Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Nostalgi som samfunnskritikk

Publisert rundt 5 år siden

Selv forstår jeg Pollestads samfunnskritikk mest av alt som et forsvar for nostalgien. En lengsel og dragning mot det som er forsvunnet eller gått tapt.

Overskriften på dagens Vårt Land om at «lønnede trøstere er Norges nye presteskap» og artikkelen som fulgte den, har det opplagt forutsigbare ved seg. Før Pollestads «dagbokblad» var lest og innvendingene mot ham kjent, visste jeg i all hovedsak hvilke aktører som kom til å imøtegå ham. Det nærmest «måtte» bli biskopene i Borg og Hamar. Derfor: honnør til Aud V. Tønnessen som ikke bare imøtegår Pollestad, men til en viss grad også kommer ham i møte.

Selv forstår jeg Pollestads samfunnskritikk mest av alt som et forsvar for nostalgien. En lengsel og dragning mot det som er forsvunnet eller gått tapt. Utfordringen, i hvert fall for meg, er at min nostalgi mangler kompleksitet, den kan forgylle også det heslige og stygge. Den er en lengsel etter paradiset og utopien.

Dagbøker som skrives utfra behovet for, om mulig å gjennomskue sitt eget liv, er annerledes enn de som skrives for å bedrive kultur og samfunnskritikk. Ikke for det, munken Thomas Merton synes å forene begge dimensjoner, men han skrev dagbøker for sin egen del.

Jeg tror ikke helt på den dagboken som er skrevet med tanke på at den skal utgis for et bredere publikum. Derfor har jeg da alltid båret på en viss skepsis mot den form for dagboksnotater som Kjell Arild Pollestad er eksponent for.

Selvsagt vet jeg at mange forfattere har gjort og gjør som Pollestad, men det gjør likevel, dagboken hans til en form for fiksjon. Forskjellen på dagbøker og «dagbøker» bidrar heldigvis Vårt Land selv til å illustrere eller korrigere gjennom Olav Egil Aunes anmeldelse av Vincent van Goghs brev. Brev skrevet for sin egen skyld, uten tanke på at de skal leses av en videre krets mennesker.

At Pollestad ikke har mye godt å si om sosialdemokratiet overrasker ikke, at Atle Sommerfeldt imøtegår ham slik han gjør overrasker like lite. Spørsmålet om religionens plass i et samfunn som vårt, det norske velferds- og konsumsamfunnet, er det all grunn til se nærmere på. Samtidig spør jeg meg om Pollestads polemikk hjelper oss med det.

Sant nok treffer noen av observasjonene hans. Blant annet er Pollestad er bestyrtet over det nye presteskapet og sier det slik: Er ulykken ute, settes i dag «kriseteam» inn, påpeker Pollestad. Han er sterkt kritisk til at det vektlegges så kraftig på bekostning av det han kaller «menneskelig medlidenhet og trøst». Han skriver at «De lønnede og ‘profesjonelle’ trøsterne er det nye presteskapet.» 

Om dette fenomenets foreldre er sosialdemokrati og Den norske kirke tviler jeg sterkt på. Sannheten er vel at mange mennesker i et moderne samfunn «er lønnede og profesjonelle» trøstere uten ambisjoner om å tilhøre det nye presteskapet.

At noen virkelig forstår seg som en del av det såkalte presteskapet tror jeg har å gjøre med en terapeutisering av samfunnet som hverken kjenner ideologiske eller konfesjonelle grenser. Det er et amerikansk fenomen like mye som et norsk.

Skal kristne bedrive samfunnskritikk og øve opp sin evne til «utenforskap» så trengs det mer enn nostalgi og tilbakeskuen. Utfordringen handler ikke minst om å komme dit at vi langsomt blir i stand til å tale sant om oss selv og samfunnet vi er en del av. For alt var ikke bedre før og heller ikke er alt blitt verre i dag.

Gå til innlegget

Nostalgi som samfunnskritikk

Publisert rundt 5 år siden

Pollestads samfunnskritikk kan kanskje mest av alt leses som et forsvar for nostalgien. En lengsel og dragning mot det som er forsvunnet eller gått tapt.

Overskriften på dagens Vårt Land og innholdet i artikkelen hadde noe trygt ved seg. Før Pollestads «dagbokblad» var lest og innvendingene mot ham kjent, visste jeg i all hovedsak hvilke aktører som kom til å imøtegå ham. Det nærmest «måtte» bli biskopene i Borg og Hamar. Honnør til Aud V. Tønnessen som ikke bare imøtegår Pollestad, men til en viss grad også kommer ham i møte.

Pollestads samfunnskritikk kan kanskje mest av alt leses som et forsvar for nostalgien. En lengsel og dragning mot det som er forsvunnet eller gått tapt. Utfordringen, i hvert fall for meg, er at nostalgien min mangler kompleksitet, den kan forgylle også det heslige og stygge. Den er en lengsel etter paradiset og utopien.

Av en eller annen grunn, uvisst av hvilken, har jeg alltid båret på en viss skepsis mot den form for dagboksnotater som Kjell Arild Pollestad er eksponent for. Dagboken som er skrevet med tanke på at den skal offentliggjøres har etter min mening preg av å være skrevet for offentliggjøring. Dagboken som skrives utfra behovet for å feste sitt eget liv til ordene er annerledes enn den som skrives for å bedrive kultur og samfunnskritikk. Selvsagt vet jeg at mange forfattere har gjort og gjør som Pollestad, men det gjør likevel, i hvert fall for meg, selve dagboken hans til en form for fiksjon. Forskjellen på dagbøker og «dagbøker» bidrar heldigvis Vårt Land selv til å korrigere ved Olav Egil Aunes anmeldelse av Vincent van Goghs brev. Brev om livet skrevet for sin egen skyld, uten tanke på at de skal leses av en videre krets mennesker.

At Pollestad ikke har mye godt å si om sosialdemokratiet overrasker ikke, at Atle Sommerfeldt imøtegår ham slik han gjør overrasker like lite. Spørsmålet om religionens plass i et samfunn som vårt, det norske velferds- og konsumsamfunnet, er det all grunn til se nærmere på. Samtidig spør jeg meg om Pollestads polemikk hjelper oss med det.

Sant nok treffer noen av observasjonene hans. Blant annet er Pollestad er bestyrtet over det nye presteskapet og sier det slik: Er ulykken ute, settes i dag «kriseteam» inn, påpeker Pollestad. Han er sterkt kritisk til at det vektlegges så kraftig på bekostning av det han kaller «menneskelig medlidenhet og trøst». Han skriver at «De lønnede og ‘profesjonelle’ trøsterne er det nye presteskapet.»

Om dette fenomenets foreldre er sosialdemokrati og Den norske kirke tviler jeg sterkt på. Sannheten er vel at mange mennesker i et moderne samfunn «er lønnede og profesjonelle» trøstere. Snarere tror jeg dette å har gjøre med en terapeutisering som hverken kjenner ideologiske eller konfesjonelle grenser.

Skal kristne bedrive samfunnskritikk og øve opp vår evne til «utenforskap» så trengs det mer enn nostalgi og tilbakeskuen. Utfordringene handler ikke minst om å kunne tale sant både og om det som er tapt og det som er vunnet i dagens norske samfunn. For alt var ikke bedre før og heller ikke er alt blitt verre i dag.

Gå til innlegget

Blant teologiske skurker og helter

Publisert rundt 5 år siden

Tom Egelands siste bok «Den 13. disippel» kan karakteriseres som en «teologisk thriller». Det er først og fremst det den er, men den siste romanen om arkeologen Bjørn Beltø kan også leses som en kritikk av institusjonell kristendom.

Nettopp derfor kunne det vært spennende å få vite mer om hva den jevne leser sitter igjen med av det religionskritiske perspektivet når Egelands thriller er ferdiglest. Har noe av hans oppgjør med en dogmatisk og stivbent kristendom festet seg hos leserne, eller ble de i hovedsak fenget av plottet i fortellingen?

«Selv leser jeg Bibelen med begeistring», sier altså Beltø, og interessant nok bruker Egeland selv akkurat de samme ordene i forbindelse med et intervju i Dagen i april 2013. Det er en nyttig øvelse å kunne lytte til denne formen for kritikk som Beltø/Egeland målbærer uten alltid å skulle ta til motmæle eller måtte forsvare troen eller Kirken. Bak mang en kritikk kan det ligge gjemt et søkende og lengtende hjerte.

Bibelbegeistring og kirkelige sjarlataner

I «Den 13. disippel» er det mange karakterer som har sine egne, ofte negative, erfaringer og opplevelser i møte med tro og religion. Jeg legger til grunn at mangt av det de målbærer er representativt for det forfatteren selv står for. Ikke minst gjelder dette Bjørn Beltøs refleksjoner, som ofte også berører de mere eksistensielle sidene knyttet til det å tro eller ikke tro:

«Troen bor i menneskets hjerte og er bare din. Det er den institusjonaliserte religion jeg sliter med. Kirker fylt av fasit, prester og pastorer som lokker og truer og skyver undringen foran seg. Valget er ditt: paradisisk lykke eller evige pinsler. Meg støter de fra seg. Jeg blir vrang og sær. Religionenes ritualer når ikke inn i meg, et magisk trylleshow, der flosshatter, duer, laser og røykeffekter er erstattet av røkelse og kors og liturgier og allmektige tryllekunstnere med prestekrage og mobilnummer til noen i det høye. Det betyr ikke at jeg ikke selv bærer på en undring og lengsel, jeg som alle andre. Religionene har ikke enerett på undringen. Troen fyller undringen med guder, med myter og tankespinn. Selv leser jeg Bibelen med begeistring. Den rommer storslåtte beretninger, eventyr, allegorier, leveregler og kloke funderinger. Ikke noe mer (...). Katolisismen er som et glassmaleri – fargerik og besnærende, men skjør og gjennomskinnbar. Det finnes noe sånt som titusen helgener i den katolske kirke, Hva gjør de, alle sammen?»

I årets bok er det mange skurker og sjarlataner. Paulus og Den katolske kirke er de to største. Egeland lar Paulus fremstå som eksponent for en kvinneundertrykkende kristendomsforståelse mens Kirken ikke er villig til å akseptere vitenskapelige fakta.

Egelands Paulus er mest av alt en ihuga misogynist, og det er også hans fortjeneste at jesusbevegelsen ble kristen. Takket være Paulus forsvant de feminine elementene fra kristendommen, og de kvinnelige disiplene ble radert ut av kirken og historien. Dette punktet er kanskje av de minst originale i bokens plott og gjør etter min mening Paulus langt mer endimensjonal enn han i virkeligheten er. Ikke minst virker det underlig at Egeland tar dette grepet, all den tid hans egne karakterer tidvis fremstår som svært sjablongaktige hva gjelder mannlighet og kvinnelighet.

Kontrafaktisk historieskrivning

Egelands helt er mest av alt en antihelt. Bjørn Beltø er keitete og usikker, han vet ikke alltid hvem han er og hva han vil, og på toppen av det hele er han albino. Denne siden gjør at Beltø drømmer om kjærligheten, men ikke riktig vet om han egentlig er typen som noen kvinne kan makte å elske.

Beltø er førsteamanuensis i arkeologi, men kan ikke sies å ha fått det helt til innenfor akademia. Han følger ikke den slagne landevei, men sin egen intuisjon og stahet, noe som har skaffet ham mange fiender og kritikere. Samtidig har det også ledet til oppdagelser og avsløringer som mange vil hindre at blir gjort kjent. Hva Beltø i boken beskjeftiger seg med, er jakten på den «egentlige sannheten» om Jesu liv og kristendommens fødsel. Plottet bygger Egeland opp ved hjelp av kontrafaktisk historieskrivning ispedd en stor dash konspirasjonsteorier.

Egelands Beltø undrer seg, men det er innenfor en virkelighet som er stengt for all mulig tro på at et guddommelig nærvær kan gjennomsyre den. Hvis det finnes en guddommelig realitet, finnes den i menneskets hjerter, ingen andre steder. Gud er en konstruksjon i menneskets indre, ikke gaven som oppsøker mennesket og kommer til det utenfra. Egelands verden er, når alt kommer til alt, lukket for en slik mulighet.

Bedre enn Brown

Det teologiske dramaet i boken, spørsmålet om hvem som former historien og hvordan vi endte opp med å få en institusjonalisert kristendom, debatteres av mange. Egelands posisjoner er hverken nye eller enestående. I synet på kvinnens rolle og posisjon innenfor kristendommens tidligste tid, sammenfaller hans konklusjoner både med en feministisk og nyreligiøs tilnærming. Slik sett gir «Den 13. disippel» en grei innføring i det som for mange er blitt til en autorisert tilnærming til Jesus og jesusbevegelsen. For meg er det ingen tvil om at Egelands tilnærming finner tilslutning hos mange av dem som er kritisk til organisert eller institusjonell kristendom og mener at de siste 2000 år ikke er annet enn et kirkelig cover up.

Sett under ett er det ingen tvil om at Egelands romaner om Bjørn Beltø går Dan Brown en høy gang. Der hvor Dan Brown skriver som om han forteller historiske fakta, etterlater Egeland liten tvil om at han dikter og bedriver spekulasjoner. For den som fester lit til Det nye testamentes budskap om Jesus fra Nasaret, er det ekstra spennende å følge Egelands kontrafaktiske tilnærming. Utvilsomt har Egeland rett i antakelsen sin om at dersom det kontrafaktiske hadde vært det faktiske, ville mangt ha endret seg i vår forståelse av kristendommen.

Det lar seg ikke nekte for at Egeland gjennom «Den 13. disippel» bidrar til å pirre nysgjerrigheten på hvordan jesusbevegelsen oppstod. Boken kan og bør vekke interessen hos mange av oss for hva som er den «egentlige historien» om Jesus og Det nye testamente. I motsetning til hva Egeland synes å mene, vil jeg hevde at den historien langt overgår plottet han lar oss møte i «Den 13. disippel». Likevel har arkeologen Beltø og fortelleren Egeland utvilsomt fornyet min interesse for kristendommens fremvekst og minnet meg om at det opplagte ikke er så opplagt som det synes å være.

Men om Egeland/Beltø mot formodning en dag skulle få rett, ville kirken måtte gjøre fellesskap med jødene: vente på ham som Gud har lovet å sende, Messias.

Artikkelen er en forkortet utgave som kommer i siste nummer av SEGL 2014

Gå til innlegget

Prester som oppfører seg som folk

Publisert rundt 5 år siden

Prester som ikke evner å oppføre seg som folk er ikke noe nytt fenomen, hvis vi tar forgitt at det å oppføre seg som folk er en utelukkende positiv egenskap. For er det ikke nettopp det de gjør «problemprestene» også, de oppfører seg som folk?

Dersom vi skal tro undersøkelsene som refereres i Vårt Land, så utgjør altså hver tiende prest et problem fordi han eller hun ikke har oppført seg passende (jeg vil tro at dette er et økumenisk problem, likt fordelt på de kristne kirkene uavhengig av konfesjonell forankring). 

Hva det tilsynelatende dreier seg om, er altså en miks av manglende folkeskikk sammen med en krevende personlighetstype. Kort sagt et fravær av det som i stillingsannonser beskrives som «personlig egnethet». For noens del er vel adferden det er snakk om så forankret i vedkommende prests personlighet at det når det kommer til stykke er minimalt hva en overordnet er i stand til å få gjort.

Prester som ikke evner å oppføre seg som folk er ikke noe nytt fenomen, hvis vi tar forgitt at det å oppføre seg som folk er en utelukkende positiv egenskap. For er det ikke nettopp det de gjør «problemprestene» også, de oppfører seg som folk? Skrøpelige mennesker har alltid fulgt i Jesus fotspor. Strengt tatt var det vel til tider så som så med disiplenes oppførsel også.

Presten skal helst - i hvert fall på Hedemarken - være som alle andre, sånn i all hovedsak vel og merke. Gjerne innenfor kategorien ualminnelig alminnelig. At prester stort sett gjør som andre gjør, sees på blant folk flest (eller skal vi si «alminnelige mennesker»?) som et slags sunnhetstegn. Skulle det toppe seg med samlivsproblemer eller en rangel, ses det gjerne på som en bekreftelse av at presten heldigvis ikke er forskånet fra å leve et alminnelig liv.

Den slags «alminnelighet» blir noen til trøst og sees på som uttrykk for at avstanden mellom prest og alminnelige folk ikke lenger er uoverstigelig. Opplevelsen av felles menneskelig sårbarhet og tilkortkommenhet er for mange lettere å identifisere seg med enn idéen om at presten også er kalt leve et hellig liv.

Selv har jeg mistanke om at det oppstår problemer når prestene blir tatt til inntekt for en forståelse hvor kristen hellighet blir redusert til et spørsmål om å være mer moralsk eller bedre enn andre. I en slik sammenheng vil helligheten ses på som et selvbedrag, en væremåte som ikke er og blir noe annet enn overflatekrusninger som knapt nok er i stand til å bevege et menneske. Bak denne tilnærmingen ligger en århundre lang erfaring av at det praktisk talt ikke eksisterer berøringspunkter mellom det hellige og det alminnelige levde livet. 

Men tilbake til folkeskikken, hovedregelen er vel dessverre den, at evnen til god folkeskikk hverken er bedre eller dårligere blant presteskapet enn den er hos andre. Og mot dårlig folkeskikk synes selv Den hellige ånd å måtte gi tapt. 

Til tross for det har «vanlige mennesker» som oftest med seg en forventning om å møte et menneske med alminnelig godt utviklet folkeskikk når de skal møte presten. Så blir da også mye utholdt og tilgitt hvis bare presten er et likendes menneske og ikke som de fleste andre prestene folk har møtt. Lykkelig er den presten som blir regnet som unntaket som bekrefter reglen om at han eller hun ikke er som prester flest.

Likevel, for den som møter en prest som ikke evner oppføre seg, er det neppe beroligende å få høre at det har vært slik siden kirkens begynnelse. Visst ønsker vi oss en menneskelig kirke, men ikke nødvendigvis i form av ren og skjær menneskelig svakhet og tilkortkommenhet, skjønt det kommer an på hva slags svakhet det dreier seg om.

Når alt kommer til alt, kan det være noe befriende over å kunne erkjenne at prestene i seg selv (u)heldigvis er som alle andre – ganske alminnelige mennesker, hverken mer eller mindre. Slikt bæres over med, så lenge prestene ikke glemmer å oppføre seg som folk, vel og merke.

Gå til innlegget

Kirken - laboratorium eller feltsykehus?

Publisert over 5 år siden

Pave Frans vil ha kirken ut av laboratoriene. Det er åpenbart en utfordring. For det finnes både konservative og liberale laboratorier i den katolske kirke.

 «Det er en snikende fare ved stenge seg inne i sitt eget laboratorium. Men vi skal ikke leve i et troslaboratorium, men gjennom en trosvandring, i en historisk tro. Gud har åpenbart seg som historie, ikke som et kompendium av abstrakte sannheter. Jeg er redd for laboratoriene, for i laboratoriene tar man med seg problemene hjem for å temme dem, avbilde dem utenfor deres sammenheng. Man kan ikke ta med seg fronten hjem, men man må leve ved grensen og vise mot». Ordene tilhører pave Frans.

Paven vil ha kirken ut av laboratoriene. Det er åpenbart en utfordring. For det finnes både konservative og liberale laboratorier. I hvert av dem dyrker man sine egne problemer og har sin egen forståelse av verden «utenfor».

Uten unntak vil pave Frans ha hele kirken ut til fronten, til avsnittene hvor verden og Gudsriket møter hverandre. Det er skremmende å lukke dørene til laboratoriet. Det kan være truende å gå fra det man selv oppfatter som sentrum til periferien, til fronten.

For ved fronten er det aldri rent, forutsigbart eller ordnede forhold. Der hvor Gudsriket bryter igjennom skjer det noe, det er bevegelse, uro og oppbrudd. Det er en front som aldri står stille. Den er ikke som stillingskrigen som preget første verdenskrig, med måneder av stillstand. Nei, det er en front i konstant i bevegelse, hvor kartet må stadig tegnes på nytt for grensene forflytter seg plutselig.

Selv ser pave Frans på kirken som et feltsykehus etter et slag på slagmarken: «Jeg ser tydelig at det som kirken behøver mest, er evnen til å helbrede sår og varme de troendes hjerter, nærhet, tilgjengelighet … Man spør ikke en alvorlig såret om han lider av for høyt kolesterol og blodsukker! Man forbinder hans sår, slik at han ikke forblør. Siden kan vi snakke om det andre. Helbred sårene, helbred sårene … Og begynn nedenfra.»

Diarmuid Martin, den katolske erkebiskopen av Dublin, fortalte under et foredrag i juli år at han hadde møtt en sogneprest som fortalte at han var litt bekymret for kapellanen sin. Kapellanen fortalte sognepresten, jobbet hardt. Han kom ganske godt overens med folk, men han hadde altså et problem.

Erkebiskopen ble nysgjerrig og lurte på hva dette problemet bestod i. Det gjaldt et menneske, fortsatte sognepresten. Og da erkebiskopen ville vite hvem det gjaldt, fikk han til svar at det var pave Frans som var den unge kapellanens problem.

Kapellanen var åpenbart av den oppfatning at paven sa ting som ikke stemte overens med det han hadde lært som teologisk student. De troende ble usikre, hevdet han og det virket til og med som paven oppfordret til et oppgjør med tradisjonell katolsk lære.

Erkebiskopen kunne ikke si annet til sin sogneprest enn at de to hadde et problem, den unge kapellanen som tydeligvis hadde blitt både oppbragt og usikker over mye av det pave Frans formidlet.

Etter hvert som erkebiskopen fortsatte å tenke over «problemet» konkluderte han med at det er pave Frans som har et problem. Og problemet utgjøres alle dem som faller for fristelsen til å lese og tolke ham overfladisk og selektivt.

Disse frontavsnittene er forskjellige for Den katolske kirke fra sammenheng til sammenheng. De varierer fra kontinent til kontinent, kultur til kultur og land til land. Men en ting er felles, kirken må til fronten.

Selv har paven gitt kirken både marsjordre og en håndbok for livet ved fronten gjennom sitt skriv om evangeliets forkynnelse, Evangeliets glede (Evangelii Gaudium): «Noen ganger er vi fristet til å være en type kristne som holder Herrens sår på en armlengdes avstand», skriver pave Frans. «Men Jesus ønsker at vi skal berøre menneskers elendighet, berøre den andres lidende kropp. Han håper at vi vil slutte å lete etter personlige nisjer eller fellesskap som verner oss mot malstrømmen av menneskelig ulykke og i stedet går inn i virkeligheten i andre menneskers liv og slik får kjenne kraften som bor i ømheten. Når vi gjør det, blir våre liv eventyrlig vanskelige og vi opplever en intens erfaring hva det er å være et folk, å være en del av et folk».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 1781 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 1494 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
29 dager siden / 1383 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
17 dager siden / 1134 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
21 dager siden / 1055 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 810 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
11 dager siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere