Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Religion og livssyn i det offentlige rom

Publisert rundt 7 år siden

En ikke sjelden gjenganger i forbindelse med advents- og førjulstida er diskusjonen omkring barnehagenes og skolenes markering av den kommende advents- og julehøytiden.

Et underliggende premiss i hele dette problemkomplekset synes å være knyttet til spørsmålet om hvilken plass religion og livssyn skal innrømmes i det offentlige rom. 

Det hender ofte at både enkeltpersoner og grupper gjerne ser at religion og livssyn henvises til den private sfæren. De tenker seg at det offentlige rommet kan fungere som et religionsløst rom – et nøytralt rom. En slik forståelse er et ektefødt barn av opplysningstida og slik sett forfekter de som ønsker et offentlig nøytralt religiøst rom modernitetens syn på religionen som noe rent privat – et fenomen unntatt offentlighet så å si. Problemet med en slik tilnærming er at den står i fare for å tilsløre mer enn den åpner opp. For eksempel mener mange at en ”hard linje” i spørsmål som gjelder forbud mot å bære religiøse drakter eller symboler i det offentlige rom, forsterker trangen og behovet hos noen for å gjøre nettopp det. Forhold eller handlinger som i utgangspunktet var ansett som perifere tillegges dermed en langt større betydning enn de faktisk har nettopp gjennom forbud, de blir en bekjennelsesmarkering og en markør på religiøs tilhørighet og praksis.

At mennesker tilkjennegir sin tro på en slik måte tror jeg delvis henger sammen med den kjensgjerningen at religion etter sitt vesen er offentlig – den nekter å la seg henvise til et abstrakt indre, privat rom. Den vil ikke utøves bare i det private, innenfor hjemmets fire vegger. For religion er utøvelse, kultus, den er også orientert mot samfunnet og det menneskelige fellesskapet. Med mindre en mener at religion er et undergrunnsfenomen vil både bygninger, symboler og mennesker ”synes”, de vil være fysisk observerbare størrelser.

På lik linje bør derfor mennesker med religiøs- og livssynsmessig overbevisning ha en grunnleggende rett til å fremme sine standpunkter i det offentlige rom og være bidragsytere i et offentlig ordskifte for å gjøre sin egen overbevisning gjeldende.

 Utgangspunktet mitt er at religion og livssyn ikke kan eller bør henvises til den private sfæren. Kun ved å ta den samfunnsmessige og offentlige siden ved religion og livssyn på alvor kan vi øves opp til å bli et pluralistisk og tolerant samfunn. Pluralisme og toleranse øves vi ikke opp til gjennom å pålegge religion og livssyn retrett ut av det offentlige rom. Snarere tvert om. Religionsfrihet betyr med nødvendighet at samfunnet aktivt legger til rette for at religionsutøvelse (i videst mulig forstand) finner sted i det offentlige rom. Det innebærer, for eksempel, at synspunkter som er fundert på ulike religioner og livssyn ses på som selvfølgelig del av den diskurs eller samtale som finner sted i det samme felles rom. En slik diskurs vil kunne bidra til at religioner og livssyn tar hverandres forskjellighet og ulikhet på alvor.

Samtidig som en vil måtte arbeide for å finne fram til verdier som er felles selv om de begrunnes på forskjellig måte. En dialog må ikke bare føres med utgangspunkt i det som er likt, men enda mer med basis i det som er forskjellig og til synelatende uforståelig. Dialog er jo desto viktigere der hvor uenigheten og forskjelligheten synes å være det som er mest slående.

Tanken om at religionen tilhører privatsfæren bærer i seg anstrøk av en absolutisme som har lite eller ingen ting med toleranse å gjøre. Pluralisme og toleranse forutsetter at religiøst og livssynsmessig mangfold er synlig og tydelig til stede i samfunnet, i det offentlige rommet. Det gir liten mening å omtale det norske samfunnet som pluralistisk med mindre mangfoldet er en empirisk observerbar størrelse. Satt på spissen så handler pluralisme og toleranse også om å gi plass til meninger og perspektiver som grupper og enkeltmennesker kan komme til å oppleve som krenkende. Slik sett er ideen og idealet om pluralisme og toleranse ikke uten omkostninger. Faren er nemlig den at vår tilslutning i siste instans kan ende opp med å bli honnørord som brukes når vi ønsker å premiere holdninger og perspektiver som er med på understøtte ideen om den moderne opplyste liberale staten. Men resultatet blir en pseudotoleranse som egentlig bare gir plass til synspunkter i den grad de kan sies å være fornuftsbaserte eller som avspeiler verdier som politiske myndigheter og storsamfunnet anser som uoppgivelige og umistelige. Her er det nok å minne om debatten knyttet til omskjæring av jødiske guttebarn.

Slik jeg ser det er statens primære oppgave å garantere religionsfriheten og sørge for at religion og livssyn ikke henvises til den rent private sfæren. I en tid som vår innebærer dette å innrømme alle borgere denne retten til å praktisere sin religion og sitt livssyn i det offentlige rom. Hvilket også betyr retten til ikke å praktisere noen religion eller livssyn.

Utfordringen og spenningen ligger i hvordan religionsfriheten kan forstås både som retten til å praktisere og retten til ikke å praktisere en religion eller livssyn i det offentlige rom. Kjernen i spørsmålet er hvordan den som praktiserer sin tro gir den samme selvfølgelige retten til den som ikke ønsker å praktisere noen tro eller noe livssyn i det hele tatt.

Selvsagt skal mennesker ha full rett til å mene at religion til hører privatsfæren. Den retten vil jeg kjempe for at de skal ha, selv om jeg er fullstendig uenig med dem i sak. Synspunktene er både legitime og nødvendige, særlig fordi de er et eksempel på menneskers rett til å trekke samfunnsmessige slutninger av religionsfriheten når den forstås som en selvfølgelig rett til ikke å praktisere en religiøs tro. Men jeg tolker denne retten til ikke å praktisere nettopp som et uttrykk for at religion og livssyn hører hjemme i det offentlige rom.

Statens vanskelige og krevende oppgave er å gi rom (i samfunnet) for både tro og ikke tro gjennom sin religions- og livssynspolitikk. Toleranse og pluralisme utvikles bare dersom jeg på et rent prinsipielt grunnlag er villig til å kjempe for at de som kritiserer min religionsutøvelse og stiller spørsmål ved den, har rett til nettopp å gjøre det. Dersom jeg begrenser min ”motparts” rett til å kritisere min religionsutøvelse, vil det heller aldri kunne bli en samfunnsmessig sameksistens mellom ulike religioner og livssyn i det offentlige rom. Toleranse og pluralisme forutsetter et religiøst og livssynsmessig nærvær, et fravær derimot bygger på illusjonen om nøytralitet, og oppøver ikke vår evne til å leve side om side i et offentlig rom.

 

Gå til innlegget

Noen ganger skjer det at en bok etterlater seg en klang, en tone, som fortsetter å dirre i leseren lenge etter at lesningen er over. Tomas Sjödins siste bok “Et brustent halleluja” gir oss del i erfaringen av en stille, men likevel dyp etterklang.

Begeistringen for kirkeklokker ble vakt hos Tomas Sjödin tidlig en søndag morgen, stillheten råder i byen, fra Göteborgs kirker lyder klokkenes klang. Også fra Hagakyrkan høres klokkeklangen. Den vekker noe i ham. Tonene fra klokkene berører ham, setter ham i bevegelse. Han begeistres, tiltrekkes, det er nærmest som om noe i ham blir til et svar. Et nytt og ukjent landskap åpner seg opp. Han drar til England og Slovakia for å møte mennesker som selv bærer på en etterklang – kirkeklokkene har gjort noe med dem. Også rundt om i Sverige møter Sjödin mennesker som er pasjonerte på klokkenes og tonenes vegne. Ytre sett handler boken om kirkeklokker, om tid. Om håndverket som må til om klokkene skal få en riktig klang. Om dem som ser på klokkeringing som en vitenskap, kunst og livsstil. Men ikke minst handler det om hvordan troen og livet omslutter hverandre. Føyes sammen til noe levende. Sjödin skriver vakkert og med ettertanke, ordene er lette, men langt fra lettvinte. De er vare og sterke, tidsvis fylt av intens glede, men også sårhet og lengt.

Han forteller om hvordan hans eget liv ble forandret i møte med den katolske mystikeren, spanjolen Johannes av Korset (1542-91). I ham fant Sjödin et menneske som kunne veilede ham over mørke dyp og i trange kløfter, i det landskapet som møter oss når troen blir for tung å bære og språket er som utladet. Johannes av Korset kjenner kanskje noen som opphavsmann til boken (og også uttrykket) “Sjelens mørke natt” - Sjödin er forresten et av mange eksempel på at denne spanske mystikeren også blir reisefører og venn for kristne med forskjellig konfesjonell bakgrunn (Erling Rimehaug er kjent fra vår norske sammenheng).

Men Sjödin forteller også om hva musikken har betydd for ham, om den russiske komponisten Rachmaninov og hans forhold til kirkeklokker, om hva kirkeklokkene betydde for livet i det Russland som fantes før revolusjonen i 1917. Om Leonard Cohen som gjennom noen ord om “a broken hallelujah” har bidratt til å gi boken dens tittel.

For egen del opplever jeg det som om Sjödin får meg til å vedstå meg sårflatene i eget liv. Han blir en slags tvillingsjel som låser opp og legger bart det i mitt indre som tidvis gråter. Han viser at Gud ikke har noe annet råstoff til rådighet enn det som utgjør livet mitt akkurat nå. Og det underligste av alt er at Sjödin får meg til å kjenne på en dyp takknemlighet for livet slik det har blitt, ikke slik det skulle ha vært eller burde ha vært. Og forresten, hvem andre enn Gud kan si noe om akkurat det, det er jo ikke opp til meg å vurdere om ting kunne vært til det bedre eller verre. Det er skjult for meg. Men det jeg kan gjøre er å betro Gud livet mitt slik som det er.

Å skrive slik Sjödin gjør er dypest sett å betro sitt liv, sine erfaringer og tro til en fremmed. Han fortjener å bli møtt med tillit, han utfordrer leseren til å lytte etter ukjente toner og klangbunner i eget liv. Hva er forresten grunntonen eller tonene i mitt eget liv, har de endret seg, finnes det klanger som er tilbakevendende? Sjödin reflekterer over dette, og det gjøres med innlevelse og humor. Han har et våkent øye og derfor også en enestående evne til å formidle det han har sett og gjennomlevd.     

For noen norske lesere er Tomas Sjödin kjent, men for de aller fleste er han et ubeskrevet blad.

Sjödin er en kjent skribent i Sverige og regnes for å være en fremragende essayist og har blant annet skrevet jevnlig i Göteborgsposten. Han er pinsevenn og pastor i en menighet i Göteborg. Men ikke minst er han en fremragende representant for en kristendom som bevarer kjærligheten til egen tradisjon og bakgrunn samtidig som han løfter fram det allmenne i troen. Sjödin skriver innsiktsfullt om nødvendigheten av å bryte opp for så kunne vende tilbake med en fordypet kjærlighet til egen tradisjon. Hans kjærlighet til pinsebevegelsen er det ingen tvil om og han illustrerer at fordypning og åpenhet ikke er motsetninger, men tvert om er livgivende og nødvendige.

Luther forlag har gjennom tre tidligere utgivelser gitt ham ut på norsk, først “Når trærne mister bladene”, så “Den enkleste gleden” og til sist “Reservekraft”. Disse tre bøkene har tatt utgangspunkt i hans erfaringer som far til tre gutter, hvorav to er født med en vanskelig diagnostiserbar hjernesykdom som har en tidlig død som utgang. Også denne etterklangen høres gjennom boken, men den er likevel noe langt mer enn en bok om sorg. Mest av alt har han gitt oss en bok om klang og etterklang, om toner og stemninger om hvordan troen ikke leves på siden av livet, men midt i det.

For Sjödin har ikke troen et tonespråk, og livet et annet. Først når samklangen er der, kan tonene fra livene våre vekke etterklang hos andre, da gjør det heller ikke noe om det blir en litt sprukken klang, så lenge det tross alt klinger av levende toner.

Gå til innlegget

Den Gud som er som Kristus

Publisert over 7 år siden

Siden 22. juli i fjor har det vært stilt mange spørsmål knyttet til terroren som rammet. Den forestående sensommeren og høsten vil ventelig gi noen svar. Men noen spørsmål vil forbli ubesvarte. En gjenganger er spørsmålet om hvor Gud var.

I forbindelse med 22. juli-kommisjonens rapport vil det bli diskutert hvor vidt noen kan lastes for at de materielle og menneskelige kostnadene ble så høye som de gjorde denne julidagen i fjor. I en viss forstand er kommisjonens jobb å tenke kontrafaktisk - å gå inn i den store labyrinten som er bygget opp rundt 22-julidramaets alle ”hvis” og ”dersom”. Dessverre er det et urgammelt fenomen å skulle finne årsaksforklaringer på det som ikke riktig kan begripes. Den tilnærmingen er felles både for dem som prøver å finne metafysiske forklaringer (hvorfor Gud lot det skje og hvor Gud var) og dem som prøver å gjøre noen til syndebukker. Det underlige er at det i begge disse tilnærmingene ligger en underliggende fornektelse av at vi som mennesker er utlevert til verden. Å være utlevert til verden betyr intet mindre enn at vi må leve uten sikkerhetsnett - under alle livets forhold. I en forstand lever verden sitt eget liv. Den har sin egen ”frihet”. Når tragedien rammer oss, når tilfeldighetene snur opp ned på livet, da møter mennesket den myndige verden, en verden som kaster oss rundt og lærer oss at vi også er små og sårbare.

Noen påstår at terrorangrepet 22. juli skyldes at Gud ”dømmer” Norge. Det kan virke som om de har et gudsbilde som i liten grad er preget av sentrum i det nye testamente hvor Gud selv er blitt menneske av kjøtt og blod i Jesus Kristus. Hvordan Guds forskjellige egenskaper forholder seg til hverandre besitter de tydeligvis full innsikt i. Det er ingen spenning mellom Guds kjærlighet, nåde, rettferd. Jesu ord på korset: ”Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør” tilfører ingenting nytt i forståelsen av hvem Gud er. Det forblir en smal sak å kikke Gud i kortene, også etter at Gud har vist oss sitt ansikt.

Den tyske presten, teologen og motstandsmannen Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) måtte gi seg i kast med de store spørsmålene som meldte seg i møte med nazidiktaturet og krigen.

Få kristne teologer har skrevet mer innsiktsfullt om hvor Gud er hen når mørket senker seg over tilværelsen. Hans opptegnelser fra fengslet bærer preg av forsøkene på komme til rette med hvor Gud ”er” i verden. Et sted skriver han: ”Gud lar seg fortrenge fra verden og korsfeste… Bibelen viser menneskene hen til Guds avmakt og lidelse. Bare den lidende Gud kan hjelpe”.

Bonhoeffer tar i sin tenkning et kraftig oppgjør med et gudsbilde som lar seg forstå i rene juridiske kategorier og termer. For en slik Gud kan vanskelig la seg elske, til det minner han for mye om den gud biskopen i Bergmans film Fanny og Alexander tror på.

I Johannesevangeliets ord om at ”ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er” finner vi selve navet i all kristen tenkning om Gud. Dette faktum dreier alt seg om - også spørsmålet om hvor Gud var hen 22. juli. Ingen av oss kan komme med noe uttømmende svar, en engelsk teolog beskrev Gud som ”the Christlike God” - den Gud som er som Kristus. Det er kanskje det nærmeste vi kommer et svar i all lidelse og alt mørke som vi mennesker kan møte.

Gå til innlegget

Under Rosetoget slo Kronprins Haakon fast at Oslos gater var fylt av kjærlighet, sammen med statsminister Jens Stoltenberg skapte han det som kan beskrives som en kjærlighetens retorikk.

Etter terroranslagene mot Regjeringskvartalet og Utøya ble den innenrikspolitiske ordbruken forandret. l hovedsak ble den innholdsmessig forstått som et samstemt innenrikspolitisk nei til vold og hevn.

Et så tydelig nei til vold og hevn kunne ha ansporet kirken til en mer selvkritisk gjennomgang av Norges rolle som internasjonal aktør. Men i stedet ble den politiske forpliktelsen som fulgte av 22. juli nasjonalisert. Få i kirken har i løpet av året flyttet blikket utover den nasjonale horisonten.

Norsk innsats i Afghanistan fortsetter – flere problematiserer den. At det pågår en krig vil få eller ingen representanter for det offisielle Norge snakke om – i tale og retorikk benyttes ord som trefninger, kamper, stridigheter eller lignende. Forsvarsministeren omtalte ganske nylig den norske innsatsen som et ”statsbyggingsprosjekt”. 

Vold sanksjonert av den norske stat, med mandat fra FN og/eller NATO, forstås som legitim og nødvendig i internasjonal sammenheng. Grunnlaget for denne tenkningen synes i overveiende grad å forbli upåvirket av den offisielle kjærlighetens retorikk som fulgte i kjølvannet av terroranslagene.

Den norske kirke har all hovedsak opptrådt samlet og samlende i møte med det norske engasjement i Afghanistan, slik har det vært siden begynnelsen. Når nordmenn dør i strid i Afghanistan hedrer nasjonen selvsagt sine falne. Men av respekt for både dem og deres nærmeste våger knapt nok noen i kirken virkelig å gi seg kast med de grunnleggende moralske og etiske problemstillingene som følger av det norske engasjementet. Mellomkirkelig Råd kom med en uttalelse i september 2011 hvor budskapet var at den norske innsatsen i Afghanistan måtte revurderes. Men den store debatten uteble.

Store deler av kirken synes i praksis å være innforstått med at det i noen spørsmål må være skarpe skillelinjer mellom innenriks- og utenrikspolitikk. Noe annet er kanskje ikke å forvente. Det ville koste for mye om den nasjonale konsensuslinjen i utenriks-  og forsvarspolitiske spørsmål ble brutt. Framfor noe må jo kirken være seg bevisst sin nasjonale og etniske forankring.  Det ligger en tydelig forpliktelse til det i navnet den bærer som Den norske kirke.

Som statens kirke har denne kirken gjennom sin 500-årige historie inntatt en heller marginal rolle som et radikalt kristent vitne for fredens sak. At Kristi vei innebærer et tydelig og endelig farvel med våpnene har aldri vært i nærheten av å bli stueren tale. Jesu ord om å skape fred er en forstyrrende dimensjon ved evangeliet som har vært sett på som et utrykk for manglende innsikt i realpolitikkens vesen. Bergprekenen handler om utopiene sies det.

En kristen fundert pasifisme, har vært, og er fortsatt et marginalt fenomen innenfor lutherdommen, åpenbart fordi sammenhengen mellom statskirkelighet og nasjonalstat er to sider av den samme mynten. 

Så har da heller ikke Den norske kirke har latt seg bevege til tydeligere tale på fredens vegne.

Lite tyder på at den i særlig grad vil stille spørsmålstegn ved kjærlighetens retorikk slik den ble formulert og forstått av det offisielle Norge i dagene etter terrorhandlingene.

Men om heller ikke kirken makter å trekke noen praktiske og politiske konsekvenser av innsikten om at kjærligheten bærer i seg en konsekvent avvisning av vold og hevn som strekker seg langt utover en nasjonal horisont - hvem skal da gjøre det ett år etter 22. juli 2011?

Gå til innlegget

Klimautfordring og billig 'håpsteologi'

Publisert over 7 år siden

En kommentar til Bispemøtets uttalelse om klimaufordringen i juni 2012 Vil vi mer? spørsmålet er verdt å stille seg etter biskopenes uttalelse “Vi vil mer! – om klimautfordringen”.

Tross alle intensjoner om å ville mer, er det vanskelig og ikke lese Bispemøtets uttalelse som et uttrykk for akkurat det motsatte. Vil vi som kirke egentlig mer?

 Bispemøtets uttalelse kan leses et tilsvar til regjerning og Storting, bakgrunnen er regjeringens klimamelding og Stortingets klimaforlik. Argumentasjonen i uttalelsen er overveiende allmenn og språket er i liten grad farget av at det er Bispemøtet i Den norske kirke som har skrevet den. Tre ganger refereres det til Gud i uttalelsen - hvis vi ser bort fra den siterte Svalbard-salmen. Biskopene nøyer seg med å vise til at skaperverket er en gave fra Gud og at det skal forvaltes og ikke forbrukes. At Bibelen advarer mot grådighet og selvopptatthet. At alle mennesker har rett til et trygt og verdig liv. At kristen tro gir håp for framtida, samt mot og kraft til å kjempe. Bibelens Gud er håpets Gud. 

Refleksjonen rundt sammenhengen mellom håp, kristen tro og Bibelens Gud ender opp i en “billig” håpsteologi, hvor veien fra håp til selvbedrag kan bli skjebnesvanger kort. Er det kirkens viktigste oppgave å forkynne håp i en sammenheng hvor de færreste av oss synes å begripe alvoret i situasjonen? Hensikten er åpenbart å sukre den bitre pillen, mildne smerten og uroen over at det faktisk synes som om handlingslammelsen stadig sterkere fester sitt grep om oss. Det interessante ville vært om uttalelsen i større grad hadde våget å dvele ved med manges opplevelse av avmakt og vanmakt, at vi har kunnskap om det som skjer og likevel forblir handlingslammede. Hvorfor makter vi ikke å endre livsførsel og ta grepene som må til?

Uttalelsen fra Bispemøtet omtaler Gud som “håpets Gud”, uten å innholdsbestemme nærmere hva som ligger i en slik beskrivelse. Koplingen av kristen tro og håp, slik det gjøres i uttalelsen, forutsetter at den allmenne opplevelsen mennesker har i møte med klimaendringene er håpløshet. Hvis det er slik, så er den godt gjemt, langt borte under økt forbruk og lønnskamp. I en slik sammenheng kan talen om håp fort bli forstått som et forsvar av status quo, hvor mennesker slipper å konfronteres med hva som er i ferd med å gå tapt. Før mennesker kan håpe må de konfronteres med at noe kan gå tapt, først da gir det mening å håpe.

Dersom uttalelsen utelukkende er ment for myndighetene så er det selvsagt lettere å forstå noe av språkbruken og tilnærmingen. Men er det i det hele tatt noe ved formuleringene eller perspektivet som virkelig setter oss i stand til å ville mer, opptre mer moralsk og arbeide for en mer rettferdig fordeling?

Det underligste er likevel at uttalelsen er fullstendig blottet for en trinitarisk teologi – at den kristne Gud forstås som Fader, Sønn og Hellig Ånd er ikke en gang implisitt i teksten. At det kristne håpet er knyttet Kristus og Ånden viser jo Paulus i Romerbrevets 8. kapittel. Her lar han jo en trinitarisk teologi bli selve bærebjelken i hvordan en håpsteologi utfoldes i et skaperverk som sukker og stønner etter den dag det skal frigjøres fra forgjengeligheten. 

Men de teologiske momentene er kanskje ikke så interessante dersom uttalelsen i første rekke er myntet på regjering og Storting. Bortsett fra at Bispemøtet med en slik tilnærming avslører at de primært forstår seg selv som en lobbyist. Bak dette skjuler det seg muligens en oppfatning om at det er staten og myndighetene som i siste instans må ordne opp, også på vegne av kirken. Men hva blir det da av kirkens bidrag som aktør?

At Bispemøtet ikke svarer på manglende satsing fra regjerning og Storting med selv å skissere en vei videre for kirken er trist. At de unnlater å sette klima- og miljøutfordringen i sammenheng med kallet til disippelskap og etterfølgelse sier en del om hvordan de ser på kirkens egne forutsetninger for å vise vei videre. I et lengre løp er det kun endret praksis som gir kirken troverdighet i klima- og miljøspørsmål. Forblir vår praksis uendret hjelper det lite med uttalelser.

Spørsmålet dreier seg jo til syvende og sist om hvilke valg vi som kirke og kristne må gjøre dersom våre folkevalgte og vår regjerning ikke vil mer enn det klimameldingen og klimaforliket signaliserer. Kanskje en bekjennelse av avmakt ville vært et sted å begynne? Kunnskap om udiskutable fakta i klima- og miljøspørsmålet har så langt dessverre ikke beveget så mange av oss til handling eller skapt endrede vaner. Vil vi egentlig mer? Det er det store spørsmålet kirken først og fremst bør stille til seg selv. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
8 dager siden / 1737 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
28 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
28 dager siden / 1269 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 1162 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
18 dager siden / 827 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 758 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere