Morten Erik Stensberg

Alder: 54
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Skjermet mot verden

Publisert nesten 6 år siden

Jeg blir ikke berørt av verden slik at jeg kan sanse den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den.

«De måtte jo vite hva som skjedde», sier vi. Vi sier det om alle tyskerne som måtte vite hvilken skjebne som ble jødene til del i Hitler-Tyskland. Ganske ubesværet henter vi frem denne anklagen i møte med fortidens unnfallenhet.

Men unnfallenheten er ikke fortidig, den er ikke et vesenskjennetegn ved mennesker som hører gårsdagen til. Selv har jeg «sett» så mye menneskelig nød og elendighet de siste månedene at jeg ikke lenger kan si til meg selv at ikke visste. Øyet mitt «ser», men kroppen min sanser det likevel ikke.

Jeg har sett de utbombede byene i Syria, husene som raser sammen, menneskene som flykter. Øyet mitt «ser» og likevel er jeg er som forblindet, sanseløs, en som dypest sett ikke enser det som skjer.

Jeg blir bedratt, forført til å tro at jeg er oppdatert og involvert, engasjert og uroet. For jeg har jo sett. Jeg finner en slags trøst i å tro at jeg har sett fortvilelsen, angsten, tårene hos dem som er drevet på flukt i Nord-Irak.

Men sannheten er at jeg virkelig ikke har «sett» har sett verden. Mellom meg og verden er det skjerm. Og gjennom den slippes noe av verden inn (eller ut?). Men ikke på en slik måte at jeg i stor grad kan si at den berører meg. Jeg blir sjelden berørt av verden slik at jeg virkelig sanser den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den. Den er som en gigantisk virtuell mur. Hver gang den treffer meg blir jeg mer og mer sanseløs, mer og mer nummen. I den andre enden befinner virkeligheten seg, der er luktene og skrikene, der brenner solen.Men nesten alt filtreres bort før det når meg.

Min måte å sanse verden på blir halvdimensjonal. Jeg er det tjueførsteårhundres menneske. Tidvis forvirres og forundres jeg over min egen måte å reagere på. Kanskje min tilstand som «seende» best kan beskrives som en form for empatisk apati som er forårsaket av at jeg i alt for stor grad har levd et liv skjermet mot verden.

 

Gå til innlegget

Troens ubehag

Publisert over 6 år siden

Jeg misunner ateistene deres manglende tro på Gud. Et univers uten en gud krever intellektuelt sett andre svar enn et univers med Gud.

Det går kanskje an si at en ateist svarer for seg selv og sine medmennesker, mens en troende i tillegg også forsøker å avgi svar på vegne av Gud.

Jeg innbiller meg at det må være befriende å være menneske i et gudløst univers. For som troende blir jeg ikke bare gjort ansvarlig for mitt eget liv og mine egne handlinger, men får også ansvaret for hva troende har gjort gjennom århundrene. Og hva med begynnelsen? Den kommer jeg slettes ikke unna. Jeg regnes nærmest som moralsk forpliktet til å svare for både syndfloden og Kains drap på Abel, sammen med et gjennomtenkt forsvar for Abrahams villighet til å ofre Isak.

Da Gud stengte døren til paradiset åpnet mennesket isteden dørene til sine mange åndelige og industrielle laboratorier. Der drømmer de fortsatt om den verden som var og den verden som kommer, mens de prøver å unnfly den verden som er.

Derfor frister det med et troens og tankens laboratorium «utenfor» verden. En parallell virkelighet hvor en tilbakevenden til det ideelle eller paradisiske synes å ligge innenfor det tenktes horisont. Det er mindre krevende å tenke om og tro på Gud på et uberørt sted.

Alt synes å skje innenfor en ramme hvor mennesker nærmest i ro og mak resonnerer rundt de store spørsmålene knyttet til Guds eksistens og vesen. I et rom hvor det aldri er natt og tiden ikke eksisterer. I dette rommet slipper de gale aldri inn, får de håpløse aldri vise seg, de stemmeløse aldri bære frem sine stumme anklager.

Logikken må ikke forstyres. Det er så mangt ved virkeligheten som kunne komme til å ulage apologetenes gud, forstyrre en nøye tilkjempet likevekt hvor alle sider av Guds egenskaper hviler i en perfekt harmoni, hvor kjærligheten, rettferdigheten, vreden, allmakten og helligheten er som utlignet i forhold til hverandre.

Ord om Guds allmakt og kjærlighet vekker andre assosiasjoner i en verden hvor asken fra ovnene i Auschwitz ikke har blandet seg med luft og jordsmonn. Hvor ropene fra Homs aldri har lydt. Og reagensrørene ikke ristet mens tsunamien skyllet over Phukets strender. I en verden som vår er troen på Guds allmakt mest av alt et sårbart prosjekt. Dømt til å bli møtt med skepsis og undring, avvisning og latter.

Derfor synes ubehaget ved å tro på Gud for meg å langt å overstige ubehaget ved ikke å tro på Gud. Vekten av troen på Gud kan være en tyngre bør å bære enn troen på et univers uten noen gud eller guddom. I møte med verdens ondskap er det som om troen blir så tung å bære at den troende faller ned i de dypeste og mørkeste irrganger av historien.

Å tro er å bli gjort kollektivt ansvarlig for tidligere generasjoners handlinger. Jeg gleder meg over helgenenes tro, men kommer ikke bort fra at jeg også må bære vekten av andre troende menneskenes fall og svik. Å tro i en verden der den første brodermorder heter Kain og Guds folk føres i eksil til Babylon er risikabelt. Sett fra en side garanterer ikke troen for noe som helst, snarere tvert om. Egentlig er det ikke annet å forvente enn at det straffer seg å tro i en verden som vår.

Gå til innlegget

En "samaritansk kirke"

Publisert over 6 år siden

«Opplyst av Kristus føler vi oss utfordret gjennom lidelse, urett og kors til å leve som en samaritansk kirke (jfr Luk 10,25-37)», skriver de latinamerikanske biskopene i sluttdokumentet fra møtet i Aparecida (Brasil) mai 2007.

Gustavo Gutierrez, frigjøringsteologiens «far» beskrev formuleringen «en samaritansk kirke» som høydepunktet i dokumentet fra Aparecida. «En samaritansk kirke» var utgangpunktet hans for en improvisert tale han holdt i Roma under en samtalekveld om Kirkens «forrang for de fattige» nå i februar. Gutierrez deltok sammen med lederen for Den katolske kirkes troskongregasjon, kardinal Gerhard Müller, og den honduranske kardinalen Oscar Rodríguez Maradiaga.

En samaritansk kirke, hva er så kjennetegnet ved den? Den er ifølge Gutierrez, først og fremst kjennetegnet av tjeneste. Men for å forstå hva denne tjenesten handler om må vi gå tilbake til liknelsen om den barmhjertige samaritan, eller samaritanen, sa han, og fortsatte: «Samaritanen er ikke kristen, men likevel er han en del av evangeliet gjennom sitt eksempel. I liknelsen gir Jesus oss en historie, en fortelling for å besvare spørsmålet om hvem som er vår neste. Vanligvis tenker vi at den sårede er vår neste, men hva slags mening ligger gjemt i det? Det er der vi også finner svaret på hva som menes med en samaritansk kirke.

Det betyr at det mennesket jeg nærmer meg blir min neste. Vi har ingen neste. De er ikke der. De blir vår neste fordi vi nærmer oss dem. I det øyeblikket vi nærmer oss dem, blir de vår neste gjennom vårt engasjement, vår handling – dette er et forhold som skaper nærhet til dem som er langt unna. Vår neste er en person som ikke er nær oss. Det er ikke personen ved siden av oss. Vår neste er ikke den vi måtte finne på vår vei. Men det mennesket vi nærmer oss i den grad vi forlater vår vei, vår egen sti, for å kunne møte andre.

Den barmhjertige samaritanen forlater sin egen vei for å hjelpe den skadede mannen. Noen ganger skjer det at vi gir prioritet til dem som er oss nærmest. Det er ikke poenget. Den skadde mannen er anonym. Den skadde mannen er uten betydning. Samaritanen vet ikke hvem den skadede er. Han kan være et godt menneske, vi vet rett og slett ikke. Samaritanen vet det heller ikke. Han vet bare at denne personen har blitt forlatt og mishandlet, det er grunnen til at samaritanen nærmer seg ham.

Hva som motiverer samaritanen til å kjenne nærhet til denne personen er hva han føler i det han ser ham. Han ser et menneske i nød. Og dette mennesket trenger hjelp. Slik blir samaritanen en neste for denne forslåtte mannen. Og mannen blir en neste for samaritanen. I dette øyeblikket kan vi si at den skadde er en neste, men bare fordi han ble til en neste. Han ble til det i samme øyeblikk som samaritanen nærmet seg ham. Dette innebærer en gjensidighet. Samaritanen nærmet seg et skadet menneske og de ble oppmerksomme på hverandre samtidig.

Dette er meningen med liknelsen om den barmhjertige samaritanen – den forteller oss at det forventes mye av oss. Det er enkelt å hjelpe dem som er nær fysisk sett, familie, hjemby, nasjon. I liknelsen handler det om nærme seg dem som er langt unna. Hva betyr det da at Kirken må være en samaritansk kirke?

Hvis vi blir inspirerte av fortellingen om samaritanen kan vi gå til Evangelii Gaudium (Gledens evangelium – dokument av pave Frans) som slår fast at Kirken er en kirke i bevegelse mot periferien, som ferdes på utsiden av seg selv. En forpliktelse ovenfor Jesus Kristus om å tjene de fattige. Og denne kirken, hvis vi følger definisjonen, ville være en samaritansk kirke: på vei mot den andre, på utkikk etter andre for å gjøre dem til en neste. For litt siden sa jeg at vi i virkeligheten ikke har noen neste. Vi skaper dem gjennom vår hengivenhet, ved vår kjærlighet. Slik kan våre naboer bli til vår neste … I ansiktet til en hver person, til et hvert menneske, særlig i deres tårer og smerter er det nødvendig at vi gjenkjenner Kristi ansikt med tårer og smerte … (en henvisning til Lukas 10 og Matteus 25).

Vi trenger å innse betydningen av å gå på utsiden, av å nå ut. Som pave Frans har sagt, så vil de fleste vil ikke ha en kirke som er sentrert om seg selv. Vi er nødt til å bevege oss mot utkanten. Det er en fristelse å skulle forbli på samme sted. Men det er ikke hva evangeliet forventer av oss, det er ikke behovet.

Det jeg har sagt er forutsetningen for begrepet «de fattiges forrang». Det er hovedsaken. Dermed må vi spørre oss hvorfor forrang? Fordi vi ikke kan glemme at Guds kjærlighet er universell. Men på samme tid så har de som lider, er i nød, forrang. De fattige er de første fordi de er de siste. Dette er grunnen til at de kommer først.

Vi sier at vi vil være nær de fattige og dermed tenker vi at vi er bedre. Men vi må huske på Guds kjærlighet er universell, det er opplagt at de fattige må elskes. Det er det som er meningen, det akkurat det liknelsen om den barmhjertige samaritanen forteller.

En samaritansk kirke er en åpen kirke, er en kirke som er oppmerksom på menneskelig nød. Pave Frans har understreket betydningen av å bevege seg ut, mot utkanten. Pavens tale i Aparecida (august 2013) handlet om at Kirken ikke trenger disipler eller misjonærer – den trenger misjonerende disipler. Ideen om at vi skal forlate stien vår, men ikke ønsker det, men likevel må, det er det sentrale. En samaritansk kirke er en fattig kirke, en misjonerende kirke og en påskens kirke».

Gå til innlegget

Faste - mellom makt og avmakt

Publisert over 6 år siden

Vi lever i en kultur preget av et jag etter mer, vi kan like det eller ikke men markedskreftene frir til vårt stadige sug etter mer, etter litt til.

Det går en forbindelseslinje fra dette suget etter mer og tilbake til historien om syndefallet i Første Mosebok. Hva var det kvinnen sa til slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; eller skal dere dø!» Mennesket drives ikke sjelden av lengsel etter det det ennå ikke har. 

Vestens overflodssamfunn knytter vårt håp, vårt liv og vår mening til behovet for å skaffe oss litt mer. Vi lever i overflod, men drivkraften er like forbannet det vi mangler … «Hvorfor vente til i morgen?» – spør reklamen. Kapitalismen drives fremover i stadig større tempo fordi de aller fleste av oss fortsatt tror at vi ennå ikke har fått fatt det vi dypest sett lengter etter.

Evangeliene møter denne lengselen med å la oss feste blikket på en avmagret mann, et menneske som har fastet i førti dager og førti netter. Fra dåpens fylde av Guds nærvær gjennom Ånden, legger Jesus alt bak seg. Han føres ut i ensomhetens og intethetens ørken. Ikke av egen vilje, men av Ånden.

Ganske lakonisk trekker Matteus og Lukas sine slutninger og fastslår at etter at de førtidagene hadde gått ble Jesus til sist sulten.

Når hans kropp er spendt til bristepunktet for hva et menneske kan klare, når hans tanke begynner å sløres av monotoniens tåke. Da kommer fristeren til ham og ber ham kjenne på hva han mangler.

Stein kan bli til brød – til mat. For det trenger han jo, det er legitimt å stille sin sult. Jesu fristelser begynner med fysiske behov. Men dypest sett dreier de seg mest av alt om opplevelser av gudsfravær. Et fravær som utfordrer Jesus til å demonstrere hvem han er.

«Er du Guds Sønn, så …»  Men han avslår.

Når Jesus står ansikt til ansikt med djevelen fristes vi  kanskje til å tenke at djevelen ser ut som en av skikkelsene i Hieronymus Bosch bilder. Riktigere er det å tenke seg ham som den store tomheten, intetheten – Nihil er hans navn. Djevelen er bæreren av et tomt indre, men er ikledd en ytre skjønnhet som tiltrekker seg vår oppmerksomhet. Men det er en skjønnhet som ikke appellerer til hvem vi vil bli, men hva vi vil ha.

Guds allmakt begynner i friheten. Friheten til både å kunne skape og til ikke å skape. Friheten til å la mennesket gå sin egen vei, til å velge Gud. Til å elske Gud. Jesu frihet viser seg klarest i avmakten. Jesus konfronteres med at verdensherredømme har en pris.Han velger bort makten og vinner Gud og mennesker gjennom avmakten.

Tilbedelsen av makt og lengselen etter mer, åpner mennesket for de diabolske kreftene i tilværelsen. «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg», fikk Jesus høre. Ondskapen selger seg alltid dyrt, den er nådeløs og gjør mennesket nådeløst.

Vi tilber makten, Jesus velger avmakten. Vi gjenvinner vår egen frihet ved å møte den avmektige Gud som i Sønnen kler seg naken for vår skyld. Sulter, tørster, bærer ensomhet og mørke for å sette oss fri. Fri til å elske Gud. Fri til å tjene. Friheten er ikke gjemt i stadig mer, men i evnen til kunne leve med mindre.

Gå til innlegget

Memento mori?

Publisert over 6 år siden

Hvordan dagens samfunn omgås døden er gjenstand for debatt, noen snakker døden som det siste tabu, andre hevder at hevder at døden aldri før har vært gjenstand større oppmerksomhet i det offentlige rom enn nå.

En ting er i hvert fall sikkert, måten vi omgås døden på lar seg ikke sette på noen kortformell. Det er muligens like mange måter å nærme seg den på som det er mennesker.

Angsten for døden og redselen for vårt eget endelikt, streifer de fleste mennesker i løpet av livet. Mange slutter seg kanskje gjenkjennende til Woody Allens ord om at «jeg vet at jeg skal dø, jeg ønsker bare ikke å være til stede da det skjer». Stort sett klarer de å holde døden på en armlengdes avstand.

Andre, derimot, klarer ikke for sitt bare liv å la tanken på døden fare. Vissheten om døden tømmer dem for livsmot, de befinner seg en eksistensiell krise. Minst av alt trenger de et «memento mori». Midt i livet er de som merket av døden.

Det virkelige tabuet knyttet til døden, er ikke døden selv, men derimot selve angsten for å dø. Døden fremtrer noen ganger som emosjonelt ubehagelig nærgående, til tross for at den rent faktisk befinner seg på trygg avstand. Blant troende som ikketroende, blant kristne som ateister, er dette en side ved døden det sjelden snakkes om.

De kjenner alt for godt sannheten i Paulus ord om at mennesket er «underlagt syndens og dødens lov». Døden fremstår for dem som en radikalisering av at mennesket fra fødselen av er forutbestemt til å «gi slipp på seg selv». Livet blir ikke stort annet enn en langsom øvelse i å gi slipp på seg selv for en dag å nå frem til den grensen hvor mennesket går fra væren og ikkeværen.

Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI) sier det slik i sin innføring i kristendommen: «Det finnes en natt med en forlatthet hvor ingen stemme bryter gjennom. Det eksisterer en dør som vi bare kan passere gjennom i ensomhet: Dødens dør. All verdens angst er til sist frykt for denne ensomheten».

Den meldte seg hos fireåringen som opplevde at bestefar døde. Til tross for at foreldrene gjorde «alt riktig» opplevde at han døden med hard hånd førte ham ut av barndommens paradis. Det som ble tilbake var angsten. Den altoverskyggende frykten for døden, redselen for å skulle tape seg selv, ikke som gammel, men som fireåring.

Den slapp ikke sitt grepet på presten som har møtt døende og sørgende. Fortroligheten med å ferdes i dødens landskap hvor han ytre sett er kjentmann, mildnet ikke hans eksistensielle og ubotelige angst over det faktum at han selv en dag skal dø.

Denne livs- og dødsfølelsen lever noen ganger sitt eget liv – uberoende av hvilke kognitive grep vi måtte henfalle til for å forsone oss med dødens tilstedeværelse.

Den overbeviste ateisten kan i mange henseende oppleve å møte døden med en fred og avklarethet som er langt sterkere enn hos den som tror at døden ikke er slutten. Marve Fleksnes ord om at «dett var dett» trenger ikke være ikke uten trøst. Erkjennelsen av at menneskelivet har en slutt er ikke uten trøst. Men meningen og trøsten intimt forbundet med det å være til som menneske.

I en kristen ramme kan dåpens sakrament «rent objektivt sett» knyttes til vissheten om at et menneske tilhører Kristus, men ikke desto mindre kan man «rent subjektivt sett» oppleve seg som fortapt i møte med døden. Døden vekker sterke følelser – følelser som ikke lar seg manipulere med eller fornekte. De lar seg ikke kaste på dør av en form for rasjonalitet født i en kropp som er underlagt endring og undergang.

Angsten for døden jages ikke nødvendigvis på dør av håpet om at det må «være noe mer». Hos noen fremtrer troen på Gud snarere som en svikefull forbundsfelle, den gir ingen garanti for indre fred i møte med vissheten om at livet har en grense. Enkelte mennesker, både troende som ikke troende, opplever seg følelsesmessig som virkelig «fortapte» når de emosjonelt sett stilles ansikt til ansikt med døden. Det er et av de store tabuene knyttet til døden og kanskje også det mest ensomme å leve med for den som har det slik.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 2914 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 1427 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
16 dager siden / 1120 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
29 dager siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
9 dager siden / 611 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
14 dager siden / 586 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
7 dager siden / 469 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere