Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Sjekkliste for en sunnere kirke

Publisert rundt 5 år siden

Før jul i fjor fremsto pave Frans som varsler internt i Den katolske kirke. Gjennom 15 punkter skisserte han et program for personlig og institusjonell fornyelse av kirken.

Utfordringen for pave Frans er knyttet til hvorvidt kirken som fellesskap vil og kan følge ham. Hans reformprogram er ikke bare innrettet på Den katolske kirkes sentraladministrasjon i Roma, men på hele kirken, Norge inkludert.

Når paven «snobber nedover», bryter med sedvane og gjeldende protokoll for paveembetet så er det for å vise en vei videre for alle kirkens medlemmer. De skal tjene hverandre uten forbehold eller baktanke. Deres adferd, også den som ingen ser, skal være gjennomsyret av evangeliet. Alt i kirken skal tåle dagens og sannhetens lys.

I den tradisjonelle juletalen til sin administrasjon, kurien, hadde de aller fleste ventet seg en hyggelig julehilsen eller et fokus på teologiske spørsmål av en mer prinsipiell karakter. Frans derimot advarte om ødeleggende interne forhold i nettopp kurien og kirken.

Ikke sjelden skjer det at underordnede varsler om kritikkverdige forhold i organisasjoner og menigheter. Det vanligste er nok at de som befinner seg på grunnplanet forsøker å varsle oppover i organisasjonen, dessverre ofte uten å nå frem. Særlig i kirkelige miljø har forhold ofte blitt dysset ned av hensyn anseelse og fasade.

Det hører åpenbart med til unntakene at det er den øverste ansvarlige som selv stiller diagnosen. Ikke bare det, med pave Frans skjer det i full åpenhet, ganske utilslørt ble medarbeiderne fortalt at noe var forferdelig galt i organisasjonen hvor de arbeider.

Frans’ julegave var en sjekkliste over forhold som ikke bare påvirker kurien, men er avgjørende for kirkens allmenntilstand (det er en liste som kan brukes på alle nivåer i kirken, fra menighetsråd til bispedømme):

1. Å se på seg selv som overlegen, uvilje mot å prøve sine egne motiver.

2. Å ha fellesskap med Jesus, ta tid til hvile.

3. Å ha det samme sinnelag som Jesus Kristus: ydmykhet, uselviskhet og generøsitet.

4. Å være åpen for Åndens ledelse.

5. Å se på seg som del av en kropp der alle lemmene trenger hverandre.

6. Å holde levende minnet om det første møtet med Herren.

7. Å si nei til rivalisering, forfengelighet og karrierejag.

8. Å leve et dobbeltliv. En tilværelse oppdelt i parallelle verdener.

9. Å baktale og snakke nedsettende om andre.

10. Å innsmigre seg hos overordnede for å oppnå egne fordeler.

11. Å være likegyldig overfor andre, å sette seg selv i sentrum.

12. Å fremstå som humørløs og alvorlig. Være nedsettende i møte med andre.

13. Å samle seg materielle goder uten at det er behov for det.

14. Å etablere lukkede fellesskap eller klikker for å sikre seg innflytelse.

15. Å sikre seg goder eller fortjeneste, å eksponere seg selv. Tjeneste forvandles til makt.

«Kurien som en liten utgave av kirken, en ‘kropp’ som hver dag forsøker å bli mer levende, mer sunn, mer harmonisk, mer forenet med seg selv og Kristus», påpekte pave Frans.

Slik paven vurderer det er kirken «i likhet med enhver organisme, enhver kropp også utsatt for sykdom, funksjonssvikt og skrøpelighet». Listen hans skulle hjelpe medarbeiderne i kurien med å forberede seg til jul. De ble oppfordret til å holde punktene opp som et skriftespeil. Som jesuitt er paven vel kjent med en såkalt samvittighetsransakelse på slutten av dagen. Men radikaliteten i punktene består i at han utfordrer hele kirken, på alle nivå, til sann selvransakelse og besinnelse.

«Siden kurien er en levende kropp, kan den ikke leve uten næring og omsorg. Faktisk så kan kurien, i likhet med kirken, ikke eksistere uten et levende, personlig, ekte, forankret forhold til Kristus. Et medlem av kuren som ikke hver dag næres av en slik diett ender opp med å bli en byråkrat (en formalist, en funksjonær, en som bare er ansatt), en gren som tørker inn og sakte dør før den blir kastet bort. Daglig bønn, et bevisst sakramentalt liv, en særlig bruk av nattverden og skriftemålet, daglig omgang med Guds ord og et åndelig liv som resulterer i en levende barmhjertighet, er livsnødvendig ernæring for alle av oss. La det være helt klart at uten ham (Kristus) kan vi ikke gjøre noen ting (Jfr. Joh 15,8).

Det som media gjerne fremstiller som morsomme anekdoter om en annerledes og til tider uformell pave dreier seg om en mer radikal visjon av hva kirken skal være, nemlig et fellesskap av etterfølgere. Etterfølgelse av Jesus Kristus skal sette kirken i bevegelse. Den må våge å bli konfrontert med seg selv og sine sykdommer, sin funksjonssvikt og mangler. Som Jesus selv sa, det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Frans har stilt diagnosen, om kirken reagerer med fornektelse eller akseptasjon vil bare tiden vise.

Gå til innlegget

Kan svekke kirkens troverdighet

Publisert rundt 5 år siden

Medlemsregisterrotet i Den katolske kirke kan gi inntrykk av at bispedømmet har tatt sjansen på å operere i gråsonen mellom katolsk kirkerett og norsk juss.

Det er ganske så stille i stormens øye sies det. Fra oppslaget i Vårt Land i midten av oktober i fjor om katolikkene som håver inn penger, har ting endret seg fullstendig. Uken etter skrev Dagbladet om medlemsfeil i Den katolske kirke. Dermed var det sådd tvil om Kirkens registreringspraksis. 

Men langt alvorligere enn Dagbladets oppslag er Datatilsynets og Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ henvendelser til Oslo katolske bispedømme (OKB) hvor de ber om at det foretas en opprydning i Kirkens medlemsregister, i tillegg vil de også ha en redegjørelse for den registreringspraksis som har blitt fulgt. At pengeoverføringene for 2015 blir i den størrelsesorden man tidligere regnet med, synes ikke lenger like sikkert.

Den 18. november i fjor fikk jeg en telefon fra økonomen i Oslo katolske bispedømme. Han ville vite hva slags rutiner Den norske kirke hadde i forbindelse med registering av medlemmer. Som tidligere prest i Den norske kirke forklarte jeg hvordan inn- og utmeldinger ble håndtert.

Underlig. I ettertid syntes jeg henvendelsen var underlig, nettopp fordi Den katolske kirke i Norge hadde opplevd en enorm vekst de siste årene, så må man forutsette kunnskap om hvordan et kirkelig medlemsregister håndteres.

Etter å ha lest de tidligere oppslagene i Dagbladet og pressemeldingene fra OKB sitter jeg igjen med inntrykk av at Den katolske kirke i medlemsregistersaken har opptrådt på en måte som kan komme svekke dens troverdighet.

Bispedømmet innrømmer at de har visst at det er reglene fra 2005 som skal ligge til grunn for registreringen av medlemmer. I de er det presisert at hvert enkelt medlem selv må stå for innmelding, for det er korrekt fødselsnummer som utløser støtte fra offentlige myndigheter.

Utfordringen for bispedømmet ble etter hvert store antallet nyankomne katolske arbeidsimmigranter, i denne sammenhengen hendte det nok at ble tatt noen «snarveier» for å lette registreringsprosessen. Eksempler på snarveier kunne være tilgjengelige offentlige registre og telefonkatalogen. Antagelig er det dette et av flere forhold som Fylkesmannen vil ha klarhet i, nemlig hvor mye brukt den såkalte «snarveien» har vært i bispedømmets registreringspraksis.

Tatt sjansen. Fra januar og ut februar måned i år må likevel Den katolske kirke kontakte et stort antall medlemmer som selv ikke aktivt har meldt seg inn. Det gjelder alle dem som er blitt registrert siden 2010. Kontakten skjer pr brev og siden gjennom telefon, slik at de skal få anledning til å bekrefte eller avkrefte sitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge.

Medlemsregisterrotet kan gi et inntrykk av at bispedømmet har tatt sjansen på operere i den gråsonen som oppstår fordi katolsk kirkerett forholder seg til det overnasjonale med tanke på kirkemedlemskap, mens norsk juss forholder seg til det nasjonale når det dreier seg om medlemskap i tros- og livssynssamfunn.

Det er denne spenningen som kom til uttrykk i Dagbladet 3. november i fjor da biskopen presiserte at «personer som ikke er katolikker, eller som ikke identifiserer seg som katolikker, vil jeg kalle en feilregistrering. De som er uvitende registret, men fortsatt katolikker, vil jeg kalle en urettmessig registrering».

Jeg har stor sympati hans tilnærming, men spørsmålet er om denne skjelningen er bærekraftig i møte med gjeldende retningslinjer for registering av medlemmer i tros- og livssynssamfunn.

Ukjent. Begrepene feilregistrering og urettmessigregistering gir god mening ut fra et katolsk perspektiv og de tydeliggjør en katolsk forståelse av hva som konstituerer et medlemskap i Kirken (forstått som universal og nasjonal størrelse på samme tid). Men det er ikke gitt at norske myndigheter godtar den. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at nyankomne katolikker, nøler med å bekrefte et alt eksisterende kirkemedlemskap. Vanligvis bidrar man jo økonomisk for å tilhøre i Kirken, i Norge derimot, får Kirken støtte av offisielle myndigheter. Det er nok ukjent for de fleste.

Den 8. februar kunngjorde biskopen på katolsk.no at det skal gjøres en kritisk og uhildet gjennomgang av praksis ut i fra en kirkerettslig og etisk vurdering. En ekstern prest skal hentes inn, sammen med «en registrerings-kyndig fra Kirkerådet (Den norske kirke) og en katolsk moralteolog».

De som har synspunkter på registreringsproblematikken bes om å henvende seg direkte til presten som har påtatt seg arbeidet med gjennomgangen. De tilbakemeldinger som måtte komme forstås som ‘synspunkter’. Biskopen skal ha honnør for dette initiativet, men det er noen uklarheter knyttet til undersøkelsen.

Springende punkt. Et springende punkt er hva som menes med ‘synspunkter’. Dreier det seg om å kartlegge og dokumentere menighetenes og Oslo katolske bispedømmes praksis i forbindelse med registrering av medlemmer eller handler det om generelle innspill til saken i betydningen ‘synspunkter’?

I kunngjøringen sies det ikke noe om hvordan OKB vil forholde seg til det som måtte komme frem. Heller ikke sies det noe om hvem resultatene skal legges frem for. Granskingen er intern, men hvem internt i Kirken skal vurdere den? Og ikke minst, vil de som kommer med sine ‘synspunkter’ kunne forbli anonyme eller må de stå frem med navn.

Det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til Kirkens egen opprydning i medlemsregisteret. Hvilke tanker lekfolk og prester i Den katolske kirke gjør seg i tilknytning medlemsregistersaken, er det vanskelig å si noe om – har de noen ‘synspunkter’ å komme med? Hva tenker de om den situasjonen som er oppstått og den informasjonen Oslo katolske bispedømme så langt har gitt i sakens anledning?

Stille. Kanskje de fleste tenker at er best å sitte stille i båten mens stormen raser. Jeg håper jeg tar feil, for det er å håpe at også vanskelige saker kan styrke og fordype Kirkens fellesskap og skape rom for en tillitsfull og sannferdig dialog på alle nivå. Men foreløpig råder stillheten i stormens øye.

Jeg har ikke mulighet til å besvare eventuelle kommentarer før 19. februar

Gå til innlegget

Bildenes makt og avmakt

Publisert rundt 5 år siden

Redaksjonen i det franske tidsskriftet Charlie Hebdo vet at bilder har makt.

Karikaturene deres kan tolkes som et sekulært livssyns «gudebilder». Det er snakk om tegninger som ikke har annen hensikt enn å ta opp kampen med religiøse bilder og forestillinger som utfordrer opplysningstidens religionskritiske prosjekt.

Debatten om Charlie Hebdos karikaturtegninger kan tolkes som en nåtidig billedstrid. En strid som dreier seg om hvilken tolkning av bildene som skal veie tyngst, den sekulære eller religiøse. Tydeligst blir dette i striden om Muhammed-karikaturene.

Håpet er at mange av de troendes indre og ytre bilder skal avsløres og miste sin makt i det de karikeres. Karikaturtegningene kan forstås som et bevisst forsøk på avsakralisering av de bildene mange troende holder for hellige. I kampen for å opplyse de troende synes det som om det meste er lov, også å krenke.

Etter attentatene i Paris mener noen at er det en plikt å krenke. Resultatet er en sekulær billedstorm med hjelp av karikaturtegninger. Karikaturene skal slå i stykker og rive ned de indre og ytre bildene som preger mange menneskers religiøse rom. Budskapet er klart: den som opplever å bli krenket må til syvende og sist avfinne seg med at krenkelser tilhører dagens orden.

Charlie Hebdos karikaturer fremstår i denne sammenhengen som sekulære motbilder i møte med de troendes egne bilder og forestillinger En ønsker å bevege, ergre, utfordre, latterliggjøre og til sist også profanere de religiøse forestillingene mennesker måtte ha og slik frata dem sin meningsbærende kraft.

Spørsmålet om de hellige bildenes plass har vært, og er, sentrale innenfor de tre monolittiske religionene. Jødedom og Islam er samstemte i sin avvisning av bilder som fremstiller Gud. For muslimenes del gjelder det også fremstillinger av profeten Muhammed. Billedforbudet deres utfordres nærmest programmatisk gjennom karikaturene.

Kristendommen forholder seg annerledes til spørsmålet om hvorvidt Gud kan avbildes. Det fikk sitt svar gjennom troen på inkarnasjonen – Gud selv hadde krysset grensen da han ble menneske av kjøtt og blod. Synet på bildenes plass har likevel vært gjenstand for kontroverser. Billedstriden i tilknytning til ikonenes plass i Østkirken på 700-tallet og reformasjonsstridighetene i Vestkirken på 1500-tallet, er de mest kjente eksemplene.

Det er ikke entydig hva religiøse mennesker opplever som krenkende. Selv har jeg sett flere av Charlie Hebdos forsider hvor temaet er katolsk tro og praksis. Jeg har ikke blitt krenket. Men jeg er likevel ikke upåvirket av at andre troende opplever og vurderer deres religiøse karikaturene annerledes enn jeg selv gjør. 

Også i Frankrike raste debatten om samkjønnede ekteskap. Den katolske kirke markerte sin motstand. Charlie Hebdo kommenterte det hele ved å fremstille Treenigheten på en måte hvor Faderen og Sønnen og Den hellige ånd gjennomfører et analt samleie. Den franske overskriften spiller på navnet til kardinalen av Paris, Vingt-Trois og kan oversettes slik: Vingt-Trois har tre fedre/pappaer (Mgr Vingt-Trois a trois papas): Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

At lederskapet i Den katolske kirke ble beveget av karikaturen til å revurdere holdbarheten i egne standpunkt, betviles. Snarere tjente karikaturene i Charlie Hebdo til å bekrefte og sementere de oppfatninger som alt rådet grunnen innenfor kirken.

Spørsmålet er til syvende sist i hvilken grad Charlie Hebdos religiøse satire faktisk evner å bevege mennesker eller om den mest av alt forsterker en dyp opplevelse av utenforskap som alt eksisterer blant store grupper religiøse mennesker i møte med et sekulært samfunn?

Gå til innlegget

Kirken kan råtne på rot

Publisert rundt 5 år siden

Rowan Williams vekt på dåp, Bibelen, nattverd og bønn utfordrer til kirkelig selvbesinnelse i den norske debatten om folkekirken.

Noen elementer i det kristne livet er helt grunnleggende for både kirken den enkelte kristne, slår Rowan Williams den forrige Erkebiskopen av Canterbury fast i boken Å være kristen (Being Christian). Her løfter han frem fire grunnleggende elementer som siden kirkens tidligste tid har vært bærebjelken i dens liv: dåp, Bibel, nattverd og bønn. Disse fire elementene har en relasjonell og praksisorientert side. Det handler om en væremåte hvor det kristne livet utfoldes i et konkret fellesskap som i overveiende grad lar seg identifisere gjennom bestemte handlinger.

Williams’ tilnærming er en utfordring til en kirkelig selvbesinnelse, en inderlig bønn om at hverken kirken eller dens medlemmer ikke må forsømme de grunnleggende elementene i sitt liv. Ikke sjelden blir vektleggingen av en kristen praksis sett på som et uttrykk for noe elitistisk og tolket som et forsøk på å dele kirken inn i et a og b-lag. I norsk sammenheng har teologen Ellen Hagemann insistert på at det å tilhøre kirken handler om deltakelse i kirkens liv, i dens gudstjenester og sakramentale liv.

Gjemt. Jeg vet ikke om det er bevisst, men kun ett av elementene Williams tar for seg er løftet frem på Den norske kirkes nettsider, nemlig dåpen. De andre tre, Bibel, nattverd og bønn finnes gjemt under overskriften «om troen». Denne digitale selvprestasjonen kan tolkes på flere vis, men den kan være en bevisst profilering av Den norske kirke, hvor det blir fokusert på at dens primære oppgave er kirkelige handlinger: dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Det gir inntrykk av at disse handlingene og folkekirkebegrepet nærmest er to sammenfallende eller identiske størrelser. Dersom det er slik er det forståelig at de tre andre av Williams’ elementer tones ned.

En fordypet refleksjon rundt hva de kristne faktisk gjør når de feirer dåp og nattverd, leser Bibelen og ber, er for Williams et program for en dypteologi hvor det grunnleggende faktisk også blir det primære. De er for ham en inngang til en fordypet kristen identitet som over tid skal forandre oss. «Gud er Giveren: Hvis det i en flik av hver erfaring er slik at Gud Giveren er på ferde, så betyr det at hver ting vi ser og berører, i hver situasjon vi befinner oss i, er Gud Giveren tilstede og vår reaksjon blir formet av dette. Å ta på alvor det som skjer under nattverden er derfor å ta på alvor hele verdens materielle virkelighet. Det er å se alt sammen på en sakramental måte … Alle steder, alle mennesker, alle ting har i seg en uventet sakramental dybde som åpner opp for Gud Giveren».

Dybden. Å oppdage den sakramentale dybden Williams snakker om tar tid og forutsetter deltakelse i et sakramentalt liv og fellesskap. Mennesket forblir ikke upåvirket av hva det sanser. I det å nærme seg virkeligheten på en sakramental måte ligger det gjemt en motkulturell visjon hvor sekulariseringen faktisk gjennomskues som noe temporært eller forbigående. For virkeligheten har dybder i seg et sekulært preget blikk aldri vil kunne gjennomskue.

Men nøkkelen til en slik tilnærming er å finne i at kirken faktisk evner å fastholde det Williams kaller «den uventede sakramentale dybden». Det er nok av eksempler på en indrekirkelig sekularisering, den arter seg som forskyvning av perspektivet hvor det grunnleggende blir noe marginalt. Her ligger etter min mening utfordringen for Den norske kirke, den må fordype sin selvforståelse som et sakramentalt fellesskap.

Slående. Det som er slående i Williams’ forståelse av dåpen, Bibelen, nattverden og bønnen er at han forsøker å befri dem fra et slags indrekirkelig fangenskap – fra en fromhet som har mer enn nok med seg selv. Slik sett vil han utfordre til en kristen praksis for verdens skyld og ikke først og fremst for kirkens skyld. Her fremholder han et paradoks det er verd å grunne over, kirken tjener ikke verden bedre gjennom å tone ned sin egenart, men ved å la den tre tydeligere frem.

Dette perspektivet fremtrer i forbindelse med refleksjonene knyttet til dåpen. Den er en handling som skal lede til oppbrudd: «Hvis det å være døpt er å bli ledet dit hvor Jesus er, da er det å være døpt å bli ledet mot kaoset og nøden til en menneskehet som har glemt sin egen skjebne».

Rowan Williams har som erkebiskop møtt kristne i Sudan, Midtøsten og Pakistan. Han har kjent på og sett deres nød. Hva er dåpen om den ikke også er skjebnefellesskap med Kristus og hans søstre og brødre? Å være døpt er langt fra å være hevet over andre, det er «å gjøre krav på en ny form for solidaritet med andre mennesker. Det er å akseptere at å være kristen er bli berørt, ja til og med smittet av, menneskehetens nød». Eller som han formulerer det: «Du stiger ikke ned i Jordans vann uten at mye slam også virvles opp!» Williams snur perspektivet, dåpen styrker vår solidaritet med en lidende verden, dåpen fører oss ikke bort fra fellesskapet med andre, men gir det en ny dimensjon.

Røtter. Men Williams vet fra sin tid som kirkeleder at dåp, Bibel, nattverd og bønn ikke «magiske byggeklosser», de må slå røtter i et fellesskap og få prege det. Dåpen og nattverden kler oss nakne for en rystende og smertelig erfaring av at vi tilhører ikke et fellesskap av likesinnede, men av troende. Det kan til tider være en ytterst krevende erfaring. Gud utleverer oss gjennom dåpen til mennesker som vi selv ikke frivillig har valgt å oppsøke eller forholde oss til.

For Williams fastslår at nattverden ikke er en «form for belønning, den er som alt annet ved Jesus Kristus, en uforbeholden gave». Men alle som mottar den, kan i likhet med Judas, komme til å forråde og svikte. Derfor tar vi da heller «ikke imot nattverden fordi vi har handler godt, men fordi vi handler dårlig. Ikke fordi vi har kommet frem, men fordi vi er underveis. Ikke fordi vi har rett, men fordi vi er forvirret og har tatt feil. Ikke fordi vi er guddommelige, men fordi vi er menneskelige. Ikke fordi vi er mette, men fordi vi sulter».

Rowan Williams’ bok er båret oppe av vissheten om at kirkens lange tradisjon og praksis knyttet til dåp, Bibel, nattverd og bønn ikke er noe som hører fortiden til, uten kontakt med sine røtter vil kirken komme til å råtne på rot, ute av stand til å tjene Gud og verden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere