Morten Slmonsen

Alder: 46
  RSS

Om Morten

Jeg jobber til daglig som IT-konsulent i Oslo. Jeg er gift og har 4 barn. Jeg har vært nokså aktiv på nettdebatt i helt siden vi brukte usenet som samlingspunkt, dvs. for lenge siden. Mine, i denne sammenheng, relevante interesser er samfunn, politikk, naturvitenskap, filosofi og religion.

Ang. livssyn så er jeg pinsevenn og er med i Filadelfiakirken i Oslo. Jeg har tidligere gått i DNK (inntil jeg var 20 år), men har også vært innom Misjonssambandet, UiO, Kings Kids, OASE, Oslo Kristne Senter, Trondheim For Kristus, m.m. Man kan si at min bakgrunn er nokså økumenisk, samtidig som jeg inntar en konservativ grunnholdning.

Prosjekt: Jeg ønsker å forene den kunnskap som vi besitter (som menneskehet) med den åpenbaring som er gitt oss gjennom Jesus i Bibelen, og samtidig være tro mot begge sider.

Følgere

Tenk kortsiktig når det gjelder atomavfall

Publisert 7 måneder siden

Det er en tendens til å tenke langsiktig når det gjelder atomavfall. Det må vi slutte med.

Iflg FN står vi overfor en klimakatastrofe om vi ikke handler raskt. Vi har ikke mange realistiske muligheter annet enn å produsere så mye energi som mulig uten CO2-utslipp. Dette kan gjøres gjennom fornybar energi, men arealet som trengs og stabiliteten i forsyningen er et betydelig problem. Løsningen på dette er kjernekraft - mye kjernekraft. Utfordringen med kjernekraft er avfallet, nærmere bestemt den langsiktige lagringen av avfallet. Det koster astronomiske summer å lagre avfallet trygt for 10 000 eller 100 000 år og det er også helt unødvendig.

Det er på tide å forstå prioriteringene: Vi har en mulig katastrofe på gang som inntreffer i løpet av 100 år. Hvis vi kan gjøre tiltak som avverger den katastrofen og samtidig overlate et håndterbart problem (lagringen av avfall) til dem som lever om 100 år, så vil de nok være svært fornøyd med det.

Ved å tenke langsiktig om lagringen så øker sannsynligheten for klimakatastrofen på kort sikt. I tillegg gjør vi en grov undervurdering av hva kommende generasjoner og teknologisk utvikling vil være i stand til. Om 100 år så kan det meget godt være at sikker avfallshåndtering er en enkel sak, og hvis ikke så kan man utsette problemet 100 år til. Dette er en bitteliten pris å betale for kommende generasjoner for å slippe klimakatastrofen og det er en moralsk god avveining. Motstanden mot å skyve *noe* over på kommende generasjon kan være en slags moderne selvpisking, evt. en dyp mistro til at fremtidige generasjoner kan håndtere dette bedre.

Ved å ikke tenke kortsiktig i dette spørsmålet så undergraver man også narrativet om den kommende katastrofen. Da virker det ikke som om man tror katastrofen faktisk kommer. Her har miljøvernorganisasjoner og miljøpartier et stort ansvar i å gjøre fornuftige avveininger og riktig kommunikasjon. Det har dessverre blitt mye skremselspropaganda rundt kjernekraft - det meste er uriktig. At det nå skal koste 14-15 mrd kroner å rydde opp 17 tonn avfall i Norge er absurd og skyldes utvilsomt frykten og tankengangen om "lagring for evigheten" som prosjektleder Karl G. Johannesen i Nærings- og fiskeridepartementet uttalte (kilde under). 

Det vi bør gjøre er å benytte såkalt "Dry Cask Storage" som er velkjent. Ingen grunn til å grave seg 1000 meter ned eller finne et geologisk stabilt fjell som ikke vil røre seg en millimeter på 100 000 år. Tvertimot bør det helst være noenlunde lett tilgjengelig og overvåkes for fukt og korrosjon. Skulle en beholder begynne å bli ødelagt byttes den bare ut. Hadde jeg hatt stor nok tomt skulle jeg gjerne tilbudt den for å lagre de 17 tonnene - eller 10 000 tonn om det skulle trengs. 

Om 100 år finnes det kanskje en romheis som kan "knipse" avfallet rett ut og inn i sola. Eller kanskje en brønn så det kan slippes ned i jordas indre. Vi vet ikke, men det er nesten 100% sikkert at de vil ha bedre muligheter enn det vi har. Særlig om de unngår klimakatastrofen.


https://www.nytid.no/livsfarlig-komplisert-og-kostbart-atomavfall/

https://en.wikipedia.org/wiki/Dry_cask_storage

https://www.ucsusa.org/nuclear_power/making-nuclear-power-safer/handling-nuclear-waste/infographic-dry-cask-cooling-pool-nuclear-waste.html




Gå til innlegget

KrF - en ny visjon?

Publisert 12 måneder siden

Forslag til visjon for KrF: En bærekraftig nasjon som forandrer verden. .

Intet mindre er en visjon stor nok for et kristelig parti. Og KrF er nesten der allerede, det krever bare noe justering i retorikk og noe justering av perspektiv.

Vi begynner i det lille og beveger oss mot det store:

I det lille er hvert samfunn avhengig av familiene. Ikke et vondt ord om enslige, men familiene er samfunnets byggesteiner. De er menneskefabrikkene og menneskene er det samfunnet består av. Fungerer familiene så fungerer menneskene. Det er det beste utgangspunktet for et godt samfunn. KrF har alltid vært opptatt av "familiepolitikken". Det høres enten invaderende ut eller kjedelig og mykt. KrF må klistre samfunnets bæreevne på lang sikt til familienes vilkår. Vi har nå hatt 45 år med for lave fødselrater til å holde en stabil befolkning, og mange synes endatil der et gode om vi dør ut. Hele diskusjonen om barnetrygd og kontantstøtte er utdatert - vi som har oppdratt barn skylder ikke samfunnet noe - samfunnet skylder oss. Langt, langt mer enn en liten barnetrygd. Dessverre må det sies at dersom du er enslig hele livet så er du mindre produktiv enn en som oppdrar et nytt menneske til å delta i samfunnet. En enslig må leve på den innsats andre gjør. Og slik skal det være, misforstå meg ikke. Men et samfunn som ikke fokuserer eller bryr seg om sin egen reproduksjon, er ikke bærekraftig. Bærekraft er stikkordet, ikke familiepolitikk. Og under denne fanen kommer også abortspørsmålene - det er faktisk de barna vi mangler! Og her kommer også verdispørsmålene - om vi undergraver menneskeverdet, ekteskapet, etc - så undergraves samfunnet. Vi er ikke opptatt av verdier bare for verdienes egen skyld, vi tror det svekker samfunnet på lang sikt.

Bærekraft og bæreevne gjelder selvsagt også miljø, som KrF er opptatt av. Dette politikkområdet er nok opptatt av andre, men det passer inn under samme fane. Jeg går videre.

Bærekraft gjelder også innvandring, det finnes en grense, alle innser det. Det er ikke god skikk å stemple dem som har en lavere grense enn seg selv om umoralske - tvert i mot det er ukristelig. For det er ikke det dette dreier seg om. Det dreier seg om et hjerte for dem som lider i verden, og her kan det ligge noe reelt. For KrF har virkelig hjerte for dem som lider, de tenker virkelig, uten å formulere det slik, på bærekraften til hele vår klode. Andre partier gjør det i større eller mindre grad, men KrF er unike her. Men de mangler et prosjekt. Et stort prosjekt. Men først må vi avklare bærekraften til samfunnet vårt - hva er grensen for hva vi kan takle hvis vi skal sette i gang et STORT prosjekt? Det avgjøres ikke av en moralsk posering, det finner vi ut av ved å utrede. Slik vi gjør med alle ting.

Bærekraft gjelder hele verden, men akkurat som familiene må trives for å fungere i nasjonen, så må nasjonen trives for å fungere i verden. Men hvorfor skal familien og nasjonen fungere? For å lage et best mulig samfunn, et mest mulig bærekraftig samfunn for alle - i hele verden:

KrF bør ta som mål av seg at Norge skal sette en helt ny standard for hva vi kan gjøre for andre i verden. Vi må hjelpe folk der de er, javisst, men vi skal gjøre det med overbevisning og med styrke. Vi skal ta sikte på å gi millioner av nødlidne og mennesker på flukt et trygt og godt sted, uten tanke for å få noe igjen av forretningsavtaler og politiske gjennomslag. Vi må samarbeide med andre land for å opprette mottakssentre. Vi vil ikke se slum og telt, vi vil se mulighet for et trygt liv og skolegang. Jada, masse vanskelig avgrensninger, men poenget er at vi VIL Norge skal ikke vente på at andre stiller opp - vi kan ta ansvar selv. Oljefondet vårt er klar til bruk! Det finnes ingen bedre sak å bruke det på. Og om vi KrF hadde gått helhjertet inn for et hundreårig Marshallprogram som kan forandre livene til millioner og tenkningen til en verden - wow for et mål! For et kristelig mål! Vi liker alle historien om den barmhjertige samaritan; la oss være den barmhjertige, men på en djerv og klok måte.

Nå når KrF beveger seg mot høyresiden så trenger de et prosjekt, en visjon og en mulig måte å krysse over kløften til FrP. Det jeg har skissert her kan være nettopp det. 

Det ville glede meg stort om KrF kunne bli et parti som kombinerer hjerte og hjerne, som kommuniserer så folk forstår og gir meg et prosjekt for vår tid som er står i forhold til våre ressurser. Da ser jeg ikke bort i fra at partiet faktisk kan vokse. 

Gå til innlegget

Strengt tatt har jeg vel aldri trodd at tilfeldige mutasjoner kunne skape noe, selv om jeg lenge har akseptert at alt har et felles opphav, og at det ser ut som om det er en gradvis utvikling. Men tilfeldigheter kan ikke skape noe.

Min profesjon er systemutvikler og jeg har i det siste året blitt mer og mer klar over hvordan et DNA faktisk er en kode/program. DNA består av bits som kan ha 4 verdier (A,C,G,T) og koder for f.eks. proteiner. Innenfor bioinformatikk tenker man i høy grad på DNA som kode, og alt vi snakk om gener impliserer en eller annen instruksjon til kroppen vår om hvordan den skal bygges, eller evt. om en sykdom. 

På et tidspunkt slo det meg hvordan jeg kunne konvertere et DNA til et mer lettforståelig eksempel. Det viser seg nemlig at et DNA inneholder ca 750 MB kode, tilsvarende MS Office 2001. Det slo meg umiddelbart hvor dumt det ville være å forsøke å endre MS Office 2001 med tilfeldige endringer. Faktisk er dette så dumt at ingen programmerere gjør noe slikt. Det finnes noen som lager genetiske algoritmer, men ingen er så dumme at de lar disse gen-endringene få lov å skje i hele programmet - de skjer bare innenfor et kontrollert område. Grunnen er enkel: Det vil aldri bli noe fungerende program med tilfeldige endringer. ALDRI. 

Om du ikke tror det, så tenk deg følgende (eller utfør eksperimentet selv): Endre 20 B kode i MS Office 2001, på tilfeldige steder. Du får 10 forsøk. Eller 100, det spiller ingen rolle. Dersom den modifiserte MS Office 2001 faktisk starter opp og ser ut til å fungere, så gjentar du prosessen med å endre 75 B (med 10 eller 100  forsøk) i den modifiserte versjonen. Dette fortsetter du med inntil ingen av de modifiserte generasjonene lenger virker eller du har holdt på i 200 000 omganger. 

Dette eksperimentet replikerer spranget fra sjimpanse til mennesket over 200 000 generasjoner (5 millioner år).  Vi forutsetter at hver sjimpanse neppe får mer enn 10 eller 100 avkom. Antall bytes som endres tilsvarer den endringer som må til, nokså nøyaktig 15 MB kdoe. 

Selvsagt vil eksperimentet feile, det er 0% sjanse for at dette skal fungere i den 100. eller 1000. generasjonen. Dette er fordi muligheten for å introdusere feil er enormt mye større enn det antall avkom man får. Men eksperimentet krever egentlig ikke bare at MS Office 2001 skal virke etter 200 000 generasjoner, det skal helst ha blitt til noe annet (fortrinnsvis noe bedre)! Dersom den skulle klare spranget fra sjimpansen til mennesket, så ville MS Office 202001 være i stand til å skrive sine egne bøker!

Claude Shannon grunnla feltet "informasjonsteori" på slutten av 1940-tallet, og her gjelder de samme lover som i termodynamikken, nemlig dem om entropi. Hovedpoenget er at informasjon har en fiende: støy, og at tilfeldige mutasjoner er nettopp det - støy. Støy tilfører ingenting, kode blir aldri bedre av det, det fører bare uorden stiger. Nettopp derfor er DNA'et manisk opptatt av å beskytte seg mot kopieringsfeil, og har flere teknikker for å unngå dette. 

De som fortsetter å tro at tilfeldige endringer faktisk kan skape fungerende kode har mest sannsynlig ingen særlig erfaring med programmering. Alle som programmerer vet hvor djevelsk vanskelig det kan være, og at den minste feil kan få alt sammen til å velte. At DNA'et som koder for en organisme som menneske, skulle kunne takle tilfeldige endringer, uten at organismen i 99% tilfellene tok skade av det, eller i 1% av tilfellene ikke så ut til å merke endringen - står ikke til troende. At den skulle faktisk forbedre noe er rett ut latterlig. 

Men forbedringer har definitivt skjedd - det benekter jeg ikke. Det jeg benekter er at det på noe vis kan være rene tilfeldigheter. Jeg kommer forhåpentligvis snart tilbake med et nytt innlegg som vil belyse hva alternativet kan være.

Gå til innlegget

Personlig kristen og Troens mysterium

Publisert over 3 år siden

Jeg er frustrert over debatten om "personlig kristen". Det kan da ikke være tvil om berettigelsen til dette adjektivet? Samtidig ønsker jeg å bore i det som jeg anser som selve kjernen i denne saken: Hva er Troen?

Først frustrasjon:

Hvorfor har vi denne debatten om "personlig kristen"? Det kan jo ikke være fnugg av tvil om at det finnes nominelle kristne? Eller kulturkristen? Til og med Breivik så seg selv som en kulturkristen, men langt i fra "personlig kristen". I likhet med Greipsland ser jeg dette som en grei måte å kommunisere innholdet av sin kristentro. Jesus sier jo også selv noe om dette (Matt 7.21 - Ikke alle som sier Herre, Herre, skal komme inn i Himmelens Rike, men den som gjør min Fars vilje - (det finnes også flere slike bibelsteder)). Likeså finnes det vel ikke et eneste menneske som på ramme alvor mener at dersom man blir døpt som lite barn, for deretter aldri å sjenke troen en eneste tanke i hele sitt voksne liv, vil bli frelst?

Altså finnes det overmåte gode grunner til å tenke at noen tar sin tro alvorlig og andre ikke, og siden vi lever i et "kulturkristent" land, så oppstår behovet for å signalisere tydelig ens posisjon. Enkelt og greit.

Men noen blir såret og lei seg, "personlig kristen" blir et slags angrep på en selv. Selv om jeg begriper at det kan gå til slik, identifiserer jeg meg ikke med det. Selv brukte jeg kanskje begrepet "personlig kristen" for 20 år siden, men jeg har ikke brukt det så vidt jeg kan minnes de siste årene. Men jeg ville jo aldri bli lei meg om jeg hørte noen kalle seg det! Tvert i mot, så flott at du tar troen din på alvor, slik ville jeg tenkt.

Dette fører tankerekken videre mot fortolkerens/mottakerens ansvar for egen fordømmelse. Ja er det ikke slik at vi som oftest er vår egen dommer, og at vi dømmer oss selv hardt? Deretter tar vi disse tunge tankene og plasserer ansvaret for dem hos noen andre, andre som kan være helt uskyldig (eller bare delvis skyldig). Igjen og igjen kommer jeg tilbake til at vi er vår egen verste fiende. Om man føler seg støtt av de som har "trosmuskler som fjell", så er det vel fordi man føler man burde ha slike muskler selv? Og hvis ikke man føler det slik, hvorfor skulle man da føle seg så støtt? Skulle man ikke da heller be for disse som tror de må bære åket alene?

Da, endelig var jeg ferdig med frustrasjonen, over til sakens kjerne: Troen!

I vår reformerte tro så heter det seg at vi blir rettferdiggjort ved tro, det hviler ikke på gjerninger. Jeg stiller meg helt bak dette, men spørsmålet som må stilles er "hva er tro?". Kanskje er vårt norske språk litt fattig her, fordi både "faith" og "believe" blir det samme. Vi kan f.eks. si at vi tror det blir regn i morgen, men er dette den samme type tro som Jesus snakker om? 

For riktig å stave det: Er det slik at om man holder visse påstander (Jesus døde for våre synder, Jesus sto opp igjen fra de døde) for sanne, så er man kristen/frelst? Jeg er redd mange i vårt land, pga av språkforvirring, sløvhet, reformert tankegods og likegyldighet, har fått seg til å mene at svaret er "ja" på dette spørsmålet.

Men svaret er helt klart "nei" - man blir ikke frelst av å holde visse dogmer for sanne/sannsynlige. Troen er ikke det å "tro at noe er overveiende sannsynlig" - det er det som er så forvirrende. Likevel er det ikke mer forvirrende enn at det lett kan oppklares ved å tenke på saken i ca. 5 minutter:

Siden det overveldende klart at Guds ønsker et kjærlighetsforhold til oss, og at dette betinger en form for fri gjengjeldelse fra oss, så utelukker det fullstendig en slik "sannsynlighetsberegningskristen". Det er ikke noen relasjon overhodet, på lik linje med at du ikke har noen relasjon i forhold til været i morgen. Derimot må troens kjerne være å elske Gud (jmf. det største budet), fordi dette er nettopp den relasjon Gud ønsker. Videre må vi gjerne spørre hva det betyr å elske. Dette kan være trøblete å trenge igjennom for et moderne menneske (som assoiserer dette så sterkt med følelser), men det kan ikke være tvil om at det å elske er å *ville* godt (tenk på hvordan du håndterer et parforhold, foreldreskap, etc). Når det gjelder Gud, så kan dette oversettes til det å "ville Gud". Når vi ber Fadervår, så ber vi "skje din vilje på jorden som i himmelen". Med dette elsker vi Gud og dermed tror vi Gud. Vi vil ha mer av Ham, i vårt liv og i verden og inn i evigheten. Dette er Troen. Å ville Gud er å Tro!

Motsatt: Dersom du sier du tror, men ikke vil Gud (altså la deg påvirke, gjøre Guds vilje, søke Ham, etc) - da bedrar du deg selv. Det er ingen Tro, men bare noen tomme setninger.

Forhåpentligvis er dette innlysende for alle, men jeg mener at dette kan være en grunnleggende årsak til hele debatten om "personlig kristne". Grunnen til at dette henger sammen er nok at så mange intuituvt føler på den forskjellen mellom "tro" og "Tro", og dermed har behov for å si noe om forskjellen. Som alltid har det utviklet seg uheldig praksiser, og som alltid er det mye stolthet og arroganse, men at begrepet har hatt sin verdi synes nokså klart. Imidlertid tror jeg den tiden kommer nå, hvor uttrykket ikke lenger har noen stor verdi. Grunnen er simpelthen at vi går inn i en etterkristen tid, og da kan man markere seg mer enn nok med det enkle ordet "kristen".

Gå til innlegget

Styret i OUS foreslår et nytt gigantsykehus i Oslo, et sykehus som kan bli blant verdens største. Da er det på tide å tenke igjennom hva ordet "stordriftsulempe" betyr, og hvordan vi skal tenke om optimal størrelse på sykehus.

Jeg gjengir her en litt forlenget utgave av en kommentar jeg skrev i forbindelse med artikkelen i Aftenposten om dette nye gigantsykehuset:

Etter hva jeg kan forstå er Ullevål sykehus i dag et av de større sykehus i verden. Et samlet Rikshospital/Ullevål/Aker kan meget vel bli verdens største sykehus. Da er det grunn til å ta en timeout og tenke seg litt nøye om.

Jeg lanserer herved begrepet "stordriftsulempe". Alle har hørt om stordriftsfordeler, men få har tenkt over det motsatte tilfellet. Imidlertid tror jeg de fleste vil anerkjenne at det finnes en grense for hvor stor noe kan bli, før størrelsen i seg selv blir et større problem enn de gevinster man får. 

Jeg ser følgende problemer:

- Lederne vil ikke være i stand til å samle all nødvendig informasjon for å ta gode beslutninger, det blir rett og slett for komplekst. Dette vil man selvsagt ikke innrømme, verken for seg selv eller andre, noe som bare forsterker problemet. Anbefaler forøvrig alle å lese boken "Tenke for og langsomt" av nobelprisvinner Daniel Kahneman som på en overbevisende måte forklarer hvor komplekse spørsmål reduseres til enkle problemstillinger (uten at vi er klar over det). 

- Ikke legg alle eggene i en kurv. Dersom organisasjonens størrelse er stor nok til å løse de oppgaver den er satt til, så er det bedre å ha flere som er store nok, enn å ha en gigantisk (som er større enn nødvendig). Dette har rett og slett med at flere hoder tenker bedre enn ett, og at et lederteam fint kan ha blindsoner. Dette oppveies ved å spre risikoen for dårlig styring og ved at andre "konkurrerende" organisasjoner kan vise vei.

- Ansvarspulverisering. Jo større organisasjonen blir, jo lettere kan det bli å tenke suboptimalt, dvs. optimalisere for en liten del av organisasjonen. 

- Personlig kjennskap er viktig i en organisasjon, og dette blir vanskeligere å opprettholde jo større organisasjonen er. Dermed går evnen til kommunikasjon ned, og viktig informasjon tilflyter ikke de riktige instansene. Dette fører igjen til dårlige beslutninger og mindre optimal drift.

- Effektivitetsgevinstene avtar med økende størrelse, for "engangskostnadene" som er forbundet med å drive en organisasjon fordeles på stadig flere ansatte. En slik funksjon ser i prinsippet slik ut:  Kostnad pr ansatt = Engangskostnader / x, hvor x er antall ansatte. Dersom man går fra 1 til 2 ansatte så er det en stor besparelse. Dersom man går fra 10000 til 20000 ansatte, så er forskjellen minimal. En annen sak er det at Engangskostnadene etterhvert begynner å stige ettersom antall ansatte øker.

Det finnes flere grunner også (som f.eks. trafikkflyt, samling av arbeidsplasser, etc), men hvis vi antar at begrepet "stordriftsulempe" med dette er begrunnet, dvs. at en slik grense finnes, så gjenstår det å identifisere denne grensen for den enkelte organisasjon. En barnehage kan nok ha en annen grense enn forsvaret. Og nettopp disse to danner muligens ytterpunktene. Igjen kan vi tenke litt på hvorfor det er slik. Når det gjelder forsvaret så er en av grunnen til deres høye grense før stordriftsulempen slår til, at organisasjonen har som hovedprinsipp å adlyde "chain of command", selv om dette skulle isolert sett være det totale idioti. Så lenge man har mange nok som utfører ordren, så har planen en god sjanse for å vinne fram. For barnehager så kan man tenke seg at barns oppvekstvilkår er totalt avhengig av nære personlige bånd, og ikke kan effektiviseres uten at det fører til mye større tap. 

For sykehus kan det være vanskelig å fastslå hvor stordriftsulempegrensen finnes. Men en måte å tenke på kan være denne: Finn ut hvor stort et sykehus må være for å kunne tilby gode, faglige tjenester (dvs. at de må ha et slagkraftig fagmiljø). Dette er en den nødvendige størrelsen. Et sykehus velger da hvilke områder de skal være sterke på, og overlater til andre å være spesialister på et annet område. En deling på denne måten vil skape noe mer pasientflytting, men det er ikke til å unngå på et stort sykehus heller. Størrelse *over* denne grensen vil mest sannsynlig ikke tilføre stort, men derimot gi mange av de problemene som er nevnt over. Siden vi allerede har fastslått at dette nye sykehuset blir blant verdens største, så kan vi nok trygt konkludere med at denne sammenslåingen ikke er *nødvendig* av hensyn til faglig forsvarlighet. Dermed står vi igjen med den konklusjon at dette vil være et netto tap. 

Videre er det også foruroligende at det er ledelsen ved OUS som legger fram dette forslaget. Det er nemlig nettopp ledelsen i en organisasjon som ofte har det eneste incentivet til å sammenslåinger (det være seg blant sykehus eller i forretningslivet). Ved en sammennslåing så kan forsåvidt alle tape på dette, men ledelsen blir mer viktig, fordi den kontrollerer mer. Så viser da også tall fra fusjoner i næringslivet at aksjonærene (i det selskapet som kjøper opp) som regel taper på dette. Men aksjonærene har ikke den samme kontroll som administrasjonen, og dermed blir det laget pene presentasjoner om "synergier". Disse synergiene forsvinner i stordriftsulempene. Med dette sagt så får dermed ledelsen ofte en blindsone i slike spørsmål, fordi man nødvendigvis ser på seg selv som en del av løsningen (og ikke av problemet). Denne blindsonen (eller troen på egen fortreffelighet) kan tidvis være viktig, men den må aldri underslås.

Derfor bør politikere og andre nå være varsomme med å gå inn på en slik løsning som nå er skissert, uten å først ta stilling til hva som en optimal størrelse for et sykehus. Mest sannsynlig har ledelsen sett seg lei på de gamle lokalene på Ullevål, og sett et nytt sykehus som mulighet for å sanere alt det gamle. Dette kan man i og for seg sympatisere med, men løsningen blir likevel feil. Bedre å rive og bygge nytt.

Kilder: 

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_universitetssykehus

http://www.insidermonkey.com/blog/11-biggest-hospitals-in-the-world-352914/

http://www.pax.no/tenke-fort-og-langsomt.5602301-331609.html

http://www.nber.org/papers/w9523

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere