Morten Erik Stensberg

Alder: 53
  RSS

Om Morten Erik

Utdannet ved MF (1994). Har vært prest i Den norske kirke. Blir aldri ferdig med å lese, reflektere og arbeide med teologiske spørsmål. Er aktiv i Korsvei og med i en lokalgruppe i Hamarområdet. Har stor sans for Areopagos sitt arbeid. Synes flere kristne burde engasjere seg i Stefanusallinsens arbeid. Har vært medlem i Nettverk for katolsk teologi. Er fra 2016 tilbake i Den norske kirke. Sokneprest i Grue og Grue Finnskog.

Følgere

Som om Gud ikke finnes

Publisert 3 måneder siden

En eksistensiell forventningsløshet truer med å innhente oss. Vi står i fare for å feire gudstjenesten som om ingenting har hendt eller hender.

Å feire gudstjeneste er å gi Gud rom. Gud laget seg et fysisk rom da han møtte oss gjennom sin inkarnasjon i Jesus Kristus. I hengivelse tar Gud plass mellom oss. Fordi Gud eksisterer feirer vi gudstjeneste, i forventing om at Gud gir seg hen til oss. Ikke fordi kirken eier Gud, men fordi kirken tilhører ham. Den er Guds skapning: Jesu kropp og Åndens tempel.

I gudstjenesten skapes rom for den treenige Guds nærvær. Et fortettet nærvær, ­knyttet til ­lesningene, forkynnelsen, ­bønnene, sakramentene og ­fellesskapet. «Fortettet» fordi dette gudstjenestelige guds­nærværet ikke står i ­motsetning til at Gud møter oss andre ­steder. Snarere­ er det tvert om, et for­tettet gudsnærvær kan skape i oss en ­følsomhet eller varhet for at Gud møter oss over alt og i alle ting.

Flommer over

Ofte har ­kirken ikke klart å holde forståelsen av sakramentene og det hellige sammen med inkarnasjonens mysterium. «Men den skapte ­verden og det guddommelige ­ordet møtes i Jesu person og i de praktiske sidene ved liturgien, det er i ham vi ber og feirer. I en god liturgi flommer det ordinære og det rotete ved tilværelsen inn over det guddommeliges skjønnhet og transcendens, så det guddommeliges under og nåde kan sive inn i hver krik og krok av livene våre», skriver en katolsk liturgiker. «Hva vi trenger er å bygge broer snarere enn skiller mellom det såkalt ordinære og det såkalt hellige. Det er ­denne inkarnasjonsmessige siden ved kristen tilbedelse som særlig kjennetegner den», slår han 
fast.

Evangeliene forteller oss at før oppstandelsen var ­berøringen et faktum. Det ligger derfor gjemt en lengsel etter nærhet i ­evangeliefortellingene om 
Jesus, en lengsel etter det Knausgård beskriver som ­hudens ­lengsel etter hud. «At det er slik, at hud lengter etter hud, og alle hudens tidligere ­berøringer ­ligger som et lager av ­følelser i bevisst­heten, som kan 
vekkes til live av noe øye ser, også når det er ute av rekke­vidde for ­huden gjør at til­værelsen ­endrer ­karakter om våren og sommeren, når folk ­begynner å gå lettkledd …».

En verden uten rammer

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: ­livets ord», leser vi i Johannes første brev. Johannes og Knausgård står ikke så fjernt fra hverandre, begge har de på sitt vis ­erfart hvordan berøring forvandler mennesker.

Mer enn å spørre etter relevans har jeg en f­ornemmelse av at mennesker spør etter ­autentisitet, de fleste av oss ­tiltrekkes av det ekte, lengter etter det. «Felles … er lengselen etter autentisitet, etter det ekte, som simpelthen er det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer», skriver Karl Ove Knausgård.

Uten å vite det, har han sagt hva kirken skulle strekke seg mot i gudstjenesten: «Å bli det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer». Når ­virkeligheten oppleves slik er den et mysterium; erfarbar og samtidig på grensen av det ord kan romme. For hva er guds­tjenesten om den ikke er innlemmelse i, og en ­dypere vei inn i, den treenige Guds mysterier?

Ordenes utilstrekkelighet

I luthersk tradisjon har ikke gudstjenesten først og fremst vært forbundet med ­tilbedelse og ­hengivelse, men snarere med kunnskap og innsikt. Et ­presist dogmatisk språk har hatt ­forkjørsrett. Troen på hva ord kan utrette har vært til ­stede nesten uten forbehold. Men ­paradoksalt nok er det poetene som gjør oss oppmerksomme 
på ordenes utilstrekkelighet:

Lær av de hjemsøkte

Alfabetet kan ikke føde

et ord som dekker deres nød

Men himmelen fødte

Når de roper i katedralene

møtes de av forløsningens Ord

Ordet i ordet

født av evighet møter

Adam den ensommes

hellige nød

Kjerubenes rop

I ­diktet «Sanctus» leter Arnold ­Eidslott etter ord som ­dekker ­menneskets nød. Tittelen på ­diktet er ­hentet fra guds­tjenestens Sanctus: ­Kjerubenes rop foran Guds ­ansikt og vårt rop i guds­tjenesten under nattverden. ­Ordene har blitt sunget i katedralene gjennom århundrer. I Jesus Kristus og i brødet som innvies på alteret under natt­verden og blir til Jesu kropp, kommer Gud oss nær.

Diktet er ­tilsynelatende ­enkelt, udogmatisk, men ­allusjonene peker imot 
underet, inkarnasjonen. Så er da også en dybde og flertydighet i diktets enkelhet som bare poesien kan gi form til.

Eidslott og mange andre ­poeter minner oss om at det ­liturgiske språket står poesien ­nærmere enn renskårne dogmatiske ­formuleringer. For guds­tjenestens språk må være både enkelt og flertydig om det skal bære oss bort fra oss selv og inn i Guds nærhet. Til et punkt hvor vi erkjenner at ord alene ikke kan mette oss. Alfabetet ikke kan føde et ord som dekker vår nød – det Ordet kan bare Gud 
føde.

Truende forventningsløshet

En eksistensiell forventnings­løshet truer stadig med å innhente livet vårt – i all sin ­alminnelighet pirrer det knapt nok nysgjerrigheten vår. «Hvordan kan det ha seg at vi ikke er mer spente enn vi er når vi ­runder et hushjørne i en by? Hva som helst kan jo vente oss der», skriver Karl Ove Knausgård og fortsetter: «Det uvisse og det ­usikre, det vi ikke vet noe om, tilhører ikke bare metafysikken, handler ikke bare om de store spørsmål, om det finnes en Gud eller om hva som venter oss ­etter døden, men også om det aller mest hverdagslige.»

Utfordringen er at denne ­alminnelige forventningsløs­heten som preger omgangen 
vår med det hverdagslige også slår innover gudstjenesten: 
Vi står i fare for å feire guds­tjeneste som om ingenting har hendt eller hender. Og noen ­ganger merker vi det ikke en gang at det er blitt slik. Grunninnstillingen vår er som om Gud ikke finnes. Vi er som kristne ikke uanfektet av samfunnet ­eller kulturen rundt oss. Knausgårds iakttakelse om at ­mennesker flest «søker ikke lenger det guddommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme» er ikke bare alle de andres virkelighet, den er også kirkens.

«Jeg vil vise deg ­verdenen vår, slik den er nå: døren, ­gulvet, ­kranen …», skriver han. ­Knausgård knytter kirke­bygningen til sin egen opp­levelse av nostalgi og tap av framtidslengsel. Før var lengsel: «… ­lengselen etter det som ennå ikke ­finnes, framtiden, som er fylt av håp og kraft og som ikke er umulig, ikke forbundet med det tapte, men med det som kan vinnes», hevder han.

Håpet og lengselen

Knausgårds resonnement forutsetter 
at velferdsstat og konsum­samfunn forsetter å levere og innfrir. Gir mennesker det de tror de lengter etter. Håpet og ­lengselen har nå blitt rent innenverdslige størrelser. Derfor tilkjennegir han at han lengter ­eller kanskje snarere sørger, over at utopien er tapt for ­dagens ­mennesker. «Og kanskje er det derfor nostalgien jeg føler, er så sterk, at utopien har f­orsvunnet fra vår tid, slik at lengselen ikke lenger kan rette seg framover, men bare bakover, hvor all dens kraft samles. Sett i det lyset var kirkene sjelelig ingeniørkunst, for ikke bare var de en visualisering av den lokale identiteten, men representerte også et annet virkelighetsnivå, det gud­dommelige, som befant seg midt i det hverdagslige slitet og ­slepet, og som stod der åpen mot framtiden, den gangen ­himmelriket skulle oppstå på jorden. At ­ingen lenger søker det gud­dommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme, betyr at det ikke ­lenger er nødvendig. At det ikke er nødvendig, betyr at himmel­riket har kommet. Det ingenting å lengte etter, annet enn ­lengselen selv, som de tomme kirkene jeg ser herfra nå har blitt symbolet for.»

Hvis kirken ikke fast­holder gudsmøtet som det grunn­leggende og bærende inn­steget i møte med gudstjenesten, vil ikke en eneste reform gagne den noe. Og dersom den ikke makter å sette Gud i sentrum av gudstjenesten, vil vi få stadige kamper og omkamper om hva som er årsakene til at vi feirer gudstjeneste.

Satt i kroppen

«Alle hudens tidligere berøringer ligger som et lager av følelser i bevisst­heten», mennesker hadde blitt berørt av Gud selv, derfor samlet de sine fortellinger om Jesus i evangeliene. Ingen symbolsk ­berøring, men en som var slik at Gud satt igjen i kroppen og beviss­t­­­-
heten. Sakramentene er ­bærere av Guds fortsatte ­berøringer. ­Vannet over den døptes hode, brødet som ­legges i hånden og ­føres til ­munnen, vinen som f­ukter tungen. Kjærtegn og ­berøring. En smak av Gud, hen­givelsens mange uttrykk. Det som var fra begynnelsen fortsetter igjennom gudstjenesten: Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som ­hendene våre tok på, det for­kynner vi: ­livets ord.

En rekke av kirkens teologer har gjennom historien påpekt og vitnet om nødvendigheten av at kirken og hele Guds folks kall er å bli det de alt er. Augustin sa det, likeså Meister Eckhart: «Bli det du er». Det betyr intet ­mindre enn at den virkelig­heten vi er ­bebodd av som døpte mer og mer må vinne skikkelse i oss, ta form i oss: Kristus og kristuslikheten. Derfor handler gudstjenesten om innlemmelse i, og en dypere vei inn i, den treenige Guds ­mysterier. Kort sagt,­ ­mystagogikk. Det begynte med Guds berøring i inkarnasjonsmysteriet og det ­fortsetter med de berøringer Gud møter oss med i gudstjenesten helt ­reservasjonsløst.

Morten Erik Stensberg

Prest

Gå til innlegget

Mellom lydighet og fellesskap

Publisert 4 måneder siden

Det er ikke de store konfliktene som bør bekymre oss mest, men de små. De som får lov til å utvikle seg over tid, sakte.

‘Skal du jobbe i kirken, må du tåle å stå i vedvarende konflikt uten å gjøre det til en hovedsak’. Omtrent slikt ordla Per Arne Dahl seg til oss som tok avsluttende practicum ved Menighetsfakultetet høsten 1994. Fortsatt husker jeg følelsen som meldte seg, innvendingene. «Det kan da ikke stemme, er det slik det er å jobbe i kirken?» 24 år senere er det ikke vanskelig å gi Dahl rett. Nå vet jeg av egen erfaring at det var en realistisk tilnærming han la for dagen, og rettet oppmerksomheten vår mot.

I kirken forekommer det ofte konflikt og spenning. Ikke bare over store og viktige ting, men også over tilsynelatende små. Ja, kanskje særlig det. Derfor er det ikke de store konfliktene som bør bekymre oss mest, men de små. De som får lov til å utvikle seg over tid, sakte, fram til de plutselig treffer en menighet med full styrke. Det var det en kollega reflekterte over for litt siden, hvordan forhold som egentlig burde være av mindre betydning viser seg å gi næring til en konflikt som vokser og antar proporsjoner en ikke skulle tro var mulig. Ikke underlig at samtalen munnet ut i spørsmålet: «Hva er det med kirken?»

Les også: To prester må forlate Spjelkavik

Systematisk konfliktvegring. 

Mange konflikter i kirken får lov til å løpe uten at de blir tatt ordentlig tak i. En systemisk form for konfliktvegring synes å gjøre seg gjeldende. Nærmest som om en sier til seg selv at det virkelig ikke kan være så ille. Men når konfliktene endelig blir forsøkt tatt tak i, har det ofte gått lang tid, for lang tid. Fordi en ofte undervurderer hvor fort en konflikt kan eskalere og få feste, skapes det også inntrykk av at det nesten er umulig å løse den. Naturlig nok, for jo lenger tid som går jo mer legger de involverte inn av personlig prestisje og engasjement, følelser og stolthet.

Menneskelig fellesskap uten konflikt eksisterer knapt. Spørsmålet er hvordan den håndteres. Paulus' utsagn til galaterne er rett fram: «Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp!» Han har sett nok i Galatia og de andre menighetene til å skrive når og ikke hvis. Heller ikke fellesskapet av disipler var et fellesskap uten konflikt. Jo tydeligere profil, jo skarpere skygge. Alle kloster- eller kommunitetsregler bygger på innsikten at veien til fellesskap ikke er uten farer eller omkostninger. Menneskelig adferd kan både bygge opp og rive ned.

Lydighet og fellesskap. 

I Benedikt av Nursias regel, 5. kapittel – om lydigheten, forekommer det latinske ordet murmurnatio. Det lar seg vanskelig oversette til dagligdags norsk, men ordet sier noe grunnleggende om hvordan Benedikt forstår forholdet mellom lydighet og fellesskap. Bakgrunnen for ordet har Benedikt fra 4. Mosebok 14,2 hvor det står: «Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron». I norske oversettelse har murmurnatio blitt forstått som surmuling, motvilje, protest og vrangvilje. Benedikt bruker det både som verb og substantiv. Noe en gjør og noe en er. Innholdsmessig relaterer ordet til holdningen lydigheten formes av. En overfladisk, negativ holdning, en innstilling som ikke kommer direkte fram i dagen, men like fullt er en kontraproduktiv form for lydighet. Liggende som en understrøm i nær sagt alt en person foretar seg, en vedvarende klaging, en væremåte som til sjuende og sist ødelegger fellesskap og relasjoner. Den settes aldri ord på i fellesskap med mange andre, men kun i nærvær av et fåtall personer. Der henter den sin næring.

Slik skapes en lavintensitetskonflikt som løper uten at den blir erkjent eller tatt tak i. Og nettopp det er hensikten. Den eller de som orkestrerer denne typen adferd vever konflikt inn i fellesskap og relasjoner med et finmasket, nesten usynlig nett som blir til i det stille. Hvis adferden i tillegg begrunnes med en ferniss av kristelighet eller ord om at en gjør det fordi en vil andre vel, framstår det hele som nokså uangripelig. Men det er nettopp manglende selvinnsikt som gjør det mulig å handle sånn. Ikke sjelden er viljen og evnen til å innse hva en slik type adferd gjør med et fellesskap mangelfull, som oftest er den fraværende. Benedikt har pekt på noe grunnleggende, det er denne formen for lavintensitetskonflikt et felleskap er mest sårbar for.

Les også: Biskop til læstadianerne: –Kvinner er prester. Punktum

Konfliktsøkende?

Om det er konfliktvilje eller konfliktuvilje som ødelegger mest i og for kirken bør det snakkes og samtales om. Ikke minst kombinasjonen av konfliktsøkende og konfliktsky mennesker i en og samme organisasjon – kan de to personlighetstypene bidra til å forsterke konflikter og konfliktnivå?

Antakelig må det være noe ved budskapet kirken forvalter som virker tiltrekkende på begge personlighetstypene. På den ene siden kan det innby til, og legitimere konfrontasjon. På den andre siden kan budskapet legge fundamentet for et aktivt arbeid for forsoning.

Sitt mest ekstreme uttrykk får denne spenningen når et menneske som finner glede i, og henter energi fra å stå i konflikt arbeider sammen med en konfliktsky kollega (eller overordnet leder) som opplever alle former for konflikt som krevende og utarmende. Den ene trives med denne formen for relasjonell og emosjonell ekstremsport mens den andre opplever enhver konflikt som truende, en tilstand som må unngås for nesten enhver pris. Sjelden eller aldri vil en konflikt bli sett på som en erfaring som potensielt sett kan lede til vekst og personlig modning.

Les også: Flere fra venstresiden søker mot kirken: – Folk som tidligere har følt seg skviset ut.

I forsoningens tjeneste.

Som utsendinger for Kristus, står kirken i forsoningens tjeneste. Men forsoning kan bare skje der hvor årsakene til konflikt virkelig kommer for dagen. Sannheten er den at konflikter ikke bare skyldes det som blir gjort, unnlatelsessyndene veier mang en gang like tungt. Vegring mot å gå inn i konflikter kan være ødeleggende på samme måte som aktivt konfliktbyggende handlinger. Å stå i forsoningens tjeneste er å være aktiv, proaktiv, med et særlig blikk for det som potensielt sett kan lede til konflikt eller forsterke den. Når det dreier seg om konflikter er grunn til å spørre: «Hva er det med kirken?»

Gå til innlegget

Intellektuelt underslag

Publisert 10 måneder siden

Slik jeg leser­ ­henne er Åste Dokkas anliggende­ at prester bedriver en form for ­intellektuelt ­underslag. De forteller ikke menigheten sannheten om hva bibel­forskerne egentlig har funnet ut.

Det er mange former for ubehag knyttet til det å være prest. Åste Dokka tar opp det ubehaget som følger av at teologer som sier noe uvant offentlig må regne med å få motbør. Åste Dokka fikk motbør fordi hun ikke fant spørsmålet om jomfrufødselens historiske troverdighet interessant.

Møter motbør. 

Jeg gir henne både rett og urett. Det kan virke som hun tenker «uvant» forstått som et liberalt teologisk standpunkt, mens «det vante» går mer i konservativ lei teologisk sett. Saken er vel den at uttalte konservative og liberale prester og teologer begge har det til felles at de oftest møter motbør for sine standpunkt.

Dokkas egentlig anliggende, slik jeg leser henne, er at prester bedriver en form for intellektuelt underslag. De forteller ikke ­menigheten sannheten om hva bibelforskerne egentlig har funnet ut. Derfor er prester noen ganger feige, de tør jo ikke ta sjansen på å møte motbør hvis de tar med seg lærdommen fra de teologiske studiene på prekestolen. For ja, Tom Egeland har rett, prester er først og fremst forkynnere, de er ikke forelesere. En preken er ikke en akademisk forelesning, men en utleggelse av kristen tro i en gudstjenestelig sammenheng.

Ikke entydige. 

Noe annet som Åste Dokka ikke drøfter er graden av spennet i både gammeltestamentlig og nytestamentlig forskning. De forskningsmessige konklusjonene er jo ikke entydige­. Hvilken eller hvilke forskere skal jeg i så fall støtte meg på? Heller ikke forskningen står stille, gårsdagens opplagte resultater er langt mer ­usikre i dag. Forskningen er noen ganger som et enormt lunsjbord hvor enhver, også jeg, finner de forskningsresultater en helst vil støtte seg på.

I tillegg kommer spørsmålet om forholdet mellom systematisk teologi og bibelvitenskap. Som teolog skal jo presten ­etter evne forsøke å integrere forskjellige teologiske disipliner i prekener og andakter, i samtale og planlegging av gudstjenester og kirkelige handlinger. ­Bibelvitenskap, systematisk teologi, liturgikk, pastoralteologi og samfunnsmessige perspektiver, aller helst ispedd referanser til samtidskulturen, kan utgjøre elementer i en preken.

Hans genetiske materiale. Noe annet som Dokka jo peker på i innledningen sin er jo at hun i møte med spørsmålet om Jesu bakgrunn har en agnostisk forståelse av hvor hans genetiske materiale kommer fra. Vi kan ikke vite, sier hun. Jeg vil anta at om jeg svarer henne med å si at jeg støtter meg til kirkens lange tradisjon og faktisk tror at Jesus ble unnfanget av Den hellige ånd, vil jeg møte motbør.

For meg er ikke dette et isolert spørsmål, men det handler om kristendommens materialitet. Dens stofflighet. Som ­enkeltspørsmål, koblet fri fra andre teologiske tema, er «jomfrufødselen» uinteressant. Den er en liten del av et større hele, og det er i dette store hele den finner sin mening og betydning.

Om jeg i tillegg avslører at jeg har liten tro på Q-kilden/hypotesen når det gjelder forståelsen av de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) og hva som utgjør kildegrunnlaget deres, vil nok noen riste på hodet. For dem bekrefter det at jeg har gjort alvor av å parkere en del av de innsikter som utgjør bære­bjelkene i nytestamentlig forskning om evangeliene og deres tilblivelse.

Lite forskning. 

Jeg vil tro at om jeg gikk tilbake og så på tidligere prekener og antakelig også de siste, ville Åste Dokka få rett. Det er lite med gjengivelser av teologisk forskning og få statusrapporter fra bibelvitenskapen i dem. Jeg har hatt, og har, stor glede av å lese Jean Vaniers tolkning av Johannesevangeliet fordi han har med seg sine perspektiver fra arbeidet blant syke og marginaliserte mennesker. Hans tilnærming skiller seg fra en mer tradisjonell vitenskapelig kommentar.

Men kanskje lurer også det litt av Bultmann i bakgrunnen. Ofte finner jeg de eksistensielle perspektivene mer interessante­ og utfordrende, de historiske konklusjonene spriker i mange sammenhenger for mye etter min mening. Men om jeg av den grunn bedriver intellektuelt underslag eller jukser, – tja, det kommer an på tilhøreren. Det siste jeg vil gjøre er å gi Dokka motbør, hun skal ha honnør for sitt forsøk på å starte en samtale om det som rører seg forkynnelsen og dermed også i kirken.

Trykket i Vårt Land 27. august 2018

Gå til innlegget

Et stille nærvær

Publisert rundt 1 år siden

Den norske kirke er en kirke som gir kropp til det som kan karakteriseres som et upretensiøst Guds-nærvær. Det er kanskje derfor den ikke riktig får grepet på de kirkelige høytidene

Du har gitt oss kjerkå, Gud. Hu gjør vel ka hu kan. Hu virke sleden, hu e litt rar. Men om hu svikte, så e hu alt me har. Det blir sagt og skreve møje sant om liv og lere som sprike, men i avmakt, som en diamant gjømme kjerkå ditt rige’, synger Sigvart Dagsland med Erik Hillestads ord. Vakrere og kortere, mer sårbart og inderlig kan det vel knapt formuleres om hva kirken er. 

Paradoksenes kirke. 

Om Den norske kirke skal bestå som folkekirke er det nødvendig å si noe om hvor sammensatt dens liv er. Folkekirken er paradoksenes kirke. Den rommer alt fra inderlig hengivelse til overflatisk likegyldighet. En tydelig gudstro lever ved siden av den uavklarte eller den ikke-eksisterende troen. Konservativ kristendom og liberal tro. Luthersk lavkirkelighet og bevisst folkekirkelighet. Den norske framstår gjerne som en kirke for de store anledningene, men aller mest gir den kropp til et stille nærvær på de ordinære søndagene og «alminnelige» dagene, dagene som det jo er flest av i menneskers liv og kirkens liv. 

Likevel, noen ganger er det krevende å være prest i folkekirken. Særlig i forbindelse med høytidene. 

Å gå fra julaftens gudstjeneste med full kirke til første juledag hvor antallet tomme benker er flere enn antallet deltakere, er utfordrende, og også ensomt på et vis. Å forbli uberørt av at det er slik, det har jeg aldri klart. Men sinne og oppgitthet har veket for et møte med egen sårbarhet, og kirkens sårbarhet. 

For nettopp i høytidene er det som om den kirken jeg gjør tjeneste i avkrever meg et svar. Stiller med ansikt til ansikt med spørsmålet om hvorfor jeg er prest og hva som er motivasjon for tjenesten. For det må det ikke tross alt finnes en tro eller et kall, eksistensiell beveggrunn for tjenesten, enten jeg lykkes eller mislykkes, enten få eller mange kommer til gudstjeneste, enten det er julaften eller langfredag? Slik sett kan en magert besøkt gudstjeneste bli forvandlet til en øvelse i å dø bort fra ytre motivasjon og fokus på egne prestasjoner, en invitasjon til å forsone seg med det marginale. 

Marginalitet og avmakt. 

Men uberørt forblir jeg ikke. En eksistensiell ensomhet melder seg – og med den mistanken om at kirken er en marginal størrelse. At nettopp feiringen av de store høytidene i kirkeåret på en særskilt måte illustrerer kirkens marginalitet og avmakt. Kanskje er en tallmessig stor feiring av påske og pinse en «tapt» sak i de fleste menigheter. Julen også, om man ser bort fra julaften. 

Men kan en form for hellig trassighet være gjemt i det å holde det gående? Et vitnesbyrd om at kirken holder fast ved noe uoppgivelig? Ved å holde ut sier kirken noe om Gud og Kristus, et vitnesbyrd om en trofasthet som ikke handler om antallet oppmøtte, men at den etter evne gestalter et troens nærvær. Et nærvær som vokser ut av hva den enkelte menighet faktisk er gitt av forutsetninger. 

Den norske kirkes mange menigheter har røtter i ganske så forskjellige jordsmonn. Alle har de sin forhistorie, et historisk DNA. Hvert sokn og menighet har en egen ryggmargrefleks, en skjult understrøm som har preget trosmessige adferdsmønstre og oppfatninger gjennom mange år. Det er forskjell på en menighet i Toten og i Solør selv om bispedømmet er det samme. Det er forskjell på Hamar og Bjørgvin bispedømmer selv om kirken er den samme. 

Det alminnelige kirkeåret. 

I mangt er Den norske kirke en kirke som gir kropp til det som kan karakteriseres som et upretensiøst Guds nærvær. Det er kanskje derfor den ikke riktig får grepet på de kirkelige høytidene. Bærebjelken synes å være en kirkelighet som lever best med søndagene i det «alminnelige kirkeåret» ved siden av kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Det er derfra den henter sine pulsslag som gir liv et stille vitnesbyrd om evangeliet og en hellig alminnelighet i møte med menneskers liv. 

Likevel, ved å holde fast på feiringen av de kristne høytidene gjør kirken det i de manges sted. En stedfortredende handling på vegne av det lokalsamfunnet og det fellesskapet den har sine røtter i. Katolikken Gunnel Vallquist forutsetter nettopp denne stedfortredende tilstedeværelsen når hun skriver om kapellet i Røgle som «beskytter mot vind ved grensen». 

«Her samles de omvandrende, de forblåste, sammen med nybyggerne og turgåerne av alle slag», fortsetter hun. Kapellet er «grensemenneskenes tilholdssted, åpnet for alle, med ilden brennende samtidig som de kalde vindkastene slår inn. Vår skrøpelige trygghet, umulig å ødelegge tross alt. Vårt skjøre fellesskap, uoppløselig til tross. Fellesskapet med alle som har søkt seg hit, fast eller tilfeldig. Den spesielle atmosfæren av både-og, forankring og uro, lys og mørke, varme og kulde. En mer bestandig plass har vi ikke, vandrer», insisterer hun. 

En frigjørende tanke. 

For meg er det en frigjørende tanke at det marginale vokste fram til å bli kirkens egentlige sentrum. For det var jo det den kristne troen startet som, noe marginalt, et avsindig budskap om en tom grav og en levende Kristus. Derfor handler det om å bli stående i det som ennå ikke er, har begynt eller er avsluttet. I tillit til at kirkens framtid dypest sett ligger i Guds hender og ikke mine eller menigheten hvor jeg gjør tjeneste som prest. Påsken snudde alt på hodet og fortsetter å gjøre det. 

I marginalene vokser håpet fram – og «i avmakt, som en diamant gjemmer kirka Guds rike»

Trykket i Vårt land 15. juni 2018

Gå til innlegget

Dødens ­paradoks

Publisert rundt 1 år siden

Sommeren 1995 kom jeg til Tangen i Stange som prest, det gikk litt tid før jeg fikk se et dødt menneske.

JEG HUSKER DET fortsatt. «Boja» eller Borghild, psykisk utviklingshemmet ikke så mange­ årene unna 70, liggende­ på kammerset hjemme hos søsteren,­ Inger, hvor hun hadde bodd hele livet. Kledd i en enkel kjole. Bojas ansikt var vakkert, et ansikt uten frykt. Mens hun lå på kammerset satt vi i stua, drakk kaffe, ble vartet opp. Mange var invitert, etter hvert skulle Boja kjøres til kapellet på Tangen. Men først: kaffe, kaker, samtale …

Gjemt en sårbarhet. Siden den gang er de første nølende ­møtene med døden blitt forvandlet til en form for fortrolighet. En fortrolighet som, etter som årene er gått, gjør at jeg legger for ­dagen en annen tilstedeværelse i møte med både døde og levende. Men i denne fortroligheten ligger det også gjemt en sårbarhet. En sårbarhet som noen ganger blir hengende ved meg uavhengig av ­omstendighetene rundt et dødsfall. Plutselig er det som om jeg rammes av en eller annen form for eksistensiell erkjennelse av hvor sårbart livet er. En intens følelse av hudløs medfølelse hvor det er ett eller annet hos den som er død eller hos den eller de som står igjen, som beveger meg.

Muligens er det slik at jeg innimellom «trenger» denne opplevelsen av å bli vippet av pinnen. At dødens selvfølgelighet fortsatt har en evne til å berøre og overraske. For sannheten er jo at det er i noen av disse fortettede øyeblikkene jeg virkelig kjenner at jeg lever. Plutselig er det som om noe gis meg tilbake: en følelsesmessig opplevelse av å bedrive en slags eksistensiell «ekstremsport» som forvandles til en dyp erfaring av å kjenne at jeg er til. Som prest står jeg ved denne grensen fordi jeg ikke har noe valg, fordi ingen annen kan ta min plass akkurat der og da. En grenselos i et uoversiktlig og tungt framkommelig landskap hvor døden og livet har satt hverandre stevne.

Langsomt åpnes opp. Døden gjør ikke forskjell på folk. Men hvilke menneskelige og økonomiske ressurser mennesker har å trekke veksler på i møte med døden, er ikke likt fordelt. I møte med pårørende blir ­presters ­bilder og forestillinger­ om den avdøde formet. Hva jeg blir ­betrodd varierer. Hvilke bilder som tegnes og farger som brukes, bestemmes av en rekke forhold – hvor sanne mennesker gis rom for å være, endres i ­løpet av en samtale. Lukkede rom kan langsomt åpnes opp eller de kan bli helt stengt. Ikke minst, hva er jeg på utkikk etter – hva oppmuntrer jeg til? Hvilken understrøm fornemmes?

Noen pårørende er verbale,­ deler uten forbehold, andre ­finner ikke ordene. Noen pårørende driver en stor grad av selvsensur – «det passer ikke i kirka, i minnetalen». Uvisst av hvilken grunn, vil de muligens beskytte presten eller seg selv. Uansett, i møte med minne­tale og minne­ord har jeg fått god hjelp av Martin Lönnebos ord om at minnetalen er antydningens kunst. De færreste mennesker er endimensjonale, ofte er nære eller familiære relasjoner mer sammensatte enn de som bygger på en form for avstand: venner, kollegaer, bekjente.

Noen ganger framstår en gravferd som en litt steril og nøye ­regissert forestilling. Den av­døde er der, men er der likevel ikke. Da er det nærmest som om kisten skal gi en form for beskyttelse. Den er en fysisk barriere, slik at den døde kroppens tilstede­værelse ikke blir altfor konkret. Et kroppslig nærvær, men skjult, standardisert.

Holde fast. Noen ganger kan det virke som om bildet av den avdøde på forsiden av programmet nærmest har til hensikt å virke korrigerende: «slik så hun en gang ut», – før tiden, – sykdommen, – livet, – døden endret alt. Et bilde kan tjene som et forsøk på holde både tiden og den avdøde fast, før den uunngåelige avskjeden fester sitt harde grep. Og er det ikke det vi henter trøst fra, minner som løftes opp som evige og bestandige? Men ­menneskers forsikring om at de aldri vil glemme er ikke hevet over tiden, eller unntatt dødeligheten For de fleste aner at alle løfter om ikke å glemme gjøres relative av vår egen død. Bare de levende husker, bare de ­levende dør.

Prester er vel kjent med de psykiske og følelsesmessige ­sidene ved dødsfall. Som ansatt i begravelsesbyrå kom jeg tett på den fysiske siden av døden. ­Tydeligst var det i forbindelse med uttaket av den avdøde – som oftest fra likrommet. Et lik pakket inn i ­laken, klargjort for nedlegg i kiste. Til lakenene ble åpnet og tatt til siden så alle ­avdøde ut som ingen. I denne «mellomtilstanden» var det ­tydelig at døden ikke gjør forskjell på mennesker.­ Den er i ytterste konsekvens en avpersonalisering. Samtidig som fraværet av liv tydeliggjør forbindelsen mellom den døde kroppen og personen som en gang var levende. En død kropp, hvilke hemmeligheter gjemmer den på? Hva ­etterlater den seg av lengsel, hat, kjærlighet, likegyldighet? Hvilke bilder av levd liv ber om å komme­ til overflaten hos den eller dem som tar avskjed?

En elskedes kropp. Jeg har sett ektefeller behandle den døde kroppen med like stor kjærlighet og ømhet som om det var den første berøringen mellom to ­elskende. Slik må det være, fordi denne kroppen en gang var den levende kroppen – en elskedes kropp. Døden gjør levd liv om til erindring. Ømheten er det som kan forbli fordi en død kropp en stakket stund fortsatt lar seg berøre. I berøringen sitter det igjen et slags ekko, et minne om de en gang elskende kroppenes ekstase.

Hvilket Kristusbilde er slitesterkt nok til å følge og tåle, ­utholde og bære inn i alle mine møter med døden? Hvilken Kristusskikkelse er det som evner å stå oppreist i møte med dødskreftene og dødens mange ansikt og former?

Jeg har blitt favnet og holdt fast av ham som stiger ut av Paulus' hymne i Filipperbrevet: «Han som var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset».

Setter seg i kroppen. Noen ganger går jeg ut av en gravferd med en tretthet, en matthet, ikke ulik den samme slitenheten som maratonløperen kjenner i det øyeblikket målstreken krysses etter å ha holdt det gående i flere timer. For de fleste prester er det en form for tilstedeværelse som setter seg i kroppen, og ikke mange ferdes i dette grenselandet mellom levende og døde uten å forandres.

Ved denne grensen kan det skje at ethvert liv, uansett hvor forskjellig det har vært fra mitt eget, forvandles til et slags relieff hvor jeg både ser og gjenkjenner mitt eget liv og min egen dødelighet. For meg har det vært, og er fortsatt, den skjulte «skatten» som jeg uforvarende opplever å snuble over: paradokset at jeg i møte med døden dras inn i livet, andres og mitt eget.

Morten ­Stensberg

Prest

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2236 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 1998 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1615 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1385 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1357 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1272 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1193 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1124 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1114 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere