Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Ubehaget ved å være moralsk

Publisert rundt 7 år siden

”Når et spedbarn kaster ranglen ut av barnesengen skjelver planetene” skriver jesuitten Gerard W Hughes. Han vil utfordre oss til å se at alt vi gjør står i en årsakssammenheng. Summen av enkelthandlingene våre beveger verden mer enn vi kanskje er villige til å erkjenne.

Menneskets historie er spekket av hendelser som viser at evnen til moralsk refleksjon og handling ikke er en endelig eller konstant størrelse. Historien arter seg som en rekke pendelbevegelser hvor utslag av feiltrinn, eller i verste fall ren ondskap, beveger mennesket til å søke det gode fordi det har kjent ondskapen på kroppen.

Zygmunt Bauman (professor emeritus i sosiologi fra universitet i Leeds) sier det slik: ”Å være moralsk vil si å være nødt til å gjøre valg under en sterk og smertefull uvisshet. Det vi klarest vet (selv om vi ville ha store problemer med å grunngi hvordan og hvorfor), er nok hva som er ondt”.

Bibelens fortelling om syndefallet har først og fremst et eksistensielt utgangspunkt. Verden er ikke bare god. Den er også en plass hvor mennesket kjenner ondskapen på kroppen og spør seg selv hvordan det kan ha blitt slik.

”Når et spedbarn kaster ranglen ut av barnesengen skjelver planetene” skriver jesuitten Gerard W Hughes. Han vil utfordre oss til å se at alt vi gjør står i en årsakssammenheng. Summen av enkelthandlingene våre beveger verden mer enn vi kanskje er villige til å erkjenne. Men hva er det som beveger oss?

Et samfunn som knapt nok har tid til å ta seg pauser gir oss få eller ingen muligheter til å overskue selv de mest opplagte konsekvenser av valgene våre. Øyeblikket er det som bestemmer hva vi gjør og føler, vel og merke hvis vi har tid til å kjenne etter. Denne iboende rastløsheten siver også inn i de fleste av våre relasjoner.

Menneskets rastløshet er en grunnleggende drivkraft i forbrukersamfunnet. Forbrukermentaliteten preger oss mer enn vi vil innrømme. Økonomisk vekst er mulig bare så lenge vi tror at frelsen ligger i det som er nytt. Å eie er ikke det viktigste, men å kunne endre og bytte ut. Ingen valg vi gjør synes å begrense mulighetene våre til å gjøre nye valg. Sjelden ses valg på som et uttrykk for at noe også velges bort. Vi har stor sympati for Ole Brum og sier som ham “ja takk, begge deler”.

Å kunne velge bekrefter vårt behov for starte på nytt igjen, komme videre. Reklamen appellerer både til vår lojalitet og illojalitet på en gang. Den som prøver noe nytt viser selvstendighet, er endringsvillig. Mange selger og kjøper det meste på evig leting er den medisinen som fortsatt synes å mangle. Også vår egen følelse av dødelighet bøtes på gjennom forbrukersamfunnets stadige løfter om nye uutprøvde opplevelser. Vi kan leve hele livet som en uendelighet av nye begynnelser. Enden finnes ikke.

Når livet består av stadige nye begynnelser så er det ikke rart at samfunnet vårt preges av en tiltagende fragmentering. Resultatet er stadig færre felles referanserammer. Vi får en større oppblomstring av subkulturer og særgrupper som konkurrerer om oppmerksomheten til media og beslutningstakere på alle nivåer i samfunnet. 

Finanskrisen er dypest sett en moralsk krise, hvor mye dårlig finansmoral har kostet verdenssamfunnet, er det nesten umulig å beregne. Pengene avslører oss og viser at mennesket ikke først og fremst er et fornuftsvesen, men i høy grad er et vesen som drives av lengsler og begjær. Ikke sjelden blir vi overrasket av at det er slik, men egentlig burde det ikke forundre. Utfordringen er at vi fortsatt henger fast i forestillingen om at kunnskap og innsikt alene skaper og bevirker forandring. Mennesket besitter kunnskap om godt og ondt, men mangler evne og vilje til å handle i overensstemmelse med kunnskapen. Visere er mennesket ikke nødvendigvis blitt.

Vår moralske refleksjon ikke har klart å holde følge med de framskritt som har skjedd i løpet av 1900-tallet. Evnen til å handle moralsk er ikke en egenskap eller side ved mennesket som er gitt. Den er langt fra konstant. Dagens generasjon er nok ikke mer ”moralsk” enn tidligere generasjoner – selv om vi gjerne vil tro at så er tilfelle. I møte med fortida blir mange mennesker moralsk indignerte. Men om noen utfordrer oss på vår egen tilkortkommenhet er vi ganske snare til å omtale det hele som moralisme.

Kanskje fordi “moralistene” mest av alt eksisterer i vårt eget indre som et skremmebilde på hva eller hvordan vi frykter å bli hvis vi reflekterer og handler moralsk. Noen finner det opplagt lettere å identifisere seg med Tony Soprano med enn Mor Teresa.

Det kan være verdt å spørre om ikke “moralistene”, i gitte tilfeller, kan være symptombærere eller “moralske varslere” som peker på eksistensen av et hvert samfunns moralske tomrom. Lommer som kort og godt oppstår fordi alminnelige mennesker ikke vil bli holdt ansvarlige, hverken for seg selv eller samfunnet de er en del av.

For noe er i ferd med å skje i en kultur hvor ubehaget ved å være moralsk oppleves som større enn ubehaget ved å være umoralsk . At moral koster oss mer enn bare penger er en sannhet vi ikke kan kjøpe oss ut av.

 

Gå til innlegget

Forakt ikke dem som ikke kan se, som ikke evner å se verden og seg selv i et annet lys, bli selv til lys for dem, la dine øyne være tent av det lys du har sett i Kristi ansikt.

Ikke sjelden gir livet oss motstridende erfaringer og bilder, paradokser som det kan være strevsomt å holde sammen. I hjertet av Markusevangeliet ligger det gjemt et slikt paradoks, ja ikke bare det, paradokset er selve hjertet, det som får evangeliet til å leve. For paradokset er: Gud er blitt menneske, kommet for å føre oss hjem til Gud. Fortellingen om de tre disiplene som får se Jesu herlighet er hjertet i den kroppen som er “evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn” (Mark 1,1). Tas hjertet bort dør kroppen, blir evangeliet som stivnet, som en falmet forgangen drøm. 

Inneklemt mellom ord om død, tap og fornedring, finner vi fortellingen om de tre som får se Jesu herlighet. Som om disiplene skal få noe å holde fast i mens Jesus går fornedringen i møte, får de se Jesus gjennomlyst av det guddommelige lys som alltid har bodd i ham. Nærmest som om de skal klare å ha to bilder på netthinnen samtidig, den fornedrede Jesus er samtidig den opphøyde. Han som sviktes, han som de svikter er Gud selv, han som dømmes til en forbryters død var ham de så med et ansikt som lyste som solen. Men når skjærtorsdagen glir over i langfredagen er det avgrunner mellom fjellet de var på og Golgatahøyden. Disiplene klarte ikke å holde fast i det de hadde sett på fjellet. På Langfredagen er mørket totalt, mens lyset er blitt som en fremmed størrelse, nesten ukjent.

Det er som om forfatteren av evangeliet vil si oss, at dette mennesket Jesus er en gåte, et mysterium, en skikkelse med dobbeltbunn, guddommelig og menneskelig på samme tid. For det er hjertet i evangeliet, det er pulsslagene i den kristne tro. Husk denne dobbeltheten i alt han gjør, i alt han sier. Griper du denne hemmeligheten så skal du i sannhet leve. Skal du en dag få se det som disiplene så, en verden, en virkelighet gjennomlyst av Gud selv.

Så skal de mennesker som har blitt grepet denne hemmeligheten vite at det er en hemmelighet som bare gripes med et ydmykt hjerte.Derfor er Jesu herlighet for det meste skjult for oss inntil den dagen han kommer igjen for å dømme levende og døde. Hans herlighet møter oss gjennom den fornedrede, det ensomme mennesket, hos dem som ingen ting er eller ingen ting har. Hos de små og vergeløse der er han, der er Jesu herlighet. Han er både i det høye og det lave, i lys og mørke.

Lykkelig er det menneske som ser denne dobbeltheten i det som skjer når barn døpes, når evangeliet leses, når bønnene bes, når brødet og vinen velsignes. I disse handlinger kan Jesu herlighet ses. Velsignet er de øyne som ser og de ører som hører at i alt dette forenes jordisk og himmelsk, guddommelig og menneskelig. Alt som vi gjør i gudstjenesten er nettopp transfigurasjoner – handlinger gjennomlyste av Guds herlighet eller nærvær. Vitner om at Guds rike er i blant oss. Budbærere som peker mot det fremtidige som skal skje den dag Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

En preken holdt i Storhamar kirke. Kristi Åpenbaringsdag 2012

Gå til innlegget

Hadde reformasjonen kommet dersom Martin Luther skulle ha ventet på mange og årelange utredninger før de nittifem tesene kunne slås opp på kirkedøren i Wittenberg reformasjonshøsten 1517?

Sannheten er vel snarere den at Luther ikke hadde mage til å holde ut med datidens kirkebyråkrati – noe han sannsynligvis heller ikke ville gjort i dag.

Hva hadde forresten vi gjort med et menneske av Martin Luthers støpning? Oversett, latterliggjort eller avsatt det? Visjonære mennesker kan fort komme til å forstyrre den orden og ro et velfungerende kirkelig byråkrati trenger for at et kirkelig maskineri skal fungere optimalt. I tillegg kan de komme til å ødelegge kirkens image som en ansvarlig og veltilpasset aktør i den norske offentligheten.

Snaut femhundre år etter reformasjonen er Den norske kirke i ferd med å bli like gjennombyråkratisert som resten av det norske samfunnet. Det skjer uten store protester. Ingen synes å stille seg spørsmålet om ikke kirken er i ferd med å miste sin egenart. At teologiens primære sted synes å ha blitt kontorene, rådene og utvalgene, ikke gudstjenesten og verden, bekymrer ikke nevneverdig.

Gjennom mange år har Den norske kirke hatt sine reformprosesser og fått sine reformer.Flertallet av dem har knapt nok fått satt seg før det forberedes nye reformer. Hva Luther ville ha ment om dagens reformer vet vi ikke. Men det er grunner til å anta at han ville ha vært spørrende til koplingen mellom kirkelig fornyelse og økende byråkratisering av kirke- og menighetsliv.

Rettferdighet, forsoning og miljø, bærekraftreform, økonomisk rettferdighet og aktivt engasjement for fred trekkes ofte fram som gode eksempler på kirkens profetiske rolle i samfunnet. Men når ble kirkens profetiske rolle til noe som kan ivaretas gjennom vedtak i sentralkirkelige organer og råd? Har ikke profeten da byttet sin kappe mot byråkratens dress?

Den norske kirke framtrer tidvis som ganske pregløs i det offentlige rommet. Forsiktig og redd for at noen skal bli provosert eller støtt av dens budskap. De som vil posisjonere seg med tanke på avansement innenfor kirken beskriver seg gjerne som “sentrumsteologer”. Det teologiske sentrum i Den norske kirke kjennetegnes da også av en stor vilje til konsensus.

Teologien reduseres tidvis til en blanding av “praktisk teologi”, gjerne forstått pragmatisk, med den hensikt at systemet skal fungere friksjonsfritt. Prisen for dette betales i form av at prinsipiell teologisk tenkning og refleksjon kommer i annen rekke.

Det verd å stille seg spørsmålet om det overhodet finnes noe annet enn “sentrumsteologi” innenfor de forskjellige sentralkirkelige organer og råd. I takt med et voksende og bredere teologisk sentrum er paradokset at det synes som om det har blitt mindre plass til profilerte og tydelige røster innenfor Den norske kirke. 

I møte med den rådende sentrumsteologi velger profilerte lekfolk, prester og teologer forskjellige strategier, noen går stille i dørene, andre igjen melder seg ut av kirken (billedlig eller bokstavelig). Mens noen derimot framfører standpunkter som ligger så nært opp til velferdsstatens etos at kirken ikke framtrer som noe annet enn dens forlengede arm.

Ikke rart kanskje, at det blir slik. Teologisk debatt og teologiske debattanter skal i den norske opplyste offentlighet helst plasseres et sted på aksen konservativ-liberal eller progressiv-reaksjonær. Konsekvensen er at de færreste virkelig engasjerer seg med tydelighet i en offentlig kirkelig samtale eller debatt. De fleste orker ikke å stikke fram nakken, det kan komme til å koste for mye.

Sannheten er at de visjonære kirkelige personlighetene ikke riktig passer inn – uansett hvilket århundre eller tiår de hører hjemme i. Det gjelder også i en kirke som har sine røtter i reformasjonens jordsmonn. Visjonære mennesker lar seg vanskelig kontrollere av kirkelige råd, møter og byråkrater.

Martin Luther hadde sin tid, må vi bare bli spart for nye visjonære kristne personligheter noen år til! Først må vi få gjort unna reformasjonsjubileet - det ville jo være trist om noen visjonære kristne skulle komme til å ødelegge og uroe festlighetene.  

Og om noen skulle være i tvil, selvsagt trenger Den norske kirke både visjonene og de visjonærene. Det må bare fattes et vedtak om hvem, hvor og når. Men før det kan skje må et grunnleggende spørsmål må avklares, ligger myndigheten under Kirkerådet, Bispemøtet eller Kirkemøtet?

Når alt kommer til alt gjør vi kanskje best i å vente på en avklaring ved kirkevalget i 2019, to år etter reformasjonsjubileet?

Gå til innlegget

Stålsett-utvalget - et varsel om oppbrudd?

Publisert rundt 7 år siden

I debatten om Stålsett-utvalgets anbefalinger har mange kritisert utvalget fordi det vil tone ned betydningen av den kristne kulturarven og Den norske kirkes posisjon i det norske samfunnet som fellesarena for majoriteten av befolkningen.

Det er den ene måte å forstå utvalgets arbeid på, den mest opplagte kanskje, men ikke den eneste.

For utvalgets arbeid kan tas som et tydelig og utvetydig varsel om at den konstantinske epoken med sin forståelse av kristendommen som nasjonsbyggende og enhetsbyggende element går mot slutten - også  i norsk sammenheng. For meg er det en dypt frigjørende side ved arbeidet og analysene som utvalget har kommet med. Utvalgets konklusjoner bærer tross alt bud om et uunngåelig oppbrudd.

Som fenomen er det interessant at to institusjoner, Stortinget og Den norske kirke, synes ute av stand til å erkjenne at de i lang tid har befunnet seg i en tilstand hvor de nekter å erkjenne at det ikke lenger er mulig å forstå det norske samfunnet som enhetlig sett fra et religiøst og kulturelt perspektiv. Hvorvidt disse endringene erkjennes eller ikke, legger dype føringer for hvordan utvalgets anbefalinger forstås – som trussel eller mulighet. Perspektivet lar seg indirekte også avlese i hvordan Den norske kirkes rolle og oppdrag blir forstått - skal den fortsatt forstås som majoritetskirke og nasjonal kirke i et lengre perspektiv?

På nasjonalt plan kan Den norske kirke ha statistikken på sin side, i reell oppslutning, bak alle tall, framstår livet i mange lokalmenigheter ganske annerledes.Spennet mellom en vanlig menighetshverdag og de nasjonale markeringer langt både i antallet mennesker og kirkens betydning. Det er tross alt julekveld bare en gang i året og bispevisitas hvert sjuende år.

Muligens er det er flere enn meg som har en opplevelse av å befinne seg i en institusjon som lever i en tilstand av vedvarende kognitiv dissonans. Den nekter overhodet å erkjenne at gårsdagens religiøse kart og dagens religiøse terreng ikke synes å stemme overens. At noen overhodet kan finne på å mene at det faktisk er slik, blir best forbigått i stillhet eller forstått som et uttrykk for vanhellig alliansebygging. 

Den største delen av lederskapet i Den norske kirke står sammen med majoriteten av norske politikere om å være milevis fra å trekke noen større praktiske konsekvenser av at det kirkelige og religiøse landskapet i Norge er i ferd med å endres dramatisk. De setter sin lit til statistikken og er felles om sin nokså kontante i sin avvisning av at den konstantiske kirke- og samfunnsvisjon med sine ideal om hva som former, danner og opprettholder en kristen kultur er i ferd med å forvitre i raskt tempo.

For drøyt 14 år siden (1998) kom den katolske bibelforskeren Gerhard Lohfink med boken “Trenger Gud kirken?” I dens siste del betoner han at kirken er en organisme som først og fremst er levende i den grad den forstår seg selv som en fortsettelse av utferden fra Egypt. 

Den grunnleggende handlingen i hvert menneskes utferd er dåpen. “Å dø og å gjenoppstå betyr i den nytestamentlige dåpsteologi meget konkret overgangen fra det gamle samfunnet til den nye livsformen "menighet", skriver han. For Lohfink er dåpen et uttrykk for skifte av herredømme, fra hedenskapets herredømme til kirken som er stedet for Kristi herredømme.

Dåpen hadde en helt sentral plass i den før-konstantinske kirke og betydde skifte av lojalitet. I en etter-konstantinsk kristendommen blir dåpen ikke bare en kirkelig handling, men også en innlemmelse i det kristne samfunnet. Følgene av dåpen nedtones, vektleggingen av dåpen som skifte av herredømme nedtones og følgelig blir også kravene til hva dåpskandidaten må legge bak seg lempet på.

Denne aksentforskyvningen er noe av bakgrunnen for “flukten” ut i ørken og dannelsen av klostervesenet på 300-tallet. “Lohfink mener at det er påfallende at da menighetene i oldtidens kirke mistet sin utstråling og nærmet seg sin senere form som rikskirke, så begynner eneboere og munker å bryte opp. Slik videreførte klostrene kirkens utferds-karakter. Men prisen var at etterfølgelsen mistet sin menighetsmessige forankring og ikke lenger ble forstått som en mulighet for alle døpte. 

Lohfink konstaterer at det konstantinske eksperimentet er i ferd med å gå mot sin avslutning. Kirken er i ferd med å bryte opp fra fellesskapet med staten. Dessuten har i tillegg den nyere tids historie har for alvor har knust drømmen om det kristne samfunnet og nasjonen. Diktaturene som vokste fram i det kristne Europa i mellomkrigstiden, forteller på sitt vis hvor sårbar en såkalt kristen kultur er.

I tenkningen om en etter-konstantinsk tid ligger det ikke gjemt en form for falsk urkirke romantikk. Snarere er utfordringen å finne det som er en egnet form for kirke ved begynnelsen av det tredje årtusenet. Heller ikke er det snakk om en “tilbakevenden” til en før-konstantinsk virkelighet. Snarere dreier det seg om et nytt oppbrudd. Det er en grunnleggende forskjell, nå sitter vi med historisk viten og erfaringer som illustrerer hvordan det gikk med kirken etter Konstantin. Med tanke på framtida så mener Lohfink at kirken ikke har noe å frykte dersom den igjen våger en utferd, et oppbrudd fra det samfunnet og den virkelighet den til nå har sluttet fred med.

Selv er jeg er blitt mer og mer overbevist om at det ikke noen gang har eksistert en tilstand hvor kirke, kristendom og kultur har vært sammenfallende størrelser. Kristentroen har når det kommer til stykket alltid vært en marginal størrelse og kraft hva gjelder gjennomslag i dybde. 

I møte med historie, kultur og samfunn har Jesu ord og eksempel ofte blitt kompromittert, mildnet, deres radikalitet har blitt underkjent, kallet til oppbrudd tonet ned. Kirken har skikket seg vel med denne verdens myndigheter og stadig bygget nye allianser mellom trone og alter. Slik sett kan prosessene Europa nå gjennomgår på sikt føre til at kirkene for alvor går inn i en etter-konstantinsk tid og gjennom denne lutringsprosessen gjenfinner en ny vitalitet og glød. Ja, måtte den tid komme da et kristent vitnesbyrd holdes fram og bæres av kirken selv uten noen som helst form for statlige garantier eller privilegier også i norsk sammenheng! Stålsett-utvalget bærer varsel om et uunngåelig oppbrudd.

Gå til innlegget

En bønn om brød fra de sultne og de mette

Publisert rundt 7 år siden

Millioner av mennesker verden over ber hver dag Fader Vår, mange av dem sulter. De ber om daglig brød som oss. Våre mager er mette, Gud har gitt daglig brød i rikt monn, våre bønner er mer enn besvarte.

I vår overflod kaster vi det brød vi har bedt om å få fra Guds hånd.

Utallige kristne lar seg forskrekke og også bekymre over at barnehagene ikke lenger synger bordvers før maten. Men hva hjelper det å synge for maten, når det som blir til overs etter måltidene kastes? Den kristne kirke i den rike del av verden kalles til å besvare sine fattige og sultne søskens bønn om daglig brød, ja den er selv svaret på deres bønn om daglig brød. Med vår overflod har Gud satt oss i sitt sted, så vi skulle dele ubekymret.

Vår omgang med maten handler om hva vi tror om Gud, om troen på Guds fortsatte skapelse. Hva vi gjør med maten, henger dypest sett sammen med hvem vi tror har gitt oss den. Paulus skriver jo til menigheten i Roma “ med din munn bekjenner [du] at Jesus er Herre” (Rom 10,9), avlegger vi ikke videste forstand også en kristen bekjennelse gjennom hva vi spiser og hvordan vi spiser?

Er mat bare et resultat av menneskets evne til å produsere? Eller er den dypest sett et resultat av Guds godhet, han som ved sin Ånd gir liv til alt levende. Når vi som kristne kaster mat, har vi ikke da i sannhet blitt gjennomsekulariserte. Når troen ikke lenger setter smak på maten vår. Når overflod blir til kjedsomhet i møte med et overfylt kjøleskap, forteller ikke det noe om at vi ikke er så langt unna fra å miste grepet om tilværelsen. Og nærmest er ute av stand til å skjønne konsekvensene av hva vi holder på med for skaperverket og jorden.

Maten som kastes, brødet som går til spille, avslører oss og viser at vi tilhører en kirke som ennå ikke riktig makter å ta med seg helligheten ut i hverdagen. For når skal den dagen komme da maten ses på som et levende uttrykk for Guds fortsatte skapelse og trofaste kjærlighet til alt han skapt? Først på den dagen vil kirken for alvor gjenvinne noe av sin vitalitet, og da kan evangeliet igjen bli til brød for en verden som fortsatt sulter.

Hvor ofte har ikke deltakelse ved nattverden nesten utelukkende blitt forstått som syndstilgivelse, paradokset er at vi dermed har lukket våre øyne for det faktum at brødet på nattverdbordet helliger alt brød. Helliger alt det som jorden gir oss. På nytt og på nytt gir Kristus seg selv til oss i brødet og vinen under nattverden. Brødet som ble brutt under nattverden gjorde Emmausvandrerne seende. Likevel synes vi ute av stand til å gjenkjenne Kristus i hverdagens mange gaver og glemmer å takke for daglig brød. 

Alt det som vi uforskyldt får del i, livet, klærne, maten, er ikke lenger “nådegaver”, men uttrykk for menneskets selvstendighet, dets uavhengighet. Dagen da mennesket ble “herre” over sitt eget brød forsvant også Gud mer og mer ut av synsranden.  Tydeligst ble det da mennesket til slutt ikke lenger la brød på alteret, men byttet det ut med penger.

Men det er fortsatt håp. En kirke som ser på det daglige brød som hellig, som takker for det, vil komme til å merke at i omgangen med maten vår ligger en hemmelighet skjult som etter hvert også har kraft i seg til å forvandle vår omgang med alt det skapte. Med naturen, med våre medskapninger, med den fattige og utstøtte. Med det ufødte liv.

Visst skal vi fortsatt be vårt Fader Vår, be om daglig brød, men vel vitende om at Kristus sier til oss: ”Vis meg hvordan du behandler ditt daglige brød så jeg kan se hvem du tror på.”

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere