Morten Erik Stensberg

Alder: 54
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

 

Hei Tor!

Takk for kommentaren. Og takk for at du har tatt deg tid til å lese teksten fem ganger. Du spør om hvorfor jeg ikke har funnet meg tilrette? Du har på mange måter kommet fram til svaret gjennom teksten: jeg hadde et fortsatt kall til å være prest, men jeg måtte slippe alt for å gjenoppdage kallet og få hjelp av mennesker rundt meg til å finne tilbake til det. Paradokset var at for meg gikk denne "omveien" via Den katolske kirke. Noe som jeg verken er stolt av, men heller ikke kan bortforklare. Det var slik det ble.

Jeg er helt enig med deg i at det å være prest handler om det daglige livet. Slik livet møter oss i alle sine fasetter. Men jeg opplevde nok ikke at slitet som prest alltid var godt å leve med. Til tider var det veldig slitsomt å være prest og særlig var det slik da ungene var små og advent- og jul nærmet seg. Da var marginene små.

Når det gjelder abstraksjonene, så vet jeg at noen har satt pris på dem, andre ikke. Slik er det jo med litterære tekster.

 

Gå til kommentaren

Å betro noen en tekst

Publisert over 3 år siden

Må ærlig innrømme at jeg har vært litt urolig denne helgen. Spent på hvilke reaksjoner teksten ville avstedkomme. Nå ble det i alle fall ikke altfor mange av dem her på verdidebatt.no  Å gi fra seg en tekst er jo på mange måter å betro noe av seg selv til mennesker en ikke kjenner. 

Så er det selvsagt også slik at teksten med  en gang den er ute i det offentlige rom leses på mange måter. Leseren i så henseende står fritt til å avsi dom,  både over innholdet og forfatteren. For teksten lever sitt eget liv uavhengig av hva som var intensjonen med den. 

Noen finner kanskje en setning å henge lesningen sin på. Det blir jo litt som å prøve å tolke en mosaikk med utgangspunkt i noen få biter. Da vil en ikke se det store bildet. Men selvsagt kan noen få biter være de mest interessante og nettopp de som bidrar til at en mosaikk får sitt spesielle særpreg.

Og til dere som har gitt tilbakemeldinger, takk!  De skal jeg ta med meg videre. Om det blir flere innlegg fra meg på verdidebatt.no får tiden vise.

Gå til kommentaren

Noen ganger er det vel slik at ord får en litt annen tyngde når de  tas ut av sin kontekst. Overskriften og det som ellers ble forstørret opp rent redaksjonelt får jeg bare ta med på kjøpet. Men personlig hadde jeg nok ønsket meg en annen overskrift. Selv hadde jeg gitt kronikken overskriften "Sårbar kirke".  For jeg tror det er mange mennesker som opplever sin kirke/menighet som sårbar, uavhengig av om det er  Den norske kirke, Den katolske kirke eller frikirkene det er snakk om.  

Gå til kommentaren

Minoritetens praksis

Publisert over 5 år siden

Takk for kommentarer og innspill. De går i mange retninger. Jeg prøver å ta opp noen av innspillene.

Rowan Williams bok "Being Christian" er en mildt bearbeidet utgave av fire foredrag han holdt i Canterbury Cathedral under påsken for noen år siden. Målgruppen var ikke akademisk, men vanlige menighetsmedlemmer.

Boken har fått positiv omtale av mennesker som vanligvis kanskje ikke er enig om mye av utviklingen innenfor Church of England eller den episkopale kirken i USA. Det sier meg noe om at enheten i kirken bygges gjennom fokus på det som bør stå i sentrum i kirkens liv.

Når det gjelder forholdet mellom kirke og politikk så tror jeg Williams, hvis jeg har forstått ham rett, vil fastholde at det å feire dåp, nattverd, lese Bibelen og be alltid gjøres innenfor en sosial og politisk kontekst. En kristen praksis vil, dersom den ikke blir privatisert og sett på som noe rent åndelig, relateres til en politisk virkelighet. Utfordringen for kirken i Vesten er hvordan forholdet mellom kristen tro og politikk kommer til uttrykk i en etterkristen tid. Forståelsen av "det politiske" skjer fortsatt med det konstantiske vendepunktet som utgangspunkt og det er vanskelig for oss å trekke konklusjonen av hva det betyr at vi lever i en etterkonstantisk tid. Alt på slutten av 1950-tallet skrev den katolske teologen Karl Rahner om hva det ville bety for kirken i Vesten at den etter hvert ville befinne seg i en diasporasituasjon hvor nettopp kristen praksis vil være det som skaper kirkens og de kristnes identitet.

Jeg har selv hatt, som Ellen Hageman hatt stor glede av å lese både Cavanaugh, Hauerwas og Hagman og tror de kan ha mye å tilføre kirkeforståelsen innenfor en nordisk kontekst. Rowan Williams sier ingen ting i boken sin om hvordan han ser på kristendommens/kirkens stilling i en engelsk kontekst, men jeg tror han nok innser at kirken er i ferd med å bli en minoritet. Rikskirken og majoritetskirken er ferd med å bli historie i en Europeisk sammenheng. Det utfordrer både de lutherske folkekirkene og den katolske kirken på det Europeiske kontinentet.

Gå til kommentaren

En kreativ minorietet

Publisert nesten 6 år siden

Overskriften til kronikken kunne sikkert vært fulgt av et "alene". Reform og reformer av og i kirken har sin berettigelse. I debatten og ordskiftet i norsk sammenheng så blir disse spørsmålene etter min mening altfor ofte forsøkt ordnet langs en konservativ eller liberal akse. Det gjør det vanskelig å virkelig føre en samtale om hva som er hensikten med kirkelige reformer. Antakelsen om at reformvennlige  per definisjon er "liberale", mens "reformkritikkere er "konservative" tror jeg det ville være lurt å nyansere.

I en europeisk sammenheng tror jeg det grunnleggende spørsmålet er knyttet til forholdet mellom kirkens institusjonelle side og erkjennelsen av at den er i ferd med å bli en minoritet. Men i en nordisk sammenheng synes få å ville forholde seg til den.

Jeg mener å kunne registrere at tanken om kirken som en kreativ minoritet begynner å få tilslutning fra teologer og grupper med forskjellig konfesjonelt ståsted. Det gjør meg optimistisk.

Noen kjenner kanskje til anglo-katolikken Kenneth Leech som har markert som en teolog som forener bevissthet og innsikt i kirkens tradisjon med radikalitet. På katolsk hold har Karl Rahner og Joseph Ratzinger alt siden 60 og 70-tallet beskjeftiget seg med utfordringen kirken står overfor når den går inn i en etter-konstantinsk tid.

Ofte har nok det etter-konstantinske perspektivet vært enklere å ta til seg for frikirker som ikke har befunnet seg innenfor en nasjonalkirkelig eller statskirkelig ramme. Særlig har anabaptistisk tradisjon gjort seg gjeldende gjennom amerikaneren John Howard Yoder. Hans tanker og perspektiv begynner å slå rot innenfor både katolske og lutherske/reformerte miljøer.

Personlig er jeg sikker på at kirkelige reformer får et annet siktemål dersom kirkene i Vesten for alvor turte å gi slipp på sitt majoritetsperspektiv og innse at de kan bli til en kreativ minoritet.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere