Morten Dahle Stærk

Alder: 39
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Hijab, identitet og norsk frykt

Publisert over 9 år siden

De siste dagene er debatten om hijab blomstret opp igjen, og rotet er i ferd med å bli fullkomment. SV og FrP vil ha hijab ut av skolen. Men går det an å si ja til bruk av hijab, men nei til bruk av hijab i politiet?

I en glimrende kommentar i dagens Vårt Land skriver redaktør Une Bratberg:

Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. (…) Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

På denne måten får Bratberg frem nyansene i en ellers ganske rotete debatt med mange kryssende meninger og fronter. De mest tydligste frontene representeres av dem som mener at Hijab ikke innebærer noen utfordring i det hele tatt, samt Hege Storhaug som mener at hijaben uansett er et symbol som signaliserer totalitære krefter. Jeg lurer på om Storhaug tar inn over seg at mange unge jenter som bruker hijab i Norge bærer den med stolthet. Kan hijaben samtidig bæres med stolthet og samtidig være undertrykkende? Er det ingen sammenheng mellom opplevelse og symbol? Er det riktig å verdibelegge andres opplevelse på denne måten?

Igjen, dette er ytterpunktene. De fleste vil akseptere at hijaben kan fungere undertrykkende, og at bruken slettes ikke alltid skjer frivillig. Men samtidig er det vanskelig å ikke ta på alvor de jentene som sier at de går med den fordi de er stolte av den eller simpelthen synes de tar seg godt ut. Dessuten skal man ikke undergrave at mange ikke reflekterer mer over dette enn nordmenn reflekterer over at de går i jeans fremfor pressbukser på jobben. Det har selvsagt både med personlighet og sosial kontekst å gjøre. Likevel ønsker Kristen Halvorsen at Hijab skal ut av skolen, og FrP ønsker forbud.

Mitt argument mot å forby Hijab i skolen eller heldekkende Burka i offentligheten bunner ut i synet på forholdet mellom staten og individet. Jeg mener prinsipielt at staten ikke skal kontrollere individets frihet der hvor det ikke strengt tatt er nødvendig. Derfor er det virkelig underlig at FrP her velger denne veien, noe som ikke kan forklares annerledes enn at frykt for muslimer skaper en sterkere affekt enn ideologisk tenkning om dagen. Vi må rett og slett tåle annerledesheten.

Men enda viktigere; Hijab representerer en viktig identitetsmarkør for unge flerkulturelle kvinner i Vesten. Jeg blir ikke lei av å gjenta Finn Skårderuds glimrende konstatering: – Grenser produserer identitet. Ved å bruke Hijab markerer unge muslimske kvinner at de ikke går opp i resten av kulturen. De har en identitet som skiller seg fra nordmenns, men som ikke nødvendigvis innebærer et brudd med norske verdier. Denne grensen mot det almenne norske skaper redsel hos mange, men jeg mener at denne grensen representerer en sunn identitetsmarkering. På lik linje med at jeg selv brukte kors daglig i perioder som tenåring.

Dette poenget viser at debatt om hijab ikke kan sees uavhengig av sammenhengen den opptrer i. Talibanregimets pålegg om heldekkende slør for afghanske kvinner er en utenfrastyrt makthandling der plagget brukes som et politisk og religiøst våpen mot den enkeltes frihet. Det er ganske enkelt galt ut fra allmenne vestlige verdier. Hijab som identitetsmarkør i norsk skole er naturlig og svært forståelig. Disse sammenhengene kan ikke og må ikke forveksles. Det kan kanskje også dempe frykten hos nordmenn som tror muslimene nå overtar landet.

Hijabdebatten er trolig en av de mest oppskalerte debattene i norsk offentlighet. Men den er samtidig viktig. Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at Hijab må tillates og aksepteres av offentligheten. Jeg mener fremdeles at fellesfunksjonene bør være fri fra denne type sterke identitetsmarkører og er dermed ikke tilhenger av Hijab i politiet. Her representerer man ikke bare seg selv, men også den nasjonale ordensmakten.

Men jeg tar gjerne debatten..

Gå til innlegget

Facebook - avleggs før vi kom igang?

Publisert over 9 år siden

Til tross for at Facebook er i ferd med å ta over for e-post, messenger og SMS kan Facebooks raske vekst bli nettverkets største fiende. Er det like kult med Facebook når både sjefen, mor og far, og en haug uinteressante bekjente er tilstede samtidig?

–I starten var det bare jevnaldrende studenter som var på Facebook sammen. Men nå er plutselig mamma, pappa, tante Brun, drikkekompisene, skolevennene og sjefen på jobben med. Aldri før har man simultant måttet opptre i så mange sosiale kontekster på en gang. (...) Folk vil opptre stadig mer og mer konformt for å unngå sanksjoner, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg til dagens Aftenposten.

En jente som Brandtzæg hadde intervjuet, hadde 550 venner og oppga at hun synes det så så koselig ut med dem som bare hadde 50 venner. Han setter eksempelet i sammenheng med atselv om Facebook får flere brukere, registreres færre statusoppdateringer. Dette tyder på at bruksområdene for Facebook er i ferd med å endres.

19-år gamle Even Sandvoll Roland er, i følge Aftenposten, Geelmuyden.Kiese kommunikasjonsrådgiver på sosiale medier. - På Facebook har du en tilvenningsfase der du etter hvert ser de rent praktiske bruksområdene. Facebook som som nytteverktøy er i ferd med å ta over enkelte av funksjonen til både e-post, messenger og SMS. Dette er den første nye plattformen som er i ferd med å delvis ta over tre andre medier på en gang, påpeker han.

Men til tross for de mange praktiske funksjonene er Facebook etter kun fire år som åpent sosial medium i ferd med å endre funksjon. Fra å være et medium der man deler personlige og hverdagslige hendelser med (litt for mange) venner og kjente, har nettstedets popularitet som jungeltelegraf blitt begrenset. Det kan skyldes den voksende populariteten til Twitter - som egentlig er en kanal der statusoppdateringen er isolert. Men vent litt:Journalist André Løyning oppgir følgende interessante grunn for at han for noen uker siden slettet Twitter-kontoen sin.

 -Det slo meg: hva får jeg egentlig ut av alt dette? Egentlig ingenting. Det er som å fortelle vitser på fest. De er artige i begynnelsen, men etter hvert som humoren satt seg, sluttet folk å le, skriver han.

Personlig opplever jeg følgende endringer ved bruken av Facebook (som jeg riktignok har meldt meg inn og ut av i flere omganger): Facebook har i større grad blitt en kanal for å kanalisere eget engasjement, Facebook er en ypperlig kanal for å spre informasjon kjapt, Nettverket har flere lukkede funksjoner som egner seg godt for kommunikasjon (chat og private meldinger), på Facebook finner man enkelt kontaktinformasjon, brukerne er i større grad opptatt av å lage morsomme oppdateringer og kommentarer, og jeg er blitt mye mer selektiv med hva jeg deler.

Nettopp de mange rollene man har samtidig på Facebook (man har jo disse også i de virkelige livet, men da i mer avgrensede former) gjør denne virtuelle utgaven av samfunnet så interessant. Der hvor samfunnet blir mer og mer oppdelt på enkelte områder (samfunn, sivilt liv, religiøst liv, politikk etc.) så skjer det en helt motsatt bevegelse her. På Facebook sklir alle disse ulike sfærene sammen, og det blir den enkelte brukers jobb å manøvrere - og ikke minst å profilere seg selv på en smakfull måte.

For min egen del sier jeg ja til nettsamfunn. Men jeg sier også ja til grenser. Gode råd er å være selektiv med oppdateringer og bilde-deling, bruke skjulte kanaler for sensitivt materiale, velge andre kanaler som Google Wave for vennegjengen og være bevisst at Facebook primært er en kommersiell kanal, og dessuten ikke hele virkeligheten.

Gå til innlegget

KrFs imageproblem

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:Cambria; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:3 0 0 0 1 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ascii-font-family:Cambria; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Cambria; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Cambria; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} @page Section1 {size:595.0pt 842.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> Vi mener at KrFs imageproblem ikke er partiets program, men deler av partiledelsens holdninger til egen politikk og egne velgere.

I helgens Aftenposten begrunnet 2. nestleder Inger Lise Hansen hvordan og hvorfor hun vil fornye KrF. Selv om vi er uenig i deler av resepten, lover høyttenkningen godt for det kommende årets strategidebatt. Året 2009 kommer i KrFs historie til å huskes for flere utspill om at partiet må fornye seg for å trekke flere velgere. Dessverre ble det levert lite argumenter. Nestleder Inger Lise Hansen ba i høst medlemmer som ikke delte partiets brede verdiprofil om å forlate partiet. Denne type ekskluderende utspill er etter vår mening en svøpe for partiet. Når velgere med en annen tilnærming til enkeltspørsmål enn ledelsen blir bedt om å forlate partiet oppleves dette som forakt for annerledestenkende i partiet.

Den andre mediesaken som illustrerer partiets imageproblem er KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstads uheldige mail til sentralstyret før landsmøtet der han skrev: – Det er helt uproblematisk for meg at (kandidaten) Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra. På denne måten ble Brækken benyttet som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Ropstad burde heller holde fast ved at tillitsvalgte skal være lojale mot programmet, og partiet burde konsekvent avstå fra å gjøre det til en image-sak å være for eller mot reformen Felles ekteskapslov.

Disse eksemplene var rystende for deler av partiet. Følelsen av at det lå an til en splittelse mellom deler av partiets ledelse og medlemmene ble stadig forsterket. Stemplinger av deler av sitt eget parti, nedlatende holdninger til enkelte grupper og misbruk av homofile for å styrke KrFs image bidrar til partiets dramatiske fall på meningsmålingene. I stedet for å være stolt over partiets standpunkter og velgermasse, går ledelsen til angrep på egne standpunkter og holdninger. Harald Stanghelle formulerer det glimrende i søndagens kommentar: - Kanskje finner vi noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som mørkemannsparti. (…) Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man ende med å devaluere seg selv som politisk alternativ.

Inger Lise Hansen vil fornye partiet ved å endre Israelspolitikken og bekjennelsesparagrafen, gi opp EU-motstanden, og ved å si ja til homofilt ekteskap. Vi støtter både en nyansert israelspolitikk og ser gode argumenter for å erstatte bekjennelsesparagrafen med en verdiparagraf. Men å si ja til felles ekteskapslov ville være et alvorlig inngrep i partiets grunnleggende holdning til familien og barns rettigheter. Her fremføres kun ett relevant argument om at alle må få anledning til å leve i forpliktende samliv. Med partnerskapsloven hadde homofile nøyaktig de samme rettigheter som heterofile, så her holder ikke hennes argumenter.

Det er også grunn til å spørre om alvoret i den situasjonen som er oppstått er sunket inn over selv helt sentrale KrF-personer når slike innspill kommer kort tid etter at reformen er innført. Reformen ble innført som en helhetlig politisk ideologi der barns rettigheter systematisk er ofret på voksnes premisser. Samtlige barn har fått nedgradert sine rettigheter, og loven ble innført under falskt flagg. Dette var ikke en rettighetsreform, men en reform som har satt begrepene familie, kjønn og foreldreskap i spill. Det er sørgelig at KrF ikke samler seg om motstanden.

Vi mener at KrFs imageproblem ikke er partiets program, men deler av partiledelsens holdninger til egen politikk og egne velgere. Vi håper at debatten som nå må komme baseres på meningsutvekslinger med reelle argumenter, og at Hansen og andre samler en bred kristendemokratisk koalisjon som er bygd på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Med til dette hører barnas rettigheter og forvaltningen av ekteskapet som en årtusenlang ordning for forholdet mellom mann og kvinne. At Inger Lise Hansen og Kjell Ingolf Ropstad svarte klart ja på motstanden mot ekteskapsloven før valget, og allerede nå har oppgitt standpunktet gjør det forståelig at velgerne føler seg lurt.

Morten Dahle Andersen

Jan Halvor Harsem

Gå til innlegget

Trenger vi Dagbladet?

Publisert over 9 år siden

Denne uken ble det klart at sjefsredaktør Anne Aasheim sier opp i Dagbladet sammen med kulturjournalist Peter Raaum. Den tidligere kulturradikale avisen er i fritt fall, og det er naturlig å spørre om avisens eksistensberettigelse.

Dagbladet har slitt med opplag i flere år, og Aasheim har ikke klart å snu denne trenden. Avisen har vært gjennom flere slankeprosesser, og i Desember ble det klart at 47 nye stillinger trolig må fjernes. Aasheim selv skylder på endringer i mediebrukernes vaner. Avismediet har klare rivaler i nettmediene, og analytikere er enige om at avismarkedet vil være svært endret i løpet av få år. Spesielt bekymrer det at unge mediebrukere svikter papirmediet og leser nyheter og reportasjer på nett: - Mens 84 prosent blant 16-24-åringene leste avis en gjennomsnittsdag i 1991, var andelen sunket til 56 prosent i 2005.

Identitet. Jeg tror at hovedårsaken til at Dagbladet har blitt det første offeret for endrede medievaner skyldes Dagbladets identitetsproblemer. Skal avisen være en kulturradikal avis som i avisens glansdager? Skal avisen være en ideologibærer på sosialistisk / feministisk side? Skal avisen være en allmennformidler? Kulturavis? Debattavis? Hva med de sakene folk flest er opptatt av; kjendisstoff, sport og kriminalsaker?

Kort sagt er avisen kommet i klem mellom rollen som tabloid dagsavis med bred appell, og rollen som meningsbærende kulturradikal avis som er talerør for den ideologisk bevisste leser. Dagbladet startet som en Venstre-avis i 1869, og da var hovedkonkurrenten Aftenposten som ble startet ni år tidligere. Avisen kuttet formelt båndene til Venstre i 1977. Etter dette har den kulturradikale profilen gradvis blitt erstattet av et stadig mer avslepet verdiprofil. Avisen har beveget seg mot venstre (som samtlige aviser i den norske papirflora), den har blitt mer tabloid, den har hatt tydelige feministisk-ideologiske trekk, og den har møtt betydelig mediekritikk for sin håndtering av flere saker.

Kampanjejournalistikk. I 2002 høstet Dagbladet betydelig kritikk for sin håndtering av Tore Tønne-saken. Norsk Presseforbunds granskningskommisjon mente at dekningen var "overdimensjonert, personfokusert og delvis preget av manglende presisjon og nøyaktighet." Dagbladet stod i frontlinjen da Dagfinn Høybråten ble offentlig uthengt for sitt syn på homofili da han tiltrådte som partileder i 2004. Avisen sjokkerte meg og mange når den på forsiden beskyldte biskop Ole Christian Kvarme for å gi grunnlag for hatvold mot homofile.

Overflødig og uetisk. Slik Dagbladet fremstår idag ville vi etter min mening ikke miste noe verdifullt om den bukket under. Avisen er relativt uinteressant. Den er et speil av den elitistiske og politisk korrekte folkemeningen uten mot til å vise motstand i viktige moralske spørsmål. Avisen fremstår som en tabloid-avis som krampaktig forsøker å holde på et kulturradikalt image. Desverre er det ingenting radikalt med denne avisen; den er et speil av allmennmoralen.

Medietraveren Thor Bjarne Bore mener, ifølge Klassekampen, at Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen sammen kunne bli en spennende dagsavis og et talerør på venstresiden. Det er spennene ansatser! En slik fusjon ville kunne være fremtidsrettet og gi den reflekterte leser en meningsbærende avis som utfordrer tanken.

Dagens produkt er overflødig og uetisk. Lillebror-syndromet har gitt avisen behov for å vise muskler når den ikke trenger å gjøre det. Kampanjejournalistikken er ikke modig, men en kapitalistisk salgsmaskin. Den klare støtten til fortsatt å prioritere morens rettigheter fremfor fosterets og barns manglende rett til å vokse opp med far er inhumant.

Gå til innlegget

Aviser, logikk og kristen tro

Publisert nesten 10 år siden

Norge har to kristne dagsaviser som ikke ligner så veldig mye på hverandre. Faktisk er de påfallende forskjellige. Vårt Land ble stiftet blant annet av forfatteren Ronald Fangen som ble beskyldt for å være alt for kulturåpen. DagenMagazinet har hele tiden vært en sterkere røst mot sekularisering og avkristning. Idag er skillene sterkere enn på lenge. Det skyldes ikke primært teologisk uenighet. Det skilles primært ulik kultur. Der DagenMagazinet oppfatter seg selv som et vern mot sekulariseringen, ser Vårt Land på seg selv som en positiv kristen røst inn i samfunnet.

I februar røk jeg på en diskusjon med samfunnsredaktør Johannes Kleppe i DagenMagazinet. Det var på Fjellhaugseminaret. Kleppe mente at kristne folk burde selge campingvognene sine, gå oftere på møter, kun lese kristen litteratur og bygge flere kristne skoler. I debatter burde kristne snakke kun til kristne med bibelske argumenter slik at kristenfolket ble frimodige. Da tente unge Andersen på flere enn en plugg. Han brukte sitt eget innlegg til å argumentere mot dåpsopplæring via mediene. Vi bør tilstrebe en allmenn argumentasjon i offentligheten, og et sekulært samfunn er det beste for tros- og ytringsfriheten.

I høst røk jeg på en ny smell med DagenMagazinet. Etter en debatt i NRK1 mellom DM-redaktør Vebjørn Selbekk og bymisjonsprest Kari Veiteberg skrev jeg i Vårt Land:

“Vebjørn Selbekk treffer bare halvveis når han beskylder Veiteberg for å ønske å gjøre Gud kjønnsnøytral – som om noen gang den treenige Gud var noe annet. Grøften, der Gud blir mann, er så farlig nær. Jesus, Sønnen, var mann, men i sitt oppstandelseslegeme så sprengte selv Sønnen våre tenkelige kategorier for hva mennesket er. Det er opplagt en fare for at liturgien settes i spill av politisk motiverte teologer, men spørsmålet må forstås mer grunnleggende enn en kamp for å beholde kjønnsforankringen i guddommen.”

Odd Sverre Hove kliner til med følgende leder i DM:

“Teolog og markedskonsulent Morten Dahle Andersen advarer i et innlegg i VL 13.11.09 mot å oppfatte Gud som noe annet enn kjønnsnøytral. Den treenige Gud er i Bibelen åpenbart som Faderen, Sønnen og Ånden i poengtert hannkjønn. Men Dahle Andersen hevder at dette likevel ikke er uttrykk for «en kjønnet forståelse» av hvem Gud er. Ergo mener han å måtte slutte (i strid med logikkens forbud mot slutninger ut fra negative premisser) at Gud av vesen egentlig er kjønnsnøytral, dvs intetkjønn. Det er en ugyldig slutning og et ugyldig premiss.”

Videre blir jeg blant annet beskyldt for å bedrive intetskjønnsteologi. Dette er jo det reneste vrøvl. Jeg har aldri ment at Gud er intetskjønn. Jeg har derimot ønsket å fremholde det ortodokse synspunkt hvorav Gud ikke kan bindes til våre kjønnlige kategorier. Kjønn er en del av skapelsen. Jeg mener derimot at vi er bundet til de bibelske metaforene. Gud har følgelig både feminine og maskuline egenskaper, men åpenbares som Faderen, Sønnen og Ånden. Odd Sverre Hoves artikler har en tendens til å munne ut i nitidige diskurser om logikk som i verste fall blir slik:

“Slagordet «Catch the Fire» er språklig sett en liten setning på engelsk. Ser vi på slagordet helt uavhengig av dets kirkelige kontekst, faller det lett i øynene at det kan ha et knippe innbyrdes ulike betydninger. Men alle setninger som kan ha et knippe innbyrdes ulike betydninger, er per definisjon depresiserte. Og dermed automatisk flertydige. I kristen tanke er flertydighet et annet ord for uklarhet. Derfor roper dette slagordet på læremessig presisering, når det er aktuelt å bruke det i kristen kontekst.”

Det er på tide at DM-redaktøren får hodet opp fra lærebøkene i logikk og møter virkeligheten slik vi erfarer den i dag. Logikk er ikke alt. Det er noe som heter språklige virkemidler. Det er noe som heter retorikk. Dessuten er jeg overbevist om at vi trenger kristne ledere (noe en kristen avisredaktør må sies å være) som tør å gjøre mer enn å krype ned i skyttergravene. Vi trenger redaktører og ledere som våger å stille de store spørsmålene og på den måten virkelig utruste mennesker til å være kristne med frimodighet. Ikke fordi de kan logikken, men åpner opp for menneskers spørsmål – der de er.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1941 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1679 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1646 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1604 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1484 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 965 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere