Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Utfordringen fra nyreligiøsiteten er en mulighet, ja mer enn det, den kan bli til velsignelse for kirken.

Forutsetningen er at vi våger å stå i dette møtet blottstilte og nakne. Visst kan det være en skremmende opplevelse som gir oss følelsen av en religiøs vertigo. En form for svimmelhet hvor det nærmest virker som alt beveger seg og flyter.

Menonitten og kirkehistorikeren Alan Kreider sier følgende om det som kanskje altfor ofte kjennetegner menneskers møte med kirken og de kristne: “Erfaringen min sier meg at de fleste mennesker i dag ikke ser på kristne som forkjempere for noe nytt og spennende, men mer som forsvarere av gamle synspunkter som har vært prøvd ut og viste seg ikke å fungere.” Dessverre er det ikke vanskelig å gi ham rett. 

Møtet med Gud har til hensikt å endre våre perspektiver. Vi utfordres til å ta steget inn i en ny virkelighet. I 78/85 oversettelsen av Johannes 10,9 sier Jesus om seg selv at han er døren. “Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite”. Akkurat i denne sammenhengen synes “dør” å vekke andre assosiasjoner enn “port” (som brukes i Bibel 2011) – at Jesus omtaler seg som døren er for meg også knyttet til ordene om at det er mange rom i Faderens hus (Joh 14,2).

Dører kan være spennende, bak dem kan det skjule seg noe ukjent. En uoppdaget verden. Klarer vi å formidle hva som befinner seg bak døren på en slik måte at menneskers nysgjerrighet vekkes? For mange er det faktisk også slik at dører som står på gløtt er mer innbydende enn vidåpne dører. Dessuten er det noen ganger slik at det vi får med oss i noen kjappe glimt fester seg på en annen måte.

Dører som står på gløtt pirrer menneskers nysgjerrighet. Jeg tror det finnes mange “kikkere” blant oss, men også kikkere som er interessert i mer enn bare det som står i “Se og hør”. For et møte med kirken skulle vekke nysgjerrighet så mennesker begynner å lure på hva de kristne egentlig gjør når de tror.

Det dobbelte kjærlighetsbudet begynner med ordene: “Du skal elske…” Det begynner ikke med ordet “tro” – men derimot oppfordringen til å elske. Heldigvis. Kanskje vi kan se på dialog som en samtale om den vi elsker? For den som er forelsket, ja den som elsker samtaler gjerne som sin elskede.

Pedro Arrupe, tidligere leder for jesuittene sier det slik: “Ikke noe er mer praktisk enn å finne Gud, det er som å bli forelsket en på bestemt og avgjørende måte. Det du elsker, det som tar din forestillingsevne til fange, vil farge alt. Det vil bestemme hva som får deg ut av sengen, hva du gjør med kveldene dine, hvordan du bruker helgene dine, hva du leser, hvem du blir kjent med, hva som fyller hjertet med sorg, hva som forundrer deg, og fyller deg med glede og takknemlighet. Bli forelsket, forbli i kjærlighet og det vil avgjøre alt.”

Innledningen på 1. Johannesbrev har som utgangpunkt: “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord”. I den kristne tradisjonen vet man av erfaring at treenighetstanken ikke hviler på noen form for menneskelig logikk – den må for å si det slik åpenbares for oss. Den er avledet av grunnleggende troserfaringer – en erfaring gitt mennesker utenfra.

Evangeliene er vitnesbyrdene om en Gud som ble menneske, som ble kjøtt - kropp. Det er en teologisk sannhet som har båret kirken siden dens fødsel. Og likevel kan det være vanskelig for de fleste av oss og virkelig begripe hva det handler om.

Forordet i Lukas evangeliet involverer kroppen, det er et fellestrekk den deler med 1. Johannesbrev og Johannesevangeliet. Legg merke til ordbruken, den knytter an til at menneskers sanser har blitt berørt: “Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i” (Luk 1,1-4).

Det er som om forfatteren av evangeliet vil si oss at her skriver hånden ned det øyet har sett, munnen satt ord på, så mennesker kan møte evangeliet om Guds rike og Jesus Kristus.

Evangeliene er sanselige erfaringer i kodifisert form. I møte med Jesus er det som om sansene tøyes til bristepunktet, det er nesten så mennesker mistror dem.

Men i evangeliet finnes det et annet ideal også, “å gjemme dem (ordene) i sitt hjerte”. Ikke uten grunn er Maria en idealdisippel for Lukas, hun er den som bevarer ordene i hjertet sitt, til de en dag skal åpne seg. De er som hemmeligheter eller frukter som livet selv skal kaste sitt lys over.

Ordene fra evangeliene vil komme oss i møte, de formidler stemninger. Til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk går disse inntrykkene oss ofte ganske ubemerket forbi. Selv den mest flittige bibelleser står i fare for å se tekstene uten fra. Dermed oppstår det en avstand mellom leseren og teksten. Særlig etter opplysningstiden har det vært slik, tekstens egentlige innhold blitt redusert til dogmatiske sannheter. Men det spennende er, at om vi leser evangeliene med tiltro og tillit, så må vi nok innse at veien mellom sanselighet og dogmatiske sannheter er mer intim enn vi vanligvis forestiller oss.

For å illustrere hva jeg mener så la oss gå til fortellingen om Sakarja i Lukasevangeliet (1,5-25). Sakarja er presten som ikke hører ordene fra engelen Gabriel om døperen Johannes fødsel. Slik ender han opp med å bli fratatt språket, han må forbli stille til den dagen Johannes får navn. Sakarja ble stilt ansikt til ansikt med den materielle siden ved evangeliet, med Guds handling, han trodde ikke at Guds løfter kunne ta form i en kropp – i et barn.

I møte med evangeliets stemninger befinner vi oss, som Sakarja, ofte på overflaten, lukt, smak, stemning, er fremmed for oss. Har det forresten noen gang luktet av juleevangeliet? Stall, dyr, fødsel, svette…

Dessverre har det ofte vært slik at kristen tro, kanskje spesielt innenfor mye lutherdom, har blitt forstått som noe som skal gripes med tanken – det kognitive elementet blir det sentrale. Mange kollektbønner (dagens bønn) i Den norske kirke hadde en forkjærlighet for ordene “… lær oss å …” Faren er at et slikt innsteg ikke blir troen kroppens innvielse i et mysterium, men tankens eventuelle evne til erkjennelse av et mysterium. Forståelsen blir det primære, mens tilbedelsen blir det sekundære. Med en slik tilnærming har kirken lite å stille opp i møte med nyåndeligheten. Å feire gudstjeneste skulle først og fremst en form for mystagogikk, innvielse og hengivelse, en vei mot Gud. Men ikke på den måten at den nødvendigvis skal være forståelig for alle og kommunisere med alle. Mye av tenkningen rundt gudstjenesten i Den norske kirke handler for mange fortsatt om at mennesker skal forstå og skjønne det som skjer. Mer enn noe annet skulle gudstjenesten være et åndelig titteskap som utfordrer menneskers evne til undring, pirrer nysgjerrigheten på livets mysterier og Guds skjulte nærvær.

Innenfor den religiøse erfaringsverdenen tror jeg vi også må snakke om at det i troens verden selvsagt handler om å skjønne og å forstå, men da primært knyttet til en type kunnskap som er intuitiv og erfarbar – i hvert fall er den ikke ene og alene kognitiv. Gudstjenesten skulle ta mennesket til terskelen av det uutsigelige, til døren, hvor i begynner å ane hva det vil si at vi bekjenner at Gud er treenig.

Jesus er døren som åpner for oss et rom i inn i det dypeste av Guds vesen, men uten Jesus ville vi ikke en gang ane at Gud er en og samtidig tre. Vi ville kort og godt ikke komme på tanken. Når vi nærmer oss Gud som treenig gjør vi vel i å følge Anders Arborelius (katolsk biskop i Stockholm) sitt råd: ”Når vi nærmer oss Guds innerste hemmelighet – at han er både en og treenig – må vi alltid gjøre det med ærbødighet, i stillhet. Vi må gå på tåspissene, og ikke klampe inn på tresko, for Treenigheten er “stillhetens venn”.

Tidlig i Johannesevangeliet, i samtalen mellom Jesus og Nikodemus (Joh 2,23-3,8) brukes ord som fødsel om dette å skulle bli innlemmet i en ny virkelighet. Tenk i den forbindelse på at skillet mellom vår verden og fosterets virkelighet kun er en tynn hinne av hud. En hinne så tynn at vi vet at fosteret fornemmer både lys og lyd. Å bli født er en grensesprengende opplevelse. Men det er også en opplevelse av sårbarhet. Det er med ett å skulle se med egne øyne, utilslørt, blendet av det skarpe lyset, det som tidligere var skjult av tynn hinne av hud. Skillet som eksisterte mellom fosteret i mors mage og de fullbårnes verden er borte fordi et menneske har forlatt mors mage. 

Å fødes er i sannhet å bli utlevert til en annen virkelighet. I mange tradisjonelle forståelser av hva det vil si å bli født på ny formidles det at livet er nytt – men få knytter for alvor fødselen an til en sårbarhet. I mye vekkelseskristendom er det å bli født på ny ofte blitt sett på som en form for åndelig styrke. Men talen om å bli født på ny handler om at en kristen skal vedstå seg sin sårbarhet i møte med virkeligheten. Et hvert nyfødt barn er utlevert til verden, ikke bare stykkevis, men helt og fullt.

Når Jesus snakker med Nikodemus om fødsel er det som denne samtalen indirekte knytter an til inkarnasjonens under og forbindelsen mellom den og menneskets mulighet til å bli født på ny. Nikodemus spør tilsynelatende om seg selv med ordene “Hvordan kan en som er gammel bli født?”. Men det er også et indirekte spørsmål om Jesu opphav. Jesu identitet avsløres i begynnelsen av evangeliet. Som tilhørere/lesere kjenner vi hemmeligheten eller sannheten om Jesus på en måte som er skjult for Nikodemus: “I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Joh 1,1).

Det er på en måte underlig at bibelvitenskapen har klart å skape motsetninger mellom det vi kaller de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet. Johannesevangeliet med sin kristologi ovenfra bæres jo oppe av det vi kan kalle inkarnasjonens korrektiv. I Jesus møter vi en “myk” Gud, en Gud som ikke har noen annen grense mot verden enn den grensen et hvert menneske har i kraft av å ha en kropp dekket av hud. Det er godt mulig å lese hele Johannesevangeliet som en eneste lang meditasjon over inkarnasjonens mysterium.

Men det forutsetter, i hvert fall fra kirkens side, at inkarnasjonen er det vår tilstedeværelse i dialogen står og faller med. Inkarnasjonen gir Gud et ansikt med menneskelige trekk. Det var dette som mer og mer gikk opp for meg i møte med mange nyåndelighetens kristusbilder. Deres teologi drar meg forresten ikke bort fra hva jeg tror, men fordyper det. Skal jeg si noe om paradokset i denne nyåndelige lesningen av de nytestamentlige tekstene kan det sammenfattes omtrent slik: Det blir en lesning innenfor et verdensbilde som stenger tekstene for Den hellige ånds inspirasjon – en form for sekularisering av hellig tekst. Hvor hensikten er å forflytte inspirasjonen til en annen nisje av virkeligheten, nemlig til sjelen eller bevisstheten. Med et nytt ord vil jeg kalle det for deinkarnasjon – hvor Gud avkles kjøttet for å kunne møte mennesket i dypet av sjelen og bare der, forløst og frigjort fra historien.

Dermed er det heller ingen ting å se – ingen ting å fortolke, hva vi sitter igjen med en forståelse av kristen tro blottet for materiell dybde. Det gnostiske mennesket leser teksten med den hensikt at inspirasjonen kommer innenfra – hvor det ikke handler om å se, men “ren” intuisjon. Perspektivet er båret oppe av en aversjon mot å se på synet og blikket som fysisk handling, hva vi sitter igjen med er en avsvekkelse av det kroppslige og sansbare ved og hos mennesket.

Inkarnasjonsmysteriet - hva er det om det ikke er en anskueliggjøring av det faktum at dialog handler om kropp og kroppsspråk? Guds historie med menneskene begynner med skapelsen av “alt synlig og usynlig” (Den nikenske trosbekjennelsen). Så er da skapelsen av mennesket ment å vise at mennesket har en iboende evne til stige ut av seg selv – i dette ligger nok noe av menneskets gudbilledlighet gjemt. I katolsk teologi sier en at mennesket er “skikket for Gud - capax dei”, gjerne med referanse til Augustin. Han sier jo som kjent at “Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud”. Denne skikketheten handler om mer enn hode, den handler om kropp og kropp handler om evne til dialog. Det er jo strengt tatt ikke bare hjertet isolert sett Augustin har i tankene, men mennesket som totalitet.

At dialog tar tid viser jo utvelgelsen av Abraham og hva som siden blir Guds vei med Israel gjennom det gamle testamente. Gjennom å kalle og ta i tjeneste Isak og Jakob, Moses, David og Salomo og til sist profetene skriver Gud historie, en langsom historie.

I denne langsomme historien er det som om Gud stadig prøver å gi seg tilkjenne. Men det er først med inkarnasjonen at møtet med Gud blir kvalitativt annerledes. Skjønt det er en anstøtelig tanke - et menneske, over et tidsrom på 30 år, i et univers som er 13,5 milliarder år gammelt. Som om det skulle gjøre en forskjell. Skal vi gjøre det hele enda mer radikalt så kan jo vi redusere tidsrommet til de 3 årene som Jesus virket i en offentlig sammenheng.

Hvis inkarnasjonen handler om det jeg tidligere har beskrevet som en “myk” Gud, så utfordrer troen på inkarnasjonen oss også til å stå midt i verden – uten noen former for beskyttelse. Det er jo dette som Lukasevangeliet (Luk 2,1-20) får fram på sin måte.

Jeg har jo som alle andre her hørt “Juleevangeliet” et utall ganger. Men det var først i fjor at kontrasten mellom det nyfødte barnet og keiser Augustus slo meg for alvor. Jeg tror Lukas er ute etter noe mer enn bare å bruke keiseren som en tidsreferanse.

Det handler også om å kontrastere to former væren. Barnet er ubeskyttet, nakent, har ikke noen annen fysisk grense mot verden annet enn sin egen hud. Mens keiseren har iført seg krigerens rustning. Keiseren vet at verden bare kan beseires gjennom makt. Han kjenner spillets regler. Han lot seg framstille som gud og redningsmann. På gull- og sølvmynter er han portrettert og har tittelen Divi filius – “sønn av den til gudene opphøyde (Cæsar)”.

Troen på inkarnasjonen er dypt urovekkende – den undergraver forestillingen vår om at verden virkelig er slik som den gir seg ut for å være. Ikke minst at Gud er annerledes enn hva vi måtte gjøre regning med. Inkarnasjonen både åpenbarer og tilslører Gud på en og samme tid. 

Lukasevangeliet forteller med Jesu fødsel om det som kan kalles de tre hjerters natt. Om keiserens hjerte. Hjertet som er gjemt bak krigerens rustning. Om det nyfødte barnets hjerte. Et lite hjerte som slår fort i en liten kropp som har forlatt Marias kropp. Om Marias hjerte, det tredje hjerte som slår denne natten. Hjertet til den kvinnen som er et forbilde for oss fordi hun gjemte alt det som skjedde denne natten i sitt hjerte og grunnet på det.

Dagens religiøse virkelighet utfordrer vår spiritualitet på nær sagt alle områder. Kulturelt sett er vi fortsatt vant til å se på suksess som noe flott, vi forblindes av den, også på det kristne området. Er det derfor mange kristne drømmer om voksende menigheter? Men ofte virker det som om Gud ofte virker i ytterkantene, på usannsynlige plasser, i fellesskap som synes å mangle både makt og innflytelse. Slik var det for de kristne som levde før det konstantinske vendepunktet.

Det er ikke til å komme fra at de tidlige kristne stiller oss noen utfordrende spørsmål, i tilslutning til dem spør Alan Kreider: “På arbeid eller hjemme… kjenner dine naboer deg? Er du kjent som medlem av en superstitio (overtro), et avvik i forhold til de normene som er sosialt akseptable? Er du annerledes på grunn av Jesus, hvis lære og vei gir deg perspektiver og måter å leve på som er nye? Og hva med menigheten? Hvordan fungerer den i sin væremåte og tilbedelse, som et sted hvor den blir til et fellesskap preget av fred og frihet som vitner om evangeliets sannhet? Er ritene sterke og levende og setter de mennesker i stand til å møte utfordringene i sammenhengene de hører til? Hvordan vurderes gudstjenesten, først og fremst i forhold til hvordan mennesker føler seg under den, eller i forhold til graden den er med på å prege den enkelte og menigheten som fellesskap slik at de blir mer lik Jesus Kristus?”

Så når spørsmålet er om Jesus blir borte i dialogen, vil jeg si at inkarnasjonen viser at sann dialog er noe som legger beslag på hele mennesket. Det handler om mer enn ord, det handler om kroppsspråk. Inkarnasjonen viser oss også at dialog handler om sårbarhet. Å blottstille seg som menneske.

Nyreligiøse bevegelser er et tegn av mange tegn på overgangen fra en kristen enhetskultur til en flerkulturell virkelighet og samfunn. Den konstantiske visjonen forvitrer, tiden er mer enn moden for at kirken og kristendommen for alvor blir en av mange aktører på tidens torg.

Men jo færre privilegier kirken har i møte med nyreligiøsiteten jo mer troverdig vil vi være som dialogpartnerne på samtidens religiøse torg. Det nakne, sårbare nærværet, er kirkens vitnesbyrd om ham som for vår skyld ble menneske. For som Paulus skriver til menigheten i Filippi: “La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset” (Fil 2,5-8).

En lett bearbeidet versjon av et foredrag holdt på Areopagos sin nettverkssamling i Oslo 6. mars 2013

Gå til innlegget

Påske med alle sanser

Publisert nesten 7 år siden

Ordet “sanselig” er et av de vakreste og mest levende ordene jeg kan tenke meg. Uten de fem sansene syn, hørsel, smak, følelse og lukt vet jeg med sikkerhet at livet mitt ville vært fattigere.

Syn, hørsel, smak, følelse og lukt er nært forbundet med en sanselighet som knytter oss til livet selv, til opplevelsen av å være kropp, til å leve nært andre. Å være menneske er å sanse med hele seg.

En slik forståelse av livets sanselighet er noe kristendommen deler med den jødiske tradisjonen. Her går ikke Gud går utenom det materielle eller det skapte når han gir seg tilkjenne, derimot formes materien og historien slik at Gud kan anes og la seg finne i historiske handlinger. Oppvekkelse av døde og en livssyklus som vekslet mellom fødsel, død og ny fødsel kjente mennesker godt til gjennom antikkens mysteriereligioner.

Men en oppstandelse slik som den tidlige kristne kirken hevdet hadde skjedd med Jesus fra Nasaret, det var noe radikalt annerledes. Og derfor var det av grunnleggende betydning for forfatterne av Det nye testamente å knytte oppstandelsen til smak, lukt, syn, hørsel og følelse. Sansene verken underslås eller nedvurderes. Jesus spiser, han puster på dem, snakker med dem, lar seg se og berøres. For at mennesker skal kunne komme til en ny og grensesprengende erkjennelse av at Jesus virkelig er oppstått fra døden strekkes sansene til sitt ytterste, til bristepunktet. Faktisk er det Johannesevangeliet som holder denne “kroppsliggjorte erkjennelsen” fram tydeligst. Egentlig er det ikke underlig, for forfatteren vil holde fram at i fødsel, i levende live, som død og oppstanden er Jesus den sansbare Gud, den kroppsliggjorte Gud.

“Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro”, sier disippelen Tomas (i følge Johannesevangeliet) da han får høre at Jesus har vist seg som oppstanden for de andre disiplene.  Med sine ord setter Tomas bokstavelig talt fingeren på noe, nemlig spørsmålet om troens sanselighet, for han vil både se og kjenne, “se” med både fingrene og øynene.

Oppstandelsesberetningene i Det nye testamente er dypest sett erfaringspregede vitnesbyrd, båret oppe av en kroppsliggjort erfaring. De kommer fra mennesker som bokstavelig talt har rørt ved Jesus som den oppstandne. Fra en side sett kan vi lese evangeliene som overleverte “sanseerfaringer ”. Men denne dimensjonen går oss ofte ubemerket forbi. Det til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk og sanselighet. For de er erfaringer fra mennesker som har sett, tatt i, hørt og luktet ham som kom tilbake til dem fra den andre siden. Derfor ber tekstene om å bli lest med en tiltro at sanseinntrykkene de forteller om faktisk er etterrettelige og troverdige. Men den som leser og møter de bibelske tekstene sanseløst vil knapt nok fornemme duften fra dem. At de lukter av jord og himmel – guddommelig og himmelsk. Uten engasjement, uten innlevelse, vil heller ikke den som hører og leser dem bli i stand til å bli berørt, kjenne lidenskapen og livet i disse beretningene om oppstandelsen og påsken.

Oppstandelsestroen er ikke en oppkonstruert idé, en fiktiv størrelse, men har sine røtter i virkelige erfaringer og møter med den oppstandne Jesus. Det er denne overbevisningen som gir den kristne kirke sin berettigelse og grunnlag. Uten troen på Jesu oppstandelse er den kristne tro totalt ubegripelig og fullstendig meningsløs. Ja, den ville kort og godt falle sammen som et korthus. 

Når oppstandelsen skal skildres er det som om språket knapt nok strekker til. Jesu oppstandelse er helt ny og uovertruffen hendelse, uten religionshistoriske paralleller. Forståelsen vår av tid og rom utfordres selvsagt gjennom Jesu oppstandelse. Dette illustreres særlig når Jesus går gjennom lukkede dører, når han blir borte for øynene på disiplene og kommer til syne igjen. Paulus beskriver dette som et uttrykk for at Jesus har ført liv og udødelighet fram i lyset.

Oppstandelsen frarøver døden preget av å være endelig, den forvandles til en mellomtilstand, en størrelse som eksisterer mellom det livet som vi nå kjenner og det som en gang kommer. Oppstandelsen er for de nytestamentlige forfatterne ikke en isolert hendelse som bare gjelder hvert enkelt menneske. Den er en begivenhet av kosmiske dimensjoner, en foregripelse av det som en dag skal skje når Gud skaper alt nytt igjen.

Troen på Jesus som oppstanden er knyttet til overbevisningen om at sanselighet og tro hører sammen. Den kristne påskefeiringen kan sammenliknes med et “etterskjelv” med sentrum i vitnesbyrdet om ham som vendte tilbake til de levendes land etter å ha overvunnet døden. Omtumlende kan det nok være å tro at det er slik, men det er en sanselighet knyttet til påsken som jeg ikke vil være foruten. Det er nok blant annet derfor jeg synes ordet sanselig er et av vakreste ordene jeg kan tenke meg.

Gå til innlegget

Tidvis skapes det inntrykk av at Norge er et land med et helsevesen som befinner seg i en vedvarende og uløselig krise.Er det virkelig slik? Ofte møter jeg mennesker som forteller om det motsatte, om pårørende som har fått fantastisk pleie og omsorg.

Visst er det en vedvarende krise i norsk helsevesen , men den er i liten grad en institusjonell krise. Snarere er det snakk om en eksistensiell krise knyttet til vårt møte med de grunnleggende sidene ved tilværelsen, liv og død, mening og meningsløshet, lidelse og håp.

God helse er for mange ensbetydende med å ha kontroll over livet, god helse er det samme som forutsigbarhet. Endret helse fører til at de grunnleggende forholdene i et menneskes liv også endres. Dermed møtes helsevesenet med enorme forventninger. Hvorvidt de makter å behandle, reparere eller helbrede sykdom er bestemmende for menneskers eksistensielle opplevelse av livet.

Mange mennesker synes å tro fullt og fast på helsevesenets evner til nær sagt å kunne helbrede og forlenge nesten et hvert liv, selv når prognosene henger på noen små prosenter. Den politiske utopien har måttet vike plass for den helsemessige utopien. Den er blitt målestokken for hvordan mange mennesker møter helsevesenet. 

Jo mer som kan behandles desto høyre krav og forventninger har vi til at det skal lykkes også for våre nærmeste og oss selv når behovet er der. I løpet av 100 år har vi gått fra å ha et helsevesen som bare unntaksvis kunne behandle, redde eller forlenge et menneskeliv, til å få et helsevesen som i mange tilfelle kan behandle, redde og forlenge svært mange menneskers liv.

Helsevesenet er gjennomsyret av en forestilling om uendelig vekst og nye muligheter. Det er uten tvil blitt velferdsstatens fremste utstillingsvindu. Velferdsstaten lykkes i den grad helsevesenet lykkes. Derfor står mangt på spill for politikerne. Helse er allemannseie. Helse er politisk kapital som kan veksles inn hver gang det er valg.

Men i jakten på politisk kapital har politikerne, kanskje uten å intendere det, skapt bildet av et helsevesen som skal klare det umulige. Ved stadig å love et bedre og mer effektivt helsevesen gir de fornyet næring til en helsemessig utopi som næres av forestillingen om at det er mulig å behandle det aller meste. Helsevesenet er blitt som et babelsk tårn, kunnskapsmessig og ressursmessig er det i ferd med å vokse inn i himmelen. Økt kunnskap, bedre teknologi og en stadig strøm av menneskelige ressurser, kombinert med nye organisasjonsmessige grep, er nøklene til helsevesenets fortsatte vekst.

Helsevesenet er til stede i sammenhenger hvor mennesker flest kommer i kontakt med livets liminalitet eller overganger. Tradisjonelt gjaldt det fødsel og død. De siste tre årtiene har helsevesenet blitt delaktig alt ved menneskelivets unnfangelse. I den helsemessige utopien som nå er i ferd med å vokse fram er det sterke politiske krefter som gjerne vil sikre seg muligheten til å radere ut mennesker med Downs syndrom, fjerne mennesker med alvorlige sykdommer og lidelser i den tidligste fasen av livet. 

I møte med den siste livsfasen er kravet kommet om at mennesket skal full råderett over slutten av sitt eget liv. Vi skal slippe belastningen med å se andre lide. Avmakt og hjelpeløshet hører ikke hjemme i den visjonen som mange har for dagens og morgendagens helsevesen. Frykten for lidelse og meningsløshet driver oss i retning av en form for helsemessig totalitærisme hvor mennesket anser det som legitimt og nødvendig å flytte på grensene i spørsmål som gjelder både livets begynnelse og livets slutt.

Fortellingen om Jesu oppvekkelse av Lasarus i Johannesevangeliet illustrerer det temporære eller forbigående i all helbredelse. Lasarus ble vekket til live igjen, men gikk like fullt døden i møte som alle andre mennesker. Kanskje er det døden som til syvende og sist er redningen vår i møte med en helsemessig utopi som truer vår menneskelighet?

Tilsynelatende ubarmhjertig befrir døden mennesket fra dets hang til å hengi seg til en helsemessig utopi - håpet om en tilværelse uten sykdom, lidelse og meningsløshet. Døden minner mennesket om at det, uansett hva slags helse det måtte ha, faktisk er forutbestemt til å dø. Det er av grunnleggende betydning at vi faktisk ser på døden som en venn mennesket må søke å forsones med. Den kan ikke ensidig bli vurdert som en fiende som vi skal bekjempe gjennom stadige medisinske kamper og omkamper.

Hva skjer med oss mennesker når vi gjennom helsevesenet prøver å beskytte oss selv mot grunnleggende erfaringer av avmakt, hjelpeløshet og usikkerhet? Vår evne til å tåle livets sammensatthet står i fare for bli redusert. Og parallelt med det vil våre forventninger om hva helsevesenet skal beskytte oss mot, helbrede og reparere, vokse inn i himmelen.

I møte med helsevesenet står mye på spill. Nettopp derfor står vi i fare for å ha forventninger som i mange henseende vanskelig kan oppfylles. Når de ikke innfris er det som om helsevesenet mislykkes. Men helsevesenet kan ikke, og skal ikke, befri mennesket fra opplevelsen at det faktisk også hefter en stor usikkerhet ved det å leve. 

Sannheten er at det er våre forventninger som til syvende og sist danner basis for krisen i helsevesenet. Mest av alt er det snakk om en eksistensiell krise, intimt forbundet med vår manglende vilje eller evne til å erkjenne at det å være menneske for en stor del handler om å være sårbar og utlevert til en virkelighet vi dypest sett ikke behersker eller har kontroll over.

Gå til innlegget

Elske kirken?

Publisert rundt 7 år siden

I en kommentar i Vårt Land 16. februar undres Erling Rimehaug på hvorfor ikke lutheranere klarer å vise kirken sin samme hengivenhet som det mange katolikker gjør. Katolikker holder ut med kirken sin, ja de bærer over med den, og de elsker den.

Men hva gjør egentlig lutheranere? Hva slags forhold har de til sin kirke? Elske kirken, det gjør de vel knappest. Man kan elske et fotballag, være pasjonerte på vegne av idretten. Men elske kirken? Etter mer enn 18 års prestetjeneste har jeg fortsatt til gode å møte en lutheraner som tør å vedstå seg at hun eller han elsker kirken. Der den katolske kirken forstår seg selv som en levende organisme, en kropp, forstår den lutherske kirken de institusjonelle sidene ved kirken mest av alt som et reisverk eller stillas. Luthersk teologi skjærer inn til benet av hva som er nødvendig for at kirken skal bestå.

Resultatet blir en minimalistisk kirkeforståelse begrunnet i Confessio Augustanas artikler om kirken. Denne minimalismen sitter i ryggraden på de fleste lutheranere som er vokst opp i den dansk-norske tradisjonen slik den utviklet seg i tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge.

Den preger fortsatt oppfatningen vår av hvordan et kirkerom skal utsmykkes, hvordan en skal te seg under gudstjenesten. En skal hverken begeistres, uroes eller svinges til de store følelsesmessige høyder eller dybder. Fornuften og det introverte har for en stor del vært den kirkelige lutherdommens følelsesmessige register etter at en tok et oppgjør med pietismen. Hengivenheten og fromheten fikk komme til uttrykk gjennom organisasjonene og vekkelsesbevegelsene. Gudstjenesten skulle belære, ikke vekke vår hengivelse, dens kognitive side var viktigst. Og der er vi fortsatt, men nå skal den kommunisere og være relevant.

Audun Lysbakken vurderer, hvis han er riktig gjengitt, å melde seg inn fordi noen av biskopene er i mot oljeboring i Lofoten. Mens en annen, Ketil Solvik-Olsen, har meldt seg ut fordi han mener kirken er for politisert. Kirken er på linje med en hvilken som helst annen (ideell?) organisasjon eller forening. Inn- eller utmelding i Den norske kirke skjer i tråd med hva en måtte like eller mislike. At det er slik bekreftes av kirken selv, innmelding skjer ved frammøte på det lokale menighetskontoret.

Så framstår da også Den norske kirke tidvis mer som et direktorat enn kirke når den avgir sine uttalelser. Ordlyden i vedtaket bispemøtet fattet 15. februar om samlivsutredningen er følgende: “Bispemøtet takker utvalget for det arbeid som nå foreligger. Utvalget har gjennomført en viktig drøfting, og utredet teologiske premisser for forståelsen av ekteskap og samliv i lys av kristen tro. Bispemøtet vil arbeide videre med de problemstillinger som er behandlet i utredningen, og tar sikte på å gi en læremessig uttalelse på bispemøtet i oktober 2013”. Nøkternt, saklig og blottet for en hver antydning om at det kanskje er den mest kontroversielle saken i Den norske kirke på mange år.

For egen del må jeg tilstå at det ikke hadde vært unaturlig om de ba menigheter og enkeltmedlemmer om forbønn for kirken i tiden som kommer. Men det gjorde de altså ikke. Hva grunnen var vet jeg ikke, men det vitner om en kirke som synes fremmedgjort ovenfor sine egne uttrykk.

Slik skapes inntrykket av at det er lite i kirkens vesen som knytter an til en annen side ved virkeligheten. Å tilhøre kirken er blant folk flest sjelden sett på som et uttrykk for at en kommer i berøring med den Treenige Gud. Kirken formidler ingen ting som ikke alt er der. Det er ingen kvalifisert forskjell på å møte Gud ute i naturen på søndagstur eller gjennom gudstjenesten.

At kirken primært er et sakramentalt fellesskap forankret i søndagens gudstjeneste er opplagt for katolikkene. Hva kirken er innenfor en luthersk kontekst er det vanskeligere å gi et klart svar på. Idealet synes å være den selvhjulpne troende som klarer seg på egen hånd, helst uten kirken, gjerne på søndagstur i skog og mark. I en slik sammenheng framstår kirken som mer unødvendig enn nødvendig. Hvis den har sin berettigelse er det fordi den fyller de hullene som velferdsstaten ennå ikke har tatt i eie. Den norske kirke utfører sine oppgaver best om den forvalter livsritene uten å være en tydelig motkulturell stemme gjennom sin praksis og sine ord.

Sannheten er at vi bare kan elske den som vekker vår hengivenhet. På meg virker det som om lutheranere først og fremst skal forstå kirken sin og finne det formålstjenlig å tilhøre den. Kirkens tilstedeværelse er begrunnet i hvilken grad den framstår som nyttig eller kan forsvares gjennom funksjonene den ivaretar. En slik kirke er det vanskelig å elske og å gi seg hen til.

Gå til innlegget

En klimapessimists ”mørke” bekjennelse

Publisert rundt 7 år siden

“Verden er forandret. Jeg merker det i vannet. Jeg kjenner det i jorden. Jeg merker det i luften. Mye som en gang var, er tapt…” Ordene tilhører J R R Tolkien. De møter oss i begynnelsen av filmtrilogien Ringenes Herre.

Jeg leser ordene som intuitivt profetiske, preget som de er av at Tolkien selv bar på en skepsis til mange sider ved industrielle samfunnet. Kanskje "så" han klarere enn de fleste hvilke krefter vi for alvor hadde begynt å rokke ved. For meg knytter ordene hans an til en fornemmelse av at en grense alt er nådd i spørsmålet som gjelder jordas framtid. Ikke sjelden tar jeg meg i å tenke at jeg lever på en planet som har fått dødsstøtet. Det er ikke lenger et spørsmål om, men snarere når endringene kommer. Det er en tanke jeg helst vil fornekte, avfeie, men melder seg igjen og igjen som en nagende uro.

“Jeg merker det i vannet…” Det er en stille sorg som noen ganger overvelder meg, kanskje den snarere ligner melankoli? En opplevelse at noe er på hell, at ting aldri mer blir som de har vært.

Jeg kan gå gjennom skogen en tidlig morgen eller en sen ettermiddag og kjenne på følelsen av alt sammen er en døende drøm. Noe vakkert og sårbart – samtidig er det som om stillheten bærer på en taus sorg. Noe umistelig og uerstattelig er i ferd med å bli borte. Det som er i dag, tilhører alt gårsdagen.

Opplevelsen gjelder ikke først og fremst mitt eget liv. Årene som prest har gjort meg mer fortrolig med døden. Jeg vet at livet leves på lånt tid. At livet er nåde – uansett hvordan dagene arter seg.

Med mine snart 47 år har jeg levd et liv som brorparten av jordens fattigste knapt nok kan drømme om. Jeg har sett månen over Cape Town. Gått i fjellsidene på Tenerife. Vært på toppen av World Trade Center. Gått under buene i Westminster Abbey. 

I løpet av en dag har jeg fått flere sanseinntrykk enn det et middelaldermenneske fikk i løpet i løpet av helt liv. Jeg åpner kjøleskapet hver morgen og har mer mat å sette på frokostbordet enn det de mest velstående familier i Norge hadde til jul og høytider for bare noen få generasjoner siden.

“Jeg kjenner det i jorden…” I møte med alt som skulle vekke min takknemlighet så er jeg snarere blitt en brikke i en økonomi som har gått til krig mot takknemligheten og opplevelsen av å ha nok. Det går knapt nok timer mellom hver gang reklamen frir til mitt begjær. Selve livsfølelsen som omgir oss kommer til uttrykk som en umettelig hunger etter mer. Jeg er medlem en fagforening som jobber for at jeg går opp et til to lønnstrinn hvert år. Og det underligste er at jeg slår meg til ro med at det er slik, ønsket om stadig vekst har festet sitt jerngrep også om meg.

“Jeg merker det i luften…” Sorgen gjelder først og fremst hva framtidas generasjoner arver. Verden er forandret. Ikke mange nye generasjoner kommer til å oppleve jordas skjønnhet som jeg har gjort.

De færreste av dem kommer til å ha de samme mulighetene som jeg har vokst opp med. For noen generasjoner siden var appelsin en eksotisk frukt, rent kjøtt var festmat, et lite glass brus ble forbundet med helg og bursdag.

Mangt av det som tas for gitt i dag, vil kanskje om noen generasjoner ikke være annet enn historier fra en nær fortid, fortellinger om det som en gang var. Tenk om framtidas generasjoner av norske barn ikke vil kjenne til sjokolade annet enn gjennom omtale i historiebøkene? Havet langs norske kysten være tilnærmet tomt for fisk og selv turer til Oslo eller Göteborg framstå som de reneste eventyr.

De fleste framtidsscenarioer bæres oppe av illusjonen om meste blir som det har vært, faktisk enda litt bedre. Aftenposten hadde et oppslag 7. februar om hvilket Norge dagens fire, fem, seks åringer vil møte om snaut femti år. Det var vesentlig bedre enn dagens på en del punkter. Går det virkelig an å tro at det blir slik? Jeg skulle ønske det.

 “Mye som en gang var, er tapt…” Hvis jeg skulle avgi en bekjennelse om hva jeg “tror” i klima- og miljøspørsmål så er jeg i ferd med å ende opp som klimapessimist eller enda mørkere som klimadystopist. Jeg tror verken på klimaoptimistene (de som tror teknologien skal redde oss) eller realistene(de som mener endringene skyldes naturlige variasjoner). Tapt er også troen min på demokratiet og at demokratiske prosesser kan endre noe grunnleggende på det som er i ferd med å skje. Kanskje det mest moralske ville være ikke å stemme i det hele tatt ved høstens valg?

På meg er dystopien (i mange mulige avskygninger) den mest sannsynlige følgen av klimaendringene. Hva som venter er et sammenbrudd av alt det vi nå kjenner som sivilisasjon. Noe er satt i bevegelse som ikke lenger lar seg stoppe.

For “verden er forandret. Jeg merker det i vannet. Jeg kjenner det i jorden. Jeg merker det i luften. Mye som en gang var, er tapt…”

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1906 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1729 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1712 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1017 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 874 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 817 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere