Morten Erik Stensberg

Alder: 52
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke.

Følgere

Dødens ­paradoks

Publisert 17 dager siden - 237 visninger

Sommeren 1995 kom jeg til Tangen i Stange som prest, det gikk litt tid før jeg fikk se et dødt menneske.

JEG HUSKER DET fortsatt. «Boja» eller Borghild, psykisk utviklingshemmet ikke så mange­ årene unna 70, liggende­ på kammerset hjemme hos søsteren,­ Inger, hvor hun hadde bodd hele livet. Kledd i en enkel kjole. Bojas ansikt var vakkert, et ansikt uten frykt. Mens hun lå på kammerset satt vi i stua, drakk kaffe, ble vartet opp. Mange var invitert, etter hvert skulle Boja kjøres til kapellet på Tangen. Men først: kaffe, kaker, samtale …

Gjemt en sårbarhet. Siden den gang er de første nølende ­møtene med døden blitt forvandlet til en form for fortrolighet. En fortrolighet som, etter som årene er gått, gjør at jeg legger for ­dagen en annen tilstedeværelse i møte med både døde og levende. Men i denne fortroligheten ligger det også gjemt en sårbarhet. En sårbarhet som noen ganger blir hengende ved meg uavhengig av ­omstendighetene rundt et dødsfall. Plutselig er det som om jeg rammes av en eller annen form for eksistensiell erkjennelse av hvor sårbart livet er. En intens følelse av hudløs medfølelse hvor det er ett eller annet hos den som er død eller hos den eller de som står igjen, som beveger meg.

Muligens er det slik at jeg innimellom «trenger» denne opplevelsen av å bli vippet av pinnen. At dødens selvfølgelighet fortsatt har en evne til å berøre og overraske. For sannheten er jo at det er i noen av disse fortettede øyeblikkene jeg virkelig kjenner at jeg lever. Plutselig er det som om noe gis meg tilbake: en følelsesmessig opplevelse av å bedrive en slags eksistensiell «ekstremsport» som forvandles til en dyp erfaring av å kjenne at jeg er til. Som prest står jeg ved denne grensen fordi jeg ikke har noe valg, fordi ingen annen kan ta min plass akkurat der og da. En grenselos i et uoversiktlig og tungt framkommelig landskap hvor døden og livet har satt hverandre stevne.

Langsomt åpnes opp. Døden gjør ikke forskjell på folk. Men hvilke menneskelige og økonomiske ressurser mennesker har å trekke veksler på i møte med døden, er ikke likt fordelt. I møte med pårørende blir ­presters ­bilder og forestillinger­ om den avdøde formet. Hva jeg blir ­betrodd varierer. Hvilke bilder som tegnes og farger som brukes, bestemmes av en rekke forhold – hvor sanne mennesker gis rom for å være, endres i ­løpet av en samtale. Lukkede rom kan langsomt åpnes opp eller de kan bli helt stengt. Ikke minst, hva er jeg på utkikk etter – hva oppmuntrer jeg til? Hvilken understrøm fornemmes?

Noen pårørende er verbale,­ deler uten forbehold, andre ­finner ikke ordene. Noen pårørende driver en stor grad av selvsensur – «det passer ikke i kirka, i minnetalen». Uvisst av hvilken grunn, vil de muligens beskytte presten eller seg selv. Uansett, i møte med minne­tale og minne­ord har jeg fått god hjelp av Martin Lönnebos ord om at minnetalen er antydningens kunst. De færreste mennesker er endimensjonale, ofte er nære eller familiære relasjoner mer sammensatte enn de som bygger på en form for avstand: venner, kollegaer, bekjente.

Noen ganger framstår en gravferd som en litt steril og nøye ­regissert forestilling. Den av­døde er der, men er der likevel ikke. Da er det nærmest som om kisten skal gi en form for beskyttelse. Den er en fysisk barriere, slik at den døde kroppens tilstede­værelse ikke blir altfor konkret. Et kroppslig nærvær, men skjult, standardisert.

Holde fast. Noen ganger kan det virke som om bildet av den avdøde på forsiden av programmet nærmest har til hensikt å virke korrigerende: «slik så hun en gang ut», – før tiden, – sykdommen, – livet, – døden endret alt. Et bilde kan tjene som et forsøk på holde både tiden og den avdøde fast, før den uunngåelige avskjeden fester sitt harde grep. Og er det ikke det vi henter trøst fra, minner som løftes opp som evige og bestandige? Men ­menneskers forsikring om at de aldri vil glemme er ikke hevet over tiden, eller unntatt dødeligheten For de fleste aner at alle løfter om ikke å glemme gjøres relative av vår egen død. Bare de levende husker, bare de ­levende dør.

Prester er vel kjent med de psykiske og følelsesmessige ­sidene ved dødsfall. Som ansatt i begravelsesbyrå kom jeg tett på den fysiske siden av døden. ­Tydeligst var det i forbindelse med uttaket av den avdøde – som oftest fra likrommet. Et lik pakket inn i ­laken, klargjort for nedlegg i kiste. Til lakenene ble åpnet og tatt til siden så alle ­avdøde ut som ingen. I denne «mellomtilstanden» var det ­tydelig at døden ikke gjør forskjell på mennesker.­ Den er i ytterste konsekvens en avpersonalisering. Samtidig som fraværet av liv tydeliggjør forbindelsen mellom den døde kroppen og personen som en gang var levende. En død kropp, hvilke hemmeligheter gjemmer den på? Hva ­etterlater den seg av lengsel, hat, kjærlighet, likegyldighet? Hvilke bilder av levd liv ber om å komme­ til overflaten hos den eller dem som tar avskjed?

En elskedes kropp. Jeg har sett ektefeller behandle den døde kroppen med like stor kjærlighet og ømhet som om det var den første berøringen mellom to ­elskende. Slik må det være, fordi denne kroppen en gang var den levende kroppen – en elskedes kropp. Døden gjør levd liv om til erindring. Ømheten er det som kan forbli fordi en død kropp en stakket stund fortsatt lar seg berøre. I berøringen sitter det igjen et slags ekko, et minne om de en gang elskende kroppenes ekstase.

Hvilket Kristusbilde er slitesterkt nok til å følge og tåle, ­utholde og bære inn i alle mine møter med døden? Hvilken Kristusskikkelse er det som evner å stå oppreist i møte med dødskreftene og dødens mange ansikt og former?

Jeg har blitt favnet og holdt fast av ham som stiger ut av Paulus' hymne i Filipperbrevet: «Han som var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset».

Setter seg i kroppen. Noen ganger går jeg ut av en gravferd med en tretthet, en matthet, ikke ulik den samme slitenheten som maratonløperen kjenner i det øyeblikket målstreken krysses etter å ha holdt det gående i flere timer. For de fleste prester er det en form for tilstedeværelse som setter seg i kroppen, og ikke mange ferdes i dette grenselandet mellom levende og døde uten å forandres.

Ved denne grensen kan det skje at ethvert liv, uansett hvor forskjellig det har vært fra mitt eget, forvandles til et slags relieff hvor jeg både ser og gjenkjenner mitt eget liv og min egen dødelighet. For meg har det vært, og er fortsatt, den skjulte «skatten» som jeg uforvarende opplever å snuble over: paradokset at jeg i møte med døden dras inn i livet, andres og mitt eget.

Morten ­Stensberg

Prest

Gå til innlegget

Den besværlige inkarnasjonen

Publisert 7 måneder siden - 199 visninger

I boken «Samtidig» framstår Magnus Malm nærmest som aktor i en rettsak hvor det felles dom over hvor vidt teologer (og bevegelser) har evnet å trekke de konklusjonene han mener er riktige med tanke på inkarnasjonen gjennom kirkens historie.

Rett nok vet Malm vet av erfaring, som retreatleder og veileder, hva det kan bety for enkeltmenneskers liv og kristne kirker/fellesskap dersom en kommer skjevt ut i forståelsen av hvordan himmelsk og jordisk, guddommelig og menneskelig holdes sammen i møte med inkarnasjonen.

Til tross for skarpe observasjoner og vell av menneskelige erfaringer å vise til, snubler Malm en rekke ganger. I hovedsak skyldes dette at han ikke er oppdatert. Han henter inn den katolske teologen Louis Bouyer som sannhetsvitne og bruker hans vurderinger slik de framkommer i en bok om kristen spiritualitet fra 1960. Rett nok er Boyers bøker om kristen spiritualitet klassikere, men det likevel ingen garanti om at en del av konklusjonene hans forblir upåvirket av senere forskning. Men ikke minst, det fritar ikke Malm for å etterprøve sine egne konklusjoner i møte med nyere litteratur.

I overveiende grad vurderer Malm den gresk-hellenistiske påvirkningen som uheldig og farlig, den framstår i all hovedsak som et blindspor. Etter min mening har han ikke dekning for det. Dermed holder heller ikke en rekke av observasjonene og konklusjonene  når han viser til skadene den gresk-hellenistiske kulturen påført kirken gjennom århundrene når den har forsøk å forstå forholdet mellom ånd og materie, himmelsk og jordisk.

Når Malm skal finne sine «syndebukker» fra kirkehistorien oppleves det som om han blir ganske så enøyd. Noen av dem som kommer dårligst ut er Klemens, Origenes, Augustin, Evagerius av Pontos, Johannes Cassian og Martin Luther. I boken framstår Malm nærmest som aktor i en rettsak hvor det felles dom over hvor vidt disse og andre teologer (og bevegelser) har evnet å trekke de konklusjonene han mener er riktige med tanke på inkarnasjonen.

Grunnlaget for domfellelsen framstår som noe tynt all den tid det anføres kortere eller lengre sitat eller resonnement for å tydeliggjøre feilslutningene. Den overordnede vurderingen av hva enkelt teologer eller bevegelser har betydd for kirken uteblir derimot. Både Tertullian og Bernhard av Clairvaux siteres på en slik måte at i kapittelet hvor Malm ser på sammenhengen mellom tro og fornuft  at de nærmest framstår som om de var i mot at mennesket skal tenke.

At Malm påpeker Origenes ambivalente syn på kroppen er ikke galt, heller ikke er det problematisk at han løfter fram Augustins uforløste syn på seksualiteten. Det problematiske er snarere at han gir inntrykk av at det ikke finnes andre røster eller tilnærminger på hvordan forholdet mellom kropp og askese ble forstått av andre oldkirkelige teologer.

Athanasius derimot kommer godt ut av det. Ikke minst fordi Malm forstår ham som den sentrale pådriveren for at utfallet av kirkemøtet i Nikea i 325 ble som det ble. Samtidig gis det med en slik tilnærming inntrykk av at konklusjonene nærmest var uforberedte. Men inkarnasjonsdogmet var jo noe kirken hadde forsøkt å finne et språk og en teologi for gjennom århundrene som hadde gått forut. Ville forståelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske slik den utfoldes i Nikenum vært mulig om båndene til den gresk- hellenistiske kultur og ideverden ikke hadde ligget i bunnen? Jeg tror det gode grunner for å svare nei.

Det er nærmest så jeg mistenker Malm for å mene at skriving for det meste er en form for alenegang. Uten vilje til å innhente råd fra andre som kunne ha løftet boken, blir den ikke det den kunne ha blitt. Forfatteren opptrer til tider så suverent at han bevisst ikke går i dialog med andre enn dem som støtter opp under hans egne resonnement.


Et eksempel. Malm påpeker forskjellen mellom ordene i den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen. En forskjelligartet ordbruk skal ha ledet til at de protestantiske kirkene med utgangspunkt i Apostolicum har delt opp virkeligheten i to etasjer. «Den protestantiske kirken innreder innreder verden omtrent som et toetasjes hus», skriver han og illustrerer med en tegning av et hus hvor taket er frelsesplanet, mens vegger og gulv er skapelsesplanet.

Malm antar at større bruk at Nikenum ville ha bøtt på denne feilslutningen siden det sies at «alt er blitt til ved ham » i det andre leddet som omhandler Jesus. Vår manglende evne til å leve inkarnatorisk skyldes med andre ord en gal forståelse av den apostoliske trosbekjennelse eller mangler ved det den sier om Jesus.

Hvis Malm hadde rett, ville det vært en smal sak å korrigere det som har gått galt. Her illustreres hvordan Malm anlegger og bygger opp sin sak mot dem som ikke evner trekke det han mener er de riktige slutningene i møte med inkarnasjonen. Kompleksiteten og årsakssammenhengene uteblir ofte fra resonnementene.

«Caro cardo salutis», skriver kirkefaderen Tertullian. Med det sier han at kjøttet er navet frelsen henger på eller dreier rundt. Inkarnasjonen bryter menneskets eksistens slik lyset brytes mot et prisme og foldes ut så det kan gjenfinne sin sanne menneskelighet i møte med Jesus Kristus.

Som hendelse er inkarnasjonen en vedvarende utfordring for kirken og hver enkelt kristen. Å øyne konsekvensene av hva den rent faktisk betyr er utfordrende. Kanskje krever det til tider mer av oss enn vi faktisk makter. Inkarnasjonen transcenderer kort og godt vår evne til å gripe og begripe omfanget og rekkevidden av den.

Gå til innlegget

Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet

Publisert 11 måneder siden - 127 visninger

Blikket vårt kan gjøre oss til betraktere eller observatører, men det kan også sette oss i bevegelse.

Forfatteren Carl Fredrik Engelstad skildrer i sin biografi om Frans av Assisi hvordan den hellige Frans våger å krysse en grense, i det han beveger seg fra å se på en spedalsk til å berøre ham: «Langsomt stiger Frans ned av hesteryggen og går bort til den spedalske... Så tar han den vansirede hånden i sin og kysser den, ærbødig og varsomt som om den tilhørte en hellig mann». I det Frans setter seg på hesten for å ri videre skildrer Engelstad gleden som fyller Frans sammen med vissheten om at det er nå livet begynner. Som så mange andre av Frans' biografer er Engelstad overbevist om at hendelsen er epokegjørende, møtet med den spedalske er et berøringens vendepunkt.


Den samme dynamikken gjør seg gjeldende i møtet mellom Tomas og den oppstandne Jesus (Joh 20,24-29). Troen ble ikke vekket til live hos Tomas gjennom de andre disiplenes oppmuntringer eller irettesettelser, men oppstod i det øyeblikket han «så med fingrene og hendene».
Våre sanser er flere enn hørsel og syn. I møte med i budskapet om den oppstandne Jesus måtte Tomas se med mer enn øyet. Å ta på og berøre et annet menneske, gir oss en annen dybde enn om vi bare ser med øyet, berøringen utfyller det øyet ikke er i stand til å kjenne. Fingrenes og hendenes blikk skiller seg fra øyets. Gjennom berøringen kommer vi andre mennesker nærmere enn bare ved å se på dem. Berøringen kjenner ikke avstanden som øyet kan ta sin tilflukt til.


Sammenliknet med Engelstads skildring av «berøringens vendepunkt» hos Frans framstår Johannesevangeliets gjengivelse av møtet mellom Tomas og Jesus som tilsynelatende mer nøkternt, men i det usagte, det som ligger gjemt, kan vi ane at det handler om det samme. At dette har gått tapt for mange henger muligens sammen med hvilke bilder teksten vekker i oss. At tvil vendes til tro, er av de fleste sett på som hovedpoenget. Vi har møtt fortellingen mange ganger, men gjentakelsene har gjort oss mindre mottakelige for å ta inn over oss fylden i det vi blir fortalt.


Den som betrakter Michelangelo Merisi da Caravaggios bilde «Tvileren Tomas», malt i 1601/02, kan ikke unngå å få øynene opp for råskapen og kroppsligheten i hendelsen. Tomas og Jesus ser hverandre ikke i øynene. De forenes snarere i det deres kropper kommer i berøring med hverandre. Jesus formelig tar Tomas’ hånd og fører fingeren hans inn i det åpne såret han har i siden. Jesus, slik Caravaggio maler ham, lar Tomas berøring være alt annet enn lett og overfladisk. Jesus lar ham komme i berøring med sitt eget kjøtt. Kanskje Caravaggio vil ha oss til å undres over om det er i det øyeblikket Jesus fører Tomas' finger inn i siden sin troen tar bolig i ham og tvilen viker. Underforstått, ville Tomas ha kommet til tro om han ikke hadde fått kjenne på Jesu sår? Troen kom ikke av hva han så, men av hvem han berørte. «...det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi», skriver Johannes i sitt første brev.


Om den hellige Martin av Tours fortelles det at djevelen en gang viste seg for ham i Jesu skikkelse. Men den hellige Martin lot seg ikke forblinde, han spurte hvor sårmerkene var blitt av. Da forlot djevelen ham. Liv og tro som ikke fremstår som sårbar og våger sårbarheten, står i fare for å ha noe djevelsk over seg.


Oppstandelsen er i ytterste konsekvens en forkroppsliggjøring av styrke og sårbarhet. I Jesu kropp holdes de to sammen. To uadskillelige dimensjoner i hva oppstandelsen peker mot og viser til. «Bare du tror nok, så vil Gud besvare dine bønner», er ord mange har blitt fortalt i møte med andres eller egen sykdom. Skjuler det seg bak denne ukuelige tiltroen til hva troen kan utrette en undertrykt frykt eller forakt for svakhet og sårbarhet?


Hos den som konfronteres med egen eller andres sårbarhet oppstår ikke sjelden et nesten uløselig motsetnings- eller spenningsforhold i møte med et menighetsfellesskap som insisterer på holde muligheten av og troen på at Gud kan helbrede åpen. Å forsone seg med sykdom og samtidig forholde seg til at andre sier de ber om helbredelse kan gjøre sykdommen enda tyngre å bære. En i utgangspunktet velment tilnærming kan for den som er syk fortone seg som nådeløs når helbredelsen viser seg å utebli.


Et fellesskap som viser seg i stand til å bære sårbarheten menneskelivet rommer i alle mulige fysiske og psykiske former og våger å berøre andres sår og sårbarhet vil over tid erfare at helbredelse kan arte seg som evnen til å holde ut tross dystre omstendigheter og prognoser.
På sitt mest radikale og i sine mest ekstreme utgaver kan sykdom være enda tyngre å utholde enn plutselig og uventet død fordi det å være trofast betyr å ikke vende seg bort fra eller flykte fra sykdom. Å forbli værende og la seg underlegge avmakten i et skjebnefellesskap med den som er syk år etter år uten å forvente et eneste tegn til bedring, framstår som en lang øvelse i bli berørt av og berøre sårbarheten hos andre og hos seg selv.


Oppstanden framstår ikke Jesus med den «perfekte» kroppen. Fortsatt bærer han sår. Hans kropp er perforert, den gjennomhullet. Det Jesus møter Tomas med er en åpen kropp. En kropp som gjennom sine sår, sine åpninger, får Tomas i tale. Som den oppstandnes kropp er Jesu kropp ikke en sluttet størrelse, ikke fullstendig lukket. Gjennom sårene etter naglene viser Jesus en radikal åpenhet mot verden. I sin sårbarhet skjuler han seg ikke, men snarere framstår han som en som er såret for all tid, for evig, for slik å løfte en såret verden og menneskehet i inn i Guds helbredende lys.

Gå til innlegget

Alternative begravelser

Publisert 12 måneder siden - 199 visninger

Vårt Lands oppslag om alternative begravelser tar opp det problematiske ved at enkelte byråer arrangerer egne seremonier for pårørende som føler seg fremmede i kirken. Bak begrepet kan det ligge en rekke årsaksforklaringer.

Den første og mest nærliggende er knyttet til statistikk. Statistikken forteller at 89 % av alle gravferder i Norge skjer i regi av Den norske kirke (Dnk) mens 74 % av befolkningen (3,8 millioner) i Norge er medlemmer. Rundt 700 000 mennesker står uten noen form for registrert religiøs eller livssynsmessig tilhørighet. Denne gruppen er med andre ord større enn den på 622 000 som er registrert i et tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk. Totalt finnes det omtrent 1,3 millioner nordmenn som en dag kommer til få en gravferd hvor Den norske kirke ikke er aktør. På lengre sikt utgjør dette en dramatisk endring og innevarsler at måten vi rituelt sett omgås døden på vil forandres. 

Disse forandringene har i et visst monn alt inntrådt, det er ikke lenger selvsagt at medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn faktisk ønsker å gravlegges i tråd med de ordninger eller ritualer som følger av medlemskapet deres. Det er en utfordring for langt flere aktører enn bare Den norske kirke. Gravferdsloven hjelper bare et stykke på vei ved å fastslå at: «gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Formuleringen er så vid at den åpner for en stor grad av skjønn hos de som skal besørge gravferden.

Øystein Dahle i KA uttrykker bekymring for at begravelsesbyråene kan komme til å snakke ned Den norske kirkes seremonier.  Selvsagt kan man ikke utelukke at det skjer, men det faktisk være tilfelle at Den norske kirke i enkelte sammenhenger ikke har gjort et godt nok stykke arbeid i møte med pårørende. I skuffelse over hva de opplevde velger de bort kirkelig gravferd ved neste korsvei.  At det faktisk finnes alternativer vil mange oppleve som en lettelse.

Den andre årsaksforklaringen er knyttet til lovens formulering om respekt for avdødes religion eller livssyn. Et medlemskap i et tros- eller livssynssamfunn oppleves ikke alltid som forpliktende nok til å gi tydelige føringer for valg av type seremoni i tilknytning til en gravferd.

Spørsmålet om hvilken betydning religion- eller livssyn skal for innholdet og formen på gravferden er  for mange pårørende alt annet enn opplagt. Gjenlevende slektninger er ikke alltid enige. Et tydeligere valg vil for mange pårørendes vedkommende bidra til at gravferden ikke blir preget av usikkerhet eller konflikt når spørsmålet om valg av type seremoni skal avgjøres.

Det som noen generasjoner siden var nokså uproblematisk, kan i dag være en stor utfordring for enkelte pårørende. I et samfunn som preges av sekularisering parallelt med religiøst og livssynsmessig mangfold er det ikke lenger opplagt hva som følger av gravferdslovens ordlyd. Noen ganger velger pårørende, av ulike grunner, å se bort fra medlemskap i et tros- eller livssynssamfunn.

Men det kan også skje at pårørende ønsker gravferd etter Den norske kirkes ordning selv om avdøde formelt sett var medlem i et annet (kristent) trossamfunn. Denne typen problemstillinger kan være krevende for alle involverte parter. Er det i et økumenisk perspektiv uproblematisk at f.eks. katolikker eller pinsevenner gis en gravferd i regi av Den norske kirke? Eller at medlemmer av Den norske kirke begraves i en katolsk gravferd fordi ektefellen var katolikk og de nærmeste pårørende ønsket det slik?

Noen pårørende møter Den norske kirke med et tydelig uttalt ønske om det lar seg gjøre tone ned det religiøse budskapet i en forestående gravferd.  Underforstått: salmer, bønner og bibelske tekster korresponderer dårlig med det som var avdødes egentlige livssyn.  Medlemskapet var egentlig bare en formalitet, avdøde burde ha meldt seg ut, men kom aldri så langt.

Men selv i de tilfeller hvor avdøde har vært tydelige på hvilken ramme gravferden deres skal ha, opplever noen at det skurrer når en Humanistisk gravferd eller personlig seremoni forrettes i en kirke eller et vigslet rom. Stålsettutvalget beskrev problemstillingen slik: «Gravferdene har imidlertid en egen seremoniell side. Dette gjelder både seremonier knyttet til et tros- eller livssynsmessig fellesskap og mer private seremonier knyttet til fellesskapet av familie og andre nære. For begge disse sidene av det seremonielle ved gravferder er det et behov for egnede lokaler» (NOU 2013:1).

Jeg vet av erfaring at enkelte kommuner har en praksis med å se på kirkerommene som Den norske kirke eier som «offentlige seremonirom» når det ikke finnes andre egnede lokaliteter.  Ii mange sammenhenger gis det dermed inntrykk av at hverken den avdødes eller de pårørendes ønsker synes å være av prinsipiell betydning for rammen rundt gravferden, ei heller Den norske kirkes integritet som trossamfunn. Tenkningen synes å være at «et rom er et rom og en gravferd en gravferd» selv når de forskjellige elementene, rommet, ordene, musikken ikke taler samme språk, men ender opp med nærmest å motsi hverandre.

I bunn og grunn dreier det seg om integritet og respekt: - for den avdødes religiøse ståsted, - for de pårørendes ønsker og behov, - for det enkelte tros- og livssynssamfunns egenart.  Hvordan disse elementene forholder seg til hverandre er ikke lenger opplagt, derfor vil det være et steg i riktig retning om alle involverte parter gjør sitt for å bidra til en åpen dialog rundt tematikken. Det eneste vi vet er at døden kommer, i årene sommer vil spørsmålet om hvordan vi håndterer den blir langt mindre opplagt enn det har vært.

Gå til innlegget

Et feilgrep å bli katolikk

Publisert over 1 år siden - 3077 visninger

Bunnen ble nådd da det gikk opp for meg at beslutningen om å bli katolikk var et feilgrep. Nå kan jeg ta opp igjen tjenesten som prest i kirken jeg forlot i 2013.

Høsten 2013 ble jeg tatt opp i Den katolske kirke. 18 års tjeneste som prest i Den norske kirk­e var endt. Vinteren 2016 meldte jeg meg ut av Den katolske kirke for å vende tilbake til den samme kirken jeg hadde forlatt mindre enn tre år tidligere.

For å si noe om hva som ledet meg fram til denne erkjennelsen kan jeg både psykologisere og teologisere. Kierkegaards ord om at livet leves forlengs og forstås baklengs er tjenlig, om enn med et visst forbehold. En «baklengs forståelse» av livet kan stå i fare for å arte seg som en velformulert forklaring eller unnskyldning for at ting ble som de ble.

Idealisert. Det nærmeste jeg selv kommer i å forstå hva det var som beveget meg fra det ene oppbruddet til det andre, er å innse at den kirken jeg «trodde på», var en idealisert kirke. I sin ­essens var den verken luthersk eller katolsk, men «min». Jeg var ikke i stand til å se at det var slik.

Jeg hadde, uten legge merke til det selv, blitt en presteskikkelse som mest av alt lignet 
J. R. R. Tolkiens Gollum i Ringenes herre. «Min kosteligste» var ikke en ring, men en forestilling om den ideelle kirken, formet i mitt bilde.

Stort bedre ble det ikke i Den katolske kirke. Selvsagt fant jeg heller ikke der det jeg søkte: «Min kirke». Tidlig vinteren 2016 gikk det ikke lenger. Bunnen ble nådd da det for alvor gikk opp for meg at beslutningen om å bli katolikk var et feilgrep.

Voksende paradoks. ­Siden barndommen har jeg hørt klokkene ringe til gudstjeneste i to kirker: Hamar domkirke menig­het og St.Torfinn katolske menig­het. Etterklangen festet seg i kroppen min og ble til en teologisk grunntone som har vekslet mellom samklang og dissonans. Dissonansen i grunntonen skulle bli borte når jeg ble katolikk, slik ble det ikke – den viste seg å bli mer framtredende enn den noen gang hadde vært.

Det opplevdes som et voksende paradoks å ha trådt ut av Den norske kirke fordi jeg lengtet etter et dypere sakramentalt fellesskap, når realiteten var at det ble uker og måneder mellom hver messe. Det er ikke til å nekte for at medlemsregister­saken i Den katolske kirke gjorde meg både ulykkelig og urolig, og den bidro til at usikkerheten som hadde ligget under, kom opp til overflaten.

18 år som prest i Den norske kirke preget meg, det visste jeg. Men ikke hvor mye og i vilken grad. Etter hvert ble jeg overmannet av en følelse av å ha sviktet både Gud og mennesker. Med viten og vilje hadde jeg forlatt dem jeg hadde sagt ja til å tjene og den kirken som hadde kalt meg. Gjennom samtaler med biskop Solveig Fiske ble det ­avklart at veien tilbake til tjeneste i Den norske ikke var stengt, jeg kan fortsatt gjøre tjeneste som prest. Kirken gav meg tilbake den tjenesten jeg hadde frasagt meg.

Godhetens ansikt. Den amerikanske sørstatsforfatteren og katolikken Flannery O’Connor (1925-64) ble utfordret av noen nonner til å skrive historien om Mary Ann. Tre år gammel ble hun tatt hånd om på et hospice for døende kreftpasienter.

Mary Ann var forespeilt noen måneders liv. Ni år gikk det før døden kom. Halve ansiktet hennes var ødelagt av kreft, hun var ikke det mennesker ville kalle vakker. Likevel var det noe med Mary Ann og hva hun gav kropp til – godheten. En syk og vansiret kropp formidlet godhet – bare mennesker tok seg tid til å oppdage den.

Opprinnelig skulle O’Connor bearbeide fortellingen om Mary Ann. Tross alle dens litterære svakheter, konkluderte hun med at det var riktigere å skrive et forord enn å omskrive den.

I det skriver O’Connor:

«De fleste av oss har lært å være distanserte i møte med ondskapen ... Med godheten stiller det seg ­annerledes. Få har sett på den lenge nok til å akseptere det faktum at dens ansikt også er grotesk, at godheten i oss er noe som blir til... Når vi ser inn i godhetens ansikt, får vi sannsynligvis se et ansikt som ligner som Mary Anns ...».

Mot nullpunktet. Hva jeg for alvor oppdaget gjennom denne konfesjonelle reisen mot nullpunktet, var hvor sårbart mennesket og troen er. Troen er ingen upåvirkelig størrelse som eksisterer i en virkelighet adskilt fra livet i det fellesskapet den har sine røtter, kirken.

«... handlingene som får barmhjertigheten til å være usett til stede mellom oss, levende og døde, kalles av kirken for de ‘helliges samfunn’», skriver O’Connor og fortsetter: «Det er et fellesskap som bygger på menneskelig ufullkommenhet, skapt av det vi gjør med vår groteske tilstand».

2016 har gitt O’Connor rett, kirken er et fellesskap bygget på menneskelig ufullkommenhet. Hvordan den forholder seg til penger, seksualitet og makt sier mye om hva kirken tror om seg selv, om det eksisterer vilje til å innse at tilstanden også framstår som grotesk. Kirkens forvandling er ikke gitt, den ligger gjemt i en erkjennelse av tingens tilstand. Om mennesker velger barmhjertighet framfor konfrontasjon, helbredelse framfor å slite i stykker, og godheten tilkjennes et rom å utfolde seg i, kan noe skje.

Sårede. Mange mennesker er sårede og sinte, ikke få sitter igjen med en opplevelse av at de har blitt latt i stikken og overlatt til seg selv og sitt eget forgodt­befinnende. Deres hengivenhet synes å ha straffet seg, deres 
idealisme ble ikke gjengjeldt.

Som et menneskelig fellesskap framstår kirken som langt mer sårbar enn de fleste av oss gjør regning med, og nettopp derfor kan det være krevende å komme­ til rette med det den er og gjør. Dens menneskelige side er tvetydig. Avstanden mellom godhet og o­ffervilje, ondskap og egoisme kan være kort. Jo kortere det er mellom dem desto større er sannsynligheten for at kirken også kan oppleves som umenneskelig og usårbar.

En kirke som vil vise verden Kristus, kommer ikke utenom hans sårbarhet – hans frivillige beslutning om å gå fornedrelsens vei. Hos Kristus anes en annen form for styrke – en styrke som springer ut av en besluttsomhet om å gi avkall på sitt eget gjennom å velge sårbarheten.

For hva annet er inkarna­sjonen, når det kommer til stykket, enn Guds vei inn i sårbar­heten og avmakten? Paulus’ hymne i Fillipperbrevet om Kristus – «som var i Guds skikkelse og ikke så det som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik» – forteller om en Gud som i Jesus Kristus frivillig velger sårbarheten og
gir avkall på det som tilhører ham.

Sårbar kirke. Mary Ann står for meg som et bilde på det sårbare mennesket og den sårbare kirken. Hennes skjebne er vanskelig å idealisere. En ­liten barne­kropp i ferd med å bli ­ødelagt av sykdom og overgitt i dødens vold. Til tross for det, var det en opplevelse av godhet Mary Ann etterlot seg hos dem som møtte henne.

Uavhengig av om kirken bærer­ adjektivet luthersk, katolsk eller pinsekarismatisk, ser det ut som den bare motstridende klarer å favne sin egen sårbarhet og vedstå seg den. Det faller den ­lettere å søkte anseelse, velvilje og innflytelse.

Men hvem av oss kan si at vi ville valgt annerledes – om vi kunne velge det ene framfor det andre? Kanskje er det for krevende å innse det O’Connor skriver i forordet til fortellingen om Mary Ann, at godheten er noe som må vokse fram og som vi bare ser dersom blikket vårt ikke forferdes av det groteske hos oss selv eller andre?

Da jeg for alvor mistet grepet om mine egne forestillinger om kirken, fant jeg noe jeg tidligere ikke hadde villet eller kunnet se: En sårbar kirke, en kirke med et menneskelig ansikt. I denne oppdagelsen lå nåden gjemt: Jeg gjenfant Kristi ansikt, et ansikt preget av godhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 5 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere