Morten Dahle Stærk

Alder: 39
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Åpen folkekirke undergraver kirkedemokratiet

Publisert rundt 5 år siden

Vi vil oppfordre Åpen folkekirke til å påvirke Den norske kirke gjennom de demokratiske kanalene. Det de gjør nå, er i realiteten det motsatte.

Kort tid etter at det ble kjent at Kirkerådet i Den norske kirke hadde utnevnt Olav Øygard til biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, sendte lobbygruppen Åpen folkekirke ut en pressemelding der de kritiserte utnevnelsen. I pressemeldingen etterlyser Åpen folkekirke en kirkelig ledelse som kan ta et helhetlig ansvar for utnevnelsen av nye kirkelige ledere. Det nevnes to konkrete kriterier: Kjønnsbalansen som har blitt dårligere etter kirkemøtet fikk utnevnelsesmyndighet og spørsmålet om likekjønnet samliv.

At det finnes grupper som jobber for likestilling i Den norske kirke, er helt legitimt. I en kirke som utad oppleves som mangfoldig i sitt syn på kjønn og samlivsformer, må det nødvendigvis være pressgrupper som ønsker å påvirke resultatet. Åpen folkekirke har et uttalt mål om å implementere reformen Felles ekteskapslov i den norske kirke, og det er de i sin fulle rett til. Det som er påfallende i Åpen folkekirkes retorikk er de gjentatte forsøkene på å undergrave kirkens demokrati.

Etter at Kirkemøtet ble opprettet ved lov i 1985, har norske kirkeledere lovprist dette demokratiske organet som kirkens generalforsamling. Nettopp fordi Kirkemøtet er Den norske kirkes høyeste demokratiske organ, var det knyttet stor spenning til hvordan kirken skulle forholde seg til den nye ekteskapsloven, og de tilhørende endringene som fratar barn grunnleggende menneskerettigheter.

I etterkant av kirkemøtet foregikk det som virket som en velregissert kampanje for å svekke kirkemøtets vedtak. Det ble argumentert for at kirkemøtet ikke fikk flertall for noe vedtak – heller ikke for stadfestelse av ekteskap mellom mann og kvinne. Flere av initiativtakerne til Åpen Folkekirke fremmet disse synspunktene, og kort tid etterpå ble organisasjonen dannet.

Partipolitikere truet etter kirkemøtet med å endre den delen av ekteskapsloven som binder kirkens vigselspraksis til vedtak i Kirkemøtet. Til og med enkelte av biskopene bidro til forvirringen om hva som egentlig ble bestemt i kirkemøtet, og Laila Riksaasen Dahl anklaget kirkemøtet for å «ha avstått fra å gjøre bruk av sin liturgimyndighet i denne omgang.» Alle festtalene om kirkedemokrati og appellene til styringsivrige politikere om at ”kirken selv” skal bestemme, er blitt verdiløse.

Åpen folkekirke er den kirkelige organisasjonen som nå sterkest fremmer en slik kritikk mot kirkens demokratiske organer. I pressemeldingen fra forrige uke skriver de: «Knappe flertallsavgjørelser som gang etter gang går i en bestemt retning, er åpenbart ikke heldig for det kirkelige felleskapet.» I Dagsnytt atten på torsdag ble det hevdet at Kirkerådet nå best kan betegnes som et «flertallstyranni». Det er en grov påstand.

Åpen folkekirke kritiserer nå det kirkelige demokratiet for ikke å være gode nok til å fremme likestilling i kirken. Enda mer pussig er det at Kirkerådet beskyldes for ikke å utnevne biskoper som deler aksjonsgruppens syn. Som kjent er det Kirkemøtet som er kirkens generalforsamling, og det må da være helt legitimt at Kirkerådet utnevner biskoper ut fra den plattform Kirkemøtet har gitt sitt mandat.

Sturla Stålsett hevdet i en kronikk på NRK Ytring ved opprettelsen at Åpen folkekirke «har tatt initiativ for på demokratisk vis å få igjennom en vigselsliturgi, slik at Den norske kirke kan åpne opp for vigsel av likekjønnede par.» Åpen folkekirkes kritikk mot de åpent valgte organer i Den norske kirke bidrar til å undergrave kirkens demokrati. Vi vil oppfordre Åpen folkekirke til å påvirke Den norske kirke gjennom de demokratiske kanalene. Det de gjør nå, er i realiteten det motsatte.

Morten Dahle Stærk
Jan Halvor Harsem

Leder og nestleder, 
Verdialliansen

Gå til innlegget

Kirkemøtet kan ikke behandle vigselsliturgi som et isolert og avgrenset tema, uten erkjennelse av den politiske, juridiske og samfunnsmessige relevans kirkens vigselsordning har, særlig for barns rettigheter, men også for samfunnets kjønnsforståelse.

Kirkemøtet 2014 skal ta stilling til om Reformen Felles ekteskapslov skal legges til grunn for Den norske kirkes liturgier. Det er en misforståelse at kirken kan legge til rette for vigsel av homofile uten å legge til grunn resten av den omfattende endring i synet på ekteskap, foreldreskap og kjønn som nå er lovfestet i Norge.

Her følger noen viktige momenter som har relevans for diskusjonen til dagens kirkemøte:

Felles ekteskapslov ble vedtatt av Stortinget i juni 2008, og trådte i kraft fra 1. januar 2009. Reformen ble gitt navnet ”felles ekteskapslov”, noe som avgrenset offentlighetens forståelse av reformen til at det kun handlet om endringer i ekteskapsloven. En rekke lover ble imidlertid endret i en koordinert reform:

·       EKTESKAPSLOVEN ble endret til å omfatte par av samme kjønn

·       ADOPSJONSLOVEN åpnet for homofil adopsjon

·       BIOTEKNOLOGILOVEN åpnet for assistert befruktning til lesbiske

·       BARNELOVEN ga ikke-biologisk mor i det lesbiske paret juridisk foreldrestatus som medmor

·       PARTNERSKAPSLOVEN ble opphevet

BARNEKONVENSJONEN • RETT TIL MOR OG FAR 

Vi viser til Barnekonvensjonen artikkel 7.1

Barnet skal (…) ha rett til (…) å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

Konvensjonen uttrykker ikke eksplisitt at foreldrebegrepet som utgangspunkt er biologiske foreldre, men dette er grundig dokumentert i forarbeider og bakgrunnsdokumentasjon for barnekonvensjonen. 

MEDMOR • ASSISTERT BEFRUKTNING TIL LESBISKE

En kjernesetning for reformen felles ekteskapslov er den nye barnelovens § 4A:

Eit barn kan ikkje har både ein far og ei medmor.

Et barn som er unnfanget ved assistert befruktning og sæddonasjon, vil ha den ene kvinnen i det lesbiske paret som biologisk mor. Den andre kvinnen, som har samtykket til assistert befruktning, blir medmor. 

I debatten om eggdonasjon og surrogati hevdes det at retten til sæddonasjon og assistert befruktning for lesbiske, herunder medmorordningen, må gi tilsvarende rett til eggdonasjon og eventuelt også surrogati.

SURROGATI • MIDLERTIDIG LOV

Stortinget vedtok i februar 2013 en midlertid lov om surrogati, som trådte i kraft 8. mars 2013. Loven oppheves 31. desember 2015. Loven gir juridisk foreldreskap til han eller hun som har hatt ønske om å oppfostre barnet sammen med barnets far, og har inngått avtale med surrogatmor i utlandet.

Med den midlertidige forskriften og den midlertidige loven, ble det etablert en juridisk konstruksjon som i praksis legaliserer surrogati i Norge, med det ene forbehold at surrogatiavtalen er inngått gjennomført utenfor Norge. Konstruksjonen etablerer juridisk foreldreskap uten krav om biologisk foreldreskap. 

BISPEMØTETS SAMLIVSETISKE UTVALG

Flertallet i Bispemøtets samlivsetiske utvalg anbefaler at kirken vedtar liturgi for likekjønnet ekteskap.

I pressekonferansen i 2013 ved fremleggelsen av utvalgets rapport, ble det presisert at utvalget hadde avgrenset sin utredning mot forhold som berører barns situasjon. Dette fremgår også av utredningen:

… Vi har heller ikke ønsket å gå særlig inn i spørsmål knyttet til barneloven og bioteknologiloven, altså adopsjon, eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati.

Det er vårt inntrykk at den kirkelige argumentasjonen for liturgi for likekjønnet ekteskap, ikke ønsker å bli assosiert med de konsekvenser dette vil ha for barnets rettigheter.

Det politiske flertallet har vist en mer ærlig erkjennelse av den åpenbare forbindelsen mellom å likestille ekteskap mellom mann og kvinne og ekteskap mellom to personer av samme kjønn – og de endrede forutsetningene som dette dermed skaper for forståelse av hvem som er et barns foreldre.

Det utløste sterke motreaksjoner fra deltagere i det samlivsetiske utvalget å bli anmodet om refleksjon om konsekvensen deres anbefalinger ville ha for barns rettigheter. Vi mener at Kirkemøtet ikke er troverdig dersom ikke disse konsekvensene erkjennes og inngår i debatten som skal gjennomføres.

POLITISK ALLIANSE

Omfattende endringer av familieforståelsen er etter vår vurdering en tung og politisk og ideologisk trend i vestlige samfunn og kultur. Endringene fremmes politisk i en uvanlig allianse mellom den politiske høyresiden og venstresiden.

Trenden passer høyresidens liberale argumentasjon om individets rettigheter og frihet, og tilrettelegging for kommersielle aktører som utvikler nye markeder. Næringslivets positive holdning til felles ekteskapslov, kom – og kommer - til uttrykk i høringsuttalelser, mediautspill, markedsføring og reklame.

Etter vår vurdering er felles ekteskapslov, og videre deregulering av foreldreforståelsen, en klassisk liberalistisk dereguleringsreform, slik vi har sett på mange samfunnsområder de siste tiårene.

Venstresidens pådriverfunksjon for reformene har antakelig vært begrunnet i profileringen av tiltak mot diskriminering. Deler av venstresiden har antakelig vært kritiske til kjernefamilien som en borgerlig og konserverende institusjon, som fortjener kritikk og utfordring i et feministisk likestillingsperspektiv.

Vårt håp er at Kirken makter å se perspektiver og nyanser som ikke har inngått i verken høyresidens eller venstresidens refleksjoner når reformene er vedtatt i Norge og store deler av den vestlige verden.

KONKLUSJON

  1. Kirkemøtet kan ikke omdefinere ekteskapet i et lukket rom, uten referanse til, erkjennelse av eller identifisering av eksterne ideologiske, kommersielle og politiske drivkrefter.
     
  2.  Kirkemøtet kan ikke behandle vigselsliturgi som et isolert og avgrenset tema, uten erkjennelse av den politiske, juridiske og samfunnsmessige relevans kirkens vigselsordning har, særlig for barns rettigheter, men også for samfunnets kjønnsforståelse og generelle verdigrunnlag

NORDISK NETTVERK FOR EKTESKAPET

Jan Harsem
Morten Dahle Stærk

 

Gå til innlegget

Biskopenes helomvending

Publisert rundt 6 år siden

Et enstemmig bispeutvalg uttalte så sent som i 1997 at å sidestille heterofilt samliv med homofilt samliv må betraktes som kirkesplittende vranglære. Hvordan kan så flertallet i bispekollegiet 16 år senere gå inn for kirkelig vigsel av homofile?

Konklusjonen til åtte av ti biskoper om å åpne for kirkelig velsignelse av homofile vekker lite begeistring, og det med god grunn. På rekordtid har biskopene snudd fra å se på saken som vranglære til å ønske en harmonisering til statens nye felles ekteskapslov. Det er tankevekkende at både Øivind Benestad og Gard Realf Nielsen er sterkt kritisk til konklusjonen biskopene har landet på. 

Selv deler jeg fullt ut Benestads synspunkt på saken: Blir dette vedtatt i Kirkemøtet, vil det bare dreie seg om tid før det åpnes for full kirkelig vigsel av homofile. Dette vil i så fall både være et brudd med klassisk kristen lære og kirkens enhet. At flertallsbiskopene argumenterer med at dette vil skape liturgisk orden er ikke betryggende. I luthersk teologi er kirken definert som det sted der Ordet forkynnes rent og nådemidlene forvaltes rett. Liturgisk orden sier derfor lite om hva som konstituerer et godt kristent fellesskap. 

Hva er så argumentene for? I Vårt Lands svært godt lederartikkel idag etterlyses det argumentasjon fra biskopene. Et brudd med den kirkelige tradisjonen og en helomvending fra tidligere innstillinger fordrer gode argumenter. For de mange som har sittet på gjerdet og ventet, er det lite substansielt å hente fra biskopene. Her henvises det til menneskers erfaring og at de «anerkjenne at staten gir likekjønnede par rettigheter til vern om sitt samliv». I samlivsutredningen var det tilsvarende få teologiske argumenter for den nye linjen. 

Jeg vil nevne tre gode argumenter for at Kirkemøtet i Den norske kirke bør stemme med de modige mindretallsbiskopene: 

  1. «Å definere likekjønnede samliv som ekteskap vil innebære et radikalt brudd med det som alltid har vært kirkens lære, og vi kan ikke se at det finnes teologisk grunnlag for å foreta et slikt brudd», skriver Nordhaug, Kvarme, Midttømme og Reinertsen som begrunnelse for sitt syn. Kirken har ikke noe mandat til å bryte med skaperordningen og Bibelens lære om ekteskapet. Hvis kirken skal komme til nye standpunkter i spørsmål om lære og liv, må vi kunne forvente at det gis en tilstrekkelig god teologisk begrunnelse. Det er ikke gjort i denne saken. Snarere sies det eksplisitt at dette er en tilpasning til samfunnets nye syn på saken. I en utredning som jeg selv var sekretær for, "Samlivsetikk og kristen tro", sammenfattet vi den bibelske definisjonen av ekteskap slik: "Etter kristen forståelse etableres ekteskapet gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom mann og kvinne". Det er ikke gitt gode argumenter for at vi skal fravike dette. 
     
  2. Biskopene argumenterer med at kirken bør «anerkjenne at staten gir likekjønnede par rettigheter til vern om sitt samliv». At det kun var to biskoper som gikk inn for Felles ekteskapslov i 2008 setter denne saken i et spesielt lys. På seks år har det skjedd et skifte som det ellers bare er politikere som kommer seg unna med. Nå støtter tydeligvis 8 av 10 biskoper høringsuttalelsen til Teologisk fakultet før den nye loven ble vedtatt. Der ble det slått fast at kirken må forholde seg til statens syn på ekteskapet og ikke motsatt. Altså en motsatt toregimentforståelse. Staten er nå normgiver, og kirken adopterer statens nye forståelse av kjønn, familie og foreldreskap. At kirken får med seg statens brudd med barnas rettigheter på kjøpet, virker ikke å vekke noen anfektelse.
     
  3. Mekane Yesus kirken brøt samarbeidet med Svenska kyrkan etter at den åpnet for kirkelig inngåelse av ekteskap for få år siden. En åpning for homofile vigsler i Den norske kirke vil sette samarbeidet med både norske og utenlanske kirker på en stor prøve. Og årsaken er at Den norske kirke bryter med Bibelens syn på ekteskapet. 

Så  er vi tilbake til grunnspørsmålet: Hvordan kan denne store vendingen skje på så kort tid? Det er vanskelig å se at det er noen annen grunn til dette enn det store presset fra storsamfunnet. Helge Simonnes skriver godt om dette i dagens Vårt Land. Det er alvorlig at de som er valgt som kirkens ledere ikke kan anføre gode teologiske argumenter for et radikalt skifte i et så vesentlig spørsmål som familieetikk. Kirkens enhet blir definert som behovet for å holde kirken samlet gjennom liturgisk ryddighet. Mens kirkens enhet i kristen forståelse er enheten i troen og etterfølgelsen av Jesus Kristus. 

La oss håpe at kirkens lekfolk i Kirkemøtet viser vei der biskopene skaper splittelse.  

Gå til innlegget

Utredningen fra Bispemøtets samlivsutvalg har så store mangler at den ikke danner godt utgangspunkt for debatt.

Utgangspunktet for kristen etikk er det dobbelte kjærlighetsbud. Det innebærer at den er styrt av en overordnet visjon om medmenneskets ukrenkelighet og uendelige verdi forankret i en tro på Gud som giver av alle livets gaver. Den nytestamentlige ekteskapsetikk konkretiserer dette til et krav om ubrytelig kjærlighet til og respekt for ens ektefelle. Samtidig oppvurderes både enslige og gifte kvinner i forhold til samtidens patriarkalske samfunn. 

Dette ideal ligger også til grunn for den kristne ekteskapsetikk som alle kristne kirker er sammen om, selv om de ellers kan ha noe ulike vurderinger knyttet til spørsmål som angår skilsmisse og gjengifte.

Etter kristen forståelse etableres ekteskapet gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom mann og kvinne. I realiteten er det denne felleskristne ekteskapsforståelse utredningen «Sammen» fra Bispemøtets samlivsutvalg foreslår å gå bort fra. Det gjør en ved å stille det krav til kristen etikk at den også skal være forankret «i allmenn livserfaring». Dette kravet er i seg selv ikke nødvendigvis galt, men når den opptrer i en kontekst hvor samtidens livstolkning ukritisk får legge premisser for forståelsen, fører det galt av sted. 

Misvisende. For det første gir utvalget en meget misvisende tolkning av luthersk ekteskapsetikk. Det forstår begrepet «verdslig ordning» ut fra moderne sekularisme og ikke ut fra den lutherske skapelsesteologi, slik den må forstås for eksempel ut fra Luthers fortolkning av første trosartikkel. For Luther er det nettopp den gudgitte forankring av den verdslige virkelighet som er poenget, og som gir de nytestamentlige bud og formaninger deres betydning.

For det andre foretar utvalget en helt uhistorisk og ubegrunnet sammenkobling av ekteskapets offentlighetskarakter med dets innstiftelse i samsvar med statlig ekteskapsjus. Det er en sammenkobling som er sekundær og ikke konstituerende for kristen ekteskapsforståelse. Historisk har ekteskapets offentlighet vært ivaretatt ved at det var en avtale mellom familier, eller ved at det ble inngått i kirken. 

I de lutherske statskirker ble registreringen overlatt til de statlige myndigheter, uten at ekteskapet av den grunn ble forstått som verdslig i betydningen sekulært. Uavhengig av om den offentlige registrering av ekteskapet foregår samtidig med eller adskilt fra den kirkelige vigsel, er det brudeparets frivillige, offentlige og gjensidige løfte om troskap til døden som innstifter ekteskapet.

Dekker over. For det tredje makter ikke utvalget å ta inn over seg forskjellen mellom den kristne ekteskapsforståelse og den som ligger til grunn for vår nåværende ekteskapslov, som ikke forutsetter noe løfte om livslang troskap. Dette er et problem utvalget er klar over og prøver å dekke over ved omtrentligheter (s. 64), uten at det kan rokke ved det faktum at ekteskapet etter norsk lovgivning og det borgerlige ekteskapsløfte er et forhold som kun består så lenge partene er interessert i at det skal bestå. 

Forpliktelsen til livslang troskap er der nærværende bare som romantisk drøm. Det gjør at tanken om en borgerlig ekteskapsinngåelse som etterfølges av en kirkelig velsignelse må kunnes sies å være noe av det nærmeste vi i dagens kirkerett kommer det fullstendig selvmotsigende. Dette problemet reises ikke en gang av utvalget.

Borte. For det fjerde mangler utvalget ethvert tilløp til analyse av de ideologiske forutsetninger for den homofile frigjøringsbevegelse og dens implikasjoner for forståelsen av forholdet mellom barn og foreldre. Da homofile samlevendes rett til vigslede kirkelige stillinger i 2007 ble innført som et likeberettiget standpunkt ved siden av at de ikke hadde rett til slike stillinger, var det massiv kirkelig motstand mot det likekjønnede ekteskap.

Den gangen så en forholdsvis klart at det å skjære over den naturlige forbindelse mellom ekteskap og fruktbarhet ved å gjøre ekteskapet kjønnsløst, faktisk er noe helt annet enn å diskutere hvordan en på en god måte kan integrere mennesker med ulik seksuell orientering i kirke- og menighetsliv. I argumentasjonen fra utredningens flertall er denne forståelsen nå borte. 

At en samtidig forsøker å fastholde en avvisning av homofiles rett til adopsjon og assistert befruktning, og i den forbindelse faktisk ønsker en omkamp om endringen i ekteskapsloven fra 2009 (s. 74), kan i denne sammenheng knapt forstås som annet enn uttrykk for manglende realitetsorientering. 

Store mangler. Det finnes positive tilløp i utredningen. Blant annet argumenterer utvalgets flertall bedre når det gjelder samboerskap og dets mindretall bedre når det gjelder likekjønnet vigsel enn de innledende kapitler lar oss forvente. Men som helhet har utredningen så store mangler at den etter vårt syn ikke danner et godt utgangspunkt for den debatt om disse spørsmålene som nå kommer.

SKREVET SAMMEN MED KNUT ALFSVÅG. FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 02.04.2013

Gå til innlegget

Sammen om svært lite

Publisert nesten 7 år siden

Når utvalget i de avsluttende kapitlene kommer til drøftelsen av de konkrete spørsmål knyttet til samboerskap og homofili, framstår det derfor som nokså tilfeldig hvordan den ene eller den andre del av utvalget konkluderer.

Etter flere års arbeid har vi nå fått utredningen «Sammen» fra kirkens samlivsetiske utvalg ferdig. Mange har imøtesett den med spenning. Selv ledet vi et utvalg som la fram en innstilling om de samme problemstillingene for et drøyt år siden, en innstilling som nå kan leses på lundeforlag.no, og hadde derfor forventninger om at denne utredningen, selv om den ikke ville si det samme som vår, i hvert fall ville kunne føre debatten videre.

Våre forventninger er imidlertid blitt gjort til skamme. Utredningen er på mange viktige punkter svært kortfattet, og mange problemstillinger behandles svært overfladisk, eller ikke det hele tatt. Redegjørelsen for ekteskapsetikkens historie og de ulike kirkens forståelse er svært summarisk, og presentasjonen av vår tids samlivspraksis er begrenset til statistikk.

Utvalget går i noen grad inn på de aktuelle bibeltekstene, men drøfter i liten grad prinsipielle spørsmål knyttet til Bibelens betydning for kristen etikk, som uten nærmere diskusjon forstås som noe som må bekreftes av “allmennmenneskelig livserfaring”. I de tilfelle hvor en møter synspunkter i de bibelske tekstene som ikke passer inne i denne modellen, må det de sier “prøves på om det er gagnlig og godt” for dagens mennesker.

Tekstenes annerledeshethet kommer da aldri til orde som annet enn et problem, og spørsmålet om hvorfor Bibelens sentrale forfattere tenker på måter vi opplever som fremmedartede, stilles aldri. De grunnleggende grep utvalget benytter seg av for å nå sine konklusjoner, framstår derfor etter vår oppfatning som svært svakt begrunnet.

Når utvalget i de avsluttende kapitlene kommer til drøftelsen av de konkrete spørsmål knyttet til samboerskap og homofili, framstår det derfor som nokså tilfeldig hvordan den ene eller den andre del av utvalget konkluderer. Innstillingen framstår her som en summarisk gjengivelse av argumenter og standpunkt som er velkjente for alle som har fulgt debatten noen år, og det er vanskelig å se at utvalget tilfører noe av vesentlig interesse.

Den som hadde sett for seg at denne utredningen skulle legge grunnlaget for en grundig samtale om forholdet mellom kristen samlivsetikk og samtidens, og om hvordan kirken skal håndtere dette forholdet, vil derfor bli skuffet. Det er nærliggende å stille spørsmålet om hva som er grunnen til at utvalget har brukt så lang tid på en å komme fram til en tekst som er så elementær og repeterende i forhold til de siste års debatt. Kan det være at en binder seg så sterkt til samtidens forutsetninger at en ikke makter å skape den kritiske avstand som skal til for at debatten skal bli spennende og engasjerende?

Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi, Misjonshøgskolen
Morten Dahle Stærk, teolog og samfunnsdebattant

Innlegget stod på trykk i Vårt Land 14. februar. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere