Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Kirken - laboratorium eller feltsykehus?

Publisert over 5 år siden

Pave Frans vil ha kirken ut av laboratoriene. Det er åpenbart en utfordring. For det finnes både konservative og liberale laboratorier i den katolske kirke.

 «Det er en snikende fare ved stenge seg inne i sitt eget laboratorium. Men vi skal ikke leve i et troslaboratorium, men gjennom en trosvandring, i en historisk tro. Gud har åpenbart seg som historie, ikke som et kompendium av abstrakte sannheter. Jeg er redd for laboratoriene, for i laboratoriene tar man med seg problemene hjem for å temme dem, avbilde dem utenfor deres sammenheng. Man kan ikke ta med seg fronten hjem, men man må leve ved grensen og vise mot». Ordene tilhører pave Frans.

Paven vil ha kirken ut av laboratoriene. Det er åpenbart en utfordring. For det finnes både konservative og liberale laboratorier. I hvert av dem dyrker man sine egne problemer og har sin egen forståelse av verden «utenfor».

Uten unntak vil pave Frans ha hele kirken ut til fronten, til avsnittene hvor verden og Gudsriket møter hverandre. Det er skremmende å lukke dørene til laboratoriet. Det kan være truende å gå fra det man selv oppfatter som sentrum til periferien, til fronten.

For ved fronten er det aldri rent, forutsigbart eller ordnede forhold. Der hvor Gudsriket bryter igjennom skjer det noe, det er bevegelse, uro og oppbrudd. Det er en front som aldri står stille. Den er ikke som stillingskrigen som preget første verdenskrig, med måneder av stillstand. Nei, det er en front i konstant i bevegelse, hvor kartet må stadig tegnes på nytt for grensene forflytter seg plutselig.

Selv ser pave Frans på kirken som et feltsykehus etter et slag på slagmarken: «Jeg ser tydelig at det som kirken behøver mest, er evnen til å helbrede sår og varme de troendes hjerter, nærhet, tilgjengelighet … Man spør ikke en alvorlig såret om han lider av for høyt kolesterol og blodsukker! Man forbinder hans sår, slik at han ikke forblør. Siden kan vi snakke om det andre. Helbred sårene, helbred sårene … Og begynn nedenfra.»

Diarmuid Martin, den katolske erkebiskopen av Dublin, fortalte under et foredrag i juli år at han hadde møtt en sogneprest som fortalte at han var litt bekymret for kapellanen sin. Kapellanen fortalte sognepresten, jobbet hardt. Han kom ganske godt overens med folk, men han hadde altså et problem.

Erkebiskopen ble nysgjerrig og lurte på hva dette problemet bestod i. Det gjaldt et menneske, fortsatte sognepresten. Og da erkebiskopen ville vite hvem det gjaldt, fikk han til svar at det var pave Frans som var den unge kapellanens problem.

Kapellanen var åpenbart av den oppfatning at paven sa ting som ikke stemte overens med det han hadde lært som teologisk student. De troende ble usikre, hevdet han og det virket til og med som paven oppfordret til et oppgjør med tradisjonell katolsk lære.

Erkebiskopen kunne ikke si annet til sin sogneprest enn at de to hadde et problem, den unge kapellanen som tydeligvis hadde blitt både oppbragt og usikker over mye av det pave Frans formidlet.

Etter hvert som erkebiskopen fortsatte å tenke over «problemet» konkluderte han med at det er pave Frans som har et problem. Og problemet utgjøres alle dem som faller for fristelsen til å lese og tolke ham overfladisk og selektivt.

Disse frontavsnittene er forskjellige for Den katolske kirke fra sammenheng til sammenheng. De varierer fra kontinent til kontinent, kultur til kultur og land til land. Men en ting er felles, kirken må til fronten.

Selv har paven gitt kirken både marsjordre og en håndbok for livet ved fronten gjennom sitt skriv om evangeliets forkynnelse, Evangeliets glede (Evangelii Gaudium): «Noen ganger er vi fristet til å være en type kristne som holder Herrens sår på en armlengdes avstand», skriver pave Frans. «Men Jesus ønsker at vi skal berøre menneskers elendighet, berøre den andres lidende kropp. Han håper at vi vil slutte å lete etter personlige nisjer eller fellesskap som verner oss mot malstrømmen av menneskelig ulykke og i stedet går inn i virkeligheten i andre menneskers liv og slik får kjenne kraften som bor i ømheten. Når vi gjør det, blir våre liv eventyrlig vanskelige og vi opplever en intens erfaring hva det er å være et folk, å være en del av et folk».

Gå til innlegget

Kirkekrise 
løses ikke 
med reformer

Publisert over 5 år siden

I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs ­størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

Helt siden den kristne kirkes første tid har spørsmålet om reform stått på dagsorden. Det finnes knapt et kirkesamfunn hvor spørsmålet om kirkelige reformer ikke diskuteres eller settes ut i livet.

Valget av pave Frans i mars 2013 var foranlediget av behovet for reformer innenfor Den katolske kirke, særlig av Vatikanets finansielle og administrative organer. Pave Frans ble valgt fordi majoriteten av kardinalene innså at reform måtte til. Hvor langt Frans vil gå i reformarbeidet vil vi kanskje få en pekepinn om i forbindelse med den ekstraordinære synoden om familien som han har innkalt til i Roma i oktober.

Vidt forskjellig. Det annet ­vatikankonsil (1962-65) uttalte at kirken «er kalt av Kristus til stadig å foreta den reform som den til enhver tid har behov for i egenskap av menneskelig og jordisk institusjon» (Dekretet om kristen enhet §6).

I katolsk sammenheng har to tyskspråklige teologer, Hans Küng (f.1928) og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI gjennom fire tiår representert hver sin tilnærming til spørsmålet om ­reform i den katolske kirke. Begge var teologiske råd­givere under Det annet vatikankonsil, ­reformvennlige og av den ­«liberale» sorten. Innen midten av 70-årene kom Küng og Ratzinger til å ha vidt forskjellige oppfatninger om utviklingen i Kirken etter konsilet.

Høsten 2013 kom Hans Küng med boken Can we save the catholic Church? (Kan vi redde den katolske kirken?) Den engelske utgaven er en omarbeidet utgave av den tyske fra 2011). Den kan nærmest leses som en nidvise mot Ratzinger og hans forståelse av hva reform inne­bærer. For Küng handler det om liv og død for Den katolske kirke som ifølge ham befinner seg i en ­patologisk tilstand preget av fornektelse. De fleste tegn på krise overses.

Krisen. Grunnen til krisen skyldes ifølge Küng kirkens manglende vilje til å forholde seg til den moderne verden. Tiltagende sentralisering, overgrepsskandaler, manglende evne til å inkludere kvinner og lekfolk i kirkens liv, er noen av krisesymptomene. Reform er for Küng ensbetydende med revitalisering av kirken på alle nivåer. Ikke en hvilken som helst reform heller, hans reform.

Så har Küng da også sendt et eksemplar av boken til pave Frans og kardinalene som utgjør hans rådgivningsgruppe (den har som oppgave å gi råd til paven i spørsmål knyttet til reform i Den katolske kirke).

Reformene Det annet vatikankonsil la opp til, er ifølge Küng, blitt systematisk motarbeidet av kirken sentralt (dvs. paven og Vatikanet). Küngs og Ratzingers forståelse av konsilet går i motsatte retninger, den første appellerer til dets ånd, den andre til dets skrevne dokumenter. Küng tolker konsilet som et brudd med fortiden, mens Ratzinger legger vekten på kontinuiteten. En slik forskjell i tilnærming leder selvsagt til en grunnleggende uenighet om hva kirkelige reformer er for noe og har som hensikt.

Taktisk svik. I Küngs øyne har Ratzingers posisjon aldri vært noe annet enn et kirkepolitisk og taktisk svik fra en som har forlatt sine liberale posisjoner for å komme seg opp og frem. Den samme anklagen retter forresten Küng i boken mot enhver teolog og kirkeleder som uttrykker reservasjoner mot hans forståelse av reformenes plass og omfang innenfor kirken. Alle blir uten unntak sett på som kirkepolitiske opportunister – deres teologiske argumenter vil han ikke forholde seg til.

I juli år innkalte den katolske kirke i Tyskland til pressekonferanse. Det ble lagt fram urovekkende tall for utmeldelser: 179.000 medlemmer hadde meldt seg ut i løpet av 2013. Det var 2.000 færre enn i 2010, da overgrepsskandalene i kirken for alvor nådde tysk offentlighet.

I mars i år offentliggjorde Den evangeliske kirken i Tyskland rapporten «Engasjement og likegyldighet – kirkemedlemskap som sosial praksis». Likegyldigheten er den største utfordringen for den evangeliske kirken, slår rapporten fast. Fra 2001 til 2012 hadde rundt 3 millioner medlemmer forlatt Den evangeliske kirken, mens det for Den katolske kirkens del dreide det seg om rundt 2 
millioner utmeldelser.

Velkjent. Eksemplet Tyskland illustrerer at en reformvillig linje slik den kommer til uttrykk i Den evangeliske kirken, ikke nødvendigvis gir hverken færre utmeldinger eller flere aktive medlemmer. Men det gjør heller ikke en mer tilbakeholden reformlinje slik den kommer til uttrykk innenfor Den katolske kirke i Tyskland.

Medisinen Küng foreskriver i boken er velkjent og godt utprøvd innen de nordiske lutherske folkekirkene. I godt over 50 år har kvinnene hatt adgang til prestetjenesten, det liturgiske mangfoldet er stort, demokratiseringen har kommet, kjønnsnøytrale ekteskap i ferd med å vinne frem. Küng sier ja til alt dette.

Kirkelige reformer har de siste årene kommet på rekke og rad i de nordiske folkekirkene. Det fremstår som underlig at Küng ikke refererer til hvilke erfaringer en rekke protestantiske kirker har gjort gjennom sine reformprosesser. For reformer fører ikke nødvendigvis til en revitalisering av kirkenes liv.

Marginalisering. Küngs antakelse om at kristendommens marginalisering i Vesten utelukkende henger sammen med en manglende vilje til å innføre radikale kirkelige reformer, kan så absolutt problematiseres. At krisen dypest sett er en troskrise hvor spørsmålet om Guds eksistens er det sentrale, synes ikke Küng å ville forholde seg til i nevneverdig grad.

Dersom årsaken til krisen kirkene står overfor i Vesten med fallende oppslutning og betydning befinner seg «utenfor» kirkene selv og ikke «i dem», så betyr det at kirkelige reformer kanskje har mindre å si for deltakelse og engasjement enn mange vil innse. For hvor ofte har de ikke fått preg av å være som keiserens nye klær?

Overflødig. Kan ikke nettopp troen på kirkelige reformer hindre oss i å ville se i øynene at for mange mennesker er kirken ikke annet enn en overflødig størrelse? Ligger noe av forklaringen gjemt her på hvorfor kirkelige reformer sjelden synes å endre på menneskers engasjement og tilhørighet til kirken i nevneverdig grad? Gud angår dem kort og godt ikke. ­Meningen med livet springer ikke lenger ut spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. I et «gudløst liv» er og forblir kirken en meningsløs størrelse, med eller uten kirkelige reformer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.09.2014

Gå til innlegget

Skjermet mot verden

Publisert over 5 år siden

Jeg blir ikke berørt av verden slik at jeg kan sanse den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den.

«De måtte jo vite hva som skjedde», sier vi. Vi sier det om alle tyskerne som måtte vite hvilken skjebne som ble jødene til del i Hitler-Tyskland. Ganske ubesværet henter vi frem denne anklagen i møte med fortidens unnfallenhet.

Men unnfallenheten er ikke fortidig, den er ikke et vesenskjennetegn ved mennesker som hører gårsdagen til. Selv har jeg «sett» så mye menneskelig nød og elendighet de siste månedene at jeg ikke lenger kan si til meg selv at ikke visste. Øyet mitt «ser», men kroppen min sanser det likevel ikke.

Jeg har sett de utbombede byene i Syria, husene som raser sammen, menneskene som flykter. Øyet mitt «ser» og likevel er jeg er som forblindet, sanseløs, en som dypest sett ikke enser det som skjer.

Jeg blir bedratt, forført til å tro at jeg er oppdatert og involvert, engasjert og uroet. For jeg har jo sett. Jeg finner en slags trøst i å tro at jeg har sett fortvilelsen, angsten, tårene hos dem som er drevet på flukt i Nord-Irak.

Men sannheten er at jeg virkelig ikke har «sett» har sett verden. Mellom meg og verden er det en skjerm. Og gjennom den slippes noe av verden inn (eller ut?). Men ikke på en slik måte at jeg i stor grad kan si at den berører meg. Jeg blir sjelden berørt av verden slik at jeg virkelig sanser den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm.

Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den. En gigantisk virtuell mur. Hver gang den treffer meg blir jeg mer og mer sanseløs, mer og mer nummen. I den andre enden befinner virkeligheten seg, der er luktene og skrikene, der brenner solen, der er alle de andre. Men nesten alt filtreres bort før det når meg.

Min måte å sanse verden på blir halvdimensjonal. Jeg er det tjueførsteårhundres menneske, godt informert, men nokså uberørt. Tidvis forvirres og forundres jeg over min egen måte å reagere på. Kanskje min tilstand som «seende» best kan beskrives som en form for empatisk apati forårsaket av at jeg i alt for stor grad har levd et liv skjermet mot verden.

Gå til innlegget

Skjermet mot verden

Publisert over 5 år siden

Jeg blir ikke berørt av verden slik at jeg kan sanse den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den.

«De måtte jo vite hva som skjedde», sier vi. Vi sier det om alle tyskerne som måtte vite hvilken skjebne som ble jødene til del i Hitler-Tyskland. Ganske ubesværet henter vi frem denne anklagen i møte med fortidens unnfallenhet.

Men unnfallenheten er ikke fortidig, den er ikke et vesenskjennetegn ved mennesker som hører gårsdagen til. Selv har jeg «sett» så mye menneskelig nød og elendighet de siste månedene at jeg ikke lenger kan si til meg selv at ikke visste. Øyet mitt «ser», men kroppen min sanser det likevel ikke.

Jeg har sett de utbombede byene i Syria, husene som raser sammen, menneskene som flykter. Øyet mitt «ser» og likevel er jeg er som forblindet, sanseløs, en som dypest sett ikke enser det som skjer.

Jeg blir bedratt, forført til å tro at jeg er oppdatert og involvert, engasjert og uroet. For jeg har jo sett. Jeg finner en slags trøst i å tro at jeg har sett fortvilelsen, angsten, tårene hos dem som er drevet på flukt i Nord-Irak.

Men sannheten er at jeg virkelig ikke har «sett» har sett verden. Mellom meg og verden er det skjerm. Og gjennom den slippes noe av verden inn (eller ut?). Men ikke på en slik måte at jeg i stor grad kan si at den berører meg. Jeg blir sjelden berørt av verden slik at jeg virkelig sanser den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den. Den er som en gigantisk virtuell mur. Hver gang den treffer meg blir jeg mer og mer sanseløs, mer og mer nummen. I den andre enden befinner virkeligheten seg, der er luktene og skrikene, der brenner solen.Men nesten alt filtreres bort før det når meg.

Min måte å sanse verden på blir halvdimensjonal. Jeg er det tjueførsteårhundres menneske. Tidvis forvirres og forundres jeg over min egen måte å reagere på. Kanskje min tilstand som «seende» best kan beskrives som en form for empatisk apati som er forårsaket av at jeg i alt for stor grad har levd et liv skjermet mot verden.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere