001. Biskopene har mellom fire og åtte visitaser i året. Det sier seg selv at dette ikke er mange nok til å kunne overholde visitasreglementets bestemmelse om «minst hvert 8. år.»  Jeg spør meg om hvor viktig biskopen blir når han eller hun i realiteten besøker en menighet hvert 15. år? Er det virkelig mulig å være en reell inspirator og veileder med så sjeldne møter? Og hvor ofte får en kirkelig tilsatt møte biskopen? De som er ansatt av fellesrådet er heldige om de ser sin biskop én gang i året. Det står ikke stort bedre til med de bispedømmerådsansatte prestene. Det er fullt mulig å være prest i 40 år uten noen gang å oppleve en visitas. Kan dette kalles tilsyn? Jeg er sterkt i tvil.

Det er imidlertid mulig å innholdsbestemme biskopens «råd og veiledning» til mer enn det hun i egen person utøver. Biskopene har i dag ansvar for arbeidsveiledning (ABV), åndelig veiledning, etterutdanning og retreater. De bispedømmerådsansatte prestene nyter i stor grad godt av disse tiltakene, de fellesrådstilsatte prestene og andre vigslede medarbeidere i mye mindre grad. Jeg spør om det kan være riktig og forsvarlig at biskopens tilsyn skal fordeles så ulikt blant de ordinerte og vigslede medarbeiderne? Det neste spørsmålet følger av det første: Hvilken glede har man av en biskop som man i liten grad ser og i enda mindre grad får noen form for oppfølging fra? De fellesrådstilsatte medarbeiderne har god grunn til å spørre.

Tilsyn og kirkeordning

Dagens kirkeordning forskjellsbehandler kirkelige ansatte på flere områder. Tilsynet er ett av dem. Det ligger i tjenesteordningen at biskopen skal være øverste leder for prestetjenesten. De øvrige kirkelige tjenestene kommer som en følge av dette i andre rekke, også når det gjelder tilsynet. Det kan virke som om ikke bare presteskapet, men også biskopene, tror at tilsynet først og fremst skal føres overfor dem man er arbeidsgiver for. Som vi har sett, sier Tjenesteordningen for biskop og visitasreglementet noe annet. De arbeidsgiverfunksjonene som biskop og bispedømmeråd har fått delegert fra Staten, og fra 1.1.2017 fra Den norske kirke, tar mye tid og oppmerksomhet. Antakelig er det også andre ting som tar tiden, men resultatet er tydelig: Menighetene blir altfor sjeldent visitert av biskopen, og de fellesrådstilsatte vigslede og ordinerte medarbeiderne får en mye dårligere oppfølging enn prester ansatt av bispedømmerådene. Når tilsynet utøves så mangelfullt, kan det bli annet enn illusorisk? Lite undergraver biskopenes betydning mer enn at biskopene blir usynlige. Jeg mener at dette i stor grad skyldes dagens kirkeordning. Hva må endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Hva skal biskopene være?

Hvis ordning med tilsynsmenn og -kvinner (biskoper) skal ha noen hensikt, må tilsynet være reelt. Vi har sett at tilsyn handler om å gi veiledning og råd, støtte og inspirasjon. Jeg vil i tillegg fremheve biskopen som evangeliets fanebærer som gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning tar vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse og fremmer og bevare enheten i Guds kirke. Det er store ting som står på spill. I en tid hvor lærespørsmål truer enheten i kirken og hvor mange av kirkens medlemmer forholder seg spørrende eller likegyldige til kirkens tilbud, trenger vi ledere som kan støtte og oppmuntre og forkynne til tro og frimodighet. Medarbeidere og menighetsrådsmedlemmer trenger ledere å se opp til, ledere som kan gi mening og løfte fram visjonene for arbeidet. For at biskopene skal få betydning som kirkeledere, må de være synlige og nærværende på en helt annen måte enn i dag. De må reise rundt, møte folk, lytte og tale. Omfattende og arbeidskrevende visitaser er kanskje ikke den mest hensiktsmessige samværsformen mellom biskoper og menigheter i fremtiden. Kanskje skal man heller satse på kortere og mer uformelle besøk hvor man først og fremst har fokus på de områdene av menighetens liv som trenger litt ekstra omtanke? Uansett er det møtet med menighetene og de ansatte som må være første prioritet for våre biskoper.

Hva må endres?

Staten overdrar i disse dager arbeidsgiveransvaret for 1600 prester til kirken. Dersom kirkemøtet tar skrittet fullt ut og lar fellesrådene ta ansvaret også for prestene, vil biskopene frigjøres fra en svært arbeids- og ressurskrevende del av sitt arbeid. Prester har liten grunn til å frykte å få samme arbeidsforhold og arbeidsgiver som sine kolleger i staben. Gjennom de siste 20 år har fellesrådene utviklet seg til profesjonelle arbeidsgivere for 6000 ansatte. De vil håndtere 1600 prester uten å måtte gjøre de store justeringene. Samme arbeidsgiver vil gi flere gode effekter, ikke minst likebehandling av alle i staben. Hovedpoenget her er imidlertid at biskopen vil frigjøres fra et ansvar som til tider er svært belastende.  For hver personalsak som kommer mediene for øret i dag, forkludres biskopens ry som evangeliets fanebærer. Frigjort fra disse sakene vil biskopene med langt større frimodighet og åndelig autoritet kunne forkynne nådens og forsoningens evangelium. Frigjort fra arbeidsgiverfunksjoner vil biskopen med langt større kraft kunne bli det de var ment å være: tilsynsmenn og tilsynskvinner for kirkens menigheter og ansatte.

Denne artikkelen er publisert i Luthersk kirketidende 1/2017. En forkortet utgave er publisert i Vårt Land 7. januar.

Gå til innlegget

Ja, prester inspirerer best

Publisert 12 dager siden - 193 visninger

Gunnar A. Nordby skriver i et innlegg i Vårt Land i dag, 4. januar, at de som mener at presten ikke bør være leder for den lokale kirken, har en mangelfull organisasjonsforståelse.

Jeg er antakelig en av dem han sikter til, siden jeg har advart tydelig mot at soknepresten skal overbelastes med administrastive lederoppgaver. Norby mener at løsningen er delegering. Det kan dessverre se ut for at det er Norby som mangler forståelse for Den norske kirkes organisering på grunnplanet.

For det første: Det er helt riktig at presten er den beste til å inspirere og dermed står for et transformerende lederskap, som Nordby så presist beskriver det, men kanskje har Nordby oversett at presten  allerede er leder i lokalkirken gjennom sin forkynnelse, gudstjenesteledelse og relasjonsbygging? Og har han glemt at presten  også allerede er leder i lokalkirken gjennom sitt strategiske lederskap som medlem i menighetsrådet?

For det andre: Det finnes nesten ingen å delegere til i norske menighetsstaber. Slike ressurser er stor mangelvare i de fleste menigheter. Dersom presten skulle vært leder også for ressursene (administrativ leder), ville dessverre han og hun bli sittende igjen med hele den administrative byrden. Man trenger ikke være profet for å innse dette. Man trenger bare å stikke fingeren i jorda.

Og for det tredje, og prinsipielt viktigste punktet: I den grad man har daglige ledere i menighetene, er dette en stilling som er underordnet menighetsrådet. Den daglige lederens oppgave er å saksforberede og effektuere vedtakene som gjøres i menighetsrådet og rapportere tilbake til dette organet. Gjøres presten til daglig leder, gjøres han og hun samtidig om til en underordnet for menighetsrådet. 

Slik er Den norske kirke organisert på lokalplanet. Vi trenger ikke at presten tilsynelatende er "leder for det hele," men  i virkeligheten er blitt slave under administrative oppgaver. La presten gjøre det hun kan best og som Nordby så godt formulerer det: vise vei og retning for arbeidet.

Gå til innlegget

Hvordan argumentere mot aktiv dødshjelp?

Publisert 4 måneder siden - 535 visninger

Både rasjonelle argumenter (Morten Horn) og argumentasjon ut fra nedfelte verdier (Håvard Nyhus) er viktig. For mange av oss er også kristen tro og bibelske fortellinger en selvsagt plattform for å kjempe iherdig for menneskelivets helliget,

Hvis målet er å demme opp for tanken om at den enkelte har rett til selv å avslutte sitt eget liv, må vi argumentere langs de linjer som kan gi gjenklang hos ulike mennesker.

Her er mitt bidrag; utdrag fra en preken jeg holdt søndag 11. september med utgangspunkt i fortellingen i Markus 5,36-43. (Prekenen er noe forkortet.)

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.


På denne dagen som kalles Høstens påskedag, da vi får høre dramatiske fortellinger om Guds makt over døden, kommer vi ikke unna noen helt aktuelle spørsmål: Er Gud fortsatt Herre over liv og død? Tror vi fortsatt på Guds kraft til å ta innersvingen på døden? 
Vi håper vel på Gud, i alle fall når vi rammes av sykdom.

Jeg skylder ikke på Gud når vi må gjennomleve smerte og oppleve å miste noen. Hvis jeg skulle skylde på Gud for døden, så må jeg også klandre ham for livet han har gitt til hver enkelt av oss. Jeg tror på en Gud som har skapt livet fordi liv og kjærlighet er Guds vesen. Av kjærligheten kommer det kun gode ting. Derfor er livet en gave til hvert individ som kommer til verden. Og fordi livet er Guds gave til hver levende skapning, er det også hellig. Også når det innebærer smerte og belastning og sorg.

I dag må jeg snakke om aktiv dødshjelp fordi vi snart har et valg i møte med den type sykdom som det ikke finnes helbredelse for. Tanken om at vi selv skal kunne velge å avslutte livet har begynt å ta bolig hos oss. Det er en tanke det finnes mange gode argumenter for. Det er en rasjonell tankegang preget av fornuft, ja til og med nestekjærlighet, og den er i ferd med å ta innersvingen på tanken om livets hellighet. Når vi handler og tenker rasjonelt, så sier vi som menneskene som møtte Jesus og synagogeforstanderen på halvveien. «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Ja, hvorfor kjempe for livet når man likevel skal dø? Hvorfor blande Gud inn når døden uansett kommer til å vinne? Når jeg får kreft, og det får jeg sikkert, for det fikk både min mor og far, og dersom det viser seg at kreften er uhelbredelig slik at jeg ganske sikkert kommer til å dø av den, bør jeg ikke da spørre: Hvorfor bry Gud, hvorfor bry familien min, hvorfor bry helsevesenet og alle rundt meg Er det ikke bedre å gjøre kort prosess?

Høres det karikert ut? Problemstillingen blir et faktum i det øyeblikk aktiv dødshjelp blir legalisert. Det er allerede slike spørsmål som stilles daglig i den andre enden av livet når en kvinne blir gravid uten at det var planlagt. «Skal jeg beholde dette barnet? Har jeg tid til det? Har jeg økonomi? Passer det inn i planene mine?» I det øyeblikk enkeltindividet får ansvar for å bestemme over liv og død, kommer de rasjonelle spørsmålene inn. Selvsagt gjør de det! Det er helt naturlig, for vi er rasjonelle vesener og opplært til å være fornuftige og ta ansvar for vårt eget liv. Og nå også vår egen død.

Hvorfor kjenner jeg så dypt inn i margen at dette er galt? Hvorfor kan man ikke bare være rasjonell? Fordi jeg tror at Gud er Herre over liv og død? Ja, det er viktig for meg. Hvis ikke Gud finnes i livets ytterpunkter, finnes ikke Gud. Hvis Gud er død, har vi ikke noe valg, annet enn å ta liv og død i egne hender. Og da er jeg redd, for der hvor mennesker gjør seg selv til Gud, forsvinner barmhjertigheten og kjærligheten og den kyniske rasjonalismen tar over. Det har historien lært oss.

De beste menneskene blant oss, tenker jeg iblant, må være hjelpepleiere og sykepleiere og de som i sin store tålmodighet og menneskekjærlighet tar på seg å stelle hjelpeløse mennesker år ut og år inn. I dette møtet med de svakeste opplever vi hva barmhjertighet er. Skulle vi ikke lenger være til bry for hverandre? Skal vi spare hverandre for muligheten til å kunne gi trøst og omsorg når livet er vanskelig? Er meningen med livet å være effektiv og ingen til belastning?

Jesus ba de sørgende om å gå hjem, tok med seg sine mest betrodde venner og barnets foreldre inn i rommet der hun lå. Han tok henne i hånden og sa varsomt: «Talita kumi: Lille pike, stå opp!» Og deretter ga han henne til foreldrene og ba dem om å gi henne noe å spise.

Jesus viser oss at når alt håp er ute, er likevel ikke alt håp ute. Han bryter med den rasjonelle tankegangen og bekrefter de fortvilte foreldrenes rop på hjelp. Det nytter å bry mesteren, om ikke annet er det viktig for å bevare vår egen menneskelighet.

Men er det ikke barmhjertigere å hjelpe noen til å avslutte livet når lidelsen er stor? Jeg kan forstå mennesker som tar sitt eget liv når smertene blir uutholdelige og de tror at alt håp er ute. Men da er det sykdommen og fortvilelsen som snakker og kanskje mangel på tillit til sine nærmeste og til helsevesenet, og jeg holder fast på at det en tragedie hver gang det skjer. Jeg har aldri opplevd at det er godt når noen avslutter livet selv. Vår oppgave som medmennesker er ikke å hjelpe hverandre ut av livet, men å hjelpe hverandre til å orke å leve frem til Gud lar oss dø en naturlig død.

Men så skylder jeg til sist å besvare spørsmålet om hvorfor det er nødvendig å la livet gå sin naturlige gang frem til døden tar over. Da handler det ikke bare om at det er Gud som er Herre over liv og død. Da handler det om hva et menneske dypest sett er. Og nå vil jeg siterer fra Håvard Nyhus sin kommentar i fredagens Vårt Land hvor han siterer dikteren John Donne:

Året er 1623 og Donne er syk og sengeliggende. Gjennom vinduet hører han kirkeklokkene. «Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. Hvert menneske er et stykke fastland, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, slik også en landtunge blir det, eller et jordegods, enten det tilhører vennene dine eller deg selv. Hvert menneskes død forminsker meg, fordi jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.»

Hvem har ikke følt seg som en øy iblant? Og har du da ikke som jeg, kjent den dype gleden når man iblant får oppleve det gode fellesskapet med andre mennesker? Fordi dette er meningen med våre liv; å høre til hos hverandre, så er din byrde også min byrde, din død er også min død og jeg kan ikke leve med tanken på at du vil ta ditt eget liv før Gud - eller livet selv – avgjør at det er over. 

Derfor: Inntil døden er et faktum, vil jeg kjempe for ditt liv og selv leve hvert minutt i vissheten om at Gud ikke er borte, men at han er Herre over liv og død og at vi er i hans hender enten vi lever eller dør.

 

Gå til innlegget

Kunsten å flytte grenser

Publisert 4 måneder siden - 1090 visninger

Selv kunne jeg stilt opp en rekke gode argumenter for hvorfor aktiv dødshjelp fortsatt må være forbudt, men i møte med de sterke historiene som media nå kjører frem, er jeg redd at følelser trumfer fakta.

Norsk presse er enige om å være varsom med å omtale selvmord. Når det gjelder assistert selvmord gjelder kanskje andre regler? Det kan i hvert fall se slik ut etter et blikk på Vårt Lands førsteside i dag.

Sjelden har den vært mer tabloid. Det er allmenn enighet om at selvmord kan ha en smitteeffekt, særlig blant unge. Vi som står i etterarbeidet etter ethvert dødsfall, får klump i magen når vi hører om ungdom som har tatt sitt eget liv. Balansegangen mellom å skape gode minnestunder for den som har tatt sitt eget liv og det å skape refleksjon omkring det destruktive i et slikt valg, er hårfin. Hvordan er det med assistert selvmord? Boka og filmen «Et helt halvt år» ser ut til å ha utløst en debatt hvor vi ikke bare presenteres for realitetene rundt dødshjelp i dag, men også jevnlig presenteres for sterke, personlige historier om mennesker som enten har tatt sitt eget liv ved hjelp av leger og pårørende, eller som frykter lidelse rundt egen død og derfor ønsker at forbudet mot aktiv dødshjelp skal opphøre.

Hva er mest effektfullt i en debatt hvor målet er å flytte noen grensesteiner? Utvilsomt de sterke historiene. Morten Horn skriver 13. september et innlegg i Vårt Land hvor han forsøker å berolige oss som tror aktiv dødshjelp etterhvert blir tillatt. Han viser til hvor vanskelig det er å utforme en lov som er bærekraftig. Hans eget yrke og kunnskap om hvordan dødssyke får god hjelp i norsk helsevesen, gir ham stor troverdighet når han snakker om dødshjelp. I begeistring delte en flott, faktabasert artikkel av ham på min Facebookside i går. Den har i skrivende stund fått to likes, begge fra sykehusprester. Et annet innlegg et par dager tidligere hvor jeg delte en patosfyllt preken om aktiv dødshjelp – for øvrig sterkt inspirert av Håvard Nyhus’ spalte i Vårt Land 9. september - utløste et ras av likes og kommentarer.  Måling av reaksjoner på Facebook er ikke akkurat forskning på høyt nivå, men det gir meg en pekepinn om hva som berører og hva som ikke gjør det. Følelser skaper engasjement, kunnskapsbasert argumentasjon gjør det i liten grad. Dessverre!

Jeg er mot drap, som Vårt Land så effektfullt kaller dette assisterte selvmordet på dagens førsteside. Men jeg har sympati med drapsmannen og forstår hva som drev ham. Det gjorde rettsvesenet også. Han slapp fengsel. Selv om loven er blitt brutt av leger, er reaksjonene milde, rapporterer avisen. Et flertall i befolkningen har sympati med slike handlinger og forstår fortvilelsen og desperasjonen som ligger bak. Ingen liker å slå i hjel et smådyr som er blitt halvveis påkjørt på veien, men vi lukker øynene og lar det stå til likevel. Eget ubehag settes til side når vi vet at det er det beste for dyret som pines. Hvorfor skulle vi ikke gjøre det samme i møte med mennesker? Slik er tankegangen hos moderne mennesker som har sitt ankerfeste i individualisme, rasjonalitet og barmhjertighet (!).

Morten Horns kunnskap om feltet viser oss at helsevesenet har evne og vilje til å lindre pinen hos dødssyke og invalide pasienter. Selv kunne jeg stilt opp en rekke gode argumenter for hvorfor aktiv dødshjelp fortsatt må være forbudt, men i møte med de sterke historiene som Vårt Land og andre aviser nå kjører frem, er jeg redd at følelser trumfer fakta. 

Gå til innlegget

Bispedømmene er ikke menighetenes beste venn

Publisert 7 måneder siden - 1888 visninger

Hvis bispedømmene vil være menighetenes beste venn, må de gi prestene tilbake til menighetene.

En påstand ble uttalt gjentatte ganger på årets kirke­møte, i debatten om ny kirkeordning: «Bispedømmet er menighetenes beste venn». I nord sitter en kirkeverge og erfarer noe helt annet.

Kirkeverge i Måsøy, Arne Dahl Nygaard, beskriver en situasjon hvor prestene er fraværende fra menighetene i uforholdsmessig store deler av året («Prestenes arbeidstid er ute av kontorll, Vårt Land 24. mai ,«Kirkas gjøkunger» 27. maiog «Fra forkynner tul byråkrat», 1. juni).

Grunnen er dels de særskilte ordningene som skal rekruttere prester til tjeneste i nord, dels en ny arbeidstidsordning hvor beredskap i verste fall utløser urimelig mye avspasering. I tillegg reiser prestene bort for å være med på blant annet arbeidsveiledning (ABV). Dette gjelder prester i hele landet. I ­«Timetelleren» (Vårt Land 6. juni) følger Magne Lerø opp. Kanskje hadde det vært bedre å ansette flere diakoner og kateketer, spør begge. Beskrivelsen er antakelig riktig, løsningsforslaget er neppe bærekraftig.

Løsningen ligger etter min ­mening i en kirkeordning som behandler den lokale menighetsstaben som en samarbeidende enhet. En ny kirkeordning må derfor ta høyde for at menighetene trenger presten i sin midte det meste av tiden. Ikke fordi presten automatisk skal være daglig ­leder, som noen gjerne vil, men fordi den kirkelige staben er et arbeidsfellesskap hvor alle ­ansatte er «i samme båt».

Lengter. Min masterstudie av kirkefaglige medarbeideres ­erfaring av og ønske om ledelse (Vårt Land 17. februar) viser at disse lengter etter å arbeide mer sammen for å finne mål og retning for arbeidet sitt. Flere ­mener at soknepresten er den som bør ta initiativ til dette samarbeidet. Vi forstår at dette vanskelig kan skje under de forhold som Arne Dahl Nygaard beskriver fra sin landsdel. Men også i sør gjør ­dagens kirkeordning det problematisk å få til et slikt samarbeid, ikke minst fordi prestene omfattes av andre ordninger­ og strukturer enn resten av staben, og dermed løftes ut av stabs­fellesskapet.

Dette skjer blant annet gjennom ABV, men som stabsfellesskap trenger vi felles veiledning. Paradigmet som til nå har vært rådende, er at deltakerne i en ABV-gruppe skal komme fra forskjellige staber. På den ­måten kan man lettere ta opp relasjonelle utfordringer. Men hvor hensiktsmessig er egentlig det? Hvis man ønsker samarbeidende staber, burde man ikke heller tenke veiledning innenfor stabsfellesskapet? Vi skal jo gjøre en jobb sammen.

Ikke i kirken. Veiledning av staber er vanlig i mange sammenhenger, men ikke i kirken. Det optimale ville være om fellesrådene hyret veiledere til å komme og drive veiledning med hele staben, der den er. Jeg tror kirkevergen i Måsøy ville bli langt mer fornøyd med en slik ordning enn med den ordningen vi har i dag.

Dagens kirkeordning forskjellsbehandler de ansatte og makter ikke ivareta den lokale menighetens behov. Bispedømmet som arbeidsgiver sørger godt for sine ansatte, men tar (naturlig nok) lite ansvar for hva som skjer ellers i menighetsstaben.

Min erfaring er at bispedømmet i realiteten ikke er menighetenes beste venn. Det er det fellesrådet som er. Naturlig nok, siden fellesrådet er menighetenes eget organ med arbeids­giveransvar for menighetens medarbeidere, bortsett fra prestene. Likevel inkluderer fellesrådet oss prester i alle samlinger og viktige prosesser som gjelder menighetene. Noe annet ville vært utenkelig, for hvordan skulle de komme i mål uten prestenes medvirkning? Jeg er glad for at vi er inkludert av fellesrådet, men det er ingen selvfølge.

Ikke like bra. Fellesrådene har ikke den samme økonomien som bispedømmene. Jeg innser at vi prester kanskje ikke vil få like gode ordninger hvis også vi blir ansatt i fellesrådet. Hvis jeg skal velge, vil jeg likevel foretrekke å dele kår med mine kolleger i staben. Jeg tror at det vil gi et bedre­ utgangspunkt for å arbeide­ tverrfaglig innenfor stabsfellesskapet, slik at vi kan opptre samordnet som mannskap og seile skuta i riktig retning.

Hvis bispedømmene vil være menighetenes beste venn, må de gi prestene tilbake til menighetene. Da vil vi få en kirkeordning som gjør menighetene rustet til å møte både dagens og morgendagens utfordringer.

FØRST PUBLISERT 9. JUNI 2016

FØLG HELE DEBATTEN OM PRESTENES ARBEIDSTID

• Tore Christiansen: Vi kan ikke leve med summen av prestenes ordninger

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke ‘ko ko’

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Arne Dahl Nygaard: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1266 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1266 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Les flere