Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Å gjøre opp et bo kan være krevende. Da Den norske kirke og staten tok ut separasjon i mai sist år gjenstod en rekke spørsmål knyttet til hvordan boet skal gjøres opp mellom de to partene.

En del av dette uoppgjorte boet er knyttet til utformingen av en ny tros- og livssynspolitikk. Vil utformingen av den være konsekvent med tanke på å løsne båndene mellom Den norske kirke og staten ytterligere? Eller vil den bæres oppe av en pragmatisk tilnærming hvor det er om å gjøre å vise at forliket om stat- kirke ikke overhodet får noen videre konsekvenser for Den norske kirke.

Både politikere og kirkeledelse synes å være opptatt av å understreke at det aller meste er tjent med å være som det har vært. I møte med de åtte grunnleggende prinsippene i Stålsett-utvalgets utredning, er en når det kommer til stykke ytterst tilbakeholden med å trekke noen praktiske konsekvenser. Prinsippene tiltredes i hovedsak, men bare dersom de koster minst mulig å gjennomføre.

Preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud og lederen i Krf, Knut Arild Hareide var i Dagsnytt 18 (7.1.13) alle enige om at det var problematisk dersom Den norske kirke mistet vigselsretten. Ingen av dem talte minoritetenes sak. Prinsipiell tenkning vek for en pragmatisk funksjonalitet. Utelukkende dreide saken seg om hva “kirken mister”. Om redsel for mer papirarbeid. Om at menneskers forhold til Den norske kirke endres.   

Utvilsomt ville saken høres annerledes ut om en i stedet for vigselsrett snakket om vigselsplikt. For noen ville det at staten selv tok ansvaret for inngåelsen av ekteskap innebære en større grad av frihet, også religionsfrihet. Og vigselsretten/plikten mister i så fall Den norske kirke sammen med alle andre tros- og livssynssamfunn som også er bemyndiget av staten til å forestå vigsler. Utvilsomt ville flere av dem ha sett på det som en lettelse dersom staten fratok dem dette oppdraget, ikke minst med bakgrunn i de endringene som er gjennomført i ekteskapsloven.

For Den norske kirke er spørsmålet om vigselsrett knyttet til dens selvforståelse som folkekirke, i denne sammenheng vil den nok nødig gi slipp på sin framskutte posisjon. Oppslutning om livsritene (dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd) utgjør ryggraden i mye av folkekirketenkningen. Samtidig viser flere undersøkelser at Den norske kirke som livsriteforvalter er i ferd med å tape terreng (jfr. undersøkelsen i Vårt Land ang ønsket om kirkelig medvirkning i forbindelse med gravferd).

I en slik situasjon er den vanligste refleksen å holde så stramt grep som mulig om det en har, dessverre. Lite tyde på at Den norske kirke vil slippe opp.

Den norske kirke, kan og bør, være langt mer offensiv i møte med utredningen “Det livssynsåpne samfunn” enn det å skulle sikre sin egen posisjon. Den burde benytte anledningen til å gå i seg selv, gjøre opp sitt eget bo, ikke vente på at staten og politikerne legger premissene for framdriften. Hvilken selvforståelse legger Den norske kirke til grunn når den skal møte vurderingene og anbefalingene i utredningen?  

Den kunne for eksempel gjøre alvor av å gi slipp på privilegiene sine og den framskutte posisjonen staten har vært garantist for at kirken skulle ha. Slik ville den kunne møte de andre tros- og livssynsminoritetene på likere fot. Som det definitivt største tros- og livssynssamfunn ville Den norske kirke gjennom en slik handling i større grad også vise at den virkelig mener alvor av å åpne opp det offentlige rom for flere aktører.  Jeg tror ikke det er mulig å komme videre mot det livssynsåpne samfunn hvis det ikke gis et reelt rom for andre. Derfor ville det være et sterkt vitnesbyrd å avstå plass for å gi rom til de andre. For majoritetens rett oppleves ganske visst også som urett ovenfor minoritetene. Det er et faktum det synes som om Den norske kirke i liten grad er villig til å trekke noen konsekvenser av. 

Om Den norske kirke skulle framstå som en “slankere” utgave av seg selv gjennom å gi avkall på sin majoritetsposisjon tror jeg det ville være utsikter for at den også ville framstå som en mer vital og levende kirke. Ikke minst trenger den å bli utfordret så dens selvbilde framtrer som mer realistisk, ydmykt og lyttende i møte med andre tros- og livssynssamfunn. Utfordringen fra Stålsett-utvalget handler i siste instans om å gi rom for den andre -å legge av seg noe av sin egen tyngde for å gi den andre større vekt. 

Gå til innlegget

Mer enn 75 år er gått siden Dietrich Bonhoeffer skrev om etterfølgelse og kallet til å følge Kristus etter. Bøkene hans har ikke mistet sin aktualitet, fortsatt uroer han med sin utfordring til radikal etterfølgelse av Kristus.

I avslutningskapitlet til sin klassiske bok “Etterfølgelse” skriver Bonhoeffer: “De har preget bildet av Gud med sine tanker og gjør det til et misfoster, som uten at de vet det, ligner mer og mer på Satan” ordene Bonhoeffer bruker er sterke. Faren er vi vil mildne dem ved å henvise til den spesielle historiske konteksten de er blitt til i, det nazistiske skrekkveldet. Men den oppmerksomme leser vil se at i sin sammenheng er de myntet på mennesket, Adam, som stadig vil forsøke å bli “som Gud” - sicut deus. Og der hvor mennesket stiller seg i Guds sted, brister den hinnen som skiller sivilisasjon fra dystopi. For hva annet er sivilisasjon enn en sårbar hinne som tidvis brister og kaster verden ut i dystopien?

Bonhoeffers kontekst var en dystopisk virkelighet, det totalitære samfunnet basert på nazistisk ideologi og idealer.

Vår kontekst, derimot, kan beskrives som et samfunn preget av en demokratisk dysfunksjonalitet. Et demokratisk samfunn som henter sitt verdigrunnlag og opus operandi fra en gjennomgripende kapitalistisk samfunnsmodell. Innenfor en slik virkelighet er de fleste politiske beslutninger preget av kortsiktighet og liten vilje til endring. Menneskers etos er i overveiende grad formet av forbrukersamfunnets idealer og forbilder.

Bonhoeffers teologi slik den utformes i boken “Etterfølgelse” bæres oppe av overbevisningen om at etterfølgelse av Jesus Kristus betyr motstand. Ingen som leser ham unngår å forbli upåvirket. Bonhoeffer berører og utfordrer fordi han med sitt liv til fulle illustrerer at det koster å være etterfølger.

Mye av Bonhoeffers forfatterskap har en kontekst preget av et grunnleggende dystopisk samfunns gjennombrudd fra tidlig på 1930-tallet. Da Bonhoeffer skriver bøkene “Etterfølgelse” og “Fellesskap og bønn” har ennå ikke dystopien nådd sitt absolutte høydepunkt, det skjer først med utbruddet av krigen i september 1939. Først når han er inne i hvalfiskens buk, fengslet i Berlin -Tegel i april 1943, satt bak lås og slå for sitt engasjement i den tyske motstandsbevegelsen, kjenner Bonhoeffer på kroppen hvor lite det er igjen av hans livsrom.

Paradokset som han erfarer på kroppen sammen med millioner av mennesker rundt om i det okkuperte Europa er at det dystopiske samfunnet ikke har mistet sin kraft, selv om nederlaget synes uunngåelig, snarere tvert om. Når det synes som om det er i ferd med å tape da blir målrettetheten, umenneskeligheten og dødeligheten enda tydeligere. Her viser et slikt samfunn sitt sanne ansikt - dystopien framtrer som en tilstand som er blottet for en hver selverkjennelse og evne til å ta virkeligheten inn over seg (slik sett kan en jo undres på om de Vestlige lands manglende evne til å ta grep i møte med klima og miljøutfordringen viser at vi har kommet faretruende nær et dystopisk mareritt). Undergangen fornektes på den ene siden eller kan til og med forherliges på den andre. En kan jo undres på om det er nettopp dette som er den indirekte bakgrunnen for Bonhoeffers tale om det myndige menneske.

Denne tanken formuleres slik i et brev datert 16.7.44 (gjengitt i Motstand og hengivelse): “Vi kan ikke være redelige uten å erkjenne at vi må leve i verden – ‘etsi deus non daretur’. Og nettopp dette erkjenner vi - overfor Gud! Gud selv tvinger oss til denne erkjennelse. Det at vi er blitt myndige, fører oss til en sannferdig erkjennelse av vår situasjon overfor Gud. Gud lar oss få vite at vi må leve som om vi må klare livet uten Gud. Den Gud som er med oss er den Gud som overlater oss til oss selv (Mark 15,34)! … Overfor og med Gud lever vi uten Gud. Gud lar seg fortrenge fra verden og korsfeste… ” Talen om det myndige mennesket dreier seg ikke, slik jeg tolker Bonhoeffer, om menneskets nødvendige frigjøring fra Gud eller “Guds død”. Ei heller det sekulære samfunnets frigjøring slik det ble forstått og brukt innenfor sekulærteologien på 1960-tallet. Snarere er det dystopien som er konteksten – en virkelighet hvor Gud tilsynelatende presses ut til ytterkantene av samfunn og kirke så mennesket alene kan bli alle tings målestokk.

Mange vil nok vegre seg for å beskrive det norske samfunnet som dystopisk, snarere er det som om vi lever med en form for demokratisk dysfunksjonalitet. Jeg spør meg selv om det i praksis er slik at avstanden mellom det dysfunksjonelle og det dystopiske samfunnet er langt mindre enn vi tror, den er som en hinne som tidvis brister.

“Vi har vært stumme vitner til onde gjerninger, vi har lært forstillelsens kunst og den tvetydige tale. Erfaringene har gjort oss mistroiske ovenfor mennesker, og vi unnlot ofte å tale så sant og fritt som de hadde krav på. Uutholdelige konflikter har gjort oss spake og kanskje likefrem kyniske. Er vi ennå brukbare? Det er ikke genier eller kynikere, ikke menneskeforaktere eller drevne taktikere, men oppriktige, enkle og likefremme mennesker vi kommer til å trenge. Vil vi ha tilstrekkelig indre motstandskraft mot det som er påtvunget oss, og vil vi være så skånselsløst oppriktige mot oss selv at vi kan finne tilbake til åpenhet og likefremhet?”

Jeg lot Dietrich Bonhoeffer få avslutte, linjene er skrevet kort tid etter at han ble fengslet i Tegel april 1943. De er tatt fra hans betraktning i “Motstand og hengivelse” med overskriften “Ti år etter”. Ti år hadde gått siden skjørt demokrati målrettet ble forvandlet til et dystopisk samfunn. Det var, og er, et urovekkende faktum at de fleste kristne lot det skje uten å yte nevneverdig motstand. Men mer enn noe annet er det en historisk kjensgjerning som bør vekke vår motstand mer enn vår fordømmelse. Bak ferniss av demokrati og toleranse er veien til en ny dystopi kanskje kortere enn vi tror.

Gå til innlegget

Uten julens mysterium ingen frelse

Publisert rundt 7 år siden

"Caro cardo salutis – kjøttet er det frelsen 'henger' på" , sa den kristne teologen Tertullian (160- ca. 220). Underforstått, uten julens mysterium, at Gud ble menneske i Jesus Kristus, ville det ikke vært noen frelse.

Noen ganger sier vi mennesker at vi har tenkt på noen, men de færreste av oss vet oss elsket fordi noen har tenkt på oss. De fleste av oss vet oss elsket nettopp fordi vi har kjent kjærligheten som kropp, berøring, tilstedeværelse. Slik sett er kjærligheten alltid en erfarbar størrelse, den skriver seg inni våre liv – hud mot hud. Den møter oss gjennom andre mennesker, gjennom hånden som varsomt stryker, øyet som ser, ordene vi bruker for å gi kjærligheten et språk. Kjærligheten er total, ønsker å favne alt, derfor krever den krever at mennesket tar i bruk alle sine sanser dersom det skal elske helt og fullt. Og omvendt, om mennesket skal vite seg elsket må alle våre sanser berøres, må kjærligheten bli til en erfaring som sitter i det dypeste av oss. Kjærligheten søker ikke bare om få ta litt av oss i eie, men alt vi bærer på og har.

Guds kjærlighets språk er kroppens språk. Guds kjærlighet er naken hud, som møter oss gjennom et lite barn, nyfødt, sårbart. Det er dette frelsen “henger” på - Gud har i sannhet blitt menneske. Den guddommelige kjærligheten er ikke en ide eller tanke, men en kjærlighet som ikler seg kjøtt og blod.

Gjennom nesten 1700 år har den kristne kirken feiret julehøytiden. Foranledningen til julefeiringen finner vi blant annet hos de kristne i Alexandria i Egypt tidlig på 300-tallet. Der fantes det nemlig noen gnostisk inspirerte kristne som tolket Jesu dåp som en hendelse der mennesket Jesus ble til gudemennesket Jesus. Dåpen var “adopsjon” fra Guds side og forstått som fødselsdagen til gudemennesket Jesus. Dermed oppstod det etter hvert et behov for å feire Jesu fødsel som en understrekning av et uoppgivelig faktum – nemlig at kjøttet er det frelsen “henger” på. Jesus ble ikke til et gudemenneske gjennom dåpen, men var sann Gud og sant menneske fra fødselen av, ja faktisk fra unnfangelsen av.

Det er denne forståelsen som skjuler seg bak de noe misvisende ordene “jomfrufødsel”. Jesu unnfangelse og fødsel handler om to ting “hvem” Jesus er og “hvordan” Gud frelser – i siste instans dreier det seg om hvordan kjærligheten ytrer seg. Hvordan vet vi mennesker oss elsket, hva er overhodet kjærlighet for noe? Julens mysterium går til det dypeste av våre erfaringer av kjærlighet, både den vi gir og den vi får motta. Det store spørsmålet handler om hvorvidt kjærligheten, den menneskelige så vel som den guddommelige, først og fremst en ide, en kjærlighet som nøyer seg med tanken.  Inkarnasjonen og julefeiringen dreier det seg at  kjærligheten må være en erfarbar størrelse, ikledd kropp formidlet gjennom kropp! Barnet i krybben innbyr til undring og forundring, og spør oss om hvordan vi mennesker vet oss elsket, med hodet eller kroppen.

Gå til innlegget

Et farvel til folkekirken?

Publisert rundt 7 år siden

Jeg begynte min tjeneste på det som på mange måter kan beskrives som folkekirketankens absolutte høydepunkt. Den var endelig blitt en politisk og kirkelig realitet med utnevnelsen av Rosemarie Köhn som biskop i Hamar i 1993.

Paradokset er at jeg gjennom alle årene som prest i bispedømmet har hatt et heller ambivalent syn på både ideen og begrepet. Etter 18 år er det nok enda mer tilfelle enn ved starten. Jeg er faktisk ganske så desillusjonert og lar meg ikke lenger overbevise om at folkekirketanken og ideen har framtiden for seg.

18. desember er det 18 år siden jeg ble ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke av biskop Rosemarie Köhn. Mot alle odds ble jeg prest i Hamar bispedømme og Hamar domprosti.  Som student var det ikke akkurat det som stod høyest på ønskelista mi. Men slik ble det altså.  I 13 år var jeg prest på bygda, utfordrende år, spennende år, men også år med frustrasjon. Jeg var prest i folkekirkeland, i et bispedømme som nærmest har gjort hevd på å representere folkekirketanken i hele sin bredde.

Hovedinnvendingen min mot folkekirketanken skyldes at det stadig vekk opereres med motsetning mellom åpenhet og fordypning. For det lar seg ikke gjøre å bygge en kirke på et slikt utgangspunkt. Tidvis er det nærmest slik at en kristen/kirkelig praksis blir sett på som en trussel for kirkens åpenhet.  I folkekirkelig retorikk manes det rett som det er fram et inntrykk av at en levende tro er en trussel mot folkekirkens framtid.  Men for dem som ønsker å etablere en folkekirkelig strategi burde det vel strengt tatt være maktpåliggende å komme lenger enn å levere karakteristikker av konservative kristne og ønsket de måtte ha om å ta over kirken.  Min opplevelse er at mange konservative kristne finner seg andre fellesskap, de blir frikirkelige eller katolikker.

Spørsmålet som det blir umulig å komme utenom, dreier seg om hva som utgjør den teologiske bærebjelken i forståelsen av kirken som folkekirke. Fortsatt husker jeg en bestefars spørsmål til meg i forbindelse med barnedåp en søndag i høymessen - "hvordan var det nå egentlig å ha gudstjeneste når de eneste som var tilstede var dåpsfamilien?"Det var tydelig at han syntes noe ikke var helt som det burde være.

Jeg opplever at mye folkekirketeologi ikke kjennetegnes av annet enn en uvilje mot å ville erkjenne at det å være kristen også kjennetegnes av en type praksis. Hvis troen ikke kjennetegnes av et kroppsspråk hva er det da som bærer kirken? Kanskje folkekirkeideen står og faller med en type prestelig representativitet, hvor det folkelige og prestelige utgjør en symbiose. Nær sagt som om det hele “henger” på presten. Ikke sjelden har jeg kjent på en reell forlegenhet over å representere kirken. Jeg har opplevd meg som en, som tross alle forsøk på komme mennesker, nær bærer i seg et anstrøk av et anstøt – noe “fremmed”. Men tydeligst har denne folkelige ambivalensen kommet til uttrykk gjennom det barna mine har måttet svare for fordi de har hatt en far som er prest. Bak all velvillighet eksisterer det nemlig fortsatt en levende ambivalens, den har ikke forsvunnet på de årene som har gått siden jeg ble ordinert.

For meg er det et paradoks at den prosentvise oppslutningen i kirkevalgene tilsynelatende synes å veie tyngre for kirkens lederskap enn oppslutningen om gudstjenestene (det var kanskje den prisen som måtte betales for at kirken skulle få utnevne biskoper og proster?) Utgangspunktet mitt er at Den norske kirkes framtid som en levende kirke står og faller med oppslutningen om søndagens gudstjeneste. Dersom dette pulsslaget svekkes eller stopper opp, dør kirken, og det til tross for demokratiske prosesser på rådssiden.

De gangene det knapt nok har kommet mennesker til gudstjeneste har jeg virkelig fått kjenne på opplevelsen av å holde på noe litt aparte, noe som i sannhet er ganske marginalt. Skyldes det at jeg er “feil” prest på “feil” sted? At jeg ikke er folkelig nok? Dyktig nok? Alminnelig nok?

Det er erfaringen min at det alt for ofte snakkes mye det om kirken lykkes med, de øyeblikkene da kirken var etterspurt, betydde noe! Mens det derimot sjelden eller aldri snakkes om situasjonene da ingen etterspør eller behøver kirken?At det er slik begynner jeg å avfinne meg med.  Samtidig jeg synes det er mer og mer vanskelig å forholde seg til en forståelse av folkekirken hvor den framtrer som idealisert størrelse. Et stykke virkelighet hvor det forutsettes at båndene mellom folk og kirke er sterke og ubevegelige, hvor det ikke finnes snev av ambivalens.

Så hva er det da begrepet “folkekirke” ment å skulle si noe om? Dreier det seg om kirkens representative intensjon (for alle) eller er det et begrep som forholder seg til den numeriske siden, altså det prosentvis antallet medlemmer i den norske befolkningen? Når opphører Den norske kirke i så fall å være folkekirke? Hvor går grensen hen, ved 50 %? I en pluralistisk kultur som vår kan en jo undres på om selve navnet “Den norske kirke” i det hele tatt er formålstjenlig eller ønskelig?

Jeg kan ikke annet enn å gi Elin Ørjasæter delvis rett i hennes observasjon om at juleevangeliet også blir fortalt av konsensusorienterte prester. Her setter hun fingeren på noe av folkekirkelighetens dilemma. For hvor ofte nedtones ikke det spesifikk kristne for å gi rom til det allmenne? Visst er lettere å snakke om Gud enn det spesifikt kristne, om Jesus Kristus. Det er kanskje naturlig at en kirke som fortsatt lever tilsynelatende godt med illusjonen om at den representerer bredden i den norske religiøsiteten aller helst vil appellere til det den forstår som det allmenne eller Gud. Men det spørs likevel om denne nokså konturløse representativiteten er ved veis ende i løpet av det neste tiåret.

Selv vil jeg gjerne være en representant for en kirkelig kristendom som er mer opptatt av kirkens sentrum, Jesus Kristus, enn å trekke grenser i møte med folk. Jeg ser det som helt grunnleggende at kirken har et ansvar for alle sine døpte medlemmer. Det er noe jeg forsøker å ivareta som prest hver gang jeg møter mennesker.  Men selve begrepet folkekirke har jeg etter hvert fått sterkere prinsipielle innvendinger mot. Ordet bærer i seg en arv fra det konstantinske prosjektet og forutsetter nærmest uten videre at kirke og folk er ett, samt at kirkens fremste oppgave er å styrke og bygge en felles nasjonal og kulturell identitet. Det er jo slettes ikke slik lenger. Både rent prinsipielt og i praksis har folkekirketanken har hatt sin tid, hva som kommer etter den er fortsatt et åpent spørsmål.

Gå til innlegget

Advent og jul på kanten av stupet

Publisert rundt 7 år siden

Advent 1940 skrev Dietrich Bonhoeffer brev til kretsen av pastorer som hadde fått sin utdannelse ved Bekjennelseskirkens seminar i Finkenvalde. Hva det betyr å feire advent og jul i krigens skygge. I en verden på kanten av stupet?

“Døden kommer ikke først med krigen, kroppens og sjelens kvaler og smerter oppstår ikke på grunn av krigen. Det er ikke krigen som slipper løs løgnen, uretten og volden. Det er ikke først med krigen vår eksistens blir fullstendig uforutsigbar og menneskene overgis og blir avmektige og ser sine ønsker og planer bli satt til side og ødelagt av en “høyere makt”. Men krigen gjør alt som alt er der uten den og før den, umulig å komme utenom, alt dette som vi gjerne vil overse. Derfor gir krigen oss på en særlig måte muligheten til en ekte julefeiring. “Verden er fortapt”, først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at “Kristus ble født”.Ordene er Dietrich Bonhoeffers og skrevet under advent 1940.

Det er ord skrevet, så å si, på kanten av stupet. Krigen har festet sitt grep om Europa og Bekjennelseskirken i Tyskland utsettes for et stadig større ytre og indre press. Det Stortyske-prosjektet har vind i seglene, nazistenes drøm om Tusenårsriket er ikke lenger bare illusjon og politisk agitasjon.

Det som gjør Bonhoeffers tanker verd å lytte til er forståelsen av hva krigen tydeliggjør. Krigens ”fortjeneste” er at den fjerner illusjonene om hvilke kår, hvilken virkelighet menneskene lever i. Løgnen, uretten og volden eksisterte før krigen. Men da ville mennesker ikke konfronteres med dem. Det var lettest å late som om de ikke fantes. Som fenomen er krigen kun en radikalisering eller fortetning av de grunnkreftene som på nytt og på nytt truer. Graden av løgn, urett og vold, det er det krigen endrer. Det er ikke krigen som “føder” dem. Krigen “lever på dem” og henter sine krefter fra dem. Men krigen skaper ikke løgn, urett og vold, som de ikke fantes før den.

 

En velferdsstat som vår kan til tross for alle sine gode hensikter, gi et inntrykk av at de grunnleggende forhold har endret seg. At løgnen, uretten og volden er avskaffet og tilhører gårsdagen. Men Bonhoeffer utfordrer oss til å se etter om ikke dette er noe som også hefter ved vår virkelighet. Løgnen, uretten og volden kom ikke med krigen. Og de forsvant heller ikke med velferdsstaten, men har snarere ikledd seg andre gevanter, fører et annet språk og gir seg til kjenne på en slik måte at vi forledes til å tro at de ikke eksisterer lenger.

Med sin radikale tilnærming så minner Bonhoeffer oss om nødvendigheten av fastholde at “verden er fortapt” – den er med Paulus ord fortsatt under syndens og dødens lov. Overgitt krefter den selv ikke makter å komme til rette med eller slette ut. Å fornekte at de disse kreftene finnes kan være en fristende tanke skriver Bonhoeffer senere i brevet. For det er da ikke så galt. Visst finnes det øyer, plasser hvor mennesker kan trekke seg ut av livet for et par dager eller i det minste for noen timer. Det er jo slik vi feirer jul, med fest, glede, søtsaker og mat. Kort sagt, drømmen om et eventyrland. Men så viser det seg at “fortryllelsen” likevel ikke varer ved, den blir borte. Mennesket vil helst slippe å møte sin egen avmektighet, sine prosjekters skipbrudd. 

 

Hva mennesker sitter igjen med før jul 1940 er innsikten om at verden virkelig er fortapt, hevder Bonhoeffer. Tanken om verdens fortapthet var ikke lenger kun en dogmatisk læresetning, men en skakende sannhet. På kanten av stupet, der befinner verden seg fortsatt i 2012. Men i denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.

Alle julens hendelser, kong Herodes sin frykt for det nyfødte barnet, barnene som han tar av dage i frykt for at Betlehemsbarnet vil gjøre ham rangen stridig, illustrerer det Bonhoeffer erfarer advent 1940, det finnes ingen snarveier ut av virkeligheten. Det finnes ingen kort og godt steder eller tider hvor verden ikke “er”. Å være menneske er å innse at verden har sitt grep om oss. Virkeligheten og verden byr ikke menneskene noen nødutgang, heller ikke Gud gjør det. Men det Gud gir mennesket er sin Sønn, født som et lite barn og lagt i en krybbe. 

Som gjeterne får vi høre det glade budskapet om barnet som er født. Og som dem sendes vi tilbake til virkeligheten etter å ha funnet barnet i krybben. Juleundret plasserer Gud midt i vår verden, ikke på siden av den. Ved selv å bli menneske er det som om Gud bekrefter at verden er menneskets sted, formet som det er av jorden og støvet. Gjeterne fant barnet i krybben, de fant ingen nødutgang, intet tilfluktsrom. Intet skjulested. Men de fant Gud, midt i verden. Bare her lar Gud seg finne. I en verden som vår, en verden på kanten av stupet.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere