Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Når synden kler seg i ironiens klær

Publisert rundt 6 år siden

Debatten har gått høyt om Den norske kirkes advents og julekampanje «Perfekt jul». Bruken av ironi har falt mange tungt for brystet.

I mange henseende kan hele opptrinnet ses på som et ironisk comeback for synden. I en viss forstand kjennetegnes den da også av en særegen form for oppfinnsomhet. Trengt oppe i et hjørne, var det som synden ikke visste annen råd enn å kle seg i ironiens klær.

Som de fleste kristne kirker har også Den norske kirke et ambivalent forhold til synden. Gudstjenestereformen i 2011 gjorde det mulig å gi syndsbekjennelsen en mindre fremskutt plass i gudstjenestefeiringen. Syndsbekjennelsen var naturlig nok forbundet med et visst ubehag. Mye av argumentasjonen handlet om menneskers verdighet og opplevelse av egenverd.

Alt virket såre vel, Den norske kirke hadde en slags omforent forståelse av synden, helt til synden ikledde seg nye klær av merket ”Ironi”og ødela det skulle vært en perfekt jul. Da var som om synd ble til ironi og ironi til synd. Slutt ble det på både adventsstemning og adventskos. Forvirringen ble total. Var kampanjen god eller dårlig, genial eller ufin? Om sekretariatet i Kirkerådet hadde drømt om en perfekt førjulstid, fikk de vær så god tenke etter en gang til. Perfekt jul var det mange som ville ha seg frabedt, både i den ironiske og den idealiserte varianten.

Slik brast drømmen om en perfekt jul brast både hos Kirkerådets sekretariat og alle oss andre. Synden gjør ikke forskjell på oss, ironikere eller ikke, den ødelegger det aller meste - selv uten bruk av ironi. Benytter den seg av ironi det nok aller helst den som rammer andre. Selvironien, derimot, tilhører en kategori som synden frykter som pesten. På sitt beste er jo den et avvæpnende uttrykk for selvinnsikt og erkjennelse.

Men både synd eller ironi, har en lei tendens til å forstyrre oss, uroe våre motiver og oppfatninger. Vi tror rett som det er vi har styringen på dem, kan kontrollere retningen, men plutselig vender de seg mot oss. Begge har de det til felles at de kan være vanskelige å forstå. De er ikke lett å tolke noen av dem. Men med en gang de er ute av flasken synes det som de lever sitt eget liv. Da kan det godt skje at synd blir til ironi og ironi til synd, ironisk nok, vil kanskje noen hevde.

Gå til innlegget

Jeg har både møtt dem og snakket med dem. Hjemløse kristne. Mennesker som en gang tilhørte en menighet eller et fellesskap, men som opplevde at de ikke lenger hadde noe sted å høre til.

Hvor mange det dreier seg om vet jeg ikke. Konfesjonelt sett representerer de kristne med bakgrunn som lutheranere, katolikker, baptister, metodister, pinsevenner, fra senterbevegelsen eller blant noen av lekmannsorganisasjonene.

De hjemløse er en uensartet gruppe, de representerer forskjellige teologiske tradisjoner og grunnsyn, men har det tilfelles at de ikke lenger opplever seg selv som en del av et kristent fellesskap. De er hverken vantro eller ikke-troende. Det er som om troen deres har falt ut av en institusjonell ramme. De ser seg ikke lenger som del av det store bildet. For noen var det et bevisst valg, for andre skjedde det bare ganske stille og rolig.

Sett utenfra er det nærmest som om de har satt seg selv på siden av all organisert kristendom. Noen av dem vil kanskje innvende at det ikke er de som har satt seg på siden. Det skyldtes omstendighetene. Eller kanskje var det omgivelsene som forårsaket det. Ikke sjelden er det en sammensatt blanding av teologi og mellommenneskelige relasjoner som ligger i bunnen. Et felt det kreves ekstra mye klokskap og visdom for å nærme seg.

Kirkelige reformer koster, deres første «ofre» er ikke sjelden dem som kommer ut av prosessene som hjemløse. Mange har vært blant de mest dedikerte og helhjertede medlemmene i fellesskapet. De hadde investert så mye i fellesskapet, satset. Men hengivenheten deres ble ikke gjengjeldt. Innvendingene deres, uroen, sorgen over ikke å bli regnet med ble sett på som truende. Også om opplevelsen deres av hjemløshet ble det tiet. Ikke så merkelig, hjemløsheten er vanskelig å plassere – for manges vedkommende er den heller ikke en ren kognitiv størrelse. Snarere arter den seg som en form for fornemmelse av at noe endres eller til og med dør. Den meldte kanskje sin ankomst som en plutselig og vedvarende intens opplevelse av fremmedgjøring eller som en sakte avskallingsprosess.

Mennesker de før elsket ble som fremmede, hengivenhet ble oppslukt av likegyldighet, ord ble redusert til tomme beholdere, tømt for klang og liv. En total og overveldende fellesskapsmessig utladning som nullstilte en hel livsverden. En opplevelse av å gjennomskue alt og alle og ikke lenger øyne noe av betydning i et fellesskap er en rystende opplevelse.

Fellesskapet de hadde vært del av endret seg, for noen nesten til det ugjenkjennelige. Det var ikke lenger noe å komme hjem til. Hjemløsheten var det eneste de satt igjen med etter år med fellesskap.

Gå til innlegget

Jeg har både møtt dem og snakket med dem. Hjemløse kristne. Mennesker som en gang tilhørte en menighet eller et fellesskap, men som opplevde at de ikke lenger hadde noe sted å høre til.

Hvor mange det dreier seg om vet jeg ikke. Konfesjonelt sett representerer de kristne med bakgrunn som lutheranere, katolikker, baptister, metodister, pinsevenner, fra senterbevegelsen eller blant noen av lekmannsorganisasjonene.

De hjemløse er en uensartet gruppe, de representerer forskjellige teologiske tradisjoner og grunnsyn, men har det tilfelles at de ikke lenger opplever seg selv som en del av et kristent fellesskap. De er hverken vantro eller ikke-troende. Det er som om troen deres har falt ut av en institusjonell ramme. De ser seg ikke lenger som del av det store bildet. For noen var det et bevisst valg, for andre skjedde det bare ganske stille og rolig.

Sett utenfra er det nærmest som om de har satt seg selv på siden av all organisert kristendom. Noen av dem vil kanskje innvende at det ikke er de som har satt seg på siden. Det skyldtes omstendighetene. Eller kanskje var det omgivelsene som forårsaket det. Ikke sjelden er det en sammensatt blanding av teologi og mellommenneskelige relasjoner som ligger i bunnen. Et felt det kreves ekstra mye klokskap og visdom for å nærme seg.

Kirkelige reformer koster, deres første «ofre» er ikke sjelden dem som kommer ut av prosessene som hjemløse. Mange har vært blant de mest dedikerte og helhjertede medlemmene i fellesskapet. De hadde investert så mye i fellesskapet, satset. Men hengivenheten deres ble ikke gjengjeldt. Innvendingene deres, uroen, sorgen over ikke å bli regnet med ble sett på som truende. Også om opplevelsen deres av hjemløshet ble det tiet. Ikke så merkelig, hjemløsheten er vanskelig å plassere – for manges vedkommende er den heller ikke en ren kognitiv størrelse. Snarere arter den seg som en form for fornemmelse av at noe endres eller til og med dør. Den meldte kanskje sin ankomst som en plutselig og vedvarende intens opplevelse av fremmedgjøring eller som en sakte avskallingsprosess.

Mennesker de før elsket ble som fremmede, hengivenhet ble oppslukt av likegyldighet, ord ble redusert til tomme beholdere, tømt for klang og liv. En total og overveldende fellesskapsmessig utladning som nullstilte en hel livsverden. En opplevelse av å gjennomskue alt og alle og ikke lenger øyne noe av betydning i et fellesskap er en rystende opplevelse.

Fellesskapet de hadde vært del av endret seg, for noen nesten til det ugjenkjennelige. Det var ikke lenger noe å komme hjem til. Hjemløsheten var det eneste de satt igjen med etter år med fellesskap.

Gå til innlegget

De får bygge, men ikke bo

Publisert over 6 år siden

Det er ikke sjelden arbeidsimmigranter som besøker Caritas Infosenter i Oslo forteller om uverdige og ulovlige boforhold. ”UB – Utnytting på boligmarkedet” er derfor overskriften på et av våre skjemaer.

Skjemaet kunne nok vært brukt mer, men mange tør ikke en gang melde fra om forholdene de lever under.

I vår kom en arbeidsimmigrant innom Infosenteret. Han hadde bodd, sammen med sine to sønner, i en dårlig bolig i Oslo siden 2010. Hver måned måtte han ut med 15.000 kroner i husleie. Tidvis var det ikke strøm og sanitæranlegget frøs hvis det var kaldt. Selv mener han å ha fått redusert helse fordi han har bodd dårlig. Han fortalte at han ønsket å etablere seg på en god og verdig måte i Norge sammen med sine to sønner etter åtte år som skattebetaler her.

Det er bred enighet om at den norske økonomien trenger tilførsel av arbeidskraft fra utlandet for å holde hjulene i gang. Premisset for denne erkjennelsen bygger på to viktige forutsetninger, at oppholdet blir kortvarig og at arbeidsinnvandrerne selv er ansvarlige for eget livsopphold. I følge SSB var det 45 400 personer fra europeiske land som innvandret til Norge i 2012.

En av de første utfordringene arbeidsinnvandrerne møter, er knyttet til bolig. De har fått med seg at lønnsnivået i Norge er høyt, kanskje sju, åtte ganger høyre enn i hjemlandet. Men mangelen på kunnskap om generelle kostnadsnivået for å leve i Norge er utbredt. 

Arbeidsinnvandrerne som besøker Caritas Infosenter i Oslo illustrerer at utfordringene som møter dem er mange og sammensatte. Omtrent hver sjette av dem har ikke forutsetninger for ”å lykkes” i Norge. De mangler relevante kvalifikasjoner, språkkunnskap og økonomiske midler til å klare seg fram til første lønn. Noen har kommet på lykke og fromme, uten nettverk og kontakter - de satser på at det ordner seg. Andre har fått informasjon og ”hjelp” i hjemlandet av mennesker som har tatt seg betalt for å formidle informasjon som ikke gir et realistisk bilde av virkeligheten som venter dem i Norge.

Så er det den gruppen som har gode forutsetninger for å klare seg, men trenger veiledning. Kanskje har de fått seg arbeid før de har gjort seg kjent med prisene på boligmarkedet. Kan hende må de først få seg et sted overnatte før de kan begynne å lete etter arbeid. Uansett hva som kommer først, bolig eller arbeid, så byr møte med boligmarkedet på noen utfordringer. En del har ikke økonomi til å skaffe seg bolig før de har fått arbeid, situasjonen blir akutt. Noen bor på hotell, andre sover hos venner eller bekjente. Noen overnatter på gata.

Denne sommeren har en del benyttet seg av tilbudet som Røde Kors og Bymisjonen har etablert i Oslo. Slike kortsiktige tiltak er viktige, men illustrerer at det er behov for permanente herberger som kan drives på kommersiell og helårlig basis hvor mennesker kan få overnatte for et svært lite beløp.

I april i fjor kom NIBR/Fafo med en fellesrapport - Møte mellom internasjonalt arbeidsliv og nasjonalt boligmarked. Med rette pekes det på at arbeidsinnvandringen utfordrer de overordnede politiske målsettingene knyttet til norsk boligpolitikk. Rapporten ser det da også som sannsynlig ”at permanent og midlertidig arbeidsinnvandring vil utfordre det politiske målet om at ‘alle skal bo trygt’”.

”Hva forstår vi som godt og trygt for arbeidsinnvandrere?”, spør rapporten. Uviljen mot å gi svar er gjennomgående i regjeringen Stoltenbergs melding ”Byggje – bu – leve” (Meld. St. 17) fra mars i år. Den tier om saken fordi den forutsetter at arbeidsinnvandrere flest kun er her midlertidig og også skal klare seg selv.

Stortingsmeldingen fokuserer på utviklingen av ny strategi basert på innsikten om at boforhold er bestemmende for menneskers selvforståelse. Livskvalitet og verdighet påvirkes og formes av hvordan mennesker bor.

I praksis henvises en ganske stor gruppe arbeidsimmigranter til et annet boligmarked enn det ordinære, et marked med en annen standard enn de fleste av oss ville ansett som akseptabel.

Det er et faktum at mange arbeidsimmigranter befinner seg i en utsatt situasjon, på lik linje med vanskeligstilte barnefamilier, unge uten fast bopel, flyktninger og personer med rusproblem eller psykiske lidelser, grupper som meldingen har et spesielt fokus på.

Men det finnes også en gruppe arbeidsinnvandrere som deltar på visninger og kan betale for seg, likevel blir de ikke kontaktet i etterkant. Kombinasjonen av etnisitet, penger og et presset boligmarked bidrar ikke til å styrke mulighetene deres. Paradokset er at arbeidsimmigranter gjerne kan få bygge hus i Norge, men selv har begrenset mulighet til å bo i dem.

Boligpolitiske tiltak bør derfor i langt større grad også ha en innretning mot - arbeidsimmigrantenes kortsiktige og langsiktige behov. Det eneste mange av dem har med seg til Norge er sin yrkesmessige kompetanse. Denne ”arbeidsreisen” har sin pris; Sosiale relasjoner endres og ofte melder psykososiale problemer seg raskt noe som også kan få helsemessige konsekvenser.

Skal vi ha standard for arbeidsimmigranter og enn annen for resten av oss? Det er et paradoks at mange arbeidsinnvandrere i praksis må leve med motsetningen mellom arbeidsmarkedets åpne dør og den halvt åpne døren til boligmarkedet. I utgangspunktet er det dyrt å leie selv om man får seg jobb og har en stabil inntekt. Kravet om tre måneders depositum gjør at problemet kan bli akutt for mange arbeidsinnvandrere. Så mye kapital er det svært få som har tilgang på.

Hvordan vi responderer på de utfordringene arbeidsimmigrantene møter er til sjuende og sist også en moralsk utfordring. Vi trenger arbeidskraften deres, men tilrettelegger ikke i stor nok grad for at deres menneskelige verdighet ivaretas når de skal bo i Norge for kortere eller lengre tid.

Kronikk publisert i Klassekampen  lørdag 5. oktober

Gå til innlegget

Den uønskede

Publisert over 6 år siden

Mennesker som tigger, mennesker som søker arbeid, mennesker som mangler det aller meste gjør noe ganske fornuftig. De oppsøker den de tror har det de selv mangler og ber om å få del i det.

Derfor har mennesker kommet til Norge, derfor fortsetter de med å komme til Norge. Derfor blir de værende.

Den akutte nøden vekker ofte ubehag hos oss. ”Til og med når vi hjelper alminnelige tiggere kjenner vi oftest et større ønske om å ville kvitte oss med et upassende og frastøtende objekt enn behaget over å skulle hjelpe. Ønsket om at de ikke kommet vår vei er tyngre enn gleden over å skulle være til hjelp. Vi opplever smerte over synet av så mye nød, medfølelsen vår avhjelper den ikke. Vi vet at det er altfor lite til å skulle skape en grunnleggende forandring. Dessuten vet vi at vi vil se det samme rundt neste gatehjørne hvor vi på nytt blir gjenstand for store forventninger. Derfor skynder vi oss ofte forbi dem og lukker ørene våre for deres upassende krav.”

Vi skulle kanskje tro at denne betraktningen om den akutte fattigdommen er tatt ut av en nåtidig reportasje, men de tilhører Thomas Malthus og kommer fra hans An Essay on the Principle of Population fra 1798. Det var i dette essayet at Malthus først kom med teorien om at befolkningsveksten og produksjonen av mat ikke vil klare å holde tritt med hverandre, noe som vil resultere i stadig mangel på mat.

Tiggende mennesker på gaten som har skrevet sin livshistorie på en liten papplate minner oss om at det å være menneske er å være utlevert til andre. Mennesker som ber om arbeid, anstendig lønn og husrom er i siste instans utlevert til vårt forgodtbefinnende, vår barmhjertighet eller nåde.

Pave Frans besøkte i juli den italienske øya Lampedusa ikke langt unna den tunisiske kysten. Han omtalte et fenomen hvor likegyldigheten blir globalisert. Resultatet er at mennesket fremstår som ansiktsløst – det finnes kort og godt ingen som har et personlig ansvar for hvordan verden er. Verden er overlatt i systemenes vold, systemene har sin egen tygde og trekker oss alle sammen uvegerlig med seg. Den ansvarlige lar seg ikke finne. Mennesket fremstår som intet mindre enn ansvarsløst og ansiktsløst.

Nettopp til Norge kommer det mennesker som formelt sett ikke har noen rettigheter vis a-vis velferdsstaten – hva gjør vi med dem? Og hvor gjør vi av dem? Slike mennesker er krevende, de er brysomme. For hvem har nå egentlig ansvar for slike ”gratispassasjerer” som tross mangelen av formelle rettigheter likevel finner veien hit til Norge.

Kanskje er det mest krevende ved dem at de ikke har noe annet å falle tilbake på enn alminnelige menneskers barmhjertighet? Frykten deres handler om å bli avvist, være uønsket. Muligens er det derfor vi provoseres av fremmede tiggere og fattige. De forstyrrer oss, de peker på velferdsstatens grenser. Uroer oss med sitt nærvær. Selv frykter de ikke å ha et sted å sove, kulde, sult og sykdom. De lever med frykten for å være alene, slått, bli fratatt selv det vesle de måtte ha og miste den siste rest muligheten til å skulle bestemme over sitt eget liv.

Min frykt derimot handler om å komme til kort, bli tatt for ikke være i stand til å bry meg. For hva slags menneske er jeg som kan møte en annens blikk uten å ville hjelpe? Problemet er fremfor noe at min komfortsone brytes i stykker. Jeg blir minnet om at selv i den beste velferdsstat finnes det mennesker, ”uønskede mennesker” som ikke har noe sted å høre til. Det burde kanskje uroe meg mer enn det gjør.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere