Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

En kirke uten økonomisk sikkerhetsnett

Publisert over 4 år siden

Hvis ikke kirken evner å leve uten sikkerhetsnett, hvem skal da kunne gjøre det? - undrer den tsjekkiske presten og forfatteren Tomas Halik i et essay.

I et essay med tittelen «Skjønne brud, elendige kirke» skriver den tsjekkiske presten Tomas Halik (http://halik.cz/en/) blant annet om erfaringene kirken i Tsjekkia gjorde seg i tiden etter fløyelsrevolusjonen i 1989. Om det er den tsjekkiske situasjonen som er utgangspunkt for ham, så gjør ikke det hans observasjoner mindre relevante. Hans refleksjoner utfordrer alle kirker som har sitt daglige virke innenfor overflods- og konsumsamfunnet.

Tomas Halik er utdannet psykoterapeut, i 1978 ble han viet til prest. Han var nær medarbeider av både kardinal Tomasek og Vaclav Havel. I dag er han professor ved universitetet i Praha og virker dessuten som studentprest. Han mottok Templetonprisen (www.templetonprize.org) i 2014 for sitt virke som forfatter, særlig for vekten han legger på dialog. På fremragende vis makter Halik å formulere seg slik at han får leseren til å ane livets åndelige dimensjon på en ny og uventet måte. Hans bøker er oversatt til mange språk, også engelsk og tysk.

Veien fra undergrunnstilværelse til demokratisk offentlighet skjedde ikke uten at kirken i Tsjekkia både såret og selv ble såret. Det hele toppet seg i 2008. Saken gjaldt om og hvordan kirken skulle kompenseres økonomisk for eiendom og ressurser som ble beslaglagt i forbindelse med den kommunistiske maktovertagelsen i 1948.

I prinsippet hadde den tsjekkiske staten to muligheter. Enten å tilbakeføre kirkelig eiendom eller å yte økonomisk støtte til kirken. Det tredje og mest radikale alternativet handlet, var ikke realistisk, men dreiet seg om å «sulte ut kirken» ved ikke å imøtekomme noen av dens krav. Folkelig sett hadde dette radikale alternativet mange forkjempere. Det lot seg likevel ikke gjennomføre fordi Tsjekkia ville tapt troverdighet internasjonalt utfra et menneskerettighetsperspektiv.

Dette var bakgrunnen for Tomas Haliks refleksjoner rundt hvordan kirken forholder seg til sin egen materielle velferd. Sant nok priste Jesus de fattige i ånden i Bergprekenen, men han kom ikke med noen konkrete anvisninger i spørsmål som gjaldt finansiering av kirkens aktiviteter, konstaterer Halik. Heller ikke gav Jesus noen entydige svar på hvordan forholdet mellom kirke og stat skal fungere i praksis, annet enn at keiseren skal ha det som er keiserens og Gud det som er Guds.

Men det eksisterer en tydelig retning i Jesu ord om ikke å være bekymret for det timelige, ikke minst i Bergprekenen: «Vær ikke bekymret for livet, for hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke … hva dere skal kle dere med». Han antar at noen realister spør om han, Halik, har mistet forstanden – ikke helt forsikrer han. Ikke på noe vis ønsker han at lovgiverne gir opp å finne en mest mulig rettferdig og omforent løsning på spørsmålet som gjelder kompensasjon for det som tidligere var kirkelig gods og eiendom. Snarere tvert om, det er de moralsk forpliktet til, hevder han. Ei heller ber Halik de tsjekkiske biskopene om å gi opp å finne svar på spørsmålet knyttet til finansiering av kirken.

Men hans poeng er at det fremfor noe er biskopenes plikt å sørge for Guds husholdning i mer enn bare åndelig forstand. «Men», legger han til og advarer «de som er forpliktet til å ta seg av slike forhold skal ikke gjøre det med engstelse, nervøsitet eller beven - for det leder ofte til feil, og mange ganger også til aggressive og ulykkelige handlinger og holdninger, som virkelig fremstår ukristelige». Det eneste som hjelper i saker knyttet til økonomi og finansiering av kirken er å opptre årvåkent og forberede seg best mulig på å velge det gode. Det skjer ved at man i enhver handling søker å begrense sjansene for at ondskapen får spillerom. For det er nok av eksempler på kirkens gjøren og laden i økonomiske spørsmål ikke har skapt annet enn stor ulykke og fremstått som direkte ondsinnet.

 Halik innrømmer at det nok kan være tjenlig for kirken i Tsjekkia at den er godt sikret materielt sett, da kan kirken være i stand til å gjøre gode og nødvendige ting som en utadrettet samfunnsaktør. Men, advarer han, det kan også forlede den til å bli triumfalistisk eller fremstå som en aktør «som gjør som alle andre» omgangen med eiendommer og penger.

Om kirken, derimot, ikke skulle få nødvendige midler til å være engasjert i samfunnet, innser Halik at de troende i Tsjekkia ikke ville være i stand til å bidra med det som trengs for å finansiere en utadrettet virksomhet. Materielt sett er de ikke en ressurssterk gruppe. Akkurat det trenger ikke være en ulykke. Utfallet er i stor grad avhengig av hvordan kirken forsøker å komme til rette med situasjonen. Sannsynligvis vil kirken overleve, men da i ytterkanten av samfunnet, noe som kan bli problematisk dersom det avføder resignasjon og apati. Men det kan også bidra til å omskape kirken, forutsetningen er at den henter sin styrke fra troen.

På nyskapende vis kan kirken finne måter som viser at den i svakhet makter å hente sin kraft fra Kristi kors. Om kirken virkelig våger å leve i ytterkanten av samfunnet, uten å dyrke følelsen av å ha blitt urettferdig behandlet, men isteden forsøker å tyde «tidens tegn» og ser på situasjonen som en reell utfordring, kan den gjennom disse sårene også gi mot og styrke til andre. For, spør Hallik, trenger ikke overflodssamfunnet et troverdig alternativ til den rådende livsstilen og noen som kan bidra til at mennesker konfronteres med sitt behov for trygghet og idealene som driver dem ut i jakten på denne tryggheten. Hvis ikke kirken evner å leve uten sikkerhetsnett, hvem skal da kunne gjøre det? - undrer han.

Hvilke råd gir Halik? «Vi må våke», slår han fast, «og tenke over hva som er i vår makt. Men, la oss ikke bekymre oss! Hver dag har nok med sin egen plage». Kanskje er ikke det mest karakteristiske ved en «kristen livsstil» ikke fattigdom i seg selv, men en åpenhet og fleksibilitet som kjennetegnes av kunsten «å vite hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod», slik Paulus skriver til filipperne. «For det er en kunst», hevder Halik, «å ta inn over seg enhver situasjon og forvandle den til det livet (Gud selv) byr oss, både som enkeltmennesker og kirke».

Gå til innlegget

Direktør for Fritt Ord, Knut Olav Åmås, kommenterte i Aftenposten i november i fjor siste av utgave av Segl – katolsk årsskrift for religion og samfunn, han var overveiende positiv, men etterlyste et mer selvkritisk perspektiv.

Med Ola Tjørhoms bok Fornyelsen som forsvant – Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag, har Åmås fått det han etterlyste.

Ola Tjørhom ble opptatt i Den katolske kirke 2003, altså på tampen av Pave Johannes Paul IIs tid, jeg har tiltro til at han utmerket godt visste hva han gikk inn i. Men når alt kommer til alt, er det annerledes å være på innsiden av Den katolske kirke enn det er å se den utenfra. Boken hans kan leses som et uavsluttet mellomregnskap for Den katolske kirke, en foreløpig revisjonsberetning fra en som har kommet til at det er alt for mange røde tall i regnskapet.

Ingen behøver å tvile på forfatterens ståsted og perspektiv, han er engasjert, intellektuelt og følelsesmessig. Han er ingen nøktern, fjern observatør. Han kaster hele sin teologiske tynge i prosjektet. Gjennom åtte kapitler fordelt på totalt 300 sider gås Den katolske kirkes utvikling siden 1850 etter i sømmene. Perspektivet hans er tydelig: Den katolske kirke har siden Opplysningstiden på 1750-tallet utviklet en dyp antimodernisme. Den nådde sitt høydepunkt med Pius-pavene (1848-1958). Men den mistet sitt grep om kirken under pontifikatene til Johannes XXIII (1958-63) og Paul VI (1963-78). Det tydeligste tegnet på denne mer positive vendingen mot det moderne var kirkemøtet som Pave Johannes innkalte til: Det annet Vatikankonsil(1962-65).

Konsilets hensikt, slik Pave Johannes XXIII så det, var «aggiornamento» - en oppdatering sammen med «ressourcement» - en tilbakevending til de autoritative kilder. Ideen hans om å sammenkalle et konsil var ikke foranlediget av læremessig krise eller behov for avgrensning eller fordømmelse i forhold til verden. Snarere handlet det om hvordan kirken forstod seg selv og sitt oppdrag den verden den var satt til å tjene. For de aller fleste kristne, katolikker som ikke-katolikker, gav konsilet grobunn for store forhåpninger, Den katolske kirke ble aldri helt den samme igjen.

Skjønt, slik Tjørhom ser det, har utviklingen i all hovedsak gått baklengs under pontifikatene til Johannes Paul II (1978-2005) og Benedikt XVI (2005-13). Fornyelsen forsvant og det er kirkens store tragedie, hevder han. Grunnen skyldes i hovedsak hvordan konsilet er blitt forstått og implementert under disse to pavene. Selve saken dreier seg om hvorvidt konsilet representerer oppbrudd eller kontinuitet i kirkens historie. Noe fortegnet kan det sies at de konservative tolker konsildokumentene slik de til slutt ble vedtatt, mens de progressive helst refererer til konsilets ånd når de skal si noe om hva dette skjellsettende kirkemøtet avstedkom. Selvsagt blir denne distinksjonen altfor sjablonaktig og yter ingen av posisjonene rettferdighet.

Tjørhom ser Johannes Paul II som et uregelmessig verb, en karismatisk personlighet sammensatt av både progressive og konservative elementer som ikke lot seg styre av sin egen administrasjon i ett og alt. Den polske paven endret kirkens holdning til jødene, dialogen med andre religioner, han insisterte på sammenhengen mellom menneskerettighetene og menneskets uendelige verd, ikke minst var han sentral i kampen for et demokratisk Øst-Europa.

Hos Joseph Ratzinger eller Benedikt XVI finner Tjørhom derimot færre forsonende trekk. I hovedsak vurderes han som gjennomført reaksjonær og antimodernistisk. Akkurat her synes jeg nok Tjørhom blir vel enøyd. Perspektivene hans er i stor grad, tror jeg, farget av Hans Küng og Hermann Häring. Men han trekker dem ikke like langt, for det er nyanser hos ham som jeg ikke finner igjen hos Küng for eksempel.

La det være sagt, jeg deler på ingen måte begeistringen for Benedikts gjenåpning for bruk at den tradisjonelle latinske messen eller hans affinitet for forskjellige liturgiske elementer og klær som tilhører den prekonsiliære tiden. Heller ikke klarer jeg å mobilisere stor forståelse for de såkalte ordinariatene for anglikanere som vil være i kommunion med Roma.

Men jeg mener bestemt at Tjørhom i for stor grad legger skylden på krisene som utviklet seg under Benedikt på ham alene. Saken er vel like mye den at Benedikt tok over en sentralkirkelig administrasjon som i stor grad hadde vært selvgående under Johannes Pauls nesten 27 år lange pontifikat. Når det gjelder den teologiske vurderingen av de mange sentrale teologene under og etter konsilet ville Tjørhom kanskje ha tjent på å konsultert Fergus Kerrs Twentieth-Century Catholic Theologians (2006). Kerr ser styrker og svakheter oss de fleste av dem.

Tjørhom må sies å være spesielt kritisk til utviklingen i kirken etter Paul VIs rundskriv om fødselsreguleringen fra 1968. I Humanae Vitae satte Paven foten ned for alle former for «kunstig prevensjon», det til tross for at kommisjonen han hadde opprettet for å arbeide med spørsmålene kom til motsatt konklusjon.  Likevel er det interessant at Joseph Ratzinger i boken Jordens salt (1997) sier at katolikker som alt har fått det antallet barn de ønsker seg bør drøfte de praktiske konsekvensene av dette med en åndelig veileder eller prest. Hans tilnærming er til forveksling lik den Pave Frans har gitt uttrykk for.

Det ingen tvil om at Tjørhom av mange norske katolikker nærmest er blitt en forkjetret skikkelse. Han forstyrrer den indrekirkelige freden og stiller spørsmål som mange helst vil slippe å forholde seg til. Så vier han da også et helt kapittel til den norske sammenhengen. Det er ikke mye som Tjørhom finner å juble over i Den katolske kirke i Norge. Kapitlet tydeliggjør behovet for en endring i måten kirken har taklet de få tilløpene til teologisk debatt og uenighet de siste årene. Dessverre ser det ut til at klimaet er bitt enda dårligere som følge av medlemsregistreringssaken – det kan virke som om den sentrale ledelsen i Oslo katolske bispedømme bevisst arbeider for at kritiske røster skal forstumme.

Ikke så underlig, for i ly av de siste års samstemthet har mye av ydmykheten og viljen til å se seg selv utenfra forsvunnet, det har nok også gitt rom for en ganske suveren holdning i møte med andre kirker og trossamfunn i Norge blant en del norske katolikker. For ikke å snakke om hvordan de fleste uttalte former indrekirkelig dissens har blitt møtt. Den hører ikke hjemme i offentligheten for lojaliteten mot læreembetet, paven og den lokale biskopen, er for enkelte selve testen på hvor god katolikk et troende menneske er eller ikke er.

Teologisk sett fremtrer Den katolske kirke i Norge i dag langt mer enhetlig enn det den var på midten av åtti-tallet. Da var det mer debatt, men nok også et rikere samtaleklima. Grunnene tror jeg blant annet skyldes den relativt korte avstanden til Det annet Vatikankonsil sammen med den geografiske sammensetningen av presteskap og ordensfolk. Dessuten, var det flere katolikker som hadde opplevd hvilken forskjell konsilet faktisk utgjorde. Tjørnhom peker for eksempel på hvordan St Olav fremstod som et blad som kunne opptre selvkritisk på kirkens vegne. Savnet av katolske personligheter samme støpning og ånd som dominikanerne Hallvard Rieber-Mohn og Finn Thorn er påtagelig hos Tjørhom.

Deres antitese finner han hos en del norske katolske bloggere. Den katolske kirke i Norge fremstår ifølge forfatteren som et «asyl for frustrerte konvertitter» eller «betongkatolikker» som har brutt opp fra Den norske kirke. Og ja, det er mye rart som finnes på nettet, også blant norske katolikker. Men representativiteten deres er vel heller liten, på sitt vis representerer de en katolisisme preget av nostalgi - hvor det meste var bedre før Det annet vatikankonsil.

Etter å ha lest det «norske» kapitlet sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. Blant annet om hvorfor Den katolske kirke, til tross for det Tjørhom ser på som antimodernisme, tiltrekker seg mennesker. Det finnes en rekke oppegående norske konvertitter som jeg antar ikke lar seg rubrisere som antimodernister, men som likevel lever tilsynelatende greit i brytningen mellom en moderne norsk virkelighet og et katolsk etos. Dernest, er det slik at forholdet mellom et moderne samfunn og det som finnes av motkulturelle elementet i katolisismen - og kristendommen - alltid kan forklares med en antimodernistisk grunnholdning? Tjørhom mener det, jeg følger ham et stykke på vei, men er ikke overbevist om at dette alltid er en tilstrekkelig forklaring på dissonansen som tidvis oppstår mellom de to størrelsene, kirken og verden.

Derfor skulle jeg ønsket meg at Tjørhom drøftet problemstillingene knyttet til spørsmålet om hvor langt de kirkelige reformer han ser for seg skal gå i møte med moderniteten. Kirkelige reformer utformes og blir vurdert forskjellig, alt avhengig av hvilket teologisk ståsted vi identifiserer oss med. Tydeligst blir dette når en ser på den dype kløften som skiller nettopp Benedikt og Küng. Hvor langt er det for eksempel mulig å reformere paveembetet uten at det mister sin myndighet og autoritet som læreembete i kirken? Hva kan Den katolske kirke gi slipp på uten å miste sin konfesjonelle forankring og særpreg?

Mens de lutherske folkekirkene på mange måter har vært preget av en åpen økumenisk holdning parallelt med en nedtonet konfesjonell selvbevissthet, så har utviklingen i store deler av Den katolske kirke de siste 30 årene gått en annen vei. Den har vært preget av en form for bevisst rekonfesjonalisering som til dels har gjort den til eksponent for en motkulturell og konfronterende holdning i møte med Vestens økende sekularisering og endrede verdigrunnlag. Men dette fenomenet gjelder ikke Den katolske kirke alene. Også den evangelikale bevegelsen sammen med den pentekostalt inspirerte delen av kristendommen er for en stor grad motkulturell i sin tilnærming til mange rådende samfunnsmessige utviklingstrekk.

Jeg nevner ikke dette for å kimse av de utfordringene Tjørhom reiser, men for å illustrere kompleksiteten Den katolske kirke står overfor som verdenskirke. Konteksten, ikke minst den geografiske og sosiale, avgjør hva som er primære og sekundære problemstillinger og utfordringer for kirken. Jeg undres på om nettopp ikke forståelsen av det moderne også til en viss grad er kontekstuelt betinget og derfor arter seg forskjellig i en nordeuropeisk kontekst til forskjell fra en asiatisk, latinamerikansk eller afrikansk. Åpenbart er ikke svaret på disse utfordringene mer sentralisme i Den katolske kirke, men nettopp vilje til at biskopene i de regionale og nasjonale bispekonferansene blir betrodd større myndighet i spørsmål som umulig kan få det samme svar i Oslo som i Manila.

Philip Jenkins skriver i boken The next Christendom at «til tross for all sin rikdom og aktivisme, er den numeriske styrken til den nederlandske kirken liten … det er omtrent like mange katolikker i hele Nederland som i sentrum av Manila». Den katolske kirken i Nederland har vært i front for en liberal katolisisme, men har likevel ikke kunnet demme opp for en jevn tilbakegang i årene etter konsilet. Reformvilje og reformiver resulterer ikke nødvendigvis i økt oppslutning for kirken. Marginaliseringen synes å fortsette med uforminsket styrke tross reformer.

Spørsmålene om kirkelige reformer er brennbare og har ikke sjeldent ledet til opphetet debatt. Den katolske kirke er intet unntak, ikke minst i Vesten. Under Pave Frans er den blitt mer synlig også i hierarkiet. Debattene knyttet til den ekstra-ordinære synoden om familien sist høst illustrerer dette med all tydelighet. Pave Frans oppfordret deltakerne på synoden til «parrhesia» dvs. tydelig tale, - uten frykt for sanksjoner fra ham eller Vatikanet. Noen mener å merke en ny vår under Pave Frans, nå er det lov å tale fritt igjen, uten frykt for å bli møtt av sanksjoner og anklager om illojalitet.

Under Johannes Paul II og Benedikt XVI måtte prester og biskoper som hadde forhåpninger om kirkelig avansement vær så god å holde seg så tett som mulig opp til det som var rådende teologi. Det hersket en indrekirkelig «fred» båret oppe av frykt for å komme på kant med Roma. Resultatet er at Den katolske kirke i mange henseende fortsatt lider under mangel av et reelt samtaleklima. I en kirke hvor man ikke snakker med hverandre, men om hverandre, er resultatet gitt: skyttergraver og polarisering. Eksistensen av to fløyer som i stor grad fremstår selvtilfredse og selvrefererende, uten evne og vilje til å komme hverandre i møte, gagner ingen i det lange løp, aller minst kirken selv.

En del av emnene Tjørhom behandler vekker en stor grad av ubehag hos meg, ikke minst når han kommer inn på kirkens forhold til jødene og høyrekreftene i Europa før konsilet. Men særlig håndteringen av overgrepsskandalene etter hvert som de begynte å bli kjent for allmenheten er svært trist lesning.

Det likevel viktigste med Tjørhoms bok ligger i det faktum at han etterlyser samtale blant norske katolikker om sentrale spørsmål: samliv og seksualitet, lekfolkets stilling og medvirkning, kvinnenes manglende posisjon, forholdet mellom Roma og de regionale og nasjonale bispekonferansene, fraværet av strukturer som gjør det mulig å stille biskopene til ansvar for hvordan de leder sine bispedømmer administrativt og økonomisk.

Under en konferanse i Roma ganske nylig om kirkens fornyelse i en sekulær tidsalder sa den katolske filosofen Charles Taylor at forutsetningene for dialog i Den katolske kirke må bygge på forståelsen av at vi alle sammen har del i det samme sakramentale fellesskapet og oppfører oss i overenstemmelse med det. Mye av stoffet Tjørhom viser til er eksempler på det motsatte, nemlig en katolisisme med et umenneskelig ansikt. Men om reformer alene, makter å gi kirken et mer menneskelig ansikt er jeg ikke sikker på.

Også jeg ser behovet for reformer, både i Roma og Oslo, men jeg vil forsøke å ikke la mitt liv i og med kirken stå og falle med hvor mange av dem som gjennomføres. I et brev i 1958 skrev den amerikanske forfatteren Flannery O’Connor at venninnen hennes kanskje hadde et for optimistisk syn på hva kirken egentlig var i stand til av fornyelse. Grunnen, mente hun, var at venninnen undervurderte syndens realitet i kirkens liv.

Tjørhom prøver å bevare håpet om at konsilet - Det annet vatikankonsil - igjen skal få den plassen det må ha i Den katolske kirkes liv. At det er nødvendig for at kirken skal revitaliseres og våge møtet med verden er det ingen tvil om, heller ikke hos meg.

Ola Tjørhoms bok kan være et godt utgangspunkt for en sannere og mer oppriktig samtale om hva det vil si å være katolikk i dagens Norge nesten 50 år etter at Det annet Vatikankonsil ble avsluttet. For den samtalen må Den katolske kirke våge. Og når den kommer, er jeg overbevist om at mange vil følge med i spenning, både i og utenfor kirken. Hvem vet, kanskje også Knut Olav Åmås i Fritt Ord melder sin interesse?

Gå til innlegget

En kirke som forskanser seg

Publisert over 4 år siden

Den katolske kirkes håndtering av medlemsregistreringen har ført meg ut i en eksistensiell troskrise.

Avstandsforelskelse blir sjelden til forvandlet moden kjærlighet. Den næres av idealiserte bilder, forestillinger som skyr virkelighetens korrigeringer og helst smetter unna erfaringer av levd liv og tilkjempede idealer.

En septemberdag i 2013 var det for min del slutt på avstandsforelskelsen til Den katolske kirke. Da trådte jeg inn i dens fulle fellesskap. Visst kjente jeg til kirkens mangefasetterte historie, jeg var fortrolig med dens fall, dens synder og de forhold den kom til kort. I alle fall trodde jeg det.

Gjennom mange år var jeg tiltrukket av Den katolske kirke. Den stod for noe, den var et tydelig på områder hvor Den norske kirke fremstod som stillfarende og tilbakeholden. Den kunne skilte med en konfesjonell selvbevissthet som gikk mange hakk utenpå det de fleste andre kristne trossamfunn i Norge kunne vise til. Skjønnheten i messen, tradisjonen og kontinuiteten bakover i historien, den hierarkiske forståelsen av kirken, alt dette virket forlokkende.

Like dypt. Det har nok noe med min personlighet å gjøre. Men jeg kan ikke nekte for at Den katolske kirkes håndtering av medlemsregistreringen har ført meg ut i en eksistensiell troskrise. På mange vis stikker den minst like dypt som – eller enda dypere enn – det jeg kjente på som prest i Den norske kirke.

Fra å være aktiv i lokalmenigheten og hente inspirasjon og glede over å gå til messe og få del i fylden av et sakramentalt liv, kjenner jeg nå på en enda større grad av apati og oppgitthet enn jeg har gjort noen gang før i mitt kristne liv. Det oppleves som om jeg er i ferd med å skli sakte bort fra det som var viktig for meg.

På et visst tidspunkt hadde jeg stor tiltro til at biskop Eidsvig i medlemsregistreringssaken skulle være i stand til å vise et lederskap som kunne ha gitt saken en annen retning enn den har fått. Et par dager før februar-razziaen i Akersveien 5 i Oslo skrev jeg følgende i et innlegg som skulle ha stått i St Olav tidsskrift, men av forskjellige årsaker aldri kom på trykk: «Jeg tror at både Den katolske kirke i Norge og biskopen kan komme gjennom denne krisen. Kirken som en fornyet kirke og han som en fornyet leder, en leder med en dyrekjøpt erfaring av hva det betyr å stå på nullpunktet. For det er på nullpunktet alt kristent lederskap starter. Ledere som formes av sine nederlag, mer enn sine oppturer, kan bli til en velsignelse.»

Ser klarere. Som prest i Den norske kirke kunne jeg ofte være oppgitt av hvor liten myndighet biskopene hadde og hvor forsiktige og tilbakeholdende de kunne være i utøvelsen av tjenesten. Da var det lett å bli fasinert av Den katolske kirkes forståelse av biskopene som apostlenes etterfølgere, vektleggingen av kirkens hierarkiske struktur sammen med betoningen av at kirken ikke kan være noe demokrati.

Selv var jeg en prest som ikke sjelden benyttet meg av friheten til å være kritisk til forholdene i Den norske kirke. Nå ser jeg klarere at om Den norske kirke kan sies å være opptatt av konsensus, synes Den katolske kirke i Norge i enda større grad å være gjennomsyret av en lojalitetsforståelse som legger lokk på de fleste debatter.

Kritikk av Vatikanet slipper man alltids unna med. Men åpen kritikk av biskopens administrative ledelse av bispedømmet er det knapt mulig å finne. Det finnes noen av lekfolk, ordenssøstre og prester. Men tausheten sier noe om at katolikker flest ikke våger eller makter å gi offentlig uttrykk for hva de mener. I tillegg til lojaliteten mot biskopen kan dette skyldes at de fleste fortsatt mangler korrekt og etterrettelig informasjon.

Beleiret. Nå synes det som om strategien fra biskopen og bispedømmet er en form for indrekirkelig forskansning. Det er som om kirken ser på seg selv som beleiret av en fiendtlig virkelighet som er ute etter å skade den. Da forventes det at rekkene sluttes.

Er dette prisen jeg betaler for å være katolikk? Jeg var i min naivitet ikke forberedt på det. Men medlemsregistersaken er for meg blitt en påminnelse om at mangt ofte viser seg å se annerledes ut på nært hold enn hva det gjør på avstand. Om jeg kommer dit at jeg på ny ser skjønnheten i kirken og ikke bare det vansirede vet jeg ikke. Enn så lenge prøver jeg å holde fast i håpet.

Gå til innlegget

Pave Frans og barmhjertigheten

Publisert nesten 5 år siden

To år med Pave Frans er historie. I løpet av disse årene er det særlig et tema som er i ferd med å utkrystallisere seg: barmhjertighet.

For Pave Frans nærer et håp om at Kirken i et og alt skal være barmhjertighetens arnested. Mange kommentatorer har pekt på prekenen paven holdt under messen for de nye kardinalene i Peterskirken 15. februar i år som en programerklæring. Sammen med skrivet Evangeliets Glede fra november 2013 gir prekenen en tydelig beskjed om retningen han ønsker å gi Kirken.

Pave Frans trekker denne grenselinjen opp langs to «fronter», internt i Kirken, og i møte med verden. «Teologien er uttrykket til en Kirke som ser på selv som et “feltsykehus”, som lever ut sitt oppdrag med å formidle frelse og helbredelse i verden. Barmhjertighet er ikke bare en pastoral holdning, men er selve innholdet i Jesu Evangelium … Uten barmhjertighet mister vår teologi sin rett, vår pastorale omsorg står i fare for å bli redusert til byråkratisk smålighet eller ideologi som selv ønsker å temme mysteriet», skrev han nylig i et brev til det katolske universitetet i Argentina.

For Pave Frans er ikke Kirken en festning eller getto, men et fellesskap som befinner seg ved en grense eller skjæringspunkt, nemlig der hvor Guds rike møter menneskenes og verdens nød. Der dette møtet finner sted kan vi oppleve at forskjellige tankemessige systemer støter sammen. Til tider kan tilstanden bli ganske uoversiktlig.

Tiden for at alt i Kirken er oversiktlig og forutsigbart er over. Barmhjertigheten lar seg ikke styre, den er på leting etter mennesker, situasjoner og forhold i verden. Barmhjertigheten er som en stormvind, et skjelv som får Kirken til å riste i sine grunnvoller. For enten er barmhjertigheten levd liv i møte med verdens nød eller så er den redusert til et fromt ord, en følelse, til noe Kirken og de kristne kontrollerer. Om barmhjertigheten kan temmes og settes i system ville den ikke lenger være barmhjertighet, men bli et vrengebilde av seg selv.

I prekenen den 15. februar sa han det slik: «Det eksisterer to former for logikk i vår tenkning og vår tro. Vi kan frykte for at vi mister de frelste og vi kan ønske at de fortapte skal bli frelst. Til og med i dag kan det skje at vi befinner oss i skjæringspunktet mellom disse to forskjellige måtene å tenke på. Lovens lærde som vil fjerne faren gjennom å kvitte seg med en syk person og Guds logikk som i sin barmhjertighet omfavner og tar imot vedkommende gjennom innlemmelse i fellesskapet, ved å vende onde til det gode, fordømmelse til frelse og utestengelse til forkynnelse».

Pave Frans er tydelig på hva slags lederskap han ønsker at kardinalene skal utøve i Kirken og sier dette til dem: «Sannelig, brødre, i møte med de marginalisertes evangelium er det vår troverdighet står på spill, blir oppdaget og åpenbares!». Evangeliet er for ham godt nytt til de marginaliserte, og det er der Kirkens troverdighet kommer til uttrykk og viser sitt sanne ansikt. Enten ved at den åpner seg opp for de marginaliserte eller ved at den kapsler seg inn i seg selv.

«Kjære nye kardinaler, mine brødre, la oss se på Jesus og vår Mor (Maria). Jeg ber dere innstendig om å tjene Kirken slik at kristne, oppbygget av vårt vitnesbyrd, ikke vil falle for fristelsen av å vende seg til Jesus uten å vende seg til de utstøtte, å ikke bli en lukket kaste, uten å være i berøring med en ekte kirkelighet», med de ordene avsluttet Pave Frans sin preken. Det er en utfordring store deler av Den katolske kirke ennå ikke har innsett omfanget av. Tar vi den, vil Kirken bli noe annet enn det den nå fremstår som også i Norge.

Pave Frans’ tale til de nye kardinalene under messen søndag 15. februar i St Peterskirken

«Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren …» Beveget av medfølelse rakte Jesus hånden ut, rørte ved ham og sa: «Jeg vil, bli ren!» (Mark 1,40-41). Jesu medfølelse! Den med-følelsen beveget ham mot et hvert menneske som var plaget! Jesus holder ikke igjen, isteden lar han seg involvere i menneskers plage og nød av den enkle grunn at han kjenner og ønsker å vise med-følelse, fordi han har et hjerte som ikke skammer seg over å vise medfølelse.

«Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter». (Mk 1,45). Dette betyr at Jesus ikke bare helbredet den spedalske, men selv tok på seg deres utestengelse slik som den var foreskrevet i Moseloven (3. Mos 13,1-2; 45—46). Jesus er ikke redd for å måtte ta del i andres lidelse, han betaler prisen for det fullt ut (Jf. Jes 53,4). 

Medfølelsen bringer Jesus til å handle konkret, han innlemmer på ny den marginaliserte i fellesskapet! Det er de tre nøkkelordene i fra dagens lesninger som Kirken lar oss møte: Jesu medfølelse i møte med utestengelse og hans vilje til å innlemme andre.

Utestengelse: I sine forskrifter om spedalskhet sier Moses at de skal bo for seg selv og holdes utenfor fellesskapet så lenge de er syke. Og han erklærer dem for “urene!” (Jf. 3. Mos 13,1-2; 45-46).   

Forestill dere hvor mye lidelse og skam de spedalske må ha følt fysisk, sosialt, psykisk og åndelig! De er ikke bare ofre for en sykdom, men de har følt på skyld for den og er blitt straffet for sine synder! I levende live er de som levende døde, som en som har blitt spyttet i ansiktet av sin far (4. Mos 12,14).

I tillegg vakte spedalske frykt, forakt og ubehag, de ble forlatt av sine familier, skydd av andre og drevet bort fra samfunnet. Faktisk forkaster samfunnet dem og tvinger dem til å leve adskilt fra de friske. De ekskluderes, i en så stor grad at dersom om et friskt menneske nærmet seg en spedalsk ville det bli hardt straffet og selv bli behandlet som en spedalsk.

Sant nok, så var hensikten med forskriftene å «beskytte de friske», «beskytte de rettferdige.» Og for å beskytte dem mot enhver risiko måtte «faren» utryddes gjennom at den syke ble behandlet ubarmhjertig. Slik som øverstepresten Kaifas sa det: «det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne» (Joh 11,50).

Innlemme: Jesus skaker og uroer en mentalitet bygd på frykt, sneversynthet og forutinntatthet. Han avskaffer ikke Moseloven, men oppfyller den (Jf. Matt 5,17). Han gjør det blant annet gjennom å slå fast at loven om hevn ikke fører til noe, men er skadelig, at Gud ikke blidgjøres ved en overholdelse av sabbaten som forakter eller fordømmer et menneske. Eller når han i møte med kvinnen som har brutt ekteskapet nekter å fordømme henne, men redder henne fra den blinde ærgjerrigheten til dem som i sin mangel på barmhjertighet ville steine henne til døde ut fra troen på at de fulgte Moseloven (Jf. Joh 8,3-11). Også i Bergprekenen (Jf. Matt 5) vender Jesus på vår samvittighet i det han åpner opp nye horisonter for menneskeheten og åpenbarer Guds «logikk». Kjærlighetens logikk, som ikke bygger på angst, men frihet, en sunn ærgjerrighet og Guds frelsende vilje. For «Gud, vår frelser, … vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,3-4). «For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer» (Jf. Matt 12,7; Hos 6,6).

Jesus, den nye Moses, ville helbrede den spedalske. Han ønsket å røre ved ham og innlemme ham i fellesskapet uten å la seg begrense av fordommer eller konformitet i møte med de herskende tanker eller frykt for å bli smittet.

Umiddelbart besvarer Jesus den spedalskes bønn, uten å undersøke situasjonen som har oppstått inngående og avveie mulige følger! Mer enn noe annet handler det for Jesus om å nå ut til dem som befinner seg langt unna, helbrede de sykes sår og innlemme alle i Guds familie! For mange er det skandaløst! 

Jesus lar seg ikke skremme av denne typen forargelser. Han tenker ikke de som er innesluttet i seg selv og til og med lar seg opprøre av en helbredelse, som tar anstøt enhver form for åpenhet, av enhver handling som går på utsiden av deres mentale og åndelige skjema, av ethvert kjærtegn eller tegn på ømhet som ikke passer inn i deres vanlige tenkning og åndelige renhet. Han ønsket å innlemme de utstøtte, å frelse de som befinner seg på utsiden (Jf. Joh 10).   

Det eksisterer to former for logikk i vår tenkning og vår tro. Vi kan frykte for at vi mister de frelste og vi kan ønske at de fortapte skal bli frelst. Til og med i dag kan det skje at vi befinner oss i skjæringspunktet mellom disse to forskjellige måtene å tenke på. Lovens lærde som vil fjerne faren gjennom å kvitte seg med en syk person og Guds logikk som i sin barmhjertighet omfavner og tar imot vedkommende gjennom innlemmelse i fellesskapet, ved å vende onde til det gode, fordømmelse til frelse og utestengelse til forkynnelse.

Disse to måtene å tenke på er nærværende gjennom Kirkens historie, utstøtelse og innlemmelse. Den hellige Paulus fulgte Herrens oppfordring om å bringe Evangeliets budskap til verdens ender (Jf. Matt 28,19) og forårsaket skandale. Han møtte på kraftig motstand og sterkt fiendskap, særlig fra dem som krevde ubetinget lydighet til Moseloven også for hedninger som hadde omvendt seg. Den hellige Peter ble også utsatt for bitter kritikk av sine egne da han tok inn hos den romerske offiseren Kornelius (Jf. Apg 10).

Kirkens vei har siden konsilet i Jerusalem alltid vært Jesu vei, barmhjertighetens og gjeninnlemmelsens vei. Det betyr ikke å undervurdere farene eller å slippe ulvene innenfor folden, men å ta imot den angrende og fortapte sønn. Å helbrede syndens sår med mot og besluttsomhet, brette opp skjorteermene og ikke bli stående passivt på siden for å betrakte verdens lidelse. Kirkens vei er ikke å fordømme noen for evig, men å øse ut Guds barmhjertighet over alle dem som ber om den med et oppriktig hjerte. Kirkens vei er nettopp å forlate tryggheten innenfor murene for å gå ut å lete etter dem som er langt unna, særlig dem som befinner seg i «livets utkant». Det betyr å tenke slik som Gud gjør, å følge etter Mesteren som sa: ««Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5,31-32).

Gjennom å helbrede den spedalske så skader ikke Jesus de friske. Snarere, så befrir han dem for frykt. Han utsetter dem ikke for fare, men gir dem en bror. Han viser ikke forakt for loven, men verdsetter dem som Gud har gitt loven, menneskene. I virkeligheten befrir Jesus de friske fra «den eldre brorens» fristelse (Jf. Luk 15,11-32), byrden av misunnelse og sutringen fra arbeiderne «som har båret dagens byrde og hete» (Matt 20,1-16).

Med andre ord kan så kan ikke kjærligheten være nøytral, uberørt, likegyldig, lunken eller upartisk! Kjærlighet er smittende, den begeistrer, den tar sjanser og involverer seg! Sann kjærlighet er alltid ufortjent, betingelsesløs og vederlagsfri! (Jf. 1 Kor 13). Kjærligheten er kreativ, derfor er det om å gjøre å finne de rette ordene for å komme i kontakt med alle dem som regnes som uhelbredelige og derfor ikke skal berøres. Å finne de rette ordene … Berøring er språket for ekte kommunikasjon, det samme inntagende språket som formidlet helbredelse til den spedalske. Hvor mange helbredelser kunne ikke vi utføre hvis vi lærte oss det samme berøringens språk! Den utstøtte ble med en gang han var helbredet et vitne om Guds kjærlighet. Evangeliet forteller oss at «mannen gikk av sted og gav seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt» (Mark 1,45).

Kjære nye kardinaler, dette er logikken Jesus bruker, det er hans tanke, og dette er Kirkens vei. Ikke bare å ønske velkommen og innlemme med evangeliets djervhet alle dem som banker på vår dør, men å gå ut og lete, uten frykt og fordommer etter alle dem som er langt unna, for fritt å dele med dem det vi selv har mottatt. «Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde» (1 Joh 2,6). En fullstendig åpenhet i det å tjene andre er vårt kjennetegn, det alene er grunnen til vår ære!

Tenk nøye over disse dagene etter at dere har blitt kardinaler, at vi har bedt Maria, Kirkens Mor, gå i forbønn for oss. Hun som selv opplevde å bli marginalisert som en følge av sladder (Jf. Joh 8,41) og eksil (Matt 2,21-23). Ved hennes forbønn kan vi bli i stand til å være Guds trofaste tjenere. Må hun, vår Mor, lære oss ikke å være redde for å ta imot de utstøtte med ømhet, og å vise ømhet. Hvor ofte frykter vi ikke ømheten! Må Maria lære oss ikke å være redd for å vise ømhet og medfølelse. Må hun ikle oss tålmodighet i det vi søker å slå følge med dem på deres ferd, uten å søke godene som følger med det å lykkes I verden. Må hun vise oss Jesus og hjelpe oss med å vandre i hans fotspor.

Kjære nye kardinaler, mine brødre, la oss se på Jesus og vår Mor. Jeg ber dere innstendig om å tjene Kirken slik at kristne, oppbygget av vårt vitnesbyrd, ikke vil falle for fristelsen av å vende seg til Jesus uten å vende seg til de utstøtte, å ikke bli en lukket kaste, uten å være i berøring med en ekte kirkelighet.

Jeg formaner dere om å tjene den korsfestede Jesus i et hvert menneske som er utestengt, uavhengig av hvilken grunn. Å se Herren i et hvert ekskludert menneske som sulter, tørst, er nakent, å se Herren nærværende hos dem som har mistet sin tro eller er kommet på avstand av den, eller sier om seg selv at de er ateister. Se Herren som fengslet, syk, arbeidsløs, forfulgt, se Herren i den som regnes som spedalsk på kropp eller sjel, som opplever diskriminering! Vi vil ikke finne Herren om vi ikke i sannhet tar imot den marginaliserte! Må vi alltid bære med oss bildet av den hellige Frans, som ikke var redd for å omfavne den spedalske og ta imot enhver som opplevde å være utestengt. Sannelig, brødre, i møte med de marginalisertes evangelium er det vår troverdighet står på spill, blir oppdaget og åpenbares!

Gå til innlegget

Avkledd troverdighet

Publisert nesten 5 år siden

Da politiet gikk over dørstokken til Oslo katolske bispedømmes (OKB) lokaler torsdag 26. februar ble Den katolske kirke i Norge avkledd den siste rest av troverdighet i medlemsregistersaken.

Et foreløpig høydepunkt ble nådd i det bispedømme, biskop og økonomisjef ble siktet for bedrageri av 50 millioner kroner.

Kontrast. Det er vanskelig å ikke registrere kontrasten mellom det som har skjedd i Oslo katolske bispedømme og de siste års endringer i Vatikanet når det dreier seg om åpenhet og troverdighet i økonomiske spørsmål. Både pave Benedikt og pave Frans innså at det måtte gjøres en formidabel opprydning dersom kirken sentralt etter hvert skulle klare å vinne tillit på dette området. Så bekreftet da også pave Frans den første uken i mars at de økonomiske reformene skal fortsette med uforminsket styrke.

Uavhengig av de etterforskningsmessige prosesser som nå er satt i gang, er det flere utfordringer som venter Den katolske kirke. For det første, å tale sant om det som har skjedd. Og for det andre, å legge bort trangen til å la en syndebukkmentalitet råde grunnen.

Syndebukker. Både biskopen og økonomisjefen og de som på forskjellig vis har varslet om uregelmessighetene opplever ganske sikkert i varierende grad å bli gjort til syndebukker for den situasjonen kirken nå befinner seg i. Det er denne dobbeltheten som gjør saken kompleks. Uansett hva som skjer videre tilhører de den samme kirken, næres av det samme brød og drikker av den samme kalk. Ja, de hører sammen som lemmer på den samme kroppen.

Kirken, kan i møte med fall og mislykkethet, bære i seg kimen til det som kan bli et fornyet fellesskap. Et fellesskap forvandlet av tilgivelse, nåde og barmhjertighet. Situasjonen som har oppstått i tilknytning til medlemsregistreringen dreier seg om langt mer enn penger. Den påvirker menneskers liv og hverdag. En liten gruppe aktører og deres nærmeste nettverk er særlig berørt. De to bedragerisiktede og de interne varslerne er alle tilknyttet OKBs administrasjon. I tillegg har en av bispedømmets egne ansatte, ifølge Dagbladet, også anmeldt bispedømmet.

Kirken tror at Jesus Kristus gjennom sin død på korset en gang for alle har avskaffet behovet for en syndebukk og dermed også den mentaliteten som ser på mennesker som potensielle syndebukker som må bære sin fortjente straff. Men om sannheten ikke lenger krever en syndebukk, så forutsettes det i enda større grad enn det som nå synes å være tilfelle, en vilje til selvransakelse og oppgjør.

Sunnere. Det springende punkt i tiden som kommer blir om OKB under biskopens ledelse blir i stand til å arbeide med å utvikle en sunnere organisasjonskultur og selvforståelse enn den som gav grobunn for medlemsregistersaken. Om det da er riktig å holde tilbake de foreliggende resultatene av den interne kirkelige undersøkelsen, er jeg usikker på. At rapporten ikke gjøres kjent nå begrunnes med hensynet til den videre politietterforskningen. Dersom politiet ser det slik, er det selvsagt riktig å holde den tilbake. Men hvis de ikke anser en offentliggjøring for problematisk, bør hovedtrekkene i granskningen gjøres kjent, det kan bidra til å styrke tilliten til at bispedømmet har innsett alvoret i saken.

Finnes det tegn som tyder på at sannheten er frigjørende når Den katolske kirke i tiden som kommer skal forsøke å finne en vei videre i kjølvannet av medlemsregistersaken? Det er grunn til å spørre, for antakelig vil sannheten på kort sikt kunne ødelegge mer for kirken enn den vil bidra til å bygge opp.

Men det er ikke et godt tegn at videre kommunikasjon og dialog nå synes å skje gjennom advokater og kommunikasjonsrådgivere (Geelmuyden Kiese). Har kirken også mistet troen på evangeliet og det den selv er i stand til å formidle? Kanskje sannheten er at den ikke har noe mer å si til sine medlemmer eller samfunnet om situasjonen som den nå befinner seg i.

Tydelig ledelse. Kirken er bærer av evangeliet og forkynner at Guds rike er kommet - lar det seg ane i noe av det som bispedømmet nå foretar seg? Hvilke svar gir kirken som kirke på den situasjonen som er oppstått, hvordan forstår den sin egen situasjon? En rekke pastorale og teologiske utfordringer venter. De kan ikke besvares med fortsatt taushet, det kirken trenger nå er de små skritts tydelige ledelse som viser at det finnes en retning ut av det uføret man nå befinner seg i.

Fastetiden handler om å følge Jesus mot Jerusalem. Alle Den katolske kirkes medlemmer oppfordres til å prøve seg selv, se sitt eget liv i lys av evangeliet, delta i korsveien, å gå til skrifte. For kirken er fastetiden en mulighet til å erfare at sannheten frigjør også i medlemsregistersaken.

Jeg tilhører en kirke som påskenatt «lovsynger og priser» synden som felix culpa, en lykkebringende skyld: «Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!». Det kreves mot for å tenke slik om synden. Det er ikke lett disse dagene å tro at det som har skjedd i medlemsregistersaken kan vendes til det gode. Men om kirken på toppen av det hele mister håpet om at synden kan vendes til noe godt hjelper det ikke med et korrekt antall registrerte katolikker i Norge, da kan det aller meste vise seg å være tapt for lang tid fremover.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere