Morten Slmonsen

Alder: 43
  RSS

Om Morten

Jeg jobber til daglig som IT-konsulent i Oslo. Jeg er gift og har 4 barn. Jeg har vært nokså aktiv på nettdebatt i helt siden vi brukte usenet som samlingspunkt, dvs. for lenge siden. Mine, i denne sammenheng, relevante interesser er samfunn, politikk, naturvitenskap, filosofi og religion.

Ang. livssyn så er jeg pinsevenn og er med i Filadelfiakirken i Oslo. Jeg har tidligere gått i DNK (inntil jeg var 20 år), men har også vært innom Misjonssambandet, UiO, Kings Kids, OASE, Oslo Kristne Senter, Trondheim For Kristus, m.m. Man kan si at min bakgrunn er nokså økumenisk, samtidig som jeg inntar en konservativ grunnholdning.

Prosjekt: Jeg ønsker å forene den kunnskap som vi besitter (som menneskehet) med den åpenbaring som er gitt oss gjennom Jesus i Bibelen, og samtidig være tro mot begge sider.

Følgere

Evolusjon basert på tilfeldige mutasjoner må forkastes

Publisert over 1 år siden - 6461 visninger

Strengt tatt har jeg vel aldri trodd at tilfeldige mutasjoner kunne skape noe, selv om jeg lenge har akseptert at alt har et felles opphav, og at det ser ut som om det er en gradvis utvikling. Men tilfeldigheter kan ikke skape noe.

Min profesjon er systemutvikler og jeg har i det siste året blitt mer og mer klar over hvordan et DNA faktisk er en kode/program. DNA består av bits som kan ha 4 verdier (A,C,G,T) og koder for f.eks. proteiner. Innenfor bioinformatikk tenker man i høy grad på DNA som kode, og alt vi snakk om gener impliserer en eller annen instruksjon til kroppen vår om hvordan den skal bygges, eller evt. om en sykdom. 

På et tidspunkt slo det meg hvordan jeg kunne konvertere et DNA til et mer lettforståelig eksempel. Det viser seg nemlig at et DNA inneholder ca 750 MB kode, tilsvarende MS Office 2001. Det slo meg umiddelbart hvor dumt det ville være å forsøke å endre MS Office 2001 med tilfeldige endringer. Faktisk er dette så dumt at ingen programmerere gjør noe slikt. Det finnes noen som lager genetiske algoritmer, men ingen er så dumme at de lar disse gen-endringene få lov å skje i hele programmet - de skjer bare innenfor et kontrollert område. Grunnen er enkel: Det vil aldri bli noe fungerende program med tilfeldige endringer. ALDRI. 

Om du ikke tror det, så tenk deg følgende (eller utfør eksperimentet selv): Endre 20 B kode i MS Office 2001, på tilfeldige steder. Du får 10 forsøk. Eller 100, det spiller ingen rolle. Dersom den modifiserte MS Office 2001 faktisk starter opp og ser ut til å fungere, så gjentar du prosessen med å endre 75 B (med 10 eller 100  forsøk) i den modifiserte versjonen. Dette fortsetter du med inntil ingen av de modifiserte generasjonene lenger virker eller du har holdt på i 200 000 omganger. 

Dette eksperimentet replikerer spranget fra sjimpanse til mennesket over 200 000 generasjoner (5 millioner år).  Vi forutsetter at hver sjimpanse neppe får mer enn 10 eller 100 avkom. Antall bytes som endres tilsvarer den endringer som må til, nokså nøyaktig 15 MB kdoe. 

Selvsagt vil eksperimentet feile, det er 0% sjanse for at dette skal fungere i den 100. eller 1000. generasjonen. Dette er fordi muligheten for å introdusere feil er enormt mye større enn det antall avkom man får. Men eksperimentet krever egentlig ikke bare at MS Office 2001 skal virke etter 200 000 generasjoner, det skal helst ha blitt til noe annet (fortrinnsvis noe bedre)! Dersom den skulle klare spranget fra sjimpansen til mennesket, så ville MS Office 202001 være i stand til å skrive sine egne bøker!

Claude Shannon grunnla feltet "informasjonsteori" på slutten av 1940-tallet, og her gjelder de samme lover som i termodynamikken, nemlig dem om entropi. Hovedpoenget er at informasjon har en fiende: støy, og at tilfeldige mutasjoner er nettopp det - støy. Støy tilfører ingenting, kode blir aldri bedre av det, det fører bare uorden stiger. Nettopp derfor er DNA'et manisk opptatt av å beskytte seg mot kopieringsfeil, og har flere teknikker for å unngå dette. 

De som fortsetter å tro at tilfeldige endringer faktisk kan skape fungerende kode har mest sannsynlig ingen særlig erfaring med programmering. Alle som programmerer vet hvor djevelsk vanskelig det kan være, og at den minste feil kan få alt sammen til å velte. At DNA'et som koder for en organisme som menneske, skulle kunne takle tilfeldige endringer, uten at organismen i 99% tilfellene tok skade av det, eller i 1% av tilfellene ikke så ut til å merke endringen - står ikke til troende. At den skulle faktisk forbedre noe er rett ut latterlig. 

Men forbedringer har definitivt skjedd - det benekter jeg ikke. Det jeg benekter er at det på noe vis kan være rene tilfeldigheter. Jeg kommer forhåpentligvis snart tilbake med et nytt innlegg som vil belyse hva alternativet kan være.

Gå til innlegget

Personlig kristen og Troens mysterium

Publisert over 1 år siden - 669 visninger

Jeg er frustrert over debatten om "personlig kristen". Det kan da ikke være tvil om berettigelsen til dette adjektivet? Samtidig ønsker jeg å bore i det som jeg anser som selve kjernen i denne saken: Hva er Troen?

Først frustrasjon:

Hvorfor har vi denne debatten om "personlig kristen"? Det kan jo ikke være fnugg av tvil om at det finnes nominelle kristne? Eller kulturkristen? Til og med Breivik så seg selv som en kulturkristen, men langt i fra "personlig kristen". I likhet med Greipsland ser jeg dette som en grei måte å kommunisere innholdet av sin kristentro. Jesus sier jo også selv noe om dette (Matt 7.21 - Ikke alle som sier Herre, Herre, skal komme inn i Himmelens Rike, men den som gjør min Fars vilje - (det finnes også flere slike bibelsteder)). Likeså finnes det vel ikke et eneste menneske som på ramme alvor mener at dersom man blir døpt som lite barn, for deretter aldri å sjenke troen en eneste tanke i hele sitt voksne liv, vil bli frelst?

Altså finnes det overmåte gode grunner til å tenke at noen tar sin tro alvorlig og andre ikke, og siden vi lever i et "kulturkristent" land, så oppstår behovet for å signalisere tydelig ens posisjon. Enkelt og greit.

Men noen blir såret og lei seg, "personlig kristen" blir et slags angrep på en selv. Selv om jeg begriper at det kan gå til slik, identifiserer jeg meg ikke med det. Selv brukte jeg kanskje begrepet "personlig kristen" for 20 år siden, men jeg har ikke brukt det så vidt jeg kan minnes de siste årene. Men jeg ville jo aldri bli lei meg om jeg hørte noen kalle seg det! Tvert i mot, så flott at du tar troen din på alvor, slik ville jeg tenkt.

Dette fører tankerekken videre mot fortolkerens/mottakerens ansvar for egen fordømmelse. Ja er det ikke slik at vi som oftest er vår egen dommer, og at vi dømmer oss selv hardt? Deretter tar vi disse tunge tankene og plasserer ansvaret for dem hos noen andre, andre som kan være helt uskyldig (eller bare delvis skyldig). Igjen og igjen kommer jeg tilbake til at vi er vår egen verste fiende. Om man føler seg støtt av de som har "trosmuskler som fjell", så er det vel fordi man føler man burde ha slike muskler selv? Og hvis ikke man føler det slik, hvorfor skulle man da føle seg så støtt? Skulle man ikke da heller be for disse som tror de må bære åket alene?

Da, endelig var jeg ferdig med frustrasjonen, over til sakens kjerne: Troen!

I vår reformerte tro så heter det seg at vi blir rettferdiggjort ved tro, det hviler ikke på gjerninger. Jeg stiller meg helt bak dette, men spørsmålet som må stilles er "hva er tro?". Kanskje er vårt norske språk litt fattig her, fordi både "faith" og "believe" blir det samme. Vi kan f.eks. si at vi tror det blir regn i morgen, men er dette den samme type tro som Jesus snakker om? 

For riktig å stave det: Er det slik at om man holder visse påstander (Jesus døde for våre synder, Jesus sto opp igjen fra de døde) for sanne, så er man kristen/frelst? Jeg er redd mange i vårt land, pga av språkforvirring, sløvhet, reformert tankegods og likegyldighet, har fått seg til å mene at svaret er "ja" på dette spørsmålet.

Men svaret er helt klart "nei" - man blir ikke frelst av å holde visse dogmer for sanne/sannsynlige. Troen er ikke det å "tro at noe er overveiende sannsynlig" - det er det som er så forvirrende. Likevel er det ikke mer forvirrende enn at det lett kan oppklares ved å tenke på saken i ca. 5 minutter:

Siden det overveldende klart at Guds ønsker et kjærlighetsforhold til oss, og at dette betinger en form for fri gjengjeldelse fra oss, så utelukker det fullstendig en slik "sannsynlighetsberegningskristen". Det er ikke noen relasjon overhodet, på lik linje med at du ikke har noen relasjon i forhold til været i morgen. Derimot må troens kjerne være å elske Gud (jmf. det største budet), fordi dette er nettopp den relasjon Gud ønsker. Videre må vi gjerne spørre hva det betyr å elske. Dette kan være trøblete å trenge igjennom for et moderne menneske (som assoiserer dette så sterkt med følelser), men det kan ikke være tvil om at det å elske er å *ville* godt (tenk på hvordan du håndterer et parforhold, foreldreskap, etc). Når det gjelder Gud, så kan dette oversettes til det å "ville Gud". Når vi ber Fadervår, så ber vi "skje din vilje på jorden som i himmelen". Med dette elsker vi Gud og dermed tror vi Gud. Vi vil ha mer av Ham, i vårt liv og i verden og inn i evigheten. Dette er Troen. Å ville Gud er å Tro!

Motsatt: Dersom du sier du tror, men ikke vil Gud (altså la deg påvirke, gjøre Guds vilje, søke Ham, etc) - da bedrar du deg selv. Det er ingen Tro, men bare noen tomme setninger.

Forhåpentligvis er dette innlysende for alle, men jeg mener at dette kan være en grunnleggende årsak til hele debatten om "personlig kristne". Grunnen til at dette henger sammen er nok at så mange intuituvt føler på den forskjellen mellom "tro" og "Tro", og dermed har behov for å si noe om forskjellen. Som alltid har det utviklet seg uheldig praksiser, og som alltid er det mye stolthet og arroganse, men at begrepet har hatt sin verdi synes nokså klart. Imidlertid tror jeg den tiden kommer nå, hvor uttrykket ikke lenger har noen stor verdi. Grunnen er simpelthen at vi går inn i en etterkristen tid, og da kan man markere seg mer enn nok med det enkle ordet "kristen".

Gå til innlegget

Stordriftsulemper og nytt gigantsykehus i Oslo

Publisert over 1 år siden - 558 visninger

Styret i OUS foreslår et nytt gigantsykehus i Oslo, et sykehus som kan bli blant verdens største. Da er det på tide å tenke igjennom hva ordet "stordriftsulempe" betyr, og hvordan vi skal tenke om optimal størrelse på sykehus.

Jeg gjengir her en litt forlenget utgave av en kommentar jeg skrev i forbindelse med artikkelen i Aftenposten om dette nye gigantsykehuset:

Etter hva jeg kan forstå er Ullevål sykehus i dag et av de større sykehus i verden. Et samlet Rikshospital/Ullevål/Aker kan meget vel bli verdens største sykehus. Da er det grunn til å ta en timeout og tenke seg litt nøye om.

Jeg lanserer herved begrepet "stordriftsulempe". Alle har hørt om stordriftsfordeler, men få har tenkt over det motsatte tilfellet. Imidlertid tror jeg de fleste vil anerkjenne at det finnes en grense for hvor stor noe kan bli, før størrelsen i seg selv blir et større problem enn de gevinster man får. 

Jeg ser følgende problemer:

- Lederne vil ikke være i stand til å samle all nødvendig informasjon for å ta gode beslutninger, det blir rett og slett for komplekst. Dette vil man selvsagt ikke innrømme, verken for seg selv eller andre, noe som bare forsterker problemet. Anbefaler forøvrig alle å lese boken "Tenke for og langsomt" av nobelprisvinner Daniel Kahneman som på en overbevisende måte forklarer hvor komplekse spørsmål reduseres til enkle problemstillinger (uten at vi er klar over det). 

- Ikke legg alle eggene i en kurv. Dersom organisasjonens størrelse er stor nok til å løse de oppgaver den er satt til, så er det bedre å ha flere som er store nok, enn å ha en gigantisk (som er større enn nødvendig). Dette har rett og slett med at flere hoder tenker bedre enn ett, og at et lederteam fint kan ha blindsoner. Dette oppveies ved å spre risikoen for dårlig styring og ved at andre "konkurrerende" organisasjoner kan vise vei.

- Ansvarspulverisering. Jo større organisasjonen blir, jo lettere kan det bli å tenke suboptimalt, dvs. optimalisere for en liten del av organisasjonen. 

- Personlig kjennskap er viktig i en organisasjon, og dette blir vanskeligere å opprettholde jo større organisasjonen er. Dermed går evnen til kommunikasjon ned, og viktig informasjon tilflyter ikke de riktige instansene. Dette fører igjen til dårlige beslutninger og mindre optimal drift.

- Effektivitetsgevinstene avtar med økende størrelse, for "engangskostnadene" som er forbundet med å drive en organisasjon fordeles på stadig flere ansatte. En slik funksjon ser i prinsippet slik ut:  Kostnad pr ansatt = Engangskostnader / x, hvor x er antall ansatte. Dersom man går fra 1 til 2 ansatte så er det en stor besparelse. Dersom man går fra 10000 til 20000 ansatte, så er forskjellen minimal. En annen sak er det at Engangskostnadene etterhvert begynner å stige ettersom antall ansatte øker.

Det finnes flere grunner også (som f.eks. trafikkflyt, samling av arbeidsplasser, etc), men hvis vi antar at begrepet "stordriftsulempe" med dette er begrunnet, dvs. at en slik grense finnes, så gjenstår det å identifisere denne grensen for den enkelte organisasjon. En barnehage kan nok ha en annen grense enn forsvaret. Og nettopp disse to danner muligens ytterpunktene. Igjen kan vi tenke litt på hvorfor det er slik. Når det gjelder forsvaret så er en av grunnen til deres høye grense før stordriftsulempen slår til, at organisasjonen har som hovedprinsipp å adlyde "chain of command", selv om dette skulle isolert sett være det totale idioti. Så lenge man har mange nok som utfører ordren, så har planen en god sjanse for å vinne fram. For barnehager så kan man tenke seg at barns oppvekstvilkår er totalt avhengig av nære personlige bånd, og ikke kan effektiviseres uten at det fører til mye større tap. 

For sykehus kan det være vanskelig å fastslå hvor stordriftsulempegrensen finnes. Men en måte å tenke på kan være denne: Finn ut hvor stort et sykehus må være for å kunne tilby gode, faglige tjenester (dvs. at de må ha et slagkraftig fagmiljø). Dette er en den nødvendige størrelsen. Et sykehus velger da hvilke områder de skal være sterke på, og overlater til andre å være spesialister på et annet område. En deling på denne måten vil skape noe mer pasientflytting, men det er ikke til å unngå på et stort sykehus heller. Størrelse *over* denne grensen vil mest sannsynlig ikke tilføre stort, men derimot gi mange av de problemene som er nevnt over. Siden vi allerede har fastslått at dette nye sykehuset blir blant verdens største, så kan vi nok trygt konkludere med at denne sammenslåingen ikke er *nødvendig* av hensyn til faglig forsvarlighet. Dermed står vi igjen med den konklusjon at dette vil være et netto tap. 

Videre er det også foruroligende at det er ledelsen ved OUS som legger fram dette forslaget. Det er nemlig nettopp ledelsen i en organisasjon som ofte har det eneste incentivet til å sammenslåinger (det være seg blant sykehus eller i forretningslivet). Ved en sammennslåing så kan forsåvidt alle tape på dette, men ledelsen blir mer viktig, fordi den kontrollerer mer. Så viser da også tall fra fusjoner i næringslivet at aksjonærene (i det selskapet som kjøper opp) som regel taper på dette. Men aksjonærene har ikke den samme kontroll som administrasjonen, og dermed blir det laget pene presentasjoner om "synergier". Disse synergiene forsvinner i stordriftsulempene. Med dette sagt så får dermed ledelsen ofte en blindsone i slike spørsmål, fordi man nødvendigvis ser på seg selv som en del av løsningen (og ikke av problemet). Denne blindsonen (eller troen på egen fortreffelighet) kan tidvis være viktig, men den må aldri underslås.

Derfor bør politikere og andre nå være varsomme med å gå inn på en slik løsning som nå er skissert, uten å først ta stilling til hva som en optimal størrelse for et sykehus. Mest sannsynlig har ledelsen sett seg lei på de gamle lokalene på Ullevål, og sett et nytt sykehus som mulighet for å sanere alt det gamle. Dette kan man i og for seg sympatisere med, men løsningen blir likevel feil. Bedre å rive og bygge nytt.

Kilder: 

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_universitetssykehus

http://www.insidermonkey.com/blog/11-biggest-hospitals-in-the-world-352914/

http://www.pax.no/tenke-fort-og-langsomt.5602301-331609.html

http://www.nber.org/papers/w9523

Gå til innlegget

Tror vi må si stopp nå

Publisert over 1 år siden - 4330 visninger

Jeg må medgi at jeg blir litt skremt over intensiteten i kampen som enkelte HEF'ere fører mot skolegudstjenesten. Nei, jeg er ikke skremt over tanken på å måtte oppgi skolegudstjenesten - den kan ryke og reise for meg og mine barns del.

Jeg er redd for det bittelille miste felles multiplum som HEF vil vi skal samle oss om i dette landet. HEF forstår i all hovedsak ingenting av hva religion betyr for mennesker i denne verden, og i særdeleshet er det null forståelse for hva som skiller kristendom fra andre religioner. Med en horisont som er så liten, så blir utsynet deretter - et utsyn som om det skulle bli dominerende vil være skadelig spesielt for HEF'ere og deres barn, men etterhvert for landet som helhet. Derfor mener jeg at vi må si stopp. Ikke for å beskytte vår kristendomstro, men fordi vi mener at landet vårt ikke har godt av mer av HEFs medisin.

For å klargjøre min posisjon: Jeg er konsekvent - jeg kunne ha bodd i Saudia-Arabia og levd med det at mine barn ikke fikk bli med i moskéen. Selv om barnet gråt. Jeg mener *ikke* det med nødvendighet er berikende å få servert alle salgs idéer - og jeg har respekt for hver den som ikke tar lett på kristendommens sett av dogmer/påstander/idéer. Disse tankene er uten tvil potente!

Videre: det finnes selvsagt ingen nøytral posisjon i moralspørsmål eller eksistensielle spørsmål og det er absolutt ikke likegyldig hvilken posisjon man inntar i disse spørsmålene. Vi kan tydelig se hvordan islams sett av verdier og idéer påvirker samfunnene, så det er ingen tvil om at andre store gjennomgripende idésystemer påvirker samfunnet de eksisterer i. På bakgrunn av dette enkle resonnement står det klart for meg at vi som samfunn  ha et bevisst forhold til hva slags grunnfortelling vi skal ha om tilværelsen. Ikke så at vi kan eller skal indoktrinere hver sjel, men vi kan heller ikke overlate dette til rene tilfeldigheter - eller til dem som måtte ha den minst postmoderne innstillingen til livet/samfunnet. 

Når dette da er sagt, så kan jeg ikke akseptere at HEFs minimalistiske/ateistiske utsyn som uten tvil (hos meg) vil uthule samfunnets bærekraft og evne til å fungere godt - gitt lang nok virkningstid. Vi kan som kristne simpelthen ikke trekke oss fra alle arenaer, fordi vi ikke vil støte HEF. Tvert i mot, slik jeg ser det kan vi ikke la være å bringe vår "fortelling" inn så godt vi kan, dvs. de av oss som oppriktig tror at alternativet ikke er av det gode.

Perspektivet mitt er altså ikke å beskytte meg selv, ei heller kristendommen som sådan. Men den store fortellingen om Gud og menneske; om Gud som ble menneske og fornedret seg for vår skyld, om at mennesket har en evig verdi, om at det du gjør ses både av Gud og mennesker, at vi er syndere, men kan ta imot himmelen her - denne fortellingen opplever jeg er avgjørende viktig for vårt samfunn på kort og lang sikt. 

Av denne grunn alene mener jeg at vi skal si stopp nå. Jeg tror vi kan si med hånden på hjertet at makt/dominans ikke er noen del av motivene for å si stopp. Tvert om - motivet springer utifra et ønske om å gjøre det rette. Og når det rette ikke lenger er å trekke seg tilbake så må vi stoppe opp. Jeg akspeterer foreldres rett til å oppdra barna i den tro og livssyn som de finner best. Men jeg aksepterer ikke foreldres uinnskrenkede rett til å nekte enhver livssynstanke som de ikke selv har godkjent - akkurat som mine barn med leve med gudløsheten som det sekulære samfunnet flyter over av. Det er faktisk dette som er det moderne tolerante samfunnet - der man må tåle å leve i disse motsetningene. Livet til barna kan ikke kontrolleres, og mange vil ønske å påvirke dem, selvsagt også kristne! Skulle vi unnskylde det? På ingen måte!

Det er statistisk langt større sjanse for at mine barn blir sekulære enn for at barn av en HEF'er blir kristen. Når HEF'ere fortsetter sin klagesang over denne minimale muligheten, da er det tydelig at deres totalitarisme og intoleranse vi er vitne til. De vil ikke gi seg før de kan mure barna sine inne i sin lille verden. Det burde de ikke få lov til. Jeg aksepterer HEFs rett til å kjempe for sin sak. Men den siste rest av sympati har nå forsvunnet for min del og jeg kjemper med stor frimodighet mot denne HEF i denne saken. 

Om skolegudstjeneste er noe spesielt bra virkemiddel for å formidle det kristne budskapet er likevel usikkert, men vi er vel kommet dit at det nok hjelper mer enn det skader. 

Gå til innlegget

Ok - jeg innrømmer at jeg valgte en litt tabloid overskrift. Jeg står inne for den, men er egentlig mest opptatt av siste ledd i setningen: Hvordan drive en moralsk forsvarlig flyktning- og innvandringspolitikk?

Svaret er enkelt: Vi må sette behovene til de lidende først! Så enkelt kan det sies, og jeg skulle så inderlig ønske at dagens politiske ledelse, og ikke minst KrF, kunne droppe navlebeskuelsen og begynne å med det viktigste først!!

Problemet til KrF & Co er ikke at de er ikke er opptatt av lidelsen i verden, men de er ikke nok opptatt av den. Dersom man virkelig er genuint opptatt av å redusere lidelse her i verden, så må man stille seg følgende enkle spørsmål:

  • Hvordan skal vi på best måte kunne hjelpe flest mulig som lider over så lang tid som mulig?

Istedet stiller KrF & Co følende spørsmål: 

  • Hvor mange flyktninger kan vi ta i mot?
  • Burde vi ta inn flere, siden Sverige er så generøse?
  • Høres mine forslag ut gode ut?

Umoralen til KrF ligger i at den grunnleggende tar utgangpunkt hvordan vi (som land, folk, parti) kan se gode ut. Og ikke overraskende så fører umoralen galt av sted. Vi ender opp med å gjøre for mye for de som trengte det minst, og ingenting for de mange som trengte det mest. Jeg ber derfor så innstending jeg kan: Legg om kursen! Legg til side alle ferdigtygde spørsmål og svar, og start med det grunnleggende spørsmålet som jeg lagt fram. Det kan ikke være tvil om at det er der vi må starte.

En fullstendig reevaluering av situasjonen vil selvsagt komme fram til at vi skal hjelpe folk der de er. Dette betyr at UNHCR ikke skal gå tom for penger - det er en skam at så har skjedd i områdene rundt Syria (http://www.theguardian.com/world/2015/sep/06/refugee-crisis-un-agencies-broke-failing). Nettopp dette, at vi ikke prioriterer hjelpen i nærområdene (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/hum_syria/id725993/), er nettopp en av de store faktorene for å lage tragedier på løpende bånd. Som nasjon hadde jeg forventet at Norge straks la på bordet de nødvendige midler for å funde UNHCR fullt ut. Det er slik vi må agere om vi virkelig bryr oss. Da betaler vi glatt ut 5 og 10 milliarder for nødlidende i hele verden. Ikke bare er det moralsk bedre, det er også langt smartere. Jeg kommer tilbake til dette punktet.

Den andre aspektet ved KrFs politkk som er umoralsk, er den vanvittige optimismen på andres vegne. Jeg tenker da på ideen om at det lar seg gjøre å integrere store mengder innvandrere. Dette er en ide! Dette er en hypotese! Dette er ikke bekreftet og verifisert, men KrF mener åpenbart at det på det nærmeste er umoralsk å påpeke dette. Tvert i mot - det umoralske er å spille poker med et lands fremtid - og så være stolt av det. Men hadde KrF måtte betale tapet dersom de tapte, så kunne det være mulig å forsvare. Slik er det ikke! Dersom det blir tap i pokerspillet, så skal betalingen måtte gjøres opp av våre barn og barnebarn. Men enda verre: den skal gjøres opp av de som måtte være lidende i fremtiden.

Det er en reell mulighet for at vårt land vil oppleve mer konflikt og motsetninger i fremtiden om vi følger KrFs politikk. Et slikt land vil uunngåelig få lavere velstand og dermed også lavere kapasitet til å gjøre godt. Vi kan risikere å tape på alle fronter, både hjemme og ute - dvs. enda mindre hjelp til de som lider i verden. Motsatt, dersom vi hegner om nasjonalstaten og ikke driver med eksperimenter på befolkningen samtidig som vi gjør alt vi kan for å hjelpe lidende der de måtte være, så vil Norge være best rustet til å gjøre dette i uoverskuelig fremtid.

Jeg foreslår følgende tiltak og policyendringer:

  • Sette av minst 20 mrd pr år i nødhjelp. Uhjelp kommer i tillegg, men da mest med fokus på utdanning. 
  • For disse pengene skal vi bygge flyktningemottak på forskjellige steder i verden. Mottak skal ha gode fasiliteter (grunnleggende skolegang f.eks., mulighet for sport, mat, klær, etc), for vi må påregne at folk kan bli boende lenge. Potensielt snakker vi om titalls millioner som vil bo slik. Vi må betale et vertsland for sikkerheten/driften ved leiren, men den må styres av norske/vestlig personell. 
  • Vi vil ta i mot flyktninger som er truet på livet, men vi kan ikke tilby varig opphold for de fleste. Det kan bety at man må dra hjem etter mange år i Norge. Dersom vi kan tilby et flyktningemottak i nærområdet til det landet de kommer fra, så kan de bli sendt dit. Dette vil effektivt stoppe strømmen av mennesker som risikerer livet i gummiflåter.

Følgen av disse tiltakene vil være

  • Vi hjelper flest mulig 
  • Vi hjelper dem som trenger det mest
  • Vi sørger for å fjerne det største insentivet for å legge ut på farefulle reiser
  • De som kun ønsker en bedre økonomisk fremtid, vil tenke annerledes - kanskje vil flere bruke kreftene på å endre hjemlandet
  • Vi tilbyr sikre "havner" for dem som trenger det
  • Vi gjør hjemreisen kortere, når en konflikt tar slutt
  • Vi slutter å spille poker om fremtiden til Norge
  • Vi gjør langsiktige forpliktelser som vi kan klare å holde
  • Vi slutter å være godhetsposører, og begynner å gjøre en reell forskjell i verden
  • Forutsatt at vi bruker reelt mye penger på dette, så vil det ikke være tvil om at dette er noe vi gjør fordi vi ønsker å svare godt på mitt spørsmål, ikke for å spare penger.

Dette er etter mitt skjønn hva vi må gjøre, hvis vi ønsker å bety en forskjell her i verden, hvis vi ønsker å være ansvarlig overfor neste generasjon og ikke minst hvis vi ønsker å foreta moralske veivalg.


Av partiene er det merkelig nok FrP som er nærmest å gjøre nettopp disse tiltakene. Dessverre er det få som tror at deres motivasjon er noe annet enn populisme. Kanskje er det også sant, men selv med feil motivasjon, så er det bedre å følge FrP i dette. Populismen er i denne sammenheng et uttrykk for en virkelighet som eksisterer, og som ikke kan eller bør ignoreres. Det jeg håper aller mest på er selvsagt at KrF legger om kursen - da kunne motivasjon og tiltak gå sammen på en troverdig måte.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere