Morten Dahle Stærk

Alder: 39
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Likekjønnet ekteskap er et brudd med naturretts-tradisjonen, skaperordningen og mange av de andre ­kildene som KrF henter sine verdier og sin politikk fra.

Takk til Andreas Skulstad for svar i Vårt Land 21. juli, og for at han har reist en viktig debatt om tro og politikk. Han har nyttige presiseringer som jeg i hovedsak slutter meg til. Teologisk forstått er både kirke og stat forpliktet på Guds gode skapervilje, og denne­ er uttrykt på litt ulike måter i ulike tradisjoner – som den naturlige lov, skaperordningen eller naturretten. KrF anerkjenner denne forståelsen av toregimentlæren ved å slå fast at prinsippene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er «hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter».

Jeg mener fremdeles Skulstad tar feil på to punkter: 1) Han synes å holde fast ved at det ikke finnes allmenne, fornuftige argu­menter mot ekteskapsloven og 2) Han mener at diskusjonen om barnas rettigheter kan separeres fra diskusjonen om ekteskapsloven. Den som kanskje klarest uttrykte en ikke-religiøs kritikk av ekteskapsloven, og som neppe kan kritiseres for å blande regimentene, er Høyre-politiker og tidligere lagtingspresident Inge Lønning. Han spissformulerte sin kritikk slik: Stortinget har vedtatt «at noe som er forskjellig, ikke er forskjellig og at en minoritet ikke er en minoritet».

I den avsluttende lagtingsdebatten om ­reformen Felles ekteskapslov ­argumenterte han for at partnerskapsloven tok høyde for at noe er likt og har «krav på nøyaktig det samme vern fra samfunnets side». Samtidig er det noe som er grunnleggende ulikt og som ikke kan oppheves av noe parlament. Denne ulikheten hører sammen med at paret ikke kan få barn sammen. Lønning argumenterer videre med at loven er inkonsistent så lenge den setter en strek over alt politisk arbeid med å anerkjenne betydningen av kjønnenes forskjellighet og komplementaritet.

Videre kan man for eksempel argumentere med at akkurat den samme (diskriminerings-)retorikken kan anvendes for kravet om aksept for polygame­ forhold. Ideologisk kan man ­angripe ­loven både som en sosialistisk konstruksjon (for å skape mennesket i statens bilde), som en markedsøkonomisk tilpasning (barnemarkedet) og fra et ­radikalt homopolitisk synspunkt (som en videreføring av etablerte maktstrukturer).

Skulstads forsøk på å separere ekteskapsloven fra barneperspektivet er rett og slett ikke troverdig. Var det én ting både tilhengere og motstandere av ekteskapsloven forstod i 2008, så var det at ekteskap og foreldreskap henger sammen. Lovene ble fremmet i en reform og hører uløselig sammen.

Kort sagt er ekteskapet mellom mann og kvinne (den universelle ekteskapsforståelsen) en fornuftig ordning som er enkel å avgrense ettersom det er den eneste ordningen der to mennesker kan få barn sammen. Likekjønnet ekteskap er et brudd med naturretts-tradisjonen, skaperordningen og mange av de andre kildene som KrF henter sine verdier og sin politikk fra. Hvis man skal bruke­ toregimentlæren, må man nødvendigvis konkludere med at ekteskapsloven bryter med dette verdigrunnlaget. Det påligger de som ønsker å endre ekteskapsforståelsen å argumentere for hvorfor KrF skal gjøre et slikt brudd.

Gå til innlegget

Misbruk av toregimentlæren

Publisert over 3 år siden

Jeg har i mange år vært skeptisk til hvordan deler av KrF(U) har misbrukt toregimentlæren forå endre politiske standpunkter.

Medredaktør i nettsiden kristendemokratisk.no, Andreas Skulstad, argumenterer for at KrF bør akseptere ekteskapsloven av 2008 med henvisning til Luthers toregimentlære og aksepten av den liberale staten. Det er enkelt å være enig i at religion og politikk ikke uten videre skal blandes sammen og at det må tas informerte politiske beslutninger som har folkets beste som målsetning. Men når Skulstad ikke presenterer toregimentlæren riktig fører det også til en forenklet og feil konklusjon.

Skulstad oppsummerer Luthers toregimentlære på følgende måte: 1) Den åndelige og verdslige sfære er atskilt og styres etter ulike prinsipper og 2) Prinsippene for styringen av en stat baserer seg på fornuft. På denne måten går Skulstad i en helt vanlig felle som vi kristendemokrater ofte gjør når vi skal ta toregimentlæren til inntekt for vårt syn: Vi skaper et vanntett skille mellom de to regimentene.

Separering
Bakgrunnen for Luthers lære om de to regimentene eller sfærene er at Luthers egne erfaringer med konflikter med myndighetene. Han mente at biskopene tiltok seg for mye verdslig makt og forsømte sine egentlige oppgaver. På den andre siden ønsket den lokale fyrsten å avgjøre hva slags tro borgerne skulle ha og dermed slå ned på «det lutherske kjetteriet». Mot denne sammenblandingen fungerte læren om to regimenter som en opprydding: Kirkens makt var begrenset til forkynnelsen, mens statens makt var begrenset til utøvelse av den verdslige loven.

En absolutt separering av de to sfærene har fått mange utilsiktede virkninger. En slik forståelse har blitt brukt til alt fra å legitimere en absolutt underdanighet til foreldrene og å frita kirken fra kritikk. I verste fall har separeringen av disse sfærene er at den verdslige makten har blitt gitt fri legitimitet fordi kirken ikke har noe med den politiske delen av samfunnet å gjøre.

Krigen.
Det mest alvorlige utslaget av dette er organisasjonen «Deutche Christen»s legitimisering av Nazi-regimet. Nettopp i det kirkelige motstands-oppropet «Kirkens Grunn» ble det argumentert mot en slik forståelse av toregimentlæren: Så lenge staten ikke forholder seg til en overordnet (natur)rett og den individets grunnleggende rettigheter, har ikke statens myndighet legitimitet. I tiårene etter 2. verdens krig skilte teologene seg i to mellom de som mente at toregimentlæren hadde mistet sin relevans til de som ønsket en fornyelse etter erfaringene fra krigen.

Det er umulig å trenge inn i Luthers lære uten å forstå at begge sfærer er Guds områder. Man må dermed verken blande de sammen eller separere de helt, men skjelne mellom dem. Statens makthavere har dypest sett sin legitimitet som Guds arbeidere, selv om de ikke forstår eller anerkjenner det selv. Når de bryter med menneskets verdighet, er det kirkens plikt å si ifra. Når mange med meg mener at man primært skal bruke allmenne argumenter, så er det fordi vår kontekst er en flere-religiøs kontekst.

Bibelsk etikk.
Jeg er helt enig i at de spesifikke kalls- eller etterfølgelsesetikken ikke skal gjøres gjeldende i lovs form (for eksempel et forbud mot likekjønnede handlinger). Men det blir et kunstig skille når Skulstad påstår at vårt gode samfunn er et produkt av det verdslige regimentet og ikke er et produkt av at «vi har internalisert den bibelske moralen i lovverket». Humanisme, toleranse og rettferdighet er jo verdier som har sitt utspring ikke minst i en bibelsk etikk. Dette er tvert imot et eksempel på at det grunnleggende sett ligger en felles verdimessig plattform for begge områdene. Begge er forpliktet på Guds gode skapervilje.

Jeg har i mange år vært skeptisk til hvordan deler av KrF(U) har misbrukt toregimentlæren for å endre politiske standpunkter. Antakelig vil man finne atskillig mer potente argumenter andre steder om man ønsker det. Læren kan brukes som et vern mot maktmisbruk, som en legitimering av hver av sfærene og som en veiledning for den troende. Men toregimentlæren kan ikke – som Skriften selv – utlede direkte til standpunkter i vår samtid. Den må forstås på sine egne premisser og ut fra en lang idehistorisk fortolkningshistorie.

Ekteskap.
Hvis man bruker denne læren for å endre ekteskapsloven tar man ikke på alvor de grunnleggende problemstillingene som reises når staten endrer begreper som familie, ekteskap, foreldreskap og kjønn. Ekteskapsloven fungerer som et ideologisk nav i flere store reformer på dette feltet. Det er en grov forenkling av Skulstad å skrive at det kun er et fornuftig (gyldig) argument mot ekteskapsloven. Da har han ikke satt seg inn i argumentene på begge sider. Kristendemokratisk tekning er en glimrende plattform for å sikre menneskets verdighet; kampen for barnas rettigheter og for relasjonen mellom foreldrene og barnet er en naturlig del av denne. 

Morten Dahle Stærk
Teolog og KrF-medlem
Stod på trykk i Vårt Land 18.07 

Gå til innlegget

Tause kristne gir dårligere debatt

Publisert over 3 år siden

Uten reflekterte religiøse stemmer fundert i et livssyn, blir den offentlige ­samtalen antakelig mindre opplyst og debatten av dårligere kvalitet.

Morten Horn sitt innlegg (Vårt Land 12. mai) om kirkens rolle i den offentlige ­debatt er viktig. Han argumenterer mot et kirkelig engasjement mot ­aktiv dødshjelp fordi det ser ut til å være lite strategisk.

Han mener at kirkens bidrag i debatten om aktiv dødshjelp i Canada og California var kontraproduktivt. Årsaken er, ifølge­ ham, at kirken har mistet sin rolle som premissleverandør i et sekularisert samfunn. Videre er kirken i miskreditt på grunn av sitt syn på abort og homofili. Med kirken på laget blir altså en ellers god sak negativt belastet. Spørsmålet er om Horn har rett, og hvis ikke: På hvilke premisser kan et troverdig kristent engasjement se ut?

Nederlaget. Vi gjorde oss interessante erfaringer da vi jobbet som kristne lobbyister før vedtaket om felles ekteskapslov i 2008. Etter månedsvis med debatt, ­appeller, lobbymøter og opptog ble loven vedtatt. For oss var nederlaget et faktum. Vi hadde ikke lyktes med å bringe vårt hovedanliggende på banen: Den nye barneloven fratok alle barn som har en medmor, en far. Reformen la grunnlaget for en omfattende deregulering av ­familien og omdefinering av språk og begreper for kjønn, identitet, foreldreskap, ekteskap og reproduksjon. Plattformen ble lagt for nye reformer som har kommet og vil komme. Vi innså samtidig at noen enkeltpersoner sto ganske alene i det offentlige ordskiftet.

Få kirkeledere. Kirker og kristne organisasjoner viste riktignok sin motstand gjennom sine høringsuttalelser, men det var få kirkeledere i den offentlige debatten. Det kan være at de var oppmerksomme på den ­dynamikk som Horn påpeker, men trossamfunnene representerer jo tross alt en ikke ubetydelig medlemsmasse. I et opplyst ordskifte er det viktig at noen representerer disse.

Vi har også stilt oss spørsmålet om vårt engasjement hindret andre aktører fra å komme på banen. Ville andre aktører kommet på banen om aktører som oss selv ikke hadde ytret oss? Det er et hypotetisk, men interessant spørsmål.

Miste noe. Hvis vi ser fremover mot en eventuell debatt om aktiv dødshjelp, er vi likevel overbevist om at vi ville miste noe dersom den kristne stemmen uteble fra debatten. For det første mener vi at samfunnet trenger mennesker som oversetter holdninger og meninger fra ulike livssynstradisjoner. Selv Human-Etisk forbund trenger noen slike ­representanter i offentligheten selv om forbundet spiller på lag med en sekularisert kultur.

Uten reflekterte kristne og andre religiøse stemmer fundert i et livssyn, blir den offentlige samtalen antakelig mindre opplyst og kvaliteten dårligere.

Et annet bidrag er århundrer med teologisk tanketradisjon som i europeisk tradisjon ofte har spilt på lag med den kulturelle utviklingen.

I spørsmålet om aktiv dødshjelp kan det være interessant å reflektere over hvorfor respekten for livet har stått så sterkt i kristen-humanistisk tanketradisjon. På det beste har menneskeverdstanken kjennetegnet kristen praksis som gjennom det diakonale hjelpearbeidet under Svartedauden.

Hvordan vil i så fall det kristne engasjementet i en slik sak kunne fremstå som et konstruktivt bidrag? Antakelig vil argumentasjonen stå seg best om den i størst mulig grad bruker et allment språk. For lovgiver er jo spørsmålet hva som skaper et godt samfunn for alle. Ikke minst taper aktøren om den ikke har satt seg grundig inn i argumentene. Nettopp fordi man trolig stiller med dårligere kort på hånden, må man ha godt gjennomtenkte og forståelige resonnementer.

De svakes sak. Selve testspørsmålet for et slikt engasjement er om vi kjemper den svakes sak. Hvis ikke dette kommer frem, har vi tapt. I spørsmålet om felles ekteskapslov ble dette ­ekstra tydelig fordi barneperspektivet i liten grad ble debattert; da ble kristne debattanter identifisert med den diskriminerende. Det hjalp lite at selv ­regjeringens eget høringsnotat understreket at det ikke ville være diskriminerende å ikke vedta felles ­ekteskapslov.

I spørsmålet om aktiv dødshjelp vil man fort kunne bli fanget i en tilsvarende regi. Det er enkelt å se for seg hvem som er offer og hvem som er undertrykker. Ingen motbevegelse vil vinne en slik kamp dersom man ikke klarer å etablere seg som forsvarer av den svake og av menneske­verdet.

Et av de fremste argumentene mot aktiv dødshjelp er alvorlige syke menneskers frykt for å være en belastning for familien og fellesskapet. Da er det vår plikt å tale for den enkeltes iboende ­verdi – uavhengig av egenskaper som styrke og overskudd.

Problem. Det kan sees som et demokratisk problem om ikke religiøse trossamfunn og organisasjoner ytrer seg nettopp i et liberalt, sekulært samfunn. Det er kanskje ikke alltid strategisk, men når menneskeverdet er truet, har kirken og kristne enkeltpersoner plikt til å tale den svakes sak.

I noen saker kritiseres kirkelige representanter for å tale for konkret politisk. Kamp mot ­aktiv dødshjelp kan ikke utsettes for slik kritikk, for dette er en grunnleggende kamp for menneskeverdet. Og det ville glede oss om vi kunne stå helhjertet sammen med livssynshumanister i kampen. Det ville jo i seg selv være et sterkt kort.

I så fall burde vi sammen jobbe for å styrke arbeidet for smertelindring og eksistensiell hjelp til mennesker som lider av alvorlig sykdom.

Skrevet sammen med Jan Halvor Harsem. Vi er leder og nestleder i Verdialliansen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. JUNI 2016

Gå til innlegget

To råd til Normisjon

Publisert over 3 år siden

Enkelte i Normisjon diskuterer en eventuell opprettelse av trossamfunn. Jeg skulle heller ønske meg en klar anbefaling av å søke personlig medlemskap i Den Evangelisk Lutherske Frikirke.

Normisjons generalforsamling fastslo i 2009 at organisasjonen ikke lenger er en del av Den norske kirke, men at den er organisasjonens viktigste samarbeidspartner. Dette er en klar og viktig markering når Den norske kirke er i ferd med å bryte med kirkens enhet og etablere en ekteskapslære som mangler bibelsk og kirkehistorisk forankring. 

Normisjons ledelse har gått ut med en god veiledning om å stå sammen i den krevende situasjonen vi er i. I veiledningen peker de på den doble utfordringen i å møte homofile med respekt og kristen medmenneskelighet og samtidig fastholde Bibelens syn på hva et kristent ekteskap er. Det er klokt av Normisjon å anlegge et pragmatisk forhold til  kirkemedlemskap. Er det noe Normisjon ikke trenger i denne situasjonen, så er det en opprivende strid om etablering av trossamfunn.

Jeg har stor respekt for dem som enda ikke har gitt opp posisjonen som sentral premissleverandør for Den norske kirke. Jeg er overbevist om at dette er lokalt betinget, og nettopp fordi det er lokalt betinget må vi leve med ulike syn på tilknytningen til Den norske kirke i organisasjonen. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at mange kjenner at den kirken de er døpt inn i og som man har hatt som sitt åndelige hjem, er i ferd med å bli en fremmed. Dette er også en helt legitim posisjon. Dette vil bli enda tydeligere når den teologiske diskusjonen i kirken vil dreie fra utredning til ny praktisering av ekteskapsinngåelsen. 

Jeg ønsker meg to anbefalinger fra ledelsen i Normisjon. Den første gjelder opprettelsen av trossamfunn på regionnivå i organisasjonen slik det drøftes i Agder. Jeg skulle ønske at ledelsen i Normisjon klart fraråder dette. Selv om trossamfunnet kun blir et register, vil dette bidra til en debatt som vi ikke trenger. Argumentene som er fremført så langt, er svake. Det holder ikke å henvise til hva som er praktisk for medlemmene eller at det finnes bekymring over Den norske kirke. Det er en bagatellisering av hva et trossamfunn betyr for noe – selv i en lavkirkelig organisasjon.

For det andre – og det er mer radikalt – skulle jeg ønske meg en klar anbefaling av å søke personlig medlemskap i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Dette alternativet burde være langt høyere oppe på dagsorden i debatten. Vi har allerede et trossamfunn som står helt på linje med Normisjon i synet på sentrale teologiske spørsmål. Normisjon og Frikirken bør, etter mitt skjønn, inngå et forpliktende, strategisk samarbeid om fellesskapsutvikling og misjonalt arbeid hjemme og ute. Frikirken – som jeg selv tilhører – bør se sin besøkelsestid.

Tidligere håpet jeg på en full fusjon mellom Normisjon og Frikirken. Nå tror jeg ikke lenger det er smart. Det vil føre til nøyaktig den samme splittelse som opprettelsen av et nytt trossamfunn i organisasjonen. Evangelisk Luthersk Nettverk (ELN) peker på faren ved oppsplitting og behovet for samling. Vi trenger ikke flere trossamfunn, men enkle råd om hvordan vi bør forholde oss. Har du tro på Den norske kirke på din hjemplass – vær tilstede med frimodighet. Har du det ikke, anbefaler organisasjonen medlemskap Frikirken. Da unngår vi splittelse, og vi kan konsentrere oss om det sentrale – Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag. 

Gå til innlegget

Kan læren endres i bønnerommet?

Publisert rundt 4 år siden

Selv om Bibelen har et kristologisk sentrum, så betyr ikke det at alle andre spørsmål er åpne 
for forhandling og nyorientering.

I en tankevekkende artikkel skriver Merete Thomassen tirsdag 1. september om endringene til lekfolket i synet på teologiske spørsmål. Hun beskriver hvordan foreldrene hennes gradvis endret syn på kvinners stilling, feministteologi og homofilt samliv – men under fornyet lesning av Skriften og bønn. Jeg deler ikke Thomassens konklusjoner, men jeg tror hun har et viktig anliggende.

Etter 2. verdenskrig har det vært overraskende samstemmighet om de felleskirkelige lærepunktene i kristen tro slik som de ble utformet i oldkirken og uttrykt i spesielt den nikenske trosbekjennelse. Det er derfor påfallende at Merete Thomassen slår fast dette grunnlaget selv om hun utfordrer den klassisk kristne etikk i sin artikkel. Selv på Teologisk Fakultet, hvor den liberale teologien historisk hadde sterkest rotfeste, er denne teologien blitt fortrengt til fordel for klassisk kristent syn på Jesus.

Det er all grunn til å være glad for en slik utvikling. Det viser ikke minst at teologiske posisjoner ikke nødvendigvis må endres i progressiv retning, men også kan tre tilbake til fordel for mer klassisk orienterte posisjoner. Som Thomassen beskriver, har også lekfolkets syn på teologiske spørsmål endret seg gradvis etter 
krigen. Først og fremst er det 
synet på kvinnelige ledere og en del kulturmarkeringer som har endret seg. Det sen-pietistiske oppgjøret med kortspill, dans, kino, musikk og alkohol sto ofte fjernt fra det evangeliske sentrum, og dessverre ble nok ofte velmente foreldreråd oppfattet som harde loviske bud. På andre 
områder som synet på abort, er mitt inntrykk at kritikken fra lekmannsmiljøene i dag preger så godt som alle kirkelige miljøer.

Påfallende. Det er påfallende hvordan Hans Nielsen Hauge 
åpnet for kvinnelige forkynnere i en tid hvor kvinnelige prester var helt utenkelig. I Det Norske 
Misjons­selskap kom den allmenne stemmeretten for kvinner 
i forkjøpet med sin åpning alle­rede i 1904. Kvinnelige misjons­pionerer og foreningsledere har preget bedehuset hele veien.
 Selv om det utvilsomt var sterk motstand mot kvinnelige forkynnere i en del bedehusmiljøer tidligere, så tror jeg det er riktigere å si at det her har vært et ganske fragmentert syn hele tiden.

Diskusjonen om samlivsformer er av nyere dato, og det er ikke overraskende at dette også diskuteres i de lavkirkelige miljøene. Først og fremst mener jeg at dette er et resultat av raskt endrede holdninger i samfunnet. Det var tross alt først i 2005 at Arbeiderpartiet programfestet støtte til de kommende endringene i ekteskapsloven.

Anfektelse. Thomassens sterke anfektelse ser ut til å være at «akademisk skolerte teologer» ikke i tilstrekkelig grad har argu­mentert for et nytt bibelsyn og at lavkirkelige ledere derfor har sluppet for lett unna med sine advarsler om å bryte bibeltroskapen. Min sterke anfektelse er at de lavkirkelige miljøene ikke har en sterkere bevisst forankring i kirkens klassiske tradisjon.
Man har ofte adoptert Luthers sterke grunnpilar «Ordet alene» med en innadvendt spiritualitet 
(«Der eg og Jesus åleine er»). Da blir resultatet at læren kan 
endres i bønnerommet, som Thomassen beskriver.

Alternativet er etter mitt skjønn ikke at akademisk skolerte teologer som oss skal være retningsgivende for kirkens lære. Det er et sentralt luthersk prinsipp at læren har en kontinuitet: I fellesskapet av troende gjennom kirkens historie tilbake til Jesus Kristus finner vi tolkningsnøkkelen for hva som er rett lære.

Fellesskapet. Selv om Bibelen har et kristologisk sentrum, så betyr ikke det at alle andre spørsmål er åpne for forhandling og nyorientering. Snarere tvert imot har kirken alltid sett Jesu og apostlenes undervisning som forpliktende for liv og lære. Slik sett er det Thomassen og andre kontekstuelle teologer som står for en nyorientering.

Det er riktig at samlivsformer ikke representerer sentrum i kristen teologi, men Det nye testamente sier faktisk ganske mye om saken. At ekteskapet etter kristen oppfatning etableres gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom én mann og én kvinne er godt grunnfestet i Bibelen og i kirkens tradisjon. Jeg kan derfor ikke se at vi har noe mandat til å endre på kirkens lære om ekteskapet. Jeg tror at, på samme måte som i synet på 
de sentrale lærepunktene om Jesus, kirken igjen – etter en tid – vil samle seg om den felles­kristne lære også her.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.9.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1940 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1667 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1603 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1481 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 963 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere