Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Vesten er i ferd med å gå over i en etter-kristen fase - kristendommen er i ferd med å miste sin framskutte posisjon.

Den er i ferd med å bli skjøvet ut i ytterkanten av samfunnet og kulturen. Hva gjør dette med kirkens selvforståelse?

LES OGSÅ: En kirke i skyggen av Konstantin

Vi er i ferd med å gjennomgå et kulturskifte. Modernismen og opplysningsfilosofien er i ferd med å gi slipp på sitt hegemoni. Kulturen er i ferd med å fragmenteres, samfunnet likeså. Vesten er i ferd med å gå over i en etter-kristen fase som kjennetegnes ved at kristendommen er i ferd med å miste sin framskutte posisjon. Den er i ferd med å bli skjøvet ut i ytterkanten av samfunnet og kulturen.

Vel vitende om det et slikt standpunkt vil provosere noen, vil jeg likevel med styrke hevde at en slik erkjennelse kan vekke oss til nytt liv og gi nytt håp. Et slikt perspektiv kan i siste instans føre til en vitalisering av kirkene og en kristen spiritualitet.

Den avdøde sør-afrikanske missiologen David Bosch beskrev utfordringen for de kristne i Vesten på denne måten: “Slik som jeg ser det vil den vanskeligste leksen å lære for en kirke som vil utføre misjonsoppdraget å bli det den opprinnelig var og alltid egentlig skulle ha vært, en kirke uten privilegier, en katakombenes kirke, og ikke en kirke som finnes på steder for de berømte, rike og mektige… Siden keiser Konstantins seier over Maxentius ved den milviske bro den 28. oktober 312 e. Kr. har kirken i Vesten alltid kompromisset i møte med makt og privilegium i en eller annen form. Og til denne dag har den ikke blitt frigjort fra den skyld den har pådratt seg i møte med privilegiene. Det ville selvsagt være masokistisk av kirken i vesten å be om å bli forfulgt, men det ville være troskap mot Evangeliet om den ba om å bli en kirke som utførte oppdraget sitt i en tjeners skikkelse. Slik kan den handle i solidaritet med sine forfulgte og lidende søstre og brødre andre steder”.

Jeg tror kristne i Vesten har et stort stykke arbeid å gjøre nettopp her, hva betyr det for oss å gå fra en majoritets- til minoritetsposisjon?  Tross alle tegn på kirkens og kristendommens framskutte posisjon vil jeg fastholde at numerisk oppslutning er en ting, mens den reelle oppslutningen er en annen. De facto er kristendommens posisjon marginal og som regel har den vært det gjennom kristendommens to tusenårige historie. Denne tilnærmingen har også briten Kenneth Leech som neppe kan beskyldes for å være verken sekterisk eller konservativ i sin teologi eller sitt samfunnssyn. For ham er det en forutsetning at teologien blir til i ytterkantene, hva enten det er i kirke eller samfunn.

Med Bosch må vi våge å spørre oss hva betyr det å være en kirke uten privilegier, en katakombenes kirke? Hele vår måte å tenke på preges fortsatt av at vi har vært kirke innenfor det som kan kalles for et kristianisert samfunn (engelskmennene bruker uttrykket “Christendom” for dette, på norsk har vi vel ikke noe tilsvarende uttrykk).

Våre handlingsmønstre, kirkelige strukturer, talemåter og forventninger sier mye om at vi fortsatt ikke er kommet til rette med tapet av kirkelig makt, status, velstand og samfunnsmessig betydning. Det er lite sannsynlig at de privilegiene som kirken har nytt i det kristianiserte vestlige samfunnet vil kunne bestå i uoverskuelig framtid. Et spørsmål som har streifet meg er om ikke alle de forskjellige tradisjonene innenfor kirken bærer på en slags “gullalderdrøm” - en forestilling om tid da alt var så mye bedre enn det er nå, eller at alt en gang skal bli så mye bedre enn det er nå!

Det kan skje under dekke av en forherligelse av “folkekirkeligheten” eller forventningen om “den store vekkelsen som skal komme”. Eller en kan høre paven snakke om “re-evangeliseringen av Europa”.Kort sagt, så virker det som om nesten alle fromhetsretninger og teologiske grupperinger innenfor kirken i Norge har sin egen måte å agere og reflektere på i møte med det faktum at kristendommen er i ferd med marginaliseres. Spørsmålet er om vi i det hele klarer å finne fram til en spiritualitet som kan hjelpe oss å gå fra sentrum til ytterkantene av samfunnet? Fra det gjennomgående kristianiserte samfunn til det pluralistiske og flerkulturelle?

Den asiatiske teologen Vinoth Ramachandra (anglikaner fra Sri Lanka) uttrykker seg slik når han omtaler disippelskapets vei i dagens verden: “Fellesskapet av Jesu disipler, de som går i sin Herres fotspor, må være forberedt på å bli begravd, begravd i en verden av ondskap, fattigdom, dobbeltmoral, vold, håpløshet… den samme verden korsfestet deres Herre. Den kirke som søker sikkerhet, prestisje og verdslig makt er ikke lenger den korsfestede Jesu kirke”.

Institusjonelt sett er kirken fortsatt intimt knyttet opp til forståelsen og ideen om et kristent samfunn, denne tilknytningen er på mange måter egnet til å hemme både kreativitet og radikalitet. Kirken skulle mer enn noe annet være et fellesskap som bevisst gjør “gudsrike arbeid” og sentralt i dette arbeidet burde Jesu ord om at: “Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike” stå.

På vei inn i det tredjeårtusen er det avgjørende at kirken i Vesten våger å stille seg selv en del grunnleggende spørsmål, også de den selv ikke har svar på. Alt sammen handler om å finne nye måter å være kirke på. Om å bli til en kirke som bryter opp fra privilegiene og som våger å ferdes i ytterkantene av samfunnet. En slik måte å være kirke på vil kreve mindre institusjonell støtte (hvis den i det hele tatt kan regne med det), være mindre storslagen og koste mindre å opprettholde. Mange av spørsmålene jeg har stilt utfordrer ekklesiologien (læren om kirken) vår på fundamentale områder. Ikke minst gjelder dette hele spørsmålet om vår nåværende måte å tenke og å være kirke på i vesten. Vi har arvet en modell som er tuftet på den konstantinske visjon for det å være kirke . Nå slår denne visjonen for alvor sprekker, kristendommen er i ferd med å marginaliseres. Alan Kreider sier det slik: “Erfaringen min sier meg at de fleste mennesker i dag ikke ser på kristne som forkjempere for noe nytt og spennende, men mer som forsvarere av gamle synspunkter som har vært prøvd ut og ikke viste seg å fungere”.

Dette sammenbruddet utfordrer vår spiritualitet på nærsagt alle områder. Kulturelt sett er vi fortsatt vant til å se på suksess som noe flott, vi forblindes av den, også på det kristne området. Er det derfor Willow Creek virker så dragende på oss, er det derfor mange kristne drømmer om voksende menigheter? Men ofte virker det som om Gud ofte virker i ytterkantene, på usannsynlige plasser, i fellesskap som synes å mangle både makt og innflytelse.

Slik var det for de kristne som levde før det konstantinske vendepunktet. Det er  heller ikke til å komme fra at disse tidlige kristne stiller oss noen utfordrende spørsmål: “På arbeid eller hjemme… kjenner dine naboer deg? Er du kjent som medlem av en superstitio, et avvik i forhold til de normene som er sosialt akseptable? Er du annerledes på grunn av Jesus, hvis lære og vei gir deg perspektiver og måter å leve på som er nye? Og hva med menigheten? Hvordan fungerer den i sin væremåte og tilbedelse, som et sted hvor den blir til et fellesskap preget av fred og frihet som vitner om evangeliets sannhet? Er ritene sterke og levende og setter de mennesker i stand til å møte utfordringene i sammenhengene de hører til? Hvordan vurderes gudstjenesten, først og fremst i forhold til hvordan mennesker føler seg under den, eller i forhold til graden den er med på å prege den enkelte og menigheten som fellesskap slik at de blir mer lik Jesus Kristus?”

Gå til innlegget

Utøya i keiser Konstantins skygge

Publisert nesten 8 år siden

Keiseren ble sett på som et verktøy for Gud, det fremste redskapet for å bygge og trygge en kristen stat med verdslig makt. Fortsatt blomstrer politisk tankegods som drømmer om det kristne Europa som en gang «var».

28. oktober år 312 kjempet keiser Konstantin for sin framtid. Hans rival Maxentius gjorde også krav på keisertronen i det romerske riket. Det avgjørende slaget stod ved den milviske bro utenfor Roma - Konstantin seiret. Fortsatt preger seieren og tolkningen av den oppfatningen vår av hva som er grunnlaget for en kristen stat og hvilke midler den kan bruke for å trygge sin eksistens.

Derfor er det verd å reflektere over at vendepunktet som fant sted år 312 fortsatt preger oppfatningen vår av hva som er grunnlaget for en kristen stat og hvilke midler den kan tillate seg å bruke for å trygge sin eksistens. Jeg mener det er gode grunner for å hevde at Vest-Europa fortsatt befinner seg i det som kan kalles Konstantins skygge.

Keiser Konstantins biograf og biskop, Eusebius av Cesarea (ca 260-340) satte begivenhetene som ledet til seieren inn i en ny tolkningsramme og skapte grunnlaget for en politisk teologi og kristen historieforståelse som gjorde kristendommen til fundament og orienteringspunkt for forholdet mellom stat og kirke. Keiseren ble sett på som et verktøy for Gud, det fremste redskapet for å bygge og trygge en kristen stat med verdslig makt. 1700 år har gått siden seieren ved den milviske bro, men fortsatt kaster keiser Konstantin skygge.

Biskopen hevdet at seieren skyltes inngripen av Kristus selv i form av et syn - et kors som lyste på himmelen, fulgt av ordene ”ved dette tegn skal du seire”. I en drøm skal Kristus dessuten ha gitt Konstantin beskjed om å male det som siden ble kirkens Kristus-monogram (to greske bokstaver ’chi’ og ’ro’ som utgjør de to første bokstavene i Kristus skrevet på gresk) på hærens standarter. Gjennom denne ”guddommelige” årsaksrekken ”døpes” hæren, dermed blir dens bruk av makt legitimert og sanksjonert, ikke bare av keiser og biskop, men i siste instans av Kristus selv.

I Konstantins skygge trives og blomstrer politisk tankegods og tenkning som har en ting til felles, nemlig drømmen om det kristne Europa som en gang ”var”. Spørsmålet er om en slik monolittisk kristen enhetskultur noen gang har eksistert. Ikke desto mindre er drømmen fortsatt levende. For visse krefter i dagens Europa er den et mytisk referansepunkt for hva som skal forsvares og hvilke verdier som står på spill i møte med en multikulturell virkelighet. Hendelsene 22. juli og den pågående rettsaken mot Anders Behring Breivik viser at i dette halvmørke trives mye av den antiislamske retorikken svært godt sammen med angsten for en flerkulturell virkelighet og et pluralistisk samfunn.

Det største paradokset er, slik jeg ser det, at en kristen enhetskultur dypest sett aldri har eksistert som annet enn en drømmeaktig og fiktiv størrelse. Likevel fungerer en slik tilbakeskuen for noen krefter i dagens Europa som et mytisk referansepunkt for hva som skal forsvares og hvilke verdier som står på spill i møte med en multikulturell virkelighet.

Før år 312 hadde de kristne sett på keiseren og keiserriket med en dyp ambivalens. De fleste kristne gav ikke sitt bidrag til den stabiliteten som det romerske riket så sårt trengte og forventet av sine borgere og undersotter. Den tidligste kristne bekjennelsen ”Jesus er Herre” – var politisk sett tvilsom. Den ble av mange oppfattet som en religiøs fundert avvisning av keiserens guddommelighet og hans politiske rolle. En kristen kan ikke tjene to Herrer, hevdet de fleste kristne. Alle borgere innenfor det romerske riket, med unntak av jødene, var forpliktet til å brenne røkelse for keiserens bilde – rikets Herre. Mange kristne nektet. De hadde bare en Herre, Kristus selv. Dessuten nektet de å gjøre tjeneste i keiserens hær, fordi det å følge Kristus etter innebar å ikke gripe til våpen, ikke gjengjelde vold med vold. Dette var en uoppgivelig tanke, begrunnet i Bergprekenen og Jesu liv og død. Først år 170 e. Kr. finner vi sporadiske vitnesbyrd om kristne soldater, men i hovedsak dreier dette seg om menn som er blitt kristne etter at de vervet seg til tjeneste i keiserens hær. Men de måtte uansett motsette seg en hver ordre om å drepe. Menn som gikk til katekese (undervisning i den kristne tro) måtte avstå fra senere tjeneste i keiserens hær, å verve seg til tjeneste var det samme som å oppgi troen. De som likevel gjorde det, ble nektet adgang til det kristne fellesskapet ”for gjennom sin adferd viste de forakt for Gud” sier en samtidig kilde.

Den kristne teologen Origenes (185-253) skriver: ”Vi kristne griper ikke lenger til sverd mot nasjoner, heller ikke øver vi oss lenger på krig, for vi har blitt fredens barn for Jesu skyld, som er vår leder”.

Men i løpet av noen tiår etter 312 endret ting seg, motstanden mot militærtjenesten og bruken av vold erstattes langsomt av Augustins (354-430) lære om rettferdig krig. Til sist råder tausheten om det som tidligere hadde vært sett på Kristi vei, forsakelsen av vold og bruk av makt. Det som det før ble tolket som forakt for Gud hadde blitt til en hellig plikt, den kristne staten skulle trygges ved sverdet.

Det konstantiske paradigmet ble bestemmende for forholdet mellom kirke og stat i århundrene som fulgte etter 300-tallet. Det ble for alvor anfektet av anabaptistene (gjendøperne) som tilhørte den radikale fløyen av reformasjonen på 1500-tallet. Tankene deres ble ikke uventet vurdert som farlige og kunne virke undergravende og destabiliserende. Bekjempelsen av gjendøperne forente katolikker, reformerte og lutheranere. Dogmatiske og konfesjonelle stridigheter måtte ikke tjene til å legitimere et før-konstantinsk syn på forholdet mellom kirke og stat. Derfor var det heller ingen tilfeldighet at en ved religionsfreden i Augsburg i 1555 fastholdt det konstantinske paradigmet. Et forhold var likevel nytt, nemlig en konfesjonell tillemping som betydde at fyrstens religion også ble bestemmende for undersottenes konfesjonelle tilhørighet – ”cuius regio, eius religio”. Slik falt skyggen fra Konstantin også tungt over reformasjonsårhundret.

Dermed forble den kristne nasjonalstaten det primære referansepunktet for et kristenmenneske også de neste fem århundrer. Fortsatt kunne staten gjøre et nærmest absolutt krav på sine borgeres lojalitet, enheten mellom de kristne strakk seg på sitt mest radikale til landegrensene mellom de kristne nasjonalstatene. Fra å være et tegn på en radikal og annerledes form for tilhørighet og enhet i og med Kristus, på tvers av kjønn, nasjonalitet, etnisitet og klasse, ble dåpen innenfor en konstantisk referanseramme sett som et tegn på at en først og fremst var borger i en kristen nasjonalstat.

På et tragisk vis falt Konstantins skygge også over Utøya 22. juli. Tiden er blitt mer enn moden for at kirken går seg selv og spør om det ikke koster for mye å forbli værende i keiser Konstantins skygge.

 INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 2. MAI 2012

Gå til innlegget

Dette er min lille ufullendte hyllest til en mann som ved sitt liv og sitt forfatterskap har betydd og betyr uendelig mye for meg som menneske og kristen.

Under et besøk i Klosterkirken i Vadstena for to år siden kom jeg i prat med en dame. Av en eller annen grunn kom jeg til å nevne Martin Lönnebo. Ansiktet hennes lyste opp og hun sa ”Ja, han lever som han lærer”. Så sa vi ikke noe mer. Det var ikke mer å si. Begge hadde vi en fornemmelse av at det var akkurat slik det var.

For de fleste nordmenn er Martin Lönnebo kjent som Kristuskransens (svensk Frälsarkransen) far. Den har forresten kommet ut på nytt i fjor (2011), bearbeidet noe, formet av de innsikter og erfaringer forfatteren har gjort seg siden den kom ut for omtrent 15 år siden.

Men alt før Lönnebo skrev om Kristuskransen var han en profilert leder innenfor Svenska Kyrkan. Fra 1980 til 1995 var han biskop i Linköping. Som ny biskop skrev Martin to hyrdebrev, et til prestene og et til medlemmene i Den svenska kyrkan i bispedømmet. Adressater for det siste brevet var husholdningene og slik fikk rundt en halv million mennesker mulighet til å lese brevet. 700 mennesker besvarte brevet og noen av dem er gitt ut i boken  Kristendomens Återkomst (1982). Boken ble diskutert og debattert på grunnplanet, blant vanlige mennesker, og rundt om i menighetene. På mange måter ble denne boken programmatisk for hans år som biskop. Et sted skriver han om kirkens utfordring: ”Vi behøver en kirke som kjenner sin identitet og vet sitt mål med mennesker som har en personlig Frelser, som sier sitt ja og søker å følge etter Kristus inn i den moderne verden. Det kirkelig sakramentale og det personlig fromme, bør innesluttes i den store Enheten, Guds verden ikke uteslutter sosialetikk, økologi, vitenskap og kunst, kamp og kontemplasjon, tårer og latter, hvilket er den klassiske kristendommens kjennetegn. Den kirken har en framtid. Bare kirker med profil virker tiltrekkende på den moderne verden. Klassisk kristendom som grunn, med skapende visjoner om nuets og framtidens kirke, lydighet, kjærlighet og tålmodighet til å la dem bli realistisk virkelighet, det er den profil vi behøver for å holde kirken sammen og nå ut til vårt folk med fredens budskap”.

Men 23 år senere i 2005, i et intervju med Kjell A Nyhus som ble gjengitt i Halvårsskrift for Praktisk Teologi, sier han følgende om diagnosen han stilte i Kristendomens återkomst:- Jeg hadde for kort tidsperspektiv. Det har skjedd veldig lite siden jeg skrev denne boka. Men om kullet mister gløden og spres ennå mer, blir det ennå vanskeligere å få ilden til å blaffe opp. Likevel opplever jeg at det finnes muligheter… det kan komme ild til kirken utenfra. Selv har jeg møtt mennesker som har kommet til tro helt uten noen kristelig bakgrunn eller kirkelig tilhørighet. Det kan komme vekkelse og fornyelse til kirken fra sekulære kretser – vi får hjelp! Det virker ikke som om fornyelsen kan komme fra biskoper og kirkestyre, fra toppen av hierarkiet, men ved et Guds under kan det komme nedenfra. (LANG STILLHET). Det er ingen sterk varme i våre kirker. Troen, håpet og kjærligheten er ikke sterke i våre menigheter. Men det finnes mye lengsel… Og det er ”mycket synd om prästarna”, de opplever at de mislykkes. De arbeider hele livet men får sjelden spørsmål om det aller viktigste; hvordan skal jeg bli frelst? Hvordan kan jeg søke Gud? Men det er mye lengsel”.

Lönnebo er enhetens teolog. Han binder sammen himmelsk og jordisk, helligdag og hverdag, det store og det lille. Bruddet, bristen mellom det hellige og det hverdagslige, det sakrale og det profane, har fått sitt botemiddel gjennom inkarnasjonen. Kristen tro handler om å helliggjøre det alminnelige. Kristen tro handler ikke om å bli mindre menneskelig, om å fornekte det menneskelige. Snarere tvert om.

I en liten betraktning samlet i boken Fyra år med Martin Lönnebo (2002) skriver han følgende: ”Jo, jeg vil skrive til meg selv. Men jeg vet ikke hva. Det er ingen orden på fasten min. Og om jeg ikke kan skrive til mitt eget hjerte, så vet jeg ikke adressen til ditt”. Han skal skrive om fasten, men får det altså ikke til. Men med ett ringer telefonen. Det er en eldre nabo fra hjemtraktene hans, Storkågeträsk, Martin spør hvordan det går og får høre historien om mannen som er blitt dement, at de måtte flytte fra huset sitt. Gjennom mange år har hun stelt for en dement ektefelle til tross for store smerter i hoftene, men nå var det så hun måtte opereres. Hofteleddene er fjernet og hun sitter i rullestol. Men kvinnen legger fram sin bekymring for Martin. ”Det eneste jeg må klage over er at jeg har vansker med å konsentrere meg når jeg leser din bok (Kristuskransen). Hvordan skal jeg bære meg ad for å få meditert? Jeg får vel stole på Guds nåde?” Han svarer: ”Du skal ikke bære deg ad. Glem boken min. Du trenger den ikke. Du har forstått hva det vil si å være menneske og kristen. Nå skal du bare svømme i nådens hav, vannet er mildt og bærer deg. Du vil ikke savne hofteleddene dine, men kan flyte omkring med blikket rettet mot himmelen”. Lönnebo takker for samtalen, setter seg ved pc’en som skriver for og til sitt eget hjerte: ”Faste, mitt hjerte, er oftest det mest opplagte av alt. Ikke uroe deg så mye. Faste er å se, høre, kjenne og gjøre det opplagte som livet gir deg akkurat nå. Ditt kall er med trofasthet å veve din livsvev. Og siden glemme at du har gjort noe som helst. Faste mitt hjerte, er å forsøke tenke, kjenne, ville og handle slik som du tror at Frelseren skulle ha gjort om han var i ditt sted. Forestill deg at du ser med hans øyne, hører med hans ører, taler med hans munn, handler med hans hender. Da kommer livet til å gi deg så mange oppgaver… Verden bæres oppe av de skjulte helgenene, de som gir sine liv for at verden skal ha brød, fred og helliggjørelse. Frelseren kjenner dem alle. Han ser på dem med glede. Han fryder seg over at de er så mange, at de er like tallrike som himmelens stjerner og at de lyser så klart. De viser veien hjem. De er hans kirkes herlige diadem”.

 

En grunnleggende side ved Marin Lönnebos teologi er at den er sakramentalt forankret og kirkelig fundert. I oppfølgeren til Kristendomens återkomst, Frågor om vägen till tro (1987) skriver han blant annet følgende om nattverden: ”Brødet i nattverden er også et tegn på hele livet. Bryter vi og deler brød i kirken, bør vi bryte og dele hverdagens brød. Jeg tror på en sosial revolusjon som ikke har den knyttede neven, men det brutte brødet som tegn. En kristen ser Kristi hender virksomme i nattverden. Han tar brødet, takker, bryter det og deler ut. Samme program bør også gjelde våre hender. Jorden er et eneste bord. For en kort tid er vi alle gjester”.

Martin Lönnebo har lest og skrevet mye. Men som han selv sier det i Väven: ”Visdom lærer man gjennom et klokt levesett. Hellighet kan kun læres gjennom hellighet… Målet for et hellig liv er Gud.” Men begynnelsen og fullendelsen på et slikt liv starter med Kristus, holdes oppe ved Kristus og ender i Kristus. I intervjuet med Kjell A Nyhus henter Lönnebo framørkeneremitten Makarios, en av de store skikkelsene på 300-tallet som et bilde på dette. Makarios samlet filosofer og lærde rundt seg og var særdeles framgangsrik. En stor mann i kirkens historie. Det fortelles om Makarios at da han stod ved himmelens port var det Kristus selv som stod bak porten og ventet. Makarios banker på, og Kristus spør: Hvem er du? – Det er Makarios, den store ørkeneremitten. - Makarios, du må dra tilbake til verden og søke for å finne det ord som kan åpne himmelens port. Han søkte og mente å ha funnet det rette ordet, den rette innsikt, han ble nesten lutheraner. Han banket forsiktig på porten og Kristus spurte: Hvem er du? - Jeg er en synder. - Du har nådd langt, Makarios, men det er ikke ordet ’synder’ som åpner porten. Dra tilbake. Da Makarios kommer for tredje gang og svarer på spørsmålet; hvem banker på porten? svarer han: Det er du! Da åpnes porten, for Kristus i oss er det eneste som åpner himmelens dører.

Hellighet er ikke en ekstra side ved livet, noe for de spesielt interesserte. Hellighet handler for Lönnebo om livet mitt her og nå. Som han sier et sted i Väven så er det slik at de kristne dydene trives i hverandres selskap. ”Vær praktisk i det åndelige. Vær ærlig, uredd og jordisk. Det er mine tre råd – som ikke er helt lette å følge… Dyder er som spedbarn, de krever omsorg. Selv gjør de ingenting. Du må bære dem. Hvis du ikke steller med dem blir de underernærte. Men hvis du steller dydene som en god mor eller far, kommer de til å vokse seg fine og sterke. En dag når ulykken rammer deg, er det Kjærligheten eller Tålsomheten, Overbærenheten eller Selvbeherskelsen som bærer deg.”

Gå til innlegget

Ondskap eller galskap?

Publisert nesten 4 år siden

Blir ondskapen lettere å komme til rette med dersom den kan rubriseres under ordet “galskap”?

Spørsmålet har meldt seg med full tyngde etter de to rettspsykiatriske rapportene om Anders Behring Breiviks mentale tilstand ble offentlig gjort kort tid før rettsaken startet.

For noen er nok galskapen som fenomen i en viss forstand lettere å komme til rette med enn ondskapen. Derfor virker det som en besnærende tanke å rasjonalisere bort ondskapen. Udåden som rammet Norge 22. juli kan sykdomsforklares. Handlingen springer ut av et sykelig verdensbilde, den er et utslag av “galskap” og kan settes inn i en mer begripelig årsakssammenheng hvor den lar seg forklares og diagnostieres, psykiatriske perspektiv og tilnærminger løser” gåten” Anders Behring Breivik. Ondskapen viker tilsynelatende for galskapen. Vårt behov for rasjonalitet i møte med ondskap av et ufattelig omfang blir omgjort til et spørsmål om gjerningsmannens irrasjonalitet eller utilregnelighet. Men spørsmålet er om det bak denne slutningen skjuler det seg en antakelse om at det norske samfunnet ikke “skaper” mennesker av Breiviks støpning - han er egentlig en fremmed blant oss. Alt han står for er oss fremmed og derfor har vi et underliggende behov for å markere en avstand til Breivik og støte ham fra oss. Når det viste seg at det ikke var en islamsk fundamentalist som var på ferde, så fant vi “heldigvis” frem til at det dreier seg om etnisk nordmann som muligens er “gal” eller strafferettslig utilregnelig for å bruke jussens språk. 

Forståelig nok motsetter Breivik seg alle forsøk på sykeliggjøring, han ønsker etter alle solemerker å fremstå som tvers igjennom rasjonell og tilregnelig. For ham er det en større straff å bli fratatt sin tilregnelighet enn det er å bli dømt som et rasjonelt menneske uten svekkede sjelsevner. Slik sett er det kanskje, fra en side sett, til og med ønskelig at han blir dømt til forvaring og ikke til soning og fengselsstraff. En eventuell forvaringsdom forvandler hans jo rasjonalitet til utilregnelighet.

Rettspsykiatrien og jussen må operere med distinksjonen mellom tilregnelighet og utilregnelighet, men for den som er rammet vil jeg tro at det uansett oppleves som ondskap. Faren med å fokusere på Breiviks tilregnelighet eller utilregnelighet er at det fører til en skjelning mellom galskap og ondskap som kanskje forblinder oss mer enn den gjør oss seende.

Den ondskapen som åpenbarte seg julidagen 2011 er kanskje for mørk og tung til at vi vil konfronteres med den som fenomen eller uttrykk for “ren” ondskap, lettere blir det da om den kan karakteriseres som galskap. Dreier det seg om galskap, så skyldes den jo sykdom og kan forklares utfra Breiviks manglende tilregnelighet. Dermed blir sykdommen den egentlige syndebukken og, også til viss grad, forklaringsmodellen på hvordan noe slikt kunne skje. Slik sett tiltar psykiatrien seg den rollen som religionen en gang hadde, den definerer og forklarer hva som er sykt og friskt, rent og urent, ondskap og galskap. Dersom ondskapen blir gjort til galskap, kan samfunnet “friskmeldes” og vende tilbake til “normalen”.

Galskapen er det plass til så lenge den kan underlegges behandling, men ondskapen, derimot, eksisterer i beste fall som et marginalt fenomen. Dersom den likevel kommer til syne forstås og tolkes den helst en systemsvikt, en mangel som skulle vært fanget opp av skole, barnevern eller behandlingsapparat. At mennesket skulle ha i seg en kapasitet til ondskap synes vi ikke å ville forholde oss til, vi vil helst leve med illusjonen om at den eksisterer blant oss som et marginalt fenomen.

For som fenomen har ondskapen i seg dimensjoner av rasjonalitet og overveielse som gjør at den fremstår som svært presis og veloverveid, dens verdensbilde og virkelighetsforståelse gjør det lett å dele verden inn i svart og hvitt, venner og fiender. Ondskapen er fremmed overfor alle forsøk på nyanser og avveininger.

Men saken dreier seg nemlig om at hele vårt sivilisasjonsprosjekt står og faller med om vi er i stand til å temme ondskapen og kontrollere den. Skal vi lykkes med det må vi, kanskje motvillig, også erkjenne at ondskapen eksisterer som en egen størrelse som går utenpå alle modeller som vil sykdomsforklare den.

Det som rammet Norge en julidag i fjor lar seg ikke dypest sett ikke forstås på noen annen måte enn som kalkulert og veloverveid ondskap. Også når rettspsykiaterne griper til årsakssammenhenger som sykeliggjør ondskapen og forstår den som utilregnelighet, tror jeg det er helt nødvendig at vi fastholder at det var ikke “galskap” som rammet oss, men den rene ondskap.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere