Morten Slmonsen

Alder: 46
  RSS

Om Morten

Jeg jobber til daglig som IT-konsulent i Oslo. Jeg er gift og har 4 barn. Jeg har vært nokså aktiv på nettdebatt i helt siden vi brukte usenet som samlingspunkt, dvs. for lenge siden. Mine, i denne sammenheng, relevante interesser er samfunn, politikk, naturvitenskap, filosofi og religion.

Ang. livssyn så er jeg pinsevenn og er med i Filadelfiakirken i Oslo. Jeg har tidligere gått i DNK (inntil jeg var 20 år), men har også vært innom Misjonssambandet, UiO, Kings Kids, OASE, Oslo Kristne Senter, Trondheim For Kristus, m.m. Man kan si at min bakgrunn er nokså økumenisk, samtidig som jeg inntar en konservativ grunnholdning.

Prosjekt: Jeg ønsker å forene den kunnskap som vi besitter (som menneskehet) med den åpenbaring som er gitt oss gjennom Jesus i Bibelen, og samtidig være tro mot begge sider.

Følgere

Hudfarge: et hinder for integrasjon

Publisert over 9 år siden

Dette dokumentet skrev jeg til HonestThinking (Anfindsens prosjekt) for et par år siden. Jeg fikk det vel aldri inn på siden der, så da kan jeg likegodt publisere det her:

=======

Denne konklusjonen kan kanskje virke absurd for noen, all den tid det har vært fokus på religion og kultur som hovedutfordringer knyttet til integrasjon. For andre ville dette fremstå langt mer alvorlig, som et anslag mot det anstendige politisk korrekte syn. Med denne artikkelen ønsker jeg imidlertid å grunngi denne konklusjonen ut i fra premisser som jeg tror de fleste kan være enige i.

Jeg presiserer at jeg ikke har noen rasistiske baktanker og jeg mener at alle mennesker av alle hudfarger og kulturer har like stor verdi. Mitt motiv er ikke å fremme noe spesielt politisk syn, men å forsøke å beskrive en virkelighet som er der og alltid vil være der. Jeg er derfor åpen for korrigering, men slik korrigering bør helst ta utgangspunkt i hva som eventuelt er feilslutninger eller gale premisser. Empiriske data som motargument kan være interessant, men bare dersom undersøkelsene er brede nok. Mine tanker springer naturlig nok ut i fra empiri, men bygger ikke på dette.

FØRSTE PREMISS

Mennesket er et rasjonelt vesen. Hva består så denne rasjonaliteten i? Her finnes det nok mange svar, men jeg tror et vi alle kan være enig i at en meget viktig evne hos et tenkende vesen er evnen til å gruppere, generalisere og klassifisere. Dette kan være meget banalt som ”jeg ser en blank væske som ikke lukter og som heller ikke smaker noe spesielt” hvor vi umiddelbart slutter at dette er vann. Det kan også være generaliseringer som er befattet med mer usikkerhet som ”det er mye skyer på himmelen” fører til slutningen ”nå blir det regn”. Imidlertid er det bare gradsforskjeller mellom disse slutningene, enhver generalisering medfører en viss usikkerhet. Nå styrer vi selvsagt ikke livene våre utelukkende på slike generaliseringer, men dette er en tenkemåte som er helt avgjørende for et rasjonelt vesen. Vi kunne ikke ha kalt oss rasjonelle vesener uten denne evnen.

ANDRE PREMISS

Mennesket er et sosialt vesen. Vi søker stadig sammen med andre mennesker, og vi danner grupper av alle slag. De mest betydningsfulle gruppene er små: familie, kolleger og venner, og det er her vi finner vår sterkeste tilknytning. Vi kan kalle dette for sosialgrupper.

Det finnes også andre typer grupper hvor vi ikke nødvendigvis kjenner de andre i gruppen, men det er likefullt et slags fellesskap hvor vi føler tilhørighet. Eksempler kan være politisk gruppering eller språkgruppe. Dette er grupper som vi ”faller inn i” på grunn av våre evne til å generalisere og klassifisere. Vi forstår at vi hører med i en bestemt gruppe som da står i motsetning til eller i avstand fra en annen gruppe. Vi kaller dette fellesgrupper.

DRØFTELSE

Overgang fra fellesgruppe til sosialgruppe

Et interessant aspekt ved disse fellesgruppene er muligheten det gir oss til å bevege oss til en sosialgruppe. Nå kan vi selvsagt lett komme på situasjoner hvor dette stemmer, men jeg vil forsøke å argumentere for dette rent logisk. Man kan altså tenke seg at enhver gruppering er et uttrykk for et fellesskap på et eller annet nivå. I fellesgruppene er det et fellesskap av egenskaper som man deler. Basert på premisset ”like barn leker best” så er det ikke vanskelig å forstå at veien til den sosialgruppen med de nære relasjoner best kan nås gjennom å være medlem av de samme fellesgruppene; jo flere fellesgrupper man er medlem av jo større sjanse for å finne sammen med noen i en sosialgruppe. Hva er så viktig med denne sosialgruppen? Det viktigste i forbindelse med denne drøftelsen er uten tvil reproduksjon, som nesten utelukkende vil skje innenfor rammen av en sosialgruppe.

Nå er ikke dette et argument for at man kun ønsker å omgås de som er kliss like, men som hovedtrekk stemmer det at man søker mot mennesker som man kan forstå. Satt på spissen så gir forskjellig språk, utseende, kultur, religion, oppvekst, politisk ståsted, osv.. ekstremt liten sjanse for at to mennesker skal danne et personlig fellesskap. Skal de likevel klare det, så må det være en felles egenskap som overvinner motsetningene. Ingen klarer å bygge et fellesskap på motsetninger.

Gruppens tilbakevirkende kraft

Et interessant trekk ved dette er at gruppetilhørigheten vår virker tilbake på oss, slik at vi formes at den gruppen vi er en del av. Vi er ikke lenger slik at vi bare passivt blir medlem av en fellesgruppe, men vi tilpasser oss og er aktive for å være med i fellesgruppen. Vi som tilhører den norske språkgruppen vil kontinuerlig bli påvirket av de andre i denne gruppen, slik at vi hele tiden utvikler og former vår egen særegenhet. Disse særegenhetene har selvsagt ingenting med språket å gjøre, de inngår som en del av vår kultur. Det kan være bunad eller 17. mai eller brunost eller likestilling (nei, vi har ikke enerett på dette, men det er fremtredende trekk) eller andre ting.

Hudfargens betydning

Som tidligere nevnt så ”faller” vi inn i grupper i kraft av våre egenskaper (som vi klassifiserer og generaliser). Motsatsen til dette er vår evne til å tilegne oss nye egenskaper og verdier. Man kan lære seg et nytt språk, man kan skifte politisk standpunkt, man kan anlegge skjegg eller andre mer eller mindre trivielle endringer. På dette punkt passer det å fokusere på hudfarge. Det er nemlig en egenskap vi ikke kan endre med viljens kraft. Enda mer interessant er at denne egenskapen heller ikke endrer seg med generasjonene, så lenge partneren er av samme hudfarge.

Et annet viktig aspekt med hudfarge er at det er noe som alltid synes i omgang med andre mennesker. I et møte med et nytt menneske så vil man ”instinktivt” (egentlig svært rasjonelt) forsøke å avdekke hvilke felles grupper man er medlem av, og dersom man ser et menneske av en annen hudfarge enn sin egen så vil man raskt kunne fastslå at her er det minst en gruppe man ikke har felles. Dette er i seg selv ikke noen stor sak, men vi må huske at denne mekanismen virker hele tiden i møte med nye mennesker. Som ved alle tilfeller der to grupper møtes, så er det en viss frastøtning mellom gruppene, om enn ikke uoverkommelig. Denne lille ”kraften” vil sørge for å trekke likens fargede mennesker mot hverandre, der ellers andre faktorer er like. En kan saktens argumentere for at mennesker velger av fri vilje og at man kan arbeide aktivt mot denne diskrimeringen. Dersom hudfargen var eneste forskjell mellom oss, så ville dette være farbart. Problemet oppstår når vi skal ta hensyn til gruppens ”tilbakevirkende kraft”.

Hudfarge avføder kulturforskjeller

Enhver gruppe vil danne sin egen kultur, som tidligere nevnt. La oss gjøre et tankeeksperiment hvor alle mennesker ved et mirakel snakket sammen språk og var ensartet på alle måter unntatt hudfargen, og dessuten at hukommelsen var slettet. Dette blir å betrakte som et nullpunkt for menneskeheten. Hva ville skje på dag 1? Med tanke på at mennesker er et sosialt vesen, så ville vi alle begynne å søke mot hverandre og den viktigste egenskapen som skilte folk i dette tankeeksperimentet er hudfargen. Det ville uten tvil føre til at folk søker mot de personer med lik hudfarge. Selvsagt ikke uten unntak, men likefullt et dominerende trekk. Nå ville ikke det være noe problem for fremtidig integrasjon av gruppene, siden de i utgangspunktet er ensartede. Over tid så vil det likefullt danne seg kulturforskjeller mellom disse gruppene, kulturforskjeller som kan være helt tilfeldige i sin dannelse. Disse kulturforskjellene vil ytterligere øke presset for å holde seg til sin hudfargegruppe, siden det er der man føler seg mest hjemme. (Som en liten parentes kan nevnes at en teori som forklarer at vi i det hele tatt har så forskjellige hudfarger på denne jorden, er seksuell seleksjon. Det er altså ikke naturgitt at vi her i nord må ha hvit/rosa hud, eller helt sort hud ved ekvator. Dermed er forklaringen at fargen har blitt et avgjørende kriterium ved utvelgelse av partner, og slik sett frembrakt større forskjeller enn strengt tatt nødvendig. Er dette korrekt så sier jo det mye om hvilken kraft som ligger i dette med hudfarge.)

Hvis vi nå går tilbake til virkeligheten, så er jo den slik at folk med forskjellig hudfarge har forskjellige kulturer. (Det betyr ikke at alle med samme hudfarge har samme kultur.) Hvor mye vanskeligere skulle det ikke da bli gå i retning av ”tankeeksperiment-verden” når utgangspunktet allerede har vanskeliggjort dette? Logikken i møte med mennesker med annen hudfarge er høyst sannsynlig slik: ”Jeg ser du har en annen hudfarge og av det slutter jeg at vi har forskjellig kulturbakgrunn.” Denne slutningen kan selvsagt være feil. I møte med et adoptivbarn fra Kina så vil dette kunne være galt. Adoptivbarnet vil likevel ikke falle inn i den ”asiatiske gruppen”, siden det ikke har føler noen kulturell tilhørighet der. Det trosser da den relativt svake frastøtingen som ligger mellom hudfarge gruppene og søker seg aktivt til den gruppen med størst kulturell likhet. Men dette kan bare skje fordi barnet er vokst opp under forskjellige vilkår fra sine likefargede.

Integrasjon med lik hudfarge

Hva så med integrasjon av fellesgrupper med samme hudfarge? Det finnes nok mange eksempler hvor dette ikke har lykkes, grunnet språk- eller religionsforskjeller. Samtidig er det heller ingen tvil om at dette lar seg gjøre, hvis forholdene ligger til rette. Dersom de begynner å snakke samme språk, dersom religionen ikke er avgjørende viktig for identiteten, eller religionen kan formes, så får vi hele tiden situasjoner hvor to mennesker møtes fra hver sin fellesgruppe, men ikke innser det med en gang. Dette er begynnelsen til slutten på disse to distinkte fellesgruppene, fordi man da har tid til å gå til neste fase: sosialgruppen. Dette etterfølges av reproduksjon og sammensmeltningen er et faktum. Enkelt sagt så trenger man (innenfor en politisk entitet som for eksempel en nasjon) høyst noen generasjoner for en komplett sammensmelting av slike grupper, altså full assimilasjon. Av den grunn så er USA befolket av en hvit populasjon, hvor tilhørigheten til et eller annet europeisk land i dag er en kuriositet. USA er også befolket av en sort populasjon og en latin-amerikansk populasjon.  Den sorte populasjon kan nok opprinnelig ha kommet fra mange språkgrupper og folkegrupper, men er nå en stor sort gruppe.

Integrasjon med ulik hudfarge

Integrasjon av fellesgrupper med ulik hudfarge vil kreve integrasjon i sosialgrupper i stor skala, hvilket igjen betyr at de må finne hverandre i andre fellesgrupper enn ”hudfarge”-gruppen. Grunnet hudfargeforskjellen så vil det altså hele tiden ligge en barriere i det første møtet som vil hindre dannelsen av sosialgrupper i så stor skala som det trengs for en sammensmeltning. Og selv om et par skulle finne hverandre på tvers av hudfargen, så er det ikke gitt at parets barn får det mye lettere med å finne sin plass i fellesgruppene, så barrieren må krysses gang på gang. Gitt at tankerekken er korrekt så vil det bety at vi kommer til å leve som forskjellige grupper side om side i overskuelig fremtid. Vi vil ikke kunne forvente at kulturene møtes og blir likere, det kan like gjerne gå andre veien.

Diskriminering og konflikter

Vi kan heller ikke forvente at konfliktnivået blir lavere med tiden, det vil komme helt an på i hvilken grad ulike grupper blir diskriminert. Diskriminering vil skje hele tiden, uten opphør, fordi dette er et utslag av vår evne til å generalisere og klassifisere. Vi vil hele vårt liv forsøke å lage oss enkle bilder og retningslinjer for hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker som vi ikke kjenner, hvilket vil føre til diskriminering. Et samfunn uten diskriminering er forøvrig absurd, alle kan ikke likebehandles til enhver tid, men at dette vil skje på bakgrunn av hudfarge er selvsagt ikke alltid en god opplevelse for den det gjelder. Likevel vil det skje. Altså ligger kimen til konflikt alltid til stede.

KONKLUSJON

Denne analysen fremstår nokså pessimistisk, men disse tankene kan vise seg å være en god teori for å forstå både hvordan utviklingen har vært og hvordan den kommer til å bli. I så tilfelle gjør vi lurt i å ta hensyn til denne virkeligheten, i den grad det er mulig.

Gå til innlegget

Er fri vilje en illusjon?

Publisert over 9 år siden

Når jeg skriver dette innlegget så er det jo med en kristen overbevisning og tro. Men dette spørsmålet er like relevant for en naturalistisk innstilt person. Så alle er velkomne med sine synspunkter.

Min tanke har alltid vært den at vi har fri vilje. Det står for meg som at det er noe vi alle tror på rent intuitivt. Det er først når vi blir eldre og alle ting går galt (f.eks) eller vi begynner å grunne veldig mye over dette rent filosofiske spørsmålet, at man begynner å tvile. Jeg har nå (som noen sikkert skjønner) kommet til denne fasen. For når jeg tenker over dette spørsmålet, så står det for meg at den *eneste* grunnen til at jeg tror på fri vilje er at jeg "føler det slik". Så finnes det kanskje en grunn til, nemlig at mitt gudsbilde henger sammen med fri vilje; Gud kunne da aldri skape oss til roboter som liksom skulle elske ham tilbake? Det blir jo bare et marionettespill. Altså "God Gud" -> "fri vilje". I tillegg til dette har jeg alltid tenkt på predestinasjon (som er en helt naturlig følge av manglende fri vilje) som noe stort tull og nokså virkelighetsfjernt.

Det skulle gi meg små muligheter til å endre syn i denne saken. Men tross dette har jeg nå begynte å grunne på dette. Jeg vil kanskje ikke akkurat si at jeg *har* skiftet syn, men jeg er nå litt midt i mellom.

Det hele begynte med at jeg leste en bok som het "13 things that doesn't make sense" (http://www.amazon.com/Things-That-Dont-Make-Sense/dp/0385520689). Denne refererte til eksperimenter for å avgjøre om man har fri vilje. Nå var ikke disse eksperimentene slik at jeg helt ut forsto at de kunne avgjøre hvorvidt man har eller ikke har fri vilje. Men de satte i gang noen tanker. Jeg kom til å huske på en bok jeg leste av Erik Damman for mange år siden, jeg tror den het "Bak tid og rom". Iallefall handlet den om Eriks søken etter å finne et ikke-deterministisk univers. Etter mye søken så fant han kvantefysikken som ga ham et halmstrå. Ikke vet hvor kvarkene hopper...ergo er ikke alt forutbestemt. Jeg synes jo boken var facinerende da jeg leste den, men i ettertid synes jeg vel ikke at disse kvantene er nok til å forsvare min tanke om fri vilje. Det blir for søkt.

Så tenkte jeg litt mer i de naturalistiske baner og det står for meg at dersom jeg var naturalist, så ville det bli nesten helt umulig å tro på fri vilje. Alt som skjer i kosmos er jo forårsaket av noen annet. Altså vil vår hjerne bare være en komplisert maskin (med noe rom for kvantefysikkens ikke-deterministiske natur), men dog ikke noe rom for en "fri vilje", hvilket nærmest må implisere at det er et "jeg" eller en "sjel" der inne i hjernen som sitter og avgjør hvilke nevroner som nå skal fyre for å forårsake at armen løfter seg og at fingrene slår ned de korrekte taster til å lage dette meget lange innlegget. Jo mer man tenker på det, jo mer latterlig blir det. Det er jo høyst sannsynlig ingen sjel der inne i hjernen, ikke noe kontrollsystem som *fritt* tar avgjørelser. Vi føler det slik, men det *er* ikke slik. Iallefall som naturlist. Nei, det er langt mer fornuftig og rasjonelt å tro at hjernen er en komplisert maskin som utfører sitt program i henhold til all den input som den mottar gjennom sine sanser. Enkelt og greit. Selvsagt tror vi at vi kan velge, men det kan vi aldri finne ut av, siden vi ikke kan skru klokken tilbake og gjøre et valg om igjen.

Hva så med oss kristne? Hva skal vi tro? La oss gå utifra at man ikke finner noe sjelssentrum inne i hodet. Gud har ikke laget noe "magisk" system inne i hodet vårt som opphever alle de andre naturlige lover som gjelder i universet. Hva skal vi da tro? Hvis vi skal tviholde på den frie viljen så må vi tro at Gud gjør kontinuerlige undre med oss, slik at vi hele tiden kan ha muligheten til å oppheve "programmet" som kjører i hjernen. Men, det blir verre jo mer man tenker på det: Selve *valget* med stor V er om vi velger Gud eller ikke. Gud skapte jo oss og hadde slik sett all kontroll over alle betingelser. For at vi skulle ha et fritt valg så måtte jo Gud skape oss slik at det var 50/50 om vi valgte Gud eller ei. Men et eller annet vil det være som gjør at man lander på den ene eller andre siden. La oss tenke oss at det er en liten hendelse - kanskje en samtale med bestemoren din da du var 5 år. Gud vet selvsagt dette, og kunne ha laget en annen hendelse som motvirket den første - for å holde balansen. Men til syvende og sist må et menneske ta avgjørelsen. Og uansett så måtte Gud ha visst hva som ville avgjøre den avgjørelsen og følgelig unngått det eller tillatt det. Jeg forestiller meg at om den frie vilje skulle eksistere så måtte Gud hele tiden gripe inn for å holde oss i en 50/50 posisjon, slik at valget skulle være mest mulig reelt. Det blir som om vi er en blyant som står på spissen: Gud må hele tiden balansere denne, og om vi så tar et valg (og faller ned på en side), så er det også et brudd på den frie viljen (fordi Gud kunne/burde ha motvirket det).

Dersom vi nå ser oss omkring i verden så ser vi jo straks at Valget (dvs. velge Gud eller ikke) ikke er jevnt fordelt. Er man født i Iran eller Afghanistan så blir man muslim, er man født i USA så blir man kristen (enkelt sagt). Man velger altså utifra alle de vanlige forutsetninger som vi kjenner til: Foreldre, kultur, oppvekst, hendelser i livet, osv.. Hvor er så Gud i dette? Han ser ut til å være på ferie.

Men vent: Kristne tenkere har jo tidligere snakket om den tullete predestinasjonslæren. Kanskje er det noe i dette? Jeg leste litt om Luther og Calvin og synes det virket nokså søkt. De fastholder nemlig en predestinasjon som er slik at man fortsatt har et ansvar for sitt eget liv. Litt slik "pose og sekk" mentalitet. Jeg er fortsatt ikke klar til å svelge det.

Så leste jeg litt på Wikipedia (http://en.wikipedia.org/wiki/Predestination). Og for første gang begynte jeg å kunne si meg litt enig: Gud er jo den ultimate årsak, ingenting som kommer etter Gud kan sies og være fritt på samme måte som Gud er fri. Jeg begynner å drodle om forskjellige nivåer av frihet - vi har kanskje frihet innenfor en viss ramme?

Men når dette er sagt så er det kanskje alt tapt: Vi er predestinert - det går om det går. Samtidig må vel jeg som alle de andre predestinasjonstenkerene prøve å sy dette sammen med et ansvarlig liv.

Konklusjon: Jeg skjønner det ikke og jeg vet ikke om jeg skal prøve å skjønne det.

Gå til innlegget

Gud og teknologi

Publisert nesten 10 år siden

Premiss for denne diskusjonen: Guds eksistens

Jeg er selv teknolog, og det er vel grunnen til at jeg tenker på dette: Er Gud opptatt av det teknologiske fremskritt? Jeg tror nokså enkelt og greit "nei". Jeg kan dog begrunne det noe: Gud har ikke i sine åpenbaringer i Bibelen lagt særlig vekt på teknologi. Det siste måtte i såfall være Noas Ark og Tempelet, og det er jo en stund siden. Selv om Torleiv Haus nok kan ha rett i at kristendommens tankegang om en rasjonell Gud kan ha ledet mennesket på veien mot eksperimentell vitenksap og teknologiske fremskritt, så ser jeg ingen veldig sterk påvirkning fra Guds side til å forbedre/utvikle teknologien. Og man kan jo saktens se det om Gud og teknologi er motpoler, ettersom Europa ble stadig mer sekularisert og teknologisk avansert på samme tid. Ok, jeg håper jeg har de fleste med meg her så langt.

Hva betyr så dette? Er Gud i mot at vi skal ha et langt liv? At vi ikke skal dø av lungebetennelse? At vi ikke skal kunne fly til Mallorca? At vi skal få flere barn enn vi kan klare å fø? Er det ikke slik at teknologien har brakt oss omtrent *alt* det vi ser på som det gode liv?? Ja, jeg vil nesten våge påstanden at uten teknologisk fremskritt, heller ikke demokrati eller andre rettigheter som vi i dag tar for gitt. Altså sitter vi her i dag og nyter tilværelsen, men må samtidig kanskje innse at Gud ikke har vært spesielt opptatt av dette...kanskje til og med ment at dette ikke er viktig? Siden jeg jobber hver dag for å effektivisere verden (og frata flest mulig folk sin arbeidplass), så er jeg naturlig nok ikke så glad for en slik konklusjon, men jeg synes likevel det er vanskelig å unngå den.

For å prøve å redde meg inn så blir jeg da tvunget til å fundere på hva som *egentlig* er det gode liv. Det virker da selvsagt at det er å leve lenge og ikke dø før sine barn? Men kan Gud være så "cool" i forhold til dette. Er det kanskje det samme i et guddommelig perspektiv om jeg blir 30, 60 eller 90? Og er det kanskje også slik at vi nå synes det ville være forferdelig å dø av lungebetennelse, mens vi selvsagt må akseptere at vi dør av kreft? Men hva om vi løste kreftgåten i fremtiden? Da ville jo vår tilværelse i dag synes som maktesløs i forhold. Fra Guds perspektiv er kanskje denne verden en jammerdal, siden han sammenligner med seg selv? Eller blir det for svartsynt?

Et annet moment er: Med dagens moderne innretninger trenger vi ikke lenger Gud. Det bringer oss bort fra Gud, og med det mister vi kontakten med det viktigste i livet og fortaper oss i det skapte. Kan dette være en slags forklaring? Hadde det rett og slett vært bedre for oss om vi var fattige og led? Eller kunne vi vært like lykkelige, men i større kontakt med selve livet uten all teknologi.

Forøvrig leste jeg nettopp "Abolition of Man" av C.S. Lewis, som antyder at selve teknlogien er det som vil avhumanisere oss. Jeg lurer veldig på det samme selv. Er vi rett og slett på et tog som bare øker farten, men som ikke har noen bremser?

Gå til innlegget

Er mennesket rasjonelt?

Publisert nesten 10 år siden

Jeg har grunnet på en sak nå i lang tid. Kanskje har jeg lurt på dette i mange år, men nå i det siste har det blitt mer akutt. Jeg lurer: Er vi mennesker rasjonelle dersom det kommer i konflikt med våre følelser? Og hvis ikke, er vi da egentlig rasjonelle eller dypest "følelsesvesener"?

Jeg prøver meg nå med en tese som sier slik: Vi føler først, deretter tenker vi for å foklare følelsen. Jeg har en følelse! av at denne tesen har en del for seg, til min skuffelse egentlig. Det empriske grunnlaget for tesen kan man få hver dag ved å studere alle som debatterer på Verdidebatt, men jeg har selvsagt sett innover i meg selv også.

La meg gjøre det klart at jeg ikke forfekter at mennesket er irrasjonelt. Overhodet ikke, men dersom følelse og tanke har en konflikt så vil følelsen vinne. Dette kan i seg selv være en rasjonell oppførsel, da det ofte ikke er særlig godt å "ligge i strid med seg selv". Jeg ber derfor evt. kommentatorer om å fremlegge eksempler på hvordan de har klart å være komplett rasjonell i strid med sin egen intuisjon/følelse og deretter endret oppfatning om et spørsmål eller sak. Jeg er ikke interessert i eksempler på at man valgte bussen fremfor trikken, selv om man følte for trikken eller slike ting - det bør være substansielt. Og husk at om man endrer oppfatning i strid med en følelse/intuisjon, så *kan* det skyldes en *annen* følelse.

For å utbrodere enn nokså enkel teori, så legger jeg til: Mennesker har opp igjennom historien endret seg mye i forhold til hva man mener om saker og ting. Men jeg mener at disse meningene oppstår som følge av tiden man lever i, f.eks. undertrykking, maktmisbruk, tilgang på mat/klær, tilgang på informasjon, osv. Alt det disse faktorer gjør er å endre på mitt følelsesliv, altså hva jeg anser som rett/galt/rettferdig/sant/normalt osv..

En annen observasjon: For å vinne en diskusjon så er det kjøttvekta som teller. Simpelthen: Hvor mange er enige med meg, og hvor mange er enige med deg. Den som har flest vinner. Sånn (ca.) tror jeg det fungerer i all hovedsak. Og hvem som holder med hvem kan ha å gjøre med i hvor stor grad man kan klare å argumentere på en måte som treffer følelsene til folk, evt. din personlige utstråling osv. Altså er de fleste diskusjoner i sin natur ikke spesielt rasjonelle, det er kun på overflaten.

Jeg kan jo alltids håpe at jeg blir kraftig imøtegått her, men siden jeg føler at dette stemmer så skal det jo allerede mye til for at jeg ombestemmer meg. Det vil jo være en innrømmelse av at jeg har tatt feil, noe som ikke kan stemme;) Skulle jeg ha rett så er det jo et åpent spørsmål om diskusjoner har noen verdi for å endre meninger. Det kan nok ha en verdi for ens egen del, eller for de som allerede er på samme side - så jeg ser fortsatt en viss nytte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1906 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1729 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1712 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1017 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 874 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 817 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere