Morten Eikli

Alder: 31
  RSS

Om Morten

Kommunikasjonsansvarlig i Hope for Justice Norge. Jobber for å hjelpe ofre for menneskehandel i Norge, og vil se et Norge og en verden fri fra slaveri.

Følgere

Vil vi stanse slaveri - eller støtte det?

Publisert 10 måneder siden

I skrivende stund hjelper Hope for Justice seks ofre for menneskehandel som ble utnyttet i tvangsarbeid i Oslo. Dette er kun toppen av et isfjell vi er sikre på er mye større. Hva velger vi å gjøre med at det finnes slaver i Norge?

Første tanke er ofte at moderne slaveri i Norge, eller menneskehandel, primært handler om et titalls utenlandske prostituerte. Realiteten som vi ser er at vi snakker sannsynlig om tusenvis av ofre, hvor majoriteten blir utnyttet i tvangsarbeid i norske bedrifter. En del av landet vårt bygges av slavearbeid, laksen vi skryter av produseres med tilfeller av utnyttelse,  de norske jordbærene vi elsker om sommeren plukkes og av hender som tvinges, for å nevne noen eksempler.

ikke et slavefritt land
Norge er ikke et slavefritt land, og det vil det ikke bli uten handling på flere nivåer. Det trenges mer lovgivning på området, og vi gleder oss over initiativet til Regjeringen for å lage en ny slaveri-lovgivning. Vi håper den blir omfattende og ansvarliggjørende. Men dette frarøver ikke ditt og mitt personlige ansvar i å gjøre slaveri i Norge mulig, og vårt ansvar for å gjøre noe med det.

Den svarte økonomien i Norge ble i 2014 beregnet til svimlende 420 milliarder kroner, og ingenting tyder på at dette har gått betraktelig ned siden.  Å kjøpe svart arbeid skader ikke bare velferdsstaten, men gir grobunn til menneskehandel. Den reelle kostnaden av et billig oppusset bad er altså langt høyere, men kostnaden treffer de mest sårbare.

Hjelp når ikke alltid ut

Hope for Justice startet en avdeling i Norge i 2015 fordi vi så det var behov for en økt innsats i å identifisere og hjelp ofre for menneskehandel i vår egen bakgård. Det er avgjørende i kampen mot moderne slaveri i Norge at vi har ideelle aktører på banen. Veldig mange ofre  vegrer seg for å snakke med politi eller myndigheter, ofte av frykt for represalier. Vi hjelper med andre ord de ofrene annen hjelp ikke når ut til. Vi vil benytte anledningen til å takke alle som har stått sammen med oss siden 2015, og utfordre deg til å støtte oss eller andre ideelle aktører som bekjemper menneskehandel i Norge. Sammen kan vi et Norge og en verden fri fra slaveri.

Mobbing og slaveriets likhet
For å ta et eksempel til slutt: På skolen var mange av oss vitne til mobbing, men få av oss valgte å gjøre noe for å hjelpe. Ved å ikke gjøre noe aksepterte vi at personen ble mobbet, og at mobbing forekom på vår skole. På samme måte handler dette om hvilken side av historien vi ønsker å være på. Velger vi å handle, eller å se en annen vei og tillate at slaveri skjer i Norge? William Wilberforce, som var sentral i å få til forbudet om slaveri på 1800-tallet, sa det treffende: "Du kan velge å se en annen vei, men du kan ikke lenger si at du ikke visste."

Gå til innlegget

«Jeg beklager at du tar feil»

Publisert over 4 år siden

Det er på tide at kristne ledere går foran i måten man beklager på. Nøkkelen til suksess: Å si unnskyld.

I kjølvannet av VGTV sin dokumentar «Frelst» og Rut Helen Gjævert sin fortelling om sin opplevelse av sin tid i Jesus Revolution, har det kommet innlegg til forsvar. Nåværende leder i Jesus Revolution, Paul Hockley, har store ører og ingen pekefinger, og tidligere leder Stephan Christiansen ga og en fyldig respons. I begge innleggene viser man til viktige prosesser, at man har lært, og at bildet er nyansertav mange ungdommer med gode opplevelser. Samtidig opplever jeg at det ikke blir tatt noe ansvar for Rut Helens opplevelse av sin tid i Jesus Revolution. Hvert fall ingen unnskyldning for noe av det.

Det nærmeste er Paul Hockley som «beklager at hun har opplevd det slik». Men hva sier man egentlig når man beklager andres opplevelse av noe? Man sier at det ikke har vært tilsiktet. Javel, men man tar ikke noe ansvar for at opplevelsen har blitt det den er. Og til tross for at jeg er en stor beundrer av Jesus Revolution, tror jeg ikke at de er så uskyldige.

Samtidig, ingen bør tro at Jesus Revolution har hatt til hensikt å gjøre mennesker kun til et middel for en sak.  Alvorlig talt, det blir å lage en veldig hårete stråmann. Men kan det ha vært hendelser der høy idealisme, tydelig lederskap og lite åpenhet har ført til opplevelsen av at saken blir viktigere enn individet? Ja, det kan jeg se for meg kan ha skjedd av den enkle grunn at det er en veldig naturlig grøft å falle i. Og Rut Helen mener det har skjedd, og responsen til nå har vært: «Det finnes folk som har andre opplevelser».  Det blir for svakt.

Jeg forstår at man ønsker å skape et nyansert bilde, og at man vil holde fast på kallet til en etterfølgelse av Jesus som faktisk koster. Vi risikerer å kaste Jesusbarnet ut med badevannet hvis vi ikke tror hans ord om å ta opp våre kors og følge han på bekostning av verdens goder. Men i denne sammenheng betyr det faktisk ingenting at andre hadde positive opplevelser. Det betyr ingenting i denne sammenheng at menneskers liv har blitt forandret og verden et bedre sted. For her og nå gjelder kun det menneske som kommer og sier «jeg opplevde meg ikke sett og ivaretatt».  

Kanskje ville det krevd mer tid, krefter, ressurser eller evner enn man som leder hadde for at vedkomne skulle blitt ivaretatt. Selv det forandrer ikke at det er vårt ansvar.  Det vil i tillegg være ungdommer i kristne organisasjoner som vil falle mellom sprekkene, til tross for alle edle forsøk (og mangler) på å hindre det. Men vi må ta ansvaret og kan ikke unnskylde det med at vi ga de for mye ansvar og «for store sko». Med mer ansvar skulle det vel og komme tettere oppfølging og ivaretagelse?

Ofte gjør vi det å beklage til noe mystisk og diffust. I dette tilfellet er det ikke vanskeligere enn å si: «Jeg tar ansvaret for de ungdommer i min organisasjon som ikke følte seg sett og ivaretatt. Det skulle ikke skjedd. Jeg ber om unnskyldning til Rut Helen og til andre det måtte gjelde».

Uten å forsvare motivet, uten å forsvare Jesu sitt kall til etterfølgelse, misjon og fornektelse. Bare ett stort unnskyld. Man mister ikke ansikt av det, man mister ikke omdømme av det. Man mister ikke alt det gode som har skjedd. Snarere tvert imot. 

Gå til innlegget

Snakk om sex

Publisert nesten 5 år siden

Det viktig å formidle et kristent budskap om at en stadig kan få nye muligheter og starte på nytt.

Innlegget er skrevet av Morten Eikli (rådgiver Blå Kors Norge) og Gaute Brækken (Rådgiver Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep)

Etter lanseringen av forskningsrapporten «Vi hjelper dem til å ta egne, gode valg», er det blitt diskusjon om hva kristne bør formidle til ungdom om sex og seksualitet. Som prosjektledere for suntogsant.no, et samtaleopplegg for ungdom om rus og seksualitet, vil vi følge opp diskusjonen.

I undersøkelsen som ble gjort av KIFO, Institutt for 
kirke-, religions- 
og livssynsforskning, var det 51 prosent av ungdomslederne som mente at sex før ekteskapet er galt, fordi det står i Bibelen. Det blir derfor feil å konkludere med at det er en holdning som kristne ledere ikke lenger har.

Det er dog en mindre ­utbredt oppfatning enn tidligere. At en ikke fremhever synd som det viktigste å snakke om, kan likevel bety at det er med i undervisning om seksualitet. Dersom lederne ikke snakker om sex før ekteskapet som synd, kan det være fordi en ikke vil fordømme ungdommer som har hatt sex, eller fordi en tenker at det kan hindre budskapet en vil formidle.

Helene P. Øien skriver (Vårt Land 27. ­oktober) om å vente med sex til ekteskapet, og nevner at hun ser det som et godt tegn at gjennomsnittlig debutalder i Oslo øker. Det er vi enige i.

Men hvis en ser på gjennomsnittsalderen for inngåelse av første ekteskap, øker den mer. For de aller fleste er det et gap på mange år fra en blir seksuelt aktiv til en eventuelt vurderer å gifte seg.

Som ungdomsledere må vi forholde oss til virkeligheten ungdom befinner seg i. Sex er en del av mange ungdommers hverdag, og ekteskap er ikke noe de tenker på som nært forestående. At debutalderen går opp kan rett og slett være fordi ungdom får bedre og tidligere seksualundervisning, og kan ta informerte valg.

Ungdom må lære mer om sex og seksualitet for å forstå at det kan være godt å vente med sex, og må få hjelp til å sette grenser for å kunne stå imot sexpress. Ungdommene må reflektere over at det finnes grunner for å ha sex, og at det finnes grunner for å vente med sex. De må selv velge om de vil ha sex eller om de vil vente, og må begrunne sitt valg i egne verdier, ikke i hva en ungdomsleder har sagt.

Det er vårt utgangspunkt for suntogsant.no. Hver enkelt ungdomsleder må bruke materiellet på den måten en selv er komfortabel med, som stemmer overens med verdiene en vil formidle.

Dersom en kristen ungdom har opplevd å gå lengre seksuelt enn en egentlig ville (og for eksempel legger skylden for det på at en var full), har hatt problemer med å si nei, eller angrer etterpå selv om en hadde lyst der og da, er det viktig å formidle et kristent budskap om at en stadig kan få nye muligheter og starte på nytt, og at disse erfaringene ikke gjør en til en dårligere kristen.

Vi to som er prosjektledere, tilhører ulike­ deler av kirkelandskapet, og har ulike ­meninger om etiske og teologiske spørsmål på området. Vi mener det er en styrke for prosjektet. Vi jobber godt sammen mot et felles mål: At flere kristne ungdomsledere skal snakke mer og bedre om rusbruk og seksualitet. Både fordi ungdom selv ønsker veiledning, og fordi vi mener at kirken har viktige budskap og verdier å formidle om disse spørsmålene.

Uansett hvordan man velger å tematisere rus og seksualitet, tror vi det er viktig for ungdom at man prøver å snakke om det. KIFO-undersøkelsen viste at under halvparten av kristne ungdomsledere underviser om alkohol, og at bare rundt seks av ti snakker om seksualitet. Det synes vi er for dårlig. Hvis tallene er representative, betyr det blant annet at mellom 10.000 og 20.000 konfirmanter i Den norske kirke ikke får med seg disse temaene. Det burde de, og det finnes godt materiell og veiledning å benytte seg av.

Først publisert i Vårt Land 30.10.2015

Gå til innlegget

Man burde ikke egentlig skrive innlegg i sinne, men å hjelpe flere ofre for seksuelle overgrep på kort tid ble for mye for mitt 23-årige hjerte å bære. Min påstand er at vi som kirke er feige og tause. Jeg håper jeg tar feil.

For å sette deg kort inn i historien uten å gå i detaljer. Jeg er så heldig å få reise rundt å ha seminarer om tabuer for unge. Under og etter seminaret gir jeg mulighet for å sende spørsmål på sms slik at man kan få forbli anonym, men samtidig få muligheten til å stille spørsmål en alltid har lurt på.
Etter et seminar endte jeg opp å komme i kontakt med flere ofre for seksuelle overgrep over sms. Spørsmålene de stilte var om det var synd å bli voldtatt og hva jeg ville gjort i en overgrepssituasjon som ble beskrevet. Etter jeg hade veiledet de til å få hjelp av en erfaren sjelesørger var jeg helt tom. Sist jeg kjente på den samme følelsen av maktesløshet og sinne var 22. juli. Flere dager gikk jeg rundt og mislikte den verden vi hjelper vi. En verden hvor slike ting kan skje og som ikke har rom hvor en kan få dele det vondeste av det vonde. Mitt spørsmål er: Hvor er kirken som aktivt søker de svakeste og sårede og  som adresser dette temaet på en god måte? Eller er det bare jeg som ikke ser den?

Dette er ikke et tema som skal sees lett på, men ved å ikke snakke om det gir vi ikke en ekstra byrde på de som har opplevd overgrep? Vi kan riste på hodet over det som blir avdekket nå i Venstre, men ved å ikke snakke om det er vi da så eksepsjonelt mye bedre? For dette er ikke en "bare tilgi og gå videre med livet"-case, men noe som stikker til det dypeste av det dype ved mennesket og må derfor snakkes mer om enn ved å riste på hodet og si at det er forferdelig for det må også formidles håp. 

Jeg tror på en stor Gud, en Gud som kan lege de dypeste sår, gi varme til de kaldeste hjerter og som hjelper med å tilgi. Likeså viktig her mener jeg at jeg tror også på en Gud som tar synd på alvor, som blir sint, fortvilet, knust og som virkelig hater det som har skjedd og godt mulig den som har gjort urett mot personen. Har vi en kirke som kan romme denne smerten? Har vi en kirke som tørr å adressere disse temaene på en god måte? Ikke for å bagatelisere, på ingen måte, men for å si at vår kirke, Kristi brud, er også åpen for de som føler seg ødelagt!
For hvis vår menighet ikke er åpen og tydelig på de største sorgene kan vi da romme de største gledene? Hvis ikke vår menighet er en menighet hvor alle livets sider kan bli adresser er vi da til fulle Jesu sine hender og føtter på jorda? 

 Jeg mener, og jeg legger til at jeg er ung og dum, at overgrepsofre må få velge selv når de vil dele, men når de kjenner tiden er inne skal det ikke finnes tvil at vi er der for å hjelpe.

Hvis noen leser dette så håper jeg virkelig at svarene er i arten: "Vi har en så åpen og tjenende kirke". Hvis ikke: Er det ikke da på sin plass at vi kommer dit?

Gå til innlegget

Jeg måtte få noe ned på papir. Jeg er ikke berørt direkte, men for mye tanker og for lite tid gjør at jeg må skrive noe. Jeg kjenner meg sint med ingen anelse om hvordan takle en slik ondskap. Så tilgi meg, Far, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

I en myk seng i Grimstad lå jeg og leste en bok i forberedelser til kapittelet ”Når Gud ikke svarer” til tabuboka jeg og Karl-Johan Kjøde skriver. Så kom den grufulle beskjeden som gjorde temaet mye mer livsnært og dagen helt annerledes.


De første timene var de beste for de var rasjonelle. Se på nyhetene, sjekk om familie og venner har det bra og be. Men når de gledelige rapportene om bekjente i sikkerhet var på plass, den mørke røyken fra regjeringsbygget var borte og politiet hadde endelig ankommet Utøya gikk autopiloten av. De ble etterfulgt av takknemlighet uten tilfredshet, engstelse uten ende og spørsmål uten svar. For i byen jeg har lært meg å elske hadde mitt nabolag, som til vanlig var et stødig senter for lederskap, strategi og rettferdighet, blitt gjort om til en urolig krigssone fylt med kaos og frykt. Og 80 unge rundt russealder, som kunne vært min bror eller søster, hadde blitt uskyldige offer for en gal manns vridde ideologi. Og alt dette skjer mens jeg ligger i min myke seng i Grimstad. Jeg har lenge hatt de fine tankene om Guds kjærlighet til alle, nåde og tilgivelse til alle, men de tankene befinner seg nå bare helt i hodet og stykkevis i hjertet.


Den mest likte facebook-statusen jeg har sett under dette kom en time etter det skjedde og lød som følger: ”Tilgi dem far, for de vet ikke hva de gjør”. I skrivende stund har 99 stykker likt det, men jeg klarer ikke å være nummer 100. Litt fordi jeg lurer på hvem de 99 er til å tilgi dette her. Har de selv flyktet i ubeskrivelig angst i halvannen time mens de ser at venner blir skutt rundt de? Har de selv ventet i timevis uviten om deres barn har overlevd? Og personlig kjenner jeg at min tilgivelse i dette er som et høystrå i en høyball – du klarer deg uten den ene. Tilgivelse er ikke lett og jeg vil ikke at vi skal gjøre det lett heller. Se på Josef – Han var sint og det var ikke bare å knipse med fingrene og tilgi brødrene sine. Vi må først gi lov til å kjenne på sinne og til og med på hat så vi vet hva vi tilgir. Og vil jeg virkelig tilgi, og vil jeg at Gud skal tilgi han for dette?


Nei. Ja. Nei. Ja. Tanken på at Anders kan være min fremtidige bror hvis han vender om og ber om tilgivelse gjør meg ikke glad. Personlig kjenner jeg mer enn noen gang en glede over at Gud skal komme igjen og dømme all urett. Men samtidig må jeg innse at Guds kjærlighet, Guds nåde, er ikke noe mindre tilgjengelig for han enn for deg og meg. Det kan høres urettferdig ut, men nåde er i sin natur urettferdig og det er det som gjør det så vanskelig. At Gud kan tilgi en som skyter forsvarsløse unge, som har hatt det mer forferdelig enn jeg noensinne kan forestille meg, er mer enn jeg kan forstå. Men hvis ikke det er evangeliet har vi ingen gode nyheter. Da sitter vi igjen med bare dårlige nyheter, med loven alene*. Alternativet er at vi skal få som vi fortjener og da er vi alle i unåde. Derfor må jeg holde fast på at Gud elsker ubetinget og at Gud kan tilgi ubetinget. Og når Gud kan finne kjærlighet og nåde nok til å kunne elske Anders så kanskje han kan finne nok kjærlighet og nåde til å elske og tilgi deg og meg og.

”Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”. At Gud er avhengig av min tilgivelse av andre for å tilgi meg er rart, men samtidig handler det vel om at hvis jeg sier at noen ikke fortjener nåde glemmer jeg at jeg ikke fortjener det heller. Og ved å tilgi lar jeg Gud stå for dommen og jeg lar ikke sår bli gjort til bitterhet, og på den måten aldri bli hel igjen.


Derfor, Anders Behring Breivik: Du vil aldri lese dette, men jeg vil at du skal vite at jeg tilgir deg for at du har fylt meg med frykt, gjort meg engstelig, bitter og sint. Jeg håper, med tiden som hjelp, at de som er igjen etter Utøya vil tilgi deg også, men ikke for din skyld, men for deres egen slik at de kan være fri og leve livet uten å tenke på deg. De er triste og sinte nå, og med all god grunn. Jeg gleder meg over at du er tatt og at du mest sannsynlig aldri vil slippe ut igjen, for det er straffen du fortjener. For din skyld bør du vende om og be om tilgivelse fra Gud og de du har drept, og ta imot Jesus som Herre og frelser. For den straffen du nå fortjener etter livet ditt her vil få fengselstraff til å blekne i forhold. Gud er sint på deg, og vi er sinte på deg, men vi vil aldri la din ondskap knuse oss.

Hvis det er noen som har lest dette: Vit at jeg har det skikkelig vondt, om ikke i sammenligning med etterlatte. Det er en tid for å gråte og sørge og den er nå. Vi må ta vare på hverandre i dette her og må holde frem kjærligheten. Ikke bare den vanlige kjærligheten, men den ubetingede kjærligheten. For det eneste som kan overvinne og lege sårene etter slikt ubetinget hat er ubetinget kjærlighet. Derfor, uansett hvem du møter: Vis dem at du bryr deg, at du er glad i dem, og at du vil leve ditt liv for noe annet enn hatet, nemlig kjærligheten. For størst blant dem er kjærligheten.




*Whats so amazing about grace – Philip Yancey

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere