Morten Aadnevik Tobiassen

Alder: 40
  RSS

Om Morten Aadnevik

Følgere

Vil ha, vil ha, vil ikke ha

Publisert over 4 år siden - 593 visninger

Vi vil ha mye, men noen ganger vil vi ikke ha, det vi en gang ville ha. Det ble ikke helt som vi trodde, det svarte ikke helt til forventningene. Ønsket var uttalt for kjapt. Det var ingen tanke bak ordene. Ordene var tomme og lette.
Tankens tid er snart forbi. Vi ser konjukturene av dette. Når bruddet mellom Tone og Axel som jeg ikke en gang trenger å skrive med etternavn for at folk skal høre bjelleklang, er det som setter den norske folkemeningen i kok, da er det game over. Tanken har tapt, banalitetene og trivialitetene har vunnet.

Alle vil ha vindmøller, men ingen vil ha dem i sin bakgård. Alle vil ha åpne grenser, men ingen vil være åpne mot mange. Alle vil være så forbasket gode, men ingen vil innrømme hva de gjorde da ingen så. Vi vil, vi vil ,men så vil vi ikke likevel. Vi vil redde verden med oljepenger, men så vil vi ikke likevel. Vi vil ha full ytringsfrihet, men så fort vi hører en  ulyd i øret, så vil vi ikke. Vi orker ikke, og det vi en gang sa vi ville ha, vil vi ikke lenger ha noe av. 

Så svak den viljen er. Så utsatt for livets elementer, så svak for det minste vindkast. Hit og dit svaier den, som et sivaks, aldri rede til å falle til ro, men så ofte splittet, hundset og jaget. Viljen får sin drivkraft fra tanken, eller den gjorde det. Nå er det emosjonene som har tatt førersetet. Den emosjonelle kraften kan bevege selv den mest harbarkede vilje dit den vil. Ingen vilje for stor, ingen for liten. 

Det skjer noe når folk begynner å tenke, spesielt når de begynner å tenke sammen. Jeg snakker ikke om gruble. Det er en øvelse som bare leder til nederlag, sorg og frarøvelse av søvn og lysten på markens grøde. Nei, jeg snakker om å  tenke, veie, bedømme. Jeg snakker om å ta et dypdykk i alt som angår en sak, en refleksjon som er en beslutning verdig, og hvis resultat er rettferdiggjort av selve anstrengelsen. 

Noe merkelig kan skje da. Tanker vi hadde, som vi aldri var ordentlig klar over, men som hadde en slags underlig makt over oss, møter de nyankomne spørsmålene og noen ganger så taper de. De faller til jorden som døde fugler. De er døde før de treffer bakken. De hadde aldri livets rett til å begynne med, men likevel så var de der, i hjernens irrganger. De lusket seg rundt, og nå og da så stakk de hodet sitt frem og blottet sin dumskap for verden. Dumskapen ble aldri gjenkjent, for det var så få som tenkte.

George Orwell skrev i 1945 en bok som han kalte Animal Farm. Den handler egentlig ikke om dyr, selv om man gjerne skulle tro det, men om mennesker som har sluttet å tenke. I stedet for å tenke selv, har de adoptert et felles tanksett som bugner over av absurditeter, og som et enkelt bytte utnyttes de av en gjennomkorrupt elite.

Et innblikk i hvordan folk lever i Nord Korea, inviterer både til latter og tårer. Det er hjertskjærende og se barn sitte ved veikanten, flakkende og mistenksomme i blikket, med hånden på jakt etter noe som kan gi magen ro. Åh, hvor gjerne jeg skulle strakt hånden min gjennom skjermen, og gitt disse barna noe å spise, men jeg kan ikke. Jeg er maktesløs, og barna fortsetter sin leting, mens kameramannen eskorteres videre, fra noe han ikke skulle se, til noe han skal se. Parader, menn og kvinner i et tall som er ingen kan telle, paraderende for lederskapet. Du kommer ikke nærmere bevegelsesmessig koherent perfeksjon enn dette. Det er så rent, så vakkert. Et lite øyeblikk, glemmer jeg barna i veikanten, og man lar seg beruse av noe enestående, noe øyet aldri før har sett. Videre ser man noe som får en enkel sjel til å trekke på smilet, og faktisk le. Det er bare så komisk, men likevel med en tragisk ettersmak. Midt i et veikryss, uten en bil eller et menneske å se, står en uniformert kvinne og dirigerer trafikken. Hun er aktiv, står ikke stille, men viser de ikke-eksisterende bilene hvor de skal, og ikke skal kjøre. 

Tankene er fullstendig kuet i Nord Korea. Frykten råder. Tanken er kneblet og ufri. De skulle bare visst, men de vet ikke, de vil ikke vite, de kan ikke vite. Den onde hyrde leder dem, ikke til hvilens vann, men til helvetes forgård, og der ligger de og forgår i en fornedrelse vi aldri kan skjønne. 

Tanken teller. Enda er den fri i vesten. Enda eier vi friheten til å tenke det vi vil, når vi vil. Vi kan tenke høyt og lavt, dumt og klokt. Refleksjon er tankeanstrengelse, og det leder til en mening som er unnfanget i deg, av deg, til deg og alle som vil lytte. Men der tanken er offer for livets uutholdelige letthet, der tanken er fanget av begjæret etter å ha en mening, foran det å vite hvorfor man har den, og hva den innebærer, der er vi alle på vei til Nord Korea, før eller siden. 

sakset fra http://rundtkaffekoppen.blogspot.no/

Gå til innlegget

Helsefrelse

Publisert over 4 år siden - 308 visninger

Det er en ny reformasjon som feier over landet. Den samler skarer av sjeler som får sin omvendelse og begynner løpet. Ja, de tar bokstavelig talt på skoene og begynner å løpe, gammel som ung. Det er en vekkelse for generasjonene. Bort med fettet, og alt annet som hører Herren til.
Det er slankekrig, fettdiett, pulsklokke og løpelabbet. Det er en helsereformasjon vi er vitne til. I Norge teller vi kalorier, i Syria teller de døde. I Norge skal fettprosenten ned, i Malawi får de den aldri opp. Vi lever i merkelig tider.
Den gamle, koselige, litt lubne bestemoren med parykk og halv tanngard, er snart borte. Igjen har vi en hær av  eldre ungdommelige mennesker som teller kalorier og springer maraton. Det er helse for alle pengene. Hvor mange dietter har du ikke hørt om? Fedon, Atkins, Grete Roede, Raw food, Bad Food. Det er en haug av dem.
Skrur du på tv'n så er de der, slankekrigere fra USA som daglig har puttet i seg mat for to store familier i Nord Korea. De er fulle av tårer og fett. Rørende historier svetter ut av dem. Steintøffe trenere pusher dem til sprengpunktet. Det er så mye følelser, fett og svette, at de nesten eksploderer.
Vi elsker det. Alle gode reformasjoner begynner 'over there', så kommer de 'over here'. Yngvar Andersen holder hardt i pulsklokka, mens han ytrer seg på et tungemål selv de færreste sørlendinger har benådelsen til å tyde. Det fungerer ihvertfall. Småfeite nordmenn som aldri er i nærheten av midjemålet til amerikanerene, skal bli spreke menn og kvinner, slike som Jonas Gahr Støre vil ha. Disse skal ta bort køene, slik at norske leger og kirurger kan bli overflødige, og Jonas bli arbeidsledig. Da er ringen sluttet, og helseministeren kan gå tilbake i sin jobb som frelseminister, en som skaper fred og fordragelighet.

Dietter, de oppfører seg som fluer rundt lik. Når det går opp for deg at du er feit og utrent, kanskje noen har sagt det til deg, eller gitt deg blikket, eller kanskje du bare gjorde matematikken og skjønte at du ikke skulle være firkantet, da kommer diettene som fluer. De dukker opp overalt. Plutselig blir du oppmerksom på dem. Drikk dette, så faller kiloene av som stein i vakuum. Spis fett, så blir du slank. Tell kalorier, så går livskvaliteten opp, og vekta ned. Uansett hvor mye du vifter med armene blir du ikke kvitt dem. De gir seg ikke før du tester dem ut.

Til å begynne med er det gøy. Alle smilene. Alle de rørende historiene. Alle de hvite tennene. Alt er bare vakkert. Så du kjører på, mens du mellom måltidene henter inspirasjon fra Yngvar Andersen på NRK, og fat fighters på TV3.
Livet er herlig. Badevekta brukes morgen og kveld. Har det skjedd en endring? Er jeg smalere, lettere, better looking? Snart begynner tallene og krype nedover. Smilet vokser, og endelig vet du hva som er meningen med livet. Det er å avta, slik at selvbildet kan vokse, og verden kan se hvor tight, tynn og determined du er.
Speilet er til for å brukes, og nå er det kroppen din det handler om. Selvsikkert, med et fårete smil og en lekker positur, beundrer du ditt eget speilbilde mens du tenker stille inni deg; Oh body, where art thou?

Jeg er fan av trening, og god mat og drikke. Jeg har selv telt kalorier og sett på american fat fighters, men jeg tenker det må være noe mer, noe viktigere, noe vi kanskje glemmer litt mens svetten renner og kiloene var, men ikke lenger er. Skriften er full av ord til ettertanke. Mennesket ser til det ytre, men Vår Herre ser til det indre. Det er fint at nordmenn vil avlaste sykehuskøene, og få stram rumpe og enorme legger, men hvorfor sliter vi så veldig inni oss. Norge har så mye indre uro, så mye psykisk lidelse, så mye ensomhet. Vi er verdensmestere på ski, og i antall psykiske diagnoser. Vi skriver ut stadig flere piller som skal gjøre oss lykkelige. Vi drikker som aldri før, selv om prisene er høyere enn selvtilliten til Peter Northug.

Å trene kroppen er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Kanskje det må en ny omvendelse til? Kanskje vi trenger å brenne av litt av det indre fettet, det som gjør oss sløve i forhold til lidelsen rundt oss, det som gjør oss døve for de lydløse ropene om hjelp, det som blinder oss for en hjelpeløs sjel med en utstrakt hånd? Kanskje det må en ny omvendelse til?

Sov søtt. 

(sakset fra min blogg: http://rundtkaffekoppen.blogspot.no/)

Gå til innlegget

Olje

Publisert over 4 år siden - 1609 visninger

Olje på lampen. Er det noe Norge har så er det olje. Faktisk har vi så mye olje, at vi snart ikke trenger å jobbe. Fantastisk. Jeg ser det for meg, et samfunn fult av livsnytere med sugerøret i norsk sokkel, og te'an i tanga.
Er ikke dette det gode liv? Er ikke dette løfteslandet som flyter av fritid og penger?
I Norge har vi et oljefond. Det er så stort at ingen mann kan telle det alene. Vi bare vet at det er kjempestort, for det sier Sigbjørn Johnsen. Oljefondet er vår gullkalv, og alle er invitert til dans. Oljefondet er håpet for morgendagen, og løftet til de kommende generasjoner. Oljens velsignelse bysser oss komfortabelt i søvn. Hver mann i en hengekøye, med en pina colada i hånda og sval bris i håret. Det er oljen som gjør det mulig. Vi har olje, og vi lever livet.

Det er som om oljens herlighet ingen ende vil ta. Vel, vi vet jo nå at den er kjempefarlig for klimaet, men alle trenger den, og alle bruker den. Oljen er liksom overalt. I alle produkjonsprosesser, i utallige produkter og i bilen din. Selvfølgelig er den i bilen din. I bibelen står det også at du må ha den i lampen din. Så til og med Vår Herre tror på oljen.
Tenk at en kullsort og klebrig sentflytende masse, er blitt så viktig, så populær, så priset i markedet. Oljemillionærer er jo noe vi sørlendinger vet hva er, og kanskje i enda større grad er vestlendingene kjent med dette begrepet. Offshore kurs, beherske alfabetet forlengs og baklengs og kjenne sånn passe til gangetabellen , og du er klar. Norsk sokkel venter på deg. Leif Sande venter på deg. NAV venter på deg. Hele Norge venter på deg. Snart er du oljemillionær. Det er gull og grønne skoger så langt øye kan se.

Olje, olje, olje. Hvem kan tale vondt om oljen. Helge Lund er alltid på jakt. Det er nesten litt som Kaptein Sabeltann som seiler de tusen hav på jakt etter gull. Sabeltann har en veldig velutviklet nese for gull. Helge Lund lukter olje. Han lukter oljen helt opp i Nord Norge. Han vet at den ligger der, og han er på vei for å ta den i eie. Hvem kan stoppe kaptein Lund på oljetokt. Litt motbør må han bare regne med. Det er helt naturlig. De lokale i nord er delt. Noen vil ha mer liv i bygda. Andre er redd for torsken. Torsken er redd for Helge Lund. Helge Lund er ikke redd for noen. Det er enda et åpent kapittel, men Sabeltann pleier jo ikke å tape, like lite Helge Lund. Oljen skal opp, og torsken må bare innfinne seg.

Det er alltid noen festbremser. Det er alltid noen som sier ubehagelige ting, ting vi ikke vil høre. Noen snakker om at Norge må bli oljeuavhengige. Hva??? Uavhengige av det som velsigner oss, det som gjør at vi kan slappe av, nyte, velte oss som griser i luksusbingen. Men ja, de finnes. Det finnes dem som sier at oljen har en bakside. Oljen sløver oss, gjør oss kunnskapsløse, fete, selvgode og middelmådige.
Kjære tid, har de ikke noe annet å gjøre, disse partydreperne. Vi vil jo bare kose oss, nyte og ta det med ro. Er det så galt da?

Noen lærte meg at det alltid er to sider av en sak. Det er den ene siden, så er det det hinsiden. De pleier ikke å være like, og jeg må velge. Jeg hater å velge. Så jeg tar den lette utveien og gjør som Ole Brumm og sørlendingen, ja takk, begge deler. Ja, jeg tror på begge deler. Dere har begge helt rett. La oss nå ha det greitt og kose oss. Alle er invitert til forsoning og fred. Fredrik Hauge og Helge Lund, la oss holde hender og slappe av. Olja flommer opp som aldri før fra den norske sokkel hr Lund, men Fredrik, de fremtidige pilene for utvinning av det sorte gullet peker ned. Om noen tiår må Norge klare seg uten olje. Da skal vi leve av Jens.

sakset fra http://rundtkaffekoppen.blogspot.no/

Gå til innlegget

Hva er rasisme?

Publisert nesten 6 år siden - 949 visninger

Rasisme er et ord som brukes hyppig i debattene her. Det er en effektiv måte å bedrive karakterdrap på, stilne røster og unnlate å møte argumenter med argumenter. Odet rasisme er i ferd med å bli en klisje som alle bruker, men som alle har avvikende meninger om hva egentlig betyr. Hva betyr egentlig rasisme? Hva er det for noe?

Det er enkelt å komme drassende med en definisjon fra wikipedia, en ordbok eller en professor, men hva er det egentlig. Før jeg fortsetter vil jeg legge til grunn et kriterie, nemlig at hvert menneske har en iboende verdi i kraft av det å være menneske. Som Bibelen selv lærer oss, innfor en allmektig Gud finnes det ingen forskjell, på trell, fattig eller rik. Vi er alle mennesker med lik iboende verdi, og dette har ikke noe med vår karakter eller våre attributter å gjøre. Hvorfor er dette viktig å slå fast? Jo, nettopp fordi dette definerer ethvert menneske som like verdifulle i kraft av ingenting annet enn å være et menneske. Ingen prestasjoner, eller mangel på som sådan, ingen attibutter eller mangel på som sådan har noen innvirkning på dette.

La oss så ta det er steg videre. Ole Jørgen Anfindsen snakker om biologiske forskjeller, hvor forskjell på IQ kanskje fremstår som det mest kontroversielle. Det kan virke som at rasisme begrepet automatisk gir mening når man påpeker en forskjell mellom to grupper basert på IQ. Men hvordan kan dette ha noe rasistisk i seg? Menneskets iboende verdi har jo ikke endret seg, men man finner forskjellig utrustning hos forskjellige befolkningsgrupper. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at det å ha høy IQ ikke gjør et menneske mer verdifullt som menneske, men det gjør at dette mennesket besitter en egenskap i sterkere grad enn andre som vedkommende kan utnytte til fordel for seg selv og samfunnet som et hele.

Det handler jo egentlig ikke om noe annet enn at vi alle er forskjellig utrustet, enten vi liker det eller ei. De fleste av oss blir aldri store idrettsutøvere, eller geniale oppfinnere, eller legendariske skikkelser som endret historien til det bedre. Vi hadde ikke det samme potensiale. Vi fikk en denar, og vi brukte den. Noen andre fikk fem, og de brukte dem.

Like så visst som det finnes forskjeller på IQ mellom enkeltmennesker, er det da heller ingen revolusjonær tanke at det samme forekommer innenfor folkegrupper, men hva gjør dette med menneskets iboende verdi i kraft av det å være et menneske? Ingen vil påstå at et menneske med Downs er mindre verdt enn et menneske med doktor grad i matematikk, men i sammenhenger som etterspør matematisk kompetanse vil matematikeren ha en klar preferanse, og dette er bare riktig.

Ofte tror jeg vi snakker om rasisme når vi heller burde snakke om folks subjektive smaksoppfatninger av det som fremtoner seg som fremmed og truende. Det er jo ingen gåte at to mennesker med samme språk, kultur og utsmykning lettere kjenner på en kjemi, noe de har til felles. Man gjenkjenner seg selv i den andre, og det er en ubevisst reaksjon som gir innhold til ordet om at like barn leker best. Man står alltid noen nærmere enn andre. Familie står alltid nærmere enn venner, venner står nærmere enn bekjente, bekjente står nærmere enn ukjente. Menneskets iboende trang til å søke det som er kjent, ufarlig og gir inntrykk av å være minste motstands vei legger premisset for at like barn leker, om ikke best, så ihvertfall først. Og det vil i så måte være uklokt, tåpelig og uærlig å snakke om rasisme her. Det er menneskets natur. Selvsagt kan vi utvide vår horisont, få kunnskap og la det ukjent bli kjente og det fjerne komme nær, men det er et valg, og det motsatte er ikke rasisme.

Er det til å undres over at mange nordmenn er skeptiske til muslimer. Tar man en titt på mediabilde vil det jo være rart om de ikke var det. Men for å ta det litt lenger. Er det rasisme å holde en folkegruppe på avstand, om så bare på grunnlag av noe man finner ukjent og fremmed ved deres fysikalske trekk eller oppførsel? Jeg vet det høres barnslig og dumt ut, men hvorfor kvalifiserer dette nesten automatisk til å være rasisme? Kan det ikke bare være en primitiv reaksjon på det ukjente? Det er jo ingen kobling mellom det å ha verdi i seg selv som et menneske, og det å være annerledes. Hvis et barn ser et menneske med et synlig fysisk handicap, opplever man ikke rent sjeldent at de gir dette oppmerksomhet som vi foreldre gjerne skulle vært foruten. De er barn, og vet ikke bedre, men gir de ikke egentlig bare uttrykk for noe som ligger i oss alle, nemlig at vi har en iboende reservasjon og skepsis for det som er annerleder og ukjent, det som ikke ligner på oss hverken i utseende eller oppførsel. Hvorfor er dette plutselig blitt rasisme? Jeg sier ikke at dette er en oppførsel vi bør ivareta. Jeg ønsker å møte alle mennesker så godt jeg bare kan, men jeg begriper ikke helt hva dette rasismestemplet egentlig inneholder. Hvis rasisme begrepet slik folk bruker det, ikke hviler på noe tyngre enn en forakt og motstand mot at det faller mennesket mer naturlig å flokke seg sammen basert på visse likhetstrekk, da vil jeg påstå at vi ikke trenger dette begrepet.

Her forleden så jeg dokumentaren Overeksponert på NRK om Erik Schenken som ble utsatt for en massiv mediahets etter dramaet i Sofienbergparken. I alle de store avisene ble han betegnet som en rasist, et monster. Han ble hengt ut til spott og spe, og ble funnet skyldig i rasisme av både fylkeslegen og likestillingsombudet. Senere ble han frifunnet på alle punkter. En heksejakt som har savnet sidestykke i norsk mediahistorie ble satt i gang fordi man mistenkte rasisme. Hele Norge hadde nå plutselig evnen til å lese tankene til Erik Schenken, og dommen de felte over denne mannen var at han var skyld i rasisme. Han måtte jo være det. Mannen som lå hjelpesløs på bakken var jo av afrikansk opprinnelse, og Erik var hvit. Tenk om Erik bare hadde hatt samme farge. Da hadde det ikke vært noen rasisme. Ja, så dumt som det kan høres, så dumt er det. Rasisme er langt på vei et meningsløst begrep fordi det inneholder akkurat det folk vil det skal inneholde. Det er et veldig ladet ord, og det overskygger alle argumenter som den anklagede måtte komme med. Dessuten er det nesten umulig å påvise. Man må inn i hodene til folk. Og når man finner en antipati mot det som er fremmed, da er man rasist, dvs man liker noe bedre enn noe annet.

Finnes det da områder hvor man kan bruke begrepet rasisme, og svaret på det må jo være ja hvis vi først skal bruke dette ordet. Når man som Hitler avliver folkegrupper fordi man tilregner dem en lavere verdi som menneske (untermensch), eller ikke ser på dem som mennesker, da kan man i sannhet snakke om rasisme. Da fratar man mennesket sin egnverdi . Men å påpeke forskjeller mellom folkegrupper, eller indvider som er i noens favør og i andres disfavør..hvordan det kan kalles rasisme, er for meg en gåte.

Gå til innlegget

Brenning av hellige bøker

Publisert over 6 år siden - 21 visninger

De fleste inkludert meg selv vil være enig i at Terry Jones handlet uklokt, ja til og med ukristelig ved å brenne koranen. Han må ha visst at dette ville skape furore og kaos, og ikke føre noen nærmere Kristus.

Likevel sjokkerer det meg litt når jeg lesere aviser og blogger som skriver om dette. Hans Rustad på nettstedet Document.no går veldig langt i å ansvarliggjøre Terry Jones for det som skjedde i Afghanistan. At folk er uenige med ham, har han i følge sine egne ord ikke råd til. Nettstedet Document.no har ikke råd til meninger som rent prinsippielt og IKKE emosjonelt støtter det pastoren har gjort.

Jeg trekker spesielt frem dette nettstedet fordi Hans Rustad har som sikkert mange vet skrevet mye om Islam og dets farer. Han er derfor ikke ukjent med problemstillingen.

Før jeg fortsetter vil jeg bare klargjøre situasjonen. En amerikansk pastor har av diverse grunner brent en Koran. Jeg antar at han selv har vært eier av denne, eller kjøpt denne. Han brenner altså boken for å protestere mot Islam som han misliker veldig sterkt. Kan vi være enig om at det han har gjort er helt lovelig og faller innfor ytringsfriheten/trosfriheten?

Her er det ikke snakk om vi liker det som er gjort eller ikke, men hvorvidt vedkommende har overtrådt ytringsfrihetens grenser og bør straffeforfølges for uaktsomt drap...eller andre ting. Så langt jeg kan se er det ikke noe grunnlag for dette. Debatten om vi liker dette eller ikke er egentlig ikke interessant.

Det som undrer meg i alt dette er hvordan muslimer og deres støttespillere forholder seg til de vantro, eller dem som ikke er muslimer. Jeg mener, jeg kan skjønne at det hadde blitt litt kaos hvis en imam satt fyr på en koran, men når en vantro brenner en koran..hva har det egentlig å si? Hva burde det egentlig ha å si?

Hvis en som er kristen brente sin bibel ville jeg håpet for han sin del at han kom tilbake til sin tro, men hvis en ikke kristen brenner en bibel. Ja hva betyr vel det?? Kan han ikke bare brenne så mange han vil. Hvorfor skal jeg som kristen la meg krenke av det?

Det er nettopp disse refleksjonene som gjør at Islam fremstår mer som en totalitær ideologi som krever underkastelse også for de vantro, og ikke en fredens religion som appellerer til samvittighetens frie tilslutning.

Og da er igjen spørsmålet...skal vi godta dette? Skal vi legge ansvaret på en amerikansk pastor fordi noen lar seg krenke nok i Guds navn til å drepe mennesker? Kan vi på noen måte tillegge denne pastoren ansvar når han ikke har gjort noe som ytringsfriheten ikke dekker.

Noen har trukket sammenligningen med bokbrenningen til Terry Jones og til nazistene, men hopper da galant over det faktum at dette var organsiert statlig bokbrenning hvor man konfiskerte andres eiendom og lot det brenne. Et annet innlegg jeg leste stilte spørsmålet om vi hadde likt om noen satte fyr på ambassadene våre, akkurat som at dette skulle være en rimelig sammenligning.

Jeg skjønner at dette er en meget følsom sak, men desto viktigere er det  å bevare hodene kalde, og forstå hva saken egentlig handler om. Vi kan ikke godta kriminelle handlinger pga ytringer vi ikke liker, og vi må forsvare ytringsfriheten om vi skal forbli fri. Om vi ikke gjør det, hvor skal vi da ende opp?

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
18 minutter siden / 1275 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
36 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1275 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 171 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 143 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2777 visninger
Les flere