Morten Erik Stensberg

Alder: 54
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

“Hellighet” er et brysomt ord, det er et av flere ord i det kristne språket som i manges øyne er endt opp med å bli uforståelig, ubrukelig eller til og med overflødig.

Den franske forfatteren og kulturkritikeren Georges Bernanos (1888-1948) ser en klar forbindelse mellom en verden som forstås rent materialistisk og overflødiggjøringen av helligheten: “Universet har slik deistene forestiller seg det, ingen plass for det hellige. Her blir helgenen like malplassert som en poet på en teknisk høyskole”.

Ordet hellighet har nærmest blitt musealt, en antikvarisk størrelse. En språklig etterlatenskap forbundet med trangsynt moralisme og sylskarp grensesetting. I det kristne enhetssamfunnet ble helligheten langsomt, men nesten umerkelig forvandlet til borgerlighet og konvensjon, henvist til den private sfæren og det indre livet. Men helligheten ble også presset fra en annen side, det industrielle og fremvoksende teknologiske samfunnet hadde ikke plass til den. Helligheten representerte nærmest en primitiv dimensjon ved tilværelsen, den var noe antikvert som hørte hjemme i en annen tid. Helligheten led samme skjebne som troen, den ble forbundet med noe førmoderne.

Kristendommen har alltid levd i en indre spenning mellom konvensjoner og konversjoner. Moral henfaller rett som det er til moralisme og hellighet forveksles med konvensjoner. Men for at vi skal se forskjellen på moral og moralisme, hellighet og konvensjoner trenger vi helgenene, de er som uregelmessige verb i fortellingen om gudsriket. Moralistenes store feilgrep er i følge Bernanos at de ser på det hellige som luksus. Selv insisterer han på at det hellige er ren nødvendighet om verden ikke skal dø eller gå til grunne. For ved det hellige og ved helgenene holdes det indre livet frem som mulighet. Det finnes intet annet vern mot barbariet enn mennesker som henter kraft fra indre livet slik det møter oss gjennom det hellige og helgenene. Disse Guds små venner som har vitnet om gudsriket uten å ane at nettopp gjennom dem har lyset fra Gud selv strømmet frem.

Gjennom kirkens 2000-årige historie har det alltid vært mennesker som har båret frem helligheten uten selv å vite det. Samtiden tok dem for å være klovner, unyttige, ja bent frem gale. De har vært de renhjertede, som uansett ondskap, mørke, ensomhet og håpløshet, har fått se mer enn noe menneske kan forvente, nemlig Gud selv. Kvinner og menn som til tross for frykt, sult og nød, har gitt barmhjertigheten et ansikt. Bernanos ser i dem mennesker som stiller seg åpne, satser hele seg selv. “De fleste satser som dere vet bare en del av det de er. Som søkkrike gniere lever de på renten av inntekten. Helgenen derimot lever og tærer på formuen i sin sjel. Deri er han ulik den vise, som trekker seg trygt inn i visdommen… Satse sin sjel! Herregud, tenk hvor mange som fødes, lever og dør uten å bruke sjelen en eneste gang, virkelig bruker den, om så til gudsbespottelse!”

De helhjertede utfordrer, de stiller spørsmål ved våre motiver, våre verdier og våre handlinger. Fortsatt har vi problemer med å se dem, disse Guds hellige kvinner og menn. Vi forventer at den som vil noe i samfunn og kirke, vil skape noe, må opp og frem. Derfor fremstår da tanken om helligheten og helgenene som dårlig musikk i våre ører, tonene og ordene har en annen takt og melodi enn det vi er vant med å høre. Det er ikke til å komme fra at hele Bergprekenen og særlig Saligprisningene er selve sangen om himmelriket. Sangen som en dag skal forundre alle mektige, alle med posisjon og makt, dagen da det skal vise seg at gudsriket nærvær var det som gav verden retning, var det som beveget mennesker.

Gud har hatt sine venner som maktens mennesker knapt nok enset, men snarere anså som sand i det store samfunnsmaskineriet.  Mennesker som ikke avviste Gud selv når det viste seg at det de ble bydd var et skjebnesvangert vennskap. Et vennskap hvor de “tæret på formuen i sin sjel” og til sist måtte gå til grunne. For de lot seg ikke bedra, men bevarte sitt hjerte, elsket Gud og alt levende som hørte ham til. I dem var helligheten til stede, de var Guds hellige.

Utallige er de menneskene har nektet å la frykten sette grenser for kjærligheten. Mennesker som til tross for våpnenes tale og voldens stramme grep, trassig har vist at veien til fred er å skape fred. For som Bernanos slår fast “er det langt vanskeligere å tro menneskets mulige hellighet enn det motsatte, at individet er totalt betinget av samfunnet.”

Helligheten og de helgenene synes å være laget av et sårbart materiale.Paradoksalt nok er det til disse fenomenene Bernanos knytter håpet om en annen verden. For i den “store massen” finnes det folk, offervillige ‘helgener’. “Den milde styrke hos disse forutbestemte sjeler har kostet ufattelig med blod – deres eget blod. Og enda mer overraskende: deres ukuelige holdning smitter over på andre, den fryktsomme tar sjanser, de verdslige prelater lar alt svik fare, kasuistene blir enkle som barn, fanatikerne blir nestekjærlige, gnieren blir ødsel… og tyrannene som regjerer i gullbelagte palasser og basilikaer, de forvirres og faller i angst når de hører den gamle kirke våkne til ny ungdom med sang fra katakombene”. Visst er “hellighet” et brysomt ord, farlig kan helligheten også vise seg å være, hvis vi våger å ta Bernanos på ordet.

 

Gå til innlegget

Utfordringen fra nyreligiøsiteten er en mulighet, ja mer enn det, den kan bli til velsignelse for kirken.

Forutsetningen er at vi våger å stå i dette møtet blottstilte og nakne. Visst kan det være en skremmende opplevelse som gir oss følelsen av en religiøs vertigo. En form for svimmelhet hvor det nærmest virker som alt beveger seg og flyter.

Menonitten og kirkehistorikeren Alan Kreider sier følgende om det som kanskje altfor ofte kjennetegner menneskers møte med kirken og de kristne: “Erfaringen min sier meg at de fleste mennesker i dag ikke ser på kristne som forkjempere for noe nytt og spennende, men mer som forsvarere av gamle synspunkter som har vært prøvd ut og viste seg ikke å fungere.” Dessverre er det ikke vanskelig å gi ham rett. 

Møtet med Gud har til hensikt å endre våre perspektiver. Vi utfordres til å ta steget inn i en ny virkelighet. I 78/85 oversettelsen av Johannes 10,9 sier Jesus om seg selv at han er døren. “Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite”. Akkurat i denne sammenhengen synes “dør” å vekke andre assosiasjoner enn “port” (som brukes i Bibel 2011) – at Jesus omtaler seg som døren er for meg også knyttet til ordene om at det er mange rom i Faderens hus (Joh 14,2).

Dører kan være spennende, bak dem kan det skjule seg noe ukjent. En uoppdaget verden. Klarer vi å formidle hva som befinner seg bak døren på en slik måte at menneskers nysgjerrighet vekkes? For mange er det faktisk også slik at dører som står på gløtt er mer innbydende enn vidåpne dører. Dessuten er det noen ganger slik at det vi får med oss i noen kjappe glimt fester seg på en annen måte.

Dører som står på gløtt pirrer menneskers nysgjerrighet. Jeg tror det finnes mange “kikkere” blant oss, men også kikkere som er interessert i mer enn bare det som står i “Se og hør”. For et møte med kirken skulle vekke nysgjerrighet så mennesker begynner å lure på hva de kristne egentlig gjør når de tror.

Det dobbelte kjærlighetsbudet begynner med ordene: “Du skal elske…” Det begynner ikke med ordet “tro” – men derimot oppfordringen til å elske. Heldigvis. Kanskje vi kan se på dialog som en samtale om den vi elsker? For den som er forelsket, ja den som elsker samtaler gjerne som sin elskede.

Pedro Arrupe, tidligere leder for jesuittene sier det slik: “Ikke noe er mer praktisk enn å finne Gud, det er som å bli forelsket en på bestemt og avgjørende måte. Det du elsker, det som tar din forestillingsevne til fange, vil farge alt. Det vil bestemme hva som får deg ut av sengen, hva du gjør med kveldene dine, hvordan du bruker helgene dine, hva du leser, hvem du blir kjent med, hva som fyller hjertet med sorg, hva som forundrer deg, og fyller deg med glede og takknemlighet. Bli forelsket, forbli i kjærlighet og det vil avgjøre alt.”

Innledningen på 1. Johannesbrev har som utgangpunkt: “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord”. I den kristne tradisjonen vet man av erfaring at treenighetstanken ikke hviler på noen form for menneskelig logikk – den må for å si det slik åpenbares for oss. Den er avledet av grunnleggende troserfaringer – en erfaring gitt mennesker utenfra.

Evangeliene er vitnesbyrdene om en Gud som ble menneske, som ble kjøtt - kropp. Det er en teologisk sannhet som har båret kirken siden dens fødsel. Og likevel kan det være vanskelig for de fleste av oss og virkelig begripe hva det handler om.

Forordet i Lukas evangeliet involverer kroppen, det er et fellestrekk den deler med 1. Johannesbrev og Johannesevangeliet. Legg merke til ordbruken, den knytter an til at menneskers sanser har blitt berørt: “Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i” (Luk 1,1-4).

Det er som om forfatteren av evangeliet vil si oss at her skriver hånden ned det øyet har sett, munnen satt ord på, så mennesker kan møte evangeliet om Guds rike og Jesus Kristus.

Evangeliene er sanselige erfaringer i kodifisert form. I møte med Jesus er det som om sansene tøyes til bristepunktet, det er nesten så mennesker mistror dem.

Men i evangeliet finnes det et annet ideal også, “å gjemme dem (ordene) i sitt hjerte”. Ikke uten grunn er Maria en idealdisippel for Lukas, hun er den som bevarer ordene i hjertet sitt, til de en dag skal åpne seg. De er som hemmeligheter eller frukter som livet selv skal kaste sitt lys over.

Ordene fra evangeliene vil komme oss i møte, de formidler stemninger. Til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk går disse inntrykkene oss ofte ganske ubemerket forbi. Selv den mest flittige bibelleser står i fare for å se tekstene uten fra. Dermed oppstår det en avstand mellom leseren og teksten. Særlig etter opplysningstiden har det vært slik, tekstens egentlige innhold blitt redusert til dogmatiske sannheter. Men det spennende er, at om vi leser evangeliene med tiltro og tillit, så må vi nok innse at veien mellom sanselighet og dogmatiske sannheter er mer intim enn vi vanligvis forestiller oss.

For å illustrere hva jeg mener så la oss gå til fortellingen om Sakarja i Lukasevangeliet (1,5-25). Sakarja er presten som ikke hører ordene fra engelen Gabriel om døperen Johannes fødsel. Slik ender han opp med å bli fratatt språket, han må forbli stille til den dagen Johannes får navn. Sakarja ble stilt ansikt til ansikt med den materielle siden ved evangeliet, med Guds handling, han trodde ikke at Guds løfter kunne ta form i en kropp – i et barn.

I møte med evangeliets stemninger befinner vi oss, som Sakarja, ofte på overflaten, lukt, smak, stemning, er fremmed for oss. Har det forresten noen gang luktet av juleevangeliet? Stall, dyr, fødsel, svette…

Dessverre har det ofte vært slik at kristen tro, kanskje spesielt innenfor mye lutherdom, har blitt forstått som noe som skal gripes med tanken – det kognitive elementet blir det sentrale. Mange kollektbønner (dagens bønn) i Den norske kirke hadde en forkjærlighet for ordene “… lær oss å …” Faren er at et slikt innsteg ikke blir troen kroppens innvielse i et mysterium, men tankens eventuelle evne til erkjennelse av et mysterium. Forståelsen blir det primære, mens tilbedelsen blir det sekundære. Med en slik tilnærming har kirken lite å stille opp i møte med nyåndeligheten. Å feire gudstjeneste skulle først og fremst en form for mystagogikk, innvielse og hengivelse, en vei mot Gud. Men ikke på den måten at den nødvendigvis skal være forståelig for alle og kommunisere med alle. Mye av tenkningen rundt gudstjenesten i Den norske kirke handler for mange fortsatt om at mennesker skal forstå og skjønne det som skjer. Mer enn noe annet skulle gudstjenesten være et åndelig titteskap som utfordrer menneskers evne til undring, pirrer nysgjerrigheten på livets mysterier og Guds skjulte nærvær.

Innenfor den religiøse erfaringsverdenen tror jeg vi også må snakke om at det i troens verden selvsagt handler om å skjønne og å forstå, men da primært knyttet til en type kunnskap som er intuitiv og erfarbar – i hvert fall er den ikke ene og alene kognitiv. Gudstjenesten skulle ta mennesket til terskelen av det uutsigelige, til døren, hvor i begynner å ane hva det vil si at vi bekjenner at Gud er treenig.

Jesus er døren som åpner for oss et rom i inn i det dypeste av Guds vesen, men uten Jesus ville vi ikke en gang ane at Gud er en og samtidig tre. Vi ville kort og godt ikke komme på tanken. Når vi nærmer oss Gud som treenig gjør vi vel i å følge Anders Arborelius (katolsk biskop i Stockholm) sitt råd: ”Når vi nærmer oss Guds innerste hemmelighet – at han er både en og treenig – må vi alltid gjøre det med ærbødighet, i stillhet. Vi må gå på tåspissene, og ikke klampe inn på tresko, for Treenigheten er “stillhetens venn”.

Tidlig i Johannesevangeliet, i samtalen mellom Jesus og Nikodemus (Joh 2,23-3,8) brukes ord som fødsel om dette å skulle bli innlemmet i en ny virkelighet. Tenk i den forbindelse på at skillet mellom vår verden og fosterets virkelighet kun er en tynn hinne av hud. En hinne så tynn at vi vet at fosteret fornemmer både lys og lyd. Å bli født er en grensesprengende opplevelse. Men det er også en opplevelse av sårbarhet. Det er med ett å skulle se med egne øyne, utilslørt, blendet av det skarpe lyset, det som tidligere var skjult av tynn hinne av hud. Skillet som eksisterte mellom fosteret i mors mage og de fullbårnes verden er borte fordi et menneske har forlatt mors mage. 

Å fødes er i sannhet å bli utlevert til en annen virkelighet. I mange tradisjonelle forståelser av hva det vil si å bli født på ny formidles det at livet er nytt – men få knytter for alvor fødselen an til en sårbarhet. I mye vekkelseskristendom er det å bli født på ny ofte blitt sett på som en form for åndelig styrke. Men talen om å bli født på ny handler om at en kristen skal vedstå seg sin sårbarhet i møte med virkeligheten. Et hvert nyfødt barn er utlevert til verden, ikke bare stykkevis, men helt og fullt.

Når Jesus snakker med Nikodemus om fødsel er det som denne samtalen indirekte knytter an til inkarnasjonens under og forbindelsen mellom den og menneskets mulighet til å bli født på ny. Nikodemus spør tilsynelatende om seg selv med ordene “Hvordan kan en som er gammel bli født?”. Men det er også et indirekte spørsmål om Jesu opphav. Jesu identitet avsløres i begynnelsen av evangeliet. Som tilhørere/lesere kjenner vi hemmeligheten eller sannheten om Jesus på en måte som er skjult for Nikodemus: “I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Joh 1,1).

Det er på en måte underlig at bibelvitenskapen har klart å skape motsetninger mellom det vi kaller de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet. Johannesevangeliet med sin kristologi ovenfra bæres jo oppe av det vi kan kalle inkarnasjonens korrektiv. I Jesus møter vi en “myk” Gud, en Gud som ikke har noen annen grense mot verden enn den grensen et hvert menneske har i kraft av å ha en kropp dekket av hud. Det er godt mulig å lese hele Johannesevangeliet som en eneste lang meditasjon over inkarnasjonens mysterium.

Men det forutsetter, i hvert fall fra kirkens side, at inkarnasjonen er det vår tilstedeværelse i dialogen står og faller med. Inkarnasjonen gir Gud et ansikt med menneskelige trekk. Det var dette som mer og mer gikk opp for meg i møte med mange nyåndelighetens kristusbilder. Deres teologi drar meg forresten ikke bort fra hva jeg tror, men fordyper det. Skal jeg si noe om paradokset i denne nyåndelige lesningen av de nytestamentlige tekstene kan det sammenfattes omtrent slik: Det blir en lesning innenfor et verdensbilde som stenger tekstene for Den hellige ånds inspirasjon – en form for sekularisering av hellig tekst. Hvor hensikten er å forflytte inspirasjonen til en annen nisje av virkeligheten, nemlig til sjelen eller bevisstheten. Med et nytt ord vil jeg kalle det for deinkarnasjon – hvor Gud avkles kjøttet for å kunne møte mennesket i dypet av sjelen og bare der, forløst og frigjort fra historien.

Dermed er det heller ingen ting å se – ingen ting å fortolke, hva vi sitter igjen med en forståelse av kristen tro blottet for materiell dybde. Det gnostiske mennesket leser teksten med den hensikt at inspirasjonen kommer innenfra – hvor det ikke handler om å se, men “ren” intuisjon. Perspektivet er båret oppe av en aversjon mot å se på synet og blikket som fysisk handling, hva vi sitter igjen med er en avsvekkelse av det kroppslige og sansbare ved og hos mennesket.

Inkarnasjonsmysteriet - hva er det om det ikke er en anskueliggjøring av det faktum at dialog handler om kropp og kroppsspråk? Guds historie med menneskene begynner med skapelsen av “alt synlig og usynlig” (Den nikenske trosbekjennelsen). Så er da skapelsen av mennesket ment å vise at mennesket har en iboende evne til stige ut av seg selv – i dette ligger nok noe av menneskets gudbilledlighet gjemt. I katolsk teologi sier en at mennesket er “skikket for Gud - capax dei”, gjerne med referanse til Augustin. Han sier jo som kjent at “Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud”. Denne skikketheten handler om mer enn hode, den handler om kropp og kropp handler om evne til dialog. Det er jo strengt tatt ikke bare hjertet isolert sett Augustin har i tankene, men mennesket som totalitet.

At dialog tar tid viser jo utvelgelsen av Abraham og hva som siden blir Guds vei med Israel gjennom det gamle testamente. Gjennom å kalle og ta i tjeneste Isak og Jakob, Moses, David og Salomo og til sist profetene skriver Gud historie, en langsom historie.

I denne langsomme historien er det som om Gud stadig prøver å gi seg tilkjenne. Men det er først med inkarnasjonen at møtet med Gud blir kvalitativt annerledes. Skjønt det er en anstøtelig tanke - et menneske, over et tidsrom på 30 år, i et univers som er 13,5 milliarder år gammelt. Som om det skulle gjøre en forskjell. Skal vi gjøre det hele enda mer radikalt så kan jo vi redusere tidsrommet til de 3 årene som Jesus virket i en offentlig sammenheng.

Hvis inkarnasjonen handler om det jeg tidligere har beskrevet som en “myk” Gud, så utfordrer troen på inkarnasjonen oss også til å stå midt i verden – uten noen former for beskyttelse. Det er jo dette som Lukasevangeliet (Luk 2,1-20) får fram på sin måte.

Jeg har jo som alle andre her hørt “Juleevangeliet” et utall ganger. Men det var først i fjor at kontrasten mellom det nyfødte barnet og keiser Augustus slo meg for alvor. Jeg tror Lukas er ute etter noe mer enn bare å bruke keiseren som en tidsreferanse.

Det handler også om å kontrastere to former væren. Barnet er ubeskyttet, nakent, har ikke noen annen fysisk grense mot verden annet enn sin egen hud. Mens keiseren har iført seg krigerens rustning. Keiseren vet at verden bare kan beseires gjennom makt. Han kjenner spillets regler. Han lot seg framstille som gud og redningsmann. På gull- og sølvmynter er han portrettert og har tittelen Divi filius – “sønn av den til gudene opphøyde (Cæsar)”.

Troen på inkarnasjonen er dypt urovekkende – den undergraver forestillingen vår om at verden virkelig er slik som den gir seg ut for å være. Ikke minst at Gud er annerledes enn hva vi måtte gjøre regning med. Inkarnasjonen både åpenbarer og tilslører Gud på en og samme tid. 

Lukasevangeliet forteller med Jesu fødsel om det som kan kalles de tre hjerters natt. Om keiserens hjerte. Hjertet som er gjemt bak krigerens rustning. Om det nyfødte barnets hjerte. Et lite hjerte som slår fort i en liten kropp som har forlatt Marias kropp. Om Marias hjerte, det tredje hjerte som slår denne natten. Hjertet til den kvinnen som er et forbilde for oss fordi hun gjemte alt det som skjedde denne natten i sitt hjerte og grunnet på det.

Dagens religiøse virkelighet utfordrer vår spiritualitet på nær sagt alle områder. Kulturelt sett er vi fortsatt vant til å se på suksess som noe flott, vi forblindes av den, også på det kristne området. Er det derfor mange kristne drømmer om voksende menigheter? Men ofte virker det som om Gud ofte virker i ytterkantene, på usannsynlige plasser, i fellesskap som synes å mangle både makt og innflytelse. Slik var det for de kristne som levde før det konstantinske vendepunktet.

Det er ikke til å komme fra at de tidlige kristne stiller oss noen utfordrende spørsmål, i tilslutning til dem spør Alan Kreider: “På arbeid eller hjemme… kjenner dine naboer deg? Er du kjent som medlem av en superstitio (overtro), et avvik i forhold til de normene som er sosialt akseptable? Er du annerledes på grunn av Jesus, hvis lære og vei gir deg perspektiver og måter å leve på som er nye? Og hva med menigheten? Hvordan fungerer den i sin væremåte og tilbedelse, som et sted hvor den blir til et fellesskap preget av fred og frihet som vitner om evangeliets sannhet? Er ritene sterke og levende og setter de mennesker i stand til å møte utfordringene i sammenhengene de hører til? Hvordan vurderes gudstjenesten, først og fremst i forhold til hvordan mennesker føler seg under den, eller i forhold til graden den er med på å prege den enkelte og menigheten som fellesskap slik at de blir mer lik Jesus Kristus?”

Så når spørsmålet er om Jesus blir borte i dialogen, vil jeg si at inkarnasjonen viser at sann dialog er noe som legger beslag på hele mennesket. Det handler om mer enn ord, det handler om kroppsspråk. Inkarnasjonen viser oss også at dialog handler om sårbarhet. Å blottstille seg som menneske.

Nyreligiøse bevegelser er et tegn av mange tegn på overgangen fra en kristen enhetskultur til en flerkulturell virkelighet og samfunn. Den konstantiske visjonen forvitrer, tiden er mer enn moden for at kirken og kristendommen for alvor blir en av mange aktører på tidens torg.

Men jo færre privilegier kirken har i møte med nyreligiøsiteten jo mer troverdig vil vi være som dialogpartnerne på samtidens religiøse torg. Det nakne, sårbare nærværet, er kirkens vitnesbyrd om ham som for vår skyld ble menneske. For som Paulus skriver til menigheten i Filippi: “La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset” (Fil 2,5-8).

En lett bearbeidet versjon av et foredrag holdt på Areopagos sin nettverkssamling i Oslo 6. mars 2013

Gå til innlegget

Påske med alle sanser

Publisert over 7 år siden

Ordet “sanselig” er et av de vakreste og mest levende ordene jeg kan tenke meg. Uten de fem sansene syn, hørsel, smak, følelse og lukt vet jeg med sikkerhet at livet mitt ville vært fattigere.

Syn, hørsel, smak, følelse og lukt er nært forbundet med en sanselighet som knytter oss til livet selv, til opplevelsen av å være kropp, til å leve nært andre. Å være menneske er å sanse med hele seg.

En slik forståelse av livets sanselighet er noe kristendommen deler med den jødiske tradisjonen. Her går ikke Gud går utenom det materielle eller det skapte når han gir seg tilkjenne, derimot formes materien og historien slik at Gud kan anes og la seg finne i historiske handlinger. Oppvekkelse av døde og en livssyklus som vekslet mellom fødsel, død og ny fødsel kjente mennesker godt til gjennom antikkens mysteriereligioner.

Men en oppstandelse slik som den tidlige kristne kirken hevdet hadde skjedd med Jesus fra Nasaret, det var noe radikalt annerledes. Og derfor var det av grunnleggende betydning for forfatterne av Det nye testamente å knytte oppstandelsen til smak, lukt, syn, hørsel og følelse. Sansene verken underslås eller nedvurderes. Jesus spiser, han puster på dem, snakker med dem, lar seg se og berøres. For at mennesker skal kunne komme til en ny og grensesprengende erkjennelse av at Jesus virkelig er oppstått fra døden strekkes sansene til sitt ytterste, til bristepunktet. Faktisk er det Johannesevangeliet som holder denne “kroppsliggjorte erkjennelsen” fram tydeligst. Egentlig er det ikke underlig, for forfatteren vil holde fram at i fødsel, i levende live, som død og oppstanden er Jesus den sansbare Gud, den kroppsliggjorte Gud.

“Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro”, sier disippelen Tomas (i følge Johannesevangeliet) da han får høre at Jesus har vist seg som oppstanden for de andre disiplene.  Med sine ord setter Tomas bokstavelig talt fingeren på noe, nemlig spørsmålet om troens sanselighet, for han vil både se og kjenne, “se” med både fingrene og øynene.

Oppstandelsesberetningene i Det nye testamente er dypest sett erfaringspregede vitnesbyrd, båret oppe av en kroppsliggjort erfaring. De kommer fra mennesker som bokstavelig talt har rørt ved Jesus som den oppstandne. Fra en side sett kan vi lese evangeliene som overleverte “sanseerfaringer ”. Men denne dimensjonen går oss ofte ubemerket forbi. Det til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk og sanselighet. For de er erfaringer fra mennesker som har sett, tatt i, hørt og luktet ham som kom tilbake til dem fra den andre siden. Derfor ber tekstene om å bli lest med en tiltro at sanseinntrykkene de forteller om faktisk er etterrettelige og troverdige. Men den som leser og møter de bibelske tekstene sanseløst vil knapt nok fornemme duften fra dem. At de lukter av jord og himmel – guddommelig og himmelsk. Uten engasjement, uten innlevelse, vil heller ikke den som hører og leser dem bli i stand til å bli berørt, kjenne lidenskapen og livet i disse beretningene om oppstandelsen og påsken.

Oppstandelsestroen er ikke en oppkonstruert idé, en fiktiv størrelse, men har sine røtter i virkelige erfaringer og møter med den oppstandne Jesus. Det er denne overbevisningen som gir den kristne kirke sin berettigelse og grunnlag. Uten troen på Jesu oppstandelse er den kristne tro totalt ubegripelig og fullstendig meningsløs. Ja, den ville kort og godt falle sammen som et korthus. 

Når oppstandelsen skal skildres er det som om språket knapt nok strekker til. Jesu oppstandelse er helt ny og uovertruffen hendelse, uten religionshistoriske paralleller. Forståelsen vår av tid og rom utfordres selvsagt gjennom Jesu oppstandelse. Dette illustreres særlig når Jesus går gjennom lukkede dører, når han blir borte for øynene på disiplene og kommer til syne igjen. Paulus beskriver dette som et uttrykk for at Jesus har ført liv og udødelighet fram i lyset.

Oppstandelsen frarøver døden preget av å være endelig, den forvandles til en mellomtilstand, en størrelse som eksisterer mellom det livet som vi nå kjenner og det som en gang kommer. Oppstandelsen er for de nytestamentlige forfatterne ikke en isolert hendelse som bare gjelder hvert enkelt menneske. Den er en begivenhet av kosmiske dimensjoner, en foregripelse av det som en dag skal skje når Gud skaper alt nytt igjen.

Troen på Jesus som oppstanden er knyttet til overbevisningen om at sanselighet og tro hører sammen. Den kristne påskefeiringen kan sammenliknes med et “etterskjelv” med sentrum i vitnesbyrdet om ham som vendte tilbake til de levendes land etter å ha overvunnet døden. Omtumlende kan det nok være å tro at det er slik, men det er en sanselighet knyttet til påsken som jeg ikke vil være foruten. Det er nok blant annet derfor jeg synes ordet sanselig er et av vakreste ordene jeg kan tenke meg.

Gå til innlegget

Tidvis skapes det inntrykk av at Norge er et land med et helsevesen som befinner seg i en vedvarende og uløselig krise.Er det virkelig slik? Ofte møter jeg mennesker som forteller om det motsatte, om pårørende som har fått fantastisk pleie og omsorg.

Visst er det en vedvarende krise i norsk helsevesen , men den er i liten grad en institusjonell krise. Snarere er det snakk om en eksistensiell krise knyttet til vårt møte med de grunnleggende sidene ved tilværelsen, liv og død, mening og meningsløshet, lidelse og håp.

God helse er for mange ensbetydende med å ha kontroll over livet, god helse er det samme som forutsigbarhet. Endret helse fører til at de grunnleggende forholdene i et menneskes liv også endres. Dermed møtes helsevesenet med enorme forventninger. Hvorvidt de makter å behandle, reparere eller helbrede sykdom er bestemmende for menneskers eksistensielle opplevelse av livet.

Mange mennesker synes å tro fullt og fast på helsevesenets evner til nær sagt å kunne helbrede og forlenge nesten et hvert liv, selv når prognosene henger på noen små prosenter. Den politiske utopien har måttet vike plass for den helsemessige utopien. Den er blitt målestokken for hvordan mange mennesker møter helsevesenet. 

Jo mer som kan behandles desto høyre krav og forventninger har vi til at det skal lykkes også for våre nærmeste og oss selv når behovet er der. I løpet av 100 år har vi gått fra å ha et helsevesen som bare unntaksvis kunne behandle, redde eller forlenge et menneskeliv, til å få et helsevesen som i mange tilfelle kan behandle, redde og forlenge svært mange menneskers liv.

Helsevesenet er gjennomsyret av en forestilling om uendelig vekst og nye muligheter. Det er uten tvil blitt velferdsstatens fremste utstillingsvindu. Velferdsstaten lykkes i den grad helsevesenet lykkes. Derfor står mangt på spill for politikerne. Helse er allemannseie. Helse er politisk kapital som kan veksles inn hver gang det er valg.

Men i jakten på politisk kapital har politikerne, kanskje uten å intendere det, skapt bildet av et helsevesen som skal klare det umulige. Ved stadig å love et bedre og mer effektivt helsevesen gir de fornyet næring til en helsemessig utopi som næres av forestillingen om at det er mulig å behandle det aller meste. Helsevesenet er blitt som et babelsk tårn, kunnskapsmessig og ressursmessig er det i ferd med å vokse inn i himmelen. Økt kunnskap, bedre teknologi og en stadig strøm av menneskelige ressurser, kombinert med nye organisasjonsmessige grep, er nøklene til helsevesenets fortsatte vekst.

Helsevesenet er til stede i sammenhenger hvor mennesker flest kommer i kontakt med livets liminalitet eller overganger. Tradisjonelt gjaldt det fødsel og død. De siste tre årtiene har helsevesenet blitt delaktig alt ved menneskelivets unnfangelse. I den helsemessige utopien som nå er i ferd med å vokse fram er det sterke politiske krefter som gjerne vil sikre seg muligheten til å radere ut mennesker med Downs syndrom, fjerne mennesker med alvorlige sykdommer og lidelser i den tidligste fasen av livet. 

I møte med den siste livsfasen er kravet kommet om at mennesket skal full råderett over slutten av sitt eget liv. Vi skal slippe belastningen med å se andre lide. Avmakt og hjelpeløshet hører ikke hjemme i den visjonen som mange har for dagens og morgendagens helsevesen. Frykten for lidelse og meningsløshet driver oss i retning av en form for helsemessig totalitærisme hvor mennesket anser det som legitimt og nødvendig å flytte på grensene i spørsmål som gjelder både livets begynnelse og livets slutt.

Fortellingen om Jesu oppvekkelse av Lasarus i Johannesevangeliet illustrerer det temporære eller forbigående i all helbredelse. Lasarus ble vekket til live igjen, men gikk like fullt døden i møte som alle andre mennesker. Kanskje er det døden som til syvende og sist er redningen vår i møte med en helsemessig utopi som truer vår menneskelighet?

Tilsynelatende ubarmhjertig befrir døden mennesket fra dets hang til å hengi seg til en helsemessig utopi - håpet om en tilværelse uten sykdom, lidelse og meningsløshet. Døden minner mennesket om at det, uansett hva slags helse det måtte ha, faktisk er forutbestemt til å dø. Det er av grunnleggende betydning at vi faktisk ser på døden som en venn mennesket må søke å forsones med. Den kan ikke ensidig bli vurdert som en fiende som vi skal bekjempe gjennom stadige medisinske kamper og omkamper.

Hva skjer med oss mennesker når vi gjennom helsevesenet prøver å beskytte oss selv mot grunnleggende erfaringer av avmakt, hjelpeløshet og usikkerhet? Vår evne til å tåle livets sammensatthet står i fare for bli redusert. Og parallelt med det vil våre forventninger om hva helsevesenet skal beskytte oss mot, helbrede og reparere, vokse inn i himmelen.

I møte med helsevesenet står mye på spill. Nettopp derfor står vi i fare for å ha forventninger som i mange henseende vanskelig kan oppfylles. Når de ikke innfris er det som om helsevesenet mislykkes. Men helsevesenet kan ikke, og skal ikke, befri mennesket fra opplevelsen at det faktisk også hefter en stor usikkerhet ved det å leve. 

Sannheten er at det er våre forventninger som til syvende og sist danner basis for krisen i helsevesenet. Mest av alt er det snakk om en eksistensiell krise, intimt forbundet med vår manglende vilje eller evne til å erkjenne at det å være menneske for en stor del handler om å være sårbar og utlevert til en virkelighet vi dypest sett ikke behersker eller har kontroll over.

Gå til innlegget

Elske kirken?

Publisert over 7 år siden

I en kommentar i Vårt Land 16. februar undres Erling Rimehaug på hvorfor ikke lutheranere klarer å vise kirken sin samme hengivenhet som det mange katolikker gjør. Katolikker holder ut med kirken sin, ja de bærer over med den, og de elsker den.

Men hva gjør egentlig lutheranere? Hva slags forhold har de til sin kirke? Elske kirken, det gjør de vel knappest. Man kan elske et fotballag, være pasjonerte på vegne av idretten. Men elske kirken? Etter mer enn 18 års prestetjeneste har jeg fortsatt til gode å møte en lutheraner som tør å vedstå seg at hun eller han elsker kirken. Der den katolske kirken forstår seg selv som en levende organisme, en kropp, forstår den lutherske kirken de institusjonelle sidene ved kirken mest av alt som et reisverk eller stillas. Luthersk teologi skjærer inn til benet av hva som er nødvendig for at kirken skal bestå.

Resultatet blir en minimalistisk kirkeforståelse begrunnet i Confessio Augustanas artikler om kirken. Denne minimalismen sitter i ryggraden på de fleste lutheranere som er vokst opp i den dansk-norske tradisjonen slik den utviklet seg i tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge.

Den preger fortsatt oppfatningen vår av hvordan et kirkerom skal utsmykkes, hvordan en skal te seg under gudstjenesten. En skal hverken begeistres, uroes eller svinges til de store følelsesmessige høyder eller dybder. Fornuften og det introverte har for en stor del vært den kirkelige lutherdommens følelsesmessige register etter at en tok et oppgjør med pietismen. Hengivenheten og fromheten fikk komme til uttrykk gjennom organisasjonene og vekkelsesbevegelsene. Gudstjenesten skulle belære, ikke vekke vår hengivelse, dens kognitive side var viktigst. Og der er vi fortsatt, men nå skal den kommunisere og være relevant.

Audun Lysbakken vurderer, hvis han er riktig gjengitt, å melde seg inn fordi noen av biskopene er i mot oljeboring i Lofoten. Mens en annen, Ketil Solvik-Olsen, har meldt seg ut fordi han mener kirken er for politisert. Kirken er på linje med en hvilken som helst annen (ideell?) organisasjon eller forening. Inn- eller utmelding i Den norske kirke skjer i tråd med hva en måtte like eller mislike. At det er slik bekreftes av kirken selv, innmelding skjer ved frammøte på det lokale menighetskontoret.

Så framstår da også Den norske kirke tidvis mer som et direktorat enn kirke når den avgir sine uttalelser. Ordlyden i vedtaket bispemøtet fattet 15. februar om samlivsutredningen er følgende: “Bispemøtet takker utvalget for det arbeid som nå foreligger. Utvalget har gjennomført en viktig drøfting, og utredet teologiske premisser for forståelsen av ekteskap og samliv i lys av kristen tro. Bispemøtet vil arbeide videre med de problemstillinger som er behandlet i utredningen, og tar sikte på å gi en læremessig uttalelse på bispemøtet i oktober 2013”. Nøkternt, saklig og blottet for en hver antydning om at det kanskje er den mest kontroversielle saken i Den norske kirke på mange år.

For egen del må jeg tilstå at det ikke hadde vært unaturlig om de ba menigheter og enkeltmedlemmer om forbønn for kirken i tiden som kommer. Men det gjorde de altså ikke. Hva grunnen var vet jeg ikke, men det vitner om en kirke som synes fremmedgjort ovenfor sine egne uttrykk.

Slik skapes inntrykket av at det er lite i kirkens vesen som knytter an til en annen side ved virkeligheten. Å tilhøre kirken er blant folk flest sjelden sett på som et uttrykk for at en kommer i berøring med den Treenige Gud. Kirken formidler ingen ting som ikke alt er der. Det er ingen kvalifisert forskjell på å møte Gud ute i naturen på søndagstur eller gjennom gudstjenesten.

At kirken primært er et sakramentalt fellesskap forankret i søndagens gudstjeneste er opplagt for katolikkene. Hva kirken er innenfor en luthersk kontekst er det vanskeligere å gi et klart svar på. Idealet synes å være den selvhjulpne troende som klarer seg på egen hånd, helst uten kirken, gjerne på søndagstur i skog og mark. I en slik sammenheng framstår kirken som mer unødvendig enn nødvendig. Hvis den har sin berettigelse er det fordi den fyller de hullene som velferdsstaten ennå ikke har tatt i eie. Den norske kirke utfører sine oppgaver best om den forvalter livsritene uten å være en tydelig motkulturell stemme gjennom sin praksis og sine ord.

Sannheten er at vi bare kan elske den som vekker vår hengivenhet. På meg virker det som om lutheranere først og fremst skal forstå kirken sin og finne det formålstjenlig å tilhøre den. Kirkens tilstedeværelse er begrunnet i hvilken grad den framstår som nyttig eller kan forsvares gjennom funksjonene den ivaretar. En slik kirke er det vanskelig å elske og å gi seg hen til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2816 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1270 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
6 dager siden / 1185 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
12 dager siden / 857 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
4 dager siden / 724 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
16 dager siden / 546 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
4 dager siden / 539 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 490 visninger
NLM og ukultur
av
Gunnar Hansen
rundt 1 måned siden / 429 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere