Morten Erik Stensberg

Alder: 54
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Den uønskede

Publisert nesten 7 år siden

Mennesker som tigger, mennesker som søker arbeid, mennesker som mangler det aller meste gjør noe ganske fornuftig. De oppsøker den de tror har det de selv mangler og ber om å få del i det.

Derfor har mennesker kommet til Norge, derfor fortsetter de med å komme til Norge. Derfor blir de værende.

Den akutte nøden vekker ofte ubehag hos oss. ”Til og med når vi hjelper alminnelige tiggere kjenner vi oftest et større ønske om å ville kvitte oss med et upassende og frastøtende objekt enn behaget over å skulle hjelpe. Ønsket om at de ikke kommet vår vei er tyngre enn gleden over å skulle være til hjelp. Vi opplever smerte over synet av så mye nød, medfølelsen vår avhjelper den ikke. Vi vet at det er altfor lite til å skulle skape en grunnleggende forandring. Dessuten vet vi at vi vil se det samme rundt neste gatehjørne hvor vi på nytt blir gjenstand for store forventninger. Derfor skynder vi oss ofte forbi dem og lukker ørene våre for deres upassende krav.”

Vi skulle kanskje tro at denne betraktningen om den akutte fattigdommen er tatt ut av en nåtidig reportasje, men de tilhører Thomas Malthus og kommer fra hans An Essay on the Principle of Population fra 1798. Det var i dette essayet at Malthus først kom med teorien om at befolkningsveksten og produksjonen av mat ikke vil klare å holde tritt med hverandre, noe som vil resultere i stadig mangel på mat.

Tiggende mennesker på gaten som har skrevet sin livshistorie på en liten papplate minner oss om at det å være menneske er å være utlevert til andre. Mennesker som ber om arbeid, anstendig lønn og husrom er i siste instans utlevert til vårt forgodtbefinnende, vår barmhjertighet eller nåde.

Pave Frans besøkte i juli den italienske øya Lampedusa ikke langt unna den tunisiske kysten. Han omtalte et fenomen hvor likegyldigheten blir globalisert. Resultatet er at mennesket fremstår som ansiktsløst – det finnes kort og godt ingen som har et personlig ansvar for hvordan verden er. Verden er overlatt i systemenes vold, systemene har sin egen tygde og trekker oss alle sammen uvegerlig med seg. Den ansvarlige lar seg ikke finne. Mennesket fremstår som intet mindre enn ansvarsløst og ansiktsløst.

Nettopp til Norge kommer det mennesker som formelt sett ikke har noen rettigheter vis a-vis velferdsstaten – hva gjør vi med dem? Og hvor gjør vi av dem? Slike mennesker er krevende, de er brysomme. For hvem har nå egentlig ansvar for slike ”gratispassasjerer” som tross mangelen av formelle rettigheter likevel finner veien hit til Norge.

Kanskje er det mest krevende ved dem at de ikke har noe annet å falle tilbake på enn alminnelige menneskers barmhjertighet? Frykten deres handler om å bli avvist, være uønsket. Muligens er det derfor vi provoseres av fremmede tiggere og fattige. De forstyrrer oss, de peker på velferdsstatens grenser. Uroer oss med sitt nærvær. Selv frykter de ikke å ha et sted å sove, kulde, sult og sykdom. De lever med frykten for å være alene, slått, bli fratatt selv det vesle de måtte ha og miste den siste rest muligheten til å skulle bestemme over sitt eget liv.

Min frykt derimot handler om å komme til kort, bli tatt for ikke være i stand til å bry meg. For hva slags menneske er jeg som kan møte en annens blikk uten å ville hjelpe? Problemet er fremfor noe at min komfortsone brytes i stykker. Jeg blir minnet om at selv i den beste velferdsstat finnes det mennesker, ”uønskede mennesker” som ikke har noe sted å høre til. Det burde kanskje uroe meg mer enn det gjør.

Gå til innlegget

Tid for oppbrudd

Publisert rundt 7 år siden

Vi kan ikke komme unna det, det lar seg ikke bortforklare. Jesus kaller oss oppbrudd, til å satse alt. Guds rikets tid er oppbruddets tid. Den tid hvor mennesker gir seg oppbruddet i vold, vel vitende om at det har sine omkostninger.

LES OGSÅ MITT INNLEGG: OPPBRUDD

«Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?»

Peter spør på vegne av disiplene, han er uvanlig direkte i sin tale. Foranledningen er spørsmålet til en rik mann om hva godt han skal gjøre for å få evig liv. Mannen kan fortelle at han har overholdt budene. En ting mangler ham viser det seg, helhjertethet. En helhjertethet med oppbrudd, fattigdom, overgivelse. Hvis han selger at sitt og gir det til de fattige og følger Jesus da skal han få sin skatt i himmelen. Evangeliet forteller at da den unge mannen hørte det gikk han bedrøvet bort, for han eide mye. Dagens evangelium handler om oppbrudd, om å legge alt bak seg.

Peter og disiplene er motsetning til den rike mannen fattige. Men det de har, har de like fullt satset i møte med Jesus. Vi skjønner det av svaret Jesus gir ham: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv». Tydeligvis skar kallet til å følge Jesus etter gjennom alt mennesker hadde: familie, relasjoner, eiendom og arbeid. Ikke rart at Peter er urolig. De hadde forlatt alt og fulgt Jesus. Når alt en dag skal gjøres opp – var det da egentlig verdt det? Er det å følge Jesus et tapsprosjekt. Du forlater alt og mister til sist alt.  Men Jesus sier at det som er tapt skal vendes til det mangedobbelte og evig liv.

Vi kan ikke komme unna det, det lar seg ikke bortforklare. Jesus kaller oss oppbrudd, til å satse alt. Guds rikets tid er oppbruddets tid. Den tid hvor mennesker gir seg oppbruddet i vold, vel vitende om at det har sine omkostninger. Å møte Guds riket, følge Jesus Kristus handler om at våre egne komfortsoner sakte brytes i stykker, faller sammen. Etterfølgelse handler ikke om leve i en egen kristen komfortsone, hvor vi er skjermet for livet, hvor vi spares for møter med virkeligheten som skaker oss og snur opp ned på ting.

Den tidligere erkebiskopen av Canterbury Rowan Williams gav for ikke lang tid siden uttrykk for at kristne i Vesten er altfor opptatt av å se på seg selv som forfulgte. Og med rette påpekte han at det finnes kristne verden over som virkelig er det. Men vi som lever i Vesten kan umulig vite hva vi snakker om hvis vi påstår at vi er forfulgte, mener han. I Pakistan, Egypt og Syria. Iran og Irak handler oppbruddet Jesus snakker om å bli værende. Holde ut. Visst kan kristne noen ganger oppleve ubehaget med å vedstå seg sin tro. Men det er et dypt menneskelig ubehag som vi deler med alle som våger å stå frem med kontroversielle standpunkter. Ofte kaster livet oss inn i situasjoner fylt med ubehag. Det er ikke en erfaring som ikke først og fremst handler om å være kristen, men menneske.

Mennesket bærer i seg mange lengsler. På den ene siden er det trygghetssøkende. På den andre siden er det spenningssøkende. Ofte har kristendommen og kirken appellert til det trygghetssøkende menneske. Hvor det å være kristen og tilhøre kirken har vært å bli tatt inn en kristen komfortsone. Ikke underlig at den har mistet sin appell. Jesus vil ha kirken til å våkne opp, gi slipp på sin religiøse komfortsone for å følge ham. Komfortsonen drar oss alle til seg, uavhengig av hvilken kristen kirke vi tilhører, om vi er såkalte liberale eller konservative. Tvilende eller troende. Jesus sier til oss alle: «Følg meg!» 

Å følge Kristus etter er og kan ikke være annet enn et vågestykke. Ikke underlig at mennesker vender seg andre steder enn den etablerte kristendommen. Ofte fremstår Kirken som en forkjemper for sine egne privilegier, den våger knapt å møte verden uten å ha støtte i lovverk og gjennom å være tilkjent en særstilling. Nesten ubemerket kan den havne i en situasjon hvor den mest av alt blir en forkjemper for det bestående. Det almene blir det samme som det kristne. Slik forvandles det kristne budskapet som i utgangspunktet skulle være frigjørende, til en borgerliggjort kristendom. Hvor det å være kristen ikke handler om å følge Kristus, men ha god moral.

Den kvinnelige katolske aktivisten, anarkisten og forkjemperen for de fattige og marginaliserte, Dorothy Day (1897-1980), skriver treffende om barndommen sin: «Barn ser ting veldig rett fram og enkelt. Jeg så ikke at noen tok av frakken og gav den til de fattige. Jeg så ikke at noen hadde fest og innbød de lamme, de halte og blinde… Det jeg ønsket meg, selv om jeg ikke visste det da, var en sammensmeltning. Jeg ville leve og jeg ønsket meg liv i overflod. Jeg ville det samme for andre også… Jeg ville at alle skulle være vennlige. Jeg ønsket at et hvert hjem var åpnet for de lamme, de halte og de blinde… Bare da var mennesker levende, bare da elsket de virkelig sine søsken. I en slik kjærlighet var det en overflod av liv og jeg hadde ikke den minste anelse om hvor jeg skulle finne den.»

Oppbrudd er sjelden behagelig, det innebærer at relasjoner endres, at trygghet byttes ut med utrygghet. At forutsigbarhet erstattes av uforutsigbarhet. Forsiktighet har aldri gitt vekst, forsiktighet bærer i noen tilfeller døden i seg, stillstanden og stivheten. Vi kjenner Jesu lignelse om talentene (Matt 25,14-30), sist i lignelsen møter vi den forsiktige han med den ene talenten - «han som ble redd og gikk og gjemte talenten han hadde fått i jorden». Han var godt etablert, hadde ikke noe behov for å sette det han var blitt betrodd i omløp. I frykt gravde han det ned.

«Hva med oss?», spurte Peter. «Ja, hva med oss?» Hva skal vi svare på Peters spørsmål og Jesu kall: «Hva med oss?»

 

Preken i Hamar domkirke søndag 25. august - Vingårdssøndagen.

Evangelium: Matteus Matt 19,27-30

Gå til innlegget

Oppbrudd

Publisert rundt 7 år siden

25. august feirer jeg gudstjeneste for siste gang som prest i Den norske kirke.

(Her er først mitt opphavlige innlegg og senere etter innspill fra andre en utfyllende kommentar)

For noen år siden gjorde jeg meg noen tanker om Helge Hognestad og hans forhold til Den norske kirke.  I en tilstand av åndelig "hybris" mente jeg å se at han aldri kom til å komme skikkelig på innsiden av Den norske kirke. 

Først i det senere har jeg for alvor skjønt at dette enda mer er en passende beskrivelse av mitt eget forhold til den kirken som jeg har tjent i over 18 år som prest.

Uansett hvor mye jeg har prøvd og ønsket, har jeg likevel ikke evnet å komme ikke på innsiden av den. Denne våren har jeg måttet innse at jeg i lang tid har vært et menneske med utvidet observatørstatus i den kirken jeg er døpt. Paradokset har vært at Den norske kirke dypest sett ikke har vært i stand til å gjengjelde eller “besvare” min hengivenhet og fromhet. 

Jeg har en fornemmelse av at det tidvis er lite eller ingen ting som om ingenting står på spill for Den norske kirke. Eksistensielt sett er den en vel etablert institusjon med et selvbilde som vanskelig lar seg rokke. Ingen ting kan fortapes og ingen ting vinnes i møte med Gud. Det er fristende å sitere den franske forfatteren Georges Bernanos ord om fortapelsen hvor han sier at den “arter seg som en gryende oppdagelse – den kommer for sent, efter døden – at ens sjel overhodet ikke har vært i bruk, at den fremdeles ligger pent sammenfoldet, og ødelagt, slik fine silkestoffer mister sin glans hvis de ikke brukes”.

Den norske kirke stritter i mot å innse at den er i ferd med å bli en marginalisert størrelse samfunnsmessig sett. For meg er det en oppmuntrende tanke at kirken først vil finne tilbake til seg selv gjennom å omskapes til et fellesskap av dårer, et fellesskap av de som ingen ting er og ingenting har. Posisjon, makt, anseelse, innflytelse, gjennomslagskraft – alt det må den tørre å skille seg av med. Gammel- og nytestamentlig sammenheng viser at Gud på overraskende vis virker i ytterkantene av det bestående, i ørkenen, på siden av maktstrukturene og de sosiale konvensjonene. Gjennom kirkens 2000-årige har det hendt mang en gang at fornyelsen og oppbruddet har kommet fra marginene.

Gjennom årene har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet om det ikke også finnes en skjønnhet i denne fornedrede kroppen, i dette fellesskapet som bærer navnet “Den norske kirke”. For det kan jo hende at håpet ligger gjemt i den kjensgjerningen at Gud bruker alt det som nå skjer til å ta fra kirken alt det den har å vise til – kle den naken.

For tenk om det var slik at Gud naglet meg til denne kirken for at det jeg selv bærer på av lengsler, ensomhet og tapte drømmer er det som skal holde meg der? Leonard Cohen gir ord til dette dilemmaet i sangen “If it be your will”. “From this broken hill I will sing to you. From this broken hill. All your praises they shall ring. If it be your will. To let me sing. From this broken hill. All your praises they shall ring. If it be your will. To let me sing”. Jeg har etter beste evne prøvd å synge fra “denne ødelagte høyden”. Men i mars stilnet stemmen min, det var ikke mer kraft igjen i den. Det var som om Gud selv tok fra meg den tjenesten jeg gikk inni da jeg ble ordinert en desemberdag i 1994.

Sant å si så hadde jeg tenkt til å stå i tjenesten som prest i Den norske kirke en del år til. Jeg er blitt møtt med åpenhet, takknemlighet, fått plass og rom til å være meg selv. Jeg har vært velsignet med å gjøre tjeneste i to menigheter som har båret over med meg. Kolleger, overordnede og mange menighetslemmer har visst om prosessen min – de har til tross for (eller på grunn av) den gitt tydelige tilbakemeldinger om at det var viktig at jeg var en del av fellesskapet. Samtidig så har det blitt mer og mer tydelig for meg at jeg ved å bli værende til syvende og sist hverken ville ta mitt eget ståsted eller Den norske kirke på alvor.

Å gjøre fortsatt tjeneste som prest i en kirke hvor jeg opplever meg som fremmed lar seg kort og godt ikke lenger forsvare. Slutningen om å avslutte tjenesten som prest trekker jeg uten å anklage noen. Like fullt rommer avgjørelsen elementer av en sorg som følger av at jeg gir slipp på noe som har vært kjært og viktig. 25. august feirer jeg gudstjeneste for siste gang som prest i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Øya Lampedusa omtrent 100 kilometer utenfor kysten av Tunisia er av mange immigranter sett på som en dør til europeiske fastlandet. Den er yttergrensen for Den europeiske Unionen.

Italienske myndigheter anslår at så mange som 20 000 mennesker kan ha mistet livet siden slutten av 1990-tallet i forsøkene på å ta seg over på havet. Det er en stille katastrofe som ikke vekker overskrifter.

I Den katolske kirke var det forventninger til Pave Frans første encyklika som ble offentliggjort fredag 5. juli. Vanligvis leses den første encyklikaen en pave skriver som en slags programerklæring. Med encyklikaen “Lumen Fidei” er det det annerledes. Pave Frans har selv karakterisert den som et arbeid gjort av fire hender. Det meste av den er skrevet av Joseph Ratzinger. Pave Frans bare har lagt inn enkelte kommentarer og tanker i begynnelsen og på slutten av den.Slik sett kan Pave Frans sitt besøk til middelhavsøya Lampedusa mandag 8. juli vise seg som vel så viktig uttrykk for det fokus Paven ønsker å gi sitt pontifikat. Det er for øvrig hans første reise utenfor bispedømmet Roma siden han ble pave i mars. En reise foretatt med minimale ressurser, hvor alle spor av offisiell pomp og prakt var borte.

Paven besøkte Lampedusa for å feire messe sammen med øyas 6000 fastboende, minnes alle dem som har omkommet på havet og møte noen av de immigrantene som var i forvaring på den vesle øya. Mest av alt ville han rette oppmerksomheten vår mot en virkelighet som de fleste velger å overse. Messen skulle derfor være en botshandling, et uttrykk for en fornyet vilje til å bryte ut av anonymiteten og ta ansvar for at verden er som den er. Under følger Pave Frans’ sin preken på Lampedusa, den kan leses en utfordring til de aller fleste av oss.

Immigranter døde på sjøen i en båt som skulle være en håpets vei, men i stedet ble en dødens vei. Dette var overskriftene i avisene. Da jeg for noen uker siden hørte denne nyheten, som dessverre har blitt gjentatt så mange ganger, trengte tankene seg på som vonde stikk i hjertet. Jeg tenkte at jeg måtte komme hit i dag for å be, være nær i form av handling. Men ikke minst for å vekke vår samvittighet, slik at det som hendte, ikke skjer igjen…

På denne morgenen, i lys av Guds Ord som vi har hørt, ønsker jeg å uttrykke noen få tanker som fremfor alt vil vekke vår samvittighet, så vi beveges til å tenke etter og endrer våre holdninger på en konkret måte.

 “Adam, hvor er du?” Dette er det første spørsmålet Gud stiller mennesket etter syndefallet. “Hvor er du Adam?” Adam er desorientert og har mistet sin plass i skaperverket fordi han hadde tenkt til å bli mektig, herske over alt, være Gud. Harmonien ble ødelagt, mennesket feilet - og dette gjentar seg til og med i relasjonene det har til sin neste. Menneskets neste er ikke lenger en bror som skal elskes, men rett og slett en som forstyrrer livet mitt, min velstand. Så stiller Gud sitt andre spørsmål: “Kain, hvor er din bror?” Drømmen om å være mektig, å bli like stor som Gud selv, til og med være Gud, leder til en kjede av feil som blir til en dødens kjede som leder til min brors blodsutgytelse!

Disse to spørsmålene gir med all sin kraft gjenklang også i dag!

Så mange av oss, meg selv inkludert, er desorienterte, vi er ikke lenger oppmerksomme på den verden vi lever i. Vi bryr oss ikke, vi beskytter ikke det som Gud har skap til beste for alle. Og vi er ute av stand til å ta vare på hverandre. Når denne desorienteringen antar verdensomspennende dimensjoner, møter vi tragedier som den vi har sett her[ på Lampedusa].

“Hvor er din bror?”, hans blod roper til og med til meg, sier Gud. Dette er ikke et spørsmål rettet til andre. Det er et spørsmål rettet til meg, til deg, til hver og en av oss. Disse våre brødre og søstre prøver å forlate en vanskelig situasjon for å få trygghet og fred, de søker et bedre sted for seg selv, sine familier – men de fant død. Hvor mange ganger skjer det at de som søker akkurat dette, ikke finner forståelse, ikke er velkomne, ikke finner solidaritet? Ropene deres når like opp til Gud. Igjen vil jeg takke dere som bor på Lampedusa, takk for solidariteten deres! Ganske nylig hørte jeg om en av disse brødrene. Før han kom hit til øya, hadde han vært i hendene på dem som driver med trafficking, slike som utnytter andres fattigdom, slike som gjør andres fattigdom til en inntektskilde. Som de har måttet lide! Og noen har ikke kommet frem! “Hvor er din bror?” Hvem er ansvarlig for at blod spilles?

I spansk litteratur er det et skuespill skrevet av Lope de Vega som forteller om hvordan innbyggerne  i byen Fuente Ovejuna dreper guvernøren der fordi han er en tyrann. De gjør det på en slik måte at ingen vet hvem som utførte henrettelsen.  Da kongens dommer spør om hvem som drepte guvernøren svarte de alle sammen: “Fuente Ovejuna, Herre.” Alle og ingen! Til og med i dag møter dette spørsmålet oss med full kraft, hvem er ansvarlige at blod spilles blant våre brødre og søstre? Ingen! Alle sammen svarer vi på samme måte, ikke meg, det skyldes ikke meg, det er andre, men slettes ikke meg. Men Gud spør hver og en av oss: “Hvor er blodet til din bror som roper til meg?”

I dag er det ingen i verden som føler et ansvar for dette, vi har mistet evnen til å ta ansvar for våre søsken. Vi har blitt hyklere som presten og levitten som gjør tjeneste ved alteret, slik som Jesus taler om i liknelsen om den barmhjertige samaritanen. Vi ser på en bror ligge halvdød ved veien, kanskje tenker vi “stakkars sjel” og fortsetter videre. Det er ikke vår sak, vi har det helt greit med at det er slik. Vi er rolige og har det bra. I en kultur hvor det handler om å ha det behagelig tenker vi på oss selv på en slik måte at det gjør oss ufølsomme i møte med andres rop. Det er som om vi lever i en såpeboble, den er vakker, men har ingenting på innsiden, den er en tomhetens illusjon, den forsvinner. Denne kulturen bringer med seg er en likegyldighet ovenfor andre, til og med en globalisering av likegyldigheten. Vi er blitt vant med andres lidelse, den angår oss ikke, det er ikke vår sak. Skikkelsen uten navn fra Manzonis roman vender tilbake. Globaliseringen av likegyldigheten gjør oss “navnløse”, til ansvarlige uten navn og uten ansikt.

“Adam hvor er du?” “Hvor er din bror?” Dette er de to spørsmålene Gud stiller ved begynnelsen på menneskehetens historie, og han stiller det til menn og kvinner i vår tid, til og med til oss.

Men jeg vil at vi skal lytte til et spørsmål til: “Hvem blant oss har grått på grunn av at det er slik?” Hvem har grått over dødsfallene til disse brødrene og søstrene? Hvem har grått over menneskene i båtene? For de unge mødrene som tok sine barn med seg? For mennene som ønsket å ta seg av familiene sine? Vi er blitt til et samfunn som glemt hvordan det er å gråte, hvordan det er å lide med. I evangeliet har vi hørt gråten, ropet, den store sorgen: “Rakel gråter over barna sine… For de er ikke mer” (Matt 2,18).

Herodes sådde død så han kunne beskytte sin velstand, sin egen såpeboble. Også det gjentas. La oss be Herren om å utslette de holdninger vi har til felles med Herodes fra hjertene våre. La oss be Herren om nåde til å gråte over ulikhetene, råskapen i verden, i oss selv, til og med hos dem uten ansikt, de anonyme, som tar sosioøkonomiske beslutninger som muliggjør slike tragedier som har skjedd her [på Lampedusa]. “Hvem har grått?” Hvem i dagens verden har grått? Herre, i denne messen, en messe hvor vi gjør bot for vår likegyldighet ovenfor så mange brødre og søstre, ber vi om tilgivelse for dem som er tilfredse med seg selv, som er innestengt i sin velstand på en slik måte at det fører til at hjertet deres blir bedøvet.

Far, vi ber om tilgivelse for alle dem som gjennom sine beslutninger påvirker hele verden og har lagt grunnlaget for situasjoner som fører til tragedier for andre. Tilgi oss, Herre! La oss, Herre, også i dag høre dine spørsmål: “Adam, hvor er du?” “Hvor er din brors blod?” Amen.

Gå til innlegget

Jesu fødsel og barndom i følge Benedikt XVI

Publisert rundt 7 år siden

Det er litt mindre enn et halvt år til jul og julehøytiden. For noen kan det sikkert virke merkelig å komme med en omtale av pave emeritus Benedikt XVI siste bok om Jesu barndom når folk flest går inn i et sommer- og feriemodus.

Men saken er jo den at selve tanken om at Gud ble menneske strengt tatt ikke skal og kan begrenses til jul. Det er et tema for alle årets dager.

Jeg vet ikke om Joseph Ratzinger har lest den den angloamerikanske forfatteren T S Eliots dikt De fire kvartetter hvor det står at “Hva vi kaller begynnelsen er ofte enden - å komme til en ende er å være ved en begynnelse.” Eliots ord kan stå både som overskrift på fullføringen av hans trebindsverk om Jesus fra Nasaret og avslutningen på et nesten 8 år langt pontifikat. Siste bind starter med begynnelsen - med Jesu barndom, slik fortellingene rundt den utfoldes hos Matteus og Lukas.

Bindet ble publisert på en rekke forskjellige språk i desember 2012. Den norske utgivelsen kom i mars i år. Også dette siste bindet, er som de to foregående, oversatt av dominikanersøster Anne Bente Hadland, det bidrar til at alle tre bind har et enhetlig og godt språk.

I omfang og tema er denne boken med sine hundre sider adskillig mindre enn de andre to. Det er de to første kapitlene hos Lukas og Matteus paven i all hovedsak beskjeftiger seg med. Mer enn lengden skiller boken fra de to foregående. Benedikt kan være mer stringent, resonnementene hans er enklere å følge, de ”krever” ikke så mye av leseren. Her er det mye å meditere og tenke over. Han har skrevet en bok som setter inkarnasjonstanken i sentrum, her er en bok for alle årets (kirke)årstider.

De fire kapitlene i de to evangeliene dekker rent tekstmessig og virkningshistorisk noen kjerneområder i katolsk tro. Uten Lukasevangeliet ville svært sentrale elementer i katolsk tro og fromhet nok ha blitt formulert ganske annerledes – ikke minst mariologien og Mariafromheten. Gjennom hele livet har Benedikt møtt tekstene fra kapittel en og to innenfor tidebønnenes liturgisk ramme, dag etter dag har han hørt eller lest Sakarjas lovsang - Benedictus (Luk 1, 68-79), Marias lovsang - Magnificat (Luk 1,47-55) og Simeons lovsang - Nunc dimittis (2,29-32). Så sier da også Benedikt at “å tro betyr å bøye seg for dette store ( Jesu ord) og langsomt vokse inn i det” (s. 94). Hos ham vokser fromhet, teologi og tilbedelse sammen til et hele. 

Følgelig bedriver da også Benedikt teksttolkning og utleggelse som er forankret i Kirkens tro og tradisjon. “Jesu ord er stadig større enn vår forstand. Stadig overstiger de vår innsikt. Fristelsen til å forminske dem, presse dem inn i vår egen målestokk, er forståelig. Til en riktig tolkning hører nettopp ydmykhet til å la denne storheten bli stående, selv om den ofte overstiger våre krefter, ydmykheten til ikke å redusere Jesu ord gjennom å spørre hva vi kan “forvente” av ham”(s. 94).

Mens Johannes Paul II på mange måter fremhevet menneskets verdighet og satte aksenten ved den jødisk-kristne tradisjons menneskesyn, så har Benedikt gjennom de tre bindene om Jesus fra Nasaret gitt sitt pontifikat et enda tydeligere kristologisk sentrum enn hva hans forgjenger gjorde. Slik sett markerer han en aksentforskyvning fra antropologi til kristologi med bøkene om Jesus fra Nasaret.

Sjangermessig er det vanskelig å klassifisere Jesusbøkene til Benedikt. Historisk-kritisk eksegese, meditative betraktninger og drøftinger av teologiske problemstillinger går i hver andre. Men det er nettopp denne grenseoverskridende arbeidsmåten som gjør hans verk om Jesus fra Nasaret tidløst.  

Det ville da også vært utenkelig at et teologisk verk som er ført i pennen av en pave skulle føre til et oppgjør med viktige elementer i det som er en kirkelig og tradisjonsmessig forankret kristologi. Det boken gjør er å gi et skriftbasert forsvar for sentrale elementer i katolsk inkarnasjonsteologi og mariologi. Benedikt får til fulle illustrert at mariologi og kristologi utgjør en organisk helhet.

Gjennom sine grep illustrerer den tidligere paven at det ikke behøver å være noen motsetning mellom eksegeten og forkynneren. I forkant av hver julefeiring melder spørsmålet seg for mange prester om hvor mye av julens tekster som kan forankres i historiske hendelser. Ratzinger nærmer seg spørsmålene med ydmykhet og tilbakeholdenhet i den forstand at han lar tekstene stå der som vitnesbyrd om det historiske ved inkarnasjonen - at Gud er blitt menneske. Paven er urokkelig i sin tillit til at tekstene vil lede oss i retning av å se den intime sammenhengen mellom kristologi og ontologi. Første kapittel bærer overskriften “Hvor er du fra?”, Pilatus spørsmål til Jesus under avhøret slik det er gjengitt i Johannes 19,9.

De to påfølgende kapitlene beskjeftiger seg i hovedsak med fortellingene hos Lukas, ikke uventet har de også en mariansk vinkling. Sett fra et økumenisk perspektiv bedriver Benedikt her skriftfortolkning som kan virke både klargjørende og åpnende for mange ikke-katolikker. I sin ytterste konsekvens skal Maria og mariologien ikke tjene til annet enn å vitne om inkarnasjonens under – være vitne om Jesus Kristus, ham som er “kjøtt av hennes kjøtt og kropp av hennes kropp.”  

Utleggelsen av Jesu unnfangelse og fødsel i slik det er skildret hos Matteus utgjorde for meg det definitive høydepunktet i boken. Ratzinger drøfter inngående hvordan Immanuel-tegnet og løftet gitt til Ahas 733 f.Kr., skal forstås. Og han gjør det med et driv som fører til at leseren blir stilt ansikt til ansikt med en gåte. Gav løftet mening i sin samtid spør han? Nei, løftet er ubegripelig for samtiden det ble gitt i. Det for blir uoppfylt – en gåte som får sitt svar først ved Jesu fødsel 700 år fram i tid.

Fjerde kapittel tar for seg vismennene fra Østen og flukten til Egypt. Matteusevangeliet er i fokus. Som konklusjon på kapitlet skriver han følgende om forholdet mellom historie og teologi: “De to kapitlene hos Matteus som tar for seg barndomshistoriene, er ikke en meditasjon utformet som fortellinger, men det motsatte: Matteus forteller oss en virkelig historie som er gjennomtenkt og tolket teologisk og hjelper oss dermed å trenge inn i Jesu mysterium” (s. 90). Endelig avsluttes boken med en epilog, nærmest en meditasjon over Jesus som tolvåring i templet.

I forordet beskriver Benedikt sin tredje bok som en prolog eller inngangsportal til de to andre bøkene om Jesus fra Nasaret. Om ordvalget er tilsiktet vet jeg ikke, men det bringer meg til Fødselskirken i Nasaret. Inngangen eller portalen til kirken er så liten at den som vil inn, må bøye seg. Men den som har bøyd seg vil få sin belønning gjennom opplevelsen av å befinne seg i rom stort nok til at både mysteriet og mennesket kan strekke seg ut i all sin skjønnhet under Kirkens store hvelvinger.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere